Leser på VG-nett at Moland har blitt kjørt fra fengslet til Kisangani General Hospital. Sykdomstilstanden hans skal ha blitt merkbart dårligere i løpet av natten. Han skal ha fått sår og skader i ansiktet i form av selvskading eller utagerende adferd, noe som ikke er uvanlig for mennesker med denne typen problem.

Det går ikke lang tiden før jeg igjen kan lese i en oppdatering at han er på vei tilbake fra sykehuset til fengslet. Legene har konkludert med at Tjostolv Moland ikke er psykisk syk, men at det er bivirkning fra bruk av malariamedisin og hjernemalaria som er årsaken til oppførselen hans. Personlighetsforstyrrelsene til Moland er altså en bivirkning og ikke en psykisk lidelse! Jeg stiller meg da spørsmålet om hvilke leger det er som har undersøkt ham og hva legger de i det å være psykisk syk?

Hva er definisjonen på psykose? Jo en tilstand du er i i øyeblikket. Moland er BLITT psykotisk av medisinen og det er en tilstand han er i nå.  Hva kan de så mene med at han ikke er psykisk syk?

Psykose er et ord som ofte brukes om mennesker som har mistet kontakt med virkeligheten.

Det er dermed ikke én bestemt sykdom. På dagligspråket kalles det ofte for sinnssykdom. Det kan være å høre stemmer eller se ting andre mennesker ikke hører eller ser, da kaller vi det hallusinasjoner.

Det kan også være å bygge seg opp forestillinger om at andre er ute etter og vil skade en, eller å føle seg truet av mystiske krefter. Da kaller vi det gjerne vrangforestillinger. Det kaller vi det også når noen tror at de er en annen person

Det kan være mange forskjellige grunner til at man utvikler psykose, men vi vet ikke så mye om dem. En regner med at både gener og ytre faktorer spiller inn.

Alle som får psykotiske reaksjoner bør oppsøke lege i første omgang, og be om å bli sendt videre til psykolog eller psykiater hvis legen ikke finner noe kroppslig galt og hvis problemene vedvarer.

Når det gjelder hva slags behandling som hjelper best kommer det an på hva som utløser reaksjonene, og en må ofte prøve seg fram for å se hva som virker for den enkelte.

Samtaler med psykolog eller psykiater kan være nyttig for å få igjen fotfestet.

Hvis dette er realiteten for Moland, så håper jeg han får mer hjelp en den skarve timen de brukte på ham på sykehuset. Det er viktig å få rask behandling ved psykose, ellers kan man  slite med dette over lang tid,  samtidig som han skal sone under dårlige forhold. Faren er da stor for at liv kan gå tapt, da mennesker med psykose ofte kan være suicidale.

Jeg håper Moland snart er tilbake på sykehuset for han har ingen ting i en rettsal å gjøre. På sykehuset kan  han få kyndig hjelp.

Håper nå at French ikke bukker under, men klarer å takle både forholdene i fengselet, samt rettssak.

En av yndlings musikkvideoene mine fra Guns N’ Roses. Den er siste del av en musikkvideotrilogi sammen med Don’t Cry og November Rain, folk krangler om hvem av disse to som er den første, men alle er enige om at Estranged er den siste. Men selvom dette er yndlingsvideoen min er det egentlig Don’t Cry (orginal versjon) som er yndligs sangen min av disse tre og den jeg ofte sitter å hører på når jeg har det på det verste.

Fikk nettopp en telefon fra DPS om at jeg er nødt til å komme dit en halvtime senere i dag ettersom det har blitt satt opp en ny time. Var skikkelig ekkelt å få telefon derfra ettersom jeg ikke var forberedt på å få den. Vet ikke helt hva jeg syntes om det enda, men syntes det er ekkelt at tiden har blitt endret ettersom det får meg til å tenke at de kanskje vil gjøre det oftere nå, si at jeg ikke får komme dit mer og masse annet tull…

Huff jeg er kvalm og føler meg ikke bra i dag ettersom jeg ikke har det helt bra oppe i hodet i dag, det er utrolig at slike ting henger sånn sammen, er det ikke nok å bare ha ha det fælt i hodet? Nei, tydeligvis har biologien vår bestemt at har du det helt forferdelig i hodet så må kroppen ha det like ille. Akkurat nå har jeg bare lyst til å kaste opp alle organene mine å se dem ligge på gulvet. Kjenner at jeg overhodet ikke vil til universitetet i dag, men må nesten ettersom jeg har lovet å jobbe sammen med noen, dessuten trenger jeg det fordi jeg må jo øve til eksamen. Dette er en sånn dag hvor man helst bare har lyst til å ligge i senga og ikke stå opp…

Får skrive prøve å skrive litt mer når jeg kommer hjem i dag…

Huff orker ikke frokost…

Jeg får prøve å spise når jeg kommer til universitetet eller noe…

Edit: Der fikk jeg den første meldinga: “Når kommer du i dag?”. Har egentlig lyst til å svare: “Når jeg føler for det”, men jeg tror jeg velger å ikke svare i det hele tatt og bare møte opp når jeg har avtalt… *kvalm*

I dag har linksiden fått en kraftig opprydding og fått lagt til mange nye lenker som omhandler psykose og schizofreni. Jeg har også prøvd å gjøre linksiden litt mer oversiktlig ved å sortere alle lenkene i alfabetisk rekkefølge

I det siste har det hent mye rart, og jeg har vært ekstremt sliten hele tiden. Jeg føler at jeg sover og sover, men at det ikke hjelper noe særlig. Så et utbrudd var kanskje dømt til å komme.

For to uker tilbake blir det vel nå, hadde jeg store problemer med å sove. Det var masse bråk i huset her jeg bor så jeg var ute å hysjet på de som bråket i et fellesrom her jeg bor, da var klokken et og jeg ba dem gå ut etter å ha grått mye inne på rommet mitt fordi jeg var så frustrert av å ha sovet alt for lite. De tok heldigvis hensyn og gikk forlot fellesrommet, og når jeg kom inn på rommet mit igjen sovnet jeg etter en stund etter å ha tenkt veldig mye fordi jeg var redd for hva de kom til å tenke om meg og at de sikkert kom til å baksnakke med osv.

Senere på natten klokken to våknet jeg og hadde panikk: Det kjentes ut som insekter kravlet rundt inne i blodårene over alt i kroppen min, og jeg hadde vondt over alt fordi de krabbet rundt. Jeg var livredd for at de skulle sette seg fast i blodårene mine slik at jeg ikke skulle få blod til hjernen og dø. Jeg begynte å slå og klø meg på armer og bein, jeg hadde lyst til å rive opp blodårene mine og skjære ut krypene, men noe oppe i hodet mitt sa meg at: «Dette skjer ikke, det er bare hodet ditt. Tenk om det ikke er noe også ødelegger du deg for ingen ting.» samtidig som jeg også tenkte «Å HERREGUD OG HERREGUD JEG KOMMER TIL Å DØ!», mens stemmene mumlet i bakgrunnen å sa at «Du må skjære dem opp, du må skjære dem opp! Det er en forbannelse! Noen har forgiftet deg! Det er larvene som var i kroppen din når du var innlagt, de har ligget i pupper lenge og nå har de klekket! FÅ DEM UT!!!» osv.. Med andre ord var alt bare kaos.

Jeg hadde lyst til å ringe ambulansen for å få dem til å komme å hjelpe meg, men logikken min kommer likevel inn og forteller meg at insekter som går rundt i blodårene ikke finnes osv. Jeg klarer derfor til sist å sende en melding til pappa som ringer meg tilbake (eller ringte jeg ham direkte? Jeg husker ikke). For selv om jeg klarer å tenkte logisk og ikke logisk samtidig gjør de uansett vondt og jeg er livredd.

Pappa prater med meg å roer meg ned, mens jeg hele tiden unnskylder meg fordi jeg ringer pappa og at jeg føler meg som en stor byrde fordi jeg vekker ham midt på natta osv. Pappa sier at dette er jo noe han vet om, og at det jo er lenge siden jeg fikk et slikt «anfall», han spurte meg også om hva jeg trodde var grunnen til at ting er jeg ble slik nå. Han sa at en ekspert er en som klarer å se en feil før den oppstår, altså at jeg kanskje bør lære meg å se noen tegn. Vi pratet derfor om hvorfor jeg kanskje hadde fått dette «anfallet» denne natten og hvordan kaninen min har reagert i forveien osv. Jeg tenkte meg om å fant ut at kaninen jo hadde vært ganske overbeskyttende dagen i forveien og at jeg kanskje var stresset over litt forskjellige ting, og at jeg hadde fått alt for lite søvn i det siste.

Pappa spør meg også om jeg har tatt antipsykotisk og om jeg har det i nærheten og kan ta det nå. Jeg sier at jeg har ikke tatt det fordi jeg ikke har tenkt igjennom at det faktisk kanskje bare er hodet mitt. Så jeg tar med en tablett (25mg Quetiapin) og pappa og meg prater videre og han sier at jeg kanskje burde begynne på Yoga eller noe meditasjon for å lære meg å slappe av når jeg får panikk eller angst, han søker på nettet og finner mange steder i nærheten av meg hvor jeg kanskje kan begynne og at jeg kanskje bør snakke med behandleren min på DPS om å begynne. Etter en stund begynner medisinen og fungere og jeg klarer ikke holde øyene mine åpne lenger. Jeg sier til pappa at nå må jeg legge på å han sier humoristisk: «Nå, men nå har jeg jo nettopp begynt å våkne her.». Vi legger på og jeg sovner med en gang med kaninen min liggende ved siden av meg.

Kaninen min satt holdt forresten øye meg under hele denne episoden og satt og slikker meg når jeg la meg ned på gulvet til ham, mens jeg snakket med pappa. Han var også der sånn at logikken min kunne ta litt over sånn at jeg ikke skadet meg på noen måte: For hvem skal ta være på ham hvis jeg blir borte? En annen ting jeg har glemt å nevne var at jeg også luktet noe jeg mente var gass og at jeg så grønn masse piple opp fra kummen på kjøkkenet mitt og på badet. Dette gjorde selvsagt at jeg fikk enda mer panikk. Kaninen min var også der slik at jeg kunne holde med ham og kose med ham sånn at jeg kunne holde fast i noe jeg viste at var virkelig, noe som roer ned hodet mitt litt når logikken og fantasien min sloss som verst oppe i hodet mitt (og det i tillegg til at jeg må sloss med stemmene). Det er veldig deilig å ha kaninen min gående løs i leiligheten til alle døgnets tider. på den måten føler jeg meg mer trygg ettersom jeg føler at han passer på meg. Det virker jo egentlig også som han virkelig skjønner at han er i huset for å passe på meg når jeg er dårlig, men jeg tar jo også vare på ham. Så vi er vel et godt team på en måte.

Men for å fortsette: Dagen etter hadde vi laboratorieøvelse på universitet som involverte å ta blodtrykk osv. Lab vil si at vi er litt over 20 stykker stappet inn på et lite rom. Vi var fem på gruppe, hvor tre av dem vet hva jeg sliter med. To fra gruppa vår måtte ut å gjøre en øvelse på vegne av alle som var på laboratoriet, så det betydde at vi bare var tre på gruppa hvor en av dem ikke viste at jeg sliter. Jeg sa at jeg helst ikke ville være den forsøkene ble gjort på ettersom jeg hadde så høy puls, men ingen av de to som var igjen ville bli tatt tester på heller og jeg fikk panikk og følte meg presset så det endte opp med at jeg ble forsøkskanin. Jeg fant ut etter en stund at det fikk gå greit ettersom det kanskje hadde vært litt morsomt å se hvordan kroppen min var etter et slik panikk anfall jeg hadde hatt på natta. Men så kom problemene som jeg var veldig uforberedt på: Jeg var nødt til å måte blodtrykk og dette ble gjort av en assistent jeg ikke kjente, hun kom nær meg og jeg fikk skikkelig angst ettersom jeg følte at hun sugde tankene mine ut av meg og på en måte lastet ned alle tankene mine. Jeg hater når folk er nær meg! Jeg kjente gråten presse seg på og satt meg på ergometer sykkelen, og da kom panikken. Jeg fikk sagt «Jeg er nødt til å gå.. NÅ!» og løp ut av laboratoriet mens jeg fossgråt, jeg løp igjennom kantinen og fant heldigvis en der jeg kjente (men som ikke vet at jeg sliter med diverse), og fikk lånet kortet hans slik at jeg fikk kommet meg inn på jentedoen hvor jeg fikk roet meg ned og kastet masse kaldt vann i ansiktet for å bedre formen.

Når jeg trodde jeg hadde kontroll igjen gikk, gikk jeg tilbake til laboratoriet. Men når jeg kom tilbake til gruppen min pratet foreleseren min med meg og jeg gikk angst igjen, jeg stivnet til og klarte ikke puste og tårene begynte å piple frem igjen. Foreleseren min tok meg heldigvis med ut av bygget for at jeg skulle få frisk luft også gikk hun en sakte tur med meg rundt bygget, og hun sa at hvis jeg ville så kunne jeg gå hjem. Etter turen valgte jeg likevel å bli og fikk utført noen tester, hun ene fra gruppen min hadde tatt over på den andre testen (hun som ikke viste om meg). Folk strømmet litt til og jeg fikk mange spørsmål om hva som hendte, og jeg svarte at jeg hadde fått et støvallergianfall som faktisk kan likne litt på når en gråter. Virket som folk slo seg til ro med det.

Når jeg kom hjem igjen etter denne dagen begynte jeg bare å hylgråte til jeg sovnet og våknet helt rød i ansiktet. Det var helt grusomt å kolapse slik foran så mange personer, og se alle stirre på meg å prøve å lese tankene mine. «Hva feiler det hun der?» «Hun virker jævla ustabil.» osv. Vet ikke om folk faktisk sa slike ting, men det føltes i alle fall slik. Jeg tror alle går rundt ryggen min og prater om slike ting.

Denne dagen hadde jeg også bestilt togbillett hjem til familien min (som jo faktisk bor 7 timer unna meg med tog), denne billetten hadde jeg bestilt lenge i forveien og sånn egentlig var det veldig greit at jeg skulle hjem sånn rett etter så mye grusomt. Så om natta tok jeg toget hjem sammen med kaninen min. Var deilig å kunne reise bort etter en slik ting, men når jeg kom tilbake igjen følte jeg ting like sterkt.

Men før jeg dro hjem klarte jeg å finne ut at jeg hadde klart å glemme notatblokken min igjen på laboratoriet i min iver i å komme meg vekk derfra når vi var ferdige. Jeg fikk et nytt panikk anfall ettersom dette er den samme boka som jeg skriver lister i før jeg skal til DPS og andre ting i hvis jeg ikke har det så bra og bare må det ha ut. Jeg fikk tatt meg litt sammen og ringt en venn for å høre om han var på universitet og kunne plukke opp boken min, Han sa at han kunne ikke akkurat da og at han ikke var på universitetet, men at han skulle gå å se etterpå. Jeg roet meg litt ned, og etter en stund fikk jeg beskjed om at han hadde gått og funnet laboratoriet og notatboka (han kom seg inn på et låst laboratorium og hele pakka). Og tror du ikke attpåtil at han kom hjem til meg med den selv om han måtte ta buss og greier for å komme til meg. Jeg klarte nemlig ikke å komme meg ut av leiligheten ettersom jeg var så ødelagt. TUSEN TAKK SKAL DU HA! TUSEN MILLIONER TAKK! Jeg kan ikke komme på noen som ville gjort det samme for meg! Og jeg vet du sa at det nok ville vært mange som ville gjort det, men det er det faktisk ikke! *klem*

Ellers så gikk uka hjemme veldig greit. Mange ville ha en bit av meg, men ettersom jeg fikk dagen for meg selv gikk det helt fint. Det skjedde likevel noe ubehagelig i løpet av uka som endte med at jeg tok meg en par times tur i boligfeltet hvor pappa bor midt på natta. Men jeg har ikke lyst til å prate om det nå, og jeg tror ikke jeg kommer til å skrive om det her noengang, ettersom det er ordne sånn passe opp i.

Andre ting som har hendt i det siste er at jeg har klart å finne ut at tre fag i semesteret er for mye for meg, så jeg har kuttet ned til to fag. Som i praksis vil si at jeg ikke klarer å følge normal studieprogresjon lenger. Derfor har jeg søkt om attføring for tredje gang på litt over et år: Første gang fikk jeg høre at jeg var for syk og helst bare burde legges inn permanent på en avdeling for schizofrene (som jo faktisk bare er en oppbevaringsplass av mennesker om du spør meg). Andre gangen fikk jeg et brev om at jeg måtte registrere meg som arbeidssøker noe de på DPS mente at var en beskjed om at jeg var for frisk.

Men etter en liten stund etter at søknaden var sendt ringte en dame fra NAV meg å fortalte at jeg måtte registrere meg som arbeidssøker. Jeg ble veldig redd, men hun sa at jeg måtte registreres og at det å være arbeidssøker hos NAV likegodt kunne hete NAV-bruker og at jeg ikke skulle være redd for at jeg plutselig ble sendt ut i arbeid, som jeg faktisk ikke er i stand til akkurat nå. Det viste seg også at papirene fra andre gang fortsatt lå hos NAV og at det var derfor det gikk så fort (vanligvis kan det ta et halv år før noe skjer i følge de på DPS). Og noen dager etter jeg fikk registrert meg som arbeidssøker (som forresten var veldig vanskelig og som jeg gråt meg igjennom, heldigvis hadde jeg en venn som hjalp meg, samme som hjalp meg med boka forresten).

Så i morgen skal jeg i møte med NAV og utifra det møtet skal de bestemme hvor mange penger jeg får, og kanskje om jeg får penger i de hele tatt. Jeg vet nemlig ikke helt hva som skal foregå i morgen fra klokken 10:00 på kontorene deres. Jeg gruer meg noe helt ekstremt og er kvalm bare av tanken, har også grått noen tårer fordi jeg gruer meg sånn… Men jeg får bare krysse fingrene for at det går bra og at de skjønner at jeg trenger penger og at de klarer å se at jeg kan komme meg igjennom universitetet bare jeg får tilrettelegging for det.

Jeg kjenner også mer på kroppen om dagen at de antidepressive har gått ut av systemet: Ting jeg likte å drive med å syntes var gøy når jeg gikk på antidepressive er nå bare et ork nå, og jeg sover så alt for lite om dagen, noe som resulterer i at jeg blir enda mer sliten for hver dag som går. Jeg har eksamen om en uke og gruer meg veldig ettersom jeg føler at jeg ikke klarer noen ting og fordi jeg føler meg så elendig. Jeg hadde egentlig fått innvilget å ta den muntlig, men har etter en samtale funnet ut at det dreide seg om en avkryssingseksamen og skal derfor ta den skriftlig, med ekstra tid og jeg får lov å høre på mp3-spilleren min for å overdøve stemmene mine så mye som mulig.

Men akkurat nå må jeg innrømme at det er møtet i morgen som står i hodet mitt… Huff jeg gruer meg…

Dette ble et lang innlegg, men tror jeg må legge meg nå ettersom jeg er så sliten, og sånn at jeg er uthvilt til møtet i morgen…

VG har en sak om at en mann drepte i “hasjpsykose”. At hasjen alene var årsak til det som har skjedd, henger ikke på greip. Her må man skille mellom om mannen var ruset, eller om han var psykotisk. Hvis han var psykotisk, er det ikke relevant hva som forårsaket det, og hasj kan uansett ikke forårsake psykose alene. Det er en skandale at retten utpeker hasjen som eneste årsak, og dermed påstår at vedkommende selv er skyld i psykosen. Man antyder at han ikke har noen rett til de samme beskyttelsene som andre psykotiske, og peker på en av flere sannsynlige årsaker til at han var ustabil. Hvis mannen påklager dette og henviser til internasjonale eksperter, vil han sannsynligvis få gjennomslag. Hasj forårsaker ikke psykose, men kan utløse det hos unge mennesker i en vanskelig livssituasjon og de som allerede har store psykiske problemer. Som regel er den forbigående, hvis man får riktig hjelp. Og for de aller fleste ansvarlige voksne, er rusmidlet mindre skadelig enn alkohol. At det er forbudt hjelper ikke situasjonen på noen som helst måte, da tidlig intervensjon vanskeliggjøres under tabuer og hemmelighold.

Retten virker meget uopplyst, og utviser en gammeldags og sterkt diskriminerende holdning. Jeg anbefaler at tiltalte kontakter utenlandske psykiatere og eksperter som er mer oppdaterte og mer liberale enn de norske. Hadde han blitt anklaget for det samme om han hadde blitt psykotisk av alkohol? Hadde det ikke vært hasj, hadde nemlig mannen sannsynligvis vært kraftig påvirket av noe annet. For øvrig er det mange fullt lovlige antidepressiva og andre medisiner som kan utløse psykose. Hvis mannen gikk på antidepressiva utskrevet av lege, skulle legen fått skylden, kanskje?

“Strafferetten sidestiller en kriminell handling begått i rus med en handling gjort i en psykose utløst av selvpåført rus”, kan man lese i VG. De fleste med store psykiske problemer søker seg til rus som en form for selvmedisinering. Dersom strafferetten ser det slik, kanskje det man egentlig bør vurdere her, er om man ønsker å straffe psykiatriske pasienter annerledes enn normale mennesker i det hele tatt.

Fordi det er et ulovlig rusmiddel skal altså mannen bebreides for å ha brukt det, selv om de fleste forskere og leger er enige om at cannabis er mindre skadelig enn alkohol. Skal hysteriet, fordømmelsen, løgnene og skremselen ingen ende ta?

Les mer om de vanligste mytene om hasj og marihuana her. Avlær overdrivelsene og skremselspropagandaen du har blitt utsatt for i skolen.

Her skal jeg forklare hva jeg tenker om de vanligste mytene folk har hørt om hasj i Norge. Det er veldig mye uvitenhet og fordommer ute og går, og det man lærer på skolen er fortsatt preget av kraftige overdrivelser og fri diktning. Mye av den offisielle informasjonen om cannabis inneholder uriktigheter eller informasjon som ikke er satt i perspektiv, slik at det høres ut som cannabis er mye skumlere enn det egentlig er (hvis man hadde forfattet et slikt dokument om alkohol hadde det også sett veldig skremmende ut). Mange etterspør derfor mer nyansert og ærlig informasjon. Har skal jeg forsøke å gi dette ved å oppklare en del av mytene som sirkulerer rundt cannabis. Min oppfatning er at hasj ikke er riktig for alle, spesielt ikke ungdom, men at mytene, hatet, frykten og usikkerheten som rettes mot rusmidlet ofte er langt mer skadelig enn rusmidlet i seg selv. Du som leser dette oppfordres derfor til å gjøre riktige ansvarlige beslutninger basert på en god lesing av det som står her – og også andre kilder, og egen erfaring.

Vanlige myter:

- Hasj lagres i kroppen, og man er konstant påvirket i flere uker etter røyking

Stemmer ikke. Cannabisrusen varer 2-4 timer, og man kan oppleve en egenartet bakrus som gjerne er mindre ubehagelig enn den som fremkalles av alkohol dagen etter dersom man har inntatt mye. Utover dette påvirker cannabis deg ikke. Som mange medisiner du får på apoteket og en del krydder, lager kroppen metabolitter når THC, virkestoffet i hasj og marihuana brytes ned. Disse er fettløselige, og kan derfor spores i kroppen i 1-4 dager ved uregelmessig bruk av cannabis, og 1-3 uker ved mer regelmessig bruk. De er ikke psykoaktive, og har ingen som helst virkning på psyken og kroppen. Du har hatt metabolitter av ulikt slag i kroppen allerede, det er en vanlig del av livet. Dette har desverre blitt brukt til å føre folk bak lyset ved å fremstille det som om cannabis påvirker en over lengre tid, noe som ødelegger myndighetenes troverdighet når man oppdager at det ikke stemmer. Det er heller ikke sant at “hasj lagres i fettvevet rundt hjernen og derfor gir langtidsvirkninger av sløvhet” (en annen populær myte). De siste årene kan man ofte se formuleringen “regelmessige brukere kan derfor ha et konstant reservoar av cannabisstoffer i kroppen, selv om disse ikke er aktive” – en ubehagelig og uærlig formulering som motvillig innrømmer at dette er feil, men fortsatt forsøker å få det til virke farlig eller unaturlig, når det på ingen måte er noen av delene.

- Hasj gjør deg sløv

Under rusen, kan man bli litt sløv. Noen ganger føler folk seg litt sløve “dagen derpå” også. Man blir ikke permanent sløv, eller sløv i mange dager.

- Hasj påvirker korttidsminnet

Under rusen påvirkes korttidsminnet, og også til en viss grad dagen derpå. Derfor kan de som røyker hver dag ha dårlig korttidsminne akkurat når de gjør det, men så fort de lar være å gjøre det, er det tilbake til normalen. Selv en som har røyket mye i mange år, vil ha helt normal hukommelse om han eller hun stopper.

- Hasj fører til hjerneskade og skader på DNA

Helt usant. Det er veldig skånsomt mot kroppen, og dreper ikke hjerneceller og har ingen innvirkning på DNA.

- Du kan ta overdose av hasj

Stemmer ikke. THC har så lav toksisitet at det ikke har forekommet noen dødsfall i verdenshistorien. Det gir heller ikke organskade. Det eneste som skjer ved for stort inntak, er at man sovner.

- Man blir paranoid av hasj

Dette har nok mer med forbudet å gjøre, enn rusmidlet i seg selv. Det er dog vist at typer som inneholder mye CBD i tillegg til THC oppleves som mer behagelig enn de med overvekt av THC. Hvis det hadde vært lovlig, hadde det vært lettere å finne en sort marihuana som passet for en, og ga den følelsen en liker.

- Hasj forårsaker amotivasjonssyndrom, der brukeren blir mindre motivert til å gi seg i kast med daglige gjøremål

Dette stemmer overhodet ikke for voksne mennesker i en etablert situasjon. For unge mennesker kan nok heller hasjen være et symptom enn en årsak, og hadde det ikke vært det ene, hadde det vært det andre. Amotivasjonssyndromet er en myte – fri diktning fra myndighetenes side. Hvis det er noe som “skader unge mottaklige individer” så er det all skremselen fra myndighetene.

- Hasj påvirker læringsevnen

Mange studenter med toppkarakterer og flinke intellektuelle har et cannabisforbruk samtidig som de studerer eller jobber, og det er ikke noe som tyder på at en normal bruk av cannabis påvirker læringsevnen. Det er klart at det å bruke cannabis hver dag vil ha innvirkning på den generelle formen en person har, men i mindre grad enn f.eks. alkohol. Cannabisbruk kan være et symptom på at enkelte er lei av skole, men ikke en årsak i seg selv. Dersom man er motivert i det man holder på med, kan man fint benytte cannabis uten at det påvirker læringsevnen.

- Hasj kan utløse psykoser og psykiske problemer

Hos et lite mindretall, men forbudet gjør disse problemene langt verre enn de hadde trengt å være om samfunnet hadde en rasjonell tilnærming til cannabis og om bruken hadde vært fremme i lyset og ikke skjult slik det er nå. Problemet er ikke større enn med alkohol, men cannabis er et annerledes rusmiddel og har andre egenskaper. Hos unge mennesker i en vanskelig livssituasjon eller de som er predisponert for alvorlig psykisk lidelse, kan hasj være en lite stabiliserende faktor. Akkurat som med alkohol, er det noen det ikke passer for å bruke hasj. Unge mennesker bør ikke bruke hasj. Derfor er det viktig at samfunnet, i stedet for å gi feilaktige signaler om farene, gjør det klart at man bør være voksen og stabil for å bruke det. Man er usikker på om de med psykiske problemer søker seg til rus, eller om rusen fremprovoserer slike problemer, men man vet ihvertfall et det første stemmer. Sannsynligvis er det noe sannhet i begge deler. For det store flertallet ansvarlige voksne, og for de aller fleste unge som velger å prøve det, er hasj tryggere enn alkohol, og fører ikke til noen psykiske problemer. For de som får problemer av det, gjør forbudet disse mye verre, fordi de tar kontakt med hjelpeapparat og innrømmer problemet overfor sine nærmeste altfor sent. Altfor ofte får problemene utvikle seg i fred, og blir forsterket under hemmelighold og redsel. Forbudet skaper også altfor ofte et usunt bruksmønster og stigmatisering, og man blir påført et lite heldig selvbilde som kriminell og må leve med usikkerhet rundt hele emnet, siden det ikke er en akseptert aderd i det norske samfunnet.

Overdreven bruk eller for tidlig bruk av noe rusmiddel er ikke å anbefale, men forbudet er sannsynligvis langt farligere enn noe annet med hasj. Klarer du å unngå skyldfølelse for å bruke det, og være åpen om det på en voksen måte til de rundt deg, og møter aksept i dette, vil dette antakelig hjelpe betraktelig på din mentale helse. Hvis du i tillegg bruker det på en ansvarlig måte (dvs. ikke røyker hele tiden), så bør ikke hasj by på noen store problemer. Det er nærliggende å sammenlikne det med en som “kommer ut av skapet” i forhold til sine nærmeste. Å leve med en hemmelighet fører sjelden noe godt med seg.

- Hasj fører til schizofreni

Det er ting som tyder på at de som hadde blitt schizofrene uansett kan få prosessen fremskyndet av å bruke cannabis, men ingen ting som tyder på at vanlige mennesker kan få det ved hverken normal eller overdreven bruk. Dette er hysteribølge nummer to de siste fem årene, og følger panikken rundt “sterk marihuana”. Les mer om hvorfor frykten for schizofreni er ubegrunnet. Det er nylig kommet forskning som viser at det ikke er noen sammenheng mellom økt bruk av hasj i samfunnet og forekomsten av psykoser eller schizofreni. Det er nærliggende å anta at de som får mentale lidelser ville fått disse uansett.

- Hasj forandrer hormonbalansen og reduserer immunforsvaret

All rusmiddelbruk inkludert det å drikke alkohol reduserer immunforsvaret midlertidig fordi det er det samme kroppslige apparatet som håndterer sykdom og det å bryte ned rusmidler. Ved moderat forbruk er dette ikke noe problem. Når det gjelder hormonell påvirkning, så er det uenighet om dette, men de fleste som har røyket hasj både uregelmessig og mye har et normalt sexliv og kan få barn etterpå, så det er neppe noe stort problem.

- Hasj er kreftfremkallende

Hasj er ikke bevist å være kreftfremkallende ved røyking, men blander man det med tobakk er det jo klart det er det. I USA er normen å ikke blande med tobakk, og røyke marihuana alene. Skal man være helt sikker på å unngå luftveisplager, bør man ikke røyke det. I India drikker mange det i milkshakes, såkalte bhang lassi, og det går an å spise i kaker o.l. Det finnes også en teknikk for å fordampe virkestoffet, vaporisering. Dette er den vanligste måten for medisinske brukere. Hadde det vært lovlig, kunne man gjennom informasjonsarbeide oppfordret til sunnere bruksmåter.

- Å kombinere hasj med alkohol er farlig

Stemmer ikke. Hasj er et av de tryggeste rusmidlene å kombinere med andre. Men å røyke etter å ha drukket mye, kan føle til ubehag, man kan bli svimmel og uvel, og måtte legge seg nedpå.

- Det er plastikk og terpentin i hasj og glass i marihuana

Dette stemmer til en viss grad, med noen typer dårlig hasj og marihuana. Som oftest er det naturlige tilsetninger, eller bonden har bare ristet planten ekstra mye, men det forekommer at det blandes ut med mye rart. Søk på soapbar og gritweed på nettet. Fordi det er forbudt og emnet er tabubelagt, vet folk lite om hvordan de kjenner igjen rent produkt. Hadde det vært lovlig, kunne man hatt kvalitetskontroll og vært garantert rent produkt. Det tryggeste i Norge er å la være å røyke hasj, med mindre den er av meget god kvalitet, og bare bruke marihuana, helst dyrket av en selv eller en man kjenner. Marihuana skal være tørr og fin, og ikke ha noe pulver eller sukkerlake helt over seg for å øke vekten. Selv om forurenset marihuana ikke er spesielt vanlig i Norge, skader det ikke å være litt skeptisk. Man kan ta en bitte bitte liten bit og tygge. Det skal smake som plante, ikke søtt (da har noen helt sukkerlake på) og ikke knase. Det kan også gjenkjennes på vekten. Knaser det bare litte grann er det tilsatt silika. Se artikkel i VG om “farlig glassdop”. Det skal være som å tygge salat, ikke knase i det hele tatt og smake litt bittert. Ekte krystaller/trikromer på potten gjør at den er litt klistrete når man tar i den, så hvis det er mye “krystaller” og den ikke er klistrete å ta i, kan noe være galt.  Mange selger potten før den er ordentlig tørket, siden den veier mer da. Hvis du får slik marihuana, pass på å tørke den så du ikke får mugg på den, ikke ha den i plastposer, men i en skål. Fuktig og dårlig tørket marihuana inneholder for høye nivåer av aspergillussopp, noe som vanligvis er helt ufarlig, men som kan være lite gunstig for de med luftveisplager eller svakt immunforsvar. Et annet problem med ulovlig produksjon er at folk ikke vanner ut plantevekstmiddelet alltid, noe man skal gjøre de siste to ukene (bare kjøre rent vann). Hvis potten smaker veldig kjemisk når du røyker den kan det være tilfellet.

Hadde cannabis vært solgt i regulerte og lovlige former, hadde man hatt langt høyere kvalitet, og sluppet å risikere uren vare. I utlandet har folk fått lungesykdommer av forurenset cannabis, og det er direkte uansvarlig og veldig umoralsk å ikke selge hasj og marihuana på en lovlig måte. Myndighetene bevilger ikke en gang penger til forskning på hva hasj inneholder, synes de kanskje det er en fordel at man ikke vet? Det dreier seg om ganske mange mennesker man spiller hasard med. Og i motsetning til alkohol er det vanskelig å straffe de som selger dårlig vare, da det å selge varen allerede er minst like ulovlig som å skade noen med potensielt farlige tilsetninger. Det er også vanskelig å finne de som er skyld i urenhetene.

Les en advarsel fra britiske helsemyndigheter om forurenset marihuana. Britiske helsemyndigheter har også kommet med flere oppdateringer i saken: oppdatering 1, oppdatering 2.

Her er to nyttige tråder om hvordan man kvalitetsbedømmer hasj og marihuana på NorCan (krever registrering).

- Noen ganger er marihuana og hasj blandet med andre stoffer

I USA er det en gammel myte som sier at marihuana noen ganger er blandet med PCP for at det skal virke bedre. I Norge har vi en liknende myte om “hasj penslet med heroin”. Og det er nettopp det – myter. Det koster mer for en som selger cannabis å tilsette noe sånt enn det lønner seg, og dette forekommer så og si aldri.

- Hasj fører til sterkere stoffer

Det er like liten sammenheng mellom hasj og sterkere stoffer som alkohol og sterkere stoffer. Under en av to hundre mennesker som har prøvd hasj begynner med sterkere stoffer. Cannabis er det vanligste rusmidlet etter alkohol, og det store flertallet av de som nyter cannabis bruker ikke hardere stoffer. Den såkalte trappetrinnsteorien er fri diktning, og er i dag ansett som det av de fleste rusforskere. I den grad teorien stemmer, er det fordi folk som kjøper hasj på det illegale markedet også kommer i kontakt med andre ulovlige rusmidler tilbudt av de samme selgerne. Forskning viser f.eks. at langt flere som har røyket marihuana i San Francisco har blitt tilbudt sterkere stoffer enn de som har brukt cannabis i Amsterdam.

I Nederland er det færre unge mennesker som bruker cannabis enn i Norge, og det er færre overdosedødsfall og sprøytenarkomane. Begge deler tyder på at Nederlandsk narkotikapolitikk – som har en liberal, pragmatisk og human i stedet for en repressiv og fornektende tilnærming, fungerer bedre. Å skille mellom myke og harde stoffer er vitenskaplig bevist å fungere.

- Man blir avhengig av hasj

Hasj fører ikke til fysisk avhengighet, men noen blir psykisk avhengige av hasj. Disse reduserer som regel forbruket eller slutter helt når de kommer i 30-årene, fordi de pga. familieliv og jobb ikke lenger har tid til hasj og marihuana. Av de som bruker hasj, er det færre som blir avhengige enn med alkohol, men problemet er allikevel tilstede. Forbudet bidrar til å øke problemet, ved å skape et usunt bruksmønster i tillegg til glorifisering av og en subkultur rundt rusmidlet. De som har vært avhengige av hasj sitter ikke igjen med store skader slik mange alkoholikere ofte gjør.

- Å slutte med hasj gir abstinenser

Milde svettetokter, forbigående søvnproblemer og aktive drømmer i noen dager er de eneste symptomene ved total stopp etter regelmessig bruk over lang tid.

– Hasj stimulerer opiumsreseptorene i hjernen

Hasj stimulerer ikke opiumsreseptorer i hjernen. THC likner på anandamid, et cannabinoid som finnes naturlig i kroppen.

- Om hasj var lovlig hadde flere gjort det

Kanskje noen flere, men ikke mange. I Nederland, hvor det er lovlig, røyker 6% av befolkningen, og har et langt sunnere bruksmønster enn de som bruker det i Norge. Til sammenlikning røyker 4,6% av befolkningen i Norge. Ennå flere har prøvd det i begge land, selvsagt. I Oslo har over halvparten av unge menn forsøkt det, og en av tre har prøvd på landsbasis. Uansett hadde det nok ikke skadet om en del mennesker i Norge byttet ut flaska med en joint, siden det ville ført til langt mindre utgifter for helsevesenet og mindre skader for de som bruker det. Utifra en helseanalyse er cannabis fremtiden.

- Marihuana er sterkere enn før

Hasj av god kvalitet har alltid vært like sterk som god hjemmedyrket marihuana. I California har cannabisutsalgene varedeklarasjon som viser styrkegraden. Dessuten kan det ikke sammenliknes med alkohol, siden det ikke er farlig å røyke for mye. Med alkohol er det mye viktigere å kjenne styrken. I Nederland er det vanlig at folk røyker mindre eller blander mindre i en joint, man har generellt et mer avslappet forhold til det enn i andre land.

- Det er de resurssvake som ville tape på at hasj ble lovlig

Det er omvendt. Det er de resurssterke som i større grad slipper unna med å kose seg med en joint i helgene i dag. De resurssvake er de som oftere får problemer med politi, NAV o.l. De som hadde fått størst utbytte av en lovliggjøring er nettopp de svakeste i samfunnet.

- Hasj passer ikke i Norge, vi har ingen kulturell tradisjon for det

Nettopp fordi nordmenn drikker så mye av gangen, kunne mange dødsfall og skader vært unngått ved bruk av marihuana, som ikke har de dramatiske løsemiddeleffektene etanol har.

- Selv om hasj er mindre skadelig enn alkohol, vil det være feil signaleffekt å gjøre det lovlig

Hvis all denne skremselen har en effekt, så kan det kanskje være at en som prøver hasj på videregående skole med en gang mister alle vennene sine som ikke gjør det, og dermed havner i et miljø som bare er interessert i dette. Videre må han eller hun hanskes med vettskremte foreldre, dømmende venner, og muligheten for å bli arrestert og få et rulleblad. For noe så uskyldig som hasj. Stigmaet, forbudet, tvilen, selvbildet man blir påført som kriminell, løgnene og redselen, det å skjule seg – alt dette er langt mer skadelig enn noe annet med cannabis.

- Hasj gir en innadvendt og passiverende rus

Hasj gir en mer fredelig og sympatisk rus enn alkohol, synes ofte de som bruker det. Det fremkaller gjerne en følelse av velvære, man slapper av og kan bli lattermild. Mange synes det er koselig å knytte bånd med venner over en joint, eller se på video og kose seg med god mat hjemme. De fleste som bruker det er sosiale brukere, og gjør det ikke alene eller før de skal på jobb. Hvis man gjør det alene i en deprimert situasjon, før man skal på jobb, eller i tide og utide er det tegn på et usunt bruksmønster, og man bør søke hjelp av f.eks. psykolog for å slutte eller få klaret opp i andre problemer som man forsøker å løse med rus. Les mer om hvordan cannabis virker hos NORMAL.

- Lovlig cannabis vil medføre store kostnader for helsetjenestene og ved at folk ikke er i arbeide

Det er enorme summer å spare på legalisering, i tillegg til store inntekter man kan få ved å skattelegge det. I Norge alene er det veldig høye estimater. Om man lovliggjør og skattelegger det kan disse pengene gå til skadereduserende og forbruksreduserende tiltak. Det er en vinn-vinn-situasjon der man samtidig unngår at pengene går til kriminelle som gjerne invisterer i langt mer alvorlig kriminalitet med penger fra marihuanasalg. Selv om dette ikke er overførbart til Norge, er denne oversikten over pengebruken, de sosiale konsekvensene og inntektstapet ved fortsatt forbud i USA meget opplysende og oppsiktsvekkende. Under et lovlig system unngår man også stigmatisering og en kriminell løpebane, og flere vil være i arbeide.

- Det er en grunn til at hasj er forbudt, og ikke alkohol

Det er ingen god grunn til at hasj er forbudt. Det har lange kulturelle tradisjoner i mange land – mennesket har brukt cannabis som medisin og rusmiddel i flere tusen år.  Blandt landene som har tradisjoner for cannabis er India, Nepal, Mexico, Tunisia, Jamaica, Bangladesh, Pakistan, Tyrkia, Marokko, Afghanistan, Swaziland og mange andre afrikanske land, og i moderne tid også USA, Canada, Danmark, Spania og Nederland.

Det var Harry J. Anslinger som i sin tid fikk trumfet gjennom forbudet for å opprettholde finansieringen til sin politistyrke etter man opphevet forbudet mot alkohol på 1930-tallet. Han startet en rasistisk, hysterisk og uvitenskapelig skremselskampanje rettet mot jazzmusikere og meksikanske gjestearbeidere, og påsto bl.a. at marihuana fikk hvite kvinner til å søke seksuelle relasjoner med svarte menn. Amerikanerne så på denne tiden på de vestlige landene som overlegne, og man mente at hasj var et negativt rusmiddel fra mindreverdige kulturer. Forbudet ble presset gjennom i internasjonale konvensjoner, og man så bort i fra forskning, som tydet på at det var relativt lite skadelig som rusmiddel og egnet seg som medisin.

Reagan beordret på et tidspunkt amerikanske universiteter til å destruere all forskning som var positiv til cannabis, og forbød all videre lovlig forskning på rusmidlet. Flere land har gjort det å i det hele tatt diskutere cananbis forbudt: i Canada var det ikke tillatt å selge bøker om cannabis før Marc Emery protesterte mot dette angrepet på ytringsfriheten, og i Frankrike er det fortsatt forbudt “å fremstille cannabis i et positivt lys”, noe som gjør det umulig å gi ut et cannabismagasin i dette påståtte demokratiet.

En del land, bl.a. Mexico og Tunisia, protesterte på innføringen av forbudet. USA fikk allikevel innført umennskelig strenge straffer i de fleste land, ved å true med handelssanksjoner o.l. Jamaica, Danmark og Nederland har ønsket å gjøre det lovlig, men blir hindret av internasjonale konvensjoner.

Den nederlandske narkotikapolitikken er statistisk og vitenskaplig bevist å være den som fungerer best i praksis, og det hadde vært en fordel om nederlenderne fikk lov til å gjennomføre en lovliggjøring også av produksjonsdelen, for å unngå finansiering av kriminelle. En stor bevegelse jobber for å få marihuana lovlig i de landene der det er vanligst, Canada og USA. Når det blir lovlig i disse landene, kan man kanskje få en åpen debatt i resten av verden. Husk at de fleste medlemmene i FN ikke er demokratier.

- Hasj er ikke medisin

For MS-pasienter, de som går på cellegift og for de som lider av grå stær, kan hasj virke muskelavslappende og appetittvekkende. Det kan være den beste medisinen for en del av disse pasientene, og mange av bivirkningene andre medisiner som benyttes i dag har glimrer med sitt fravær. Inntil 1960 ble det solgt i norske apoteker, og det er en av de tryggeste terapeutisk aktive substanser man kjenner til. Da forbudet ble innført i 1937 i USA, protesterte den amerikanske legeforeningen. I California bruker mange det som medisin mot andre lidelser, men det er de overnevnte som er bevist å ha best nytte av cannabis.

Som Marc Emery sier, “show me the bodies!” Det dør flere av kaffe hvert år enn hasj og marihuana. Myndighetens korstog mot hasj og marihuana må ta slutt en vakker dag. La oss håpe det blir snart, og ikke sent. De liberale Københavnerne er kjent for å være langt mindre forutinntatt enn oss nordmenn og våre politikere. I Norge er det bare enkelte fagfolk som ønsker å ta diskusjonen.

Kilder – se lenker i blogroll på høyre side

Er det noen der ute som prøver å fortelle meg noe?

If you’re not scared or angry at the thought of a human brain being controlled remotely, then it could be this prototype of mine is finally starting to work.
– John Alejandro King

Bidragsyter: Sigrun

Da jeg leste kommentaren til Jørgen Lund, kom jeg til å tenke på doktoravhandlingen til Anna Luise Kirkengen, som omhandler seksuelt misbrukte pasienters erfaringer med helsevesenet – erfaringer med ulike typer behandling som ofte gjorde vondt verre.

Kirkengen forteller en historie om psykiateren Tormod Huseby. Som ung lege fikk Huseby en psykotisk pasient som alle trodde snakket i symbolske vendinger når hun fortalte om voldtekt.

Det gjorde hun ikke.

Les den rørende historien, her fra Kirkengens bok Inscribed Bodies: Health Impact of Childhood Sexual Abuse.

På nettstedet til psykologen Alice Miller forteller en israelsk lege om en pasient som var blitt seksuelt misbrukt:

She talked to me about being sexually harassed by one of the staff, and this was interpreted (after a formal, non revealing “investigation”) as a sign of “deterioration” in my patient’s “condition”. This was not the first time she was talking about sexual abuse. My patient was first hospitalized when she was sixteen. She was reportedly very upset then and talked loudly about being sexually exploited by her father and uncle. Massive doses of medication and intensive “medical” brainwash made her take back what she said and denounce the truth. Since then she was hospitalized several times, every time with a new “paranoia” about sexual harassment.

Tok nettopp 25mg Quetiapin, ettersom jeg ser skygger i mørket som skremmer meg veldig. Håper også at de gjør sånn at jeg får sove med en gang uten å være redd for at noen skal kvele meg eller drepe meg på en annen måte.

Fra nå av kommer jeg bare til å sette opp en ny teller for dager jeg har gått uten antipsykotiske medisiner i sidemenyen og oversikten jeg holder her.

Syntes jeg har tatt litt for mye antipsykotiske i det siste…

Orker ikke skrive mer nå… Natta!

Forord: Jeg har af Brian Koehler fra New York fået lov til at oversætte denne artikel til dansk og bruge den i den generelle debat, da han ligesom jeg mener, at forskningen på dette område er meget vigtig. Det er en artikel, som handler om tværkulturelle langtidsstudier for skizofreni. Brian Koehler skriver desuden, at mange er uvidende om resultaterne af disse studier, specielt når det gælder udviklingslandene, hvilket jeg også holder med ham i. Jeg vil foreslå, at man læser artikelen i sammenhæng med Dennis Persson og Lena Karin Erlandssons artikel: Time to reevaluate the machine society: post-industrial ethics from an occupational perspective. For derigennem måske at kunne gøre sig nogle overvejelser omkring årsagen til, at skizofrenipatienter generelt har bedre forudsætninger for helbredelse i udviklingslandene end i den vestlige verdens I-lande.

Brian Koehler er professor ved New York University’s post-doctorale program inden for psykoterapi og psykoanalyse, the New York University School of Social Work, the City University of New York, Graduate Division og the Long Island Graduate Division. Han har en bog på vej: The Psychoses: Brain, Mind and Culture. Brian Koehler er også ansat ved fakulteteterne tilhørende institutterne for moderne psykoterapi, The Manhattan institute for Psychoanalysis, og The Psychoanalytic Psychotherapy Study Center, hvor han også er analytisk supervisor.

Opfølgning på Langtidsstudier: En Update på Skizofreni.

Brian Koehler PhD
New York University

Det estimeres at cirka 20 millioner mennesker i verden lider af det, som vi kalder skizofreni. Jeg tænker, at det vil være nyttigt at opsummere de seneste data fra langtidsstudier i skizofreni, da der stadigvæk hersker så mange myter på området. Jeg har udledt information i det følgende delvist fra “Beyond dementia praecox: findings from long-term-follow-up studies of schizophrenia” af Joseph Calabrese og Partrick Corrigan, offentliggjort i “Recovery in Mental Illness: Broadening Our Understanding of Wellness” redigeret af Ruth O. Ralph og Patrick W. Corrigan i 2005 for American Psychological Association og Kim Hopper and colleagues (2007) “Recovery from Schizophrenia: An International Perspective – A Report from the WHO Collaborative Project, The International Study of Schizophrenia”, udgivet af Oxford University Press.

Med hensyn til alle de 10 langtidsstudier, konkluderede Calabrese og Corrigan (2005):

“Hvert enkelt af disse studier fandt, at snarere end havende et progressivt forværret forløb, har skizofreni en heterogen række af forløb fra – alvorlige tilfælde, som kræver gentagne- eller sammenhængende indlæggelse(r) – til tilfælde, hvori en enkelt sygdomsepisode bliver fulgt op af fuldstændig bedring af symptomer. Fundene, som er rapporteret i disse studier, indikerer som helhed, at cirka det halve af deltagerne kom sig eller forbedrede tilstanden signifikant over en længere periode, hvilket antyder at bedring eller helbredelse er meget mere almindeligt forekommende end tidligere antaget” (p.71).

The World Health Organization International Study of Schizophrenia

WHO-studiet i skizofreni er et langtids opfølgningsstudie af 14 kulturelt forskellige, behandlede incidenskohorter og 4 prevalenskohorter bestående af 1,633 personer diagnosticeret med skizofreni og andre psykotiske lidelser. De generelle udfald ved 15 og 25 år blev vurderet til at være gunstigt for mere end 50% af alle deltagere. Forskerne observerede at 56% af incidenskohorterne og 60% af prevalenskohorterne blev bedømt som helbredte. De deltagere, som havde en specific diagnose inden for skizofreni-spektret, havde en ‘recovery rate’, som var tæt på 50%. Geografiske faktorer var signifikante både når det gjaldt symptomer og sociale handicap. Visse forskningslokaliteter var associeret med en større chance for helbredelse selv for de deltagere, som havde et ugunstigt tidligt begyndende sygdomsforløb. Forløb og udfald for personer diagnosticeret med skizofreni var meget bedre i udviklingslandene end for sådanne personer i den udviklede verden bestående af Vesteuropa og Amerika.

Det første af WHO-studierne, the International Pilot Study of Schizophrenia (IPSS), bedømte 1,202 personer diagnosticeret med skizofreni i 9 lande. Resultatet viste, at personer med skizofreni i udviklingslandene (eksempelvis Columbia, Indien, Nigeria) havde bedre udfald end personer fra undersøgelser i udviklede lande (eksempelvis Rusland: Moskva, England: London, Tjekkiet: Prag, Danmark: Århus). Samlet set blev 52% af personerne i udviklingslandene vurderet til at ligge i den bedste kategori for udfald (defineret i dette studie som kun én initial episode, fulgt af fuld eller delvis helbredelse) sammenlignet med 39% i de udviklede lande (I-lande). Dette fund blev også rapporteret i et 5-års opfølgende forskningsstudie. I dette studie var 73% af deltagerne fra udviklingslandene i den bedste udfaldsgruppe sammenlignet med 52% i de udviklede lande. Et andet studie kaldet the Determinats of Outcome of Severe Mental Disorder (DOSMeD) anvendte mere rigoristiske kriterier og fulgte mere end 1,300 patienter i 10 lande. DOSMeD fandt, ligesom IPSS, at den højeste helbredelsesrate forekom i udviklingslandene. Ved et 2 års opfølgningsstudie var 56% af deltagerne i udviklingslandene i den bedste udfaldsgruppe sammenlignet med 39% af deltagerne fra de udviklede lande. Fundene af bedre udfald for personer i udviklingslandene gjaldt hvad enten sygdommen var akut eller gradvist udviklende.

Fundene gjort af WHO er blevet kritiseret på baggrund af forskelle i opfølgning, arbitrær gruppering af centre i udviklede eller udviklende, diagnostiske flertydigheder (eksempelvis, snæver versus bred definition af skizofreni), selektive mål for udfald, kønsrelaterede faktorer, såvel som alder. Imidlertid demonstrerer en nylig analyse af disse data udført af Hopper og Wanderling (2000) på overbevisende vis, at ikke ét eneste af disse kritikpunkter er tilstrækkeligt, når det gælder om at forklare, at fundene af forskelle i forløb og udfald ved skizofreni er mere gunstige for personer i udviklingslandene. Der er tale om overraskende robuste fund. Det, at WHO-studiernes fund demonstrerer bedre forløb og udfald for mennesker i udviklingslandene, er blevet tilskrevet følgende faktorer: Familiære omgivelser og ‘expressed emotions’; forventninger til sociale roller; stigma og forskelsbehandling, etc.

ISoS

ISoS (International Study of Schizophrenia) er et opfølgningsstudie gjort på forløbet af sygdom og udfald hos en underkategori af patienter, som havde været med i tidligere udgaver af WHO’s forskningsprojekter for personer diagnosticeret med skizofreni – the International Pilot Study of Schizophrenia (IPSS), the study of the Determinants of Outcome of Severe Mental Disorders (DOSMeD) og the study on Reduction and Assessment of Psychiatric Disability (RAPyD or Disability) – og patienter, som havde deltaget i 3 lokalt styrede centre (Retrospective Analysis or Invited). Disse fire distinkte lang-tids- opfølgnings-kohorter er uddrag fra ISoS. ISoS forløb over cirka den sidste fjerdedel af det 20. århundrede. Rapporter antydende, at incidensen for skizofreni skulle være faldende i den udviklede verden, er ikke bekræftet. Imidlertid, eftersom flere mennesker overlever barndoms- og ungdomsårene i udviklingslandene, er incidensen for skizofreni tiltagende her. Det ville være interessant at se, om denne stigning er forbundet med øget vestlig indflydelse ‘Westernization’.

Hopper and Colleagues (2007) noterede sig:

“Der er sket betydelige fremskridt i vores forståelse af hjernens struktur og funktion inden for neurofarmakologi, familiens opdragelsesteknik, psykosociale interventioner, samt improvisationer for støttende arbejde – i alle de mangfoldige redskaber og strategier for rehabilitering, nogle opfindsomt tilpasset til kulturelle omstændigheder og mangel på ressourcer…såvel som i vores påskønnelse af den rolle, som individer kan spille i den daglige behandling af deres egne sygdomme…har evidens støt samlet sig for, også, at specifikke omgivningsfaktorer i den umiddelbare verdensoplevelse hos det plagede individ (hvad enten disse er karakteriseret ved afdelingsrutiner, kilder til vedholdende stress, nedbrydende livshændelser, fjendtlig/kritisk familiestemning eller imødekommende socialt rum) spiller en signifikant rolle i sandsynligheden for tilbagefald eller vedvarende handicap. Disse målrettede undersøgelser mangler endnu at blive produktivt sammenflettet med etnografisk dokumentation på en måde, som ville give mulighed for en dybere forståelse af de særlige sociokulturelle træk i sammenhænge, som fremmer recovery” (p.277).

Antagelsen af at et signifikant træk ved skizofreni er et progressivt forværret forløb – hvilken har været med os siden de tidligste taxonimiske bestræbelser af Emil Kraepelin – er der nu i vid udstrækning sat spørgsmålstegn ved validiteten af. Som mange af verdens udfaldsstudier, inklusive WHO-studierne, har demonstreret - forløb og udfald af skizofreni er ikke ‘hard-wired’ i diagnosen i sig selv. Som Hopper and colleagues (2007) har antydet, så er det et produkt udviklet af kontinuerlig interaktion mellem sygdomsproces, behandling, lokale omgivelser og den aktive indvirken af personen (p.277).

Nogle Vigtige Fund i ISoS

• Langtidsudfaldet for over halvdelen af ISoS patienterne var ganske godt. Når det gælder helbredelse (recovery), rangerer ISoS mellem de mest gunstige langtidsudfald til dato.
• To-års forløb (percent time psychotic) blev bekræftet som den mest robuste indikator (predictor) for symptomer og funktion for DOSMeD-kohorten, selv om uspecificerede sociokulturelle faktorer også spiller en rolle. For en femtedel af ISoS patienterne var imidlertid et ugunstigt tidligt forløb af sygdommen forbundet med senere helbredelse.
• Diagnostisk stabilitet var demonstreret i den langt overvejende del af ISoS patienterne, særligt for skizofreni mere end for skizo-affektive eller akut skizofreni.
• ISoS bekræftede øget risiko for død i både I- og U-lande for personer diagnosticeret med skizofreni med forhøjede standardiserede dødsrater (SMR) specielt i industrialiserede centre.
• I overensstemmelse med tidligere fund fra IPSS og DOSMeD var fund fra forløb og udfald for patienter i udviklingslandenes centre mere gunstige end for deres modstykker i de udviklede lande (I-lande). Det meste af forskellen er dokumenteret tidligt i forløbet, i de første to år med behandling (måske indikerende et kritisk tidsrum for effektiv psykosocial intervention). Imidlertid, selv for de individer som havde et ugunstigt tidligt forløb, var sandsynligheden for helbredelse mere gunstig for patienter fra udviklingslandenes centre.
• Beskæftigelse (inklusive husholdningsarbejde) var oftere rapporteret for personer i udviklingslandenes centre. Alt i alt var over halvdelen af ISoS-kohorten i arbejde ved opfølgningen.
• Hjemløse var en sjældenhed i ISoS-kohorten.
• Ko-morbiditet (specielt misbrug af rusmidler) – så typisk mellem europæiske og nord-amerikanske kohorter – var mindre signifikante fund her.

Hvilken rolle spiller familien

I Chandigarh, Indien, blev der opnået meget gunstige resultater for udfald, hvilket nogle forskere har tilskrevet en lavere rate for ‘expressed emotion’ (eksempelvis fjendtlig kritik, følelsesmæssigt overinvolvering) forbundet med vedholdende støtte fra familien.

Hopper and colleagues (2007) noterede sig:

“Tag for eksempel det ekstraordinære engagement fra indiske familier i behandlingsforløbet. Fra de indledende drøftelser over om man skal søge hjælp, til at sørge for basale livsnødvendigheder og tilslutning til medicinering under indlæggelse, til hverdagens støtte efter udskrivning, inklusive overvågning af medicin og fungerende deltagelse i familielivet, er de alle veldokumenterede som distinkte træk ved ethnopsychiatry i det land…Narrative berettelser fra Chennai, opstillet som en del af ISoS og nu analyseret, antyder, at den høje kulturelle værdi lagt på ansvarlig opdragelse af børn kan give en stærk motivation for kvinder til ikke at lade deres sygdom påvirke deres mor-funktion” (p. 280).

Ægteskabelige udsigter begunstigede kvinder i Indien sammenlignet med udviklede landes centre (I-lande) – selv når et dårligt tidligt sygdomsforløb tages i betragtning.

Alle disse forskningsresultater antyder kraftigt vigtigheden af kultur. Psykoanalytiker-psykiater Otto Will, en psykoterapeut for personer med psykotiske sygdomme, noterede sig, at mennesker ikke alene arver deres gener, men også deres kultur. Dette faktum åbner døren for en række af potentielle terapeutiske interventioner. Der er behov for undersøgelser af de helbredende træk ved pålidelige, sunde og gavnlige familiære omgivelser. Hvordan kan klinikere kopiere dette i situationer, hvor slægtskab mangler? Dette antyder også vigtigheden af den aktive indvirken af den diagnosticerede person – noget som mange forskere og klinikere måske ignorerer.

Hopper and colleagues konkluderede:

“Variationerne af sindsyge og dens uregerlige forløb har længe været regnet blandt prisen for social lidelse på verdensplan. Viden, testet praksis, social accept og politisk vilje er nødvendigt for at reducere denne pris. De kombinerede resultater af the WHO-Collaborative studies of schizophrenia vil bidrage, håber vi, til i det mindste den første af disse faktorer” (p. 281).

Key References:

Hopper, K. & Wanderling, J. (2000). Revisiting the developed versus developing country distinction in course and outcome in schizophrenia. Results from ISoS, the WHO collaborative followup project. Schizophrenia Bulletin, 26 (4): 835-846.

Hopper, K., Harrison, G., Janca, A. & Sartorius, N. (2007). Recovery from Schizophrenia: An International Perspective. Oxford, UK: Oxford University Press.

Ralph, R. O. & Corrigan, P. W. (2005). Recovery in Mental Illness: Broadening Our Understanding of Wellness. Washington, DC: American Psychological Association.

Sitter å ser et program på TV-Norge nå. Hjemsøkt heter det. Det er lenge siden jeg har sett på tv rett og slett fordi jeg syntes det er fryktelig ubehagelig.

Jeg sitter her å tenker. Er dette et ting som er virkelighet eller er det bare mennesker som er syke og har litt for mye fantasi? Er det mer mellom himmel og jord enn bare oss? Kan mennesker besettes av demoner? Er jeg besatt av en demon? Akkurat som den personen i kirkens nødhjelp sa?

Er overnaturlige ting bare en bortforklaring for når det klikker for mennesker? Får prestene mennesker til å bli så skremt at de blir skremt friske? Er jeg gal eller besatt? Eller vil ikke legevitenskapen innse at det er demoner i verden som kan besette oss og sier at folk er gale i stedet for å bedrive eksorsisme? Hva er virkelig og hva er sannhet?

Ser jeg faktisk verden som den virkelig er? Er jeg synsk? Er stemmene i hodet mitt en demon eller en engel som prater til meg? Hvem er det som prater til meg? Er det bare meg selv som er gal eller er det faktisk noe mer? Eller er det slik at det er lett for meg å tro at jeg er besatt som en bortforklaring for meg selv? Ingen vil vel være gale eller syke?

Eksisterer det noe mer? Er jeg helt frisk, mens resten av verden tror jeg er gal fordi jeg er synsk og ikke de?

Hodet mitt eksploderer snart av alle tankene….

Hvordan har det seg at eksorsisme faktisk fungerer hvis det ikke er noe mer? Eller gjør det bare at personer lukker seg enda mer. Eller gjør det at folk med psykose tror de blir friske og derfor blir akkurat dette?

Huff, jeg orker ikke skrive mer….

I dag har jeg trappet ned for siste gang fra 50mg til 25mg antipsykotiske.

En liten oppdatering får jeg vel gi dere også:

• Stemmene er nå tilbake igjen for fult.
• Tvangstankene mine er halvveis tilbake igjen, men heldigvis ikke så ille som det ville vært uten piller. Jeg er opphengt i tallet mitt (så tar alltid blad eller bok nummer som passer overens med tallet mitt), men ikke så ille at jeg bare spiser ting som tilsvarer tallet mitt.
• Jeg har holdt på å ta selvmord i løpet av denne uka ved å kaste meg utenfor en høy bru, men klarte heldigvis å motstå stemmene og trangen til å kaste meg utenfor. Tror jeg vil skrive litt mer om dette senere når jeg får det litt på avstand. Akkurat nå har jeg bare bestemt meg for å ikke gå over den brua alene igjen. Ellers kan jeg si at ting går veldig bra i dag, og jeg har egentlig bare hatt det fint i dag.
• Søvnen er tilbake igjen, men nå som jeg trapper ned enda en gang vil det vel bety at søvnen min forsvinner litt igjen, så da er det bare å glede seg til de 25mg med Quetiapin fungerer som sovemedisin igjen (det er en av bivirkningene til pillene, som i mitt tilfelle er positivt).

Jeg kommer til å oppdatere bloggen videre om ting hender mens jeg trapper ned, men regner med at det ikke blir så store endringer nå frem i tid, ettersom ting har begynt å falle tilbake til tilnærmet normalt.

Bidragsyter: Virrvarr fra Revolusjonært roteloft

Mens jeg skriver dette, er jeg manisk. Fingrene mine skjelver over tastaturet. Jeg har løpt frem og tilbake til Bislet for å få kløen ut av kroppen. Det går ikke. Todo-listen min har blitt halvert det siste døgnet. Planen var at den skulle vare to uker. Med denne farten holder den to dager, max. Eller- to døgn. Adrenalinrushet har stjålet nattesøvnen min, men det gjør ingen ting. Jeg flyr oppover bakkene. Jeg kjenner ingen smerte. For to dager siden hatet jeg hver tekst på harddiscen min. Nå er jeg et geni.

Jeg ser fremtiden min lyse opp foran meg. Jeg skal gjøre store ting. Jeg er så flink og effektiv at jeg er helt uspiselig. Jeg vet det selv, jeg snakker langsommere og er mer beskjeden med vilje. Jeg modererer manien så lenge det er andre til stede. Så fort jeg er på todameshånd med meg selv, kniper jeg meg i å rope høyt, danse helt ubevisst og synge sanger jeg finner på underveis. Hjertet smeller mot ribbena mine. Blodet banker i tinningene. Jeg må skrive-tegne-male-danse-synge-sende meldinger til alle jeg kjenner-lage helt ny matrett-løpe-fikse. Nå.

Jeg er heldig. Jeg har cyclothymi – en lettere variant av bipolar med raskere humørsvigninger. Jeg er manisk to dager, ikke to måneder. Jeg er depressiv tre dager, ikke tre uker. Jeg ser på Steven Frys dokumentar om bipolarite og kjenner meg igjen, men får også perspektiver på hvor hardt sykdommen rammer andre. Ja, jeg har fasadeklatret seks etasjer uten sikring selv om jeg har motorisk feil og nedsatt balanseevne. Ja, jeg har skamklippet håret mitt i desperasjon og kastet opp på indre kommando. Ja, jeg har prøvd å gjøre det til et prosjekt å kopiere berømte personers selvmordsforsøk. Og likevel greier jeg å hente meg inn, fullføre innfallene mine og holde psykosene på avstand. Jeg bruker ikke for mye penger. Jeg har ikke tilfeldig sex. Jeg er rusfri. Jeg har fullført videregående og studert en del. Selv om det siste året har forsvunnet i psykologtimer og psykehusinnleggelser, ser jeg lys i enden av tunnelen. Jeg kommer ikke til å være sykdommen min hele livet.

«Helsepersonell som synes det er praktisk med klare, psykiatriske diagnoser» sier psykologen som utreder meg på psykehuset. «Har du en bestemt diagnose, kan de gi deg medisiner og vite hvor de har deg. Du går utenfor alle skjemaene, du er vanskelig å plassere. Det betyr at du må i psykoterapi, og at de ikke kan skrive ut medisiner uten videre. Du er et vanskelig tilfelle. Du er litt personlighetsforstyrret, litt bipolar, litt traumatisert og har litt angst. Drit de delene av diagnosen som ikke er nyttige for deg.» Jeg har fulgt rådet hennes. Jeg skriver humørdagbok, går i kognitiv terapi, holder en streng diett, trener, mediterer og lar være å gjøre ting som kan ha noen permanent innvirkning på livet mitt når jeg svever i toppen eller kræsjer i bunnen av skalaen. Jeg har litt kontroll og jobber for å få mer.

Det er mange rare holdninger til psykisk sykdom der ute. Jeg tror noe av problemet er at folk har vanskeligheter med å forholde seg til hjernen som et fysisk sted, at de ikke vil tenke på viljestyrke, personlighet, tanker og følelser som kjemi, men som ånd. Jeg sitter sammenkrøket i sengen og kjenner billene kravle på huden min, kjenner munnen og nesen fylles av blod og hører klokken på veggen indrodusere seg og vet at det er dopaminnivået i hjernen min som stiger som følge av lite søvn, lite mat og mye adrenalin. Jeg vet at psykosen er en kjemisk tilstand som går over. «Har jeg et sår i munnen? Nei. Blør jeg neseblod? Nei. Ok, da er det hjernen min som tuller.»

Jeg kan ikke ta meg sammen og slutte å være redd når jeg får et angstanfall. Selv om min redsel for en telefon som ringer virker absurd for utenforstående, vet jeg at følelsen kommer uavhengig av min rasjonelle tenkning. Signalet «telefon ringer» hopper glatt over den rasjonelle ytrehjernen min og går rett i amygdala, reptilhjernen som styrer følelser og instinkter. Amygdala sender beskjed om at kroppen min skal fylles med adrenalin. Det er ikke min feil. Det er hjernen som hopper over et ledd i tankeprosessen og gir meg en følelse som er usynkronisert med det som faktisk skjer rundt meg. Jeg kan ikke stoppe amygdala fra å handle, men jeg vet at adrenalinet løses opp i leveren etter 15 min om jeg ikke lar det rive meg av gårde. Jeg puster dypt og rolig til angsten går over av seg selv, plukker opp telefonen og ringer tilbake.

Hvis jeg skulle tenkt på meg selv som «gal, feig, engstelig, svak og udugelig» ville jeg hatt det mye verre med meg selv enn det jeg gjør når jeg tenker på meg selv som «person med tidvis for mye dopamin og adrenalin grunnet arv og miljø». Jeg tror folk trenger mer informasjon om hva psykiske lidelser er, og om hva hjernen vår er. Hjernen min er vant til å tenke «Virrvarr er verdiløs, alt er Virrvars feil» fra før jeg kunne snakke. Den tankebanen er en motorvei i hjernen min og er lettere å tenke automatisk fordi jeg kan den så godt. Den tankebanen er en fysisk, elektromagnetisk tilstand, ikke min fikse idé som kan byttes ut med en annen fiks idé. Det er ikke sjelen min. Det er ikke sinnet mitt. Det er ikke ånden min. Det er den fysiske, grå nerveklumpen som er pakket inn i fett og ser ut som havregrøt – hjernen min.

For å få en bedre forståelse av psyisk helse, må vi kvitte oss med den gammeldagse forestillingen om at følelser, tanker og impulser ikke er en del av kroppen vår. Det som har skjedd med meg i livet mitt har preget meg psykisk- og dermed også fysisk. Erindring er en fysisk reaksjon, det skjer innenfor huden min. «Etter voldtekten kunne jeg ikke bruke tampong en gang. Jeg var helt snurpet igjen.» forteller jeg psykologen. «Ikke så rart. Kroppen din husker hva som har skjedd med deg, selv om du ikke tenker på det hele tiden.»

Jeg tror skillet mellom kropp og sjel er skadelig for god forståelse av mental helse. Hvis psykiske problemer er relatert til personligheten min, er det mennesket Virrvarr det er noe i veien med. Jeg er halv, jeg er gal, jeg burde hatt mer viljestyrke, mer kontroll. Problemet er at Omega 3-fettsyrer hjelper bipolare mer enn det å skjerpe seg gjør. Hjernen trenger masse fiskefett for å holde seg humøret mer stabilt. Likevel betyr ikke det å se på psyke som en del av det fysiske at alt kan løses med medisin. For å fjerne den mentale motorveien alle tankene mine foretrekker å kjøre på, må jeg lage nye veier bevisst. Men ved å vite at hjernen min er formet av bipolare rusmisbrukere i arverekken før meg, at den dysfunksjonelle familien min, mobbingen og overgrepet har satt sine spor i hjernen min etter at jeg ble født gjør at skyldfølelsen knyttet til å ikke strekke til forsvinner. Det er et problem jeg må lære å leve med, ikke en karaktersvakhet.

Jeg ønsker meg mer biokjemi og hjerneforskning inn i skolen, jeg vil ha psykisk helse som en del av undervisningen. Jeg vil at det at jeg er bipolar er like merkerlig som at mannen min har astma. Ja, det preger hverdagen hans. Ja, det kan begrense ham. Ja, han kan få annfall. Ja, han må ta hensyn til det. Men ingen ser rart på ham. Ingen tror at han er «gal», ingen tror at han plutselig kommer til å falle overrende og puste som en pes. De vet at anfallene kommer når han har løpt langt uten medisin. Sånn er det med meg også. Stress + lite søvn + lite mat og vann = crazy Virrvarr.

Vel, dette var mine kloke innspill rundt mental-helse-problematikken. Mulig jeg modererer meg i morgen. Akkurat nå er jeg manisk, genial og overmenneskelig.

Vær oppmerksom på at all informasjon som finnes på nettet ikke er riktig informasjon

Norske:

• Psykisk helse – Schizofreni og psykose
• Nettdoktor.no – Fakta om schizofreni
  
• Lommelegen- Schizofreni
• Test deg selv – Hva vet du om schizofreni?
• Pasienthåndboka – Schizofreni, forekomst og betydning
• Nettpsykiateren – Hva er schizofreni?
• Helsenett.no – Schizofreni
• Pfizer.no – Shizofreni

Engelsk:

• World Fellowship for Schizophrenia and Allied Disorders – Schizophrenia
• Schizophrenia.com

Schizofreni hos barn:

• Schizophrenia.com – Childhood Schizophrenia and Bipolar Disorder
• American Academy of Child & Adolescent Psychiatry – Schizophrenia In Children

Flere linker vil bli lagt til etterhvert

Jeg trapper ned på medisinene.

Så lenge jeg ikke slutter helt på medisinene, men trapper ned til 25mg er det heller ikke noe i veien for å øke dosen igjen om ting ikke viser seg å fungere. Og så lenge jeg bruker to uker på hver 25mg vil det etter det de på DPS sier ikke være noe stort problem med eventuelle bivirkninger.

Så fra i dag av trapper jeg ned fra 100mg til 75mg Quetiapin om dagen(som der ser har jeg gått på en veldig lav dose, vanlig dose er på ca. 400mg, men for meg har det fungert og det behøver ikke å si at en så lav dose fungerer for andre), jeg skal holde dere oppdatert om hvordan det går her i bloggen og eventuelle ting som oppstår slik at dere kan få følge meg litt om dere syntes det er interessant.

Legger til en liten teller ting samtidig for å holde orden på ukene:

• Når en som hører stemmer og/eller hallusinerer og/eller har andre sansebedrag forteller deg om det, nytter det veldig lite å si at tingene ikke er virkelige, man bør heller si at man forstår at det er virkelig for personen og at du tror på det hun/han sier, men at du selv ikke opplever de samme tingene.
• Det er også veldig viktig å unngå diskusjoner om hvorvidt sansebedragene eller andre symptomer er virkelige eller ikke. Kommer likevel temaet opp, så lytt med interesse slik at du får forståelse for deres virkelighet. Da kan du lettere vise din sympati eller referere til det i andre diskusjoner når hun/han er bedre.
• Vær klar og tydelig når du snakker, slik at den som er syk ikke kan missforstå eller feiltolke det du sier Det vil også si at man bør være så direkte så mulig å ikke pakke inn det man vil si, ettersom dette kan forvirre eller tolkes galt.
• Den som sliter er veldig ofte sårbar for stress mas og negative kommentarer, prøv derfor å unngå dette. Husk også at det kan være veldig viktig for den som sliter og skjerme seg for sanseinntrykk, for besøk og andres nærvær.
• Fortell hvor glad du er i den som sliter. Det er veldig viktig at du klarer å se at det er sykdommen og ikke latskap eller ond vilje som du ser eller merker. For å bruke pappas yndlingsuttrykk: Det er en heldagsjobb å være syk!
• Forsøk og være optimist og gi ros og vær over det den som sliter får til. Når man er psykotisk kan små ting i hverdagen som ofte ses på som enkle oppleves som veldig vanskelige, som for eksempel å rydde, gå ut med søppelet, lage mat osv.
• Støtt opp om medisiner. Medisiner kan være like viktig for en psykotisk person og ta som det kan være for en med diabetes og ta insulin. Stol på legen, det kan nemlig være vanskelig å finne den riktige medisinen.
• Jo mer de får til selv, jo bedre mestringsfølelse.
• Ikke gå bak den sykes rygg og snakk på vegne av dem. Dette kan virke svært sårende om man handler på vegne av en som ikke vet det, eller som ikke ønsker det.

Tips til deg som pårørende slik at du på best mulig måte kan ta vare på deg selv:

• Ikke glem å ta vare på deg selv og din egen hverdag slik at du ikke blir utbrendt.
• Sett klare grenser. Det er veldig viktig for den som sliter å vite hvilke regler hun/han har å forholde seg til.
• Prøv å holde en følelsesmessig distanse, involver deg, men ikke over involver deg.
• La ikke beskyttelse bli til overbeskyttelse. Forsøk og gi litt slipp på kontrollen slik at behovet for å kontrollere går utover den sykes rett til å bestemme selv.
• Forsøk og ikke blande deg alt for mye. Tenk deg hvordan det ville vært om andre personer blandet seg veldig mye inn i ditt liv.
• Forsøk og skille mellom dine behov og den sykes behov.
• Pass på å ikke ha alt for store forventinger og komme med alt for mange gode råd i forhold til sykdommen. Ofte vil dette bare føre til skuffelse.

Kilder:

• Veiledningshefte for pårørende innen psykisk helse-feltet av Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri
• Psykose hva er det? av Stiftelsen Psykiatrisk opplysning

Bostedet Vendelbo
Sdr. Vråvej 46
9760 Vrå
Denmark

Tel: 98 98 20 21

Anna Marie Mikkelsen

www.bostedetvendelbo.dk

Socialfobi, kontaktforstyrrelser, kontaktsvaghed, nedsat eller mangel på social kompetence er kendetegnende for en stor del af målgruppen. Vendelbo henvender sig således til personer, der er eller har været i et psykiatrisk behandlingsforløb – det være sig psykiatrisk sygehus eller psykiatrisk speciallæge.

psykose, skizofreni, depression, hjerneskade, misbrug, ustabil, socialfobí, bosted

Schizofreni regnes ofte som den vanligste formen for psykose.

Det er veldig viktig for meg at de som leser denne bloggen forstår at schizofreni ikke dreier seg om splittet personlighet slik mange tror. Schizofreni dreier seg derimot om at man ikke ser på verden på samme måte som alle andre. I diagnosen ligger det blant annet at man har sansebedrag (altså hallusinerer, veldig ofte dreier dette seg om å høre stemmer) og at man har vanskeligheter for å skille hva som er sine tanker, stemmer og andres tanker.

For å sitere heftet Kort om Schizofreni fra Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning:

Ordet schizofreni høres avansert ut. Egentlig betyr det bare “delt sinn”, på norsk er det best oversatt med begrepet “alvorlig forvirring”. Denne forvirringen er slik at den det gjelder får angst, depresjon og store vanskeligheter med å skille mellom seg selv og omverdenen.

Forøvrig høres resten av beskrivelsen veldig skummelt ut, og får virkelig schizofrene til å høre ut som gale. Men er de det? Er det å være gal noe som er spesifisert av samfunnet vi lever i eller er det reelt? Uansett er symptomene på schizofreni og psykoser generelt som følger i følge forskjellige hefter (Merk: Alle personer med schizofreni har ikke de samme symptomene i like stor grad, man behøver heller ikke å ha alle symptomene på en gang):

Psykoser

Psykose hva er det? fra Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

1. Forvirret tankegang
2. Vrangforestillinger
3. Hallusinasjoner
4. Liten motivasjon
5. Forandringer i følelsene

Schizofreni

Fakta om Schizofreni fra Rådet for Psykisk Helse

1. Tankeforstyrrelser
2. Tilbaketrekning fra andre mennesker
3. Følelsesmessig avflatning
4. Store problemer med å ta enkle avgjørelser

Kort om Schizofreni fra Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

1. Tankeforstyrrelser
2. Konsentrasjonsforstyrrelser
3. Vrangforestillinger/hallusinasjoner/sansebedrag
4. Sterke følelsesreaksjoner
5. Unormale stemninger
6. Tilbaketrekning fra kontakt
7. Tap av tiltakslyst
8. Identitetsproblemer

Schizofreni fra Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

1. Tankeforstyrrelser
2. Tap av tiltakslyst
3. Hallusinasjoner

For å stille diagnosen schizofreni i Norge må man ha hatt:

• En psykotisk fase
• Forverring av tidligere funksjonsnivå
• Vedvarende sykdomstegn

Håper dette innlegget har gjort deg litt klokere

Abstract: Vi befinder os i et låst hotelværelse. I værelset sidder Pink, en engelsk rockstjerne, som er på turné i USA – for mange optrædener, for mange shows, for meget narko, for meget hyldest – udbrændt. På TV’et kører en af de krigsfilm, som kun er alt for velkendte i Pinks univers af smertefulde minder. Idet vi således bevæger os ind i Pinks univers, følger vi simultant hans opbygning af en mur rundt omkring hans følelser, hvor hvert minde udgør en sten – en faderløs barndom, en dominerende mor, et land, hvis konge signerer hans fars dødsattest med et gummistempel, den overfladiske verden, som følger med stjernestatus, et fremmedgjort kølnet ægteskab, selv den narko, som han vender sig imod i sin søgen efter udfrielse – i muren. Idet hans mur nærmer sig fuldendelse, hver sten yderligere afskærende ham fra omverdenen, bevæger Pink sig i en spiral ned imod og ind i et tomrum af sindsyge, hvor den sidste sten cementeres på plads i Muren. Men i samme sekund Muren står færdig begynder Pink at indse de regressive effekter af total mental isolation, idet han hjælpeløst bliver vidne til, at hans fragmenterede psyke smelter sammen og bliver til indbegrebet af den diktatoriske demagog, som bl.a. var ansvarlig for krigen, som sårede hele verden, dræbte hans far, og derigennem lagde grunden for hans egen selvudslettende tilværelse. Blot én af mange ‘cykler’ i værket. The Wall kulminerer i en selviscenesat indre mental rettergang så storslået som de allerstørste teatershows og ender i endnu et cyklisk budskab i nummeret Outside The Wall: “Isn’t this where…” cd’en starter med “…we came in”, som i sig selv antyder, at ‘The Wall’ ikke er begrænset til kun at handle om Pink. Fortællingen er universel i sin skildring af, hvad der potentielt kan ske med alle, der mister en pårørende, hvad enten man ligesom Waters har mistet sin far i krig, eller på anden måde har manglet en omsorgsperson i en stor del af sit liv. Uanset hvilken æra vi lever i, vil vi altid komme ind i en persons livshistorie, som er påvirket af tabet af en anden i generation efter generation siden civilizationens oprindelse. Når én fortælling slutter, begynder den næste, således også musikken.

Her følger en gennemgang af Hey You, videoen kan ses her:

Pink er færdig med sin mur. Men samtidig med at han afslutter sin mur og synker helt ned i psykosens isolation, går det op for ham, at han må forsøge at finde en vej ud. I et øjebliks klarsyn eller måske en af de perioder, hvor psykosen har sluppet sit tag for en stund, prøver han således at finde tilbage til tidligere historiske stadier af sig selv gennem en slags regressiv selvterapi… For at Pink kan starte en progressiv process må han først regrediere og forstå de mennesker, de begivenheder, og vigtigst af alt – de beslutninger, som har ført til hans nuværende isolation bag muren.

“Hey you, out there in the cold
Getting lonely, getting old
Can you feel me?
Hey you, standing in the aisles
With itchy feet and fading smiles
Can you feel me?”

De første vers refererer til drengen, som er ved at blive gammel alt alt for tidligt. At han er på vej ind i den depressive verden af “Itchy feet and fading smiles.” Spørger om han mon ikke har opdaget, hvad der er ved at ske? Om han ikke kan mærke sit fremtidige jeg? Om han ikke kan mærke, at han allerede er startet på at bygge den mur, som skal føre ham ind i den psykotiske isolation?

“Hey you, don’t help them to bury the light
Don’t give in without a fight.”

Han beder så mindeligt de historiske billeder af sig selv om ikke at opgive håbet og begrave lyset. For som han senere synger i The Trial: “There must have been a door there in the wall
When I came in.”

“Hey you, out there on your own
Sitting naked by the phone
Would you touch me?
Hey you, with your ear against the wall
Waiting for someone to call out
Would you touch me?
Hey you, would you help me to carry the stone?
Open your heart, I’m coming home.”

Pink vender sig imod sit voksne jeg i sin søgen efter hjælp. Den Pink som sidder ved telefonen eller ligger i fosterstilling på sengen – efter at have ringet til sin bedrageriske kone – med alle sine følelser blottet. Selv nu, hvor hans mur er færdig, vender han sig imod sig selv og kalder på den Pink, som sidder med øret mod muren og venter på, at nogen skal svare. Men i sine forsøg på at række ud regredierer Pink tilbage til sin psykotiske tilstand ved i al den psykotiskes egoistiske omnipotens at projicere sig selv ud på hele verden omkring ham. Hans råb om hjælp, i form af at hans tidligere jeg’er skal kunne mærke ham og føle ham, sprænger tidsfornemmelsen (De må jo vide, at han er der). Hans jeg-grænser og hans objekt-subjekt-grænser er i opløsning. Han har intet indre rum, hvor følelserne kan bearbejdes. Nu er han totalt overgivet sine følelsers univers og hvad værre er: Hans følelser og tanker kan i Pinks univers påvirke og påvirkes af andre. Grænserne imellem den ydre og den indre verden er gået i opløsning. Men tankerne om at føle og røre andre er også interessante, idet de symboliserer det, som Pink aldrig har været istand til i sit liv. Han byggede sin mur på baggrund af den depressives frygt for at føle for – og dermed skade de – som han føler noget for (faderens død), samt sin paranoid/skizoide angst for selv at blive følelsesmæssigt engageret og dermed gøre sig sårbar overfor verdens ondskab. Han skifter konstant imellem at opfatte sig selv som en jesusfigur, som bliver forfulgt og en djævel, som ødelægger alt omkring sig.

Alligevel beder han sine tidligere jeg’er om hjælp med at bære stenen (Sisyphos forbandelse). Igen en reference til at Pink for et øjeblik ikke er hensunket i psykosen, men aktivt søger efter det sted, hvor han kom ind. Han er på vej til det hjem, som han ultimativt har ødelagt. Hans bøn om at åbne sit hjerte, at han kommer hjem, bliver ikke hørt. Det sted, hvor han startede sin vej imod psykosen, forbliver et gådefuldt sted for Pink.

Her eksploderer sangen i en fantastisk guitarsolo. Ligesom den reflekterer over Pinks søgen efter sine tidligere stadier, spejler rytmeguitaren hans forsøg på at genopdage sine rødder ved i bogstaveligste forstand at genoptage det musikalske tema fra starten af albummet, In the Flesh? m.fl.

“But it was only fantasy.
The wall was too high,
As you can see.
No matter how he tried,
He could not break free.
And the worms ate into his brain.”

For Pink, såvel som lytteren, bliver det en brat opvågnen, da psykosen igen har genvundet fuld kontrol. ‘Fortælleren’ vender tilbage kun for at fortælle, “at det bare var en fantasi, muren var for høj, han kunne ikke slippe fri. Og ormene åd sig ind i hans hjerne.” Muren lever op til sit foremål og lukker virkeligheden ude, samtidig med at den fastholder Pink i den forvrængede psykotiske indre virkelighedsopfattelse. Muren / psykosen forhindrer simpelthen Pink i at se den virkelighed, som alle andre er en del af. ‘Ormene’ er en typisk psykotisk vrangforestilling / hallucination. Som Waters selv siger i sit 1979-interview, er ormene et symbolsk billede på opløsning og forfald. Her spejler musikken igen de metaforiske begivenheder i historien, idet introduktionen af ‘ormene’ i verset følges af en ildevarslende insisterende summen og svirren, som presset ned over det hjemsøgende guitar riff, giver et iørefaldende og uhyggeligt billede på nethinden af, hvordan en horde af metaforiske orme og maddiker æder sig ind i Pinks forfaldende selv.

“Hey you, standing in the road
Always doing what you’re told,
Can you help me?
Hey you, out there beyond the wall,
Breaking bottles in the hall,
Can you help me?
Hey you, don’t tell me there’s no hope at all
Together we stand, divided we fall.”

Men selv her i det yderste forfald vender Pink sig i sin søgen imod den ydre verden. Hvad han ikke indser er, at det er den psykotiske forvrængede indre virkelighed, han henvender sig til. Sin egen forstyrrede nihilistiske opfattelse af andre mennesker. Han misser fuldstændigt den centrale kerne, som ligger i de sidste to linjer i sangen – nemlig – opfordringen til ikke at glemme håbet om ‘recovery’. I Waters univers er der altid et håb: “together we stand, divided we fall.” Løsningen er, at muren falder, når vi står sammen (together we stand). – Men i Pinks univers bliver den sidste linje til: “divided we stand, together we fall.” Hvordan skulle Pink ellers kunne retfærdiggøre opførelsen af sin mur? Selv om “we fall” gengives som et ekko gennem tomrummet bag Pinks mur, går det ikke op for ham i hans nuværende sindstilstand, at her ligger nøglen til at komme ud af psykosen igen. For hvis han river muren ned, falder hele verden jo med muren – og altså også Pink. Pinks mur vil altså blive stående indtil han indser og erfarer vigtigheden af de ord, som han lige har sagt. “Together we stand, divided we fall.”

Som en norsk psykiater (Haugsgjerd) skriver, så er psykosen illustreret ved den svigtende evne til at udholde psykisk smerte i kontakten med andre mennesker. At gå ind i en psykose kan altså være en slags mental forsvarsreaktion overfor en iboende skrøbelighed. Man spalter sanseapparatet for smerte fra, fordi man ikke har noget rum at opbevare den i. Kun gennem at genopbygge den trygge relation til andre mennesker kan Pink træde ud af psykosen. Det sker ved at bryde ud af isolationen og søge hjælp i den virkelige verden. I The Final Cut, efterfølgeren til The Wall, ser vi også Pink på et psykiatrisk afsnit, ligesom vi allerede i slutningen af Nobody Home ser det samme kig ind i fremtiden, som Pink i ‘Hey You’ ønsker sine tidligere versioner i stand til.

Mere om psykologi:
http://blog.tv2.dk/snowtiger/entry205656.html
http://blog.tv2.dk/snowtiger/entry173239.html?ss

Mere fra The Wall:
http://blog.tv2.dk/snowtiger/entry211712.html
http://thewallanalysis.com/

-Tak til min mor og Bret Urick for samtaler og inspiration, samt for introduktionen til forelæsningsrækken i psykologi fra DSPP: Forelæsningsrækken.

Alt ovenstående står fuldstændigt for min egen regning. Det er min egen analyse og mine egne fortolkninger, som ligger til grund, selv om jeg har hentet inspiration fra de tre hovedskoler indenfor udviklingspsykologien.

 Ja så nærmer det sig med raske skridt, min 27 års fødselsdag. Som skal fejres med familien, med at tage på Kineser restaurant på lørdag. Ud af 22 familie medlemmer er der nemlig kun 6 der kan komme, og så Maite som kommer helt fra Jylland af for at besøge mig på min fødselsdag. Men resten af familien skulle enten til rund fødselsdag eller på efterårsferie. Og så besluttede min mor sig for at give en tur ud i byen i stedet for at lave mad derhjemme. Især nu hvor vi var så få i alt *S* Og jeg glæder mig meget, fordi jeg elsker bare kineser mad *S* Og så har Kim jo fødselsdag d. 6. November – og der vil vi muligvis holde noget for vennerne, men ja – det skal lige planlægges. Men jeg har sagt til folk de skal reservere dagen nu, så vi kan holde noget – hvis Kim er frisk nok, ellers bliver det måske bare uden ham :-/

 Det går ikke super godt for Kim for tiden, han er stadig på den lukkede, der har han været i 1½ uge nu, han kom derover en torsdag, fordi han fik det skidt på den åbne, fordi de fortalte ham at han ikke kunne få psykolog hjælp der (Jeg tror de bare skulle teste ham af og se hvordan han reagerede) og så da han ikke kunne få det – blev han overflyttet til den lukkede med selvmordstanker, og med vagt på og det hele. Meget røstene for mig og hans andre pårørende. Men altså vagten blev taget fra ham dagen efter, og selvmordstankerne dæmpede sig lidt. Men alt i alt, så var han stadig meget paranoid og meget bange for at være der. Men psykolog hjælp kunne han pludselig GODT få? Så længe han bare fik et ”knæk” på det, så kunne det pludselig godt lade sig gøre at han fik en psykolog. Weird – de er ikke for kloge synes jeg. Men måske tænker jeg at det har noget at gøre med, at 809 hvor han er nu, har mere personale, og måske også tid til flere psykolog samtaler?! Jeg ved det ikke, men i hvert fald, så har han gået hos en Anna i 1½ uge nu, og hun er vældig sød, har selv talt med hende engang, da hun også tager sig af de pårørende.

 Men altså – det er lidt svært at huske hvad jeg har lavet i 1½ uge, men jeg kan fortælle lidt ud fra Kim, han kom som sagt derover på 809 en torsdag, og det gik nogenlunde i weekenden, dog var han meget paranoid og skeptisk, og troede ikke rigtigt på så meget fornuft som hans pårørende sagde til ham. Og det er jo nok fordi han lever i sin egen ”fantasi” verden?! Ellers kan jeg ikke finde en løsning på det….!

 Men mandag blev det så for meget for ham, han stak af da han følte sig trængt op i en krog af noget personale, og løb ud til bussen, på det tidspunkt havde han ikke sin pung med sig, så han kunne jo ikke komme særligt langt, og desuden var han på strømpesokker. Så han endte nede i modtagelsen på 802 og de fik ham bugseret tilbage. I mellemtiden var jeg ude for at få lavet Motorcyklen, og stod derude, da de ringede og sagde at Kim var stukket af, og så sagde mekanikeren, at for at Motorcyklen virkede optimalt skulle jeg nu køre en tur på 20 km?!? Så var det lige jeg tænkte?!  HVOR kører man lige hen, når ens kæreste er stukket af fra den lukkede, og du ikke kan køre ud i en skov og søge efter ham?! Hvor er det lige du kører hen? Ja – jeg kørte så bare hjem, og lod MC være MC – fordi Kim var altså vigtigere, end at den kunne køre…. Og så nåede jeg kun lige ind ad døren, så ringede de og sagde han var kommet tilbage. Og jeg TUD brølede, fordi jeg kunne simpelthen ikke forstå hvorfor de dog ikke kunne holde på ham, og sørge for at han blev holdt i live?! Det er min eneste krav – at han var i live når jeg kom og besøgte ham igen?! Hvor svært kan det lige være for dem?!?

 Men det var så mandag. Så tirsdag, der ringer Kim nede fra mønt telefonen ved kiosken (Jeg har taget hans mobil fra ham nemlig) og sagde at han ikke ville være der mere, så sagde jeg hvordan han dog kunne være nede ved kiosken. Men han lagde på og ringede ikke op igen. Så ringede jeg til afd. Og spurgte, HVORDAN det lige var at Kim kunne ringe nede fra kiosken af, når deres opgave lige var at passe på ham?! Men de sagde bare, at han havde haft det godt, og at de havde givet ham udgang uden følge, da han var på vej til at blive overført til 805 (Åben afd.) og at de derfor ikke kunne se nogen grund til at han ikke kunne gå ud alene?!

 Så gik der nøjagtigt en ½ time, så mens jeg snakkede med min far, blev der taget i håndtaget, og ringet på, og hvem stod så udenfor min dør?!? KIM!!!!! Han havde jo fået sin pung for at gå i kiosken, og han havde så bare taget en taxa tilbage til mig. Han var her så i en ½ time, og jeg gad sku ikke engang ringe til dem og sige han var HER – jeg var så vred på dem, at det halve kunne være nok. Jeg fattede ikke hvordan det kunne lade sig gøre – dette her vanvid….!!!!

 Vi kørte så derud igen og de fleste af personalet vidste ikke engang at han var stukket af, det var kun overlægen og en af personalet der havde taget sig af det. Jeg brød så helt sammen foran nogle af personalet, og forlagte at tale med noget af personalet, NU – fordi jeg var så ked af det og frustreret over at dette vanvid kunne ske…..!!!

 Men ak – de havde personale mangel da der var stormøde på hospitalet og der var kommet to nye patienter som også skulle tage sig af, og der var altså ingen tid til at tage sig af sølle mig, som bare TUD brølede i vildens sky inde hos Kim, jeg kunne ikke engang holde det tilbage for hans skyld, men han tog det vidst også nogenlunde, og kunne godt forstå mig at jeg brød sammen.

 Mens jeg græd og græd, kom Kims psykolog Anna så over på afd. Og sagde at hun kunne tilbyde mig en pårørende samtale en time senere, og det blev jeg ovenud glad for, og faldt så lidt til ro igen. Men imens jeg sad der og var allermest ked af det, prøvede jeg både at huske nummeret til livslinien og politiet, da jeg mente at NOGEN måtte da hjælpe mig med dette vanvid, at de ikke ville tale med mig som en meget frustrerende pårørende…..!!!

 Men Anna var sød, og jeg fik meget ud af samtalen, jeg fik sagt nogle ting om Kim, som jeg synes kunne være nyttige for hende, mest noget om hvordan han normalt er herhjemme, hvordan han reagerer på ting, og hvordan han tænker – tankemylder osv. og hun blev meget glad for at jeg fortalte hende alle disse ting, og jeg fik ikke mindst lettet mit hjerte *S*

 Så har Kim så ikke stukket af siden, og har kun efter disse stunt haft udgang med følge, jeg var nemlig med til en lægesamtale om onsdagen hvor jeg sagde at det altså ikke kunne være forsvarligt at give ham udgang uden følge, da han i så fald bare kunne stikke af. Så jeg har haft noget mere ro over tingene siden da.

 Jeg har så været ude hos mine forældre siden i onsdags, mest fordi jeg ikke skulle noget herhjemme, men også fordi jeg havde brug for at komme lidt ud, og se nogle andre mennesker, det kan godt være lidt hårdt at være herhjemme, og være helt alene. Og det er altså ikke fordi jeg selv har det skidt at jeg tager derud, det er mere fordi at jeg har brug for at lave nogle andre ting, end det jeg laver herhjemme. Især fordi jeg ude hos mine forældre f.eks. kunne ordne firmærker, og høre lydbånd f.eks.

 Det gjorde jeg hele torsdagen f.eks. der vaskede jeg nok de første 500 mærker, og min far blev så stolt af mig da han kom hjem, det var virkelig en stor mundfuld, og jeg er kun glad for at kunne hjælpe. Og så fredag var der ikke flere aviser, så jeg kunne ikke vaske flere (Far tørre dem nemlig mellem køkkenrulle og aviser) – så jeg læste lidt, så film, strikkede og hørte lydbånd *S*

 Jeg var ude og besøge Kim torsdag og lørdag. Og han virkede lidt bedre, men dog stadig meget plaget af paranoia – hvilket gjorde mig utroligt ked af det, da jeg virkelig holder af ham, og ønsker ham det bedste. Han er meget tankevækkende, på den måde, at han spørger om noget der aldrig har fundet sted, og forstår ikke når jeg forklarer ham, at det er noget der kun foregår i hans hoved?! Det er utroligt svært at være pårørende, og det tror jeg også hans forældre og søstre vil sige…..!!!

 I dag skulle jeg have været ude og se Anna, men hun aflyste lige før, så skal kun ud til Kim, og så i morgen skal jeg afslutte min psykolog Dorte, og Kim skal starte hos hende, og så skal jeg starte hos Karen i stedet for i DPC. Det bliver spændende og se hvem Karen af, da jeg ikke helt kan fremtvinge hendes ansigt for mig?!

 Jeg tager nok ud til de gamle igen her fra på onsdag til søndag, vi skal jo holde fødselsdag, og lørdag skal vi hente Maite som kommer helt fra Jylland for at besøge mig i 6 dage, og lave noget musik herovre. *S* Jeg glæder mig SÅ meget til at se hende….!!!! Love you sweetheart…!!!

 Knus og kram fra Henriette