Der har været lidt omtale af tidens mest ”hippe” bær, blåbær, i pressen de seneste dage. Årsagen er forvirring omkring “mosebøllebær” eller “amerikanske blåbær” – som angiveligt sælges i stor stil i Danmark. Men er disse bær identiske med de sorter blåbær, som ifølge forskning indeholder mange sundhedsfremmende egenskaber?

Visse sorter blåbær er gennemfarvede blå – hvorimod supermarkeds-udgaverne ofte er helt hvide indeni og blå udenpå.

Her er en side: http://www.halskenbjerg.dk/ (som dog er under udvikling)

Måske et godt eksempel på, at når helse-forskningens resultater bliver demokratiseret, sker der en begrebsudfladning – som igen giver supermarkedskæder og detailbranchen mulighed for at sælge store mængder produkter under lettere mudrede forudsætninger.

Men kan man klandre supermarkederne for, at de blot leverer råstof til forbrugernes drømme? Forbrugerne skal vel selv sørge for at se på de råvarer, de får i hænderne?

Uanset hvad der er op og ned i denne sag, så tror jeg dette er en debat, som er helt central i fremtidens forbrugersamfund – hvor detailbranchen i højere grad er villig til at ændre dens salgkoncepter med dags varsel for at være med på de seneste tendenser. Tendenser som i høj grad styres af forskningen i ikke mindst “superfoods” – som lover forbrugerne højt udbytte (ernæringsmæssigt, sundhedsmæssigt) fra én enkelt råvare. En lokkende tanke – at man blot tilsætter fx blåbær, og så er sundheden sikret.

På mange måder udvider disse tendenser vareudbudet og variationen i vores kost. På den anden løber vi også forvildet efter de råvarer, som har maksimalt udbytte, istedet for at fokusere på de grundlæggende principper for en sund hverdagskost (ordentlige råvarer, tilberedt med respekt og kærlighed).

 /Peter

Skolens ernæringsfilosofi bygger blant annet på at man skal velge naturlige, uraffinerte matvarer der hvor dette er nødvendig for å opprettholde kvaliteten best mulig. Det vil si mat som ikke er mer bearbeidet enn nødvendig. Fett og oljer krever en viss bearbeiding før bruk, og her gjelder det å velge metoder som ikke ødelegger.

Mange velger dessverre margarin fremfor smør og rene, kaldpressede oljer fordi de tror at dette er et sunnere alternativ. Årsaken til dette er blant annet den massive reklamen fra produsentene, som blant annet markedsfører slike produkter som ”hjertevennelige”. Det er også langt rimeligere å fremstille margarin fra masseprodusert soya eller fiskeoljer enn å lage smør fra melk, og dersom man klarer å overbevise folk om at slike varer er helsebringende, kan de selges med langt større fortjeneste.

Hva er margarin?
Margarin er et produkt bestående av ulike fiske- eller planteoljer som i utgangspunktet er flytende i romtemperatur. For at de skal kunne ha samme konsistens som meierismør, må de kjemisk bearbeides (herdes). Prosessen kalles hydrogenering, som innebærer at man ”metter” umettede karbonatomer i planteoljenes umettede bindinger, slik at man får mettede eller delvis mettede fettsyrekjeder i stedet. Disse har langt høyere smeltepunkt og er faste ved romtemperatur, i motsetning til oljer, som flyter og ikke egner seg til å smøre på brød. I tillegg gjennomgår produktet flere andre kjemiske prosesser for å endre farge, smak og lukt. Margarin er altså et produkt som er framstilt for å etterlikne meierismør, som imidlertid fra naturens side er et mye mer allsidig produkt med mange helsefremmende egenskaper.

Etterspørselen etter margarin oppstod på grunn av mangel på smør og for å gi mindre bemidlede et substitutt som liknet. Prosessen med å herde oljer til margarin ble funnet opp av den franske kjemikeren Hippolyte Mege-Mouries (1817–80). Fransk og britisk patent ble tatt ut i 1869, og margarin ble første gang framstilt i Paris i 1870. [1]

Produksjonsprosessen gjorde at de første margarinene inneholdt en stor andel såkalte transfettsyrer, som er en type umettede fettsyrer med en struktur som kan være helt ulik den man finner i naturen. Etter introduksjonen av transfettsyrer økte forekomsten av både kreft og hjerte- og karsykdom, og studier på 1970-tallet antydet at transfettsyrer i margarin kunne være forklaringen. Først etter århundreskiftet ble dette allment akseptert, og i Norge har margarinprodusentene nå klart å framstille margarin neste fri for syntetiske transfettsyrer.

For dem som er vokst opp med margarin, har nok innholdet av syntetiske transfettsyrer utgjort en viktig, medvirkende årsak til den økte forekomsten av hjerte-karsykdommer i etterkrigstiden. [2,3] Heldigvis er dødeligheten drastisk redusert de siste tiårene, noe som trolig skyldes en kombinasjon av mindre transfettsyrer i maten, redusert røykeatferd, økt bruk av kosttilskudd og – ikke minst – langt bedre akuttberedskap mot infarkt.

1. http://www.snl.no/margarin
2. http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=1114619
3. http://www.jstor.org/pss/3702499
4. http://www.matoghelse.no/mat/2006/03/13/smoer-er-sunt!.aspx

Viltkjøtt til salgs

Nok en gang er bønda i by’n! Bondens Marked (BM), som jeg også skrev om i fjor, er tilbake: også denne gang har bøndene inntatt øvre del av Karl Johan, hvor 70 produsenter fra Nordland i nord til Agder i sør tilbyr det meste av lokalprodusert mat. Været er fint og skal visstnok holde seg i helgen, så det er ingen grunn til ikke å ta seg en tur til hovedstadens paradegate. Det jeg lurer litt på, er hvorfor ikke Oslo kan ha et eget permanent matmarked? Er ikke det norske folk nok opptatt av ordentlige mat- og råvarer til at det er mulig å drive et slikt marked? Vi var nettopp i Frankrike hvor man blant annet finner markeder som selger både hel kanin, kyllinghjerter, oster, grønnsaker, fisk og kjøtt av alle slag -  nesten i hver eneste lille landsby. Hver eneste dag! Er man virkelig nødt til å flytte ut av Norge for å få tak i bra mat til daglig?

Bondens Marked (som også kalle Matstreif) er årets største nasjonale matfestival og det gir en gyllen mulighet for oss bybarn å kunne smake på og gå til innkjøp av produkter som man vanligvis ikke finner i Oslo – den tilbakestående hovedstaden i landet vi bor i. Noen av varene som selges på BM selges kanskje i en av Oslos spesialforretninger (sjekk ut spesialforretninger på www.slowfood.no), men det kan du ikke ta for god fisk! Nordmenn har faktisk det dårligste vareutvalget blant alle de nordiske landene. Ikke nok med det; norske forbrukere betaler også 50 prosent mer for maten enn den gjennomsnittlige europeer! Dette kan vi blant annet takke de norske matvarekjedene for: det er de som kontrollerer 99,3 prosent av det norske markedet og som holder stålkontroll på alle ledd i verdikjeden, slik at produsenter og leverandører tvinges til å operere på kjedenes premisser. Ifølge underdirektør Gro Tvedt Anderssen i Forbrukerrådet, har de lokale kjøpmennene minimal innflytelse på utvalg og overhodet ingen på pris – alt styres fra de fire hovedkontorene til Norges matvarekjeder. BM gir deg dermed også sjansen til å handle direkte fra produsentene – det er ikke billigere, men produktene har en høyere kvalitet, de er ferskere, de er frekkere og de er i noen tilfeller også økologiske, men det gjelder ikke alle produktene. En produsent solgte blant annet 10-pakninger med egg:

“Er disse eggene fra frittgående høner?”, spurte jeg. “Nei”, var svaret. Jaha… Da velger jeg heller å kjøpe økologiske egg på butikken, så slipper hønene å tilbringe hele livet sitt i bur. Ei lykkelig høne er ei god høne! Man kan også kjøpe egg fra frittgående høner. Dette er forskjellen mellom burhøns, økologiske- og frittgående høner:

• Frittgående høner – går fritt inne, sover på vagle og har muligheten til å flakse med vingene og sandbade for å pleie fjærdrakten.
• Økologiske høner – kan bevege seg fritt både inne og ute, i tillegg til å nyte de samme fasilitetene som frittgående høner har. Dyrefôret er også økologisk.
• Burhøns – lever hele livet i bur hvor de har liten plass til å bevege seg, spiser mat tilsatt fargestoffer (for å farge plommen) og andre stoffer for blant annet å styrke bena (ettersom de ikke får brukt bena på en naturlig måte, trenger de tilsetningsstoffer for å styrke de).

I en av bodene plukket jeg med meg en brosjyre hvor det ble reklamert med at økologiske produkter er bra for deg, fordi de ikke inneholder kjemisk syntetiske sprøytemidler, kunstige fargestoffer og aromaer eller søtnings- og  konserveringsmidler. Økologisk mat inneholder i flere tilfeller også mer mineraler, antioksidanter og vitaminer. Det er bare så synd at økologisk mat skal være så jævla dyrt! Dyrevelferd koster! Interessen for økologisk mat er på vei ned i følge en artikkel i Aftenposten, og køen jeg ofte ser utenfor fattighuset på Grønland er nok ikke de som handler mest på Bondens Marked, økologisk eller ei, men de kan jo allikevel komme innom og få seg en smakebit i en av de mange bodene. Eller de kan kjøpe seg ei halv brødskive med noen reker til 25 kroner – faen for en frekk pris å ta for ei halv brødskive!

Ei halvbrødskive med noen reker: 25kr.

Vi gikk raskt forbi standen med brødskiver, og stoppet ved en bod hvor vi kjøpte både elg- og reinsdyrbiff fra Skjåk. Når man kjøper vilt så er man i alle fall garantert at dyrene har fått gått fritt. Systemet er lagt opp slik at jo mer man utnytter både naturen og menneskene, desto mer sitter man igjen med i fortjeneste. Det burde vært omvendt! Produsentene som forgifter oss og naturen, burde betale i dyre dommer! Når det gjelder frittgående, så vil jeg gjerne nevne at i Argentina, hvor de lenge har vært kjent for å la flokkene med storfe gå fritt og gresse på de endeløse slettene, har de nå begynt å gå mer over til vestlig fedrift, hvor kyr og okser står sperret på båser og blir fôret mesteparten av sine liv. Gauchos’enes tid er kanskje forbi? Har tiden løpt fra dem, eller er det kanskje kapitalismens klamme grep som har innhentet dem? Slettelandet som før ble brukt til beiting, blir nå heller brukt til å produsere Monsanto mais og soya til det amerikanske biodieselmarkedet. En produsent på BM solgte faktisk mais som var dyrket i Norge. Jeg visste ikke engang at man kunne dyrke mais i Norge, men det kan man altså. Hvis du lurer på hvor, så er det noe vage svaret jeg kan gi: borte ved Drammen et sted… Ifjor kjøpte vi en eplemost kalt “Frisk og Frodig”, fra Sauar Gård i Telemark. Heldigvis var de der i år også, og vi fikk sikret oss en 3-liters. Nydelig og syrlig smak på den eplemosten. Jeg har sett at den også har blitt solgt ved Meny på Grønland, men av økonomiske årsaker handler vi minst mulig på Meny, selv om de har mye bra varer der. Den manglende bredden blant norske dagligvarer, skyldes de skjulte bonusene leverandørene må betale kjedene for å få innpass i butikkhyllene. Terskelen for å komme seg inn i kjedenes butikkhyller blir for høy for små produsenter med nisjeprodukter, og forbrukeren blir sittende med regningen i form av høyere priser og dårligere utvalg. Mange av varene i dagligvarehandelen er også behandlet for å få lengst mulig holdbarhet. Jo mer man behandler råvarene, desto mer mister de av både utseende, smak og næringsinnhold. De norske dagligvarekjedene har derfor stor påvirkningskraft på den norske folkehelsen, uten at man skal ta fra folk ethvert ansvar for hva de putter i kroppen sin. Et ekstremt eksempel på dette er en narkoman vi så da vi var på vei hjem fra BM. Han hadde tatt en overdose og døde, sittende lent opp mot et tre nede ved plata, mens kameraten hans fånyttes prøvde å riste liv i ham og mens menneskene rundt fortsatte sine liv…
Noen mistet kanskje en venn, andre mistet et familiemedlem, mens for andre er dette kun nok et tall i statistikken eller en notis i avisa…

http://www.bondensmarked.no
http://www.naturlighudpleie.no
http://www.epleblomsten.no/
http://forbrukerportalen.no/Artikler/2009/matmaktas_taushet
http://www.oikos.no
http://www.regionalmatkultur.no
http://dinmat.aftenposten.no/content/view/full/32199
http://gosouthamerica.about.com/od/argartcultureentertain/a/gauchos.htm
http://money.cnn.com/2009/08/10/news/international/argentina_beef.fortune/

P.S: Om du kjøper lam eller sjøkreps på Bondens Marked, så kan du følge disse oppskriftene i VG:
http://www.vg.no/mat-og-drikke/artikkel.php?artid=580448
eller denne fra bloggen:
http://skaperen.wordpress.com/2008/11/09/lammerullade-med-sopp-og-spinat/

Den svenske brød / bakevare produsenten Pågen anvender kun vegetabiliske ingredienser, fett og e-stoffer i sine produkter og kan dermed konsumeres av Muslimske forbrukere.

“Thank you for your e-mail in which you inquire were the source on the
ingredients like as E-number come from. We would like to inform you that
all ingredients we using are based on vegetable raw material.
We hope that you are satisfied with our answer and that you can feel safe and secure while choosing products from our range.
Kind regards, Susanne
http://www.pagen.se“ 

WallahuAlim.

halalharamguide

Her om dagen hadde jeg en diskusjon med en av kokkene på jobb angående innovasjon og moderne kjøkken. Det er vel etablert at de moderne kjøkkene rundtom i verden er dem som tar teknikker videre til det neste nivået. Heston Blumethal, Ferran Adria og Grant Achatz sine retter gjenspeiler ofte teknikker mer kjent fra matindustri enn nouvelle cuisine. Gjennom sin posisjon som ledende inne moderne kokekunst, blir andre kokker inspirert av dem når de skal tenke nytt på sitt eget kjøkken. Man tar kjente retter og ingredienser, vrir på dem og tilfører dem ukjente teknikkker. Dette blir da stående som det moderne. Men hvorfor er det bare teknikk som skal avgjøre om noe er nytt eller usett? Når man kopierer teknikker av dem som har først innført dem er det uansett hvor godt gjennomført, til slutt ett annengenerasjonsprosjekt. Og er det det vi trenger her hjemme i Norge? Trenger vi å servere røykelaks på en måte ingen har sett før? Er det eneste måte å være moderne på? Personlig synes jeg at kjøkkenet i Norge er for styrt av få leverandører som leverer trygge råvarer. Det er mangel på nytenking inne varesortement og liten vilje til å ta sjanser. Er det ikke mer interessant å finne ut hvilke råvarer som lever ved siden av dem vi allerede spiser, men aldri blir høstet? Hva er det i bifangsten som bare blir hevet overbord? Hvor er konkurrenten til Tine som satser på egenart, ikke standardisering. Når skal Bama se forbi Vest- og Østfold etter grønnsaker? Skal Gilde raffinere og spesialisere kjøttutvalget sitt enda mer, eller har det stagnert med et “Gilde-Ekstra” stempel?

 Vi har tidligere bragt et mindre blogindlæg omkring sukker og den store fare du udsætter dig selv for, hvis du indtager dette stærkt vanedannende stof. I den forbindelse anbefalede vi et par alternativer, som du kunne benytte dig af, hvis sukkertrangen fik overtaget.

Vi er imidlertid blevet opmærksomme på, at man i Indien, som et alternativ til bl.a. Cola og Pepsi, i øjeblikket er ved at lancere en ny læskedrik. Drikkens relation til sukkerindhold kender vi ikke. Hvad der derimod ikke skal herske nogen tvivl om er, at drikken er baseret på højst utraditionelle ”råvarer”. Hovedingrediensen er nemlig urin fra køer, der er tilsmagt med et miks af stikkelsbær og aloe vera.

Hvorvidt den lanceres på det vestlige markedet er usikkert. Det er ikke givet, at urin fra køer anses som læskende i lande, hvor koen ikke betragtes som hellig, om end princippet om at udnytte urinen går i meget god tråd med genbrugsbrugstrenden, der i disse tider dominerer det vestlige gastronomiske landkort.

Findes der noget bedre end af nyde en god gang weekendbrunch med en veninde sådan en kedelig regnvåd søndag formiddag i November? Nej vel.

Meyers Deli på Gl. Kongevej var stedet. Brunchen bestod af;

Ingen tvivl om, at råvarerne var i orden og omgivelserne perfekte, men som aktiv brunch-gænger er det ikke et sted jeg vil anbefale. Syntes simpelthen brunchen var for kedelig og “maskulin” – ikke lige noget der faldt i min smag.

Kontaktinfo:
Gl. Estrup Gartneri
Randersvej 7
8963  Auning
Denmark
Tel: 22 46 26 48
http://www.gl-estrupgartneri.dk
Person: Lasse Sindal

Gl. Estrup Gartneri dyrker friske og sprøde grøntsager. Mest forårsløg og gulerødder, som sælges i de fleste af landets supermarkeder.

Idag var det Bondens Marked i Oslo. Det heter vel egentlig matstreif, men er kjent som bondens marked. Dette er virkelig et fantastisk tiltak for oss byspøkelser. Det er veldig bra i by’n når bønda kommer hit! Da får vi muligheten til å smake på, og kjøpe varer som vi vanligvis ikke har tilgang til. Man kan joi skaffe disse varene ellers også, men da må man ofte i spesialforretninger (på slowfood.no finner du oversikt over noen av Oslos spesialforretninger). Min bedre halvdel og jeg måtte benytte sjansen, da det ikke er så ofte alle bønda er i byen samtidig. Vi var ikke de eneste som hadde fått den idéen!

Ikke alene på Bondens Marked

Den øverste delen av Karl Johan var fylt til randen med mennesker som var på jakt etter å tilfredsstille smaksløkene og sin nysgjerrighet.

Fra Skjåk kom det noen bønder og solgte oss indrefilet fra elg og ytrefilet fra hjort.

Ved salgsboden til Skjåk Tørkekjøtt kjøpte vi indrefilet fra elg og ytrefilet fra hjort, som kommer til å bli fortært i løpet av de kommende helgene. Det er jo ikke alltid man har like god tid til matlagingen i ukedagene, så da blir de gastronomiske høydepunktene spart til helgene.

Osten klargjøres til eierskifte

Kjøpte også kumelksost, en lagret ost som er håndlaget og produsert i fjellbygda Beito, i Valdres.
I følge nettsidene deres (fjellbygdabeito.no) så satser Fjellbygda Beito på et økologisk landbruk og ren og smaksriktig mat gjennom produksjon og videreforedling av lokale råvarer.
I følge en vanlig bygutt som meg så lager de jævlig god ost!

Etter å ha handlet både kjøtt og ost tenkte vi at “nok er nok”, men da snublet vi over honningen til birøkter Mary Dulac. Mary solgte honning, og det var ikke en hvilken som helst honning! Etter å ha smakt på de forskjellige variantene, bestemte vi oss for Marys Wapasha- og Santee-honning. Santee honningen er en blanding av sommerhonning og økologisk dyrket estragon, og Mary fortalte at den passer ypperlig til lammekjøtt! Wapasha honningen er en robust og aromatisk blanding av norsk lynghonning, koriander og ingefær. Den er ideell til alle former for stekt/grillet oksekjøtt og svinekjøtt. Navnene til både Santee og Wapasha honningen, er Marys gest og respekt til hennes amerikansk-indianer forfedre som stammer fra skogsområdene som nå heter Minnesota og Wisconsin. Du kan besøke hennes nettsider www.marysbzzz.no

Mary byr på honning med historie.

Uten mat og drikke duger, som kjent, helten ikke. Vel, siden vi nå hadde både elg- og hjortekjøtt, og honning og ost, så måtte vi jo også sørge for noe godt å drikke ved siden. Frisk&Frodig eplemost lages av håndsorterte, utvalgte epler nedplukket fra trærne (ikke nedfall). De presser eplene sortvis og har mange forskjellige smaksnyanser. De tilbyr følgende sorter: Gravenstein, Aroma, Summerred, Discovery, Sommerfrukt, Vista Bella, Åkerø og Epleblomstens spesialblanding som består av to sorter i et bestemt blandingsforhold.

På standen til Epleblomsten AS ble vi tilbudt frisk og frodig eplemost fra Telemark.

Vi smakte på tre forskjellige sorter, deretter smakte vi på den første vi smakte, også smakte vi på den siste vi smakte igjen. Valgets kvaler, valgets kvaler… Så bestemte vi oss for å gå for den første vi smakte, som var Discovery. Nydelig eplemost. På nettsidene www.epleblomsten.no kan du lese mer om deres produkter.
På Bondens Marked så er det også, bortsett fra salgsboder hvor du kan få smaksprøver og kjøpe de forskjellige produktene, forskjellige tiltak for både barn og voksne. Blant annet snakket vi med en mor som var veldig glad for å kunne få 45 minutter fri. Hun satt og slappet av i solen og tittet på menneskene som passerte, mens hennes barn befant seg på et kokkekurs hvor de lærte å tilberede fisk. Det blir også arrangert norgesmesterskap for hobbykokker, og Tore Kulset fra Trondheim kan nå pryde seg med tittelen Norges beste hobbykokk 2008 etter å ha gått av med seieren.
Guds blogg kan avsløre at det ikke bare var hobbykokker som hadde tatt turen til bondens marked. Dagbladets Andreas Viestad ble også observert i folkemengden, han er tydeligvis ikke alltid i eventyrland. Kanskje han søkte inspirasjon til sin neste spalte? Hvem vet.

De minste kunne delta i potetløpet. Valget stod mellom asterix, folva, mandel eller beate-potet.

Etter en lørdag i Norges paradegate blir man sliten, så vi tok turen innom standen til Ringerikspotet.no, hvor de serverte smaksprøver. Ringerikspoteten er et beskyttet merke som dyrkes på de solrike åkrene ved Tyrifjorden på Ringerike. Det kalkrike jordsmonnet og det gode klimaet er avgjørende for potetens smaksrikdom og fine røde farge. Ringerikspoteten er en gammel landsort. Den dyrkes av et lite antall produsenter, og sorteres og pakkes på eget gårdspakkeri. Ringerikspotet var stolte av sine produkter på Bondens Marked, men også den landskjente kokken Andreas Viestad mener vi må være stolte av å være en pottitnasjon.

Ringerikspotet.no delte ut velsmakende smaksprøver.

For vår del var bondens marked en suksess, vi smakte på mye forskjellig, handlet en hel del, snakket med hyggelige mennesker og været var knall! Turen gikk deretter ned til Kirkeristen, hvor vi tok en pils og titta på sko før vi dro hjem.

Feinschmeckernes mekka for sko

Det var en særdeles herlig høstdag i vår vakre hovedstad, fylt med bønder, byfolk, turister og innvandrere i en salig blanding. Gleder meg allerede til neste bondens marked!

Les mer om mat på bloggens matsider.

Flere matrelaterte nyheter:
Dagbladets nettsider har et intervju med den kjente tv-kokken Nigella Lawson
Dagens Næringsliv har også en artikkel om bønder i storbyen.

Fortell gjerne om din opplevelse av bondens dag i kommentarfeltet, eller kom med tips om hvor vi kan få tak i gode, lokalproduserte varer.

I går var der grøntsmagning hos Frugtformidlingen igen. Denne gang galdt det selleri – elsket og hadet men frem for alt uundværlig som baggrundssmag i mange ting i sin egenskab af suppeurt.

Her er et udpluk af Frugtformidlingens beskrivelse af smagningen.

Knoldselleri – køb ikke efter størrelse, men efter smag!

Goliat, Diamant, Brilliant, Monark – sorterne på knoldselleri har fået kraftfulde navne gennem tiderne. Og knoldselleri får nok også brug for sine potente navne…i hvert fald ligger denne rodfrugternes konge ryg til mange fordomme, viste det sig, da 10 smagere mødtes for at smage og debattere anvendelse af knoldselleri. Kokke, sensorikere, forbrugere, indkøbere og avlere var enige om at knoldselleri smager bittert, sødt og af umami i større og mindre grad alt efter, hvilken selleri de smagte på. Men er det den stærke sellerismag eller den flygtige, milde sellerismag, som er den rigtige?

Du køber efter størrelse

Og hvad nytter så al den snak om smag og knoldselleri, når indkøberne Steen Haubjerg fra Irma og Gert Visby fra Inco samstemmende siger: ”Vi køber med øjnene, og selvom vi godt ved, at den lille måske smager bedre, så vil vi alligevel ikke snydes for den ekstra volumen på den store knoldselleri”. På trods af, at adskillige forsøg viser, at den store og den lille knoldselleri har samme tørstofindhold– så er det forbrugeren får med hjem i den store selleri ofte blot vand. Cornelia Kaas, en af forbrugerne i smagepanelet indrømmer, at hun køber de store sellerier…”men efter denne smagning, vil jeg da klart kigge efter nogle andre ting”, siger Cornelia Kaas, mens hun tilføjer: ”hvorfor købe den store – jeg ved alligevel ikke hvordan jeg skal opbevare den halve knold, jeg altid står tilbage med. Avleren støtter op: ”Størrelse er intet kvalitetstegn”, siger Søren Wiuff, som dyrker selleri på Lammefjorden. ”Du kan risikere, at din store selleri er pacet frem med masser af gødning, så får knoldsellerien nemt huller inde midt i – den bliver mere svampet og svag i smagen.

Læs meget mere om tilberedning, opbevaring, avlerens og sensorikerens insidertips og andet på Frugtformidlingens egen blog.