I fjellet på Østlandet har de kunnet boltre seg på ski i noen uker. Nå viser Kong vinter seg i fjellet her vest også.

Vi hadde tendenser til snø i fjellet her vest i oktober, men mildværet tok knekken på den.

De siste dagene har det endelig begynt å dette ned litt hvitt fra himmelen igjen og det er lov å håpe på at det det snart er en skiheis i nærheten som begynner å gå.

Les og: Mens vi venter!

I Myrkdalen har de hatt 30 cm med snø oppe i høyden på 800-1000 meter siden oktober, men helt nede har det vært grønt. De siste dagene har det kommet mersnø og meldingene lover mer fremover.

Nederst i anlegget er det fremdeles tynt, men på toppen av stolheisen ligger det nå ca 60 cm med snø og oppe i Kari Traa-heisen ligger det enda mer.

Myrkdalen satser på å få noen heiser i gang til helgen 5 og 6. desember.

Les og:

I Eikedalen har det og vært litt snø i oktober som forsvant igjen. Nå har et nytt tynt lag med “melis” drysset over Eikedalen og det er lov å håpe på en bra sesong i vinter.

- Vi vil sette i gang snøkanonene i Eikedalen denne helgen og satser på å kunne åpne i midten av desember,  sier daglig leder Fredrik Tønjum.

Ny dag nye muligheter. Vi er fremdeles i Lyngsalpene og bestiger topper. Dagens topp heter Storhaug og er på 1224 moh.

Gårsdagen var hektisk med flott tur til Trolltind og enorm fiskemiddag hos Stein på kvelden, og idag våknet vi opp ved 8 tiden og var usikre på om vi hadde sovnet på et fiskemottak. Fiskestanken lå tykt i båten etter 7 timers søvn og fri flyt av avgasser fra 6 voksne karer. Takk Stein!

Før vi reiste fra Havnnes tok vi det lille fiskesamfunnet nærmere i øyesyn. Havnnes er Norges nordligste bevarte handelssted som fortsatt er i drift. Havvnes ligger på Uløyas sydligste kant og funn fra steinalderen viser at her har det bodd folk i mer enn 6000 år. Havnnes ble også kåret i 2004 til Årets Kulturlandskap i Troms. Det bor 48 personer på stedet, med egen butikk og hyggelig betjening. Butikken skilter i egen brosjyre med betalingsterminal og tar både Visa, Mastercard og American Express) Så her er det bare å løp å kjøp!

I Havnnes bor også den kjente nessekongen Einar Giæver, som etter ryktene står den norske kongefamilien nært. Skulle gjerne vært flue på veggen for å høre på en diskusjon mellom Nessekongen og Ari Behn….!

Etter en rask frokost seilte vi over til Djupvika en båttur på ca. 1 time. Vi la til kai, fikk skiene opp på brygga og begynte å gå. I dag måtte vi ta bena fatt noen hundre meter før vi spente på oss skiene.

Vi startet å gå kl. 11.00 og en praktfull dag åpnet seg. Solen skinte igjennom skylaget og traff oss perfekt fra siden der vi gikk oppover igjennom bjørkeskogen opp mot tregrensen.

Etter hvert som vi gikk oppover åpnet det seg en mer og mer fantastisk utsikt.

Hele Lyngsalpene massivet åpnet seg som en forundringsboks etter hvert som solen kom mer og mer frem og vi kom høyere og høyere. Utrolig vakkert!

Vi nådde toppen ca. kl. 15.00, etter ca. 4 timer i jevn gange.

Etter et raskt skifte og litt mat og drikke var vi klare for å kjøre nedover. I motsetning til i går hadde Eirik lovt oss pudder i dag, noe som ble innfridd.

Vi lekte oss nedover fjellsiden, med lett blanding av enkelte hopp, filming, fototagning og masse deilig, lett puddersnø.

Til og med Ole Geir (sannsynligvis Oslo Vest beste Randoneekjører) var fornøyd med dagens forhold.

Vi nådde bunnen av fjellet, tok bena fatt og kom tilbake til båten ca. kl. 17.00 etter ca. 6 timer på tur.

Etter en rask dusj, mat og 1 time på øret var vi pigge, utvilte og klare for kveldens dyst i Norlevangen. De viden kjente Lyngen rekene står på dagens meny.

Gjennom Ivar sine kontakter la vi til ved siden av reketråleren og kjøpte 2 timer gamle Lyngenreker. Kjent som noe av de beste rekene som er å oppdrive i Norge. Et festmåltid med store, ferske og velsmakende Lyngenreker. Selv Ole Geir med familiære tradisjoner tilbake til hvalfangervirksomhet var overveldet.

Og i morgen skal vi til Storgalten. Etter sigende en fantastisk flott topp på ca. 1300 moh med en vakker utsikt over området. Vi gleder oss!

Endelig var det meldt supert vær, det var midt på sommeren  og jeg var på Turtagrø. Valget var enkelt. Storen skulle beseires

Å komme på toppen av Store Skagastølstind har vært et mål i flere år, men som regel har det ikke passet på grunn av været. Imidlertid var det meldt fint vær denne junidagen og jeg var klar.

Store Skagastølstind er med sine 2403 meter over havet det tredje høyeste fjellet i Norge. Toppen ligger i Hurrungane, vest i Jotunheimen og er et klassisk mål fra Turtagrø.
Storen ble første gang klatret av William Cecil Slingsby. Han nådde toppen de 21. juli 1876.
Før Slingsby førstebestigning hadde toppen et rykte som ubestigelig.

Idag er turen opp på Storen en  krevende tur, men med dagens utstyr er toppen tilgjengelig for alle med litt klatreerfaring og over middels god form. For en erfaren klatrer er klatringen lett, men turen er lang. Det er ikke uvanelig å bruke opp mot 14-15 timer opp og ned på Storen.

Store Skagastølstind (2405) er Norges tredje høyeste fjell og har ingen enkle veier til toppen.

Vi var tre personer som la i vei kl. 0500 på morningen 19. juli. En guide fra Norgesguidene, en advokat fra Oslo og meg. Vi gikk ut fra Turtagrø og holdt høyt tempo innover Skagastølsdalen og nådde hytta på bandet ved 07.00 tiden. Vel framme ved hytta på Bandet 1758 m.o.h. gjorde vi oss klare for toppen. På med hjelm og tau og frem med isøksen.

Vi passerte det falske hjørnet og nådde Hefteys renne kl. 09.00, og kl. 10.00 stod vi på toppen

Vi holdt god fart tilbake til Turtagrø og stemplet inn kl. 15.30

Jeg hadde tidligere registrert mange taulag på vei opp på Storen. Denne dagen derimot var det lite folk i fjellet. Turen opp og ned hadde derfor gått fort.

De eneste vi hadde møtt på turen var en gutt på 7 år og hans far. De hadde overnattet på hytta på bandet og skulle opp på toppen når vi kom ned. 2 dager senere leste jeg Aftenposten og så at de hadde lykkes.

Om Storen
Store Skagastølstind, majesteten av Hurrungane, lar seg bestige også om vinteren – hvis forholdene er de rette. Turen passer for dem med lang erfaring fra tøffe turer i vinterfjellet – også klatreturer.

7. august 2005 reiste 3 karer fra Oslo til Chamonix. Planen var å bestige Matterhorn i Sveits. Vi tilbrakte 4 dager i Chamonix for å forbrede oss på turen, blant annet klatret vi  Dent du Geant. Dent du Geant (Kjempens tann) lever virkelig opp til sitt navn. En gigantisk tann som når helt opp til 4013 moh. Variert alpinklattring til 3800 moh og deretter bratt klippeklatring opp til grad 5. En spektakulær tur!

Dent du Geant er godt synlig fra Aiguille du Midi, og stikker opp som er  spiss i landskapet.

Vi skulle være i Chamonix i 4 dager før vi reiste videre til Zermatt og brukte tiden godt sammen våre to guider, Wolfgang og Oktavio. To svært hyggelig guider som lærte oss masse om sikring i fjellet.

Dagen etter vi ankom Chamonix reiste vi tidlig opp til Aiguille du Midi for å starte aklimatiseringen. Dagen etter reiste vi grytidlig igjen opp til Aiguille du Midi og tok kabelbanen videre over isbreen Clacier de Geant til Point Helbronner (3452 moh) på den italienske siden av Mont Blanc -massivet. Målet varRefugio Torino, en hytte på grensen mellom Italia og Frankrike.

Derfra tok vi bena fatt over Glacier de Geant frem til foten av Dent du Geant hvor vi kom ca. kl. 12.00. Av med stegjern, på med hjelm og sele, og oppstigningen langs sørvestveggen startet.

Det er den nederste delen av klippen som er den mest interessante Den er uforutsigbar og  udfordrende. Det første som møtte oss var et utspring vi måtte passere, og som sannsyligvis var det luftigste punktet på turen. Wolfgang klatret først, sikret og jeg kom som nummer to. Hadde godt grep en stund, men plutselig mistet jeg grepet og falt. Hjertet i halsen, kjente tauet strammet og stoppet. Snurret sakte rundt og kom med ryggen mot veggen, og kikket ned. 500 meter rett ned under meg fikk pulsen til å akselrere, men hentet meg raskt inn igjen. Fikk feste og klatret i sikkerhet opp til Wolfgang. Litt av en start!

Resten av turen var fantastisk. Det er lagt ut tau flere steder på ruten, så hvis det er behov for ekstra hjelp kan de benyttes. Bare det å vite at de er der er til stor hjelp, da det er bratt, svært bratt oppover.

Det er imidlertid mange som har klatret fjellet før så det er mange sikringsmuligheter underveis.

Toppen består egentlig av to toppen. Vi passerte den første og nådde toppen av Dent du geant ca. kl. 16.30 etter 4-5 timer med klatring.

Vi ble på toppen en stund, og opplevde en fantastisk utsikt i perfekt solskinn. På toppen er det en Madonna statue som skal beskytte fjellet og klatrere. Ved nærmere ettersyn oppdaget vi at halve bakhode på statuen var borte. Vi spør Wolfgang om hvorfor og svaret er at lynnedslag har truffet statuen så mange ganger at hode er i ferd med å bli slått i stykker. Snakk om krefter!

Så er det ned til breen igjen. Vi velger en annen rute ned enn opp. Raskeste veien er som regel rett ned så vi velger et overheng som guidene våre har benyttet før. Men her er det bratt. Vi rappelerer nedover og plutselig under et overheng ser jeg Oktavia 2-3 meter foran med sikret i veggen..

Jeg må huske meg frem og tilbake for å komme inn til veggen, sikrer  og venter på nestemann. Slik går ferden 200 meter rett nedover inntill vi endelig står på breen igjen og ser rett oppover der vi kom ned. Det er bratt, stupbratt.

Vi er nede igjen på breen igjen ca. kl. 19.30. Deretter går turen tilbake til Refugino Torino hvor vi tilbringer natten. En ikke behagelig natt, men det er en annen historie. Høydesyke er ikke å spøke med.

Snøen har lagt seg flere steder i fjellet. Bli med opp på Folgefonna hvor det nå ligger nærmere meteren med tørr fin nysnø. SE BILDENE!

Rapporter om snøfall har kommet fra flere steder i landet, men Folgefonna er nok ett av stedene som kan skilte med mest nysnø.

SE FLERE BILDER NEDERST PÅ SIDEN OG I ALBUM SOM DU FINNER HER!

Etter mange regnfulle dager viste endelig Vestlandet seg på sitt beste da vi våknet opp fredag morgen. Etter noen timer med jobbing, ble turen lagt mot Hardanger og målet var Folgefonna sommerskisenter.

Skisenteret stengte i begynnelsen av september på grunn av mye regn som tok knekken på snøen. De siste ukene derimot, har det lavet ned med nysnø på Fonna.

Vi kjørte på dårlige dekker denne dagen, og valgte derfor å parkere helt nede i dalen ved det store vannet. Skiene og støvlene ble hengt på sekken og så var det bare å labbe avgårde.

Vi gikk ikke mer enn noen hundre meter før vi møtte den første snøen oppe i bakken og mer ble det jo lenger oppover vi kom. Like ovenfor den store plattingen ved veien var det å ta på støvler og ski og så gli inn i et eventyrlig vinterlandskap.

Det ble en ganske frisk tur å gå oppover, men til gjengjeld var det en mektig naturopplevelse i herlig frisk luft.

Oppe ved skisenteret nærmer det seg meteren med snø  som fredagen var tørr og fin. Bortsett fra oss, var det bare et skispor å se i området.

Etter matlaging og en fotosession ved skisenteret, var det å komme seg nedover igjen med litt møre bein på silkeføret.

VÆR FORSIKTIG!
Skal du opp til Folgefonna nå, er det viktig å være klar over at det er mye sprekker i isen helt nede ved skisenteret. Lenger oppe ligger det gammel snø under, så der er det bare å gi gass i den herlige nysnøen.

Veien har vært igjensnødd de siste dagene fra plattingen og oppover, men det er sagt at den vil bli brøytet på søndag.

Vi har vært gjennom en av de kaldeste nettene så langt i høst og snøen legger seg flere steder i høyden.

Mandagskvelden og natt til i dag  var det bare noen få varmegrader i Os. Det er ingen tvil om at vinteren banker på vinduet til oss allerede før september er unnagjort denne høsten.

Her kan du følge med på snøfallet fremover!

Det er meldt snø flere steder i fylket på 600 – 800 moh i disse dager. Folgefonna ved skisenteret fikk den første snøen allerede sist uke og natt til i dag har det blitt skikkelig vinterlig der oppe.

Eikedalen skisenter har og fått en liten dasj med snø øverst i anlegget. Snørapporten melder om 1 cm på toppene.

Les og: På pudderjakt i Eikedalen

Myrkdalen er kjent for å være et snøhull hvor skisesongen kan starte tidlig. I løpet av natten har det lagt seg et fin hvitt teppe over toppene øverst i anlegget i Myrkdalenog fortsetter det slik kan det bli en tidlig start der oppe.

Se bilder fra Myrkdalen 12. desember i fjor!

Det ble 23. september før den første nysnøen la seg på Folgefonna igjen.

I fjor gikk skiheisen på Folgefonna helt frem til 2. november med flere gode dager med nysnø både i september og oktober.

Les og: Vinteren kom

I år måtte heisen stenge i overgangen til september på grunn av mye regn og mildvær som tok knekken på snøen.

Les og: Nysnø i høyden

Det første tegnet på at vinteren er i anmarsj kom i dag 23. september. Et par plussgrader og noen cm med snø har nemlig dukket opp på Folgefonna (1250 moh).

Les og: Sol og pudder

SE WEBKAMERA FRA FONNA HER!

For tiden er det mye blåis på Fonna og dermed utrygt å ferdes uten brefører før det har kommet store mengder med snø.

Bildet er tatt 24. september 2009 av Jan Ove Johansen.

Kjenner du at lengselen etter tørr fin nysnø er der? Det er bare to og en halv måned igjen til den første snøen kan nytes med skiene på. SE PUDDERVIDEO!

Jeg vet at ikke alle ser frem mot vinteren, men heldigvis er det mange som forstår meg når jeg sier blå himmel, kuldegrader og en halvmeter med nysnø.

Les og:  Solskinn og puddersnø

Mens vi venter på en ny vinter kan kanskje filmen under være en trøst?

Det er opp til flere uker siden sist jeg hadde skiene på og i dag kjente jeg at det var på tide å gjøre noen med det, men hvor skulle jeg dra?

Jeg slo flere fluer i en smekk denne lørdagen hvor jeg begynte med å følge Mercedesene som skulle på tur til Fusa og videre innover til Hardanger.

Etter en fotorunde noen mil innover la jeg avgårde mot Voss, Myrkdalen og Vikafjellet. Jeg var litt usikker på hvordan det sto til med snøen der oppe, men ble egentlig positivt overrasket.

Langs veien er det lite snø, men noen hundre meter med skiene på sekken, så var det bare å få de på. Etter halvannen times tur i T skjorte med feller på skiene, ble det tid til litt drikke og en fotorunde før premien for å gå opp på toppen var klar.

Se flere bilder nedover på siden og klikk på de for å få de store.

Av med fellene, stramme støvlene, låse bakbindingen og så er det bare å hive seg utfor i herlig sommerlig slusj. Vel nede kommer tanken om å få en tur til, men i dag ble det med den ene som var god som gull.

Det er godt å bruke kroppen oppover, nyte stillheten, kjenne solen som varmer og få den flotte nedkjøringen etterpå helt alene langs en stor fjellside på Vikafjellet. Fantastisk!

Godt med snø innover i fjellet i retning mot Myrkdalen.
Ikke like mye snø nede ved veien.
En liten hytteidyll på Vikafjellet.
En bro får fjellfolket trygt over elven like ved veien.

Avalanche is bad for business?
I slutten av august 2008, reiste 2 karer fra Norge til Chamonix for å realisere drømmen om å bestige Mont Blanc 4808 moh. I det flyet lander i Geneve tikker det inn 26 tekstmeldinger om at 8 personer samme dag har mistet livet i et ras på vei opp til Mont Blanc.  Hvilken innvirkning har en slik tragisk ulykke på oss og andre som ønsker å bestige vest europas høyeste fjell?

Vi ankom Chamonix søndag 24. August, samme dag som ulykken hadde skjedd. Skredet, som var 200 meter langt og 50 meter bredt, hadde gått på den franske siden av fjellet nedenfor Aiguille du Midi, rett ved refuge Cosmique, hytta hvor mange tilbringer natten før de går opp på Mont Blanc. Skredet hadde truffet midt i ruten de fleste velger når de skal bestige Mont Blanc, og dette var også den ruten vi ønsket å gå.

Vi var sikre på at folk i Chamonix nærmest ville være i sjokk over den svært tragiske ulykken. Stor var vår overraskelse da det ikke var tilfelle. Det har allerede omkommet ca. 100 personer i alpene hittil i år og dette er slikt som skjer, var holdningen blant mange av de vi kom i snakk med.

Vi derimot var usikker på om vi skulle legge hele prosjektet på is, men besluttet at vi i påvente av mer informasjon skulle starte å akklimatisere oss. Mandag morgen tok vi derfor taubanen opp til Aiguille du Medi.

Dette var tidligere verdens høyest beliggende taubane, og holder fremdeles rekorden som den taubanen i verden med flest høydemetere, 2800 høydemetere på 20 minutter. (1035 moh til 3842 moh). Landskapet rundt Aiguille du Medi er utrolig alpint, med høye fjell på alle kanter, et eldorado for folk som er glad i toppturer, klatring  og utsikt. Vi tilbrakte tiden i kafeen på toppen inntil kroppen sa stopp, og reiste ned etter 4 timer litt småkvalm og med stigende hodepine.

Dagen etter reise vi igjen opp til Aiguille du Medi. Været var strålende og vi gikk ned på breen nedenfor og bort til Cosmique-hytten for å høre hva som hadde skjedd samt se nærmere på rasstedet.

På hytta kom vi i kontakt med driveren av hytta. I og med at vi opprinnelig hadde tenkt å gå Cosmique ruten spurte vi om noen hadde gått opp på toppen fra Cosmique-hytten i dag. Svaret var nei, samtidig som han tilførte lakonisk med fransk aksang ”avelance is very bad for business”

Fra terrassen kunne vi se rett bort på fjellsiden raset hadde gått. Nesten på toppen av Mont Blanc du Tactul kunne vi se isblokker henge utover kanten, og det var deler av disse isblokkene som hadde rast ut og startet, og morningen raset gikk hadde ca. 100 personer befunnet seg i rasområdet på vei opp til toppen. Ca 20 personer var blitt tatt av raset. Midtveis hadde raset delt seg. En del av raset hadde avsluttet på breen rett ved Cosmique-hytten og en del hadde fortsatt østover, forbi Cosmique-hytten, og videre i fritt fall 300 meter ned mot brefallet. 8 personer hadde blitt med denne delen av raset og omkommet, eller letemannskapet antok at de hadde omkommet, men de kunne ikke gå inn i området av fare for nye ras.

Fra terrassen så vi rasstedet og stor var vår overraskelse da vi først så 2 personer, så 4 til komme gående ned fjellskrenten nøyaktig det samme stedet som raset hadde gått 2 dager før. Vi spurte innehaveren om dette var trygt. ”isblokkene kan rase ut i morgen eller om 2 år, men at det kommer til å dø flere her er helt sikkert” var svaret vi fikk fra han. Vi takket for oss, med en klar oppfatning om at Cosmique-ruten overhode ikke var aktuell for oss.

Vi besluttet isteden å ta gå Gouter-ruten som ligger på andre siden av fjellet. En rute som har flere høydemetre og som ikke er så skredutsatt, men hvor utfordringen er steinfall i stigningen opp til Gouter-hytten som ligger i brekanten.

For mer info om Cosmique se http://www.summitpost.org/parent/267759/refuge-cosmique.html

Dagen etter reiste vi til Les Houches og tok taubanen opp til Bellevue. Deretter tok vi toget, Tramway de Mont Blanc som er frankrikes høyst beliggende toglinje opp Nid d’Aigle.

Denne endestasjonen ligger på 2372 moh, og derfra og opp til Gouter-hytten (Refuge du Gouter) på 3817 moh er det 1500 høydemetre i bratt fjell med mye løs stein. Vi begynte å gå kl. 09.00 og etter 4 timer nådde vi Gouter-hytten, en hytte som ligger spektakulært til helt på tuppen av Aiguille de Gouter.  Turen opp er delvis krevende, men de fleste med noe erfaring fra norske fjell kommer seg opp.

Den største faren på denne delen av turen er steinras, og det kan være en fordel å ikke ha så mange foran seg som løsner stein som kommer susende nedover fjellsiden i høy fart. Folk er generelt flinke til å skrike ut, så du får tid til å søke ly hvis det kommer stein nedover fjellsiden. Omtrent midtveis passerte vi Tete Rousse-hytten (Refuge de la Tete Rousse, 3167 moh), før vi klatret opp fjellryggen mot den beryktede grand Couloir.

Dette er en snørenne som går ned langs hele fjellsiden hvor det regelmessig spretter stein i stor fart nedover. For å krysse renna er det viktig at en holder øye med renna oppover på utkikk etter stein i fart, mens de andre løper over. Renna tar ca. 10-15 sekunder å passere og heldigvis kom det ikke stein når vi løp over.

Mange av de som gikk oppover hadde med seg egen guide og gikk i tau. Noen brukte også stegjern på deler av turen. Vi hadde ingen guide, og med erfaring fra norske fjell vurderte vi at tau og stegjern ikke var nødvendig på denne delen av turen. Hjelm derimot må benyttes. De siste 50 høydemetrene før Gouter-hytten er det også montert wire som du kan koble deg inn på med en karabin og en slynge hvis du opplever denne delen av turen som luftig. Wirene kan være nyttig å bruke, spesielt på vei ned. Vi entret terrassen på Gouter-hytten ca. kl. 13.00 på onsdagen, 4 timer etter at vi begynte å gå.

Gouter-hytten henger spektakulært i lufta akkurat i skille der fjell går over til bre. Vi var usikre på om vi fikk plass på hytta. Noen dager i forveien hadde vi ringt og spurt om det var ledig sengeplass, noe som var negativt. Vi spurte videre om hva som skjedde hvis vi kom uten bestilt plass. ”det burde dere ikke gjøre” var svaret vi fikk. ”Sometimes the police even come!!!!” Dette utsagnet fikk en merkelig dimensjon da vi sto oppe på hytta på 3800 moh og hadde brukt 7 timer totalt for å klyve oppover en bratt steinutsatt fjellside.  Skulle de liksom klatre opp for å jage vekk de som ikke hadde bestilt plass. Og hvor skulle de jage oss vekk?

Uansett møtte vi en hyggelig betjening som ordnet plass til oss på gulvet i spisesalen. Hytta har senger til ca 150 personer og med folk på gulvet kan det fort bli 200 personer som sover over.

Det skulle være ro i hytta kl. 20.00, men kl. 22.00 var det fremdeles mange som ikke hadde falt til ro, og med førstemann ut av hytta kl. 24.00 og fellesvekking kl. 01.00 ble det lite søvn den natten. Vi valgte å gå ut sent og kom oss av gårde som en av de siste ca. kl. 03.00.
Det var et vakkert og spesielt syn som møtte oss da vi kom opp på breen. Ca 200-300 hodelykter lyste opp fjellet og beveget seg som en orm oppover i fjellsiden. 3000 meter nedenfor og lyste og opp og vi følte virkelig at vi var på vei opp til Europas tak.

Turen opp gikk utrolig lett for oss, og vi passerte mange. Vi synes det var litt rart at alle vi passerte var så utrolig stille, men forstod etter hvert at svært mange hadde vondt i hode og var kvalme. I ettertid har vi hørt at det var folk som gikk opp den dagen uten aklimatisering og det får konsekvenser.

Vi nådde toppen kl. 06.45 om morningen, ca 4 timer etter at vi gikk ut fra Gouter hytta. Stor var gleden av å stå på Vest Europas tak på en strålende morning med utsikt over store deler av Italia, Sveits og frankrike.

På toppen var det ca. 10 personer, og når vi gikk opp var det ingen som kom ned. Vi synes det var rart da vi sikkert hadde 150 personer foran oss i sporet, men skjønte fort at de hadde gått opp samme rute som oss, men lagt nedturen om Aiguille du Medi. Altså nedstigningen rett inn i rasområdet 3 dager tidligere, og hvor 8 personer var omkommet. Det virket på oss som om at ”avalanche no longer was bad for business”

Les mer om ulykken på VG her

Les mer om Chamonix her

Real nice pics. Via SFGFC

Vinteren er over, men hva gjør vel det når Folgefonna kan by på store mengder snø og sommertemperaturer? SE HEFTIGE SNOWBOARD BILDER!!
Det har vært en fantastisk periode med strålende vårvær og spenningen var stor på hvordan temperaturen var på Folgefonna denne lørdagen. Vi ble ikke skuffet. Nesten helt vindstille og skifolk i shorts møtte oss på 1200 meters høyde et par uker før sommerskisenteret åpner for sesongen 1. mai.

Arbeidet med å grave frem heisen går for fullt på Folgefonna og før helgen igjen skal vaieren være på plass og spleiset. Det er altså ikke lenge før de første krokene blir hektet på og heisen kan testes før åpningen 1. mai.

HER ER DE SISTE BILDENE FRA FONNA!

Vi var fem stykker som tok turen denne gang for å kjøre litt ski, snowboard, fotografere og nye solen. 

Arild Gravdal som jeg har blitt kjent med i Eikedalen var også med på turen til Folgefonna og han var klar for det meste av forslag som vi kom med når det gjaldt settinger til fotosession. Det ble en del fine blinkskudd.

SE BILDENE AV ARILD SOM LEKER SEG PÅ BRETTET HER!

Selv gikk jeg på feller opp til toppen av skiheisen og fikk som premie en herlig tur ned igjen etter litt fotografering. Og lurte du? Ja, fellene ble tatt av før det ble noen svinger i ganske fast og fin snø ned igjen.

Nå sitter jeg her med et par nye fregner på nesen, litt støle bein og et smil om munnen.  Snart begynner skisesongen igjen! 

 Arild Gravdal i fint svev på Folgefonna.

Helgen viste seg fra sin beste side når det gjelder været og søndag ble det endelig en fin skitur fra Gulbotn mot Gullfjellet igjen.

Både små og store koste seg nede ved lysløypene på Gulbotn, mens andre igjen la på tur oppover mot Gullfjellet som byr på en fin stigning.

Takket være gode skifeller var det bare å gi jernet oppover så raskt som kroppen orker, men i den fine vårsolen merker man fort at det hjelper å løse opp litt på klærne underveis. Snøforholdene er fremdeles av den gode sorten takket være ganske kaldt vær og en del nysnø i det siste.

Vi kom litt seint avgårde på søndagen og skyene kom sigende, så det ble ikke helt til topps denne gangen. Vi fant oss en fin linje for turen ned igjen og fjernet fellene på skiene og fant frem hjelm og skibriller. Flatt lys gjorde at det ikke ble helt som vi hadde planlagt nedover, men den gode frihetsfølelsen er der likevel. Snøforholdene vekslet mellom lett skare og noen cm med tørr nysnø på veien ndover.

Vi var langt i fra alene til fjells denne søndagen. Mange kom på turski og langrennski, men det var og mange som hadde randonee som vi.

Om ikke det ble perfekt nedover denne sønsdagen, så bvar det uansett herlig å kjenne frisk luft, få litt sol på nesen og bruke kroppen.

Snart er det påske og Gulbotn ligger bare tyve minutter unna, så her blir det nok flere turer forhåpentligvis i strålende sol slik søndagen startet.

Dag 4. Lørdag 14. Mars. Helt om natten – helt om dagen.
Dagens tur var planlagt til Skitntiden (1042 moh), men etter en kveld i Tromsø var 5 toppturentusiaster vips blitt redusert til 2.

Vi ankom Tromsø i går ettermiddag og planen var egentlig at vi skulle ha en bedre middag og ta en tidlig kveld. Som vanlig gikk det ikke slik. Kvelden ble lang, sen og mørk før vi alle havnet i båten til han Ivar. Kl. 09.00 var det frokost og etter litt kaffe, ett par hodepinetabletter og litt mat begynte kroppene å fungere igjen.

I og med at Ole Geir ikke hadde vært i Tromsø før valgte han å bruke dagen i byen. Og Lars Erik som hadde vært her mange ganger før var raskt ute med å tilby guiding, og Jørgen han var bare veldig, veldig sliten.

Uansett Eirik og jeg fikk skyss av Ivar ut til Kvaløya, nærmere bestemt i bunn av Skitntiden. Dette fjellet er lett tilgjengelig, forholdsvis lett oppstigning, og mange valgmuligheter for nedkjøringer.

Vi holdt et godt driv oppover lia, i starten litt redusert etter gårsdagen, men etter hvert som sola kom frem ble turen riktig så bra.

Fjellet lå etter hvert badet i solen, og ga oss en skikkelig påskefølelse.

Det var også en del andre som hadde valgt denne turen så til en forandring fra de andre dagene var vi ikke alene.
Etter 2 timer nådde vi toppen, skiftet og spiste, og nøt en utrolig vakker utsikt fra toppen.

Fra toppen holdt vi høyresiden av snøflaten til vi kom til et markert hakk. Fra dette hakket går det to bratte renner nedover, og som ville gi oss 300 høydemetere med bratt skikjøring. Vi kunne ikke la være. Vi gikk tilbake til toppen, hentet utstyret og manøvrerte oss inn i renna og var superklare.

Wow for en nedkjøring. Dette var som alle de 4 andre dagene til sammen. Fulgte renna ca. 250 høydemetre, deretter åpent landskapet seg opp. Fremdeles bratt men løsere snø og fantastiske forhold. Hadde det ikke vært for at vi skulle bli hentet hadde vi gått opp en gang til…! Utrolig at det ikke var mer oppkjørt på denne siden av fjellet. En liten perle som absolutt kan anbefales.

Til info er forside bilde på Toppturer i Norge boken fra Fri Flyt hentet fra den samme nedkjøringen.
Videre gikk turen nedover fjellsiden, traverserte rundt fjellet og endte opp på parkeringsplassen for å bli hentet ca. 3 timer etter at vi startet.

En superbra tur og to super fornøyde karer

For få år siden var det knapt en skiløper å se i disse traktene. Nå går det ikke lang tid fra et snøfall til det synes skispor fra nær enhver topp.

Topptur i Lyngsalpene er i ferd med å bli en industri og spesielt topptur fra båt, da flere av de fineste toppene ligger på øyer uten fastlandsforbindelse, og båt er eneste fornuftige transportmiddel.

Flere selskaper tilbyr sine tjenester i Lyngsalpene, og inntil nå har kundene i stor grad vært skiinteresserte mellomeuropeere som ønsker å stå på ski i eksotiske Lyngen, og Lyngsalpene er sannsynligvis mer kjent i det internasjonale skimiljøet enn det norske.

Å være i Lyngen vinterstid er en naturopplevelse av de sjeldne, og det som fasinerer utlendinger mest er muligheten av å stå på ski i et svært vilt terreng som går rett ned i havet, og bokstavelig talt rett ombord i båten. For flere av nedfartene spenner du ikke av deg skiene før du stå på brygga, ved siden av båten.

Etter hvert har også Nordmenn begynt å få øynene opp for toppturer i Lyngsalpene, og spesielt etter hvert som Nordmenn går til anskaffelse av Randoneeutstyr blir det også mer aktuelt og relevant med toppturer i Lyngsalpene.

Det finnes flere operatører i Troms som tilbyr organisering av toppturer. Turen vår ble organisert av Eirik Bræin Gikling som driver Farout event & opplevelse (www.farout.no). Sammen med skipper Ivar Bertelsen fikk vi fem fantastiske dager i Lyngsalpene.

De fleste operatørene tilbyr ukesturer. Vår erfaring er at en uke er lenge, og har du knapp med tid vil du kunne oppleve svært mye av området på 4-5 dager, for eksempel fra tirsdag til søndag, med lørdagskvelden i Tromsø.

Prisen varierer, men ligger på 12.000 og oppover for en uke, avhengig av antall personer om bord.

Skierfaring

For å gjennomføre topptur i Lyngsalpene må du beherske langrenn og slalom godt, og du bør ha erfaring med nedkjøringer i løssnø enten med Telemarksski eller Ran­donnéski. Jeg sier bør, da en i vår gruppe hadde liten erfaring med det. Til gjengjeld hadde han gått mye på langrenn, men nedkjøringene var en utfordring. Uansett hva du velger av skitype er du helt avhengig av gode feller under skiene.

I tillegg må du være fjellvant og fortrolig med ”luftige” forhold. Når det gjelder den fysiske formen kan turen være krevende avhengig av toppturvalg.. Ønsker du å få maksi­malt ut turen bør du være i svært god form.

Den beste forberedelsen du kan gjøre er å gå turen med skiene du skal bruke. Vi valgte Wyller løypa som treningssted før avreise. Enkelte av oss gikk over 5000 høydemetere i ukene før avreise.

Utstyr

Dette trenger du av utstyr:

* Skredsøker

* Kraftige telemarksski eller Randonnéski

* Staver (helst teleskop)

* Skifeller (tilpasset skiene)

* Stegjern

* Hodelykt

* Skarejern

* Compeed og sportstape

* Søkestang

* Spade

* Vannflaske (Gjerne camelback)

* Solbriller

* Sovepose

* Hjelm og slalombriller

* Topptursekk (ca 45 liter) gjerne med Camelbag integrert

* Feller

* Kamera og batterilader

+ klær for å gå i fjellet med

GOD TUR!

Dag 3. I dag stod Storgalten opprinnelig på programmet, men på grunn av tåke ble nabotoppen Lillegalten målet for dagens tur

Vi startet tidlig ut. Alle mann var oppe kl. 07.00 og kl. 09.00 var i gang mot toppen.

Vi hadde kurs mot Storgalten på ca. 1250 moh, men det viste seg etter hvert at tåken hang tett over toppen noe som gjorde et toppstøt lite realistisk. Vi endret derfor kursen mot Lillegalten.

Vi holdt fin fart oppover lia og nådde toppen etter ca. 2 timer. Bilder, litt mat, skifte av klær og vi var klare for nedkjøringen.

Selv om ikke været presenterte Lyngsalpene fra sin beste side var det fantastisk vakker å stå på toppen å se utover Lyngsalpene og området omkring. Kan kjenne at man allerede etter 3 dager blir litt blasert av alle fjellene og den voldsomme naturen.

Vi spente oss fast og begynte nedkjøringen. Som i går fant vi løssnø som gjorde nedkjøringen morsom, utfordrende og til tider slitsom, men som alltid vanvittig gøyalt.

Vi kom ned til båten etter 4 timer, fikk dusjet, spist litt mens skipper Ivar satte kursen tilbake mot Tromsø og en seiltur på ca. 5 timer.

Og i morgen går turen til Skitentind på Kvaløya på 1042 moh. Litt senere på dagen skal vi bestige Tromsø, nærmere bestemt Jacuzzien på toppen av Clarion Hotell. Vi gleder oss.

Endelig var vi på flyet, 4 karer som skulle få en etterlengtet drøm realisert. Vi skulle tilbringe 5 dager i Lyngsalpene. Et område som skientusiaster fra hele Europa vurderer som et av de mest spektakulære skiområder.

Vi ankom Tromsø tirsdag 10. Mars på kvelden og ble møtt av skipper Ivar på flyplassen som fraktet oss til båten. Fri Flyt er en Dufour 455 Grand Large (45 fot) seilbåt med soveplass til 10 personer.

Vi innlosjerte oss i båten, møtte guiden Eirik senere på kvelden og dagen etter kl.07.00 seilte vi ut Rotsund med kurs for Akkarvika.

Vi passerte Ullstinden og Storgalten, sistnevnte skulle vi bestige to dager senere.

I det fjerne steg Trolltind opp fra havet. En topp på ca. 900 meter som var målet for dagen.

Vi ankom Akkarvik ca 6 timer etter at vi forlot Tromsø, fikk skiene på land og gjorde oss klare til å begynne å gå.

Det ligger ingen overdrivelse i begrepet skiing by boat. Det oppdaget vi da vi spente på oss skiene 2 meter fra båten og begynte å gå oppover.

Dagen hadde virkelig våknet til og gjort dagen varm. Vinden var fraværende, og solen stod høyt på himmelen og fulgte oss oppover.

Vi holdt et fint driv oppover mot toppen av Trolltind, og stoppet innimellom for å nyte den spektakulære utsikten som bare ble bedre og bedre jo høyere vi kom.

Vi nådde toppen ca. kl. 16.00 etter ca. 2 timer med feller under skiene. På toppen ligger det et miniatyr “Tryvannstårn” som fungerer som Radio og TV-tårn for hele området. Vi søkte ly bak tårnet, spiste litt og drakk litt før vi spente oss fast i skiene og begynte på nedturen.

Siste snefallet hadde vært for ca 2 uker siden og vinden hadde blåst bort det meste av sneen. Underlaget var derfor ganske hardt og dessverre ikke egnet for pudderkjøring.

Men selv om vinden hadde blåst bort mye av nysnøen var det fint å kjøre nedover.

Så nedturen gikk i god hastighet nedover fjellsiden. 3 på randoneeski og en på telemark. Vi kom ned til båten ca. kl. 17.00. Fikk skiftet, dusjet og spist litt før vi satte kursen bort til han Svein.

Akkarvik ligger på Arnøya ganske utilgjengelig og relativt langt unna folk. I Akkarvik bor det 12 personer, og en av disse er Stein. Akkarvik har selvfølgelig også en egen pub nede ved Brygga, hvor lokalbefolkningen (12 personer) og besøkende (1-2 ganger uka) kan spille dart, spise, drikke og skrøne.

Stein er i følge han selv en lakei for fiskemottaket på øya. Men Stein kan også mye mer. Han kan også lage mat, så dagens rett var Mølje, ikke østlandsmølje basert på kjøttkraft, men skikkelig fiskemølje bestående av Skrei, rogn og lever + poteter. Et herlig festmåltid med Aquevitt og rødvin. Takk Stein, det var godt.

Proppfulle av Omega-3 kom vi tilbake til båten og satte kurs for Havnnes, et lite fiskevær syd på Uløya. Planen var å komme av gårde tidlig mot ny topp dagen etter så vi tok en transportetappe på kvelden. Vi ankom Havnnes ca. kl. 23.30, stoppet motoren og fikk lagt til og 10 minutter senere var det totalt stillhet i båten. En lang dag med mange inntrykk gjør at søvnen kommer lett!

Siste helgen i februar var det Hemsedal som stod på programmet. En helg fri fra slalombakken og med fokus på toppturer.

Lørdag startet vi ut kl. 10.00 med kurs for Leinenøse. Dette er en sentrumsnær topptur med full utsikt til Hemsedal og skianlegget. Fjellet ligger rett nordøst for skibygde og startstedet ligger nesten i gangavstand til sentrum. Vi kjørte inn til Hulbak, parkerte bilen og spente på oss Randoneeskiene.

Vi fulgte blåmerket løype forbi Hulbakstølen og videre opp i gjennom bjørkeskogen. Vi passerte Rustenøse (1202). Her er det viktig å IKKE gå oppover i renna, men holde til venstre rundt kammen og gå opp mot toppen mer fra sørvest enn rent sør. Vi bommet her, fulgte renna oppover og kom ganske feil ut i forhold til toppen av Leinenøse. Brukte mye ekstra tid på å rote rundt.

Vi nådde toppen (1675) etter 4 timer og ganske nøyaktig 1000 høydemetre  og hadde god utsikt mot Kyrkjebønosi som er nabotoppen. Vi spiste og drakk litt og satte dretter kursen nedover den veien vi egentlig skulle gått opp.

Vi kom tilbake til bilen ca. kl. 15.00, etter 5 timer på tur.

Søndag var en tung dag etter lørdag kveld i Hemsedal. Vi parkerte bilen på Lykja og startet turen mot Skogshorn (1728). Desverre kom tåken sigende innover fjellet og la ett grått lokk over hele toppen. Vi avbrøt derfor toppforsøket havves mot toppen og returnerte tilbake til bilen. Neste gang derimot……!

10 mars reiser 4 karer til Lyngsalpene for å gå på toppturer (ski by boat). For Oslo gutter er Wyller-løypa med 300 høydemetere fra bunn til topp perfekt som utgangspunkt for trening.

Kvelden 24. februar var satt av til trening i Wyller og Tryvann. Tre på Randoneeski og en på telemark. Vi startet å gå i bunn av Wyller. Videre over til bunn av Tryvannskleiva og derfra opp til toppen ved tryvannstårnet. Totalt ca. 500 høydemetere på denne økten. Deretter tilbake til bunn av Wyller og opp igjen. Totalt ca. 800 høydemetere i løpet av en kveld.

Ble overrasket over at vi ikke var de eneste som gikk feil vei i løypa. i løpet av kvelden traff vi på 5-6 andre personer som også var ute å trente på Randonee ski. Viser vel at denne sporten er i ferd med å få skikkelig fotfeste i Norge.

Les mer om Lyngsalpene her

Skal både oppturen og nedturen nytes til fulle, må du putte mer enn appelsiner og kvikklunsj i sekken.

Du trenger verken være supermann eller ha superutstyr for å oppleve uberørte fjellsider, men oppturene blir kortere og nedturene lengre hvis du er godt forberedt og sekken riktig pakket. Her er ting du bør tenke på og kjekt-å-ha-lista for deg som skal gå topptur om vinteren:

Vurder din egen evne før du legger ut på toppturer i vinterfjellet. Gå sammen med noen som har erfaring dersom det er første gang. DNTs medlemsforeninger og fjellsportgrupper over hele landet arrangerer en rekke fellesturer både med og uten turledere i løpet av vinteren.
Vurder alltid skredfaren, uansett snøforhold! Det beste er å gå topptur sent på vinteren eller om våren, da er skredfaren minst.

Husk at turen opp kan være lang og krevende. Gå i ditt eget tempo og ta pauser når det trengs. Stopp underveis for å spise matpakka mens du nyter utsikten. Drikk mye. En liten pose med en blanding av nøtter/rosiner/sjokolade holder kroppen i gang mens du går oppover. Hvor mye mat du trenger å ha med deg kommer an på lengden av turen.

Kle deg lett på vei oppover, men ha varme og tørre klær i sekken som du tar på deg i pausene eller skifter til når du har kommet på toppen.

Sikkerhetsutstyr som spade, førstehjelpspakke, søkestang og elektronisk sender/mottaker-utstyr er obligatorisk. Men husk at kunnskapen om sikkerhet i fjellet er like viktig som utstyret.

Skifeller gir kanonfeste i enhver motbakke, og gjør fiskebein og sikksakk-gåing til en saga blott. Forutsetningen er at fellene dekker mest mulig av skisålen også i bredden. Aller best er brede feller som du selv skjærer til. I noen tilfeller kan det også nødvendig å bruke skarejern i traverser hvor skifeller ikke får feste.

Hælløftere sparer utrolig med krefter og irriterende skrågange i bratte motbakker. Mange telemarkbindinger har bøyle på hælklossen som kan vippes opp når det trengs.

Teleskopstaver kan med et håndgrep forvandles fra lange gå-staver til korte kjørestaver. Det blir også enklere å gå skrå traverser ved å stille inn stavene på forskjellig høyde.

Skihjelm ser ikke bare tøft ut og varmer godt på nedturen, men kan være en nyttig investering hvis uhellet skulle være ute.
Sekken trenger ikke være stor, en dagstursekk på 28-35 liter rommer det meste du trenger. Pass på at den har muligheter for å feste skia hvis du må gå uten ski et stykke på vei til toppen.

Nordmenn har som regel for mye med seg, og ofte for tungt utstyr. Tenk vekt når du kjøper utstyr, spesielt det du har på beina. 1 kilo ekstra på beina tilsvarer c. 5 kilo på  ryggen.

Tenk også vekt i sekken. Vær kristisk med det du tar med. 1 kilo fra eller til har faktisk betydning når du skal gå mange timer med sekk.

Drikk mye når du er i høyden. Tommelfingerregelen er: 1 liter for hver 1000 meter. Normalt dagsbehov er 3-4 liter ved fysiske anstrengelser. På 3000 meter trenger du 3 liter ekstra. Det vil si et dagsbehov på 6-8 liter.

Husk kart og kompass, og ikke minst fjellvettreglene!

GOD TUR!

I 1890 gikk Eva og Fridtjof Nansens fra Krøderen opp til høgevarde som er det høyeste punktet på Norefjell. Jeg hadde i mange år drømt å ta den samme turen. Lørdag 14. februar var tiden inne for å gjøre det samme, riktignok på min måte….,  med Randoneeski. Høgevarde ligger på 1459 og krøderen ligger på ca. 130 moh. Det vil si en høydeforskjell på ca. 1300 meter.

Jeg startet ut kl. 11.00 nede ved fjorden og  fulgte slalombakken oppover og fikk utrolig mange rare blikk der jeg gikk oppover. Jeg nådde cafeen på ca. 800 moh ca kl. 12.00. Deretter gikk turen videre langs fjellheisen og mot Ravnasstoppen. Nådde Ravnaas ca. kl. 13.00 og satte kursen mot Augunshaug.

Augunshaug ligger på 1341 moh og toppen ble intatt ca. kl. 1400. Etter å ha nådd toppen av Augunshaug flater terrenget ut og de siste 7 km inn til Høgevarde går i rolig lett kupert terreng.

Nådde Høgevardehytta ca. kl. 15.00, etter 4 timer og 1.300 høydemetere.

Etter en rask lunch og noen liter med drikke satte jeg kursen nedover samme veien. Nådde Norefjellstua ca. kl. 16.00, og var nede ved bilen ved Krødren noen minutter senere.

På toppen av Norefjell

Mest kjent er kanskje Eva og Fridtjof Nansens tur over Norefjell nyttårsaften 1890. De startet fra Olberg ut på formiddagen, og det var snøtykke og mørkt da de nådde toppen av Høgevarde.  Da hadde de gått i ett kjør fra kl. 10.00 til kl. 17.00 uten mat. Midt oppe i snøkavet satte de seg til å maule mysost og pemmikan. De nådde ned til klokkergården i Eggedal, men da var det blitt så sent at de måtte vekke folk på gården.’

Les mer om Norefjell her