Flere aviser gjengir i dag en sak fra Sunnmørsposten om et lesbisk par som opplevde at deres lokale prest ikke var villig til å døpe barnet deres. Saken løste seg smidig og greit ved at prosten steppet inn og forrettet gudstjenesten. Barnet ble altså døpt slik foreldrene ønsket. Det skulle da også bare mangle.

Avisenes overskrifter er av det relativt kritiske slaget. Ordet “nektet” har hedersplass. Lengst går Sunnmørsposten som skriver at Lesbisk par ble nektet dåp. Dette er, så langt jeg kan se av det som er gjengitt hva saksbehandlingen angår, helt feil; parets barn har aldri på noe tidspunkt blitt nektet dåp.

Det som er riktig er at én enkelt prest har sagt at han ikke kan tenke seg å døpe akkurat dette barnet, og det av samvittighetsgrunner. En annen prest trådte da inn i hans sted. Jeg vil tro at alle parter var mer fornøyde med en villig dåpsliturg en med en uvillig sådan. Saken er fullstendig analog til de situasjoner som oppstår ved andregangsvigsler (eller tredje- eller fjerde- eller… ja, det stemmer, det er visst derfor vi sier vigsel av fraskilte). Såpass samvittighetsfrihet skal prester ha, tenker jeg. Jeg er ikke enig med vedkommende prest – for all del, jeg synes synet han står for er ganske trist! – men ser ikke helt hvordan man skal kunne tvinge en prest til å gjøre noe han eller hun av samvittighetsgrunner absolutt ikke ser seg i stand til å gjøre. Det er da det er fint at man er en del av et prestekollegium, ikke sant? Og et kirkefellesskap, slik at vi kan utfylle hverandre?

Nå skal det sies at det ser ut til at barnets foreldre fikk den endelige bekreftelsen på dåpstid og -sted noe seint. Jeg vil tro at man kunne bekreftet positivt hvor og når barnet kunne døpes noe før, men at man kunne holdt spørsmålet om hvilken prest som faktisk skulle forrette åpent noe lenger. (Akkurat det spørsmålet står ofte åpent i disse prestemangeltider.) Men selv om man kan kritisere saksbehandlingen og kommunikasjonen rundt denne, og selv om man helt sikkert bør beklage dette overfor det aktuelle foreldreparet, så er det absolutt ikke dekning for Sunnmørspostens overskrift. Heldigvis.

Det ville vært trist, det.

Så var vi tilbake til hverdagene – så godt som, i hvert fall.

Det ble ei fin helgemessehelg. Dersom du har lyst til å lese prekenen jeg holdt, finner du den her:

• Preken Allehelgensdag 2009.

Vil du vite mer om rammene prekenen var satt inn i, finner du agenden for gudstjenesten her:

• Agende Allehelgensdag 2009

Salmesangen klarer jeg dessverre ikke gjenskape; den var usedvanlig god. Orgelspillet var som vanlig brilliant, og kirkerommet tok seg godt ut med nye lys på alteret og greier. Så ja, jeg synes det ble en flott gudstjenesteopplevelse, sånn alt i alt. Festen etterpå likeså…

Som lutheraner tenker jeg som så at Jesu løftesord spiller en avgjørende rolle når man skal forsøke å fortolke sakramentene. Det er jo, etter luthersk tankegang, nettopp Guds ord og løfte som sammen med det ytre tegnet skaper den virkeligheten som troen kan gripe i tillit til den Gud som rekker oss løftet igjennom det synlige, konkrete tegn.

Men hvilket løfte? Se, det er spørsmålet.

Selvsagt kan man svare evangeliet i generelle ordelag. Men jeg foretrekker å ha noe litt mer konkret å forholde meg til; én bestemt formulering, rett og slett.

Nattverden er i og for seg ikke så vanskelig. Jesu ord som lyder under nattverdinnstiftelsen om at Dette er mitt legeme som gis for dere; Dette er mitt blod som utøses for dere, det funker i massevis for meg. Disse ordene inneholder Jesu løfte om at han vil være til stede med hele seg og med alt han er og har, med det han har gjort og det han gjør og vil gjøre for oss.

Det er ved døpefonten at ting blir litt mer komplisert. Jeg merker at jeg, både i egen tilrettelegging av dåpsforståelsen og også når jeg henter fram dåpen som motiv i forkynnelsen, oftere og oftere knytter an til Jesu løfte slik det lyder i Matteus 28:18-20 – en tekst som leses ved hver eneste dåp og som mange måter fungerer som dåpens innstiftelsesord – Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Det er et sterkt og godt løfte som går godt i sammen med hvordan jeg ellers tenker om dåpen som det sakramentet hvor vårt liv på mystisk vis forenes med Jesu liv, Kristi liv. Dåpen er stedet hvor vi kristnes, stedet hvor det bekreftes en særlig gjensidig forpliktelse mellom Jesus og hans nye disippel.

Så langt alt vel. Kanskje.

Problemet er at denne teksten overhodet ikke spiller noen rolle i Luthers fortolkning av dåpssakramentet slik denne presenteres i Luthers lille katekisme. Der sier salige Martin Luther det slik:

3. Hva gagn har vi av dåpen?
Dåpen virker syndenes forlatelse, frelser fra døden og djevelen, og gir evig salighet til alle som tror. Dette er Guds ord og løfte.

4. Hvordan lyder Guds ord?
Vår Herre Jesus Kristus sier: “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.” (Mark 16:16)

Den etter alt å døme psevdo-markanske formuleringen i Markus 16 spiller en forsvinnende liten rolle i måten jeg tenker om dåpen. Jeg vet ikke engang om spørsmålet er interessant, men likevel: Skal tro om dette gjør meg til en mer eller mindre god lutheraner?

Biskop Ingeborg i Møre har skapt storm i deler av bedehusmiljøet på Vestlandet. Grunn: Hun har gjort et forsøk på å stramme opp saker og ting i tilknytning til bedehusdåp.

Jeg er oppvokst i bedehusland og er derfor ikke overrasket over at stormkastene nå kommer. Jeg har sett dette bygge seg opp en stund. Det mest overraskende er at det ikke har blåst ordentlig opp før nå.

Bakgrunnen er som følger: Deler av bedehusland har en lang og nokså konsekvent embedskritisk historie. Bedehusfolket har vært og er, stadige teologiske kontroverser til tross, i overraskende stor grad fortsatt svært trofaste kirkemedlemmer. Men i tillegg til å ha sitt formelle medlemsskap i Den norske kirke møtes man også jevnlig på bedehusene, og mange i dette miljøet har nok følt at det er bedehuset som er deres primære – for ikke å si egentlige – åndelige hjem.

De siste årene har det vokst fram en ny generasjon bedehusfolk, folk på min alder som egentlig ikke har noe forhold til kirka som åndelig hjem i det hele. Det er på bedehuset de går, det moderne bedehuset med sin forsigtig lovsangs-karismatiske møteform og sin rett nok til tider biblisistiske men like fullt relativt grundige og ganske så dagsaktuelle bibelutleggelse; i kirka går de bare når de “må”, i så måte ligner de ganske mye på den brede hop av folkekirka som de fremstår som så ivrige etter å kritisere. For mange av disse unge-voksne-bedehusfolkene virker det, forståelig nok, ganske underlig at de må til kirka og presten for å få døpt barna sine når det er lederskapet på bedehuset som i det daglige framstår som deres pastorer, særlig når bedehuset tilbyr både konfirmasjonsundervisning, begravelse (dersom noen ønsker det) og regelmessig nattverdfeiring. Alle kjennetegnene på en menighet er jo på plass!

Med andre ord: Dette handler om at det innenfor bedehusene de siste årene har vokst fram fellesskap som ikke lenger dyrker “i kirka på formiddagen, på bedehuset om kvelden”-dobbeltheten, men som i stedet har valgt seg bedehuset som sitt altomfattende åndelige fellesskap, et sted hvor det tilbys “full pakke”, ja, et sted som bærer alle kjennetegn på å være kirke i hel og full forstand:

Like ens lærer de at det alltid vil forbli èn hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene. Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker. Som Paulus sier: “Èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far osv.” (CA VII)

På denne bakgrunn har man de senere årene også begynt å utføre dåp innenfor rammen av slike bedehusmenigheter. Dette er ikke noe problem. Det vil si, det er ikke noe problem så lenge man opptrer ryddig. Men akkurat det kan som kjent være et problem.

Problemene som har oppstått har med kirkerett å gjøre. I Den norske kirke er det gjeldende kirkeordning at det er presten som på vegne av kirka står for sakramentforvaltningen (jf. CA V og XIV). For å kunne kalles prest i embetsmessig forstand må man være “rettelig kallet”, det vil i praksis si godkjent av en biskop og ordinert til prestetjeneste. Det er biskopen som fører tilsyn med at hvordan prestene utfører sin tjeneste på kirkas vegne. Innenfor dette systemet vil enhver dåp som forrettes av en ordinert prest regnes som utført på vegne av Den norske kirke, og dåpskandidaten blir automatisk ført inn i kirkeboka som Dnk-medlem.

Lederne på bedehuset har på sin side i alle år gjort et poeng ut av at de ikke står under biskopens tilsyn. De vil ikke underkaste seg noen slik kirkeordning, rett og slett. Det er selvsagt lov, det, men dersom man ikke ønsker å spille etter gjeldende regler tenker i hvert fall jeg for min del at man må finne en annen bane å spille på og en annen gjeng å spille sammen med. Med andre ord: Dersom man ikke vil være en del av gjeldende kirkestruktur, da får man ta konsekvensene og opprette sin egen, altså danne et nytt kirkesamfunn utenfor Den norske kirke. Det er det, både rettslig og teologisk og kirkesosiologisk, rikelig med rom for å gjøre. Før eller senere er det naturlig å oppdatere kartet etter terrenget. Indremisjonsforbundet gjorde nettopp dette på sin generalforsamling i sommer, mens Misjonssambandet og Normisjon, de to andre tunge aktørene i bedehusland, foreløpig har valgt å ikke gå til dette steget riktig ennå. (For NLMs vedkommende syntes jeg i grunnen sommerens GF-vedtak om å ikke opprette trossamfunn ennå var helt greit, men det handler mer om at jeg mente at forslaget til positivt vedtak var altfor dårlig begrunnet enn at jeg mener at NLM ikke bør gjøre noe slikt vedtak på noe tidspunkt. Jeg er i grunnen enig med min mamma akkurat der: NLM kommer helt sikkert tilbake til denne saken. Sånn, parentes slutt.)

I mellomtida, mens bedehus-Norge forsøker å finne ut hvordan de skal organisere seg sånn rent kirkerettslig (et ord en del i bedehusmiljøene i grunnen virker å være aldri så lite allergiske mot) fortsetter man altså å døpe i bedehusforsamlinger rundt omkring. Dåpen er selvsagt gyldig; den er utført i vann og til Den treenige Guds navn. At barnet er en kristen er det altså ingen som bestrider. Spøsmålet er imidlertid hva slags status dette døpte og kristne barnet eventuelt skal ha i Den norske kirke. Er det nok at (en av) barnets foreldre er medlemmer i Dnk, for eksempel, for at barnet skal bli medlem der selv om dåpen skjer på bedehuset? Ganske mange dåpsforeldre med bedehustilknytning ser ut til å mene ja, men biskop Ingeborg mener nei.

Jeg synes biskop Ingeborg argumenterer klart og forståelig og konsekvent. Hun plasserer bedehusdåp som ønsket knyttet opp mot medlemsskap i Dnk i kategorien “nøddåp”, altså dåp utført av en ikke-ordinert på grunn av en nødssituasjon (det klassiske eksempelet er det nyfødte og svært syke barnet som døpes av en sykehusansatt; vedkommende som døper trenger ikke engang å være døpt selv for at dåpen skal være gyldig). Det er selvsagt å strekke nøddåpsbegrepet noe langt å inkludere en planlagt og vel forberedt handling i denne kategorien, men det er i grunnen den eneste mulige kategorien vi har, eventuelt ved siden av hjemmedåp-kategorien (barn blir døpt hjemme av en av “husets folk” fordi det er store avstander til nærmeste kirke). Og jeg oppfatter biskopens presisering som positivt motivert, hun ønsker å finne kirkerettslig grunnlag for å kunne inkludere bedehusdøpte barn i Den norske kirke som fullverdige medlemmer. Men i den sammenhengen stiller hun ett krav: Hun vil at barna, slik ordningen er ved nøddåp eller hjemmedåp, skal bringes til kirka slik at dåpen kan bli bekreftet der før barnet kan skrives inn i kirkeboka og medlemsregisteret.

Og det er da det blåser opp, altså. Sett fra bedehuset oppfattes dette nemlig som et hierarkisk maktovergrep. Derfor valgte også leder i Møre bispedømmeråd nylig å gå av som rådsleder fremfor å bære sin bedehusdøpte datter til Molde domkirke for bekreftelse og kirkemedlemsskap.

I denne saken heier jeg på biskopen. Jeg har ingenting imot bedehusforsamlinger i det hele tatt. Tvert imot, jeg tror at de kan virke vitaliserende på kirkelivet i Norge. Men jeg liker ikke denne konsekvente aversjonen mot å forholde seg til gjeldende kirkerett. Hvem som helst kan ikke opptre offentlig som sakramentforvalter på vegne av Den norske kirke uten at de kirkejuridiske sidene ved handlingen er avklart på forhånd. Det er ikke slik Den norske kirke er organisert, nemlig. Liker man ikke det, står man som sagt helt fritt til å danne sin egen frikirke.

Noe kanskje flere enn Indremisjonsforbundet burde vurdere seriøst å gjøre.

Dåpstale til Theodor, 12. juli 2009.

I dag skal lille Theodor bæres til dåpen. Theodor – navnet er sammensatt av to greske ord, theos som betyr Gud og doron som betyr gave. Theodoros eller Theodor betyr derfor Gudegave.

Og i dag, når vi ser lille Theodor, aner vi også hvilken fantastisk gave han er til alle dem rundt seg. Livet er i seg selv en gave fra Gud. Livet er ikke vårt eget å gi og ta, det er noe som er gitt oss. Vi tar imot livet – med takknemlighet, slik det også er gitt oss å ta imot det lille barnet som blir lagt i hendene våre. Barnet lærer oss takknemlighet og tillit.

Gud har en enda større gave å gi. Gud handler i historien for at vi alle skal kunne være hans barn, Guds barn. I dag skal Theodor motta denne gaven fra Gud her framme, ved døpefonten. Gud vil knytte livet hans sammen med Jesu liv, og gjennom Jesus kommer også Guds løfte til Theodor: Jeg er med deg alle dager inntil verdens ende.

Og det fantastiske med dette løftet er jo at Guds verden, Guds virkelighet, ikke slutter der vår virkelighet og vår verden tar slutt, ved døden. Guds virkelighet sprenger alle grenser i tid og rom, fra evighet og til evighet: For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.

Kristus døde, Kristus sto opp, Kristus skal komme igjen. Men den gang da Jesus hang på korset, da han oppgav ånden, da han ble lagt i en grav og da han, skjult for alle menneskers blikk, ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft, da var det ingen som forsto hva alt dette innebar. Ikke en levende sjel skjønte betydningen av Kristi verk. Ikke ett eneste menneske kunne personlig tilegne seg det som skjedde. Ikke før etterpå.

Likevel har kirka alltid forkynt at Kristi verk like fullt hadde gyldighet, til og med en universell gyldighet, selv om det ennå ikke var noen som hadde grepet (eller blitt grepet av) dette i tro. Hva er det da som hindrer oss i å tro at Kristi verk fortsatt har universell gyldighet, også for dem som ikke selv tilegner seg innsikten om og tilliten til frelsen i Jesus Kristus?

Inngang

Er jeg universalist? Bygger jeg hele eller deler av min teologisk konstruksjon på en mer eller mindre uttalt tro på at alle mennesker blir frelst til slutt, okkesom, uavhengig av hvor mye eller lite de tror, tenker, gjør eller føler? Jeg vet ikke helt. Enten er jeg i ferd med å oppdage at jeg muligens har tenkt slik en stund allerede, eller så er jeg i ferd med å falle for tanken. Jeg er slett ikke sikker på hva som skjer og hvorfor, men lurer, det gjør jeg.

Grunnen til at jeg lurer på dette er at jeg har forsøkt å tenke noen tanketråder helt til endes. Tanketrådene finnes i et vas av en kommentar som jeg skrev borte hos Borisoglebskij-Audun for noen dager siden. Samtalen har senere forgrenet seg, blant annet her.

Den bloggen du leser nå har et uttalt mål om å være et sted hvor du som leser inviteres inn i mitt pågående teologifaglige de- og rekonstruksjonsprosjekt. Denne posten blir til midt i en slik prosess. Sånn innledningsvis minner jeg derfor om bloggens tilttel; dette blir i høyeste grad strøtanker – uferdige sådanne. Kanskje leser jeg dette om en uke og tenker: For noe sprøyt! Overskriften burde heller vært: ”Om universalismens umulighet!” Eller kanskje opplever jeg at dette er tanker som vokser og modnes med tiden? Hva vet jeg?

Denne bloggposten er med dette utstyrt med en religiøs grubling-alert.

Communio som utfordring

Bloggposten som startet alle grubleriene gjaldt kommunionsbrudd, eller kirkesplittelse om du vil. En kommentator (Håvard) mente at bloggforfatter Audun med sin analyse av en (u)mulig splittelse mellom proster og biskop i Stavanger bispedømme [overså] at å snakke om kommunion bare er meningsfullt der det hellige samfunn er konstituert. Han sendte også et lite á propos til undertegnede: Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor [Harald] er så opptatt av nattverden isolert sett. Det er da ikke nok bare med rett sakramentforvaltning for å unngå skisma? Til dette svarte jeg (i kjent stil) både langt og omstendelig, men hovedpoenget mitt kan oppsummeres omtrent som følger:

Kristen enhet (communio) er ikke noe vi skaper, det er noe som gis oss utenfra, i Kristus. Det er Kristus som skaper enheten, det er han som er det samlende punktet som vi enes rundt. Denne enheten er derfor noe som er før oss, noe som er gitt forut for alle våre liturgiske leker og alt vi sier og gjør; Kristi verk er alltid før oss. Når vi for eksempel (siden det nå engang var det samtalen handlet om) samles for å feire nattverd sammen, da mottar vi et synlig tegn på at vi allerede er ett. Vi spiser av det samme brødet, som er Kristus. Der og da mottar vi altså den enheten som allerede på forhånd er skapt for oss. Paulus skriver: Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød. Siden Kristus er den som gir oss enheten følger det at vår vei går via brødet (Kristus) til enhet, ikke via enhet til brødet.

Fra denne forhåpentligvis noenlunde klartenkte tanken forsøkte jeg så å generalproblematisere alle mulige tenkninger som sier at enheten må være avklart oss i mellom før vi kan feire nattverd sammen – jeg gav uttrykk for at jeg mener dette er å snu tingene på hodet.

Jeg tok også denne tanken ett skritt videre og skrev (og dette er et sitat, jeg har kun bedret ordstillingen bittelitt): Økumenikkens mål er å synliggjøre i praksis denne enheten som allerede er gitt. Jeg mener dette arbeidet må ha full kommunion med alle kristne som et naturlig mål.

Kommentaren vakte reaksjoner. Naturligvis. For med det jeg har sagt så langt åpner jeg minst to dører som man vanligvis holder lukket når man tenker teologi:

1. Jeg reverserer rekkefølgen mellom nådemidlene (her: nattverden) og deres virkning, idet jeg postulerer at enheten eksisterer før sakramentet. Da melder spørsmålet seg med en gang (og det gjør det hos meg også): Kan det ikke da like gjerne være slik at denne enheten kan være like reell selv om den ikke mottas i tro? Men hva er i så fall vitsen med nådemidlene? Hvorfor forkynne evangeliet og døpe og feire nattverd hvis disse tingene “bare” bekrefter noe som allerede er gitt? Det er altså på dette punktet jeg mener at jeg i ytterste konsekvens blir universalist: Dersom den enheten vi snakker om er forut for og slik sett uavhengig av nådemidlene, kan man ikke da like gjerne si at absolutt alle blir “like frelst”, nattverd eller ikke nattverd? For å sette det på spissen: Hva er da vitsen med disse kristenkirkegreiene?
2. I tillegg trenger man ikke lese meg spesielt vrangvillig for å beskylde meg for å berede grunnen for fullstendig lærepluralisme og -relativisme. For dersom den kristne (eller den universelt-mellommenneskelige?) enheten er noe som er gitt oss, uansett, og at vår jobb “bare” er å realisere denne gjennom praksiser som demonstrerer fullstendig forbrødring, hvordan skal man da forholde seg til de faktiske menings- og praksisforskjellene som er oss imellom? Som kristne, som religiøse, som mennesker? Skal vi bare overse dette og late som om alt er greit og at alle er enige og liker hverandre når vi egentlig – eller på overflaten – ikke gjør det? Hva med for eksempel CA VII som taler om ren evangelieforkynnelse og rett sakramentforvaltning i samme avsnitt som sann enhet i kirken?

Her finnes det med andre ord mer enn nok å gruble videre på.

Dynamikken i nådemidlene: Guds frelse kommer først

Når jeg forsøker å tenke teologi, så er det for meg hele tiden et underliggende premiss at det er Gud som er det “egentlige” handlende subjekt i alt som har med troens liv å gjøre. Pregnant uttrykt: Frelsen er Guds sak. Til dette kan vi tilføye noen Pauli ord: Gud vil at alle mennesker skal bli frelst.

Når jeg som troende kristen vender meg til Gud i tillit (tro) er det nettopp i tro på at han vil ta imot meg, fordi Gud ønsker å frelse meg og fordi dette ønsket er uten forbehold. Det er dette positive utgangspunktet som gjør at jeg i det hele tatt kan vise Gud tillit. En Gud som tar forbehold knyttet til spørsmålet om frelse er knapt tilliten verdig, tenker jeg (og slår meg nesten på munnen når jeg tenker det, for det er en dristig tanke!). Dersom jeg var i tvil om jeg kunne stole på Gud, hvordan kunne jeg da tro, altså vise Gud tillit?

Tanken på Guds uforbeholdne frelse er en grunntanke i alle slags kristne konsepsjoner. På kristen dialekt har denne holdningen hos Gud et spesielt navn: Den heter nåde. Hele poenget med nåden er jo at den er gratis (pun intended), uten forbehold. Evangeliet er ikke noe annet enn budskapet om denne uforbeholdne frelsen.

Som lutheraner – for det regner jeg meg altså som – tenker jeg som så at nåden rekkes meg i nådemidlene. Da jeg ble døpt lød Jesu løftesord: Jeg er med deg alle dager inntil verdens ende! De gangene jeg hører evangeliet forkynt klart og rent, altså uten lovens iblanding, da hører jeg Jesu ord: Dine synder er tilgitt! (Og da hører jeg også, gjennom et visst teologisk “filter”: Syndens makt er brutt! Din dødelighet er overvunnet!) Ved nattverdbordet hører jeg: Dette er mitt legeme, dette er mitt blod, det gis for dere! Guds løfter i Kristus bæres til meg som Kristi reelle, fysiske nærvær i vann og ord, i brød og vin – og som gester, lys, klær, bilder, symboler, toner; hele det liturgiske spillet som rammer inn nådemidlene står i den samme formidlingens tjeneste, den samme frembæringens tjeneste.

Men hva er det så som bæres fram? Jo, det er en allerede foreliggende virkelighet. Det er Jesu Kristi liv og død, han kors og oppstandelse, som gjør at evangeliet kan gripe tak i meg, fylle meg med fred, inngi tillit. Og dette er noe som allerede har skjedd, dette er noe som foreligger som historisk virkelighet. Det er inkarnasjon, det er levd liv, det er åpen himmel, det er tomt kors og tom grav og sprengt dødsrike og… og alt dette er fortidige hendelser som kommer meg i møte fra nettopp fortida. Syndene er tilgitt! Kristus er oppstått! – sier vi, og refererer med det til noe som alt har skjedd, til en virkelighet som allerede er konstituert og som allerede foreligger. Gud spør ikke: Vil du at jeg skal tilgi syndene dine? Han sier: Dine synder er tilgitt! Han spør ikke: Vil du at jeg skal gjøre noe med dødeligheten din? I stedet viser han meg den oppstandne. Og så videre.

Jeg mener det må være mulig å ta denne tanken enda ett steg videre og si: Gud hadde tilgitt meg før jeg hørte at han hadde gjort det. Gud hadde overvunnet døden for meg før jeg visste at jeg ville få bruk for det. Gud hadde gjort alt menneskelig til sitt før jeg ble en del av menneskeheten. I klartekst: Gud hadde stelt istand min frelse før jeg var i stand til å integrere vissheten om dette i livet mitt.

Det er denne frelsen som rekkes meg konkret og nært i nådemidlene. Men skal jeg nå forsøke tenke konsekvent og la hele tankerekka være gjennomsyret av nåde “helt til bunns”, må jeg ikke da også si: Det kan da ikke være slik at min frelse er avhengig av at jeg tar imot dette? For blir ikke da spørsmålet om frelse et spørsmål om min respons? Henger ikke i så fall alt til syvende og sist på meg og min mottakelse? Koker ikke alt da ned til en eller annen variant av gjerningsrettferdighet?

Dersom svaret på dette aller siste spørsmålet er noe i nærheten av et ja, da er det heller ikke lenger noen grunn til å reservere frelsestanken til de kristne eller til innenfor kirken. For som kjent: Gud har bundet oss til nådemidlene, men vi kan ikke derav slutte at han har bundet seg selv. Den frelsen som rekkes oss i evangeliet og som konkretiseres i dåpen og nattverden er jo forut for disse nådemidlene, og da må det være fullt mulig å tenke at Gud, i sin suverenitet, kan la alle mennesker være omfattet av denne frelsen.^[1]

Alle mennesker – frelst? Det er fortsatt en fremmed tanke å tenke, synes jeg. Jeg ønsker jo at det skal være slik, og dette har jeg også tidligere gitt uttrykk for. Men likevel er det nok slik at tanken på fortapelsen som en slags negativt bakteppe til frelsen fortsatt henger nokså fast i meg.

Samtidig er jeg ikke i tvil: Tanken på fullstendig apokatastasis, altså at alle til syvende og sist blir frelst, er den mest radikale og kanskje den mest provoserende tanken som tenkes kan. For da gjenstår det ikke noe som helst knyttet til vår egen prestasjon. Frelsen blir helt og holdent Guds sak.

Og, som allerede nevnt, det er visst slik at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Jeg håper i hvert fall på dette, og er heller ikke redd for å si det: Jeg håper at alle mennesker blir frelst, at den samme frelsen som jeg tror rekkes meg i evangeliet og sakramentene er gjort i stand til absolutt alle mennesker, uten unntak. Døpte som udøpte, kristne som hedninger, fromme som hyklere. Det ville være nådens ultimate triumf.

Hvorfor kristen?

Så langt, så vel(?): Frelsen er Guds sak. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Siden den kristne tro bygger på tanken om at vi blir frelst “gjennom Kristus”, følger det at Gud på en eller annen måte knytter alle som blir frelst til ham, og derfor er alle dem som Gud vil frelse i et mystisk fellesskap med hverandre, i Kristus.

Jeg tror altså at Gud rekker oss denne frelsen igjennom evangeliet og gjennom sakramentene. Men samtidig forsøker jeg med dette også å tenke tanken at Gud kan frelse uavhengig av vår tro, uavhengig av vår respons. Da må dette naturlig nok også innebære: Uavhengig av kirken, uavhengig av ord og sakrament. Kan dette stemme? Er vi alle i et stort, universelt communio, uavhengig av kommunionen, til og med uavhengig av tro og dåp?

I så fall: Hva er da poenget med å være kristen? Hvorfor dåp, dersom frelsen ikke er tvingende avhengig av denne? Hvorfor evangelieforkynnelse, dersom man kan bli frelst uansett? Hvorfor kirke? Hvorfor misjon?

Det er relevante innvendinger. Men jeg tror like fullt at det kan gis flere gode svar.

For det første: Fordi Gud har bundet oss til denne måten å handle på.

Jeg har allerede sagt det, men det tåler å gjentas: Jeg tror at Gud har bundet oss til nådemidlene. Det virker for meg som at inkarnasjonen er noe av det aller mest sentrale i Guds “logikk”, og nådemidlene er nettopp inkarnasjonsteologi i praksis. Ved bruken av nådemidlene trer en virkelighet fram som ellers ville forblitt usynlig. Nåden konkretiseres, rett og slett. Og for oss som konkrete, fysiske mennesker er denne konkrete nåden den eneste vei til virkelig forandring. Det går med andre ord en naturlig(!) vei fra skapelsen til det sakramentale livet i og ved nådemidlene.

(I den forutgående diskusjonen har ett av spørsmålene vært hvorvidt kirka finnes før den trer fram ved bruken av nådemidlene. Jeg tror kanskje jeg vil gå for følgende formulering: Frelsen finnes som faktisk realitet forut for kirka – og det er denne frelsen som er kirkens eksistensgrunnlag, selve dens kontitusjon – men selve kirka konkretiseres og trer synlig fram først gjennom dåpen, før den deretter holdes oppe ved nådemidlene. – Det ble jo en hel liten ekklesiologi, dette. Det viktigste i akkurat denne sammenhengen blir vel kanskje å poengtere at frelsen godt kan tenkes å favne videre enn kirka og derfor ikke kan avgrenses eller begrenses til denne.)

For det andre: Fordi det som kirka holder fram er sant.

Kanskje evangeliet ikke skal forstås som inngangsporten til frelsen, men heller som den gode nyheten om den porten Gud allerede har ledet oss alle igjennom. Men om så er, gjør det i så fall nyheten mindre viktig? Kanskje er det virkelig slik at alle en gang skal få del i den sakramentale virkeligheten som inkarnasjonen har åpnet for. Men om så er, blir det i så fall mindre viktig å få øynene åpnet og å få berøre denne virkeligheten med egne hender allerede her og nå? Satt på spissen: Dersom Guds plan nå skulle være å frelse alle og fikse alt på sikt, forsvinner da verdien av å gjøre verden til et bedre sted her og nå gjennom å spre nyheten om alt det fantastiske Gud har gjort – og gjør?

Som kristen har jeg grunn til å glede meg i dobbel forstand over frelsen: Jeg kan glede meg over det Gud har gjort og glede meg til det Gud skal gjøre. Og dette unner jeg alle å se, dette unner jeg alle å få del i: Jeg unner absolutt alle mennesker å se at Gud selv har trådt inn i verden og kommer oss i møte midt i vår verden, her hvor vi bor, her hvor vi er til, midt i kroppsligheten og menneskeligheten vår.

For det tredje: Fordi Gud vil forandring.

Noe av poenget – for ikke å si selve poenget! – er vel at vi skal øve oss i å være nettopp kroppslige og menneskelige, fordi frelsen til syvende og sist handler om gjenreisningen av det sant menneskelige. Enten vi nå kaller prosessen helliggjørelse eller theosis: Blir veien noe mindre viktig fordi om vi alle er omfattet av Guds løfte om å nå fram til målet til slutt? Livet er da vel uansett noe mer enn bare en transportetappe – og frelsen handler da om mye mer enn livet etter døden? Jeg mener – både for oss selv og for alle våre medmennesker?

Kanskje kan vi oppsummere det hele i følgende formulering: Hvorfor kirke? Fordi kirka i seg selv er nåde.

De uløste spørsmålene

Kanskje er det slik det er. Kanskje er det dette jeg tror. Kanskje er jeg universalist. Kanskje fortjener jeg også merkelappen “ekklesiologisk doketist”, en merkelapp jeg har forsøkt å dukke unna, hvis det nå virkelig er slik at jeg mener at frelsen like gjerne kan være en realitet utenfor den fysiske kirka. Alt det kan jeg i så fall leve greit med, tror jeg. Jeg vet ikke om jeg er riktig klar for å presentere meg på denne måten ennå, vet ikke engang om jeg noen gang kommer til å bli det, men jeg ser i hvert fall at universalismen går godt ihop med mye annet i den type teologisk konstruksjon jeg kjenner meg mest konfortabel med.

Men dette er jo ingen liten sak. Det er ikke til å komme forbi at spørsmålet om frelsen er en relativt(!) sentral sak i enhver teologisk konstruksjon. En åpning mot en universalistisk grunnforståelse medfører derfor en røys med uløste spørsmål.

Her er ett: Selv om det skulle være slik at alle blir frelst til slutt, så løser ikke det problemet med læremessig uenighet i kirka. Hva med læren? Skal man ikke sette noen grenser, selv om man tror at den usynlige virkeligheten er grenseløs? Og hva med de grensene som allerede er? Jeg har for så vidt allerede pekt ut hovedkursen, i og med at jeg har skrevet noe om at det kirka holder fram er sant, men likevel: Hva betyr dette i praksis? Hvilken kirke snakker vi om? Hva slags teologi målbærer den? Hva når vi er uenige, også om troens ”grammatikk”? Hva når noen vil ødelegge noe jeg holder for kjært og viktig, rett og sant – hva da? Hva når noen vil ha meg med på å feire nattverd på en måte som undergraver det inkarnasjonsteologiske – hva da? Eller – enda verre! – hva hvis noen først tråkker på andre, for så å signalisere at de er i kommunion med meg – hva da?

Et annet spørsmål: Er ikke det bildet jeg her har skildret av dynamikken mellom Guds frelsende gjerning og min påfølgende tillit vel glatt? Hva med de gangene jeg føler at jeg må kjempe med Gud, de gangene da Gud virker fjern og alt annet enn involvert i mitt liv? Hva med de gangene Gud ikke synes å være tilliten verdig? Er jeg da på et sted hvor det bare er jeg som “mangler innsikt”, eller er dette også erfaringer som gir sanne bilder av Gud? Hva gjør i så fall dette med den tilsynelatende friksjonsløse tanken at Gud er “altomfavnende” som universalismen ser ut til å forutsette?

Og hva med dette tredje problemfeltet: Hva med alle de tekstene i Bibelen og fra kirkas lange refleksjonshistorie som snakker om at frelsen er knyttet til å ta imot Kristus på en spesiell måte? Enten det nå er dåpen eller nattverden eller den indre omvendelsen vi snakker om: Er det ikke et poeng å kunne tro at disse tingene betyr noe mer enn å bekrefte noe som er uansett? Utgjør ikke våre valg noen som helst forskjell?

Og så videre. Her må det tenkes, føles og undres. Men først og fremst så skal der leves.

Utgang: Min egen troshistorie som ressurs

Jeg har allerede rukket å leve noen år, og jeg har vært så heldig å få lov til å være i en refleksjonsprosess rundt dette med egen tro en god stund allerede. Når jeg nå ser tilbake, ser jeg at min tro er ganske annerledes i dag enn den var for ti år siden. Samtidig er det mye som er likt: Jeg er fortsatt kristen, jeg er fortsatt glad i Bibelen, jeg er fortsatt lutheraner, jeg har ikke frasverget meg min barnedåp, jeg klamrer meg fortsatt til evangeliet. I det hele tatt: Det grunnleggende er det samme.

Derfor tenker jeg: For meg må det være et poeng å unne mine kristne søsken et minst like stort bevegelsesrom som jeg selv har benyttet meg av – i begge retninger. Da er det ikke til å komme forbi at resultatet blir en ganske stor kirke!

Utgangspunktet for disse skriveriene var noen tanker knyttet til et mulig kommunionsbrudd i Stavanger bispedømme. Et spørsmål som derfor naturlig melder seg er om et eventuelt universalistisk syn på frelsen behøver å medføre et annet syn på hvilke (og hvor rigide) spilleregler som skal gjelde internt i kirka – for det er jo det spørsmålet om eventuelt kommunionsbrudd handler om.

Jeg kan ikke gi noe klart svar på dette spørsmålet nå. Men jeg kan likevel si noe. For det første: Jeg tror ikke det verden trenger nå er enda flere kirkesamfunn, enda flere skudd på den lutherske grenen av kirketreet, enda mer oppsplitting. Det er riktignok bare en magefølelse, men magen skal man ta på alvor.

For det andre er det ikke til å komme forbi at jeg først og fremst ønsker meg en raus kirke. Ikke bare kirke, forresten, men verden også! Kanskje blir det lettere å holde sammen dersom man tenker om alle mennesker, uansett bakgrunn eller meninger, at du er jammen min bror du også, og vi skal begge tilbringe evigheten hos vår himmelske Far – selv om du kanskje ikke har oppdaget det selv engang! -?

Jeg vet ikke. Men jeg tror det er sant, det Herrens disippel skriver: Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. Han skriver noe mer om denne kjærligheten også: Gud er kjærlighet. Hvis det er sant, da har vi ikke noe å frykte – og vi har tilsvarende mye rom til å gruble og spekulere.

For ikke å forglemme være – sammen.

Videre lesning: Om Van Goghs rom

Noter/referanser

1. Et (lite) ekskurs om først og sist

Dynamikken i tid og rom er nok noe mer komplisert enn at frelsen kan “fanges” i formelen “allerede gitt”. Det er jo i tillegg snakk om løfter her, om noe som skal gis en gang. Men disse virkelighetene er ikke uavhengig av hverandre. For det første er de samlet i Gud, som er én. Og for det andre finnes det “punkter” hvor Guds fortid og Guds framtid møtes og bryter inn i tiden, i øyeblikket. Som lutheraner med sans for en sterk inkarnasjonsteologi tenker jeg at disse punktene finnes i sakramentene.

Dåpen først: I dåpen “kobles vi sammen” med Jesu død og oppstandelse. Jesu egen død og oppstandelse er fortid, det er en virkelighet som er allerede gitt. Men dåpen rommer også et et ennå ikke, nemlig vår egen død og oppstandelse. Denne er framtidig. Men fortid og framtid møtes i Guds løfte om at “slik det engang var, slik skal det også bli.” Jeg dør og oppstår med Kristus i et “allerede gitt – ennå ikke”.

Hva gjelder nattverden, så er det der så mange mulige lagdelinger og tolkninger at jeg nesten ikke vet om jeg tør begynne. Kristus, han som møter oss i brødet og vinen, har gjennom inkarnasjonen gjort alt sant menneskelig til sitt. Det er fortid. En dag skal han gjenreise den sanne menneskelighet i oss alle. Det er løftet. (Kan hende er det dette som er det mest naturlige tilknytningspunktet for en universell communio-tanke? I inkarnasjonen ligger dessuten spiren til å tenke communio med alt det skapte, ikke bare det menneskelige.) Og her er mer! Guds Lam har latt seg ofre og har båret (eller bærer?) fram seg selv som fullkomment offer for Gud Fader i himmelen, og en gang skal han løfte verden opp til Gud, forsonet (NoS 260:4). Vi spiser av offermåltidet og har allerede del i begge deler, både det som har skjedd og det som skal skje. Eller hva med det som kanskje er den nærmeste parallellen til dåpens tydning: Kristi seier over døden er nærværende i den oppstandne Kristi nærvær i brødet og vinen, og når han gir seg selv til oss er dette en bekreftelse av at løftet om oppstandelsen også gjelder oss.

Frelsen er allerede gitt. Men den er ikke realisert fullt ut. Det som ennå ikke er, er likevel allerede nærværende – i form av en begynnelse og et løfte, og begge deler er i Kristus.

Tid og rom på kryss og tvers, altså. Kanskje blir det da feil å henge seg opp i tidsmessige kategorier og tingenes rekkefølge? Kanskje er det en misforståelse å tenke at siden min respons kommer etter at frelsen er annonsert, så er det som annonseres (først) som frelser og ikke det at jeg tar imot (sist)? Kanskje må hele den tankerekka som ser ut til å åpne seg mot universalismen bare skrinlegges? Eller er det kanskje heller slik at denne relativiseringen av tid og rom heller skal forestås som enda mer trøst, enda mer nåde, fordi absolutt alle mennesker, uavhengig av tid og rom, uavhengig av før og etter Kristus, med dette kan inkluderes?

Jeg vet ikke. Men det ser ut som om absolutt universalisme er svære greier.

For kristne er det ikke valgfritt å elske hverandre.

Audun skriver om kirkesplittelse borte på Borisoglebskij. Les!

Det siste halvåret har jeg vært med på å etablere et nytt tilskudd til ukerytmen her i prestegjeldet: Hver onsdags morgen kl. 08:30 er vi nå en gruppe som samles for å be (synge) laudes (morgenbønn) i Røros kapell. Etterpå setter vi oss ned med kaffekoppene og samtaler om kommende søndags tekst(er).

I dag morges, mens jeg sto for tekstlesningen, var det noe i epistelteksten som slo meg, noe jeg ikke kan huske å ha lagt merke til før:

Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre.

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Det lød da kjent, tenkte jeg. Hvor har jeg hørt Paulus bruke slike ord før? Og så: Jo, selvsagt, i Romerbrevet 6:3ff:

Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest (eller hørt lest) teksten fra Efeserne 2. Denne teksten, særlig vers 8, var en gjenganger i det miljøet jeg vokste opp i, som grunnlag både for taler og for friere vitnesbyrd. Men jeg kan ikke huske at jeg noen gang har hørt teksten utlagt som en dåpstekst.

Men i dag slo det meg at det er nettopp det dette er: En dåpstekst. Alle elementene er her: Frelsen, nyskapelsen, løftet, håpet – og gaven.

Det er ikke deres eget verk, men Guds gave sier Paulus. Det skal jeg jammen huske neste gang jeg kommer i samtale med en eller annen ivrig voksendåp-pusher som tviholder på tanken om at dåpen først og fremst er den døptes bekjenneseshandling. Her i Ef 2 er ikke Gud bare underforstått som det handlende subjektet i dåpen, nei.

Det ble en bra onsdagsmorgen denne gangen også.

Lørdag fikk jeg være med på å feire dåpsgudstjeneste på Fjellkjerka på Enarvola. Foreldrene til dåpsbarnet hadde satt natur som overskrift over festhelga. Min dåpstale til dåpsfamilien(e) var dermed nærmest for et bestillingsverk å regne. Som tekst brukte jeg Johannes 3:1-16 (evangelieteksten for Treenighetssøndagen, det vil si dagen etter). Her er hva jeg sa:

Dere har valgt natur som tema for denne dagen som danner ramme rundt denne dåpshandlingen. Og stikkordet natur er et godt utgangspunkt for en dåpstale.

Vi er natur, vi også, vi mennesker, selv om det begynner å bli en stund siden våre forfedre forlot trærne til fordel for oppreist gange på savannen: Som dyr er vi knyttet tett sammen med all annen natur. Møtet med barnet er derfor et møte med et naturfenomen. Og det finnes vel ikke noe annet i naturen som kan gjøre et så sterkt inntrykk på oss som barnet, når vi holder det i armene. Her er naturen på sitt aller vakreste – og samtidig på det aller mest sårbare.

For naturen er et tvetydig tegn. Regnet som får livet til å spire fram kan i neste omgang bli til en flom som river livet bort. Naturen gir liv og den tar liv. Naturen er både uendelig vakker og ekstremt truende.

Som en del av naturen er også mennesket fanget inn av denne tvetydigheten. Livslysten er sterk i oss, og kjærligheten, men samtidig vet vi godt hvor sårbare vi faktisk er, selv om vi egentlig ikke liker å ta det inn over oss. Liv og død er et ordpar som ikke kan splittes fra hverandre. Vi binder oss til hverandre og bygger relasjoner, men samtidig kjenner vi de kreftene som vil rive ting fra hverandre.

I dag kommer dere hit, til dette kirkerommet, med barnet. Sammen med barnet bærer dere med dere mye takknemlighet og glede, og helt sikkert også forventning. Kanskje kommer dere også hit med en del bekymring og usikkerhet. Vi vet så lite om hvordan framtida blir.

Nettopp derfor er det så riktig at dere kommer hit til dette rommet, til kirkerommet, med barnet deres. Her finnes det ressurser til å tolke livet, òg menneskets natur.

Den kristne tro fastholder at vi som mennesker er skapt av Gud på lik linje med alt annet i naturen rundt oss. I det aller mest grunnleggende er vi ikke noe annerledes. Vi er av jorda. Samtidig lærer vi også at vi er skapt i Guds bilde, og at vi som sådan har en spesiell plass innenfor naturen, det Gud har skapt. Vi er satt her for å ta vare på og bygge opp den virkeligheten som Gud har plassert oss inn i. Bildet kompletteres av at Bibelen i tillegg er tydelig på at mennesket, selv om det kalles for det ypperste som Gud har skapt, lever under krefter som vil rive fra hverandre. Det er disse kreftene vi på kristen dialekt kaller for synden eller dødskreftene. Som mennesker, etter vår natur, lever vi i denne spenningen, mellom det himmelske og det jordiske, mellom det som varer og det som går til grunne.

Hvordan skal vi klare å forholde oss til disse spenningene? Hvordan skal livet få en god retning? Kirkas svar har alltid vært: Det beste vi kan gjøre er å legge alt i Guds hender, i tillit til at Gud vil ta vare på oss gjennom alt. Det er nettopp det vi skal gjøre i dag: Legge alt, absolutt alt, livet selv inkludert, i Guds hender.

I dag, igjennom dåpen, kobler vi barnet sammen med Jesus Kristus. Jesus Kristus, det sanne mennesket, han som var av samme menneskelige natur som oss, men som likevel ikke er bundet av dødskreftene. Det finnes ikke noe bedre sted å hente livsmot enn hos nettopp ham. Det er rett og slett et naturlig sted å lete etter inspirasjon til å møte hverdagene med, midt i all tvetydigheten.

I dag vil vi glede oss over den gaven som barnet er. Vi vil ta det på alvor etter dets natur. Vi vil tegne barnet med korsets tegn. Vi vil si at barnet nå skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham. Vi skal høre tilsigelsesordet om Den allmektige Gud som nå har gitt barnet sin Hellige Ånd. Og vi skal høre Guds løfte til oss alle, gjennom Jesus: Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!

Og så skal vi hvile i det. For Gud holder sine løfter. Det er Guds natur.

For den som ønsker å sende et lite sideblikk til den kirkelige debatt om inkluderende språk, anbefaler jeg dette lille oppslaget i Vårt Land.

Det er i grunnen oppløftende å se at det finnes grenser, også i Hamar bispedømme.

Når det gjelder de to små som lykkelig uvitende ble gjort til gjenstand for prestens demonstrative handling^[1], så får vi bare håpe at de aldri bestemmer seg for å konvertere. Jeg skulle likt å se den katolske eller ortodokse prest som ville godta den omtalte dåpen som gyldig dåp.

Skal forresten tro hva Olav Fykse Tveit synes om å bli omtalt som “opphavsmannen til striden”? Pavens forlengede arm, liksom…

Noter/referanser

1. Den aktuelle presten, Gyrid Gunnes, har et innlegg på trykk i dagens papirutgave av Vårt Land. Vi sakser følgende derfra: “I Faderens og Sønnens og Den hellige ånd” [sic!] er en selvfølgelig del av et mangfold av trinitariske benevnelse [sic!] på Gud, så lenge denne formuleringen oppfattes som en blant mange mulige måter å omtale Gud. Som feministteolog og ordinert prest har jeg selv brukt denne formuleringen ofte. Men det øyeblikket kirkeledelsen signaliserer at det patriarkalske språket på Gud gis noe som helst særstilling i forhold til det kvinnelige og det kjønnsinkluderende – slik Fykse Tveits uttalelser antyder – blir det svært problematisk å bruke “I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn”. Så lenge denne formuleringen oppfattes som teologisk sannere dåpsformulering enn den kjønnsinkluderende, anser jeg den som umulig å bruke. Inntil dåp gjort med en kjønnsinkluderende trinitarisk formulering oppfattes som like gyldig som den patriarkalske, kommer jeg kun til å døpe i “Skaperens og Befrierens og Livgiverens navn”. Sagt i klartekst: På mine gudstjenester i Hamar Domkirke kommer det heretter kun til å døpes “I Skaperens og Befrierens og Livgiverens navn”. Dette kommer til å være gyldige og sanne dåp, gjort i den bibelske Guds navn.” (Vårt Land mandag 17. mars 2008, s.25)

I forrige post lenket jeg til en gjestebloggpost jeg har skrevet om dåp. Den som leser den aktuelle posten vil helt nederst finne en fotnote med følgende lille kommentar:

Nå kan jeg godt forstå at tanken på at udøpte barn skal gå fortapt er en utrivelig konklusjon på en barnedåpsteologi tatt ut i sin ytterste konsekvens. Men når ble det at en teologi er trivelig et kjennetegn på at den er bibelsk?

Jeg vil benytte min egen blogg til å utdype det utsagnet litt, siden det nok er litt ubeskyttet slik det opprinnelig står.

1. For det første: Jeg mener ikke å si at jeg tror barn som ikke er døpt blir forkastet av Gud. I det aktuelle innlegget argumenterer jeg faktisk for det motsatte. Av og til er det virkelig fint å kunne sitere Pontoppidan (som igjen parafraserer Luther): “Gud har bundet oss til dåpen, men ikke seg selv.” Jeg forsøker å holde fram for meg selv og andre det bibelske bildet av Gud som kjærlighet, og for meg harmonerer tanken om forkastelse av spedbarn dårlig med dette Gudsbildet. Jeg tror vi trygt kan legge fra oss alle udøpte småbarns skjebne hos Gud, i tro og tillit til at han vil ta imot dem på samme måte som han tar imot alle andre: Med nåde.
2. For det andre: Hvis det stemmer, det Bibelen sier, at mennesket i seg selv er “lost” uten Gud (med teologiens språk: Mennesket er født under synden), da må man forholde seg til dette på en mest mulig konstruktiv måte. Dåpen er, slik jeg ser det, den aller mest konstruktive måten å forholde seg til sin egen syndighet på.* Tanken på at jeg ikke kan frelse meg selv (fra døden, og fra min egen medfødte tendens til å dyrke meg selv framfor andre mennesker) er kanskje utrivelig, men jeg tror alle kristne vil være enige om at den er bibelsk likevel – i hvert fall så lenge den anvendes på voksne mennesker. Men – og her er vel egentlig poenget – jeg kan ikke helt se at det utgjør en avgjørende forskjell i denne sammenheng å hevde at dette med at mennesket ikke kan frelse seg selv faktisk gjelder alle mennesker, uten unntak, uansett alder og status. Jeg har til gode å se overbevisende argumenter for hvorfor denne sannheten skulle gjelde for voksne men ikke for barn.**
3. For det tredje: Det er ikke noe mål i seg selv at en teologisk konstruksjon skal være så utrivelig som mulig. For all del! Det gudsbildet som dominerer Jesu forkynnelse er, slik jeg ser det, et bilde av en nådig og kjærlig Gud som vil oss bare det gode. Dette bildet må få styre våre konstruksjonsforsøk, tror jeg; i enkelte tilfeller betyr nok det også at enkelte andre bilder i Bibelen må korrigeres eller til og med skyves i bakgrunnen. Målet er altså ikke å hente fram de aller mest groteske og blodtørstige skildringene som finnes i Bibelboka og la dem dominere. Men likevel: Dette betyr ikke at vi lettvint og uanstrengt skal lukke øynene for alle de tingene i Bibelen som faktisk utfordrer det vi anser som selvsagt. Noen ganger har vi godt av å sloss litt med tanker som ikke synes umiddelbart tiltrekkende – jeg tror de dypeste sannhetene kan være skjult der. Bibelen og den kristne tro hviler på tanken om at Gud har åpenbart noe for menneskene, åpenbart noe som ellers ville vært skjult. Derfor må vi tåle tanken på at vi av og til får tilført noen utenfraperspektiver som kan oppleves som utfordrende, kanskje til og med ubehagelige eller utrivelige.

En slags konklusjon til slutt? Det at en teologisk konstruksjon er utrivelig er heller ikke noe mål på om den er bibelsk eller ikke, like lite som trivelighet er et sannhetskriterium i seg selv. Teologi handler om å søke det som er sant, ikke om å søke det trivelige – eller utrivelige. Noen ganger kan sannheten gjøre vondt, men jeg tror at sannheten først og fremst setter fri – og det kan ikke være noe annet enn godt.

—–

*) Paulus skriver i Romerbrevets 6. kapitel om at det å bli døpt er det samme som å dø og stå opp igjen, slik Jesus gjorde. Det dødelige mennesket (mennesket er dødelig fordi det er under syndens makt) får del i Jesu udødelighet. Det er en god måte å leve med sin dødelighet på.

**) Men, som den observante leser vil ha lagt merke til, så er jeg ikke helt konsekvent her. For, dersom “spillereglene” er akkurat de samme uansett for barn og voksne, hvorfor skal da udøpte barn slippe lettere unna enn udøpte voksne? Jeg vet ikke. Blir den naturlige konklusjonen da at alle blir frelst uansett? Vel, jeg for min del håper at alle mennesker blir frelst til slutt, uansett trosmessig status i dette livet, men tør ikke helt si at jeg tror det i teologisk kvalifisert forstand, til det er det en litt for foreløpig tanke. Jeg ser nå at disse funderingene åpner en dør inn til en hel verden av gode spørsmål og tankerekker. Jeg får heller komme tilbake til dette i en ny post; denne er lang nok allerede.

Noen av dere som leser bloggen min har kanskje klikket dere inn på Kjetil Kringlebottens blogg ute på høyre side (Katolikkens blogg). Nå har Kjetil invitert meg til å publisere en tekst på bloggen hans om Jesus, barna og dåpen. Innlegget er ment som et utgangspunkt for en diskusjon om hvorvidt barnedåp er bibelsk eller ikke. Gjesteblogginnlegget mitt kan du lese her.

Kan man døpe seg til opphold i Norge? Spørsmålet har blitt aktuelt de siste dagene etter meldingene om at noen afghanske asylsøkere som har fått endelig avslag skal ha konvertert til kristendommen. I hvert fall noen av dem. Eller kanskje ikke så mange likevel (eller kanskje ingen i det hele tatt, i hvert fall i følge UNE-direktør Terje Skjeggestad), men noen – eller kanskje alle – skal ha blitt framstilt som konvertitter på afghansk fjernsyn i forbindelse med pilegrimsvandringen fra Trondheim til Oslo. Pastor Olav Slåtten i Josvakirken på Gjøvik skal ha døpt flere av afghanerne, minst tre av dem skal ha blitt døpt midt under de siste dagenes mediestorm, altså etter at de har fått endelig avslag på asylsøknaden.

Mange mener mye. Enkelte har også ment at afghanerne utnytter dåp som en siste desperat utvei for å få opphold. En av de mest nyanserte og innsiktsfulle kommentarene til saken så langt er faktisk levert av Lars Gule. Det er spennende å se at den priofilerte humanetiker, som ellers kunne vært troende til å hevde at religiøse argumenter ikke skal telle, uttaler seg som han gjør. Jeg er overbevist om at hans analyse er korrekt: Vi kan ikke granske asylsøkernes hjerter, derfor bør vi avstå fra å gjøre nettopp det, og i den aktuelle saken har motivene for dåp fint lite å si for faren de utsettes for ved hjemsendelse.

Jeg tror UNE gjør klokt i å gi seg og få denne saken ut av verden så raskt som mulig. Gi afghanerne opphold, og oppfordr så gjerne alle pastorer og prester til å tenke seg svært godt om før de døper asylsøkere som venter på svar på asylsøknaden sin. Søkere som har fått endelig avslag bør som hovedregel ikke døpes, tror jeg – åpner man for det, da har man slått inn på en farlig vei der dåp kan brukes som brekkstang for å få opphold. Dette er vanskelig, selvsagt, men det er vel slik at dersom en person har blitt kristen, da kan han vel like gjerne bli døpt etter at han har returnert til sitt hjemland? OK, så er det langt mellom pastorer og dåpsbasseng i Afghanistan, men likevel…

Men, summa summarum, i den aktuelle saken er parolen klar: La afghanerne få bli!

Noen ganger legger folk tydeligvis merke til hva presten sier. En prest på Toten er i hardt vær fordi han ikke ønsket å akseptere et homofilt samboerpar som faddere for et lite dåpsbarn. Argumentasjonen hans fulgte visstnok en linje som sa at dersom samlevende homofile fikk fadderrettigheter i kirka, da måtte man bare vente at for eksempel pedofile ba om det samme. Foreldrene ble såpass opprørte over prestens uttalelser at de gikk til en annen kirke og en annen prest, og den ene av de avviste fadderne har anmeldt den første presten til politiet.

Denne saken har svært mange lag, atskillig flere enn det som kommer fram i det tabloide nyhetsbildet, derfor velger jeg å ta tak i den nå, selv om stormen har stilnet litt. Jeg har ikke tenkt å ta den aktuelle presten i forsvar (kollegialitet til tross), men jeg mener likevel at saken stiller en del spørsmål det kan være greit å knaske videre på:

• Finnes det i det hele tatt noen forhold som kan gjøre en person uegnet til fadderoppgaven? Sagt litt annerledes: Hvilke krav har kirka mulighet til å stille til fadderne? I mine øyne virker det kunstig å akseptere faddere som forkaster barnedåpen (og dette er det tatt høyde for i regelverket i kirka), men kan livsstil eller meninger ellers virke diskvalifiserende? Kan samlivsform noen gang bli en faktor?
• I de helt spesielle tilfeller der presten mener at en eller flere av de foreslåtte fadderne ikke er egnet, hvordan skal i så fall presten gå fram for å forklare dette? Hvem tar avgjørelsen? Kan biskopen overprøve (det kan biskopen helt sikkert!)? Fungerer en slik rekonstruksjon bare dersom foreldrene selv innser at den fadderen de først tenkte på ikke passet helt og selv velger en annen fadder? Dersom foreldrene står på sitt: Har kirken i praksis dåpsplikt?
• Det virker underlig at presten valgte som strategi å “avlyse” dåpen dersom det var fadderen han hadde et problem med. Det er som kjent barnet man døper, ikke fadderen. Valgte presten “bare” en klønete strategi, eller var det slik at han ikke klarte å kommunisere at man kanskje kunne finne løsninger alle parter kunne leve med? Hva ble sagt/ikke sagt her som vi ikke vet om? Hva sier dette om medienes makt til å (for)tegne en sak?
• Foreldrene i den aktuelle saken valgte likevel å bære barnet sitt til dåp i den kirka hvis representant avviste deres homofadder (hvilket tabloid-ord!). Er dette et uttrykk for at folk flest har nok sunn fornuft til å fortå at kirka er deres likevel (eller, sagt annerledes, at folk flest kan være bedre teologer enn mange prester), eller er det “bare” et uttrykk for tradisjonens makt?
• Finnes det grenser for hvilke argumenter en prest kan tillate seg i den pågående homofilidebatten? Kan en prest som ikke klarer å skille mellom samliv mellom to likeverdige parter (homofilt samliv) og overgrep (pedofili) egentlig sies å være egnet for jobben?
• …og i forlengelsen av dette: Er det stuerent å peke på muligheten for at andre seksuelle minoriteter om noen år vil kunne bruke den pågående homofrigjøringen som brekkstang for sine krav om aksept? Hva svarer samfunnet (og ikke minst kirken!) når de polyamorøse og bifile vil dekonstruere og rekonstruere samlivsformer over en lav sko? Kan man sette en grense et sted? Er dette ønskelig? Og for kirken: Hva er teologisk og sjelesørgerisk forsvarlig?
• Til slutt: Hvorfor er det slik at enkelte kristne ser ut til å mene at homofilt samliv er en verre synd enn alle de andre tingene alle andre hverdagsmennesker sliter med? Skyldes det Rom 1:32* (De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.)? I så fall kan det være på sin plass å påpeke at ordet “slikt” her nok viser tilbake til hele den såkalte lastekatalogen i vv.28-31, og at det derfor også rammer de aller fleste mennesker med noenlunde selvinnsikt. Paulus vet dette, det viser åpningsversene i Rom 2 med all mulig tydelighet. Skulle likt å visst om den aktuelle presten var så konsekvent at han avviste heterofile samboere som faddere, for eksempel. Men det får vi ikke vite gjennom mediene…

—–

*) Det gamle testamente har noen heftige karakteristikker av homofil praksis. Men der fordømmes en mengde andre ting like sterkt i de samme tekstavsnittene og lovsamlingene, og det er vel ikke alt av dette vi viderefører ukritisk – det å overføre lovstoff fra Det gamle testamentes virkelighet til vår (i den grad dette skal gjøres) er i det hele tatt en ganske krevende prosess.

I vår kirke har vi to sakramenter: Dåp og nattverd. De aller fleste av våre medlemmer bærer sine barn til dåpen. Det er flott! Men kun et fåtall deltar i nattverdfeiringen i gudstjenestene våre. Det er ikke like flott.

Hvis en spør folk hvorfor de ikke deltar i nattverden får en gjerne høre at det skyldes at man tror at det kreves et ekstra sterkt personlig trosengasjement for at man skal kunne gå til alters. Man må være “personlig kristen” eller noe i den duren. (Nå har jeg aldri helt skjønt hva som karakteriserer en upersonlig kristen, men det er en helt annen diskusjon.)

Jeg kan skjønne hvorfor denne typer forestillinger har festet seg ute blant kirkas fotfolk, men det betyr ikke at jeg synes noe om disse forestillingene. Dåpen og nattverden formidler det samme: De er nådemidler som for-midler Guds nåde (og som gjennom dette gir oss en for-smak på evigheten). Dåp og nattverd er ikke premier som deles ut som belønning for vel utført trosliv, de er gaver som utgjør forutsetningen for et slikt trosliv. Tro handler om tillit. Jeg tror at Gud kjenner oss så godt at han vet at det er lettere for oss mennesker å sette vår tillit til det vi ser og erfarer konkret. I dåpen og nattverden rekker derfor Gud oss sin nåde på en så konkret måte at vi får noe synlig å forholde oss til. Nådemidlene skal først og fremst skape tro, ikke besegle eller bekrefte den troen vi kan framprodusere av oss selv.*

I en diskusjon om hvem som kan gå til nattverd er derfor ikke spørsmålet “Hvem fortjener det?” men derimot “Hvem åpner for muligheten for å tro?”

Enhver som bærer sitt barn til dåpen og ethvert døpt barn(!) er dermed kvalifisert til å delta i nattverdfeiringen. Dette må kirka tydeligvis bli mye flinkere til å formidle. Kanskje folk flest også må være villige til å dekonstruere noen overleverte fortolkninger av hvem nattverden er for.

—–

*) En slik tro vil fort kunne vise seg å være tro på egne forestillingers fortreffelighet, altså en tro som dypest sett retter seg mot noe i meg selv og ikke mot Gud som skulle være troens objekt.