De siste fire årene har Anna Fiske vært mest opptatt med tegneserier og bildebøker for barn, men hun har også laget flere serier for voksne. Det begynte svakt med Forvandlingen, men kulminerte i sterke Danse på teppet. Nå håper jeg på mer!

Anna Fiske
Forvandlingen
No Comprendo Press 1999
2/6

Når den vakre karrierekvinnen Kari innleder kjemisk krig mot middene i hennes kjernefamilies leilighet, får kampen uante bivirkninger. Det begynner ganske uskyldig med at Kari begynner å få hår på brystet, men så blir beinene mer muskuløse, livmoren forsvinner, hoftene og brystene skrumper inn og skjeggveksten viser seg på haken. Kari er i ferd med å forvandles til mann.

Anna Fiske er Lars Fiskes bedre halvdel (Fiske albumdebuterte med Matje – debutanten i 1997), og Forvandlingen er hennes første store serieverk. Dessverre er den en skuffelse, for selv om man ikke kan vente seg at dette skal være på nivå med Kafkas Metamorfose, er det lov å håpe på mer enn platte klisjeer og forutsigbare poenger.

Historien starter lovende, der Kari må gi opp alle logiske forklaringer og nølende akseptere sin manndom. Men derfra er veien svært kort til at Kari forvandles til en spritbøttende, brautende, bilinteressert, rapende, fotballtittende karsling, som alle Karis tidligere venninner og kvinnelige kolleger faller pladask for. Og når historien ender med at Karis mann Arne forvandles til kvinne, samtidig som paret smilende godtar at de mister foreldreretten for sine to barn klarer Fiske å lage en slutt som både er forutsigbar og svært lite troverdig.

Fiskes tegninger er svært enkle, i krysningspunktet mellom barnetegninger og naivisme à la Pushwagner og Mai Lindberg. Men når historien svikter fundamendalt bærer ikke tegningene noe sjarm heller.

Anna Fiske
Snakke med dyr
No Comprendo Press 2002
4/6

Søt skildring av jakten på den rette – med dystre undertoner.
“Hvor er min elskede? Hvorfor kommer han ikke? Har han truffet en annen? Er han død?”, undrer Mari. Hun er nettopp blitt samboer med det hun tror er sin store kjærlighet, men den yre forelskelsen går snart over i ubehag når kjæresten viser seg langt mer ustabil enn godt er.

Anna Fiske er utdannet illustratør fra Konstfack i Sverige, og har laget tegneserier for norske Fidus og svenske Galago. Snakke med dyr er hennes andre større serie, og et stort skritt fremover sammenlignet med den lettvinte og forutsigbare Forvandlingen fra 1999. Tegningene hennes er fortsatt enkle og ikke så lite naivistiske, men stilen og helheten er blitt langt sikrere og mer virkningsfull. Og bruken av blåtoner gir albumet et varmt og elegant skjær.

Men under de søte tegningene lurer ubehaget, og Snakke med dyr er først og fremst en skildring av hvor mye en godtar av dårlig oppførsel fra sin partner når en er forelsket. Fiskes skildring er presis og gjenkjennbar, selv om vel mange kunstnerklisjeer gjør serien mindre allmenn (hovedpersonen skal bli skuespiller, mens hennes utkårede er angstfylt filosof).

Der kvinnene i serien er befriende normale, er de fleste mannlige karakterene eksentrikere til fingerspissene – og blir noe vanskelig å identifisere seg med. Men det er vel nettopp skillet mellom menn og kvinner som gjør kommunikasjon like vanskelig som å “snakke med dyr”?

Anna Fiske
Danse på teppet
No Comprendo Press 2004
5/6

Anna Fiske er nesten i mål som selvbiografisk serieskaper.
Vi har alle opplevd vennskap som visner bort. Årsakene og konsekvensene er alltid forskjellige, men grovt sett virker dette som en naturlov. Mennesker forandres og vokser fra hverandre, og det som før var sjarmerende og moro blir forutsigbart og kjedelig. Det er nesten som et kjæresteforhold, og bruddene kan være like bitre.

Tegneserien om Pia og Mari er en slik historie. De møtes på folkehøyskole der de studerer kunst, og sjenerte Mari faller pladask for den mørke og mystiske punkejenta Pia. De lager øredobber, snakker om gutter og danser på teppet til Buffy Sainte-Marie. Etter skolen holder de selvsagt kontakten, men glir fra hverandre. Mari utdanner seg på reklameskole og blir samboer, mens Pia mer eller mindre er den samme som før.

Kanskje er hun bare slik sammen med Mari – for å gjenoppleve sine ”golden years”? Det vet vi ikke, for historien fortelles fra Maris synsvinkel – og vi får sympati for at hun til slutt gir opp Pia. Venninnene takler bruddet på forskjellig vis, og uten å røpe for mye er ikke dette en historie med lykkelig slutt.

Anna Fiske har vist en stadig utvikling siden hun albumdebuterte med uferdige Forvandlingen (1999). Danse på teppet er en videreføring av lovende Snakke med dyr (2002), men Fiskes skildring av venninnen Pia er langt dypere enn den klisjéaktige kunstnerkjæresten i Snakke med dyr. Fiskes menn er fortsatt overfladiske, men heldigvis er de henvist til birollestatus denne gangen.

Danse på teppet har sterke selvbiografiske trekk, og i et intervju med Dagsavisen sier Fiske at serien er selvbiografisk, ”Mari” er Anna Fiske og ”Pia” er en gammel venninne. Så hvorfor gjemmer hun seg da bak fiksjonen? Trolig for å få større fortellerfrihet, men det hadde vært forfriskende med 100 prosent selvbiografi fra en kvinnelig serieskaper når Lise Myhre gjemmer seg bak Nemi og Mette K. Hellenes skjuler seg bak parodi og overdrivelser.

For Danse på teppet er i toppen av norsk selvbiografi i ruteform. Ikke like morsom og rabulistisk som Steffen Kvernelands Slyngel, men med en mer sammenhengende og sår historie.

Det har vært deilig med en fridag idag. Jeg har vasket gulv og ryddet, deilig å komme litt i orden igjen. Støvet som driver inn fra Trondheimsveien kleber seg til alt som finnes og det må skrubbes vekk.

Etter vel tre uker på reise har ikke butleren tørket støv, de blir late når sjefen er borte og hybelkaninene har vokst utrolig. Skulle nesten tro de hadde fått kraftfor.

I ettermiddag var jeg en liten tur nede i byen og tok disse bildene. Kunstneren Pushwagner har utstilling på jernbanestasjonen og det er svære saker som henger oppe. Jeg likte bildet han har på forsiden, enkle stilige linjer.

Det tradisjonsrike galleriet Kaare Berntsen i Oslo stenger dørene 30. juni. Bedriften skal ikke legges ned men legger om sin virksomhet og gjenoppstår som en annen form for kunstformidler enn det kunstglade publikum i hovedstaden har vært vant til. Idag åpnet det som er er den siste vinterutstillingen i de velkjente lokalene i Universitetsgaten 12.

Vinterutstillingen varer frem til 3. april. Dette er en variert og spennende utstilling som det er vel verdt å få med seg. Det finnes bilder i ulike prisklasser, fra rundt 10.000 kroner til Edv. Munchs tresnitt hjertet som er priset til 1.350.000 kroner. Du kan se og kjøpe bilder av andre kunstnere som Arne Kavli, Rolf Nesch, Ludvik Karsten, Johs. Rian og Harald Sohlberg. Et litografi av Sohlbergs “Vinternatt i Rondane” er blant bildene du kan se, men dette er allerede solgt for kr. 105.000,-.  Dette motivet er sannsynligvis et av de aller mest kjente i norsk kunsthistorie.

Kjente samtidskunstnere representert på utstillingen er bl.a. Bjarne Melgaard, Pushwagner og Tom Sandberg. Blant de mest spennende motivene er etter min mening Pushwagners ”Maestro” fra 1984 og  Tom Sandbergs foto “John Cage” fra 1983.

En usignert serigrafi av Andy Warhols “Campell`s soup” er også til salgs for 130.000 kroner.

Det er for mange litt vemodig at det snart 80 år gamle galleriet legger om driften. Men noen ganger må man “forandre for å bevare”. Kaare Berntsen forandrer seg nå. I følge informasjon på galleriets hjemmesider vil de gradvis avvikle den tradisjonelle galleri- og forretningsdriften og konsentrere seg og mekling / formidling “i den delen av markedet som stiller stadig høyere krav til individuell oppfølging”.

I en uttalelse til Aftenposten nylig sa adm.dir Bjørn Østgaard at kunsthandelen fremover vil satse ennå sterkere på det øverste segmentet i kunstmarkedet.

I går fikk jeg endelig somlet meg på postkontoret for å hente ut Pushwagners “Soft City“. Dette er hans billedroman skrevet og tegnet på slutten av 60/begynnelsen av 70-tallet og som forsvant sporløst i over 20 år. Jeg er nok litt spent på bokas litterære kvaliteter, men har alltid vært fascinert av bildene hans, så jeg gleder meg til å sette meg ned med den.

“Soft City” er herved plassert på ventelisten.

Tittel: «Pushwagners Soft City»
Forfatter: Hariton Pushwagner (Terje Brofos)
Antall sider: Ca 150
År: 2008

Det er Pushwagners år i år, og det er jammen fortjent etter en turbulent tid i kunstnerens liv. Ikke bare er han utstilt på Høstutstillingen – han er også aktuell med det som kanskje er hans hovedverk, tegneserieromaen «Pushwagners Soft City» som her foreligger for første gang utenfor kunstgalleriene og mellom to permer etter bortimot førti år, deriblant tjue år på ukjent sted før de dukket opp igjen i 2002.

Selv om dette verket vaker i grenselandet mellom tegneserie og kunst er det ikke vanskelig å forstå budskapet og meningen bak de naive tegningene og det sparsommelige forstokkede engelske språket som preger serien. Fremmedgjortheten og de robotaktige maskinelt handlende menneskene kjenner man lett igjen som popkulturelle karikaturer på de konforme massene og de som hersker over dem. En referanse her kan i for eksempel være filmen «The Wall» av Parker/Pink Floyd, men Pushwagner klarer om mulig å gjøre det enda mer tidløst og poengtert.

«Pushwagners Soft City» i bokform er en begivenhet i et bittelite tegneserieland som Norge – en utgivelse som overstiger alt som har med Smørbukk og Pondus når det gjelder substans og kvalitet. Få mennsker kommer til å lese Pondus i 2108, men «Pushwagners Soft City» vil sannsynligvis fortsatt være der – men forhåpentligvis ikke som et frampek på hvorden det gikk med oss.

Sjekk utlånsstatus og reserver denne boken på drammensbiblioteket.no

Høstutstillinga er ei skattekiste. Den er broket, mangfoldig, og har enkeltverk i sentrum, i motsetning til andre (og angivelig mer seriøse) utstillinger, som gjerne prøver å samle seg rundt klare linjer eller temaer. Høstutstillinga har vært forsøkt temmet, men det ble med ett forsøk (på nittitallet, såvidt jeg husker), allerede året etter var vi tilbake i det viltre kaoset.

Mona Nordaas: Transformation Games.

Et kreativt kaos, som en av mine lærere ville sagt, og godt er dét. Hvorfor skal alle utstillinger være like? Eller strømlinjeformete? Nei, gi meg dette frodige, kanskje folkelige, én gang i året. Hit kommer massene, og noen finner kanskje en inngang, som gjør at de siden våger seg på andre utstillinger.

Mona Nordaas: Transformation Games, detalj

Nina Marie Haugen Holmefjord i Dagsavisen har en god beskrivelse av utvalget, slik det arter seg mer eller mindre hvert år: «En salig samling av yngre kunstnere på vei inn i, eller nyutdannet fra, landets kunstinstitusjoner, rariteter fra hobbykunstnere som har hatt et gyllent øyeblikk, og enkelte bidrag fra etablerte kunstnere som av en eller annen grunn har sendt inn til juryering.» Hun prøver også å si noe om tendensene i år: Mindre politisk enn ifjor (men ikke upolitisk), lite ironi (men nok av andre typer humor), mindre konseptualisme (og mer sanselighet), mer tegning og maleri, og ikke minst (domestisert) graffiti, samt mange sterke videoverk. Okei, parantesene var mine. Og jeg vil føye til for egen del:

Mette Schau: Fanget fri (akryl/kull på trefiberplate)

(1) Fantasyinspirasjon: Myteromantikk og dyrefigurer, mørke malerier og tegninger i naturalistisk stil, ofte med new age-elementer og/eller vakre naturlandskaper. Det er gjerne et harmonisk samspill med materialet, som i bildet ovenfor hvor finérens mønstre danner landskapsformer.

Juan Andres Milanes (Cuba): The Route.

(2) Materialkaotisk skulptur: Store, ofte monumentale verker bestående av mindre elementer i uensartet materiale, gjerne readymades og regelrett søppel. Enkelte objekter minner om bygningskonstruksjoner. Eksempler: En gulvmandala av knapper og glansbilder (øverst i posten). En finérfigur surret med frottéhåndklær. Gamle sko festet sammen til en bil med polyuretanskum (ovenfor). Et klatrestativ med stiger og utsiktsplattformer, malt med graffiti og befolket av gigantiske legomenn (åpent for publikum «på eget ansvar»).

Juan Andres Milanes (Cuba): The Route, detalj.

(3) Ornamental bevegelighet: Videoer og mekaniske innretninger som gir oss geometriske mønstre i bevegelse, mer og mindre figurative. Bier kravler i en bikube, fargesirkler flyter på veggen som bobler i ei lavalampe, en karusell av messing kaster sirkelskygger på veggene, røyk fra ei pipe stiger sakte over pastellfarget by, krigsmaskineri danner formasjoner sett ovenfra.

Jannicke Lie: Uten tittel (metallkarusell i bevegelse)

(4) Estetisk ambivalens: Objekter som virker vakre ved første øyekast, men har noe grusomt ved seg når du ser nærmere på dem. Messingkarusellen viser seg å bestå av krigerste figurer med våpen, fra palmen som kaster de vakre flikete skyggene er to figurer hengt etter halsen. Når kaleidoskopvideoen zoomer inn på strekmennene snurrer de blødende mot oss, med avkuttede lemmer, som krigsofre i et dataspill.

Jørgen Evil Ekvoll & Can Sayinli: Stillbilde fra video.

Mye av dette slo meg som inspirert av Pushwagner, noe jeg kanskje ikke ville tenkt hvis ikke han selv hadde vært tilstede, både i egen person og med flere verk: 3 store malerier, og en animasjon over tegneserien Soft City. En snutt av animasjonen kan du se i videoen min fra vernissagen (nederst i denne posten). Soft City har jeg skrevet om tidligere her.

Anne Gry Løland fikk KEMs debutantpris 2008 for Pastell (etset tekstil).

Også fr.martinsen fikk øye på Pushwagner denne kvelden: «Han har fått pris, alle flokker seg, det er folk som bærer blomstene, tar vare på glassklompen han får. Likevel sitter han alene ved et hjørnebord om kvelden, så tynn og spinkel i kroppen. Jeg får lyst til å si noe til ham, hva skal jeg si. Lille venn? Men det går ikke bra. Når han venter på pris har han ingen å tiske med, bare dokumentarfilmere som er der nesten hele tiden.»

Pushwagner: High Society (olje på lerret)

Men jeg ser Push gå ned trappa med armen til en stor mann rundt skuldrene (jeg filmer dem, andre klipp i videoen). Seinere treffer jeg den samme store mannen i ei annen trapp, og han stanser og spør interessert: Går det bra? Jeg svarer ja. Kanskje er det omsorgsengelen?

Iblant sitter vi alle ved et hjørnebord og venter.

Pushwagner: High Society, detalj.

Høstutstillinga 2008 kan du se på Kunstnernes Hus i Oslo fram til 5. oktober. Deretter flytter alle verkene til Stavanger, hvor de kan ses fra 15. oktober til 2. november. Og nedenfor kan du altså se videoen min, med musikk av Mulatu Astatke (etiopisk jazz fra 1970-tallet, blant annet brukt i Broken Flowers, Jim Jarmusch-filmen fra 2005. Låta heter «Yegelle Tezeta».)

Etterhvert kommer det muligens også flere bilder her.

Jeg trodde Push ville sitte i et hjørne og skule. Signere bøkene sine motvillig. Nekte oss å ta bilder av ham. Kanskje nekte oss å kjøpe bøker også, som da han gikk rundt på vernissagen i Oslo Kunstforening for en måned siden ikledd ei egenprodusert t-skjorte hvor det sto «ikke kjøp Puswagner», denne rørende feilstavinga vi har tøyset med siden. Søte lille pus-wagner, liksom, det yndige vraket, forvirra etter årevis med dopbruk, usikker på hvem som er venn og hvem som er fiende, dop-paranoid. Han føler seg lurt av sin tidligere mesen som overtok bildene da han selv var som lengst nede, oppbevarte dem trygt i ti år, men nå vil selge dem, vel og merke til inntekt for Pushwagner selv, men han er likevel bitter og sinna, fordi kontrollen over når og hva som skal selges burde være hans og bare hans, dessuten mener han bildene ble urettmessig overtatt i 1998. Med andre ord: ei suppe.

Men idag er det boksignering på Tronsmo. Det er to enorme køer: én som bukter seg i to store kvadrater gjennom butikken fram til kassa, med vegger og reoler som stive sperretau, og én annen utenfor, fra døra langs fortauet og inn gjennom portrommet, rundt hele bakgården til bordet hvor Pushwagner ikke sitter, men står, hopper, løper, danser, skjærer grimaser og tegner med sprittusj, mest i bøkene, men også på folkene som rekker dem fram, tegner på panner og armer og hender og klær, alt som er hvitt nok, og folk finner seg i det, rusler takknemlig flirende fra bordet med grønne, svarte, røde og blå tusjstreker i ansiktet og på kroppen.

Sankt Push har landet. Det var Tommy Olsson som først kalte ham det, i en anmeldelse av vårens utstilling i Morgenbladet. Kanskje på grunn av lidelsene, eksentrisiteten og den eksploderende berømmelsen, men også fordi han av utseende minner om en hellig mann, og i førti år har vært forut for sin tid, har nærmet seg forutanelsen og det mystiske klarsynet. I bakgården på Tronsmo får jeg liknende assossiasjoner: en beinete guru, en forklaret sjel i en herjet kropp, den skjelettaktige skikkelsen med den merkelige vitaliteten, som ingen omkring ham helt kan beregne eller tolke. Jeg står i signeringskøen sammen med Streck, som seinere låner pennen min og klorer ned en tegning:

Pushwagner tegnet av Streck (Tor-Bjørn Adelgren). Foto: Oda Bhar.

Boka som slippes idag er en grafisk roman kalt Soft City. Pushwagner begynte på den i 1968 og avsluttet arbeidet i 1976, men tegningene har aldri før vært publisert. På baksida av permen står det at kofferten med originalene forsvant og var borte i mer enn tjue år, før den dukket opp igjen i Oslo i 2002. Det er slike historier som skaper myten om Pushwagner. Løse brokker av informasjon som reiser flere spørsmål enn de besvarer. Hvordan forsvant tegningene? Hvorfor «dukket de opp igjen»? Hvem oppbevarte dem i mellomtida? Hadde Pushwagner selv forlagt dem, og kom endelig på hvor de befant seg, eller ventet noen andre på et bedre marked for å selge dem?

Soft City er det første anslaget til en tematikk omkring urbanisme og ensomhet. Det begynte da Pushwagner i 1968 ble kjent med forfatteren Axel Jensen, som var på utkikk etter en tegner. Han var allerede berømt, men ønsket å sprenge den borgerlige forfatterrollen ved å ta i bruk det visuelle. De to gikk i gang med å utvikle et tegneseriemanus, og samarbeidet intenst de neste par årene. Navnet Soft City er et spark til reklamebransjen, som klistret moteordet «soft» på alt mulig for å inngi en illusjon av lykke. For Pushwagner og Axel Jensen ble det «softe» selve symbolet på et fremmedgjørende forbrukssamfunn.

Hariton Pushwagner heter egentlig Terje Brofoss, men valgte seg et nytt navn i hippietida. Hariton står for Hare Krishna, og Pushwagner for supermarkedenes trillevogner, noe som selvfølgelig er enda et spark til konsumsamfunnet. Jeg fikk vite dette foran et bilde i Oslo Kunstforening for en måned siden. Serien En dag i familien Manns liv er en videreutvikling av motivene fra Soft City, og ble malt mot slutten av 1970-tallet. Bildet Music viser en uendelig rekke kvinner i et tverrskåret varehus, en klaustrofobisk maurtue av trillevognskonsum.

Bildene i Oslo Kunstforening var enda mer fantastiske og skremmende enn skissene i bilderomanen. De gjentatte figurene i rosa, hvitt, svart og grått, satt sammen i komplekse mønstre, som pop artens sjablonger. Samtidig er streken dirrende nervøs, noe som motvirker det maskinaktige inntrykket. Omrisset på bilene har elegante kurver som minner om planteornamentene i jugendstilen. Individene forvandles til identiske dresser, men kan skilles fra hverandre gjennom små glimt av liv, som blikkenes retning.

Pushwagners tema er dagliglivet på jobben og hjemme. Vi ser fedrene vinke mot familien bak hundrevis av identiske vinduer i høyhuset. På vei til jobben fylles gatene mellom skyskraperne med horder av biler, og mødrene marsjerer taktfast med barna ved siden av seg, lik hunder i bånd.

Etter arbeidstid det bedøvende familielivet: mann og kone i hver sin tv-stol, eller med hver sin pille på sengekanten. Eneste kontrast er den lille babyen bak gitter i lekegrinda, med store øyne som ennå ikke er blitt sløvet. Jeg elsker disse bildene, og grøsser av dem. Helst ville jeg ha limt alle inn, men det blir for mye. Istedet har jeg lagd ei flickr-mappe.

Da Pushwagner stilte ut En dag i familien Manns liv for første gang i 1980 ble bildene misforstått. Folk trodde han gjorde narr av arbeiderne, når det han ville var å vise at vi alle er gisler. Idag er misforståelsen vanskelig å forestille seg. Samfunnskritikken virker åpenbar og skremmende aktuell. Det er neppe tilfeldig at det store gjennombruddet hans kommer nå, hvor overforbruket er blitt allemannseie og det nærmest tas for gitt at også individet er en vare (arbeidskraft, målgruppe, profilering).

I bakgården på Tronsmo er det alle mulige folk: unge og gamle, fattige og rike, kunst- og tegneserieinteresserte. Ukjente serieskapere står og henger, jeg hører minst én forhandle med redaktøren sin om utgivelse over et knekkebrød med sild. Christopher Nielsen (ovenfor) kommer fram og rister hånda til Push, som kvitterer ved å sleike ham på kinnet. Uberegneligheten til Push gjør at det ikke blir kjedelig å stå i kø, det eneste som bekymrer meg er hvor lenge han vil gidde å signere. Mange kjøper bunker av bøker, kanskje årets julegaver eller bestikkelser til venner og kjente. Allerede nå slenger Push bøkene fra seg som frisbees, hvis eieren ikke griper dem lynraskt farer de tvers over bordet og ned på bakken straks navnetrekket er på plass.

Noen meter foran meg står ei jente som har noe ved seg, og det faller meg inn at Push kommer til å like henne. Når hun står for tur går jeg fram, og ganske riktig, Push lyser opp og flørter vilt med henne, før noen kan blunke blir hun knappet opp og den hvite bhen dristig signert.

Det er skrevet mye bra om Pushwagner i det siste, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har turt å prøve selv. Jeg har lest og lest, og vil skrive alt fine de andre har skrevet, metaforene og de briljante analysene, illustrert med sjelfulle bilder av portrettfotografer. Men det er stygt å stjele, og det finnes ikke plass, så jeg anbefaler at du leser mer et annet sted. Noen tips:

1. «Byens klaustrofobiske trengsel» av Mona Pahle Bjerke i NRK. Kortfattet anmeldelse av utstillingen Hello Everybody, med glitrende formuleringer: «Bildene skildrer hvordan det fremmedgjorte gjennomsnittsmenneske lever sitt ordinære og meningsfattige liv i ensomhet i byens klaustrofobiske trengsel.»
2. «Fremtiden i ruter» av Petter Mejlænder i Aftenposten, en av disse riksmålsbiografene som er litt for glad i svulstige adjektiver, men han virker kunnskapsrik og har intervjuet Push grundig for en kommende biografi. Artikkelen er illustrert med noe så sjeldent som et nydelig portrettbilde av Push uten solbriller.
3. Tommy Olssons anmeldelser av Pushwagners siste to utstillinger i Oslo: «The Pusher» fra 2006 og «Sankt Push» fra 2008 (i Morgenbladet, den siste bare tilgjengelig for abonnenter). Dette er Tommy Olsson på sitt beste, to personlige tekster med sår og tøff undertone.
4. «Gjennombrudd 40 år etter» av Mona Larsen i Dagsavisen, hvor Push snakker varmt om Axel Jensen og blir rørt til tårer fordi det overvelder ham å endelig få anerkjennelse.

Du kan også ta en tur til Blå og kikke på veggmaleriene i Ingens gate, hvor en eller annet har malt et street art-portrett av Push (hvis noen kjenner til hvem, så vil jeg gjerne vite det!) Du kan også se flere bilder fra Tronsmo i ei annen flickr-mappe jeg har laget. Og selvfølgelig bør du kjøpe boka til Push. Soft City er utgitt på No Comprendo Press, og er et røverkjøp for bare kr 240!

Det begynner å regne, og jazzorkesteret trekker under tak. En stor parasoll blir skjøvet bort til signeringsbordet for å holde Push tørr, men han bryr seg ikke, danser bare videre, tøyser og tuller, og nå er det endelig vår egen tur. Vi kommer rett etter en mann med en kartong full av bøker, så Push er forståelig nok litt lei akkurat nå, og når Streck ber ham skrive en personlig hilsen trår jenta fra bokhandelen til og sier nei. Men Push skriver navnet sitt, med tusj og enorme bokstaver, og vi kan gå hjem med hver vår signerte bok.

Alle foto: Oda Bhar. Tegnet portrett av Pushwagner: Streck.

Am letzten Wochenende haben wir uns mit großen Erwartungen in die 5. Berlin Biennale gestürzt. Die letzte vor zwei Jahren hat uns wirklich begeistert, deswegen konnten wir es kaum erwarten. Doch heute, drei Tage später, bin ich immer noch erschrochen darüber, wie schlecht es war. Zugegeben, eine Ausstellung war toll, wenn auch nur sehr klein: Pushwagner im Schinkel Pavillion (Ist kostenlos und lohnt sich.), aber der Rest war eine ziemlich große Enttäuschung. Lest weiter, um zu erfahren wieso.

Weiterlesen