Det hjelper ikke om du kaller gullkalven din for Jesus. Han er like fordømt en avgud.

Lite er mer foraktet og forhatt blant de rettroende enn avgudsdyrkelse.

Smak på ordet en gang til: Avgudsdyrkelse…

Vokse det ikke fram bilder av ville, halvnakne barbarer som danser ekstatisk rundt obskønt utskårede treskulpturer? Den nattsvarte villskapen som kristne, vestlige, hvite misjonshelter våger å se rett i svartøyet, trommer suggererende i øregangene.

I bakgrunnen synger også beretningen om israelittenes dans rundt gullkalven, den gangen de hadde mistet tålmodigheten med Jahve.

I kristen tenkning sorterer all religiøsitet uten eksplisitt kristen terminologi under begrepet avgudsdyrkelse, ledsaget av en helliggjort respektløshet og nedlatenhet.

Det er helt kostnadsfritt å si at Buddha er feit og at Muhammed er pedofil. Naturreligion blir til hekseri, djeveldyrkelse og så videre. Alt som ikke er kristent, defineres inn i mørket.

Men er kristne virkelig vaksinert mot avgudsdyrkelse? Er det slik at du unngår avgudsdyrkelsen så lenge du kan gi gudsbildene dine riktig navn og plassere dem innenfor en autorisert tradisjon?

Så lenge du sier at du tilber Jesus – at du tror på treenigheten og at den kristne guden er ene og allmektig – så er du trygg, liksom?

Jeg tror ikke det er så enkelt. Det blir stadig tydeligere for meg at det er mulig å gjøre Jesus til en avgud, en 24 karats gullkalv.

Kristen avgudsdyrkelse oppstår blant annet når man tenker instrumentelt om det guddommelige, når man tenker at Gud – og Jesus – er noe man kan forstå, plassere og bruke til å fremme sin egen agenda og sak.

Kristen avgudsdyrkelse oppstår i det man reduserer Gud til å være det øverste vesen i et virkelighetshierarki.

Og kanskje mest aktuelt: Det er avgudsdyrkelse å gjøre en bok til en gudegitt manual og fasit for både himmel og jord.

Avgudsdyrkelse handler om å gi etter for trangen til å begrepslegge det ubegripelige.

Kristen avgudsdyrkelse handler om å bruke Jesus som trussel: Bare vent til han kommer igjen, så skal vi se hvem som ler best…

Avgudsdyrkelse – også kristen avgudsdyrkelse – handler om å forveksle gudsbildet med Gud, å forveksle menneskeskapte dogmer med endegyldig sannhet. Avgudsdyrkelse handler om å falle for fristelsen til å gjøre myter og bilder til dokumentariske fakta.

Avgudsdyrkelse handler om å falle for fristelsen til å tenke at Gud er noe som eksisterer.

Tomhet…
Inga tankar…
Renhet…
Kärlek…
…är underbart, när det fungerar, villkorslöst.

Har prövat delar av eller allt ovan, men endast nått en känsla av uppfyllelse stundtals.
Resten av tiden går åt till att försöka – parallellt med att leva det vanliga livet.

Munkarna offrar mycket för Zen… Är gemene man beredd att gör dessa offer? Offra det vanliga livet, till fördel för själslig ro och kompletthet?

Kan man uppnå Zen i tvåsamhet, eller är Zen den ultimata egoismen, utan de materiella habegären? Kan det verkligen vara värt det? Resten av livet?

Som så mycket annat i det vuxna livet är detta ett val man måste göra själv – ingen annan kan göra det åt dig…

Jag älskar… Någon…har jag nått Zen då?

Eller är Zen att älska sig själv först, före alla andra?
Älskar jag mig själv? Har jag nått Zen? Kanske. Ibland.

Älskar jag Någon bara kanske, ibland också?
Jag vill mena alltid. Hela tiden.

Kanske jag inte vågar älska mig själv, utan projicerar min egenkärlek på Någon, istället för att vända blicken inåt och försöka, våga erkänna att jag älskar mig själv…?

Oj! Det var svårt. Lämnar ämnet för stunden. Men, det tåls att återkommas till. Måste återkommas till.

Tills den dagen det är lika enkelt att erkänna sin egenkärlek, som det är att erkänna…ja, att Livet är bra. För det är det väl? Eller?

Låt våra barn vara våra Zenmästare, för de har ‘vägen’ inom sig från början.
Tills vi uppfostrar bort den och de sedan får spendera resten av sitt liv åt att komma underfund med att vi hade fel och de rätt… Varför?

Venezia - Piazza San Marco

Det sies at norske politiuniformer ikke må skjemmes og belemres med polititjenestemennenes egne effekter og symboler for politisk og religiøs overbevisning. Som til dømes skaut, nærmest skriker det fra underteksten, for dette handler først og fremst om det foreløpig siste i en uendelig rekke av stort oppslåtte saker der muslimene er slemme, skumle og farlige. Snart har de tatt over hele Europa, må vite.

Kristen-fascistisk tidslinje for dummies:

• 1929: Dagens norske politisymbol ble foreslått av en komité for helhetlig uniformering av politiet.
• 1933: Den snasne plakaten over ble laget som propagandaplakat for de italienske fascistene.
• 1935: Politiets bruk av fascismens symbol – kors & fasces – ble godkjent ved kongelig resolusjon.

 
Wikipedia kan fortelle at kors-fasces-kombinasjonen skal symbolisere fascismens enhet med kristendommen (as shown by a crucifix being held alongside a fasces, the symbol of Italian Fascism).

Vi må gå ut fra at kombinasjonen skal symbolisere den samme enheten i Norge og på de norske politidraktene, politibilene og brevarkene. Heil Mussolini!

Mye bedre med rene kristenkors og ren fascisme enn politisk-religiøse symboler som hijab / skaut, eller hur?

Alt henger sammen. Og alt kan løsrives. Vi setter sammen bitene til bilder og blomstene til buketter.

Dypt inne i den bokhylla som ble forvist til kjelleren ved siste flytting, snublet jeg ved et under over debattboka “Blanke løgner, skitne sannheter” av Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud. Boka retter et kritisk blikk mot de dominerende verdensbildene som er skapt etter den kalde krigens slutt, gjennom 1990-tallet og sementert gjennom terroranslaget 11. september 2001.

Verdensbildene og forklaringsmodellene som forteller oss at vi befinner oss i en kamp mellom atskilte, polariserte sivilisasjoner, mellom øst og vest, mellom islam og kristendom.

Blant annet minner forfatterne oss om Flåklypa. Det norske animasjonseposet fra midten av 70-tallet tegner et bilde av arabere som sofistikerte, opplyste, velgjørende og erotisk utfordrende, en berikelse for de gode kreftene i bygdesamfunnet.

I dag vil en sjeikfigur som Ben Reddik Fy Fasan gi helt andre assosiasjoner. Hvorfor?

Herbjørnsrud og Bromark bruker mye plass på å vise hvordan islam og kristendom historisk og “i virkeligheten” er to praktisk talt like religioner, med en lang felles historie av fredelig sameksistens og gjensidig forståelse. De beskriver blant annet hvordan det har vært levende, dedikert Jesus-dyrkelse i hele islams historie.

Det minner litt om den tyrkiske baptistpastoren jeg møtte en gang, som på flyet til Norge spurte en norsk-tyrker i setet ved siden av hvordan nordmenn er.

- Nordmenn er gode muslimer, svarte mannen og forklarte utsagnet med mange eksempler: Folk er høflige og vennlige. Du trenger ikke bekymre deg for at drosjesjåførene snyter deg. Samfunnet er velordnet, trygt og rettferdig. Man tar vare på “enker og faderløse”.

Bromark og Herbjørnsrud gjør et poeng av at fundamentalisme er en kristen oppfinnelse, og at dagens protestantiske kristenfundamentalister og dagens ekstreme islamister praktisk talt er trossøsken – når det gjelder virkelighetsforståelse, verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn.

Jeg tror de har rett.

Herbjørnsrud og Bromark mener at polariseringene mellom “sivilisasjonene” og mellom “religionene” har sammenheng med dyrkningen av et ideal om “renhet”. Idealet motsetter seg gjensidig påvirkning og sammenflytende, grumsete kategorier. Idealet om renhet presenterer kulturer, religioner, nasjoner, historier og sivilisasjoner som isolerte, selvoppfyllende og selvtilstrekkelige.

Etter de politiske ideologienes påståtte sammenbrudd, kom renhetskategoriene til å handle om sivilisasjoner. Og igjen: Om religioner.

Det er spennende å knytte dette til Jesus, som mer enn noe annet tok et oppgjør med renhetskulten i sin egen, senjødiske tradisjon. Jesus spiste med tollere og syndere, snakket med utlendinger og berørte spedalske og andre urene. Det virkelig revolusjonerende med Jesu gjerning er oppgjøret med renhetskulten og illusjonen om klare kategorier og entydige skillelinjer mellom mennesker.

I stedet understreker Jesus – som Buddha – at alt og alle er forbundet med hverandre og med det guddommelige. Det er kanskje dette som er Guds Rike.

Derfor er Jesus mer aktuell og nødvendig enn noen gang. Som frelser.

Når vi unnslipper renhetsillusjonen, erkjenner vi at at det bare finnes én sivilisasjon på planeten. At mennesker faktisk er likere enn vi blir fortalt, at vi faktisk kan forstå hverandre på tvers av tilsynelatende barrierer. Og langt på vei: At det bare finnes én religion.

Jødedom la grunnen for kristendom.

Jesus var inspirert av buddhisme.

Jesus inspirerte islam.

Islam tok vare på de greske filosofene og inspirerte vestlig kristendom og humanisme.

Og så videre.

Alt henger sammen. Men det betyr ikke at alt er like bra og like gyldig. Undertrykkelse og vold finnes i alle tradisjoner. På samme måte som at ingen har patent på sannhet, har ingen monopol på brutaliteten. Den må avdekkes og bekjempes, enten den kommer med kristen eller muslimsk etikett.

Hva er det med blandingsprodukter? Religiøst hat og aggresjon handler svært ofte om å beskytte det som oppfattes som rent, enten det gjelder kjønn, tro, moral, rase eller mat.

Hvorfor synes vi det er så mye finere at skjorta er i ren bomull og ikke er utblandet med 30 prosent polyester, enda en slik blanding faktisk hever bruksegenskapene og sørger for at jobben ved strykebrettet går mye lettere?

Hvorfor er det så om å gjøre at karbonadene består av renskåret storfekjøtt og ikke er iblandet svin, hest eller lam, enda blandingene faktisk gir bedre smak og konsistens, samtidig som de representerer en mer bærekraftig ressursutnyttelse?

Hvorfor kommer kristenfundamentalister løpende med paniske reorienteringsprogrammer og avskyerklæringer hver gang noen overskrider en kjønnsbarriere og definerer seg ut av den renskårne hetero-polariteten?

Hvorfor var (og er) såkalt “raseblanding” tabu - ikke bare blant nazister, men blant alle beslektede ideologer som deler mennesker inn i “folkeslag” og “nasjoner”?

Jeg tror nøkkelen til å forstå mange av de religiøst betingede tabuer, er forestillignen om “renhet”. Kristendommen bygger som kjent på en jødisk arv, hvor renhetskulten var og er helt sentral. Ta en titt på et kosherkjøkken, så ser du. For store deler av den verdikonservative delen av kristenheten er fortsatt dette avgjørende forestillinger – bevisst eller ubevisst – stikk i strid med Jesu liv, tenkning og ideer.

Homofobien i store deler av kristenheten bygger grunnleggende på behovet for klare, rene kategorier. Man snakker om “skaperorden”, om det som er “mot naturen”, om “mann og kvinne” som gudegitte størrelser og så videre. Kategoriene skal være klare – og rene. Legg derfor merke til at biseksualitet utløser enda sterkere avsky enn homoseksualitet blant de mest høyrøstede kristenkonservative.

I de samme kretsene er man opptatt av å holde “folkeslag” og “nasjoner” adskilt, med bakgrunn i forestillinger om at menneskene lar seg dele inn i tydelige, gudegitte og uforanderlige kategorier.

For tiden er det mest fokus på tabuer som er knyttet til kjønnslig renhet. Men jeg tror det neste store stridsspørsmålet vil handle om noe som utfordrer behovet for renhet og klare kategorier enda sterkere: Selve religionen.

Det aller styggeste skjellsordet i det kristenkonservative vokabularet er ikke homo eller gudsfornekter. Det styggeste stempelet er SYNKRETIST.

Synkretisme kommer av gresk og betyr ifølge ordboksdefinisjonen “blanding, sammensmelting av elementer fra forskjellige religioner”. Ingenting oppfattes som mer avskyelig, foraktelig og truende enn akkurat dette blant de rettroende.

I en verden som blir stadig mer globalisert, og hvor religionene lever tettere og tettere på hverandre, vil behovet for å forsvare den læremessige renheten mot synkretistisk påvirkning og innblanding fra “de fremmede andre”, øke i intensitet og styrke.

Det er derfor et paradoks at kristendommen selv er resultatet av synkretistiske prosesser, i likhet med enhver annen religion i boka. Og det aller største paradokset er at det viktigste poenget hos Jesus selv var et radikalt oppgjør med renhetskulten han kom fra. Jesus brøt systematisk med tabuene. Gjennom sin omgang med de urene, gjorde han seg selv uren – kalkulert og bevisst.

Så som et apropos til ideen om den forfinede karbonadedeigen i motsetning til den simple, utblandede familiedeigen tar vi med en punchline fra Mesteren selv. Matteus 15, vers 11:

«Hør og forstå! Ikke det som kommer inn i munnen, gjør mennesket urent. Men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent.»

Tenk på det neste gang en kristenfundamentalist velter ut sine moraliserende fordømmelser.