Fridag. Sov lenge og magen brukte lang tid på å våkne så sur og sinna som den var da jeg stod opp. Formiddags-tv og kaffe og alt virket veldig bra. Men på bussen begynte det. Den voldsomme følelsen av å bli sett av alle og av å være kvalm og tørr og knitrete i hodet. Men UT skulle jeg. Fullføre planen min. Fikk melding fra Therese om jobbintervju på Inside og det satte igang hjertepumpen og plutselig snakket alle så høyt rundt meg. Jeg gikk på Fretex og fant masse fin pynt for den utrolige summen av 46 kroner. Det var helt vanvittig. Besøkte Hanne på Godt Brød og spiste ukens beste måltid, olivenpatè med hvitløksettellerannet og brie var win win win. Ble veldig varm og stresset av alle menneskene inne og ute, så det vare godt med regn på nesen da jeg gikk derfra med magen full av grovbrød og cappuccino. Jobbting gikk veldig bra. Klarte å komme meg bort og takke Therese etterpå for intervjuet, krøp meg ned på Panduro og kjøpte det jeg skulle ha uten å besvime og spyttet angsten i trynet og gikk inn på Rema i verste kjøperush før jeg løp til bussen. Da jeg kom hjem var jeg flink og ikke slå på fjernsynet, men bare spille masse musikk og lage og male. Jeg driter fint i om det jeg lager blir fint eller ikke. Eller, jeg bryr meg såklart fordi det går utover meg selv om jeg ikke blir fornøyd. Men ellers skal jeg bare styre på uten å tenke for mye, for da blir det alltid bra. Eller bra nok ihvertfall.

Her er litt:
Litt sånn prototype-test-kjole

Test-kjole nummer to.

Smykkeri smykkera

Jeg fant fuglefløyten i en eske og tenkte at siden jeg aldri blåser i den kunne den heller bli et slags smykke ellernoe.

Også har jeg prøvd meg på en kråkebøyle. Den er ikke helt ferdig, men den har greiner, perler, små grønne blader og en kråke. Så det går riktige veien selv om den ikke er så fantastisk god å ha på seg.

I går begynte jeg ikke før 14 på jobb og det var veldig fint. Alt var fint til jeg begynte på jobb og da var det ikke fint lengre. Vet ikke helt egentlig. De siste dagene har jeg kjent noe positivt og noe veldig negativt bygge seg opp av seg selv innvendig. To forskjellige vegger liksom. Jeg får symptomer av det når det skjer. På èn side har jeg blitt nesten hysterisk av all skapertrangen og de der små øyeblikkene som plutselig er veldig store for meg, mens jeg på den andre siden har vært veldig dårlig i magen og hatt kvalmeanfall og det varme, ekle suget i magen når jeg ler når jeg egentlig vil hylgrine uten å vite hvorfor. Så i går gikk det ikke lengre og ett eller annet brøt seg inn i meg og bare rev ned alt da jeg var minst forberedt på det. Therese hentet kaffe til meg da jeg ble helt våt i øynene og resten av kvelden gikk bra, men jeg blir så frustrert av meg selv og alt som skjer i meg som jeg ikke har noe kontroll over. Jeg er like dårlig i magen i dag, det kjennes ut som om Ph-verdien har stupt. Men jeg lurer veldig på hva som plager meg. Jeg har jo som regel en relativt god innsikt, men jeg er litt blank nå. Masse angst! Masse, masse angst som flakser rundt i hodet. Ja ja.

Da jeg kom hjem var jeg helt utkjørt, men satt meg ved spisebordet og begynte på en hårbøyle av greiner og ståltråd. Fant en liten kråke jeg har festet i. Så den andre veggen i hodet mitt har vokst seg til med masse eføy og vakre, flotte farger som puster ut liv og ideer til meg mens den andre gjør sitt for å rive seg selv og meg ned. Det er bra det er balanse ihvertfall. Ellers hadde det ikke vært noe moro å være meg. Jeg malte et svart skjørt, men det mangler et eller annet og jeg aner ikke hva. Kråkebøylen blir nok fin når jeg får satt i litt friske greiner og ikke bare de knusktørre jeg brukte i går kveld fordi det regnet så fælt ute. Kanskje jeg kan ta et bilde av den i kveld. Jeg tente masse stearinlys og lagde te og puslet med Lisa Gerrard og Ane Brun i bakgrunnen. Veldig fint selv om magen prøvde å krype opp i halsen.

Men jeg har bestemt meg for at jeg skal være tro mot meg selv. For nå har jeg liget i dvale en stund og kjenner at ting har våknet veldig til livet igjen i fingrene og høyre hjernehalvdel summer og synger. Tid for nytt <3 Tid for fugler, farger og fabeldyr.

Jeg har funnet den mest vidunderlige salonggruppen i hele verden og jeg vil at den skal bli min og bare min. Fem deler i grønn velur med mørke, flotte utskjæringer der det passer. Åh, som jeg vil ha det! Men østlandet er langt borte og Bergen er der det alltid har ligget. Så nå sitter jeg og snoker på antikkviteter og møbler fra Hordaland. Akk o’ ve! Så mye flott. Jeg er ikke maniskeKristin som Ove mener, jeg er bare overengasjert og inspirert om dagene. Det er ganske fint siden jeg har vært veldig i limbo en stund. I dag brukte jeg desverre litt mye penger på meg selv. På Accessory fant jeg et kjempefint smykke med en fugl på ettersom fuglebur-smykket var bortevekk! Jeg tenker for meg selv at det jeg går med skal være unikt og ikke likt noen andre for jeg er så lei av at ting skal være halvveis. Jeg ser folk på gaten som bare nailer det, og jeg vil også være slik for det er slik jeg er innvending. Men det er litt vanskelig å oversette alle tingene som vil ut. Jeg har eksperimentert litt med håret mitt og sotete øyner, og kanskje kanskje dette kan passe høsten og vinteren min. Ihvertfall _prøve_ å ikke forfalle før februar.

Ja ja.

Jeg skulle ønske jeg kunne finne tiden til alt.

Jeg har ikke følt behovet for å lage noe på veldig lang tid. Lenge før opptaket til KiB ihvertfall. Og under opptaket mistet jeg ihvertfall all fnugg av lyst der jeg stod og skulle gjenskape den jævla stigen med alt søppelet på i farger og sort/hvitt og leire. Mye blah og meh og lite hurramegrundt. Jeg har jo hatt ideer såklart, og de har sirkulert og resirkulert, men den siste uken har det klødd veldig inni hodet. Nå er det en kråke-krone som vil ut av fingrene. En svær, kronglete, bekmørk, barokk, svulstig, unyttig hodepryd som passer for en kråke som meg. Sneglehode er sommer og kråkereir er høst og vinter. Velkommen skal du være. Jeg vil virkelig prøve å se mindre på fjernsyn og få gjort mer hjemme. Denne uken har jeg jobbet og vært hjemme uten å gjøre noe produktivt. Det kan være godt en liten stund, men så blir det en uvane. Jeg kan jo når jeg vil!

Picasso svikter aldri.

Annet enn å rote mye rundt i skuffene i hodet mitt så er tilværelsen litt tung om dagene siden været er med ett mye mørkere og våtere enn noe gang etter denne fantastiske høsten vi har hatt i år. Det er nesten mørkt klokken fire og jeg tror ikke søvnen min er blitt vant med dette enda, for jeg sover og sover og sover når jeg har muligheten. I natt sov jeg nesten 11 timer og rakk kun frokost før jobb. Det er så frustrerende at jeg klarer nesten ikke å sette ord på det. Men men.

Jeg har en ønskeliste over ting jeg ja.. ønsker meg sånn på tull og på ekte.

• et stort gammelt fuglebur med stativ og et smykke med et fuglebur jeg så på Galleriet
• en stor, gammel olivengrønn cordfløyenveske med prikker på til de dagene jeg ikke vil gå med Fjällräv-sekken
• masse flere kjoler i alskens fine farger og cardigans med fine knapper og store, strikkete skjerf og fine strømpebukser
• eventyrsmykker som er litt fabel, litt sigøyner, litt gammel dame og veldig gammeldagse

Og etter litt soulsearching (med hjelp av google) har jeg ihvertfall oversikt over hvor jeg finner alt det vakre!

: art nouveau : jugendstil : barokk :

Det går lengre og lengre mellom hvert sorte hull. Kanskje derfor jeg ikke merker det så godt når de igjen dukker opp. Ikke over horisonter eller langt borte i en fjern skildring jeg ikke engang husker ordene som hører til. Neida. De er rett foran nesen på meg. Og da er det bare å la seg suge inn i dem og håpe at jeg blir spyttet ut et par dager senere. Slik er det nå. Jeg har det usedvanlig bra om dagene. Alt er egentlig veldig stabilt og flott. Jobben er den beste jeg noensinne har hatt og jeg ler masse hver eneste dag jeg er der. Leiligheten min er som en eneste stor lyskilde av positiv, krystallklar, vakker energi der jeg er trygg og selv om aleneheten kan bli litt voldsom innimellom er alt godt her. Alt. Er. Godt. Men jeg er jo fremdeles meg, og jeg blir så fryktelig tung av hele eksistensen av og til. Selve livet kjennes ut som hele høsten og vinteren på èn gang på et lite minutt og da må jeg rett og slett bare puste litt for å komme tilbake til den helt ordinære hverdagen. Av og til så vedvarer det minuttet og blir til timer og dager.. og uker. Men sett på en veldig lys side så er det jo en enkel måte å tvinge meg ned fra astervegen og tilbake på allfarvegen der jeg må rette blikket mitt hver dag.

Et kjempekjempevakkert og trollsk bilde fra Coilhouse.net
Maria Germanova: russisk teater/skuespiller

I går var en overinnholdsrik dag. Jeg stod opp tidlig, uthvilt og greier og gjorde masse husarbeid, jogget og satt og ble dullet med i frisørstolen i over to timer hos Therese og besøkte min mor etterpå. Senere presterte jeg å bli sørpedritings på Hulen, men det var veldig moro og gjevt. Leadsledge spilte og jeg fant vorspill i byn med Line og noen andre. De hadde en fin hund og jeg sa “Hei, hund”, og han likte meg ganske godt mente de andre siden den hele tiden skulle sniffe meg mellom beina. Jeg tenkte før jeg dro ut at jeg ikke skulle ta helt av, men hver gang jeg tenker nøyaktig den tanken gjør jeg det motsatte. Så rundt 01:30 lå jeg og gurglet på scenen mens Loke og Haakon rigget ned utstyr. “Drikk vann” beordet de og det gjorde jeg. Så løper jeg rundt og rundt med en flaske her og en flaske der og snek meg inn backstage og lo veldig mye, var sikkert over gjennomsnittet klengete på de jeg snakket med og hun søte jenten med dreadsene såklart. Så sang vi bursdagssangen for Loke to ganger og drakk opp alt som var. Så stengte alt og folk var gått hit og dit og jeg var SÅ klar for nachspill eller kos eller hva som helst, men det ble jo ingenting av. Da ble jo jeg kjempenedfor og stakk hjem og sovnet på sofaen med alle klærne på etter at jeg hadde hulket litt. Det er ikke en fin ting å ha antiklimaks når jeg er så bæsjings som i går. Da vil jeg bare fryse øyeblikket og være der inne til jeg blir lei selv. Ikke bli revet ut av det hele og plutselig være helt alene hjemme på stigende rus og comedown samtidig. Jeg våknet med andre ord opp alene og ville ikke være alene. Ikke fikk jeg sove og jeg tenkte bare på de jeg kunne tenke meg å våkne opp med. Men men, jeg er blitt blondine takket være skillsene og tålmodigheten til Therese. Nå føler jeg meg ikke så verst faktisk.

Straks jeg ser ham komme gående med bestemte skritt inn oppkjørselen vet jeg at jeg er i trøbbel. Han er ikke spesielt kjekk. Ikke den glatte Armani-dressen med stilige solbriller jeg har sett så mange av de siste ukene. Han går i et par beige shorts, en grønn t-skjorte, og håret hans er bustete. Det er tydelig at han nettopp har våknet fra siestaen, ansiktet hans er fortsatt skrukkete av søvn, og han har et grettent drag over munnen idet han peker meg inn døren til resepsjonen, uten å ofre meg så mye som et blikk.

Kontoret hans ligger i halvmørke, og det tar litt tid før øynene mine behersker kontrasten til det blendende sollyset utenfor. Han dumper ned på en krakk bak en skrivepult, ber meg sette meg, og fukler med noen papirer en stund, rister oppgitt på hodet over rotet. Hele tiden med en uvanlig autoritet. Jeg blir til en av de snille skolepikene som ved et uhell har kommet til å gjøre noe dumt. Nå sitter jeg rakrygget på rektors kontor.
-Hvordan kom du deg hit fra togstasjonen? spør han.
-Jeg tok en taxi. Det sto i e-posten jeg fikk at dere hadde siesta mellom tre og syv.
For første gang setter han øynene i meg, studerer meg. Jeg begynner å lure på om jeg har sagt noe idiotisk.
-Brava! Brava brava brava!
Den grove stemmen hans, den strenge, macho stilen, får meg til å tenke at jeg har noe erkeitaliensk foran meg. En mann du ikke sier imot. Han ber om passet mitt, fyller ut et skjema og plukker ned et par nøkler fra veggen bak seg. Så stivner han, nøler.
-Du er her alene… Hvorfor… Hva har du lyst til å gjøre mens du er her?
-Jeg vil gjerne smake vin. Lokal vin. Er det muligheter for det?
Ansiktet hans revner i et smil.
-Du har flaks! Jeg har nettopp fått restaurantbevilling. Jeg skal ut og finne vin til menyen min i morgen. Se her…
Han blar opp i et lite hefte, peker på et enkelt kart.
-Her ligger slottet herskeren av Malta pleide å bo på om somrene. De har god vin. Du kan være med hvis du vil. Også skal jeg hit…
Han peker ut et annet navn på kartet. Jeg takker ja til tilbudet, glad for å få skyss, for å slippe å måtte ordne alt selv.
-Fint! Vi drar herfra i morgen klokken fire. Jeg heter forresten Antonio.

Han reiser seg, tar nøkkelknippet og signaliserer at jeg skal bli med ham. Vi går gjennom en vakker hall, møblert med et gammelt piano, noen antikviteter. De skaper en hjemlig atmosfære. Rommet mitt er lite men sjarmerende, med en køyeseng, en bokhylle som ser ut som en gardintrapp i tre, og et sirlig håndmalt bord med et speil over. På veggen henger underlige, innrammede tegninger, de minner om noe jeg har sett i en barnebok en gang. Og jeg har til overmål fått min egen lille balkong!

Sølvsløret

Pensjonatet ligger ved en stor innsjø. Sjøen er stille, ikke så mye som en krusning i overflaten. Jeg titter over kanten der jeg står på piren som skyter ut i vannet, men det eneste jeg kan se er mitt eget speilbilde. Lord Byron kalte sjøen Sølvsløret. Og disen ligger virkelig som et lysreflekterende slør over vannet. Jeg aner så vidt konturene av landskapet jeg har foran meg. I brosjyren jeg fant på rommet mitt har jeg lest at sjøen bare er fem-seks meter på det dypeste, og selv om heten er kvelende, frister det ikke å bade. Jeg er redd for hva som skjuler seg der nede i mudderet.

Om kvelden spiser jeg middag med betjeningen på pensjonatet. Det er for varmt til å være innendørs, og ute må vi tåle døgnfluene. I mørket trekker de mot lyset, vi kan se dem i store svermer under gatelyktene. Så vi sitter i bekmørke. Bare noen telys gjør det fortsatt mulig å se raviolien på gaffelen. Av og til høres et latterbrøl fra guttene når David, kokken, gjør et av sprellene sine, men ellers snakker alle med dempet stemme. Sommerkvelden er ladet, de lavmælte menneskene i mørket virker hemmelighetsfulle. Alice har sommerjobb hos Antonio. Hun er amerikansk, og vi finner tonen. Hun forteller at Antonio nettopp har blitt far til en liten jente. Han, datteren og moren hennes bor i den enden av pensjonatet som fortsatt er privatbolig.

Jeg går til rommet mitt. Nå når betjeningen har tatt meg inn, vist omsorg for meg og gitt meg spesialbehandling fordi jeg ankommer alene, vet jeg plutselig ikke helt hva jeg skal ta meg til når de er opptatt med pliktene sine. Jeg har reist så lenge uten selskap, jeg merker at jeg er sliten av det, av å måtte fikse alt selv. Jeg sitter ved det lille skrivebordet, stirrer inn i speilet som står lent inntil veggen, i håp om å finne tilbake til den handlekraftige Kristin. Hun som ikke bare sitter og lar begivenhetene ramme henne, men som tar styringen, som tar toget inn til byen, går på museum, besøker fortet. Men hun er borte. I stedet sitter det en jente der med et skremmende blankt ansikt, etter hvert stirrer hun bare spørrende tilbake. Ensomheten velter innover meg. Jeg er blant fremmede mennesker på et bittelite sted hvor toget til byen går tre ganger om dagen. Igjen denne forutanelsen om at noe kommer til å skje. Hva gjør jeg her?

Ruiner

Neste morgen bestemmer jeg meg for å riste av meg tafattheten. Jeg spiser en stor frokost. Så låner jeg en sykkel og tar meg en tur langs den stille sjøen. Det ligger flere små slottsruiner i området, vinranker strekker seg opp i åsene, nede ved veien ligger en solsikkeåker. Det er tydelig at det bor velstående mennesker her. Nydelige villaer, store hager, svømmebasseng. Alice fortalte meg dagen før at Antonio er født og oppvokst her, men han har jobbet i reiselivsnæringen over hele verden siden han var sytten. Det er først nå de siste par årene at han har slått seg til ro tilbake i landsbyen ved sjøen, ansvarlig for tre pensjonater og noen boligprosjekter litt lenger inn mot byen. Jeg prøver å forestille meg hvordan det er å bo her, under blikkene som interessert følger en fra balkongene, bak hekkene og i butikkvinduet i den kundeløse tobakkskiosken.

Klokken fire setter David, Alice og jeg oss inn i Antonios bil. Han stikker en Carmen Consoli-cd i bilstereoen, og så raser vi av gårde gjennom det vakre landbruksområdet, til vi når en gammel, ærverdig murbygninger på toppen av en ås. Slottet ligger halvt skjult i skyggen av noen høye furutrær. Verten slipper oss inn gjennom de enorme portene, og vi kommer inn i et svalt rom med dempet belysning. Flasker og glass står på rekke og rad, klare for en smaksrunde. På små tallerkener ligger salte kjeks og oliven. Antonio kaster seg ut i en engasjert vindiskusjon med verten. Alt foregår på italiensk, og jeg forstår bare noen ord her og der. Men det er ingen tvil om at han vet hva han snakker om.

Vinsmaking

I bilen igjen sitter Antonio og David i forsetene, Alice og jeg bak. Praten går livlig, vi begynner å kjenne hverandre, og vinen har satt oss i en munter stemning. Etter et særlig langt latterutbrudd legger jeg merke til at Antonio stirrer på meg i frontspeilet i et forsøk på å få øyekontakt. Jeg møter blikket hans, og sånn sitter vi noen sekunder, før jeg ser vekk og forsøker å tenke på noe annet.

Håret mitt er vått og fullt av floker. Jeg grer det langsomt mens tankene driver late rundt i hodet. Jeg har tatt meg en dusj, vasket av meg siste rest av uroen, og er for første gang glad for at jeg er kommet hit. Det har vært en god dag, alt jeg har opplevd har overgått det jeg kunne forvente her ute alene. Jeg skal akkurat til å ta frem reisedagboken min, det lille skrivebordet på rommet mitt er så fint at jeg får lyst til å ta det i bruk helt bokstavelig, da jeg hører noen rope utenfor.
-Julie! … JULIE!!!
Jeg stusser litt, det er da bare jeg som har balkong på denne siden av huset. Og så skjønner jeg det, reiser meg langsomt med en synkende følelse i magen. Under balkongen står Antonio.
-Å herregud, det kan du ikke mene!? Er du liksom Romeo nå da?
-Ja.
-Hva er det du vil?
-Jeg liker deg.
-Hæ?
-JEG LIKER DEG! … Jeg hadde en kjempefin tur i dag.
-Ja… Det hadde jeg óg, det. Men du har en nyfødt baby og en dame. Så hva er det egentlig du driver med?
-Men hun og jeg er ikke sammen. Hvem har sagt at vi er sammen?
-Eh… jeg bare gikk ut fra at…
-Nei nei nei….
Han sukker, før han fortsetter.
-Det er slutt nå… Men det er en lang historie. Vi har kjent hverandre siden vi var femten, men vi er ikke kjærester lenger.
-Okay.
-Jeg liker deg!
Det irriterer meg grenseløst at jeg liker ham også. Jeg aner ikke hvorfor, det hele er liksom en tullete italiensk klisjé. Men jeg liker ham. Jeg likte ham fra første stund, og det er aldri et godt tegn. Det er som regel et tegn på trøbbel.
-Jeg liker deg også.

Vi spiser middag. Antonio kiler hånden min forsiktig under bordet. Han hvisker.
-Jeg vil rømme herfra med deg!
Jeg tenker på betjeningen vi spiser med, på den bittelille landsbyen vi befinner oss i. Husene er klemt sammen ved sjøen, alle kjenner alle her.
-Det er ingen steder her vi kan rømme til.
-Gå opp på rommet ditt. Jeg skal bare avslutte her og stenge.
Jeg gjør som han sier. Spørsmålene raser rundt i hodet på meg. Hundrevis av reservasjoner. Hvorfor gjør jeg dette? Hva tror jeg at jeg kan oppnå? Hva skal det være godt for? Jeg blir plutselig så redd at jeg begynner å skjelve. Dette her er ikke noe for meg. Og så, uten å banke på døren, kommer han bare inn i rommet, tar et kraftig tak rundt livet mitt og kysser meg heftig. Jeg sliter meg løs.
-Jeg er ikke så sikker på om dette er en god idé.
-Hvorfor ikke?
-Babyen din! Dama di!
-Hvor mange ganger må jeg si det, Kristin!? Det fins ingen dame!
-Har du ingen forpliktelser overfor henne?
-Niks!… Herregud, snart slutter jeg å kalle deg Kristin. Du burde heller hete Question! Hvorfor stoler du ikke på meg? Det er ikke min skyld at jeg er italiener!
Tidligere den dagen hadde jeg ristet på hodet av ham, mumlet et eller annet om italienske skjørtejegere.
-Unnskyld… Jeg vil bare ikke såre noen.

Et par timer senere forlater han rommet mitt, etter at jeg la ned veto mot at han skulle tilbringe natten der.
-Jeg skal prøve å få tid til en middag for oss på favorittrestauranten min i morgen, hvis du har lyst… Har du lyst til det?
Han ser på meg med et smil jeg etter hvert har blitt svak for, aldri i verden klarer jeg si nei, til tross for alle spørsmålene som fortsatt bråker hemningsløst i hodet mitt.

Neste dag, idet jeg i trappeoppgangen passerer døren til Antonios leilighet, hører jeg barnegråt. Det stikker i meg. Jeg går i pensko og hvit kjole, håret er satt opp, pyntet til en date på fin restaurant. Ute på parkeringsplassen legger jeg merke til en dyp romling i horisonten. Et lyn flerrer opp himmelen, og straks pøser regnet ned. Det kommer noen voldsomme vindkast, og så begynner det å hagle også. De største haglene jeg har sett i hele mitt liv peprer asfalten, det svir når de treffer de nakne føttene i stroppeskoene mine. Jeg kan ikke hjelpe for å tenke at dette er Gud som prøver å si at jeg er i ferd med å gjøre noe dumt. Men så begynner jeg å argumentere med meg selv. Minner meg selv på at jeg ikke tror på Gud, og jeg kan veldig godt forstå Antonios familieordning. Gud vet hvor mange ganger jeg har vurdert samme løsning med den fantastiske mannen jeg var sammen med i ti år, men som jeg ikke klarte å holde liv i romantikken med. Hva er viktigere i livet enn å holde seg til de menneskene du stoler på, som du er glad i og som kjenner deg langt inn i margen? Jeg har lagt merke til hvor mye respekt Antonio har for Sofia på måten han ordlegger seg om henne. Kanskje Antonio og Sofia har kommet frem til den eneste fornuftige løsningen. Lidenskapen er kort, livet er langt, vi er bare mennesker sultne på erfaring. Det betyr ikke at man er nødt til å gi slipp på alt som virkelig betyr noe for en. Og så kommer Antonio, unnskylder seg for at han er forsinket, kysser meg, og så kjører vi av gårde.

Om han hadde vært diskret, hadde jeg hatt enda flere spørsmål. Men han er ikke det. Han tar meg med til en restaurant eid av noen venner av familien, den fineste restauranten jeg har vært på i Italia. Han slår av en prat med eieren, de oppdaterer hverandre på familiehistorie, og Antonio forteller om hans og Sofias baby. Antonio og jeg snakker også om familie. Han spør om jeg har et godt forhold til mamma og pappa, hva de driver med, og om de fortsatt er sammen. Når jeg returnerer spørsmålet, blir han gravalvorlig. Han forteller at han reiste hjemmefra som syttenåring fordi faren hans alltid bedro moren, han var aldri hjemme og brukte haugevis av penger på unge jenter.
-Hvis man blir boende hjemme lenge nok, ender man opp som foreldrene sine. Og det ville jeg ikke. Så jeg reiste.

Vi bestiller fantastisk sjømat og sjampanje. Jeg sier et eller annet, og så kysser han meg, mens han ler en frisk latter.
-Jeg trenger dette! Jeg trenger deg! Du får meg til å le!
Ansiktsuttrykket hans skifter. Han blir alvorlig igjen, oppriktig, og jeg ser for første gang at det er noe under den autoritære stilen hans, under sjarmen og selvtilliten. Jeg stryker ham forsiktig gjennom håret.
-Jeg er i trøbbel… Familien min er så sint på meg fordi jeg har gjort det slutt med Sofia.
-Hvordan takler hun alt dette da?
-Hun er smart nok til å la meg gå. Hun vet at jeg ikke er lykkelig.
Jeg får lyst til å spørre ham hvorfor de fikk babyen, men det får holde med spørsmålene nå. Jeg kan ikke dømme ham. Hans historie kunne like gjerne vært min egen. Den klassiske kampen mellom fornuft og følelser.
-Hvorfor forteller jeg deg alt dette? spør han plutselig.
-Fordi jeg forstår… Jeg har vært der du er. Jeg fikk bare ingen baby.
-Ja, det er sant… Ingen forstår meg rundt her. Ingen!
Jeg tenker på bakgrunnen hans, på de sterke italienske familieverdiene, på katolisismen. Vi holder hender en stund, og det er da det går opp for meg at forutanelsen min var riktig. Vi har passert den uskyldige flørten, den uskikkelige affæren. Vi ser ikke på hverandre som et simpelt eventyr. Og som om han leser tankene mine, sier han helt rolig:
-Du reiser ikke til Roma i morgen. Ta toget inn til byen. Jeg har booket et hotellrom til deg der, det er et veldig fint hotel.
-Det har jeg ikke råd til!
-Ta det helt med ro. Rommet er allerede betalt. Jeg kommer inn i morgen ettermiddag så vi kan gå ut sammen. Og på fredag kan vi kanskje reise til en venn av meg som bor på en gård. Jeg kunne virkelig trenge å komme meg bort noen dager. Har du noe imot å ligge i telt?
-Jeg ferierte i telt hele barndommen min!
-Supert! Jeg ringer vennen min i morgen.

Restauranten er tom. Eieren har latt oss bli etter stengetid. Jeg prøver ut det nydelige flygelet som står der mens Antonio hører på, han kysser meg lett i nakken nå og da. Så leier han meg ut til et svømmebasseng. Det stråler turkis i den svarte natten. Området rundt sjøen er så rent, det føles godt å puste inn den kjølige luften. En million stjerner funkler over hodene våre. Vi drikker opp sjampanjen og elsker ved bassengkanten. Etterpå kjører vi ut til en ruin Antonio gjerne vil vise meg. Den ligger på en høyde, fra toppen av ruinene har vi fantastisk utsikt over sjøen. Jeg blir stående å betrakte den, og for første gang ser jeg det virkelige omfanget av den. Sølvsløret er borte. Med unntak av noen lys langt i det fjerne er det ikke tegn til liv noe sted. Man skulle tro vi var alene på jorden. Men det er vi ikke.
-Jeg kommer hit når jeg trenger å tenke.
Den friske latteren hans er borte. Han sitter bare stille på steingjerdet som løper rundt toppen av ruinen. Jeg går bort til ham og holder rundt ham.
-Du er en bra mann, Antonio.

Det er nesten morgen, og vi kjører tilbake til pensjonatet. Jeg går opp på rommet mitt, fortryllet og forvirret og lykkelig og lei meg. Ikke på noe tidspunkt har jeg følt at jeg har hatt kontroll over dette. Og nå ser det ut til at selv den autoritære Antonio er i villrede.

Om morgenen sjekker jeg ut, slik vi ble enige om kvelden før, og når jeg sitter og venter på toget inn til byen, kommer Antonio trillende på datteren sin.
-Her har du den lille prinsessen min!
Jeg betrakter henne, likheten med moren er slående for en så liten baby.
-Hun er nydelig.
Han lener seg mot meg og kysser meg formelt på kinnet slik italienere hilser. Og så hvisker han:
-Håper du liker hotellet. Vi sees i kveld!

Etter noe som føles som en evighet kommer toget mitt. Jeg prøver å være glad, prøver å tenke på sjansen jeg nå får til å se mer av byen, som ligger på en festning, ganske så spektakulær. Men jeg har en gnagende, vond følelse i magen, og jeg tar meg i å ønske at togene fra landsbyen korresponderte bedre med togene som går fra byen helt til Roma. Jeg blir nødt til å vente to timer på neste tog til Roma når jeg ankommer byen, og jeg er aldri fornuftig så lenge av gangen. Jeg sier til meg selv at dette er som i en film for meg, en vidunderlig romantisk film, tilsynelatende basert på mitt eget liv, for jeg kjenner alle replikkene, alle følelsene er virkelige, erkjennelsene som forventet. Men det er en brutal virkelighet for en kvinne i huset ved sjøen. En kvinne med en fire uker gammel baby hun er nødt til å ta seg av alene kveld etter kveld, fikse alt, bare fordi babyens far ikke er modig nok til å ta konsekvensene av valgene sine. Jeg kan ikke la ham gjøre dette.

På togstasjonen i byen leser jeg på en tavle over billettluken: «Roma: 30 minuti ritardo.» Jeg løper ut på perrongen, toget til Roma står der fortsatt. Jeg biter tennene sammen og hopper opp trinnene inn i kupeen. I samme øyeblikk glir toget sakte av gårde, ut av byen, lenger og lenger unna huset ved sjøen. Da gråter jeg.

Det går en dag. Så ringer han.
-Du gjorde det rette, Kristin.
-Mener du virkelig det?
-Ja. Du gjorde det rette. Jeg skulle bare ønske du hadde fortalt meg det, så vi kunne sagt skikkelig hadet til hverandre.
-Jeg vet. Unnskyld… Men jeg var så lei meg. Det var ikke noen enkel beslutning.
-Jeg skjønner det…
-Du må fikse familiesituasjonen din, Antonio. Uansett hva du velger å gjøre, må du i hvert fall ta ordentlig stilling til det først.
-Jeg vet det.
-Jeg hadde det helt fantastisk med deg.
-Det hadde jeg med deg også, Kristin.
-Ta godt vare på deg selv.
-Du også.
-Ciao!

De siste dagene av reisen min var uvirkelige. Mange ganger begynte jeg å gråte, midt på gata utenfor en undergrunnsstasjon, på rommet mitt, i Villa Borghese-museet, i Vatikanet, og det var ikke én enkelt grunn til det. Alle mine romantiske erfaringer og alle mine romantiske forhåpninger til framtiden hadde kulminert i ett stort rot. Jeg visste ikke om det var en knust eller gjenoppstått drøm jeg satt igjen med. Dagene med Antonio var ekstraordinære, en herlig flukt fra virkelighetene våre, og et smertefullt møte med en side i oss selv vi trodde vi skulle holde oss for gode for. Vi krever stabilitet og et trygt hjem, noen å være glad i og noen som er glad i oss. Men vi er også håpløse drømmere, som lengter etter det uventede lidenskapelige eventyret, de romantiske middagene og den stjerneklare himmelen. Og vår erfaring tilsier at de to tilstandene med tiden vil utelukke hverandre. Det er ikke lett å skjelne mot fra feighet i de valgene vi har tatt. Jeg vet bare at de romantiske korsveiene jeg har stått ved aldri føltes som virkelige valg, for meg var det bare én vei å gå. Det kan lett bli tatt for å være mot. Men jeg ser bare feighet i å gi slipp på all tro, og kanskje var det aller mest det jeg gråt for.

Helgen er over like raskt som den satte seg selv igang på fredag. Det har vel egentlig bare gått i ett. Fredagen jobbet jeg litt for en annen, kjøpte inn masse mat, ryddet hjemme og lagde en større mengde hjemmelaget lasagne. Trønderhelvette kom sent på kvelden og vi satt oppe til sent på natt for å skjære ut gresskar. På lørdag gikk jeg rimelig raskt inn i vekelvis husmor og führerinne-modus, så vi ble ferdig på 3,5 timer. Det er så fint og ryddig når alle bare gjør det de får beskjed om. Og til slutt ble det bare så feiende flott og sexy på Hulen at jeg følte ting ville gå bra. Jeg fikk sendt folket på vorspill, og for èn gangs skyld hadde jeg kostymet klart på halvannen time. Kvelden ble helt fabelaktig med fullt dansegulv, god stemning, lange, lange køer utenfor og maks antall personer inne. Det har vært litt vanskelig å ikke kunne spalte seg i mange flere kropper, for da hadde jeg nok stresset mindre i går. Men det blir jo slik og jeg viste hva jeg gikk til. Heldigvis skulle jeg ikke spille, så etter kostymekåringen fant jeg ut at jeg skulle øke hastigheten på øldrikkingen. Therese og Kjersti og Hanne kom inn etter å ha stått en halvtime i kø. Det ble jeg veldig glad for. Andre folk hadde visst stått i en time. Jeg ble rimelig skitings mot slutten og da vi gikk i Villaveien trynte jeg oppå den nye laptopen og lå og sprellet en stund i rennesteinen mens det regnet på meg. Ingen ville ha nach, så da hadde vi vårt eget nachspill og jeg fikk en rød drikke i et altfor stort vinglass. Burn har en morsom farge. Spesielt når man er veldig påvirket. Jeg mener at vi skravlet ganske lenge, og det neste jeg husker er at jeg våkner noe som jeg tror er en time senere med beina litt her og litt der og da kjente jeg limen fra eføyen i håret og i øyebrynene og la meg ordentlig til. Det er så godt å sovne igjen når man fremdeles er full, men når alt rundt meg er mykt og varmt som en boble. I dag har bare vært en skikkelig lat dag med mye tv og under gjennomsnittet bra humor, men vi fikk oss en luftetur for å kjøpe smoothie fra Fruktbar. Den var jo selvfølgelig stengt, men Snapple redder alt og alle på en søndag. Nedrigg og kjøring av trøndere til flyplassen. Det ble litt krise da Jan Gaute hadde glemt lommeboken hos meg med all gydlig ID, så Ove og jeg kjørt som tullinger for å rekke hjem til meg og ut igjen på Flesland. Alt gikk bra selv om det ville endte med en slags krise dersom vi hadde brukt ti minutter mer, men det var litt vel mye action for min del. Nå ligger jeg og ser på den amerikanske versjonen av Dark Water (som er veldig mørk og flott) og syns det er veldig deilig å være på nett med laptopen i stuen. Dark Water får veldig godt frem den overveldende fremmedgjøringen med de voldsomme byggningene, alt regnet med tåken og grønnfilteret på kameraet. Det er helt heslig med det sorte vannet som lekker gjennom taket, men likevel har den leiligheten en slags appell. Det må være vinduet i stuen med utsikten mot de andre høye, mørke bygningene og solskinnet som slapp igjennom i noen av scenene. Jeg er sliten nå og har bedt om fri imorgen selv om jeg ikke har råd til det. Halsen er sliten og bihulene er rare. Jeg har to dager med oppvask foran meg,  så skal ikke kjede meg i morgen ihvertfall. Nå er jeg så trist innvendig at det gjør vondt når jeg tenker på det. Det er jo så stille her nå at jeg hører alt igjen.

Jeg har nesten ingenting å formidle i dag, men jeg kan jo nevne at jeg har bakt eplekake og Tuva og jeg lagde den mest fabuløse deigen til de lyse baguettene, oh MY de ble så deilige. Så deilige at jeg måtte lage meg en veldig stor lunsj til etter jobb. I tillegg til den ellers lite spennende dagen på jobb med for mye kaffe har jeg klart å betale 1200,- for gresskar til lørdag på Kinsavik, hentet Halloween-plakater fra Allkopi i Sandviken, kjøpt Poison Ivy-effekter (I love you, Nille) og montert nye Ikea-hyller inne på roterommet uten noe grining. Nå må jeg bare få ut bordet som ble brukt til oppbevaringsplass også kan jeg faktisk ha overnattingsgjester her om jeg kjøper en sammenleggbar seng. Hvis jeg klarer å møte frykten og logge meg inn på nettbanken og se alle de tusenlappene jeg har svidd de siste seks dagene, betale alle regningene, sette av nesten alle pengene som er igjen.. ja, da tror jeg faktisk at denne dagen kan markeres med en stjerne slik at den kan huskes som en dag jeg er glad jeg stod opp til og gjennomførte.. eller ihvertfall en dag jeg utnyttet uten å falle sammen i sofaen da jeg kom hjem. Det er helt utrolig hvordan et rom forandrer karakter og personlighet ved hjelp av to helt enkle hyller fra Expedit-serien fra Ikea. 199,- per stykk til og med. Det ser.. seriøst ut? Jeg har et potensielt seriøst rom og det har jeg aldri hatt før. Jeg takker kreftene i universet hver dag for leiligheten min og jobben min. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg hadde hatt det i dag dersom ting ikke over natten hadde forandret seg. Det er slike øyeblikk i livet som ikke viskes ut i tiden. Det forblir en slags skygge eller enda bedre, et slags lys som dukker opp når man tenker på akkurat den tiden når ting løsnet seg og gjorde livet mye enklere og gøyere å leve. Jeg har nesten fortrengt tiden min på Laksevåg. Jeg husker den knapt. Jeg husker vrangforestillingene mine og bare det er nok til å stoppe tankerekken. Kommer jeg så langt begynner jeg bare å tenke på pinnsvin, eller solskinn eller noe annet som er mye koseligere.

This one is for you:

Den lille pinnsvin sangen

Å, om jeg var et pinnsvin

som tuslet og taslet

og ruslet og raslet,

Uten bekymring for noe i verden

Da skulle jeg hvilt på mine laurbær små

Å, om jeg var et pinnsvin

som svinset og svanset

og krimset og kramset

Uten en tanke om noe i verden

Ja, da skulle jeg hvilt på mine laurbær små

I natt drømte jeg at jeg skulle ha en konsert et eller annet sted i Bergen eller i Oslo. Jeg har følge av en person jeg ikke vet om er en han eller hun, kanskje begge deler. Jeg føler meg veldig trygg med denne personen og vil bare være nær han/henne hele tiden. Vi er inne på en slags café eller diner og det er mørkt ute. Jeg ser de gule gatelysene utenfor og navnet på caféen skrevet speilvendt på vindusrutene. Det kjennes kaldt og jeg har ytterklær på meg. Han/hun går med helt mørke klær, men jeg kan ikke se ansiktet. Denne personen er veldig omsorgsfull og det gir en god følelse som er en slags blanding av lengsel og varm kjærlighet, slik som jeg sjeldent kjenner når jeg er våken. Jeg må forlate personen fordi jeg skal hente alt utstyret mitt til konserten. Jeg er plutselig på Landås og står på busstoppet i Slettebakken med så mye utstyr at jeg ikke klarer å bære alt alene inn på bussen. Bussen har åpnet bakdøren og jeg sliter livet av meg for å få alle tingene inn og forstår ikke hvorfor jeg gjorde dette alene når jeg visste hvor mye det var og hvor slitsomt det ville bli. Det ender med at jeg må la noe utstyr ligge igjen og på bussturen sitter jeg og bekymret meg over at noen skal ta det. Ettersom jeg bruker så mye tid på å hente alt utstyret får jeg ikke truffet denne personen jeg liker igjen og det kjennes veldig tungt å innse at jeg ødelegger for meg selv. Når jeg begynner å våkne blir jeg trist med én gang og prøver å drømme videre fordi jeg innser at denne personen ikke finnes, og om hun/han finnes, er det ihvertfall ikke samme by som meg.

Jeg sa nettopp “Veronikas To Liv” / “la Double vie de Véronique” og syns filmmusikken er så vakker. Den hørte pappa sin gamle kjæreste på da jeg var liten og allerede da spurte jeg ofte om hun kunne spille albumet på kveldene da de fremdeles bodde i loftsleiligheten på Nordnes. Denne dagen ble så tung og nedstemt, så det er lett å ta til tårene når musikken og scenen er så flotte og sårbare. Jeg skulle ønske jeg kunne synge som Veronique.

Jeg vil bare komme med bildebevis for at jeg klarte å henge opp fittehyllene fra i går. De ser veldig skjev ut fra en spesiell vinkel, så da måtte jeg jo ta bilde fra en annen vinkel.

Bare SE her! Jeg brukte nesten tre timer og man ser ikke engang ståltråden jeg brukte fordi kameraet mitt er mongo.

Se de fine skapknottene jeg fant!

Vase!

Denne så jeg på så lenge, og plutselig var den til halv pris!

Med gjennomsiktig, frostet glass så den kan henge i vinduet og fange sollys.

Mini-vaser i grønt glass som kan henge der det passer dem.

Den altfor grønne kommoden min som jeg helt sikkert maler over igjen en dag.

Og fridagen tilbringes først med en kaffekopp og daytime-tv før noe annet fornuftig kan gjøres.

Avstands-greien min har enda ikke gitt seg, særlig ikke i dag og særlig ikke isted. I feel so young. And so helpless.

Tommy & Bo. 2008

I går foreleste jeg om Tommy Olsson på emnet jeg underviser i denne høsten, Kritikkens sjangre og format. Vi har lest boken Knust, hvor Olsson har samlet 59 tekster fra hans relativt korte periode som kunst- og musikkritiker, og noen få tekster som tilsynelatende handler mest om sado-masochisme – et motiv som også går igjen flere steder i hans kritikker og resten av hans kunstneriske praksis. I tillegg tok vi for oss et lite knippe av bokens anmeldelser[1].

Det er gøy å lese Olsson, alltid. Tekstene er full av narrativt overskudd, og hans kritiske persona er en trivelig, dekadent, livstrøtt og elskelig type det er morsomt å treffe igjen og igjen. På kurset har vi allerede snakket en god del om kritikk som en retorisk handling, selvfremstilling og den eventuelle risiko kritikeren løper som en følge av dette i løpet av høsten. Så i stedet for å konsentrere meg veldig om selvfremstilling, som jo er det de fleste forbinder med Olsson – hans egen breiale person (og vi snakket også en god del om den etter hvert, det er tross alt vanskelig å komme unna) – valgte jeg å snakke om det kunstsynet vi kan se skinne gjennom i tekstene hans. Dette kunstsynet – eller kanskje vi heller skal si livssynet, Olsson ser ikke ut til å operere med noe klart skille – er godt forankret i romantikkens forståelse av kunstens muligheter.[2]

Jacques Rancière skriver i The Politics of Aesthetics (2006) at

… Schiller’s ‘aesthetic state’ became the ‘aesthetic programme’ of  German Romanticism, the programme summarized in the rough draft written  together by Hegel, Hölderlin and Schelling: the material realization of unconditional freedom and pure thought in common forms of life and belief. (S. 27)

Og to sider seinere fortsetter han om avantgarden, hvis idé, som også har utgangspunkt i Schiller,

… is rooted in the the aesthetic anticipation of the future. If the concept of the avant-garde has any meaning in the aesthetic regime of the arts, it is on this side of things, not on the side of the advanced detachments of artistic innovation but on the side of the invention of sensible forms and material structures for a life to come. (S. 29)

I lys av denne beskrivelsen blir Tommy Olssons tidsfiksering ganske tydelig. Mye handler om hvem tiden vil gi rett og flere ganger avslutter han tekstene sine med henvisninger til at vi på en eller annen måte har dårlig tid, som i denne katalogteksten til Unni Askeland: «Så, ligger vi nær noe genuint? Jeg tror vi gjør det hele tiden, men det begynner å bli dårlig med tid nå. Det er bare et par timer igjen av det nye året.»  Denne oppmerksomheten mot det som skal komme ser for meg ut til å være en ganske tydelig videreføring av romantikkens idé slik den formuleres av Rancière, som «the aesthetic anticipation of the future». Igjen og igjen beksriver Olsson kunstnerskap han liker – og han skriver stort sett utelukkende om det han liker – som «riktig akkurat nå», eller kanskje bedre: «et par-tre år forut for sin tid» e.l.

Denne tidsfetisjen som er knyttet til hva kunsten skal bringe får også uttrykk i at Olssons verdenssyn, og hans fortolkning av eget liv, stadig blir uttrykt gjennom en dato og et årstall. 1977 symboliserer punkens fødsel og død, en krise for alle estetiske hierarkier, innen alle felt. Etter dette er alt mulig, men dermed er det umulig å vite hvor man skal. I denne krisen blir kunstneren Tommy Olsson født. 9. september, 2001 konstituerer slutten på Olssons eget virke som videokunstner. Etter bildene av flyene i WTC og tårnenes kollaps er ingenting mulig, alle videoens utveier er stengte. Det er da kritikeren Tommy Olsson virkelig blir til.[3] Det er da kunstopplevelsen, formidlet i tekst, blir Olssons utløp.

Slik Tommy Olsson formidler sine opplevelser, med en insisterende oppmerksomhet  rettet mot personlig situerthet, omgivelser, og hans (u)mulighet for kognitivt å gripe verkene, blir det klart at beskrivelsene av rus og sado-masochisme ikke er den egentlige kunstkritikken uvedkommende, slett ikke. Hos Olsson er de del av det samme prosjektet, et prosjekt som alltid er rettet mot overskridelse av det allerede kjente, en tørst etter tilgang til noe en ikke kontrollerer, noe ikke-konseptualisert, noe «en ikke visste at en vet». Slik befinner romantikkens blå blomst seg i SM-sexens sammenbringing av panikk og nytelse, hvor en ikke vet hva partneren nå vil gjøre. Og den befinner seg i møtet med kunstverket som en ikke har ord for å beskrive hvor bra er.

[2] Rollness beskriver også Olsson som romantiker, men lar det kun stå som en beskrivelse av en som er glad i kunst. Det bør utdypes.

[3] Det finnes rett nok én tekst fra 2000 i denne boken.

Dette blir et veldig jentete innlegg, så alle er advart.

I går var jeg ferdig på jobb tidlig på dagen, det vil si to. Så jeg dro ut i Åsane for å snoke på IKEA. Men før jeg kom så langt flimret en flagrende gevant i øyekroken min ved Gina Tricot, og jeg gikk inn i det store. lyse lokalet med helt riktig elektroclash for å få meg til å nynne meg bort til det ene plagget etter det andre. Jeg endte med en bunke på 1600,- og angret ikke et øyeblikk. Så mange koselige, fine klær i brunt, sort og grøøøønt. Trodde aldri jeg skulle finne så mye klær designet etter mitt sinn på et eneste sted i betongbyen Åsane. Så gikk jeg videre mot det egentlige målet og kjøpte masse fine småting og hyller og grønne, store tekopper, grytekluter (det er bare SÅ lenge man gidder å ta ut varme ting fra ovnen med skjerfet eller strikkejakken sin), bakeboller, litermål, nytt trekk til pynteputene (ja, jeg har pynteputer og elsker det) og et digert brunt og grovstrikket pledd jeg skal bruke til sengeteppe. I tillegg til dette og mer fant jeg på Kremmerhuset en eske med små fugler lik de jeg allerede har og skapknotter med sommerfulger på. Hjelpe meg, så mye penger jeg brukte. Men det var litt godt å bare dra kortet på ting jeg trengerog har lyst på, men som jeg ellers aldri ville hatt råd til. Takk for pengene, mamma. Jeg har bakt masse på jobben de siste dagene og det er så koselig å bake skillingsboller! De ser av og til ut som sneglehus. Og morgenkaffe og hele det opplegget med morgenvakten er så fint og greit enkelte dager. Særlig når det enda er mørkt ute og vi har hatt stamkundene innom og vi hele tiden må hente ny kaffe fordi den blir kald mellom alt melet og fløten og osten og alt det andre.

Jeg har brukt ettermiddagen og kvelden etter jobb på å montere noen TILSYNELATENDE enkle IKEA-hyller, men det var jo ikke så lett med gipsvegger.. ikke engang med gipsskruer og tålmodighet gikk det. Så der stod jeg lenge midt på stuegulvet som et nek og stirret varm og klam på veggen hvor det ene elementet var skjever enn det andre og gjorde til slutt meg helt vridd innvendig av irritasjon, så mye at det bare begynte å klø i huden. Da slo gammel tankegang seg på og jeg spurte meg selv høyt: “HVA om jeg gjør ditt og datt med ståltråd og små skruer og bla bla fester det slik og sånn etc i taklisten”. Det er lenge siden jeg har gjort noe kreativt, men det gjorde godt at høyre hjernehalvdel bølget og svingte seg litt ekstra hardt slik at hyllene mine til slutt stod sånn cirka helt likt og ikke kjempeskjevt så de kan risikere å drepe de gamle mocca-koppene jeg skal hente hos min mor. Æsj. Til og med i dag måtte jeg jo selvfølgelig gå innom blomsterbutikken på Bystasjonen og der var jo selvfølgelig ting på tilbud som jeg selvfølgelig måtte kjøpe. Innimellom lurer jeg på om jeg kjøper ting fordi jeg er like grunn som alle andre som kjøper ting for å fylle opp tomrommet mellom ryggen og magen siden materialismen min står i forhold til de irriterende maniske periodene mine. Men jeg tror liksom ikke det heller. Jeg føler meg mer som de to homsene i “Colin & Justin pusser opp” når jeg kjenner godt etter. Jeg er helt fortapt i interiør og smak og farger og originalitet og antikviteter og eksteriør og herregud ALT som kan ha en dekorativ egenskap, det seg være en søppelsekk, en utstoppet fjekllrev eller gamle moccakopper med gullglasur på innsiden.

Jeg avverget en tur til hovedstaden i november fordi jeg kjenner meg selv så godt som jeg endelig gjør. Det var godt å si det høyt at jeg heller kunne jobbe den helgen istedet for å dra avgårde uten mål og mening fordi jeg har hengt meg opp i enkelte ting. Jeg skal reise dit fordi jeg har et konkret mål, ikke fordi jeg har fått for meg noe som det ikke ligger noe i etterhvert som timene og dagene og ukene går. Det kjennes så endeløst ut når jeg ligger i sengen sent på kveldene og ikke får sove fordi jeg tenker og alle tankene jeg tenker skyter ut i øst og vest og det er nesten som jeg ser dem som små sandkorn som smeller på netthinnen. Hit og dit i en helt meingsløs rekke av inntrykk, sansing, minner og setninger, alt helt løsrevet fra kontekst så ligger de bare og ruller rundt ogrundt i hodet. Hodet mitt blir en jettegryte og steinen med alle tankene eroderes veldig langsomt, nesten altfor langsomt. Og til slutt et det et hulrom som fylles med vann og i bunnen ligger restene av steinen og vil ikke forsvinne nå som den ligger i ro. Ok, det var dagens voldsomme metafor på hvordan alt kjennes av og til. Men jeg kjente roen i dag da, og det er første gang på lenge. Jeg liker roen, men i lengden får jeg ikke gjort så mye når jeg har det slik. Men nå skal jeg bare ønske den velkommen inn i høsten min.

Jeg har gått litt tilbake til tidlig tenårene etter nachspillet på lørdag. Da ble det spilt Guano Apes, og de slutter jeg aldri å like.
“You can´t stop me” er en fabelaktig sang med en like fabelaktig video (som jeg så for første gang nå nettopp). Den minner meg om Gorby Pizza, elgitaren min, det lille tregulvet jeg hadde på rommet, Malsain-øvinger, BHG, skulking for å drikke kaffe på Vågen Fetevare hele dagen og alle de utallige filmene Kjersti og jeg så fordi vi fikk dem brent på cd så lett som ingenting.

Jeg har kaffe og det er sol ute og det ligger godt an til å bli en fabelaktig fredag. Jeg skal endelig få meg den etterlengtede septumen jeg har grublet på i flere måneder, deretter skal jeg jobbe fire små timer på Aura fra 16-20. Det er en skikkelig LOL-vakt, men koselig likevel. Også har jeg blitt invitert på sånn forfest for Inside sitt 5-års jubileum. Jeg kan ikke tro at det er gått fem år allerede. Jeg husker da jeg begynte å henge der da jeg var underage, det vil si 18.Det var mange som hjalp meg med å snike meg inn og vi planla endel ideer om å få meg inn ved hjelp av blant annet en veldig stor frakk. Jeg husker også at jeg dro på Inside etter Malsain-øvinger, var med på metall-quizene og drakk endel kaffe der de første årene. Dominion-oppriggene var en selvsagt greie og nå også Bloodline. Good times. Nei, vi håper på en bra dag. Det bare plager meg at jeg har konstant hjertebank, er uvel i magen hele tiden og bruker flere timer på å sovne. Ove spurte meg om jeg hadde en manisk periode nå og jeg tror det er tilfellet, men vet virkelig ikke. Det er litt nederlag å vedkjennes seg det om det er tilfellet, for jeg er så LITE opplagt på å analysere hver avgjørelse jeg foretar meg. “Er dette maniske-Kristin som snakker eller er det bare meg?” Når jeg står midt oppi det er et så mye bråk at jeg knapt hører hva jeg tenker.Jeg har hatt det slik i et par uker nå. Kanskje to? Og jeg vil bare at hjerterytmen skal roe seg ned sammen med hjerneaktiviteten når lysene er slukket på soverommet. Allerede nå er jeg lei av å våkne 0900, 0930, 1000, 1030, 1100.. aj. vi kom oss opp rundt 1200, ja. Gratulerer med dagen. Men tenke positivt, ja. Jeg kommer meg i det minste opp om dagene!

I natt drømte jeg at jeg hadde fått meg en ny leilighet i Oslo i noe som lignet et parkeringshus. I samme bygg lå flyplassen og jeg syns det var kjempepraktisk. Mind.in.a.box hadde gått med på å holde en konsert for meg i Oslo på et utested som i drømmen ligger i gaten på kryss av  Zupperia… og Zupperia ligger plutselig i Oslo såklart, ja. Jeg aner ikke hvordan, men jeg klarer på noen sekunder å ende opp i Bergen. Det er helt uforståelig og jeg har med meg en venninne. Jeg er veldig stresset over å plutselig befinne meg flere hundre mil fra konserten og bestemmer meg for å oppsøke den gaten som ligner mest på gaten i Oslo hvor de skal holde konserten for meg. Jeg tenker at kanskje jeg kan stå der inne og tenke meg til hvordan konserten er, og kanskje de til og med er der. Men neida. Når jeg går derfra kjenner jeg den helt åpenbare håpløse, triste og nedstemte følelsen som jeg tror jeg kan få dersom noe slikt ville skjedd på ordentlig. Å bare innse at noe så viktig ikke vil gå. Jeg begynner å gå på togskinnene til Oslo, og det tar ikke så veldig lang tid før jeg nærmer meg. Til slutt kommer et tog og tar oss med siste stykket. Rett før vi går inn på toget står en dame med en lang og våt regnfrakk og prøver å klarte opp et bratt og sleipt skrent ved skinnene. Jeg ser at hun strever og plutselig sklir hun og lander med en spiss stein mellom beina. Alle rundt meg ler voldsomt av dette, men jeg ser på henne og ansiktet hennes er helt vrengt fordi det gjør så vondt, og hun begynner å gråte så tårene triller. Jeg blunker og går med ett ved Karl Johan med venninnen min som går kjempelangsomt. Jeg haster meg avgårde og begynner å løpe. Jeg må konsentrere meg fruktelig mye for å få beina fremover. Tingene i sidesynet begynner å strekes ut og jeg løper så fort at alt forbi meg blir striper i landskapet. Så er jeg endelig ved utestedet. Jeg går inn og alle virker stresset og slitne. Stefan Poiss sitter i en sofa og ser tomt fremfor seg og sukker. Ove kommer løpende etter meg og roper om hvor jeg har vært. Jeg låser meg inn på badet og bestemmer meg der og da for at NÅ trenger jeg en dusj og begynner å såpe meg inn med buksen på. Utenfor tror jeg Ove roper at jeg ikke har tid til dette, men jeg tenker at dette øyeblikket vil bety så mye for meg at jeg vil føle meg ren og fin. Jeg våkner veldig langsomt fra denne drømmen og blir vekselvis nedfor og lettet over at det hele var en drøm. Det er årevis siden jeg har vært så stresset i en drøm.

Hele denne dagen har vært semi-FAIL fra ende til annen. Jeg forsover meg, spiser kjip frokost og det første jeg gjør på jobb er å søle melk i kjøleannlegget slik at alt synger “nzzZZZzzzz” og knitrer og lukter brent gummi. Jeg går siden inn i kaffekoma og twilight zone og the works, men klarer å lage kjempefine skillingsboller. Deretter kommer tullerush og hodet mitt klarer liksom ikke å holde følge med ting, men klarer på en eller annen måte å multitaske/gjøre to ting på én gang/ikke dø på meg. Fikk gå tidligere og endte til slutt i frisørstolen til Therese. Så nå er jeg nesten blondine igjen. TAKK for tålmodigheten din! Og jeg fikk kjøpt noen helt nydelige hårspenner med øyenstikkere på, i grønt og kobber. Og flere spenner med påfuglfjær på. Og en grønn kjole, et grønt sjal og grå hansker uten fingre. Salg er schönt! Jeg kom meg også opp på Fløyen i går. Riktignok tok jeg banen, og riktignok sølte jeg en hel kopp med varm kaffe utover hele ventehallen da jeg løp for å rekke banen, men pytt. Jeg fant masse rognebær og bregner og løv og kongler. Så mens alle andre jogget og snørret seg forbi meg oppover, gikk jeg nedover med en kakao og plukket med meg ting. Høsten er inne i stuen min og jeg gleder meg til jeg orker å dra ut og finne flere rognebær til vinduspryden jeg vil lage. Jeg har også fått penger, mye penger som jeg skal gjøre mitt beste for å spare og å forvalte og,, ja, andre voksne ord. MEN én ting jeg skal bruke penger på er PLANTER OG VASER! Jeg fant noen helt nydelige i blomsterbutikken på Galleriet. Håper jeg drømmer at jeg kjøper dem i natt.

Det bråker skikkelig i hodet. Ikke noe jeg liksom “hører”, men det bråker likevel. Det kjente jeg isted da jeg var i stuen. Stod og så ut vinduet fra kjøkkenet og ned på veien, og litt inn i stuevinduene på andre siden av gaten. Alle fjernsynene var på. Jeg tenkte på vaktene mine resten av uken og skulle plutselig ønske at jeg hadde fri. Slikt er ikke tilfellet før lørdag, slik som med andre normale mennesker, men innimellom får jeg litt tretthetstilbakefall og da er det best å ikke legge noen planer for resten av uken. Men jeg har en plan i november, og den skal jeg ikke feige ut av.

Og bla, bla, bla. FOR et spennende liv, du.

Jeg syns det er skummelt å være så slapp og tung som jeg er om dagene. Gikk til byn i dag og gikk rundt i bruktbutikker og Fretex, drakk kaffe med Kjersti og Therese på Zupperia og da var jeg helt utslitt etterpå. Det var veldig fint å treffe dem igjen, ser folk for sjeldent. Men jeg fant kjempekoselige ting på Fretex og Lei Kolleksjon. To høye, grønne kaffekopper og et keramikkfat formet som et blad på Fretex og en lys linduk med  grønt bladmønster som siden viste seg å være en gardin. Men duk skal den få lov til å være.

Grønt er skjönt!

Også fikk jeg jo blomster av Åse da hun var på besøk forrige uke <3 med sommerfugl på.

Også har høsten kommet hjem til meg, men egentlig har den vært der en stund allerede.

Jeg håper jeg snart finner energien til å ta meg en tur ut og lete etter rognebær og greiner og blader så jeg virkelig kan få høsten inn i hjemmet mitt. Tørkede rognebær hengende i snorer er så koselig, og tørre løv og sorte greiner passer så fint inn alle steder.

Soverommet mitt begynner å falle pittelitt på plass selv om jeg har endel planer jeg gleder meg til å få på plass. Sengen min er så full i rot at den måtte sensureres fra bildet.

Appelsiner er noe man kan se gjennom.

Jeg er litt i post-treffe-helten-min-lykke.. for jeg tok motet til meg etter fire.. nei, fem cider, og gikk bort til Stephan Poiss for å fortelle han hvor mye musikken hans betyr for meg. men jeg ville også si at jeg ikke likte all gitaren i liveshowet. Men det ble for mye bråk og støy, så jeg endte opp med å formulere et brev til han på stigende rus med sprittusj og et ark jeg fikk fra jenten som satt i cover. Det er mange band jeg virkelig digger, men sett bortifra MiaB, tror jeg kanskje det kun er Gridlock jeg noensinne ville engang vurdert å gjøre noe så tåpelig fangirl-ish som å skrive et tøysete brev om hvor mye musikken betyr for meg (vi har jo såklart historien om Monomen, men den lar jeg ligge). Men det fungerte bra, da. Og jeg fikk bilder! Hurra!

Og nå lover jeg at jeg er ferdig med å prate om mitt store øyeblikk. Annet enn å møte helten min, var Anstalt en helt awesome konsert. Å trekke inn Susanne Fuhr var jo bare kjempebra. Jeg liker det så godt når stemningen står i taket og alle hopper rundt og danser og klapper, da er det liksom noe i luften som man ikke finner noe annet sted enn akkurat i det rommet. Veldig unikt og noe som helt klart ikke vil skje igjen. Så når jeg merker at det er et slikt øyeblikk skjerper jeg alle sansene i den grad det lar seg gjøre når men begynner å bli smålig drita, for jeg vil gjerne huske den stemningen på dårlige og triste dager når ting er altfor A4 (selv for meg). Det ble mye forsøk på dansing i kjelleren etterpå, men jeg var ikke helt sikker på hva musikken prøvde seg på, men Billy Idol er jo alltid en vinner. Så traff jeg et ganske herlig menneske og ble med dette herlige mennesket på et hotell som jeg trodde var et kjøpesenter. Og den perfekte søndagsfrokosten når man våkner og ikke er sånn kjempedårlig og det er sol ute, er jo såklart pølse og kaffe fra 7 Eleven. Det ble en litt for lang dag i går for jeg trodde jeg var så smart da jeg valgte å reise hjem med fly 23:20. Hva faen liksom. Jeg kjente veldig på frustrasjoner og sinne senere på dagen fordi jeg ikke helt kan forstå hvordan noen bare kan våkne opp og være ti ganger mer nervrotisk og nedlatende enn jeg er vant med. Å filtrere bort slike ting når man sitter oppi det krever at man er et supermenneske, og jeg er langt ifra å være et supermenneske, så da blir det til å man får steiner i halsen som romsterer så mye at man må drikke vann for at de ikke skal sprette ut av munnen når man minst trenger dem. Gammelt sinne ødelegger alt og jeg var veldig ferdig med Nesodden der og da mens jeg satt på båten inn til byn på kvelden.

Så jeg var i Bergen 00:30. Med hele Brann-laget på slep bak meg og ble kjørt hjem av Ove. Nå har jeg sovet i 11 timer og fikk begynne på jobb sent. Ikke dårlig for å være en mandag. Jeg har til og med fri i morgen <3

Det var vanvittig bra på Bloodline på lørdag, det må jeg si. Folk bare strømmet på hele kvelden og dansegulvet hoppet og dunket frem til stengetid. Jeg glemte stroben én gang så folk nesten fikk epileptiske anfall i mørket og Organic Cage skiven hakket så det ble pinlig stille i 20 lange sekunder før jeg klarte å skru på Like to Thank My Buddies dunkadunkaoontz ooontz. Men jeg følte jeg mest løp rundt som en hodeløs høne og prøvde å prate med alle og danse og spille og strobe og le og være glad og ikke for full, men in the end var jeg bare sliten.. og full såklart. Masse tull med nach og død mobil endte i at jeg gikk hjem i sikk-sakk alene med det tyngste og mest sorgfulle hjertet jeg har hatt på lenge fordi jeg ville jo ikke være alene overhode! Jeg ville nache med fine folk eller sove hos noen eller bare drikke mer, men der gikk jeg med de monstrøse plattformskoene, omvei opp til Statoil for å kjøpe supersterk chips som jeg spiste helt opp før jeg nådde inngangsdøren. Klokken hadde på mirakuløst vis blitt halv fem og jeg aner ikke hvordan jeg hadde klart å rote bort nesten to timer på idioti. Men chipsen var god da, selv om den ikke fyllte noe annet enn magesekken. I det hele tatt en fet kveld som bare endte stikk motsatt. Søndag spiste Ove og jeg falaffe på Dalia Kebab og rigget ned tingene på Inside og på kvelden så vi Knowing hos han. Jeg fikk slush og to pizzastykker fra den gigantiske pizzaen fra Pizzabakeren. Til og med i dag har jeg merket at jeg har vært sliten og trøtt, men morgenvakten på Aura er så koselig at jeg fint kunne være zombie på kjøkkenet uten videre konsekvenser annet enn at jeg fikk for meg at paiene skulle stå i 25 minutter istedet for en time. Noe mer å formidle? Egentlig ikke, annet enn at følelsen jeg hadde natt til søndag da jeg satt full foran pc´en og lette etter folk å prate med 04:45 er vanskelig å riste av seg. Den var litt altoppetende og bunnløs, så jeg er glad jeg er edru og våken og litt mer kritisk til det jeg kjenner på. Jeg skjønte liksom ikke alle hendelsesforløpene på lørdag og tror jeg skal glemme dem, men vil at det skal være over with ettersom det er noe jeg har grublet på siden mai.

Og her prøver jeg å ta på puppen til Guro ninjastyle, men hun merker det, så jeg er ikke så flink å være puppeninja.

Og jeg var absolutt helt nødt til å hore meg i Photoboothen før jeg gikk hjemmefra for å overkompensere for alle de semi-sårbare bildene jeg har postet tidligere.

]]> http://sneglehode.wordpress.com/2009/09/19/god-is-an-astronaut/ Sat, 19 Sep 2009 18:56:41 +0000 Kristin Gjertsen http://sneglehode.wordpress.com/2009/09/19/god-is-an-astronaut/

Jeg så Leadsledge i går på 1880, Bizarre hadde sitt årlige Fritt Fall. Det var moro. Spesielt da vi dro på Garage etterpå og ble kjempefulle. Jeg har jo omtrent ikke vært ute og snust på nattelivet i Bergen de siste to månedene, så det var nesten litt eksotisk å være tilbake på Garage med sjette halvliteren engang etter midnatt. Veldig god stemning og jeg ble ikke tankefull og mørk som jeg lett blir om dagene. Overhode ikke. Bare veldig lattermild for én gangs skyld. Jeg tror jeg lo av alt. Til og med av at Max trakasserte meg grovt da han skulle gå. Da holdt jeg på å le så mye at jeg trodde jeg skulle falle av barkrakken midt på gulvet. Det er jo forfriskende å være ute blant folk, men det er som oftest nok når jeg er ferdig på jobb om dagene og kveldene. Da tar jeg kaffen og går hjem og blir der til neste gang jeg skal på jobb. I dag stod jeg opp uten å være noe spesielt uvel og lagde speilegg til den kjekke mannen og gjorde husmor-ting senere på dagen. Ting har gått langsomt i hodet mitt i dag. Behovet for post-rock og rustet musikk er veldig tilstedet på grunn av høsten og tomrommet mitt der inne et sted, så nå hører jeg på This Will Destroy You. Det er musikk som faktisk kan ødelegge deg hvis man ikke passer på. Musikk som fører deg til det stedet hvor alle tanker er nakne og fremtredende. Forrige gang jeg hørte på This Will Destroy You lå jeg dritafull i den svarte sofaen i Fjøsangervein og gråt som en sil mens alle andre hadde kommet seg på byn. Jeg er nok ikke der lengre, selv om jeg godt kan bli en sil uten videre. Det er mange tanker om dagene, men den stygge andungen ble jo til slutt en vakker svane mener jeg å huske. Kanskje, kanskje. Jeg har kjøpt grønn maling, men jeg vet ikke om jeg skal male sengen eller kommoden. Jeg tror det blir sengen siden jeg kjenner at jeg vil våkne opp i noe grønt hver eneste dag. Men hva mer kan jeg si? Jeg føler meg som den stygge andungen og vet ikke om det noensinne vil endre seg for meg.

Denne kjennes riktig ut nå ihvertfall <3

I går hadde jeg fri og brukte dagen på å vaske ned kjøkkenet til min mor og male litt her og der og vaske gulv og slikt, og sliten ble man av det. Så da jeg kom hjem til min mors nye leilighet fikk jeg satt sammen sengen hennes og fikk litt bilder som takk.. eller hun skulle vel kvitte seg med endel av dem uansett, men bilden jeg fikk kjentes ut som et takk. Det første trodde jeg ikke jeg skulle få engang, fra bestemor, med en helt vill gullramme med snirkler og ja, det er ikke måte på. Det passet kjempegodt inn sammen i kroken ved terassedøren med påfuglfjærne mine. Og bilde nummer to en reproduksjon av en kunstner som visstnok heter  Schulstad til etternavn. Ikke noe som ga nevneverdige google-resultater, men flott er det! Fikk også litt Ikea-bilder av Picasso og noen andre kunstnere og de fant seg til rette på veggene med én gang. Det kjennes ikke lenger så nakent der oppe på veggene, nei.

Nå er jo selvfølgelig alle armeringsteppene forsvunnet til Bybane-bruk fordi jeg var så langsom i planleggingen av nattraidet mitt, så får legge en ny slagplan så snart jeg gidder. Jeg skal også ha min første treningsøkt på lørdag, etter nesten tre måneder i limbo, på Elixia og jeg ser veldig frem til det. Jeg kan kjenne at kroppen verker etter å bli strukket og brukt, selv om Aura såklart har pisket meg igang på enkelte fronter. Målet mitt er jo å se helt smashing ut på WGT i 2010 og det syns jeg er et helt kurrant mål å ha ettersom jeg da har åtte måneder på å forme kroppen min slik jeg alltid har ønsket det. Fridager og frihelger på Elixia, kanskje en joggetur på kvelden i ny og ned og kanskje til og med litt yoga hjemme dersom kneet mitt samarbeider med meg. Kanskje vil kostholdet mitt, som i utgangspunktet er bra, ikke bli fullstendig sabotert av alle de gode kakene på jobb. Nå skal heller ikke maniske-Kristin hoppe fram med narrehatten og bjellene og hyle inn i øret mitt at jeg at jeg skal bli flinkest og best av alle i alt hele tiden og at jeg skal være supermenneske og jævlig flinkis på ALT! Å, neida, nå skal jeg gjøre nøyaktig det kroppen sier til meg at jeg skal gjøre, for noe gjentakelse av programmet mitt i vår gidder jeg faktisk ikke. Denne gangen er det zen-Kristin som skal ha full kontroll på hva og hvor. Snegle-zen altså. Det blir nok fint.

Denne sangen er så vakker at jeg nesten kan begynne å grine når jeg hører orgelet i begynnelsen. Den er å finne på slutten av The Mist, en av de tristeste filmene jeg vet om akkurat nå. Jeg har sett den to ganger og i kveld brukte jeg nesten en time på å sette den på fordi den er litt vond å se, akkurat som Silent Hill. Så trist og så vakker og sår og alt det der. Slike filmer ser jeg kanskje bare to-tre ganger i året fordi de vekker så mange ting i meg og setter en stemning i meg som jeg ikke klarer å riste av meg når rulleteksten kommer slik man burde. Andre klarer det sikkert fint, men jeg ruger skikkelig på enkelte scener og musikkstykker som setter seg i meg. I dette tilfellet gjør Dead Can Dance det for meg når de kjører inn i tåken og alt er hvitt og uendelig ugjennomtrengelig. Første gang jeg så filmen ble jeg så sjokkert og opprørt av filmen at jeg nesten ikke fikk sove senere på kvelden, kanskje det sier noe om den haltende psyken min, men det sier også endel om effekten musikken og filmen har på meg. Det kjennes ut som om bloggen min begynner å bli vemodig, men det er tross alt høst og da våkner det opp en kråke i meg som ser litt mer dunkelt på tilværelsen uten at det egentlig forandrer så mye på virkelighetsoppfatningen min, den er der jo alt, men den blir tydeligere når solen går ned tidligere og skyggene blir lange i vinduskarmen og på veggene.

Lytt om du tør <3

Ellers vil nok Akira Yamaoka bli spilt mye denne høsten.

Herregud. Jeg tror kostholdet mitt er helt på hodet om dagene. Lenge siden jeg har spist så mye unyttige ting som nå, men det er vel en fase eller opprørsperiode eller noe. Ingen krise, jeg får på meg skjørtene mine enda. På jobben går det egentlig greit siden jeg er flink og tar med meg epler og lager iskalde, friske jordbærsmoothies og slikt, men jeg har kanskje spist litt mange kaker også? Det er mye vondt i viljen om dagene, men jeg mistenker at jeg enda er litt i post-flyttemodus, for jeg har hverken bakt brød, laget linsesuppe eller vasket gulvene med grønnsåpe slik jeg hadde håpet jeg kunne begynne med i denne leiligheten. Jeg har jo alltid hatt lyst på et rent og pent hjem som lukter pepperkaker og kongerøkelse på vinteren og smørblomster og nybakt brød på sommeren, og nå har jeg jo faktisk rom til å vaske og bake uten å rive ned noe. Men hva er det som tynger meg om dagene, da? Det ville vært fint å vite det egentlig. Jeg holdt på å slite meg ut på jobben i dag, det er så lett å være hyggelig, men det er så fryktelig tungt å være hyggelig med dem som ikke er hyggelig tilbake.. eller de som ødelegger hyggeligheten med en skarp kniv i munnen bare fordi. Det skal jo bare én til for å vippe meg av pinnen fremdeles, så heldigvis kom ikke tungekniven før 15:50, men da kom den så plutselig at jeg ble helt satt ut. Og hun fikk neimen ikke glass av meg, hun fikk fint klare seg med de fargerike plastkoppene. Kalfaretdame eller ikke, alle klarer å drikke vann fra plastkopper om de bare blir satt til det. Faktisk tør jeg påstå at vannet smaker bedre, men bare om man har en sans for selvironi. Slik som de barske mennene som kommer inn og får de rosa blomsterkoppene når de ber om en liten kaffe og som sitter harde som faen ute i solen og nipper rosa kaffe mens hele Bergen går frem og tilbake i gaten. Da jeg gikk av bussen blåste solen varme på meg og folk hastet forbi meg her og der, og gaten min var bare så utrolig feiende flott i dag med terassedører åpne, hekker, trøtte murhus, trampoliner og gamle hekker som bøyet seg litt da jeg gikk forbi og de sa sikkert hei til meg for jeg sier alltid hei til dem når jeg går til morgenbussen.

Her er en bit av det påbegynte fugleprosjektet mitt ved spisebordet og nå verker jeg etter å få hyller opp:

Også føler jeg bare for å vise at jeg har mer enn én dør i kåken:

.. og peis:

Jeg vurderer jakten på armeringstepper senere i kveld om kroppen går med på det. Den er litt forfjamset over jobbingen min nå etter den uken jeg hadde i ro, så må være grei å gi den te og høstepler først.

Vidar Hofmo Bjørkerud har designet denne fantastiske plakaten for Bloodline sitt arrangement 26 september.

Om du er i Bergen skal du komme. Du har ikke noe videre valg, tenk.

Annet enn det var det kjempekoselig å treffe Unni på Café Opera i dag og spise eplekake (som er bedre på Aura såklart) og drikke helt nytraktet kaffe. Mamma sin nye leilighet er kjempekjempefin og jeg ble frisk nå for halvannen time siden. Så nå er jeg så klar for å gå på jobb som jeg noensinne vil bli. Vaskemaskinen gikk rett vest, så jeg skal få en ny en i morgen og drikke litt øl på Bien. Har sendt ut en million presseskriv om Bloodline og om vi nå bare får plakatene våre, tror jeg at alt er på stell med på meg, regningene mine, ting i Oslo, ting i Bergen, jobb, penger, mennesker og de jeg er glad i. Så da vil jeg gjerne sitere en veldig flott godnattsang pappa sin gamlekjæreste sang for oss da vi var små, men jeg måtte google den for å finne riktig tekst for barneører hører jo helt andre ting når de er søvning.

Sov lille prins min, sov inn.
Stille er vårnattens vind
Stille det suser i trær
Biene summer ei mer.
Hånden din liten og fin
Trykker jeg varsomt i min
Sove lille prins min, sov inn.
Sov inn, min lille prins, sov inn.

Hå hå hå, nå begynner jeg å bli lei.. det vil man kanskje merke litt på dette blogginnlegget. I´ve got WAY too much time on my hand. I natt sov jeg i over 12 timer. Det gjorde jeg i går natt og natten før der igjen også. Sånt tull. Helt tett i hodet og gørrete og alt da jeg stod opp. Jeg klarte å sitte i ro et par timer med formiddags-tv og kaffe og slikt, men det klødde liksom overalt etter å finne noe nyttig med meg selv hjemme. Så selv om feberen satte inn i det øyeblikket jeg begynte å rydde roterommet, gav jeg meg ikke før jeg hadde skiftet til laaaange gardiner i stuen.. åh, det ble så fint.. lange gardiner på roterommet, rydde ut pappesker, sjekke brent-cd´ene som overlevde holocaust før flytting, henge opp Sneglehatten og sette på en maskin med klær. Nå ser jeg jo hva jeg trenger og såklart begynner jeg å kaste meg i planer om når og hvor og hvordan alt dette skal anskaffes. Slapp av, da liksom. Slapp av og ta en slappe av-pille. Det er litt som jeg ikke får fred før alle tingene er ordnet. Og sånt kan jeg ikke ha noe av. Ikke har jeg penger heller. Så nå skal jeg prøøøøve å chille skikkelig med prosjektene mine slik at det enda jeg er, og ikke dem, som har kontroll. Men det begynner kanskje å bedre seg. Da jeg hang opp de andre gardinene i stuen i dag kjente jeg litt på den følelsen som jeg ikke har hatt på lenge, at jeg føler jeg har et hjem jeg er stolt over og er glad i. Det er jo plass til meg og flere her og alle de fine tingene mine, og mer om jeg vil. Så nå er ting bra.

På roterommet mitt trenger jeg oppbevaring, for det skal ikke gå under navnet roterom lenge, heller rekreasjon om det må hete noe.. det er jo et passe fjongt navn. Så IKEA svikter aldri, og her er noen alternativer. Selv om bildene er litt vel små, og selv om dette sikkert bare er interessant for meg :p Jeg vet ikke, jeg har alltid vært veldig opptatt av det særegne i hjemmet, “mitt indre rom” og zen og alt det der. Det skal jo liksom være en forlengelse av meg, og når jeg trives i denne kokongen da er alt bra. Da har jeg det veldig fint. Så jeg planlegger mye i hodet, og etter mye feiling opp gjennom årene begynner jeg endelig å få tingene ut på riktig vis så det ser ut som jeg ser det for meg. Og såklart har jeg da lagt planer for kåken min. Jeg har sysselsetting frem til jul, jeg nå

Såh, på roterekreasjonsrommet skal jeg ha hyller. Nå har jeg et utrolig bra opplegg med bjørkefiner som gjenganger i nesten alle rom og tror ikke jeg vil snu den trenden her tilfellet jeg bestemmer meg for å bytte om på møblementet i rommene. Da er det såklart veldig koselig om ting matcher så jeg slipper å få helt nervroser. Så jeg går nok helt garantert for to av de små hyllene i bjørkefiner.

Også har jeg kjøpt stoff somjeg har hengt ned som et draperi bak spisebordet. Veggen bak er ganske bred, så draperiet bryter det liksom opp og er cirka like bredt som spisebordet. Det er stoffet med de brune fuglene. Jeg ble helt bitt av stoff-basillen, så vil nok kjøpe mer av dette for å lage noe enkelt sengeteppe som står i stil med vepse-gardinene. Selv om det er helt jævlig upraktisk etter som jeg ikke kan sy for fem øre og stoffet i seg selv er altfor lett til å brukes som et sengeteppe.. så blir det i det minste fint.

Disse putene drømmer jeg om å ha på soverommet:

For å gjøre ting litt på kryss og tvers, OG for å kunne brife med de nydelige mocca-koppene med gullglasur innvendig fra mamma, tenkte jeg på å kjøpe to vitrineskap som skal henge over spisebordet på kryss av draperiet. I hodet mitt ser det veldig bra ut, for det skaper litt sånn liv i en vegg som foreløpig ikke har noe funksjon.. bare veldig, veldig mange fugler midt på.

Jeg synes egentlig at disse var kjempekjedelige for de var helt hvite, jeg vil ha bjørkemønstret! Men de har endel fine tittebokser på rammeavdelingen, så kanskje jeg klarer å finne ut av det. Det er ihvertfall en idé om at det skal være et rimelig og funksjonabelt hyllesystem over spisebordet. Det er jo sånt som voksne mennesker har, tror jeg.

Annet enn det, trenger jeg to lampeskjermer for lysfordelingen i stuen er helt villt skjeiv, så jeg blir sittende å myse mot tv-skjermen og det er bare helt lol når jeg sitter på gulvet og maler.. jeg mener, siden jeg ikke prioriterer å kjøpe staffeli. Denne skjermen så ut som mose, så da må jeg jo kjøpe den.

DENNE kjøpte jeg sist gang, og den har funnet sin rette plass over ved-hyllen ved peisen!

Sist, men ikke minst har jeg store planer om å ta det knusende med ro med tv-benk, for det fungerer faktisk ganske bra med eks-stuebordet mitt nå som det fabelaktige mexicanske bordet til min mor er i hus. Jeg drømmer jo om å overta kisten hennes i samme serie, men skal ikke hinte for mye om dette ettersom min mor allerede har gitt meg så mye i forbindelse med sin egen og min flytting. Men kisten hadde ihvertfall blitt en awesome tv-benk. SÆRLIG når jeg har fått de to høye armeringsgitterne i hus som skal stå bak flatskjermen og bare være fantastisk og enkel dekor på en vegg jeg ikke aner hva jeg skal bruke på.

Og ja, så har jeg jo sett noen snasne reproduksjoner av Munch og slikt som jeg til slutt, hvis jeg enda eier nålen i veggen, vil kjøpe å ha i stuen.

Jeg skal male kommoden med speilet, sengen og arbeidsbordet. Men jeg er litt usikker på om jeg bare skal safe meg på samme farge på alle. Det er jo rimeligst og tryggest, men jeg kunne egentlig tenke meg å bare frikeløpe til malebutikken og kjøpe en eller annen nydelig mosegrønn og la kommoden se ut som den har vokst opp fra jorden eller noe. Sengen også! Men det blir kanskje overkill. “Mosegrønt vil være den teendsettende grønnfargen i mange år fremover” leser jeg på en nettside. Sånt liker vi å høre <3 Da er det håp for meg. Jeg fant forresten min egen blogg da jeg googlet “mosegrønn” tihi.

I morgen er siste sykedag hjemme og jeg håper, håper, håper formen er bedre enn den har vært i dag. Nå er det ganske greit, men med en gang jeg setter i gang med ting blir alt veldig vrmt og svett under huden. Unnie fra galleriet ringte meg og overleverte den ene gode nyheten etter den andre. Så i morgen skal vi møtes på Café Opera og skravle, og det er jeg glad for, for jeg savner henne nå. Allerede nå er det halvannen måned siden jeg satte foten min der ute. Og tro det eller ei, nå savner jeg litt tiden min der ute. Men bare på avstand. Som en avstandsforelskelse. Og den har jeg lært meg at ser best ut og kjennes finest ut på den trygge avstanden hvor ting går litt i hverandre og man ikke riktig husker helt hvordan ting ser ut og er.

Jeg var lenge spent på hva som kom til å skje med Flammen og meg. Kom det til å dabbe av eller utvikle seg til noe mer? Det utviklet seg til noe mer, hvem skulle trodd det?

Når denne usikre, angstfylte, forholdsfobiske mannen bare fikk tid på seg til å bli trygg så kom han plutselig og ville være kjæresten min. Og etter det har vi vært nevrotiske, fobiske og usikre begge to!

Dette kommer til å ordne seg fint til slutt, og vi tar ting i vårt eget tempo, som vi selv vil. Så snakker vi mye og er åpne om hvordan vi har det og føler det. Det hjelper. Så får vi bare fortsette å ta ting som de kommer og se hvordan det går.