Kjære Tarik

Alt det tullet som Jan Banan lover ifølge VGnetts kilder er bare tull!

Jeg inviterer deg til å komme å spille for RBK. Der vil du trives, ingen er så glade i gode fotballspillere som oss trøndere! Du ska te å me få slipp unna barte krave vårres. Du vil få utvikle deg i en klubb med skikkelig vekst. Vi har et ungt team, et vinner team. La heller Rosenborg utvikle deg til den toppspilleren du har potensiale til å bli, ikke Jan De Banans løfter om litt spilletid.

Legger ved noen supporter uttalelser funnet på RBK.NO sitt forum

ja dæven, tarik stakkar har jo detti ut av rampelyset nedi holland,det fortjener han ikke. kom til norge tarik,kom til rbk og opplev tippeliga-gull og champions league moro. kom til rbk og få plassen tilbake på landslaget,kom tarik …

Tarik er glimrende. Tror nok at noen andre lurer han til seg hvis ikke RBK gjør det. Han er ung og lovende, norsk, høyreving og sikkert ikke så dyr fordi han aldri får spille. Om han ikke går rett inn på førsteelleveren så har han helt sikkert en god fremtid i RBK.

Å hente Tarik er en genial men lite sannsynlig ide! Men det hadde vært et bra kjøp det!

Kjære Hoftun

Copy/paste alt over navnet ditt, print, legg i konvolutt og frankèr SNAREST!

Rosenborgs trener, Erik Hamren er ansatt som svensk landslagstrener.  Samtidig skal han trene Rosenborg ut kommende sesong. For laget mitt er det selvfølgelig ypperlig, det svekker en pengegrisk møkkaklubb som kjøper opp det som er av de beste i tippeligaen og skandinavia forøvrig. Bare fordi de er rikest. Nå ble jeg glad! Et svekket Rosenborg gjør det verdt å gå på tippeligakamp igjen neste år.

Peter

Forhandlingene om Erik Hamrén strandet i ettermiddag, og fra brakka på Lerkendal meldes det om stor avstand mellom partene. RBK ønsker 3.5 mill i kompensasjon for å slippe ham et år før kontraktens utløp, mens svenskene ser ut til å være villige til å strekke seg langt kortere. Med tanke på at Norges Fotballforbund betalte 6 mill for å få Hareide i 2004 er ikke RBKs krav urimelig. Faktisk virker det langt mer urimelig og uforståelig at svenskene ikke synes å se behovet for å betale noe overhodet. Det koster å kjøpe noen ut av en kontrakt. Det koster å ansette kvalitet. Det er ikke lenge siden det svenske fotballforbundet jamret over at de tapte SEK 30-40 mill på at de ikke kvalifiserte seg til VM i Sør-Afrika, så det er ikke nødvendigvis noen god taktikk i å spare seg til fant. Spesielt ikke med tanke på at Stuart Baxter, Sven Göran Eriksson, Hans Backe og Roy Hodgson allerede har sagt nei.

Men det er ikke nødvendigvis over. Jeg blir mer overrasket om dette var punktum enn om partene setter seg sammen igjen. Rosenborg risikerer at Hamrén i denne prosessen blir lysten på å flytte tilbake til Sverige, og at han forlater klubben etter neste sesong uten at RBK får en krone i kompensasjon. Det lever nok trønderne greit med. Riktignok taper de penger, men med utsikter til Champions League neste høst er dette småpenger i den store sammenhengen. Men Rosenborg vil nok også benytte anledningen til å forlenge med Hamrén, og dersom den svenske landslagsdøren lukkes for Hamrén kan han utmerket godt gå på en lengre periode i Trondheim. Isåfall sitter Rosenborg igjen som en stor vinner.

Men jeg tror det sitter en gjeng i Bærum som følger prosessen spent. Stabæks trener Jan Jönsson er en joker her. Han har blitt ansett som den heteste kandidaten til å erstatte Hamrén på Lerkendal. Dessuten nevnes han stadig vekk i den svenske landslagsdiskusjonen, og han kommer nærmere og nærmere toppen av listen for hver toppkandidat som SvFF ikke får tak i. Med tanke på at Jönsson også er aktuell som NORSK landslagstrener, tror jeg Ingebrigt Steen Jensen & co bør jobbe med en Plan B: Hvordan erstatte Jan Jönsson.

Dette innlegget skal handle om fotball (allerede her kan jeg tenke meg at en del lesere faller fra… og dere er tilgitt).

For å sette tonen kan det være på sin plass å gå i klisjéfella og hente fram et kjent sitat (som finnes i ulike versjoner) kreditert den britiske fotballspilleren Bill Shankly: “Someone said to me ‘To you football is a matter of life or death!’ and I said ‘Listen, it’s more important than that’.” En gammel klassiker til glede for nye lesere, som det står i Donald-bladene.

Hadde du spurt meg for 10-15 år siden, så ville jeg sagt at jeg er VELDIG interessert i fotball, ja nærmest fanatisk. Men sånn er det ikke lenger. Nå ser jeg kanskje to-tre kamper live i året (med favorittlaget Lillestrøm), en og annen landskamp eller Champions League-kamp  på TV, samt selvfølgelig EM og VM annethvert år. Men den store lidenskapen mangler. Jeg biter ikke lenger negler i stykker under kampene, jeg brøler ikke ut i ren frustrasjon eller ekstatisk glede lenger, jeg gråter ikke på grunn av fotball. Et sunnhetstegn? Kanskje det, men hva skjedde egentlig?

Mitt liv som fotballsupporter begynte nok med cupfinalen mot Tromsø i 1986. I hvert fall kan jeg ikke huske noen fotballkamper før det. Utenfor Ullevaal stadion var Tromsø-tilhengerne fulle, ville og gale, og de påsto at Lillestrøm ville få bank. Vi måtte bare le av dem. Tross alt hadde LSK vunnet serien noen uker tidligere, de var Norges beste lag og nærmest uslåelige. Tromsø vant kampen 4-1, og frøet til mitt liv som fotballsupporter ble sådd der og da.

Omtrent seks år seinere er vi på vei mot Åråsen stadion og semifinale i cupen mot Kongsvinger. Pappa parkerer bilen ganske langt unna stadion for å unngå kø på vei hjem, så vi må gå et stykke før vi kommer fram. Men det er godt å gå der sammen med andre forventningsfulle supportere. Raske og målbevisste skritt tar oss innover mot begivenhetenes sentrum. Den kalde høstlufta blander seg med lukten av sigarettrøyk, en spesiell type sigarettrøyk som man bare kjenner på fotballkamper. Sola skinner på Lillestrøm, og folk tenker “kanskje det endelig er vår tur til å komme til cupfinalen igjen, til å oppleve stemningen på et fullsatt Ullevaal”. Selve kampen er forholdsvis kjedelig, men cirka to minutter før full tid skjer det. Tom “Bukken” Gulbrandsen får en sjanse han rett og slett ikke klarer å bomme på. Ballen triller som i sakte film inn ved den ene stanga. Vi leder 1-0 og er i cupfinalen! LSK-spillerne henger rundt halsen på hverandre og løper nesten over hele banen for å feire. Jeg snur meg for å juble sammen med de rundt meg, men plutselig hører jeg et “åååhhh”, og i det jeg vender meg tilbake mot banen så ser jeg Kongsvingers på denne tiden notoriske målskårer Kjell Roar Kaasa stå helt alene på 7-8 meter, og derfra skyter han så hardt han kan. Ballen fyker rett opp i tverrliggeren, ned på streken og ut igjen… Herregud, er det mulig? Der var det utrolig nære på at plassen i cupfinalen røyk. Men like etterpå kan vi trekke pusten. Vi er i finalen og kan glede oss til den enorme festen i slutten av oktober. Jeg kjenner det kribler i hele kroppen ved tanken.

Mons Ivar Mjelde, 90-tallshelt

Fra finalen i -92 er det dette jeg husker: Togturen fra Lillestrøm til Oslo sammen med ravende fulle, glade supportere i alle aldre. Den høylytte syngingen som ble enda kraftigere inne i en togkupé. At vi sto som sild i tønne rett bak det ene målet (dette var lenge før det kom krav om bare sitteplasser på arenaene). Lommelerka med glødende sterkt brennevin som sirkulerte på tribunen; følelsen av noe forbudt for en 16-åring. Den enorme stemningen, alle skjerfene og de helt magiske bengalske lysene som ble tent da spillerne entret banen. At alt rundt oss ble tåkelagt og at noen fikk aske fra lysene i håret og på skuldrene. Og fra kampen? Det er to øyeblikk som sitter igjen. Det første er på stillingen 2-1 til Rosenborg. Lillestrøms raske og tekniske kantspiller Tom Buer kommer seg opp på venstrekanten, drar av RBKs Trond “Rambo” Henriksen så sistnevnte nesten er på vei ut av stadion, før han slår et helt perfekt innlegg til Mons Ivar Mjelde. Her må man ikke glemme (som Arne Scheie muligens ville sagt i dag) at Mjelde på denne tiden var en av kanskje verdens beste hodespillere. Med et perfekt innlegg og ingen som markerer, så MÅ det bli mål. Vi bak mål vet det, Mjelde selv vet det, og Ola By “Jeg må spy” Rise i målet vet det nok godt han også. Vi har hendene over hodet FØR Mjelde header ballen inn. Det er som om alt går i langsom kino, og jeg kan fortsatt huske uttrykket i Mjeldes ansikt rett før han styrer ballen inn i hjørnet… Det andre minnet er selvfølgelig Rosenborgs seiersmål på overtid. Nedturen, uflaksen i det Stig Inge Bjørnebyes skudd treffer Arne Erlandsen og spretter inn i Frode Grodås venstre hjørne. Stillheten på vår tribune, gleden og lyden fra andre siden av stadion. Vi forlater arenaen sekunder seinere, før premieutdelingen, og vi er enormt skuffa.

Veldig mange fotballinteresserte i Norge på denne tiden (og i de følgende 10-15 årene) ville nok kjent seg igjen i følgende omskrivning av Gary Linkers kjente sitat: Fotball er et spill der 22 mennesker løper etter en ball i 90 minutter, og til slutt vinner Rosenborg.

Året etter fikk vi revansj mot RBK ved at vi slo dem 3-1 i fjerde runde i cupen på Åråsen. Den alltid mektig upopulære Gøran Sørloth skåret for RBK et stykke ut i andre omgang, og de fleste trodde da at det skulle bli tap for trønderne IGJEN. Men nevnte Mjelde ville det annerledes. I løpet av kort tid hamret han inn 3 (tre) mål med føttene (!), og vi vant 3-1. Aldri har jeg vært på en kamp med like bra stemning som denne. Det var magisk.

Noen uker senere møtte vi Fyllingen på bortebane i cupen. Jeg fulgte kampen på lokalradioen Radio Nero, og fikk høre at LSK dominerte kampen totalt, men at de sleit med å skåre. Fem minutter før slutt fikk Fyllingen et innkast i nærheten av LSKs sekstenmeter. Dette var omtrent første gang de var på Lillestrøms banehalvdel, men det hindret dem ikke i å nikke innkastet videre rett i krysset. Tap 1-0 var et faktum, og det var etter denne kampen at jeg for første og sannsynligvis siste gang gråt etter en fotballkamp… Jeg hadde sett så sterkt fram til å få oppleve en cupfinale på nytt, og at det denne gangen skulle ende med seier.

Dennis Schiller, LSK-legende

Etter dette har det stort sett gått nedover med interessen. Joda, jeg var fly forbanna og sparket i gjerdet på Åråsen da Odd utlignet rett før slutt mot Lillestrøm seint på høsten i 2001, og dermed sannsynligvis ødela LSKs gullsjanser. Og selvfølgelig var det veldig stort da Rekdal satte straffen mot Brasil i -98, men det siste der er liksom noe annet. Det var noe ALLE var med på… Mye av sjarmen med fotballsupporterlivet er jo det at man har det litt for seg selv, eller sammen med en gruppe på 100, 1000 eller 10.000 andre. Men hvis alle rundt deg holder med det samme laget, da er det slutt.

Vel, nok oppramsing av gamle fotballminner for denne gang… Hva har skjedd siden disse minnene ble lagret i hodet mitt? De gamle tretribunene på Åråsen er borte. Man står ikke lenger der og smiler for seg selv mens man lurer på om hele tribunen kommer til å rase sammen. Det er satt inn stoler der hvor det før var ståplasser. Sikkert fint for sikkerheten, men jo tettere man står, jo bedre stemning blir det. Og hvor er det blitt av mannfolka som skrek ut alle de morsomme, skandaløse og provoserende kommentarene under kampens gang? Mulig at de finnes fortsatt, men jeg hører dem ikke lenger. Jeg snakker om de lett negative mennene som med ironisk distanse og ultraskarpe tunger slenger ut meldinger til både egne spillere og motstanderens. Oftest gikk det ut over egne spillere, sånn som for eksempel da LSKs back Bjarne Sognæs måtte tåle meldinger av typen “Ikke til Sognæs!!” så høyt at alle på stadion hørte det. Eller etter at Anders Jacobsen (også kalt Anne Jacobsen en stund) gikk ut i lokalavisa og oppfordret publikum til å støtte spillerne i stedet for å skjelle dem ut; at man burde komme med ros og ikke ris. I neste kamp ble ALLE involveringer fra Anders (selv de aller enkleste pasninger) møtt med høylytte kommentarer av typen “Bra, Anders!!!”.

Ja ja, fotballen kommer nok til å leve videre, og jeg tror neppe at jeg kommer til å kutte den helt ut. Likevel – lukten av sigarettrøyk på tribunen er svakere enn før, det kribler ikke lenger i kroppen i timene før kamp, jeg lukker ikke øynene og prøver å oppildne hver enkelt spiller mens jeg hører på P1s direktesending på radio. Det betyr mindre for meg.

Men når det er sagt; gi meg en seriefinale mot Rosenborg eller Vålerenga, med fem minutter igjen å spille der vi kun trenger ett mål for å vinne serien, og et publikum som samlet kjenner at “det er nå det kan skje!”, og der denne kollektive følelsen bare vokser og vokser og til og med trenger seg inn i hodene til alle spillerne på banen, slik at vi på tribunen faktisk er med på å avgjøre kampen. Plasser meg midt i denne situasjonen, og jeg kan love at gløden vil komme. Kan hende vil jeg også gråte en liten skvett.

D052825020.JPG

Originally uploaded by gatorc4

Bonus points if he discusses dangling every time. Hes starting to finally get the national recognition that we here in Hockeytown know he deserves, and that will only increase with time. You can almost count on him challenging for the Selke and Lady Byng once again, and quite possibly the Hart. This season, Im looking for Datsyuk to finally reach that elusive 100 point mark. Despite his lack of production, he created tons of scoring chances, and there were times when it seemed like he couldnt have bought a goal at the Dollar Store. I dont believe that the team ever said exactly when he developed his charley horse, but I choose to believe that it played a factor from early on. Oh, and he posted a team-high 97 points and +34, all while taking fewer penalties than any full-season Wing but Brian Rafalski. Season Lowlight: Missing 7 games during the last two rounds of the playoffs. Theyre simply my thoughts on each players performances last season, and my hopes and expectations for them this time around.

I want to make it very clear that these are not predictions, because I do not, under any circumstance, make predictions. By my count, there are 21 days remaining before the Wings kick off their season in Sweden. Hockeys so close that you can almost taste it. The league reviewed Brian Rafalski ’s empty-net goal from Thursday night’s game and changed it from an unassisted one to one with assists from Zetterberg and Jonathan Ericsson. Franzen is expected to miss four to six months. William Clancy performed the surgery in Birmingham, Ala. Forward Johan Franzen had successful surgery Friday to repair his torn left anterior cruciate ligament , the team announced. Babcock said Jimmy Howard would play on the upcoming, five-game West Coast trip. Chris Osgood will make his fifth consecutive start today, against Colorado. He was thrilled to be part of Lidstrom’s milestone.

Babcock said Zetterberg’s skating suffered because he missed the entire exhibition season with a groin injury. Last season through six games, he had four goals and three assists and was plus-2. Henrik Zetterberg ’s first goal of the season. Datsyuk had an MRI Wednesday, which revealed no significant injury.

Datsyuk has an upper-body injury that he suffered in Tuesday’s game against Buffalo. Datsyuk practiced Friday but coach Mike Babcock said he would not play today against the Colorado Avalanche.

Hvis Erik Hamren ønsker å bli svensk forbundskaptein (landslagstrener) i fotball blir han naturligvis det, men den svenske fotballpresidenten Lagrell gjør det ikke enklere med sin oppførsel.

I fotball har man masse kontrakter, men hvis fotballspilleren eller treneren ønsker å forlate en klubb betyr kontrakten lite. Bortsett fra at den som vil ut av kontrakten eller den som vil “kjøpe” må betale store summer for å få det som han vil.

Men det er spilleregler i fotball. Noen er formelle og kan medføre straff i en eller annen form hvis reglene brytes, mens andre er mer uformelle. Uansett vil det på lang sikt lønne seg å forholde seg til spillereglene. Da skaper man samarbeidsklima/forhandlingsklima og da skaper man tillit. På lang sikt vinner du alltid hvis omverdenen vet at de kan stole på deg.
Erik Hamren har jeg tillit til. Han har også opptrådt ryddig i denne saken ved å fortelle sin arbeidsgiver at han var invitert til en prat av den svenske fotballpresidenten. Spillereglene når en klubb vil ha en spiller eller trener fra en annen klubb er at det er ok å prate sammen, men det er ikke ok å forhandle før man har formelt varslet gjeldende klubb. Jeg går ut fra at de samme regler gjelder for et fotballforbund/landslag.
Lars-Åke Lagrell varslet ikke Rosenborg. Naturligvis er det en gråsone som gjør det noe uklart hva som er en prat og hva som er forhandlinger. Men når Hamren og Lagrell møtes i fem timer er det mer enn en prat. Fortsatt vil ikke Lagrell snakke med Rosenborg. Det overlater han til Hamren.

Jeg forstår godt at RBK er irriterte over den måten svenskene opptrer på. Det er uryddig, skaper et dårlig forhandlingsklima og dårlig tillit mellom partene.

Rosenborg har kontrakt med Hamren ut 2010. I denne kontrakten er det ingen oppsigelsesklausul med en oppsigelsestid. Selv om lov og regelverk er annerledes for ansatte trenere enn for spillere med kontrakt kan ikke en trener forlate en klubb på dagen uten at klubben aksepterer det. Hvis svenskene tilslutt gir Hamren et tilbud må de forhandle med Rosenborg for å få Hamren frigitt før tiden. Det vil dreie seg om penger og ved sin oppførsel bidrar han ikke til at RBK blir mer fleksible og forhandlingsvillige.

Også i fremtiden har partene behov for å ha et godt forhold. Flere RBK-spillere er eller vil være aktuell for en av de svenske landslagene. De skal frigis til landskamper og den sportslige ledelsen skal samarbeide på forskjellige måter om trening, håndtering av skader og annet. Dette samarbeidet blir best hvis man har tillit til hverandre og har gode erfaringer med tidligere samarbeid. Med Lagrells manglende respekt og ufordragelige oppførsel blir dette vanskelig.

Men Hamren blir svensk landslagstrener. Det koster bare litt mer.

Så gjenstår spørsmålet om hvem som overtar trenerjobben i Rosenborg. Jeg sier bare en ting: Hareide - Nei takk!

Per Ciljan Skjelbred med pokalen over hodet! Gullet kom tilbake til Trondheim!! Herlig!

Og slik ser gullmedaljen ut! Bare å kikke nøye på den. Målet er å la den komme til Trondheim hvert år nå….

Det store spørsmålet nå blir om Erik Hamren skal fortsette i Rosenborg eller havne som svensk landslagstrener.

Jeg tror han vil fortsette i Rosenborg og at vi får se han røyke flere seierssigarer til neste år!

Herlig å se slike scener på Lerkendal igjen…

Rade Prica har vært en viktig spiller for Rosenborg. Målet i dag var en nytelse å se på! Slike mål må det bli flere av!

Steffen Iversen er en annen som har vært viktig for laget! Han har fått mye juling, holding og dytting, uten å få frisparkuttelling i samme målestokk.

Kjernen er en viktig 12-spiller på laget. De er flinke til å få opp stemninga på Lerkendal, – og heie laget sitt fram i motgang! Strålende innsats!

Denne innsatsen ble belønnet av hovedsponsor Rema 1000 og unge Reitan. Kjernen fikk gratis øl i puben før kampen!

EC Dahls, selvfølgelig!

Da er både Kjernens Bjørn Lyngen og hovedsponsoren Reitan et stort smil! Ønsker du å se flere bilder fra feiringa på Lerkendal? Da klikker du her. Og enda mer finner du her.

Vezi: 50 Cent .

2009 er det offisielle Kulturminneåret. Kjedeeeelig, tenker du. Men kulturminner er ikke bare vikingskip, gamle kirker, helleristninger og andre monumenter over historiske milepæler. Det kan være den minste ting i rundt deg. Noe som gir deg gode minner, gjør deg nostalgisk, og sender deg på en reise i fortiden. En vakker reise. Kulturminner er en del av vår felles hukommelse. Mine kulturminner er nostalgiske tilbakeblikk på oppvekst og ungdomstid. Minner ingen kan ta fra meg.

På kjøkkenet hjemme sto den. En gammel radio. Jeg kan ikke huske noe annet enn at den hadde stått der siden tidenes morgen. Radioen var en naturlig del av kjøkkenet, og den hadde kassettspiller. Vi gutta begynte å få våre første favorittband. Pappas Vikingarna måtte vike plass for Metallica og Guns n’ Roses – og på mandager var det “Ti i skuddet”. Radioen var skrudd på maks volum, og vi lå på golvet og lyttet intenst. Noen trommet med fingrene på gulvet, andre famlet med sine første grep på luftgitaren. Telefonen til pappa gikk varm når vi stemte frem våre favoritter, og kassettspilleren kom til nytte når vi tok opp de beste sangene på kassett. Vår egen mixtape – som vi spilte om og om igjen. Men den kjæreste kassetten var en kopi av Guns n’ Roses’ album “Use Your Illusion II”. Alle sangene var et mesterverk i mitt niårige hode – og tror du ikke dem sa “SØKK MY FØKKING DIKK!” i den ene sangen? Jeg følte jeg gjorde nå ulovlig når jeg sang med på “Get in the Ring” – jeg var slem. Det føltes bra. Her om dagen fant jeg kassetten nedstøvet i et skap hjemme hos mor og far. En atten år gammel kassett og  endelig myndig. Kassetten hadde ikke tålt tidens tann – lyden var sur og treg. Radioen hadde blitt fjøsradio, med skurrende høytalere. Jeg tok dem med hjem, pusset støvet av dem. Mine første musikkminner.

Midt på bordet. Veldig iøynefallende, med rød topp. En av de eldste gutta hadde tatt den med. På mine første fester hadde dunken en sentral rolle. Innholdet var blankt, og det smakte forferdelig. Cola-blanding med heimbrent. Festen gikk videre i baksetet til en lokal råner. Kongens gate, frem og tilbake med hard bass som soundtrack, ble for mye. Halve kroppen i horisontal stilling ut av døra på en Volvo 240 – spyende utover gata. Det ble med den første gangen – aldri mer brusblanding. Jeg lærte i stedet å sette pris på kaffekoppen. Slik lærte jeg å drikke vanlig kaffe også, slik ble jeg voksen. Jeg er fra Trøndelag – vi er fra Trøndelag. Heimbrent er en del av vår kulturarv, og da spesielt karsken. Denne trønderske husfliden har tradisjoner tilbake til lenge før krigen – og kanskje et av de mest særegne trønderske kulturminnene sammen med soddet. I dag er dunken tom, og heimbrenten nesten borte, men jeg sitter igjen med minner fra en bekymringsløs ungdomstid. Mine første festminner.

Jeg var en av de første i klassen som fikk mobiltelefon. Nabogutten hadde riktig nok hatt en stor murstein i flere år, men jeg skaffet meg en “liten” og sexy Nokia. Nærmere bestemt klassikeren Nokia 5110. Jeg var 16 år. I dag ler 16-åringer av meg når jeg forteller at jeg fikk min første mobiltelefon på deres alder – og 5110 er slettes ikke en liten mobil lengre. På den tiden kostet det 1,50 for å sende tekstmelding. Telenor hadde nesten monopol. Noen få hadde Netcom, men de hadde nesten aldri dekning. Kontantkortet ble tømt på ei helg – selv om jeg hadde maks ti personer på kontaktlista. Jeg brukte pengene på jentene – telefonen ble nesten utelukkende brukt til flørt. Jeg kunne bytte deksel, og hadde alle regnbuens farger i min samling. Jeg kunne miste telefonen fra stor høyde, la den bli overkjørt av en bil, eller bruke den som hammer. Min kjære 5110 overlevde alt. Men først og fremst kunne jeg sende meldinger til den søte jenta i klassetrinnet under. Omtrent i samme tidsperiode kom internett over oss for fullt – og det absolutt hotteste var chatteprogrammet mIRC. #bæst var kanalen “alle” var på – du fant den på Undernet. “ASL?” – ingen jenter var trygge, alle skulle bli rammet av hard nettflørt. Jeg hadde mitt eget språk, ordene kom av seg selv, en salig blanding av dialekt, svensk og bokmål. Tydeligvis sjarmerende, muligens litt morsomt. Jentene likte det, jeg likte at jentene likte det. Telefonlista mi ble lengre – og nummeret til flere jenter notert. 5110en kom til nytte. Søte, flørtende, men ganske uskyldige meldinger ble utveklset. På neste fest var det en klem eller to, siste dansen og avsluttende klining. I dag har mobilen blitt en uunværlig del av hverdagen, internett likeså. Min gamle 5510 ligger godt gjemt i en skuffe – full av gode minner. Mine første flørteminner.

Men når jeg sitter gammel på eldresenteret på Vellamelen, over en konjakk eller to, og prater skit om livet med gode kompiser, da er det en ting jeg vil fremheve: Bobla mi! Jeg har vært verden rundt med den – nesten. Det vil si Køben, men ikke London. Det vil si Oslo, Gøteborg, Berlin, Praha, Bratislava, Polen, Wien, alpene, Italia, Sørlandet, Nord-Norge og Lierne. Discobobla har vært festens midtpunkt. Sexybobla har vært damemagnet. Turbobla har tatt meg med på noen fantastiske turer. Vinterbobla har fått meg på skolen til (nesten) rett tid. Når jeg sitter der som en gammel og kåt kårkaill, vil jeg fremheve dugget som rant fra taket, og de fullendte formene. Mine beste bakseteminner.

Sånn kan jeg fortsette til evig tid. Mine første fotballsko, små nusselige Puma, med minst et mål per kamp. Et enkelt strå i munnen, med minner om lukta av nyslått gress, ulovlig lek og klatring på rundball, og slåttonn med pappa, onkel Bjørn Tore og Per Harald. RBK-trøye nummer 11, fra 90-sesongen – selveste Mini Jakobsens trøye! Mitt første penal – med en hilsen fra alle klassekameratene. Et gammelt modem, og minnene om lyden ved oppkobling – og en treg internettlinje. Min aller første CD – Metallicas “Black Album”. Flybilletten som tok meg til et år i utlandet – et år med fester, strandliv og nye bekjentskap i Spania. Fotballkort av engelske fotballspillere, fra tiden da fotballspillere var stygge og tøffe. Disketter med gamle, og veldig enkle dataspill. Et bortgjemt kort, med et håndskrevet dikt fra en av mine ekser. Fotoalbumet med bilder av fordums barndom og gode venner. Krigsmedaljer fra en solfylt militærtjeneste på båt i Middelhavet. Dette er mine kulturminner! Hva er dine?

Mer om informasjon om Kulturminneåret 2009 finner du på www.kulturminneaaret2009.no og www.digitaltfortalt.no

Er utrolig deilig å se TROLLUNGENE igjen har tatt tilbake seriegullet ! Ikke en veldig imponerende kamp mot Molde, men det var nok, og holdt til en 2-0 seier. Rosenborg har i år gjort akkurat nok for å unngå tap denne sesogen. Kanskje kan Rosenborg bli det første laget som går en hel sesong ubeseiret ! Det vil være en utrolig prestasjon, og det er nok ikke mange som kommer til å klare det etter dem !

<R|B|K> SERIEGULLET 09 <R|B|K>

Bilde er fra RBK.no

Bilde er av meg @ Lerkendal, da Rosenborg slo Viking 4-2 i 07 sesongen.

HEIA ROSENBORG !!

Rosenborgs kamp på Santiago Bernabeu i Madrid for nøyaktig en uke siden ble atter en dokumentasjon på at selve flaggskipet i norsk klubbfotball sakker ut i kampen om å være blant Europas 30 beste fotballag. For øvrig et mål klubben selv har satt seg, tross bartebyens stolthet nå snart er utenfor topp 100 på rankinglistene til UEFA.

Sist uke fikk også Norges regjerende seriemester Stabæk en leksjon i spansk fotballkunst mot fryktede Valencia. Oslos stolthet Vålerenga røk tidligere ut for et middelmådig gresk lag, plankebyens FFK gikk på en stjernesmell for et ordinært polsk lag, mens Tromsø i det minste gikk ut med æren i behold mot baskernes Athletic Bilbao.

Kampen mellom Real-Madrid og Rosenborg i Spanias hovedstad var derimot gutter mot menn. Jeg fikk assosiasjoner tilbake til skolegården da vi sjetteklassingene spilte Lille-Per i midten mot de stakkars førsteklassingene. Ironisk nok var Per Ciljan Skjelbred den eneste som maktet stå frem i oppgjøret mot Real Madrid. For ordens skyld var kampen bare en treningskamp, men for mitt kjære RBK virket det i forkant som om det var Champions League- finale. Seriekampen mot Fredrikstad ble til og med flyttet for at de trønderne kunne dra til Madrid for å spille kamp. Slik kan bare skje i Tippeligaen.

I juli røk mitt kjære Rosenborg for et lag fra Aserbajdsjan i kvalifiseringen til Euro League. Det har jeg egentlig fortrengt, men de vonde minnene vekkes hver gang jeg begynner å filosofere over nivået i norsk fotball. Mulig det er høstfargene i fjellet som påminner meg alle de vakre fotballopplevelsene jeg hadde med Rosenborg så og si hver eneste høst på 90-tallet.

Det har nettopp vært Champions League-trekning, men det begynner å bli en stund siden en eller annen fotballpersonlighet leser opp Rosenborg på gebrokkent norsk-engelsk og som gjør at Champions League- hymnen spilles i Lerkendal-katedralen.

Dessverre virker det som om de største fotballklubbene vokser seg større og graver gapet ned til de nest største enda større. For det er ingen Perez i Trondheim, som er villig til å svi av 800 milloner kroner for en portugieser, eller en Roman som er villig til å lønne en midtstopper med 1,6 millioner i uka. Alle kjenner til historien om David og Goliat. I fotballsammenheng var Rosenborg på 90-tallet og innledningen av 2000-tallet synonymt med modige David. RBK slo klubbgiganter som Real Madrid, AC Milan og Borussia Dortmund. Det ble gjort med fortrinnsvis trøndere på laget og en kjær orkdaling på trenerbenken som ikke trenger nærmere presentasjon. Jeg har aldri vært mer stolt over å prate med tykk L enn hva jeg var da!

Jeg er og forblir fotballidiot, men det å se en Tippeliga-kamp kan være en langdryg lidelse. Spesielt om jeg for eksempel har fulgt en Premier League-kamp i forkant. I Tippeliga-sammenheng er det svært sjeldent at jeg teller ti trekk innad i laget før det blir balltap. Mangel på grunnleggende basisferdigheter får ta skylden. Vi har ingen kultur til å utvikle teknisk, dyktige spillere. Kulturforskjellen har jeg selv opplevd på nært hold da jeg spilte college-soccer i USA. Ballbehandlingen og artisteriet sør-amerikanerne og spanjolene stod for kunne fint gått utenpå mange av spillerne i den norske Eliteserien. Mine medspillere i USA skulle ha ballen på fot, og da hadde de også ferdigheter til å gjøre noe konstruktivt med lærkula – fordi de var oppdratt sånn. I Norge fosser spillerne fremover og er langt mer direkte i spillestilen, noe som naturligvis medfører utallige balltap. Er det noe nordmenn kan, så er det å løpe. Vi er best uten ball.

Jeg sier ikke alt var så mye bedre før med Rosenborg som lokomotivet i norsk fotball. Poenget er vel at lagene i Nord-Europa har stagnert, mens de tradisjonelt gode lagene har blitt enda bedre. Det var vel heller ikke noe styrketegn for norsk klubbfotball at Erik Mykland rakk å bli nevnt i landslagsdiskusjonen etter fire år på sidelinja.

I Norge har vi ikke spillere til å spille som de beste lagene gjør. Nils Johan Semb innledet et forsøk på å videreføre Drillo-stilen, men feilet. Åge Hareide gjorde sitt forsøk, men mislyktes. Som nevnt i bloggens foregående innlegg, er det andre ting vi må profilere på.

Uansett gis Eliteserien i Norge så mye medieoppmerksomhet at interessen blir opprettholdt til tross for at tilskuertallene avtar. Det sistnevnte tror jeg likevel skyldes økningen av antall kamper, og ikke selve nivået. Jeg må uansett få legge til at gudestatusen jeg i ung alder ga Tippeliga-spillerne har forsvunnet.

Det er med såret stolthet jeg må medgi at det sannsynligvis er lenge til vi igjen får oppleve historiske RBK- slag i fotballeuropa. Jeg har innsett at jeg bare må ta nivået i norsk klubbfotball for hva det er og heller glede meg over at seriegullet er på vei tilbake til gamle Nidaros. De herlige øyeblikkene jeg opplevde med RBK var den gang da og et resultat av tiden.

Rosenborg – et eventyr i svart og hvitt.

Går ut fra at dette er bare en brøkdel av det faenskap-repertoaret en fotballspiller rår over.

Hello dearlings. I felt like writing some again. Whoo.

Today I dyed and waxed (weird) my eyebrows. They look manly. The colour is sort of on the skin, not on the hairs. It is weird, looks a bit tattooed as well. Just look at this:

The Welcome-New-IBers-party is on Saturday, woop woop. That will be fun, of course. It will be at Åshild’s place, as always, and I am not sure what is supposed to happen. But it will be great and memorable like our own welcoming party -yessir-

I am going to watch Real Madrid – RBK tonight (on television, boo). Can’t wait, it will be huge!

ZQ is so awesome!

Oh well, time to go.

Jeg gleder meg til å bli pappa. Misforstå meg riktig. Selv med fast jobb, trygg inntekt, egen enebolig, stasjonsvogn og katt – det var ikke slik jeg mente det. Men når kornet skinner som gull fra åkrene, og gullukta endelig er tilbake på Lerkendal, da strømmer minnene på. Tilbake til gulldagene. Jeg husker det godt. Det var årets høydepunkt, og noen av mine kjæreste barndomsminner. De årlige høstturene til Lerkendal. Mini tok salto, mens pappa holdt rundt en hoppende glad gutt nederst i klokkesvingen. Det var magisk, det var min første forelskelse, det var Rosenborg. Mini, Gøran Sørloth og litt senere Harald Martin Brattbakk var mine helter – og jeg – jeg var verdens lykkeligste gutt. Derfor gleder jeg meg til å bli pappa. Gleder meg til å ta med en liten guttepjokk eller jente til Lerkendal. Gleder meg til å gi mine egne barn den samme lykkefølelsen. Den lykkefølelsen som formet min barndoms drømmer.

Jeg satt i baksetet, og kunne ikke vente. Turen mellom Steinkjer og Trondheim var inderlig lang.
- Pappa, er vi fremme snart?
Pappa var verdens roligste der han satt bak rattet med pilotbriller og Tom Cruise-looken inntakt. Han kunne skryte av å ha spilt på Lerkendal, og blitt kåret til Beitstads beste av Adressa. Det var en sannhet med modifikasjoner. Beitstad hadde gjestet Lerkendal første runde i cupen. Nils Arne var tilbake på sidelinjen, og Mini var en ny storkjefta nordlending. Det gikk som det måtte gå. Beitstads stødige stopper, Anders Schjefte, var plutselig ikke fullt så stødig, og måtte stoppe Mini med ulovlige midler. Shortsen havnet på knærne, og stumpen til Mini ble blottlagt. Beitstad Hornmusikklag spilte i pausen – med pappa på trompet. Beitstads beste spill ifølge Adressa. Kampen endte med tosifra nederlag, men pappa hadde altså spilt på Lerkendal. Det var unødvendig å fortelle hele historien når han skulle skryte til sønnen. Pappa hadde spilt på Lerkendal, og jeg fikk stjerner i øyne. En vakker dag skulle jeg også spille på Lerkendal. Ta tunnel på en Brann-spiller, og lobbe over keeper. Drømmene kunne ikke bli bedre, der jeg satt på gresset i klokkesvingen og ventet på kamp. Etter kampen tok vi turen til Peppes Pizza, før jeg sovnet lykkelig i baksetet på vei hjem.

Jeg har blitt eldre, og de årlige turene har blitt til fast tribuneplass, men forelskelsen er fortsatt like sterk. Min første forelskelse. Annenhver helg blir en ny trønder forelsket. Forelsket etter sitt første besøk på Lerkendal. Klokkesvingen er historie, og Lerkendal har blitt en moderne storstue for fotball. Men drømmene lever fortsatt hos tusenvis av små gutter og jenter. Drømmen om Ciljan og Ivers. Drømmen om å løpe ut på den grønne matta selv. Kanskje kan drømmene bli virkelighet? Derfor tar Rosenborg drømmene seriøst. Familietribune og familiepark bidrar til å skape en ramme rundt hele kampen, som er perfekt for småbarnsfamilier. For fotballkamper er underholdnig for barn, underholdning for godt voksne, underholdning for evige ungdommer. Fotballkamper er for alle – og det vil det forhåpentligvis alltid være. Snart er det min tur å gi drømmene videre. Jeg gleder meg til å bli pappa. Gleder meg til å gi en liten pjokk stjerner i øyne og vakre drømmer. Og når pjokken endelig sovner med et smil i baksetet på vei hjem, da vet jeg han er lykkelig. Det er jeg også.

El equipo sudraficano de los Kaizer realizado por mi en un diseño Rbk el cual esta basado de cierta forma en el primer jersey voit usado por el San Luis FC como visitante, se agregó un patron de rayas horizontales oscuras en baja opacidad y lineas simeticas en los lados del jersey. Como patrocinador se utilizó el Standart Bank, el cual es el patrocinador secundario del equipo.

Then the fact is true, Rosenborg is really out of Europe, after 0-0 at home, and
loosing 0-1 away after playing like the Norwegian National team, that will say long balls up on the target strikers all the game. Why? Well that is a question only the Manager can answer, because the was extreme wind conditions, and that even make it more stupid, yes, completely stupid.

I say, 50% reduction on the salary in July for the players, honestly, they don’t deserve more.

Then, the even more stupid fact, the other Norwegian supporters say, ohh yes, they are out, fucking Rosenborg is out, well, that will hit you back in the face one day, as this is going on the national seeding for Norwegian Teams in Europe.

http://www.vg.no/sport/fotball/artikkel.php?artid=564411

2nd tie against Qarabag from Azerbaijan, first one ended 0-0 where Rosenborg played one of the worst games this season. Game start at 17.00 and can be seen on Norwegian TV2, and you can also listen to it on RadioAdressa.

Tonight they should easy get trough this game and win 0-4.

Tonight’s Lineup should be:

Jarstein
Lustig Stadsgaard Lago Dorsin
Annan Tettey
Skjelbred Iversen Olsen
Prica.

Bekreftet Lag:

Rosenborg (4-2-3-1):
Rune Almenning Jarstein
Mikael Lustig, Kris Stadsgaard, Alejandro Lago, Mikael Dorsin
Alexander Tettey, Anthony Annan
Per Ciljan Skjelbred, Steffen Iversen, Didier Konan Ya
Rade Prica