Haeundae (Tidal Wave) er definitivt en av de beste katastrofefilmene jeg har sett. Det er liksom ikke rett på selve katastrofen liksom… du blir kjent med masse karakterer før den intreffer. Jeg liker at filmen og spenningen bygger seg opp, for når det tar av så tar det virkelig av. Skikkelig godt gjennomførte effekter og en mer troverdig aftermath enn i de fleste katastrofefilmer. Dette er koreansk film på sitt beste spør du meg… De er flinke med forhold og karakter oppbygning på film koreanerne. Jeg både lo og dirra av spenning i filmen her jeg iallefall. Blue-ray kandidat det her uten tvil.

Jeg gir denne filmen

(6/6 stjerner)

Sunrise: A Song of Two Humans (F. W. Murnau, 1927)

Sunrise: A Song of Two Humans har alt: Drama, romantikk, action, humor og et morderisk komplott. F. W. Murnau, best kjent for Nosferatu, har her blitt fraktet over Atlanteren for å lage film i Hollywood. Resultatet er en episk, men likevel simpel historie om det stadig udødelige temaet kjærlighet.

I handlingen finner vi en mann og en kvinne som lever på bygda i et ulykkelig ekteskap. Mannen blir drevet mot storbyens lyster og umoral, i filmen ikledd som et forferdelig kvinnemenneske som lokker ham med på utroskap og planer om å ta livet av den trofaste kona hans. Men mest av alt er filmen en ferd mot å finne tilbake til den sanne kjærligheten, og det får den fram på mange sjarmerende måter.

Først av alt vil jeg fortelle hvor bunnsolid håndverk Sunrise er. På høyden av stumfilmæraen dukker altså denne filmen opp og viser hvor flinke de var selv i det mange mener er den filmatiske steinalderen (eller kanskje jern eller bronse?). Klipping og klippeteknikk er fancy med for eksempel mange flotte scener som inneholder dobbelteksponering.

Som dere ser er ikke denne type virkemidler ren show-off, men inngår i regissørens plan om å få frem bestemte effekter, meninger og så videre. Legg for eksempel merke til hvor velplassert den onde dama er over mannens venstre skulder. Slike eksempler på dyktig håndverk med god planlegging er det flust av i denne store lille filmen. Murnau var en av de største talentene Hollywood hentet fra Europa i sin strategi for å få film til å oppnå høyere aktelse som kunst, og her ser vi et av resultatene.

Andre elementer som er direkte imponerende ved siden av klippingen er mise-en-scène (det vi ser som ikke er diktert av kamera, linsevalg og liknende) og kinematografien. Selv om musikken og lydbildet på denne stumfilmutgivelsen også er svært godt gjennomført, vil jeg ikke legge fokus på det her og nå med tanke på at disse elementene strengt talt ikke tilhører originalmaterialet. Det visuelle er altså snadder, slitasje og ødeleggelser på filmrullen tatt i betraktning. Kameraet beveger seg mye, i trafikkerte områder og på vannet. Spesielt sistnevnte område imponerte, da scenene med båten både var godteri og berg-og-dalbane på én gang. Filmens mise-en-scène er vanvittig detaljert og full av liv. Jeg lar et bilde tale for saken:

Detaljenivået og sjarmen koker nesten over i scener som dette, men er som sagt ikke skamløs show-off fra regissørens side. For min del er effekten å fortelle et nyansert bilde av det syndige bylivet og si noe om hvor koselig vårt par har det. Ja, det er et søtt og troverdig par vi har å gjøre med her. I begynnelsen er det gråt og tenners gnissel, men når ting begynner å skje kommer også den lune humoren og sjarmerende kjærlighetshistorien inn i bildet.

Enkle grep er ofte de beste grep, og Murnau skjønte helt sikkert dette. Når paret er hos fotografen klarer de ved et uhell å ødelegge en statue. Deres forsøk på å dekke over saken er faktisk ganske morsom og leveres med et glimt i øyet. Hendelsen med grisungen føyer seg også inn i filmens komiske sider, og jeg kunne ikke annet enn å le når regissøren kjørte en finurlig parallell mellom grisen og kokken som begge elsker vin.

Nå kan det virke som jeg mener at Sunrise er et mesterverk uten sidestykke, men alle vet at man kommer med rosen først, så risen, for så å komme med noe oppløftende ros igjen (i alle fall for filmer man liker, noe jeg gjorde med denne, i det store og hele). Mulig dette er noe som kan vokse på meg i henhold til gamle filmer, men tempoet går noen ganger litt sakte. I tillegg er det en rekke hendelser med som virker litt poengløse, for eksempel fyren som stadig må rette opp sidekvinnens kjole under vårt pars dansescene. Joda, det er en gag, men sammen med flere slike tilsynelatende poengløse hendelser som ikke er ment å være morsomme blir det for mye. Murnau vet hva han driver med, men allikevel. Jeg er uenig i det han driver med noen ganger.

Selv om filmen går litt tregt og i tillegg har noen overdramatiske og lite troverdige scener med karakterendring, er den så søt og smukk at helhetsinntrykket nettopp blir dette. Men jeg har ikke skrevet så mye om de andre elementene ved filmen som bidrar til å gjøre den så rik: De skumle scenene med morderiske tendenser, action til sjøs ved storm med mer. Sunrise er så rik på alt mulig rart av filmatiske virkemidler og tematikk, og et gjensyn vil nok øke aktelsen for den. God film som fortjener flere gjensyn.

Wakaki hi (Yasujirō Ozu, 1929)

Days of Youth er Yasujirō Ozus åttende film og den tidligste som har overlevd. Av alle ting er filmen en college-komedie som blant annet foregår på skitur i fjellheimen! Dette er den andre Ozu-filmen jeg ser, etter møtet med den fantastiske Tokyo Story fra 1953. DVD-utgivelsen er fullstendig stum og ettersom jeg ikke takler å se film helt stille (stumfilmen var aldri stum, husk på det) satte jeg på lydsporet til spillet Final Fantasy IX av Nobuo Uematsu, noe som fungerte overraskende bra.

Filmen handler om de slække studentene Watanabe og Yamamoto som begge blir forelsket i den samme jenta, Chieko. Dette blir gjenstand for rivalisering og komiske situasjoner når de kappes om hennes gunst, men så er jo ikke alt som det først virker. Days of Youth gir et spennende innblikk i studiehverdagen til japanere i 1929 og er universell når den fremstiller studenter som late og lekne. Dessverre er ikke filmen på DVD-kopien av det mest optimale slaget. Den bærer preg av å være nedslitt og ødelagt, og de kunne godt ha restaurert den i anledning Ozus 100-årsdag. I tillegg er deinterlacingen temmelig voldsom:

Den engelske tekstingen varer ved enkelte anledninger kun i noen millisekunder, og det er nokså irriterende når det er en stumfilm med et fremmed språk. Alle kan vel være enige i at Days of Youth hadde fortjent en mer rettferdig DVD-utgivelse, men når det er sagt er dette bedre enn ingenting, ettersom det fremdeles er noen Ozu-filmer som ennå ikke eksisterer på DVD. Filmen vises tross alt i riktig hastighet og tatt i betraktning nitratfilmens dårlige stand er Panoramas utgivelse et greit nok resultat.

Days of Youth er en komedie, en sjanger som ofte trekker sine beste poenger ut av vår kjennskap til spesifikke kontekster og språk. Jeg er sikker på at datidens japanere så morsomme ting i denne filmen jeg absolutt ikke kan se i dag, men den inneholder også såkalt universell humor. Jeg lo ved flere anledninger, som for eksempel av gagsene som oppstår når Yamamoto får maling på den ene hånda eller når Watanabe skjærer et grimase til Chiekos venninne:

Å få meg til å le er godt gjort for en japansk stumfilm. Dette er faktisk mitt første møte med det stumme Japan, og tatt i betraktning at jeg har vokst opp med fargesprakende Hollywood viser Ozu hvor solid regissør han var. Days of Youth viser nemlig hvor god Ozu hadde blitt på å bruke Hollywoods konvensjoner. Det er stort sett match-on-action og tydelig orientering han skaper for tilskueren i filmen, men det er fremdeles en stund igjen til vi ser hans berømte rigide stil som blant annet innefatter brudd på 180-gradersregelen og så videre.

Selv om historien i Days of Youth er simpel føles den fremdeles frisk den dag i dag. De fleste komedier er sånn sett “enkle”, men historien var jo aldri det viktigste for denne sjangeren. Filmen strutter av en positiv energi og det nevnte bildet vi får av Japan på 20-tallet er fascinerende. I tillegg bidrar sekvensene på fjellet til å gjøre filmen ekstra unik i mine øyne, da de både er overraskende og ikke minst godt gjennomførte.

Days of Youth er en godfilm, til tross for at den både er i svarthvitt, er stum og er fra dette fremmede landet Japan. Studenter burde kunne kjenne seg igjen i “eksamenshelvetet” Watanabe og Yamamoto går igjennom med en rekke andre studenter i fjong uniform, og ikke minst den evige historien om guttene som kappes om jenta. Lengden er på 1 time og 42 minutter, noe som blir i overkant mye. En såpass enkel og grei fortelling hadde klart seg med 20 minutter mindre, for noen scener føles bare som fyll eller dødtid.

Dette siste punktet kan ha noe å gjøre med at jeg så absolutt ikke er vant til formatet. For noen år siden ville jeg ikke engang ha rørt i filmen med ildtang. Derfor er det oppløftende å kunne oppleve Days of Youth som både frisk og positiv i dag, og jeg ser frem til møtet med flere av Ozus filmer. Til tross for at formatet fremdeles skremmer meg litt.

Groundhog Day (Harold Ramis, 1993)

I mitt forsøk på å bekjempe IMDbs topp 250-liste har turen gått til Groundhog Day av to grunner: Den er kort og det er en komedie. Eller, filmen er kort i teorien, men den føltes som den varte i timesvis. Dette må henge sammen med fortellingens natur, da filmen som kjent handler om Phil som må gå gjennom den samme jævla dagen om og om igjen. Han er en arrogant slask av en værmann og blir fanget i 2. februar av uante grunner, og dette gir spillerom for mang en komisk hendelse.

Og visst er filmen komisk! Jeg lo i omtrent hver scene og Bill Murray er en herlig skuespiller. Han får fram uspiselige karakterer på en fargerik måte slik at de ikke virker parodiske eller endimensjonale. Hele filmen går ut på at Phil må endre sin væremåte fra dust til snill, og derfor kommer Phils gode sider fram uansett. Poenget er at Murray får fram nyanser selv når Phil er i en av sine mer ufordragelige dager. Med et sorgtungt blikk vi blant annet ser igjen i den flotte Broken Flowers, blir vi vitne til alt fra glede til sorg til ren desperasjon. Nevnte jeg at Bill Murray er en herlig skuespiller?

Tilbake til selve filmen: Den har en original historie og blir gjennomført på en frisk og artig måte. En mann opplever den samme dagen om og om igjen. Premisset inviterer til endeløse repetisjoner og rask kjedsomhet, men Harold Ramis bruker repetisjonene til å skape hysteriske situasjoner. Dette tar av når Phil finner ut at han kan gjøre hva han vil uten at det leder til konsekvenser. Spinnville påfunn er ikke nok til å holde en film interessant tvers igjennom, og regissøren avbalanserer galskap med patos, klisjeer med originale vrier og så videre. Både historie og fremføring (eller story og plot på engelsk) føles nyskapende, selv om det ligger en ganske klisjéfull historie til grunn for filmen.

Ja, det dreier seg om kjærlighet. Boy wants girl, boy gets in trouble, boy gets girl. Men det går greit når plotet er såpass nicecream. I tillegg dreier historien seg om å forandre seg til det bedre: Hjelp folk, vær hyggelig! Groundhog Day er en skikkelig gladfilm som bør smelte de mest stivfrosne Hollywood-hatere. Vi har sett kjernen i fortellingen tusen ganger før, men en slik tankegang bidrar til å ignorere alle detaljene og strategiene Hollywood-filmer har, og ikke minst at de kan være forskjellige på mange måter ved siden av det helt grunnleggende.

Hvor herlig er det ikke å se Phil prøve å lære seg alt om Rita (i Andy MacDowells skikkelse) i gjentatte forsøk? Slike elementer er det mange av i filmen og bidrar til utbrudd av latter i en overraskende hyppighet. Jeg nevnte innledningsvis at filmen føltes vanvittig lang, men dette betyr ikke at den er dårlig. Jeg ble underholdt hele veien, men når en slik følelse, som vanligvis forbindes med ulidelig kjedelige filmer, sitter igjen, er det ikke annet å si at regissøren har lykkes i å få oss til å forstå Phils situasjon mye bedre.

Meningen med Groundhog Day må som nevnt være at man bør strebe for å være en god person, noe Phil lærer seg å bli til slutt. Når han gjør dette, får han prinsessen og halve kongeriket. Logikken er typisk melodramatisk Hollywood, og  dette er også en liten svakhet ved filmen. Selv om Groundhog Day sprer glede, føles “løsningen” litt billig til syvende og sist. Uansett er det en vellykket film som både trimmer lattermuskler og får til noen forsøk på å trimme tårekanalene også. Carpe diem, som de sier.