Sånn er det bare. Så nær det bare.

1. Drøft om dette er en saktekst eller fiksjonstekst. Ta gjerne utgangspunkt i sakprosaprofessor Tønnessons definisjon: Sakprosa er tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten.

2. Hvilke tekstyper (Egon Werlichs klassifisering) finner du realisert i eksempelteksten?

a) Instruksjon

b) Argumentasjon

c) Narrasjon

d) Beskrivelse

Hvilken teksttype er den dominerende?

3. Bruk Malinowskis begreper situasjonskontekst og kulturkontekst i en minianalyse av teksten.

4. “Språk er erindring”, skriver Tønnesson et sted. Hva har det med min lille eksempeltekst å gjøre?

5. Finner du noe Bahktin bakt inn i mitt lille eksempel?

Tone Selboe har skrevet boken Litterære vaganter. Byens betydning hos seks kvinnelige forfattere, Pax forlag, 2003. De seks kvinnene er Camilla Collett, Sigrid Undset, Cora Sandel, Jean Rhys, Djuna Barnes og Virginia Woolf. Byene de har skrevet om er Kristiania, København, Berlin, Paris, Roma og London. Byvandringer er i litteraturens verden blitt forbeholdt mannen, den ensomme, mannlige omstreifer. Tone Selboe viser oss kvinner på vandring i bygatene og deres beretninger; hvordan de “forteller” byen.

Sitat fra kapittel 1, Camilla Collett. Byen som dannelse, side 41-42 :

“Promenering i Roma
Perioden ca. 1860-1885 er for Camilla Collett preget av et rastløst reiseliv, med stadig skifte av oppholdssted, enten det gjelder land, byer eller pensjonatværelser. Collett forfølger sine kampsaker, men omgås få, og synes sjelden å falle til ro noe sted, det måtte da være rent ufrivillig, som når hun etter en heisulykke blir liggende på sykehus i Paris. Men høsten 1880 reiser hun via Hamburg og Berlin mot Italia; til Roma kommer hun ved juletider 1880, og for en gangs skyld synes hun å trives – også i selskap med andre. Ellisiv Steen skriver:

“Fra Berlin gikk ferden videre over Dresden, Leipzig og Munchen, og til jul var hun fremme i Rom. For tredje gang kom hun dit med forventningsfulle planer om å dyrke samværet med gode venner og hvile ut i sol og varme, og nå ble forventningene oppfyol. Ibsen trakk henne inn i den skandinaviske kunstnerkretsen, hvor hun møtte John Paulsen, Kristofer Janson, den tysk-danske malerinnen fru Jerichau og fru Colban, som hun nå omgikkes nokså fredelig. På julefesten fikk Ibsen henne til å holde tale, og selv talte han for henne etterpå.”

Det driverlivet Collett beskriver både i Berlin og Paris på 1860-tallet, får så å si nytt liv når hun i 1881 skriver om Roma. Promeneringen blir igjen framholdt som et sine gua non for en metropol med respekt for seg selv, og i sitt første – og beste – reisebrev fra Roma, “Monte Pincio og nede i Byen”, trykt i Aftenposten i januar 1881, er det hva hun kaller en “offentlig Promenade” som får tjene både som utganspunkt for omtalen av Roma og som indikator på hvorvidt en storby skal regnes med i det gode selskap.

 
Monte Pincio er “Roms eneste offentlige Lystanlæg”, et sted for glad promenering, men med hensyn til beplantning og areal er den ikke riktig på høyde med “andre Storbyers verdensbekjendte” vandreområder. I forholdd til vår “Stakkel” Kristiania, derimot, som ser med mistenksomhet på ethvert forsøk på felles glede og derfor ikke riktig kan regnes med, er Romas promenade vel verdt en omtale: “På Monte Pincio er det tilladt at se glad ud.”

Sitat samme kapittel; Camilla Collett om Monte Pincio, side 43:

“Trylleriet ved dette Sted maa altsaa søges i noget, hvor det ikke ligner andre berømte Promenader og offentlige Haver, i det eiendommelige Liv, der rører sig deroppe, et Liv, et Mylder, der faar sin egen farverige Kolorit ved det sterkt sammensluttende i Tærrenets Begrænsedhed og mageløse Beliggenhed. [...] En Spadsertur paa Monte Pincio giver en Følelse, som om man allerede var løftet høit over Jorden og dens Jammerligheder, og man nu var befriet for betræde den mer.”

Tone Selboes artikkel Camilla Collet og retten til å gå gir et bilde av bokens innehold, les her.

((klikk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

“Jeg vet at det finnes mange fine beskjeftigelser som for eksempel å skrive for avisene, avgi stemme i parlamentet, være styremedlem eller undertegne offisielle aktstykker. Men hvor pent og fortjenstfullt det enn er alt sammen, gjør mennesket ikke en slik figur eller inntar en så monumental, plastisk og rent ut sagt statue-liknende stilling som “Mannen med Spaden”. Står man slik i bedet med den ene foten hvilende på spaden, med armen løftet mot pannen for å tørke svetten mens man sier “Uff”, ser man akkurat ut som en allegorisk billedstøtte. Her mangler bare at man blir løftet opp av jorden, gravd fri fra røttene og anbrakt på en sokkel med innskriften “Arbeidets triumf”, eller “Herre over jorden”, eller noe i den stil. Jeg nevner dette fordi tiden akkurat nå er inne – nemlig for gravingen.
Javisst, i november skal jorden spas om og løsnes. Det å løfte en spade jord gir deg samme appetitlige, vederkvegende fornemmelse som når du øser opp mat med breddfull suppeskje. Det er med god jord som med god mat, den må ikke være for fet, ikke for tung eller for kald, ikke for våt og ikke for tørr, hverken klissete eller hard, hverken klumpete eller rå. Den skal være som brød, som honningkake, som julekake, som en hevet deig. Den skal smuldre og ikke kladde, den skal knirke under spaden og ikke klaske, den må ikke henge sammen i flak, klumper eller svære formasjoner. Når den vendes om med dype spadestikk, skal den puste av fryd og falle fra hverandre i smuler og grynet muld. Slik er den riktige jorden, appetitlig, så man kunne spise den, gjennomarbeidet og edel, en dyp og fuktig jord, gjennomtrengelig, åndende og løs, kort sagt god jord, på samme vis som det finnes gode mennesker. I denne jammerdal finnes det som bekjent ikke noe bedre enn det!”

Fra: Et år i min hage av Karel Capek, Cappelen forlag

((klikk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

Hvem skulle ha trodd det? Men nå er jeg altså boka mi blitt anmeldt i magasinet Foreldre & Barn. Juniortipset, intet mindre. Legg merke til at «graffiti» i tittelen er blitt «grafitt».

Les flere anmeldelser av boka her og her.

Veckans svar på Lyrans nobelpristagarutmaning: På “R” hittar jag två författare som har den slags sköhet som strålar inifrån.

Bertrand Russel – filosofen som blev fredsaktivist – fick priset 1950. Jag minns honom för Russeltrubunalen 1967 i Stockholm då USA:s krigföring i Vietnam nagelfors. Tribunalen var då oerhört kontroversiell men svår att ignorera med två nobelpristagare som initiativtagare, Sartre och Russel. Det kan vara värt att påminna om att det tog lång tid innan opinionen i Sverige svängde och blev kritisk mot USA, som jag minns det var tonen i det officiella Sverige direkt hånfull mot Russeltribunalen. Citat från wikipedia: “Tribunalen kom fram till att USA begått krigsförbrytelser i Indokina. Den skapade ett medvetande om att krigsförbrytelser och brott mot mänskligheten inte bara är gaskammare utan även varje urskillningslöst angrepp på civilbefolkningen.”

Russel var inte en skönlitterär författare, han var filosof. Han skrev bland mycket annat en populärvetenskaplig bok “Västerlandets visdom” som har lärt mig det mesta av vad jag kan om filosofi. Han kunde skriva med humor och så att man förstår.

Arundhati Roy skrev “De små tingens gud” – sen har hon inte skrivit någon mer roman – men den räcker för ett nobelpris tycker jag. Jag hörde den först läsas som radioföljetong, sen var man tvungen att köpa den. Jag citerar Anders Paulruds recension: “Gud vet hur många gånger Arundathi Roys bok har fått mig att längta till Indien” – och instämmer. Det är en bok man flyttar in i och som tar slut för fort.

Efter den succén har hon ägnat sig åt fredsarbete, skrivit artiklar och debattböcker. Har inte läst något mer av henne men skulle vilja läsa “Den oändliga rättvisans matematik” om kriget mot terrorn.

Du skal være over gjennomsnittet interessert i Rocky for å lese Martin Kellermans En serietegners dagbok. Men selve tegneserien er blitt en av Nordens beste generasjonsromaner.

Har du lest i filler alle Rocky-bøkene? Synes du Martin Kellerman skriver geniale ledere i Rocky-bladet? Får du ikke nok av hans blogging og laange reisebrev fra Barcelona og omegn? Da er En serietegners dagbok midt i blinken for deg, dere andre bør nok først komplettere samlingen av tegneseriebøker, for dette er en bok for fansen – eller deg som prinsipielt foretrekker tekst foran tegning.

Nok om det. Jeg benytter anledningen til å poste mitt første intervju med Martin Kellerman, da han besøkte Oslo 11. oktober 2001. Vi snakket ikke noe om terroren en måned i forveien, men var mest opptatt av å finne veien til Texburger (en burger som nok ikke falt helt i smak hos Kellerman denne dagen. Det ble med poseringen for fotografen, og burgeren ble liggende uspist igjen).

Har du sett en brisen og småkåt hund på damejakt på steder som Last Train, Headon og Texburger? Det er den svenske tegneseriesuksessen «Rocky» som er importert til Oslo.

- Dette er jo akkurat som Maxi Grillen i Stockholm. Va bra!

Serieskaper Martin Kellerman gaper over en stor «Texas cheeseburger» på Texburger i Universitetsgata.

Rocky er Sveriges svar på Pondus, og en yngre fetter av Arne And. Opprinnelig fester han på steder som Sjögräs og Kvarnen i Stockholm, men oversetter og tidligere Kåre & The Cavemen-bassist Dag Gravem har plassert Rocky midt i oslogryta: Rocky bor i en loftsbod i Hausmanns gate, drikker på Headon, Blue Monk og Last Train, før han sjangler inn på Texburger på morgenkvisten.

- Serien foregår jo i Stockholm, men jeg tegner jo ikke akkurat Rocky foran rådhuset i byen – det er mer snakk om små detaljer du kan kjenne igjen dersom du virkelig kjenner byen. Den burde være enkel å overføre til andre byer, sier Kellerman.

Intern og inkluderende
Kombinasjonen av detaljer for de innviede og universelle temaer som fenger de fleste, er noe av hemmeligheten bak seriens suksess. Den er både intern og inkluderende på samme tid.

- Mange svenske journalister tror Rocky bare handler om en gjeng hiphopere på Södermalm, og skjønner ikke hvorfor den er blitt så populær. Men jeg tror alle ungdommer som bor i en by kan kjenne seg igjen. Hardrockerne tror det handler om hardrock, og selv om alle subkulturer tror de er unike, er det i virkeligheten svært små forskjeller.

Rocky-serien starter med at hovedpersonen dumpes av dama samme dag som han kastes ut av leiligheten han deler med en kompis. Og særlig bedre blir det ikke. En klassisk Rocky-scene oppstår når han tar nattbussen – 37-bussen faktisk – hjem etter å ha klint med en 17-åring på fest:

«Det verste i tenåra var frustrasjonen over aldri å få full pakke. Man klinte i seks timer, så satte man seg på mopeden og stakk hjem til pornobladene. Jeg har altså gått fra moped til nattbussen på seks år. Det kaller jeg fremskritt.»

Angst og spetakkel
Rocky er kort sagt en krysning av Venner for livet med store doser fest og spetakkel, og fylleangsten fra Arne And; den handler om damer, alkohol og musikk – livet i 20-årene, med andre ord. I tillegg er den nesten 100 prosent selvbiografisk.

- Jeg begynte serien som følge av at jeg ble dumpet av kjæresten min, var arbeidsledig og mistet leiligheten min.

På toget hjem til gutterommet hos foreldrene mine tegnet jeg en hund som hengte seg. Det førte til at jeg tegnet seks striper om meg selv, forkledd som Rocky, forteller Kellerman.

Han er inspirert av amerikanere som Peter Bagge og Joe Matt, to serieskapere som bruker sitt eget liv som inspirasjon for egne tegneserier. Og Rocky utviklet seg til en tegneserie om Kellerman og hans kompiser; en særegen stilstudie i skitprat, sjekking og fylleangst. En verden der «je ne sais quoi» er fransk for «store, yppige pupper».

I tillegg fungerte serien som terapi for Kellerman i en tøff periode av livet.

- Det var som å le av sin egen ulykke, samtidig som det var moro å se folk le av serien på T-banen.

- Men serieskapere lever ikke akkurat så spennende liv? Blir det bra underholdning av å fortelle om seg selv?

- Folk i alminnelighet lever ikke så spennende liv, og samtidig har serieskapere dårlig med penger. Det er nok noe folk flest kan kjenne seg igjen i, og jeg tror flere av leserne ser seg selv og sine venner i Rocky.

Film og teater
Kellerman har tatt pause fra tegneserien sin i halvannet år for å skrive for teater og film. Han har også kjæreste, og livet til en hardtarbeidende og lykkelig manusforfatter er vel ikke like underholdende som en seksuelt frustrert og arbeidsledig døgenikt og unnasluntrer?

- Nei, livet mitt byr ikke på så mye godt tegneseriestoff lenger. Men selv om jeg blir dumpet og arbeidsledig igjen, føler jeg at den perioden er tilbakelagt i serieform. Nå kommer jeg nok til å vende tilbake til Rocky i en eller annen form uansett, og jeg leker med tanken på å skrive en barndomsskildring.

***

Her er Rockys Oslo
Rocky har gått fast i Pondus siden starten i fjor, og kommer neste sommer trolig som eget album. Serien er oversatt og flyttet til Oslo av Dag Gravem, tidligere bassist i Kåre & The Cavemen. Her er Rocky observert i sin korte tid i hovedstaden.

* Burgersjappen Texburger i Universitetsgata. Også omtalt som Texmexburger.

* Puben Last Train i Universitetsgata 26.

* Klubben Headon i Rosenkrantz’ gate 10b, også omtalt som Head Gone.

* Puben Blue Monk i St. Olavs gate 23.

* Han ble kastet ut fra kjæresten Elises toromsleilighet i Ullevålsveien.

* Bor i loftsboden til kameraten Tommy i Hausmanns gate.

* Limer fast tunga på ringeklokken til Hotel Cæsar-skuespillerinnen Elin Sogn i Kirkeveien.

* Forvent også «namedropping» i forhold til det norske hiphopmiljøet fremover.

Fakta – Rocky (anno 2001)
* Svensk tegneserie skapt av Martin Kellerman i 1998.

* Gikk fast i gratisavisen Metro i Stockholm.

* Er samlet i to bøker fra Galago Förlag. Har solgt over 60.000 eksemplarer.

* Går fast i Pondus og Dagbladet i Norge.

* Teaterstykket med samme navn spilte over 100 forestillinger på Backstage på Stockholms stadsteater. Starter 17. oktober en omfattende sverigeturné.

* Nordland Teaters oppsetting av «Rocky» hadde première 9. oktober. Drar på turné til 24 spillesteder i Nord-Norge.

En ting er sikkert: Det var morsommere å lese om kjeklinga mellom Aslak Nore og Simen Sætre enn fredspiperøykingen uka etter – som var en oppvisning i å klappe hverandre på skuldra. Her er ukas quiz.

Faksimile fra VG 24. oktober 2009. Legg merke til at Aslak Nore får lurt inn sin forrige bok, Gud er norsk, som linselus.

Dagens spørsmål er: Hvem står bak følgende sitat, og hvem handler det om? Aslak Nore eller Simen Sætre? (Edit: Fasitsvar er nå lagt inn, alle sitater hentet fra VGs artikkel “Skværer opp etter Litteraturhus-slaget” 24. oktober 2009.)

Sitatene:
“Det er få i nyere norsk litteratur som driver med det vi gjør.”
Simen Sætre om Simen Sætre og Aslak Nore.

“Vi gjør temaet litt mer spennende og tilgjengelig for et større publikum.”
Aslak Nore om Simen Sætre og Aslak Nore.

“Vi bruker mye av de samme teknikkene – går inn i det ubehagelige og bruke det på en konstruktiv måte til å gi et nytt blikk på Norge.”
Simen Sætre om Aslak Nore og Simen Sætre.

“Hvis noen setter seg ned og leser bøkene våre etter hverandre, så skjønner de hva det nye Norge handler om.”
Aslak Nore om Simen Sætres Petromania og Aslak Nores Ekstremistan.

I et anfall av svimmelhet utropte Vinduet tidligere i år Watchmen skråsikkert til tidenes beste tegneserie. Art Spiegelmans Maus, som nå kommer i ny norsk utgave, er en av mange verdige konkurrenter til den tittelen.

Alan Moore og Dave Gibbons’ Watchmen er riktig nok en gjenganger på lister over tidenes beste tegneserie, men der mange kan være enige om at den er tidenes beste superhelttegneserie, er det ikke vanskelig å finne sterke konkurrenter hvis vi beveger oss utenfor den trikotkledde sjangeren. Første del av Art Spiegelmans Maus, hans biografi over faren som overlevde Auschwitz, ble utgitt på norsk av Cappelen i 1987 – samtidig som Semic ga ut Watchmen (eller Vektere som den het da).

Dessverre trøblet det seg til mellom forlaget og Spiegelman, som ikke var fornøyd med den norske utgaven. Derfor kom del to aldri ut i egen oversettelse på norsk, men vi måtte vente helt til 1993 – da Cappelen ga ut del en og to i samme bok. Nå slipper Cappelen Damm denne klassikeren på ny, og her er mine anmeldelser av den amerikanske Maus II og den norske 1993-utgaven.

Art Spiegelman
Maus – A Survivor’s Tale II: And Here My Troubles Began
Pantheon 1991

I 1987 kom den amerikanske tegneserien Maus ut på norsk. I disse dager kommer endelig fortsettelsen på serien ut i samlet utgave, foreløpig bare på engelsk.

Maus er skrevet og tegnet av Art Spiegelman. Han begynte med serien i 1978, og den ble ferdig i år. Serien er en autentisk beskrivelse av opplevelsene til Spiegelmans far, Vladek, under 2. verdenskrig. Første bok beskrev Vladeks liv i Polen før krigen, jødehatet mot ham og familien, hans opplevelser som krigsfange hos tyskerne og de desperate forsøkene på å unngå nazistenes konsentrasjonsleirer. Boken slutter med at han og konen, Anja, kommer til Auschwitz.

Andre bok handler i hovedsak om Auschwitz. Samtidig er serien en beskrivelse av forholdet mellom Art og faren, mens tegneserien ble laget.

Det som gjør Maus unik er i første rekke at det er en av de få tegneseriebiografier som er blitt laget. Den beviser også at tegneseriemediet kan fortelle en historie like godt som for eksempel en film eller bok. Men det som virkelig gjør Maus til noe spesielt, er et virkemiddel bare tegneserien kan gjøre bruk av .

Tegneserien er nemlig utført i den såkalte “funny animal” – formen, som i serier som Donald, Bamse og en rekke andre. I Maus er jødene fremstilt som mus, tyskere som katter, polakker som griser, amerikanere som hunder osv. (I siste kapittel dukker også noen svensker opp, som elger.)

Alle som har lest første bok av Maus og likte den, vil utvilsomt ha lyst til å lese slutten. Foreløpig har de siste kapitlene vært trykket i bladet Raw, og de har også kommet i en luksusutgave til 180 kroner. En billigere utgave vil komme, og man kan håpe på en norsk oversettelse.

Art Spiegelman
Maus
Cappelen 1993

Da Art Spiegelman tok fatt på å lage sin fars biografi i tegneserieform i 1978, kunne ingen forestille seg hvilken milepæl det skulle bli innen sjangeren. Maus, som han kalte serien, har blitt bejublet fra alle mulige og umulige kanter. Den har nå endelig kommet ut på norsk i en samlet utgave.

Maus forteller Vladek Spiegelmans historie. Han var polsk jøde, og etter fortvilte forsøk på å slippe unna nazistene under 2. verdenskrig, ble han og kona, Anja, sendt til Auschwitz i 1944. Parallelt med Vladeks historie fra krigen forteller Maus om sønnen Arts problematiske forhold til faren under arbeidet med serien. Art synes faren er smålig, egoistisk og gjerrig. Etter hvert skjønner han at de egenskapene hos faren som han misliker, er de samme som hjalp ham å overleve i konsentrasjonsleiren.

Spiegelman har valgt et fortellerteknisk trekk som er spesielt for tegneserien. Personene i serien er tegnet som dyr, og basert på nazistenes raseideologi. I andre serier blir dyr brukt for å understreke personligheter” en rev er lur for eksempel. I Maus representerer dyrene raser: jødene er tegnet som mus, tyskerne som katter, polakkene som griser og så videre. På den måten får serien et uvirkelig og distansert preg, samtidig som du virkelig føler med personene i serien.

Samtidig manipulerer formen leserens fordommer. Jødene er blitt en egen rase, som det er mulig å skille ut kun fra utseendet. Og når Spiegelman bryter illusjonen helt på slutten av boka gjennom å trykke et fotografi av faren i fangedrakt, kollapser, hele rasebildet fullstendig. “Han ser jo helt normal ut” er den umiddelbare reaksjonen. Leseren har ubevisst latt seg fange av de inngrodde stereotypene av jødene, og blir overrasket over at faren ser ut som en hvilken som helst mann. Man innser hvor lite som skal til for å gi grobunn for fordommer.

Maus er en triumf for tegneserien som medium. Vi får være takknemlig overfor Cappelen, som har gitt ut serien i en praktutgave. Det negative med seriens suksess, er paradoksalt nok, de overstrømmende kritikkene den har fått. Mange kritikere i “seriøse” amerikanske aviser synes at Maus var så god at den sipelthen ikke kunne være en tegneserie, men en helt ny form for “tegnet litteratur”. Maus er en tegneserie, og uten tvil en av tidenes beste. Årets julepresang!

Anmeldelsene er opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Ella Andrén på Dagens bok skriver idag om “Utrota varenda djävel” av Sven Lindkvist. Jag håller i stort med i hennes omdöme om boken. Läs den! Den drabbar hårt. Innan jag hade läst den visste jag inte riktigt hur djävligt det var – trodde inte ens att människor skulle kunna vara så djävulska. Vi förtränger, döljer, vill inte se eller förstå.

Hon hänger upp sig på att SL blandar in sig själv och sina egna strapatser i berättelsen.  “Jag tycker att han blandar bort korten med en massa trist egodravel …” Jag tänkte inte så när jag läste den. Det är också ett sätt att göra boken mer personlig och tillgänglig, man kommer litet närmre. Och SL är nu en gång som han är, han försöker inte gömma sig bakom en neutral expertmask.

Desmond har puttet sitt “lesestoff” i bokhyllen.

Desmond er en liten sort Schnauzer som vet å benytte seg av biblioteket.

Tage Andersens blomsterbutikk er en oase av blomster i Ny Adelsgate, midt i København. Hans bøker om blomsterdekorasjonene han lager er like vakre som blomstene, les om dem her.

(Klikk bort annonsen, trykk “Litteratur”.)

((klikk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

Som kan leses i forrige innlegg om Liv Emma Thorsens Hund! fornuft og følelser, er oppfatningen av hunden delt. Som motiv og symbol i kunsten, er dens rolle også framstilt på ulike premisser. I Østens kunst sees hunden som en tyv og en åtselseter. I Bibelen er hunden sjelden nevnt, untatt i noen få, ofte lite gunstige sammenheng. Plinius den eldre på den annen side, i sin Naturalis historia, ser hunden, i likhet med hesten, som det dyret som er mest trofast mot mennesket. En trofasthet som vi finner framstilt i kunsten fra Middelalderen og senere.

Tamsin Pickeral, med sin The Dog, har skrevet en bok om hunden, dens utvikling og dens plass i kunsten gjennom 5000 år. Andre bøker om samme tema, med en mer avgrenset periode i kunsten er Best in Show: The Dog in Art from the Renaissance to Today og Dogs in the Louvre-collection.

Som allegori i kunsten er hunden et symbol på den personifiserte troskap. I portretter kan den ligge ved en kvinnes føtter eller i hennes fang, og den symboliserer hennes trofasthet i ekteskapet eller til en avdød ektefelles minne. Den har samme betydning i dobbelportretter av mann og kone. Men hunden kan også være et symbol på misunnelse. Igjen denne dobbeltheten i synet på hunden.

I scener fra Bibelen kan vi finne hunden liggende ved Judas’ føtter  under nattverdsmåltidet skjærtorsdag.

Hunden sees også som en følgesvenn i Melankolien, en av de fire temperamentene. Den er et symbol på Lukten, en av de fem sansene. Og den er en del av det trehodene monsteret som symboliserer visdom. I klassiske tema i kunsten er den ofte jegerens følgessvenn, som et eksempel et kjennetegn på Diana, jaktens gudinne.

((klikk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

Det er gitt ut rundt 15.000 bøker om den spanske borgerkrigen, tror Rolf Sæther. Da var det på høy tid å skrive boka om Norges rolle i krigen.

(Gyldendal har i høst gitt ut Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrigen 1936-1939 av Rolf Sæther og Jo Stein Moen. Denne saken skrev jeg i Ny Tid i 2007, mens forfatterne fortsatt var på jakt etter forlag.)

– Det finnes ingen bøker om Norges rolle i den spanske borgerkrigen. Slike bøker er gitt ut i de fleste andre land, men merkelig nok har ingen norske historikere tatt opp tråden. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en roman fra borgerkrigen, men verden er full av romaner og dette ble et kall, forteller Rolf Sæther.

Han er tidligere direktør i Norges Rederiforbund, og innehaver av Norges største samling av litteratur om den spanske borgerkrigen. Hjemme på Bygdøy guider han oss gjennom hyllemetre med originalbøker, flyveblader, dokumenter, kunst og anarkistisk propaganda. Han er i innspurten med boka, som han skriver sammen med Jo Stein Moen og håper å få gitt ut alt til høsten.

– Jeg vet alt hvordan den skal slutte: Med appelsinaffæren i 1947.

ROLF SÆTHER, FOTO: OSM.NO

Et speilbilde
Mer om appelsinaffæren senere, men klarer Sæther å komme i mål er det god timing. 18. juli er det 70 år siden borgerkrigen brøt ut, og denne uka har Antony Beevor fått stor oppmerksomhet rundt Kampen om Spania, en oppdatert utgave av hans første krigshistoriske verk fra 1982.

– En sprø samler som meg må prioritere, og jeg har valgt vekk de militært orienterte bøkene. Jeg kjøpte Beevors bok da den kom ut, men selv om han er både grundig og skikkelig, synes jeg ikke den er mer enn ok. Nettopp fordi jeg ikke er så opptatt av de militære og strategiske sidene av krigen.

Sæther beskriver borgerkrigen som en fillekrig i et av Europas mest tilbakestående land, utkjempet mellom to av Europas mest tilbakestående armeer. Så hvorfor fascinerer den fortsatt så kraftig? Sæther mener krigen var et speilbilde av alle politiske og sosiale motsetninger i Europa på 1930-tallet, og at den også ble en generalprøve på andre verdenskrig.

– Spania ble ikke bare en treningsleir for tyske, italienske og sovjetiske soldater, men skapte også et voldsomt folkelig engasjement i Vest-Europa og USA, som gikk på tross av regjeringenes syn. I Norge var for eksempel Ap.-regjeringen veldig opptatt av nøytralitet og ikke-intervensjon, og kriminaliserte det å verve seg. De 200-300 nordmennene som dro til Spania for å kjempe var faktisk lovbrytere.

Romantisering
Krigen trakk også til seg intellektuelle som George Orwell, Arthur Koestler, Ernest Hemingway og Pablo Neruda, noe som førte til ekstra oppmerksomhet, romantisering og heroisering. Det var også den første propagandakrigen, mener Sæther.

– Men jo mer du leser om krigen, desto mer tragisk blir den. I samtiden ble den skildret som en kamp mellom demokrati og fascisme, men da glemmer man at det første offeret var den borgerlige republikken og at det spanske folket var delt på midten. Sentrum ble knust, mens ekstremister fra høyre- og venstresiden gikk amok.

Sæther skildrer Franco som en hevngjerrig og slu mann, som styrte sine styrker med fast hånd. Motstanderne ble splittet av uenighet, og den interne volden preget manges syn på kommunismen i årene etter – blant annet i bøkene til Koestler og Orwell. I splittelsene ligger også noe av grunnen til bokflommen, tror Sæther.

– Det var så mange som tapte krigen, og de hadde alle behov for å gi sin versjon, der de forklarte at det ikke var deres skyld: Kommunistene, sosialistene, trotskistene, de baskiske nasjonalistene og venstrerepublikanerne for bare å nevne noen. Spanjolene har aldri tatt det endelige oppgjøret med borgerkrigen, og det er først nå de spanske historikerne kommer for fullt.

Gerda Grepp, ifølge boka den første norske krigsreporteren.

Norge og borgerkrigen
Borgerkrigen ble internasjonalisert da omverdenen blandet seg inn, og blant nordmennene var det også enkelte som ønsket å kjempe på Francos side.

– Dette var antikommunister og folk fra miljøet rundt Nasjonal Samling. Men Franco var en beinhard nasjonalist og skeptisk til utlendinger, selv om han paradoksalt nok vant krigen takket være marokkanske leiesoldater, portugisiske fremmedlegionærer og tyske og italienske styrker.

De fleste nordmennene kjempet mot Franco, og her finner vi de få skildringene av Norges rolle i borgerkrigen. Yngvar Ustvedt ga i 1975 ut Arbeidere under våpen, mens journalisten Lise Lindbæk i 1938 skildret kommunistiske Bataljon Thälmann i en bok med samme navn – som Sæther beskriver som et lærestykke i propaganda. Det er også gitt ut et knippe romaner, biografier og dagbøker.

– Spania dominerte utenriksnyhetene i Norge på 1930-tallet, og der venstresidas aviser var mot Franco, ble han støttet av Aftenposten og Nationen. Vi må huske at det var revolusjonære tilstander, drevet fram av kommunister og marxister, og at det var mye forlangt at den borgerlige pressen umiddelbart skulle støtte kommunister.

Etter andre verdenskrig regnet derimot hele Norge med at Francos tid snart var omme, hvilket bringer oss tilbake til appelsinaffæren i 1947.

– Da bryggeriarbeiderne nektet å losse appelsiner fra Spania, organiserte noen kloke hoder en husmoraksjon der skipene ble bordet av husmødre som selv bar appelsinene i land – og satte streikekomiteen i sjakk matt. Hendelsen illustrerte hvordan verdenssamfunnet ble nødt til å godta Francos diktatur i Spania.

Videre lesning
Rolf Sæther anbefaler:

Bok: The Spanish Civil War av Hugh Thomas (1962).
– Stor, omfattende og veldig god. Det første balanserte storverket om krigen, og skjelt ut fra både venstre- og høyresiden da den kom ut i 1962. Over 1100 sider lang, men like bra om du bare leser det som interesserer deg.

Biografi: Men In Battle av Alvah Cecil Bessie (1954).
– Forfatteren var kommunist og deltager i Abraham Lincoln-brigaden under borgerkrigen, og dette er en av de aller beste personlige fortellingene fra krigen. Bessie er ærlig, og unngår både skjønnmaling og heroisering.

Roman: Klokkene ringer for deg av Ernest Hemingway (1940).
– Uslåelig! Både kjærlighetshistorien, den ensomme helten som slåss for det han tror på i et fremmed land og de skremmende beretningene om hvordan de røde oppførte seg. George Orwells Hyllest til Katalonia er også svært god, mens Hilmar Iversens ensomhet av Jan Jakob Tønseth er den eneste norske romanen fra borgerkrigen jeg vil anbefale.

Fotografi: Heart of Spain av Robert Capa (2003).
– En strålende bok viet Robert Capas verdensberømte fotografier fra borgerkrigen. Det var disse bildene som gjorde ham til en av verdens mest kjente fotojournalister.

Film: Klokkene ringer for deg av Sam Wood (1943).
– Ingrid Bergman i hovedrollen fascinerte, og etter at jeg så denne dro jeg til Spania og ble fascinert av borgerkrigen. Jeg liker også godt Ken Loachs Land og frihet fra 1995, som handler om POUM-militsen

Fra forordet i boken Hund! fornuft og følelser av Liv Emma Thorsen, 2001, Pax Forlag

 “Drømmer hunder? Alle som har sett en hund klynke i søvne, sett den bevege potene som om den løper mens snuten vibrerer og det rykker rundt øynene, vil svare ubetinget ja på dette spørsmålet. Men hva drømmer de? Om møter med andre hunder, om fristende kjøttbein, om spennende lukter, om en god jakt på en hare – om frihet. Vi kan bare gjette.

Kan hende drømmer de som oss, at de gjør fantastiske ting: De klatrer i trær så naboens katt kan få seg en lærepenge en gang for alle, og de kan fly opp og gjøre kål på den talgklumpen som menneskene av ubegripelige grunner har hengt opp til kjøttmeisene.”

“Hunden befinner seg i spennet mellom fantasi og virkelighet. Tanker og forestillinger om hunden er bokens ene hovedfelt, det andre er selve hundeholdet. Gjennom historien har vi mennesker skrevet og snakket om hunder i både beundring og hatske tonelag. 1800-tallets hundeelskere tegnet et bilde av hunden som værende edlere enn mennesket selv – en trofast sliter og venn, lojal inntil døden. Andre fester seg ved kjøteren – en skitten og ussel representant for samfunnets utskudd. Den trofaste hunden, rasehunden og kjøteren er temaer som tas opp i del II, og kjøteren stikker snuten fram igjen i del V. Rasehundenes inntog i hundeverdenen førte til at skillet mellom edle og uedle hunder ble tydeligere, idet rasehunden ble tillagt den trofaste hundens gode egenskaper. Hundens vekslende livsbetingelser slik vi ser det i det praktiske hundeholdet, er tema for del III og IV. I del IV som omhandler den døde hunden, løper de to feltene, forestillingene og handlingene, sammen.”

((klikk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

Utdrag fra bokden Et år i min hage av Karel Capek (se innlegg 26. september 2009):

“Oktober! Da legger naturen seg i dvale – sier man. Men hagedyrkeren vet bedre, – han kan fortelle at oktober er en like god måned som april. For det vet vi, at oktober er den første vårmåned for den skulte vekst, for det som spirer og skyter knopp under jorden, – den måned da knoppene fylles med saft. Man trenger bare å pirke litt i jorden, straks treffer man på saftspente knopper, tykke som en tommeltott, skjøre spirer og kjempende røtter. Det lar seg ikke nekte – våren er her! Gå ut og plant, hagemann! (Pass bare på at du ikke kløver en spirende narciss med spaden!)

Altså er oktober blant alle måneder utplantningens og omplantningens tid. Tidlig om våren står hagedyrkeren foran sitt bed hvor staudenes små spydspisser begynner å titte opp her og der, og han sier tankefullt: “Her ser det litt bart og tomt ut, jeg blir visst nødt til å plante noe her.” En måneds tid senere står hagedyrkeren foran samme bed som i mellomtiden er overgrodd med to meter høye dusker av Delphinium, en jungel Prethrum og en urskog av klokkeblomster og gudene må vite hva ellers, og han sier tankefullt: “Det er litt tett og forvokst her. Jeg blir visst nødt til å rydde opp, tynne ut og plante om.” -– I oktober står hagemannen foran samme bed igjen, hvor et par tørre blad og en vissen stengel er igjen, og sier tankefullt til seg selv: “Det er visst bart og tomt her. Jeg må plante noe, – en fem, seks phlox eller en av de store høstastersene.” Og så gjør han det. Hagedyrkerens liv er fylt med forandring og virkelyst.”

((klikk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

Den amerikanske antropologen og forfatteren Elizabeth Marshall Thomas (1931) har skrevet boken The Hidden Life of Deers, “Rådyrenes hemmelige liv”, Oktober 2009, HarperCollins Publishers. En vinter det var lite mat for rådyrene, begynte hun å fore dem, selv om the New Hampshire Fish and Game Departmen frarådet henne å gjøre det.

Hun hørte ikke på dem. Hvorfor? Fordi rådyrene frøs og var sultne, fordi de ikke hadde funnet nok mat om høsten og fordi hver av dyrene bare hadde dette ene livet.

Hun samlet små, men interessante observasjoner om dem og mange vil kanskje endre sitt syn på rådyr når de leser boken. Hun skriver om deres sexliv, deres sovevaner, dere fordøyelse.

I Norge, som i Thomas’ New Hampshire, jaktes det stort på rådyr, de er jo “skadedyr”, spiser tulipaner, tar med seg flått, skaper problemer når de blir overkjørt … Forfatteren er ikke i mot jakt, men protesterer mot måten det jaktes på; kamuflerte jegere som sniker rundt og lokker på dyrene. Lokkingen, skriver hun, ”ligner på å fiske med dynamitt”.

Hvor skadelig er det å gi rådyrene mat? Hvor skadelig er det å skyte dem (“scribos” anmerkning)? Jeg sier som forfatteren, de må gjerne spise buskene i hagen helt ned til rota, hvis de har lyst til det.

Les utdrag fra boken i “New York Times her.

((klikk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

St. Birgitta, avbildet med sine kjennetegn. Helside miniatyr, funnet i en bønnebok fra 1476 til bruk i Birgittaordenen

Ifølge primstaven graver bjørnen hiet sitt i dag og tørker lyngen til senga.

Dagen er oppkalt etter Den hellige Birgitta (ca 1303-73) født på Finstad i Uppland av adelig slekt. Hun ble i 1316 gift med Ulf Gudmarsson, lagmann i Närke (død 1344) og fikk 8 barn med ham. Allerede i sin barndom hadde hun syner. Kanniken magister Matthias av Linköping førte henne inn i tidens mystikk og bibelstudium. Som enke bosatte hun seg ved Alvasetra kloster og levde i streng askese. Her opplevde hun en rekke visjoner og audisjoner hvor hun så Kristus og hørte ham tale. Hennes åpenbaringer ble nedtegnet og utgitt på latin av magister Matthias.  Under et besøk på Vadstena slott fikk hun av Frelseren diktert regelen for en ny klosterorden. For å få pavens stadfestelse av sin klosterorden og for å gripe inne i de europeiske begivenheter – hun visste seg kallet til å opptre som botspredikant og refser – drog hun til Roma i 1349. Her ble hun med kortere avbrytelser til sin død i 1373. Forfallet i Roma opprørte henne, og hun besvor paven i Avignon om å vende tilbake til Roma, hvor hun ventet på ham. Først i 1367 kom han og stadfestet i 1370 hennes orden, dog bare som en augustinerorden med hennes regel som en vedføyd “konsitusjon”. Hun døde i Roma, men allerede året etter ble hennes legeme brakt  hjem til Sverige og begravet i Vadstena. I 1391 ble hun kanonisert. Hennes karakters storhet, hennes frimodighet og klokskap gjør henne til en av Nordens merkeligste kvinner.

Den hellige Birgittas kjennetegn når hun blir framstilt i kunsten er en bok og et blekkhus, en sort nonnedrakt med hvitt hodeklede, et lys (en historie forteller at hun frivillig lot dråper av brennende voks falle ned på sin hand for å simulere Kristi sår), en pilgrimsstav med hatt og vadsekk (se bildet ovenfor) som symboliserer hennes reiser til Roma mf.fl. Hun avbildes også skrivende mens hun tar diktat fra en engel (se bildet ovenfor), knelende foran synet av Jomfru Maria og Barnet og mens hun gir sine ordensregler til sine nonner.

Les mer om Den hellige Birgitta og Birgittaordenen her. Prof. Tore Nyberg, en av de som vet mye om helgenen og birgittaordenen, er redaktør for boken “Den hellige Birgitta – hendes værk og hendes klostre i Norden”, Odense universitetsforlag, 1991. Kan kjøpes via antikvariat.

((klikk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

“Neste gang får du 15 minutter,” sa programlederen etter innslaget om Hiphop-boka på Musikkredaksjonen på NRK P2 i går. Her kan du høre innslaget om boka mi, det dukker opp etter ca. 20 minutter.

Og på denne siden har Cappelen Damm samlet anmeldelsene av boka. Sjekk også ut følgende “blast from the past”, da jeg i 2004 gjestet Per Christian Frankplads’ Experimenta på Radio Nova med et eget program viet norsk hiphophistorie.

Her er spillelista fra 2004.

* B.O.L.T. Warhead – Flags on Fire (Northside Theme)
* Ståle Stiil – Skateboard
* Mr. Walker & the Walkmen – This is Your Walkman Talking
* Ute til Lunch presenterer Carl I. Hagen – Hagen-ræpp
* Snikksnakk – Her er det no’ muffens!!
* Felony Force – Drugs (Don’t Even Try It)
* MC Cey – Hold It
* A-Team – Peace Doctor
* Flava to da Bone – Everybody Say Ooh
* Warlocks – After Dark Wallhitters
* N-Light-N – Euphony (You Phony)
* Tailormade – P….. Luvaz
* Pen Jakke – De kom ridende
* Gatas Parlament – Stem Gatas Parlament
* Equicez – Negative kids (radio edit)
* Jaa9 & OnklP – Stank Ass Hoe Part 2

De gode anmeldelsene av boka mi, Hiphop, fortsetter å strømme inn. “Forbilledlig og informativ,” mener Bergens Tidende og triller terningen til 5, mens Aftenposten slår fast at dette er en “hengiven hiphopleksjon”. Når kommer backlashen?

“Har du en 10-15 åring i livet ditt som du vil lede inn på den rette sti, er denne gjennomgangen av den amerikanske hiphop-historien både forbilledlig og informativ,” skriver Walter Wehus i Bergens Tidende og triller terningen til 5.

Han slår ganske riktig fast at alle vil “finne en av favorittgruppene sine utelatt her” (jeg har måtte kutte ut flere personlige favoritter selv), men at “boken veier opp med en blanding av tegneserie, fakta, illustrasjoner og foto som fungerer”. Boka gjør også “en god jobb i å vise at hiphop ikke bare er for de tøffe, men lenge har vært en utvei også for outsiderne”.

Aftenpostens Mette Hofsødegård har ingen terning å kaste, men det ser da ut som en 5-er dette også? Hun kaller boka “en spennende innføring i hiphopens kulturhistorie, med forfatterens entusiasme som en nærværende del av bokopplevelsen. Mikael Noguchis illustrasjoner og bokens gjennomarbeidede design gir en helhet med ambisjon om å speile bredden i hiphop.”

Det er også gledelig å se at boka kan fungere som et hiphopkurs for dummies, som er meningen, for Hofsødegård konkluderer slik: “Hva slags appell denne boken har til dem som er litte inne i gamet, er vanskelig å vurdere. Men for den som står utenfor, gir den innsikt og skaper interesse for hiphopens røtter og forgreninger.”

Tar vi også med at NRK Lydverket kaller Hiphop “en glimrende ungdomsbok om hiphop”, og graver fram terningkast 5-anmeldelsen fra Haugesunds Avis og andre tidlige lovord, er det all grunn til å være fornøyd med mottagelsen så langt. Men kritikernaturloven tilsier at den første slakten nå bør være rett rundt hjørnet. Hvor og når kommer den?

Les utdrag fra boka og hele Aftenposten-anmeldelsen under bildet:

Ballade.no bruker anledningen til å publisere to av kapitlene fra boka, men skal jeg være ærlig er nok ikke dette en helt vellykket presentasjon. For bare brødteksten, som presenteres her, er bare ett av flere elementer, og her mister du både layout, bokser, illustrasjoner og lignende. For ikke å snakke om at to av tegningene på sida ser ut til være ødelagt. Men forhåpentligvis kan leseren få et slags inntrykk.

“Hiphopens historie blir via Holens tekster og Noguchis strek fortalt som en slags tegneserieroman, krydret med faktabokser, intervjuer og sjangerorienterte mellomspill av typen ‘Hiphop-latino’ og ‘Politisk hiphop’. Leseren blir guidet gjennom boken av figuren Aksel, og etiske spørsmål blir også tatt opp uten at Holen tar stilling til dem. Dette gjør Hiphop til en pedagogisk og informativ bok om en av de mest dominerende nisjer i vår tids ungdomskultur,” skriver Ballades Carl Kristian Johansen.

Fotograf David Malin bryr seg ikke om «Brangelina» eller Madonna. Han har langt større stjerner i sikte.

FOTO: DAVID MALIN/PHAIDON PRESS

David Malin har siden 1970-tallet konsentrert seg om å fotografere stjernene over hodene våre – hundrevis til millioner av lysår unna. I boken Ancient Light: A Portrait of the Universe» har han samlet rundt 60 av sine beste og mest kjente bilder, som bildene av Hestehodetåken, Sombrerogalaksen og Helixtåken (over).

Les resten av saken på D2.no.

“I himlens forgård.

Det var bare åtte dager senere.

Igjen hadde tre nordmenn fått stadfestet sin dødsdom. Det var de tre fra Sandefjord: Johan Midttun, Øivind Ask og Andreas Bertnes. De hadde fått i stand en sender og søkt forbindelse med England. Lenger var de ikke kommet før en angiver sørget for at de ble stanset.

Vi satt i samme celle som de fem uken før. Dommen var falt for 10 dager siden, men stadfestelsen pleide å ta lenger tid, så denne kvelden kom helt uventet.

De var så forskjellige som de kunne være de tre, alder, lynne og utseende. Men allikevel så like i sin iver etter å tjene Norge.

Midttun var vokset opp i vindharde skjærgården vestpå, og den staute skikkelsen bar preg av det. Fåmælt var han, men det som ble sagt, kom med stille styrke. En tillitsfull barnetro hadde han tatt med seg fra heimen, og ingenting hadde rokket den. I kveld mer en noensinne var det hans beste styrke.

Ask var mer følsom og meddelsom. Alt han sa og gjorde var preget av hans varme hjertelag.

Bertnes var bare unggutten, men det var noe viljefast og bestemt i det åpne, ærlige ansiktet. Ikke en mine bar bud om uro og angst.

Vi setter oss ved et langbord. Midttun på den ene siden, vi tre på den andre. Det er helst Ask som fører ordet til å begynne med. “Hvordan er det etter døden, Hauge?” Det kom så alvorsfullt og intrengende. Hele mannen spurte.”

Fra: Dagfinn Hauge, Slik dør menn, Oslo, Lutherstiftelsens Forlag, 1945 (side 35).

Boken er ikke lenger å få kjøpt, må lånes eller kjøpes i antikvariat.

((klikk her for å komme på forsiden av “t e r s k l e r”))

“Utstilling i København. 78 bilder, Politiken skriver at Munchs bilder samler flere besøkende enn på noen annen separatutstilling her i byen.

Danske anmeldere: “Han søker å skrike, å gi det store fulle rop fra seg. Men overalt er det bare tilløp, og derfor dirrer nesten alt der inne i en uhyggelig krampe-form, som forvirrer, tretter og irriterer tilskueren. Skrik er, unnskyld, en kunstnerisk brøler av rang. Det er på dette bildets knallrøde skyer at en taktkløs hånd har skrevet med blyant: kan bare være malt av en gal mann.”

Men Munch har allerede reist fra byen. Bort fra ydmykelsen. Hjem til Norge, til Åsgårdstrand. Frukt på trærne. Grønnsaker i jorden.

Tilbake til vikingland. Ble ikke drept i slaget ved Svolder. Kom hjem igjen. Til Åsgårdstrand.

Et stenkast unna graver de Osebergskipet opp av jorden. Tilbake til fortiden. Slik hadde hans onkel historikeren P. A. Munch forsket i glemte ting. Plutselig var de synlige igjen.

Munch tar turen til Oseberg og ser et vikingskip komme opp av leirgraven nær Vadlastrøm, nær kanten av raet, den lange ryggen av rullestein. Et skip som ligger i leirjord, med årene ut fra begge borde, ferdig til utferd. Munch går i fortiden, snakker som en foss, blant mennesker han føler seg trygg på, fôrer dem med sine egne teorier om vikingtiden, om Osebergskipet , bor i det han senere skal kalle det eneste hyggelig huset han har bodd.”

Fra: Kjetil Bjørnstad, Historien om Edvard Munch, Oslo, Gyldendal, 1993 (side 306, høsten 1904).

Min bestefar, Olaf  Horgen, fortalte om hvordan han fulgte med utgravningene på vei til og fra skolen på Klokkeråsen.

((klikk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

“Lenge hadde vi blikket rettet mot 1984 … Men … parallelt med Orwells dystre vyer fantes andre … like skremmende, nemlig Aldous Huxleys “Vidunderlige nye verden” … Det Orwell fryktet, var dem som ville forby bøker. Det Huxley fryktet, var at de ikke lenger ville være noen grunn til å forby en bok …  Orwell fryktet dem som ville frata oss opplysningene. Huxley fryktet dem som ville gi oss så mange at vi henfalt til passivitet og selvopptatthet. Orwell fryktet at sannheten ville skjules for oss. Huxley fryktet at sannheten ville drukne i et hav av likegyldigheter. Orwell fryktet at vi ville bli fanget i en kultur. Huxley fryktet at vi ville bli en triviell kultur …

Når en befolkning blir oppslukt av trivialiteter, når kulturliv får en ny definisjon og blir til en evig runddans av underholdning, når seriøs offentlig samtale blir til en form for barnebabbel, kort sagt når et folk blir til et publikum, og dere offentlige liv blir til et varietenummer (hvilket skulle bevises, scribos anm.), da er det fare på ferde for denne nasjonen, og kulturdød er en nærliggende mulighet.

I USA har Orwells profetier liten relevans, men Huxleys er på god vei til å bli virkelighet.”

Fra Neil Postmans bok Amusing Ourselves to Death, Vi morer oss til døde. Den offentlige samtale i underholdningsindustriens tidsalder, fra 1985 (ISBN 82-574-0560-4)

((klikk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

De første anmeldelsene av boka mi, Hiphop, har dukket opp. Haugesunds Avis triller terningen til 5, mens også Goodshit Radio og Ny Tid har godord på lur.

Musikkbøkene Hiphop – Graffiti, rap, breaking, dj-ing og antologien Den beste låta er begge anmeldt av Roar Eskild Jacobsen i Haugesunds Avis 1. september, og der sistnevnte får terningkast 4 belønnes boka mi med en 5-er. Moro! Mens Frode Grytten og Lars Saabye Christensen “blir for innadvendte, stotrete og ordstablende”, får jeg og illustratør Mikael Noguchi bare godord:

“Boken er illustrert av grafittikunstneren Mikael Noguchi og hans veggarbeider både preger og bygger opp om Holens velformulerte penn. Voksne som ønsker å forstå ungdomskultur og unger som digger Erik & Kriss har noe å strekke seg etter med dette musikkritiske verket.”

Hele anmeldelsen under, og her er noen andre sitater:

“Jeg er alltid skeptisk til folk som vil skrive hiphop-instruksjoner/bibler/this is how it is-bøker. Men denne er faen meg vellykka. Ser bra ut gjør den òg. Informativ og fin. Den anbefales offisielt av Goodshit Radio for alle som kan lese.”
Don Martin, Gatas Parlament/Goodshit Radio

”Det som løfter denne boka er ikke bare Holens smittende entusiasme for temaet – med seg har han også graffitimaleren Mikael Noguchi som bidrar til å gi boka en høyst kledelig form.”
Thomas Berg, Ny Tid