Bildeopplastningen fungerer fortsatt ikke, altså blir dette nok en bildefri post. Kjedelig  men OK.

Her i bloggen prøver jeg så godt jeg kan å skrive feilfritt, ha en god setningsoppbygging og å plassere komma, punktum og andre tegn på rett sted. Utropstegn bruker jeg så sjelden som mulig. Som Erlend Loe sier; man trenger ikke å bruke utropstegn mer 1-2 ganger iløpet av livet. Det går an å få fram et poeng uten å rope. Caps Lock er som regel totalt unødvendig. Noe av det verste jeg ser er 40-åringer på nettsamfunn som skriver med store bokstaver og fullt av utropstegn og spørsmålstegn. Orker ikke engang å gå inn på orddelingsproblemene nå. Bloggen min er nok langt ifra feilfri, det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg forsøker i alle fall. Jeg vil at det skal være rett. Og det er der spørsmålet mitt kommer inn: Har folk sluttet å bry seg? Dysleksi kan umulig være så utbredt i Norge. Lese- og skrivevansker betyr at man har store problemer med å lese og skrive, ikke bare at man faktisk må bruke hjernen. Det er ikke farlig å tenke seg om.

Selv bemerker jeg av og til skrivefeil vennene mine gjør. Har mange ganger vurdert å begynne å bære med meg en sprittusj hver gang jeg går ut av døra hjemme, slik at jeg kan rette opp i feil på plakater og skilt. Vanligvis skal det ikke så mye til. En bindestrek her, en konsonant mer eller mindre der. Men er det greit? Kan man påpeke feil eller blir det sett på som at man rakker ned på personen bak?

Korrekturavdelingen.no ble lansert i januar 2006. Målet er å være det nettstedet folk ønsker å benytte når de vil ha svar på sine spørsmål om rettskrivning og tegnsetting.

Korrekturavdelingen hjelper deg med rettskrivning og tegnsetting. Her finner du ut hvordan du forkorter ord, når du skal bruke stor eller liten forbokstav, hvilken aksent du skal bruke eller hvordan reglene for orddeling og særskriving er. Du kan være trygg på at alt følger offisiell norsk rettskrivning.

Eg er veldig oppteke av språk, og især orddeling/særskriving. Det veit du kanskje, for eg driv Orddelingsmafiaen saman med Øyvind. Og me liker å gjere nye og spennande ting, bl.a. å spele inn video. For nokre vekar siden var me på Tromsøtur, og der fann me nokon kjekke personar me kunne spørre om orddeling:

Hvis du trykker på videoen medan den speler av kommer du til Youtubesiden der videoen eigentleg befinn seg, og derfra kan du gjerne kommentere den. Dessuten vil me gjerne ha tilbakemelding på den, samt tips og idéar til nye videoprosjekt. Send ein e-post til post@orddeling.net.

Og som du kanskje har lagt merke til, Orddelingsmafiaen har sin egen Youtubeprofil. Her har vi også lagt ut et klipp fra Nytt på nytt hvor det ble snakket om orddeling, og det var tilfeldigvis nok episoden etter at Orddelingsmafiaen var på trykk i VG. Her kjem me til å leggje ut meir orddelingrelatert, dersom me finn noko.

Gripende og ganske ekkel sak fra Aftenposten om dødsleire i Zimbabwe.

Likevel, jeg må kommentere bruken av stor forbokstav i nasjonalitetsbetegnelsene her. Siterer ingressen:

“En Sør-Afrikansk dokumentarfilm avslører umenneskelige forhold i et Zimbabwisk fengsel.”

Jo da, navn på land er egennavn og skrives med stor forbokstav. Men når nasjonalitet brukes som adjektiv, skal det ha liten forbokstav på norsk. Så her skulle det vært “sørafrikansk” (helst i ett ord) og “zimbabwisk“.

Mer om skriveregler for stor og liten forbokstav finnes på Språkrådets hjemmesider.

Les mer på Orddelingsmafiaen – orddeling.net

I ettermiddag satt vi som vanlig sammen og puslet med lekser og diverse; mini-me, store mini-me og jeg. Sistnevnte har åpenbart en grammatikk- og rettskrivingsfetisj. Om jeg ikke starter setningen med stor bokstav og avslutter med tegnsetting når vi skriver sammen på MSN eller sms, så får jeg lange korreksjoner og utallige nudger. Hun mener bestemt at MSN ikke skal være et unntak når det gjelder rettskriving, og setter sin ære i perfekte sms’er. Dessuten må det nevnes at hun hater forkortelser. I noen minutter ble hun mistenkelig stille, og ber meg plutselig om å høre henne lese opp ekstraleksen sin som omhandlet kj-, ki og ky-lyder:

“Det var en gang en kylling som het Kina. Hun jobbet i en kiosk ved siden av kirken. I dag hadde hun på seg en kjole og et kjede. Hun hadde solgt en kikkert, kjøtt, kjeks og kinobilletter, da hun møtte en kjekk kylling. Hun kysset ham med en gang. Han syntes hun var en gal kjerring. Han stakk. Da sa Kina: ”Jeg vil ha deg, kjære! Kom å kil meg! Jeg veier bare 0,5 kilo! Kom da kjære! Vi kan kysse!”

Før hun la seg i kveld testet hun meg med en setning hun hadde lest oversatt i serien Hanna Montana på Disney Channel. Spørsmålet var om jeg oppfattet den som grammatisk korrekt. Jeg foretok en kjapp analyse og svarte raskt at: “Nei, den setningen er ikke grammatisk korrekt”. Før jeg rakk å stille oppfølgingsspørsmålet jeg hadde på tungen, repliserte hun med:”Nei, og du skjønner vel hvorfor? Den hadde vært det om du hadde lest setningen som ble skrevet før den setningen jeg nettopp sa. I den formen den står nå – og alene, så gir den ingen mening”.

Da jeg omsider kom til ordet, fikk jeg spurt – med en noe humoristisk mine, om dette var noe hun hadde tenkt mye på i det siste?  Hvorpå 10-åringen min svarer i fullt alvor at:

“Jo, det er det faktisk, Mamma. Jeg synes det er morsomt å tenke på hvordan ting enten kan miste eller endre sin mening, om man ikke ser det som kommer før eller etter.”

Ut i fra måten hun presenterte det på, så mer enn aner jeg at dette ikke bare handler om en noe sær interesse for setningsoppbygninger, men om et rikt indre sjelsliv og om livet generelt.

Sakser denne undringen fra Normedia, og prøver å finne svaret:

“Sitter her i vårt nye millennium og stusser plutselig over følgende i
forbindelse med en tekst der tidsangivelse er angitt både som “på
syttitallet”, “utover 80-tallet”, “i løpet av 1990-tallet”, “nittitallet” og
så videre, og blir litt i tvil over hva som er gjeldende/best praksis.

Forslag? Noen gode argumenter for det ene eller andre? “

Jeg fant et argument – i alle fall har Språkrådet anbefalt begge deler. Altså både 30 og tretti. Men de anbefaler “årene/åra” heller enn “tallet”. Så da er vi kanskje like langt?

Som kollega Tord gjør meg oppmerksom på – det er visst ikke bare matte som er vanskelig for test-folkene på start.no. Språk er vansklige greier.

Som du sikkert vet, er jeg en sterkt motstander av orddeling, og driver Orddelingsmafiaen. Men før jeg (og Øyvind selvfølgelig) startet på dette prosjektet, var jeg ikke klar over hvor stor orddelingen i dette landet faktisk er. Først trodde jeg vi bare skulle ta bilder av salgsskilt på gata og noe tvilsomme nettsider, men i det siste har det vist seg at problemet er mye større enn som så.

Jeg snakker om professionelle saker her. Ting som ser ganske så seriøst ut (og som forsåvidt også er det), men med irriterende mellomrom som gjør det mindre troverdig. Her om dagen bestilte jeg meg ICE mobilt bredbånd, og jammen meg, tror du ikke at manualen som fulgte med innhold en del orddelingsfeil. Skulle ikke forundre meg om også nettsidene hadde det. Ikke nok med det, jeg har fått e-post fra kundebehandlere og pressekontakter. Jeg blir gal.

Noen lignene opplevelser der ute? Forresten, besøk Orddelingsmafiaen, vi har en kjempeavsløring på Lerum-saft ute nå.

For en måned siden tok Halvor Folgerø kontakt med meg over mail i forbindelse med Orddelingsmafiaen. Han sa selv han jobbet med et nytt TV-program, som skal hente innhold fra nettet. Med blant annet intervjuer med bloggere. TV-programmet heter Sveip og skal gå direkte på NRK2 fra den 5. Mars klokken 17.10 – 18.00. Etter litt frem og tilbake fant vi ut at telefon var tingen. I dag, Mandag var det prøvesending og jeg ble intervjuet over telefon. Ettersom det gikk helt fint blir jeg derfor med på Sveip enda en gang, men denne gang på TV. Ergo, Orddelingsmafiaen på TV!

- Det er storslaget at Orddelingsmafiaen kjem på TV, noko som absolutt vil øke besøkstallene våre sier Øyvind Kind Robertsen, Mafialeder i Orddelingsmafiaen.

Jeg kommer tilbake med mer informasjon om Orddelingsmafiaen på Sveip så straks jeg får vite noe.