Joel-Peter Witkin, nato a Brooklyn nel 1939, è uno dei massimi fotografi viventi. La sua opera, spesso controversa, si ispira alle atmosfere dei primi dagherrotipi ed è chiaramente influenzata da numerosi referenti pittorici, tanto che spesso le fotografie di Witkin sono delle “rivisitazioni” di opere celebri della storia dell’arte.

Dopo essere stato fotografo di guerra inVietnam, studia scultura e fotografia alla Cooper Union, alla Columbia University, e infine all’Università del New Mexico ad Albuquerque. Stabilitosi lì, Witkin trova nel Messico la patria ideale in cui poter sviluppare le sue idee: le leggi restrittive degli Stati Uniti non gli avrebbero permesso infatti di perseguire l’ideale artistico che egli desiderava raggiungere.

Sì, perché le fotografie che Witkin voleva scattare erano qualcosa di davvero unico: ciò che l’artista si propone è mostrare il bello e il sacro, nascosti fra le pieghe del deforme, del macabro, dell’osceno e del grottesco. Nei suoi scatti Witkin immortala freaks di ogni tipo, nani, transessuali, donne e uomini amputati, deformi, corpi estremi; non rifugge nemmeno dall’ultimo tabù, quello del cadavere. Infatti nelle sue fotografie vengono composti corpi e resti umani reali, utilizzati come parti di macabre nature morte, o sezionati ad arte per ottenere il risultato simbolico ricercato. Gli obitori messicani pare siano molto generosi, quanto a cadaveri non reclamati. Questo ha dato a Witkin l’opportunità di creare (assieme alla sua fedele compagna di vita e assistente) alcune fra le più allucinate e toccanti allegorie della caducità umana, dove arti umani, feti e bambini morti interagiscono con modelli viventi in un barocco e infernale affresco.

Nel celebre The Kiss, per esempio, Witkin seziona una testa mozzata  longitudinalmente e la fotografa come se il cadavere baciasse se stesso, in una sorta di definitivo e tragico narcisismo (o forse gli uomini sono tutti illusione, ed esiste solo Dio, e ci illudiamo di amare qualcosa di diverso da Lui?).

Quello che l’artista ha sempre sottolineato (e che è anche confermato dalla sua biografia) è la forte componente mistica delle sue opere: ciò che Witkin cerca di fare non è sollecitare i nostri bassi istinti voyeuristici, ma al contrario purificare le nostre paure più radicate attraverso il mito, nobilitando il diverso, e cercando il sublime nell’orrore. Si intuisce un vero e sincero amore per i soggetti/oggetti delle sue fotografie, come se attraverso i corpi impazziti dei suoi freaks, e i pezzi di cadavere anonimi che adornano i suoi affreschi, si potesse percepire un elemento trascendente; come se, invece di invocare una salvezza o una lontana luce divina, Witkin si sforzasse di trovarla qui ed ora, anche in ciò che più ci disgusta, e che a una prima occhiata sembrerebbe negarla.

Ad impreziosire i suoi ritratti si aggiunge il certosino e lunghissimo lavoro di graffiatura dei negativi e di sperimentazione continua con le emulsioni, la candeggina e gli altri prodotti chimici con cui Witkin tratta e “rovina” le sue fotografie. Tanto che, visti i tempi di lavorazione, in un anno l’artista non può permettersi di produrre più di due o tre scatti.

Artista controverso ed estremo, Witkin ha creato un universo iconico unico e inedito, che tocca corde profonde grazie a quella complessa commistione di bellezza e oscenità che lascia lo spettatore spiazzato, turbato e meravigliato.

Må Herren bønnhøre deg,
og Hans Navn opphøyes.
Må Han sende deg hjelp,
å gi den støtte du trenger.

Må Han se dine gaver,
og alt godt du har gjort.
Må Han mette ditt hjertes lengsel,
og la dine planer lykkes.

Jeg fryder meg over frelsen,
løfter seiersbanneret høyt.
Herren gjør frelsende storverk,
under ved Sin høyre hånd.

Noen priser idoler,
andre store menn,
men jeg priser Herren,
og Hans store Navn.

De vil synke og falle,
jeg stå stødig og trygt.
Når jeg roper til Herren,
hører Han det minste sukk.

© Ingvill Åshammer Sandbye

Herrens Ord er fullkomment,
det gir styrke når sjelen er svak.
Trofast er Hans vitnesbyrd,
gir oss visdom der vi står fast.

Herrens rettledninger er rette,
de skaper glede når vi følger dem.
Hans bud gir lys til vårt øye,
så vi ser hvor veien fører hen.

Gudsfrykt holder hjertet rent,
mer verd enn gull er Herrens Ord.
De er søtere enn honning,
og gir sødme til vårt liv her på jord.

© Ingvill Åshammer Sandbye

Frelser, jeg har deg så hjertelig kjær,
Du styrker mitt liv,
Du er meg så nær.

Du er min Klippe,
der jeg står trygt,
en festning i stormen,
i mørket en lykt.

Som et skjold Du meg dekker, med frelsende kraft.
Når dødens rep omspender,
Når strømmens styrke forferder,
Når dødsrikets rep omringer,
Når dødens snarer truer.
Da kommer du Herre med hast.

Du bøyer himmelen og stiger ned,
legger mørket under din fot.
Båret av vindens vinger,
lar Du oss kjenne Din styrke, Ditt mot.

Fra det høye rekker Du ut Din hand,
holder meg fast i Ditt grep.
Drar meg opp av det dype vann.
Frir meg ut fra de listige knep.

Du lar min lampe skinne om natten,
Du lyser opp i mitt mørke hver kveld.
Din stråleglans om meg skinner,
Du er mitt sanne kildevell.

Til fritt rom fører du meg ut,
omspenner meg med styrke og mot.
Mine føtter er som hindene,
og på høyden setter du min fot.

Du gjør rommet vidt for mine skritt,
mine ankler svikter ei.
Det er din mildhet som gjør meg stor.
Du er alltid her hos meg.

© Ingvill Åshammer Sandbye

Anklageren forsøker å få meg dømt,
men Dine øyne har sett til min vei.
Du gav meg en evig frifinnelsesdom,
den Kristus kjøpte for meg.

Du har ransaket mitt hjerte,
prøvd min sjel mens jeg sov.
Du har søkt inn i mitt innerste dyp,
og det du fant der inne i mitt hjertes skjul,
var Kristi fullkomne lov.

Det mitt indre er fullt av,
vil min munn tale ut.
Derfor metter jeg mitt indre med Deg.
Mitt ord det er Kristus,
jeg hører Hans røst,
og Hans stemme det er mitt bud.

Hold mine skritt fast i Dine fotspor,
støtt min fot fra å trå feil.
I underfulle gjerninger,
viser Du Din miskunn.
Og en tilflukt har Du blitt for meg.

Vokt meg som Din øyensten.
Skjul meg under Dine vinger trygt.
Når døden lurer på mitt liv,
og truer med sin lammende frykt.
Når ødeleggelse søker å finne min kropp,
når sykdom slår mitt liv over ende,
lik en løve ivrig etter å rive i stykker,
og ned i døden meg sende.

Mot dette har Du reist Deg Herre.
Du har betalt lidelsens pris.
Smertene tok Du personlig på Deg,
for å frelse min sjel og gi liv.

I rettferdighet får jeg skue Ditt ansikt,
og når jeg våkner opp fra min søvn,
skal jeg mettes ved synet av Din skikkelse,
så herlig og så skjønn.

© Ingvill Åshammer Sandbye

I dag vil jeg gjemme meg hos Deg,
bevar meg trygt i Din favn.
Intet godt har jeg uten Deg,
Du er min trofaste trygge havn.

Som Kongens brud har jeg blitt arving,
jeg skal nyte den med Deg.
En herlig arv har jeg i vente,
den Du vokter nå for meg.

Takk for visdom til å forvalte,
selv om natten gir Du meg råd.
Jeg setter Deg alltid for meg,
Du er ved min side hvor jeg går.

Dette fyller meg med glede,
og min ære fryder seg,
og jeg vet at selv min kropp,
finner tryggheten hos Deg.

Du vil aldri overgi mitt liv til døden,
men evig får jeg leve innfor Deg.
For du leder mine skritt
inn på livet og sannhetens vei.

Fylde av glede er det foran Ditt ansikt,
livsalighet i Din nærhet,
der vil bo og der vil jeg leve,
fra nå og i all evighet.

© Ingvill Åshammer Sandbye

Herre, hvem får komme frem for Ditt ansikt?
Hvem, får komme inn i Din nærhet?

Den som vandrer uten skyld.
Den som ren og rettferdig er.
Den som er sann og tro i sitt hjerte.
Den som ikke taler stygt om andre.
Den som ikke sårer sin neste.
Den som ikke forakter sin venn.
Den som avskyr det onde.
Den som har hellig frykt for Gud.
Den som står ved sitt ord om det koster.
Den som ikke viser grådighet.
Den som ikke utnytter noen i nød.

Men hvem kan leve slik som dette?
Hvem kan oppfylle disse bud?

De som har blitt renset i blodet.
De som har blitt rettferdiggjort av nåde.
De som har fått sin skyld betalt for evig.
De som har blitt fullkommengjort i Guds kjærlighet,
tross sine gjentatte feilsteg.
De skal aldri rokkes, men leve og bo i Guds nærhet for evig.

© Ingvill Åshammer Sandbye

Dine øyne skuer ned fra himmelen,
de fanger meg inn med sitt blikk.
Mitt i lyset fra ditt ansikt står jeg,
omgitt av Din mystikk.

De sier Du ikke finnes,
at Du aldri har vært til.
Men mitt hjerte forteller meg noe annet,
tent i brann av Din hellige ild.

En dag vil de gripes av redsel,
en dag vil de endelig forstå.
At frelsen var å finne hos Herren,
at der var det nåde å få.

Som fange av verdens dårskap,
har Du satt meg endelig fri.
Min fryd skal lyde i himmelen,
min glede til evig tid.

© Ingvill Åshammer Sandbye

Frels meg fra å tale uærlig,
redd meg fra mine store ord.
Berg meg fra mine hovmodige tanker,
som trykker den svake til jord.

Herren står opp for den svake,
deres sukk og nød har Han sett.
La meg se det samme,
la meg forsvare den svakestes rett.

Herrens ord er rene,
den sannhet jeg setter først.
Når Hans ord blir til mine,
vil min tale bli til trøst.

Herren bevarer den som vakler,
Han vokter sin svake hjord.
Han beskytter sine barn
og bevarer dem ved sitt ord.

© Ingvill Åshammer Sandbye

Det er Herren som er min tilflukt,
når livet skyter sine piler i mørket.
Da min grunnvoll ble rystet,
var det Kristus som mine tårer tørket.

Herren er i sitt hellige tempel,
i himmelen har Han sin trone,
likevel er det i mitt hjerte Han bor,
som min Herre jeg vil Ham krone.

Herrens øyne skuer ut, Han søker å finne,
et oppriktig hjerte som kan innbys,
tett inntil Hans hjerte, der de får skue,
inn i Hans ansikts nådefulle lys.

© Ingvill Åshammer Sandbye

fonte: ANSA 

Uniti dalla stessa commozione, politici e gente comune hanno assistito stamani ai funerali solenni dei sei parà morti nell’attentato di Kabul: il tenente Antonio Fortunato, il primo caporal maggiore Matteo Mureddu, il primo caporal maggiore Davide Ricchiuto, il sergente maggiore Roberto Valente, il primo caporal maggiore Gian Domenico Pistonami, il primo caporal maggiore Massimiliano Randino. Nella basilica romana di San Paolo fuori le Mura a rendere omaggio ai valorosi ragazzi morti in Afghanistan c’erano il Capo dello stato, Giorgio Napolitano, il premier Silvio Berlusconi, i presidenti di Camera e Senato, Gianfranco Fini e Renato Schifani, il governo al completo e tutti i vertici delle forze armate. Prima dell’inizio della cerimonia, Napolitano e Berlusconi hanno salutato e confortato i familiari delle vittime e i quattro militari feriti nello stesso attentato (il Primo maresciallo dell’Aeronautica Felice Calandriello e i primi caporalmaggiori della Folgore, Rocco Leo, Sergio Agostinelli e Ferdinando Buono) rientrati ieri notte in Italia che hanno voluto essere presenti per l’ultimo saluto ai loro compagni.

Applausi hanno accolto l’arrivo delle bare, avvolte nel tricolore, in Chiesa. Il rito è stato officiato dall’ordinario militare per l’Italia, mons. Vincenzo Pelvi, che ha letto il messaggio inviato dal Segretario di Stato vaticano, cardinale Tarcisio Bertone, con il quale è stato espresso il cordoglio di Papa Benedetto XVI “profondamente addolorato per il tragico attentato”. Nell’omelia, monsignor Pelvi ha ricordato uno a uno le vittime chiamandole per nome ed esaltando le loro vite vissute al “servizio della pace”. Sul finire della cerimonia funebre l’ex parà Gianfranco Paglia, deputato del Pdl, costretto su un sedia a rotelle dopo essere rimasto ferito in Somalia, ha letto la preghiera del paracadutista. Accanto a lui il figlio di Antonio Fortunato, Martin, di sette anni, con in testa il basco amaranto della Folgore, che aveva commosso tutti prima ancora che cominciassero le esequie alzandosi dalla sua sedia e andando ad accarezzare la foto del suo papà deposta sulla bara. Subito dopo la lettura della preghiera, un trombettiere ha suonato il Silenzio che ha preceduto la benedizione delle bare e il canto del Risorgerò che ha concluso la cerimonia. Una cerimonia intensa, composta e commovente, turbata soltanto da un piccolo incidente durante lo scambio del segno della pace, quando un uomo ha preso un microfono ed è andato sull’altare gridando più volte “pace subito” prima di essere portato via. Più passaggi delle frecce tricolori sul cielo sovrastante la Basilica hanno dato l’addio ai sei parà, accolti all’uscita dalla Basilica da un lungo applauso, dal grido ‘Folgore’ e da uno sventolio di bandiere tricolori.

Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene:
Hvor skal min hjelp komme fra?
2 Min hjelp kommer fra Herren,
han som skapte himmel og jord.
3 Han lar ikke din fot bli ustø,
din vokter blunder ikke.
4 Nei, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.
5 Herren er din vokter, Herren er din skygge,
han er ved din høyre hånd.
6 Solen skal ikke stikke deg om dagen
og månen ikke skade deg om natten.
7 Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv.
8 Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.

Salme Optic is located not far from the central train station in Helsinki.

Yrjönkatu 25 Helsinki, FI 00100, http://www.salme.fi

The store designed by Esa Vesmanen http://www.puredesign.fi/  is completly white. It is almost worth visiting Salme for this reason alone.

I think that most of the frames on display were chosen to fit in with the interior design concept. I found that the way the boutique is designed makes the products look stunning and irresistible. Or maybe it is Salme’s penchant for choosing good product…

The store is minimalistic in design and so is the window display. There are only 2 pieces of furniture in the store, both in natural wood and expertly crafted and designed.

Salme is very friendly and knowlegable. She is always sporting a crazy looking frame that seems to suit her face perfectly.

Gender: Feminine
Origin: Estonian/Finnish
Meaning: debated
(SAHLL-meh); (SAHLL-mee)

The names are possibly derived from the Estonian word salmike meaning “rhyme”. They are also possibly taken from an Estonian place and Finnish name. Salme is the name of a Parish in Estonia, while Salmi is the name of a place in the Republic of Karelia . Its designated name day is August 5.

Det er tidlig morgen. Jeg står opp og barberer meg. Begynner å kle meg da det ringer på døra. Går ned og åpner i underbuksa. Der står søstrene mine. De kommer for å hente meg. Det er ikke mulig å hilse på en sober måte i underbuksa, så vi spøker og ler, som vanlig. Underbuksa mi er svart, så jeg er klar, sier jeg og gliser. Ja, kom da, sier ene søstra mi, og gliser tilbake. Vi skal være med å flytte kista fra sykehuskapellet til kirka.

De venter i stua. Jeg kler meg ferdig. Den svarte dressen i dag. Svart sløyfe. Svarte sko.

Vi triller gjennom byen i sakte fart. Det er rusjtid og kø. Men vi har god margin, så selv om det snegler seg frem kommer vi til sykehuset i tide, slik vi har lovet begravelsesbyrået. Det står to menn og venter på oss der. De hilser lavmælt, og sier vi kan gå inn og sette oss i kapellet så lenge.

Kapellet er et vakkert, lyst rom. Midt i rommet står mammas kiste. Vi setter oss. Blir stille. Nå kommer tankene, og de første tårene. Det kommer en bil til, med flere slektninger. Vi hilser. Vi har kranglet om hvordan begravelsen skulle være, og krangelen var litt sår, men den får ligge nå. Seremonien er satt. Dagen i dag er ikke lenger vår å rå over. Det er mammas siste dag. Vi er her for å ta farvel.

Vi løfter henne opp. Bærer henne ut til kistebilen. Den er stor, med skinn over taket, og fløyel inni. Kista glir inn og sikres. De gir oss kors å sette på våre biler, og så kjører vi tilbake gjennom byen. Kistebilen først. Oss i kortesje bak. Fra Lovisenberg kjører vi ut på ringveien, og mot Carl Berner. Så kjører vi ned over Galgeberg. Langs gata står trærne med vårslør av rosa blomster. Jeg tenker at de tar farvel med henne. Hun valgte seg april til å stige inn i livet, og april for å forlate det. Vakkert, tenker jeg, og kjenner tårene samle seg i brystet. Vi ruller gjennom Gamlebyen, der mamma bodde. Kommer til kirka. Løfter ut kista. Bærer den inn. Plasserer den i midtgangen.

Gamlebyen kirke er stygg, tenker jeg. Den har grå himling, et monster av ei altertavle, er kald og dunkel.  Men det gjør ingenting, for dette er kirka mamma valgte. Det tusler en kirketjener rundt her. Hun rydder. Begravelsesagentene begynner å pynte. De setter opp lys ved kista. Det kommer blomster som de legger på kistelokket og ned langs midtgangen. Det er blomster fra oss, de nærmeste, med bånd der det er trykket ord om savn og minne, ord til farvel.

Det er ei stund til begravelsen starter, så vi går over broa til mamma si leilighet. På veien dit møter vi slektninger fra hjemme i dalen. De stopper og hoier. Er glade for å ha funnet frem i byen. Vi hilser. Har ikke sett dem på mange, mange år. De er blitt så mye eldre. Noen kjenner vi knapt igjen. Og de lurer på hvem av oss søsknene som er hvem. Det blir noen små stillheter når folk stirrer hverandre i ansiktene, og prøver å huske. Og så smilene, når navnene gis, og de alvorlige minene, når de gir sin deltagelse over tapet. Kondolerer, sier de, lavt.

Vi går tilbake til kirka. Alt er klart nå. Kirka er grå og kald, men kista er pyntet med markblomster. Kransene ligger der og lyser opp det dunkle. Folk begynner å komme. De får program ved døra. Skriver seg inn i kondolanseboka. Ser på det fine ungdomsbildet av mamma. Hun er vakker på det bildet. Det er tatt like etter krigen, tror jeg. De tar meg i hånda, kondolerer. Flere slektninger jeg ikke husker. Færre smil nå, for folk er preget av at kista ligger der, at dette er ei kirke.

Organisten spiller et rolig preludium, og jeg går ut. Trenger å unnslippe hilsingen og blikkene. Står utenfor kirkedøra og ser på våren. Ser folk gå til jobb. En trikk ramler gjennom Gamlebyen.  Ei drosje stopper og noen nye slektninger velter ut. Jeg tar imot, og ber dem skrive seg inn i kondolanseboka. Lar dem gå inn. Blir stående. Ser gravlunden ligge å vente på andre sida av gata. Ei jente dytter barnevogna si langsmed grusgangene der inne. Jeg tenker at “noen kommer, noen går” i dette livet, og nynner litt på den sangen. Svelger tungt. Går inn i kirka.

Seremonien starter. Først spilles “Eg ser” med Bjørn Eidsvåg. Nå kommer tårene som en flom. Kona mi ser på meg. Hun syns jeg er vakker når jeg griner, og gleder seg over at jeg slipper til sorgen. Eldste sønnen min sitter taus ved sida av meg, kjenner på stemningen i kirka, og på sorgen over bestemor. Jeg ser mot den grå himlingen, uten å se den, og tenker på mamma som nå endelig tar farvel med oss.

Så skal det synges av oss alle; Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga; dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunne gråten stogga. Dette er en sterk sang for meg, ei salme jeg fikk høre som liten unge, så jeg vil gjerne synge denne for mamma. Men det blir for sterkt. Jeg klarer første setningen, men så velter tårene frem og gjør det umulig å synge med på resten. De andre synger, mens jeg sitter og griner. Jeg prøver å bli med igjen, men det går ikke. Ordene er for sterke. Når de siste linjene i sangen synges; … eg høyrer stilt frå mor si grav, den song som allting heilar … – og orgelet stilner, da er jeg utgrått og sliten allerede.

Presten ønsker oss velkommen til mammas gravferd. Jeg tørker tårene og følger med. Dette er viktig. Hun sier navnet til mamma feil et par ganger, men får det rett til slutt, og gjør alt annet riktig. Snakker om mamma sitt liv. Går gjennom det hele kronologisk. Utbroderer ikke. Lar oss som kjente henne gjøre det, mens hun rolig går gjennom et åtti år langt livsløp.

Så leses hilsenene på kransene opp. Hvil i fred. Vår kjære mor, bestemor og oldemor. Med kjærlighet. Takk!

Søster Ann Elin reiser seg og snakker om mamma sitt liv. Forteller om kampen og slitet. Forteller om sitt forhold til mamma, vårt forhold til henne, og om mamma sitt forhold til kirka og Gud. Det blir en sterk tale, preget av det sterke forholdet Ann Elin hadde til mamma.

Så hører vi på Sondre Bratland synge Olav H. Hauge sin tekst: “Det er den draumen”. Det er en enkel tekst om noe stort; forløsning og lykke.

Presten leser fra bibelen. Jeg er ingen kristen, men dette er kjent stoff og jeg trives i kirka. Jeg lar noen få ord gli inn, men lukker ørene for det meste. Jeg sitter heller og tenker på mamma, på det presten og Ann Elin sa om livsløpet hennes.

Vi synger ei fin salme etter skriftlesningen; “Å leva det er å elska”. En av mamma sine favoritter.

Så holder presten en tale der hun snakker om døden og etterlivet, og lyser fred over mamma sitt minne. Det syns jeg er fint å høre. Jeg liker presten. Hun heter Anne Grete Hagen, og vet hvordan ei slik avskjed skal gjøres. Kjenner ordene som må sies. Har ei ramme å sette det inn i. Jeg tror ikke på et liv etter døden, men jeg har sterk tro på at vi som lever videre trenger å si farvel på en verdig måte, og det får vi gjøre i kirka i dag, med en klok prest ved talerstolen.

Etter fredlysingen synger i igjen, ei vakker salme jeg er litt usikker på tonen til, men jeg synger så godt jeg kan; Gje meg handa di, ven, når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand. Det å synge sammen handler ikke om å skape et perfekt kor, men om å la mange skeive stemmer skape et brus av fellesskap. Det skjer i kirka i dag.

Etter sangen gir presten tegn til oss som skal bære, og vi stiller oss opp ved kista. Så bærer bi kista med mamma ut av kirka, inn på gravplassen og opp til det nye gravfeltet på bakketoppen. Der står grava klar. Et langt og dypt hull i jorda. Vi setter kista forsiktig på stroppene som skal senke henne, og tar et skritt tilbake. Resten av følget samler seg rundt oss. Det blåser. Bjørkene hvisker med nyutsprungne blader. Fuglene synger. Lydene fra byen danner bakteppe for den mørke samlingen rundt grava.

Presten sier noen ord. Hun lyser fred over minnet til mamma igjen. Kaster jord på kista. Fra jord er du kommet … En spade til med jord. Til jord skal du bli … Ny spade med jord. Fra jord skal du gjenoppstå …

Så synger vi den siste salmen for mamma;
Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim,
lei du meg fram!
Eg går i mørke natt langt frå min heim,
lei du meg fram!
Før du min fot, eg treng å sjå min veg
så langt og vidt – eit steg er nok åt meg.

Kista senkes i graven mens vi synger. Vi kaster rosene våre på kista. Så signer presten hennes minne og avslutter seremonien. På vegne av oss i famlien inviterer hun alle til minnestund på Oslo Spiseforretning, like i nærheten.

Vi står ei stund ved graven, litt nølende til å slippe henne. Vi holder rundt hverandre, griner, hilser på folk, tar imot kondolanser. Jeg ser at eldste sønnen min gråter, og får tatt rundt ham. Dattera mi kommer bort og holder meg i hånda. Jeg går et stykke bort, men så går jeg tilbake og ser ned på kista. Det er så fullt av blomster at kista nesten ikke synes. Kona mi kommer bort og holder rundt meg.

Det begynner å regne, og noen lurer på hvor denne “Spiseforretningen” er. Jeg hvisker et stille “Ha det, mamma”, og går for å vise vei for selskapet. Yngste sønnen min er misfornøyd med regnet, men får gå under jakkevinga mi. Laila må gå med rullator, så vi går langsomt nedover bakkene. Vi spøker om at hun trenger trimmen, og tonen letter litt igjen.

På selskapslokalet vi har leid er alt klart. Bordene er pyntet. Kaffen står klar. Ungene får brus. Maten er god. Folk fra forskjellige kanter av mamma sitt liv setter seg til bords. Vi i familien setter oss på forskjellige bord, for å vise at her er alle like velkomne, og for å snakke med flest mulig om deres forhold til mamma.

Jeg ønsker alle velkomne, og sier de får spise og prate så lenge de orker. Praten er allerede startet. Det blir ei rolig samling. Folk er sultne etter den lange seremonien. og de trenger å snakke sammen, snakke om mamma, om seremonien, om hva som har skjedd i livene deres siden sist de snakkes …

Jeg snakker med slektninger nordfra, om mammas opprinnelse og liv der oppe. Hilser på en fjern slektning som var barndomsvenninne med mamma. Snakker med slektninger vestfra også, om mammas møte med deres hjemsted, og hennes fine humør.

Jeg reiser meg etter ei stund, og ber om oppmerksomhet. Sier takk til Katarina Zwilgmeyer på Jølstad begravelsesbyrå, som har hjulpet oss på en veldig god måte med alt rundt begravelsen. Takker presten Anne Grete Hagen for hennes gode ledelse av seremonien, og hennes gode ord om mamma. Glemmer å takke organisten Olav Rune Ekeland Bastrup for hans gode spill. Takker de fremmøtte som er her for å dele sorgen med oss, og for å feire mamma sitt liv. Forteller dem at mamma slett ikke var lei av livet, selv om hun hadde bedt om å få slippe.

Så ber jeg Stein komme frem, for å spille Krekafossens brus. Det er en slått laget av pappa sin bror; Hans Mørkrid. Stein spiller den vakkert, enkelt, slik vi alle husker den, på sitt melodika. Instrumentet gir litt trekkspillaktig lyd, og det er helt riktig til denne slåtten.

Etter dette kommer Tomas Kreken frem, og sier noen ord om Krekafossen, dalen der heime, og sitt forhold til mamma. Så stiger bror hans frem, Ola Kreken, og han snakker litt mer om deres forhold til mamma og pappa, hvordan hun hjalp dem med husvask og slikt. Hvor vakker hun var, og snill.

Etter det kommer kakene, og mer prat, og så begynner folk litt etter litt å gå. Kona mi tar med seg guttene våre hjem, men jeg får gitt eldstegutten en klem før han drar, og satt noen ord på sorgen over bestemor sammen med ham. jeg blir igjen for å snakke med flere i selskapet, men snart ebber det ut. Vi sier takk til Oslo spiseforretning, og underskriver regningen. Spisesalen deres var ei fin ramme rundt minnestunda. De serverte og ryddet av uten å forstyrre, og ga oss veldig god mat.

Vi går rett over gata fra Spiseforretningen, til St.Halvards bistro, stampuben til mamma. Der sitter vi ei stund. Jeg tar en øl. Gjør sjelden det, men det passer her. Snakker litt med en fyr som var i kirka. Han er full nå, men han kjente henne, og nå vil han snakke med oss i slekta hennes. Vi snakker med ham. Han røler litt, men det bryr meg ikke. Pubverten kondolerer oss, og en annen gjest forteller at de skal henge opp et bilde av henne i puben. Det er tydelig at mange her likte henne. Det er godt høre. Godt å se andre mennesker som brydde seg om mamma.

Så går vi hjem til leiligheten hennes. Snakker litt mer sammen, vi slektningene, før klokka blir mange og vi bryter opp. Noen skal fly til Bergen. Noen skal kjøre til Sogn. Noen skal overnatte, og så fly nordover til Alta. Vi tar farvel. Jeg går hjem til dattera mi, får litt mat der, ser litt på TV, kjenner meg sliten. Kona kommer og henter meg i bilen, og vi drar hjem.

Resten av kvelden gjør jeg ingenting. Legger ungene. Synger for dem, og snakker litt om bestemor. Gir nattaklem. Går ned i stua. Kjenner meg tom, og rolig. Mamma er stedt til hvile.

Do you know how it feels if one day you just get a letter from a gallery owner and she or he invites you to exibit some of your artworks in his or her galley… it is what happend to me in the end of January.. Tary Allen just sent me a mail and invited me to LX Gallery LOL and i tell you, it’s such a nice feeling! such a nice feeling indeed

I never thought myself as an artist.. it’s this virtual world which made me somehow… i still feel uncomfy to say it here… but still it makes me to feel as an artist! Second Life has made my creativity to fly! it’s fantasy world.. yes! I agree! But communication between avatars is real! Your virtual friends who come over to the openning are real! Even if the flowers they bring are virtual LOL hahahahaa! Yes, it’s funny!

For now my second exibition in SL is almost over and I even managed to sell the very first time in my entire Second Life..  – and even the First Life hahahhaaa – some of my works!

And here I am to think it over and over whether Sl is good or bad for human mind .. as for me, it has been a pleasant experience.. if to let out some dramas with my virtual lovers but this is not the topic i want to talk today.. some other time…

Poters indre figur:

- Voffarn -

Kort geografi over et indre landskap

Voffarn liker medaljer. Det er ingenting den liker bedre enn å sprette opp og ned, og få medaljer for det. Den liker store medaljer med silkebånd best. Når silkebåndet stryker den over pelsen blir den helt yr. “Hver dag en medalje”, bjeffer den.

Voffarn flyr jo rundt en del i skog og mark, og spiser gress som den gulper opp igjen, og ruller seg i både gress og snø (en allværsfigur), og bjeffer lystig til alle som vil være med. Den liker nemlig å slåss litt med andre, knurre og holde hardt i pinner som andre også vil ha. Men den unngår all alvorlig krangel og kamp. Den er mer leken enn alvorlig, og mer yr enn sinna … men aller mest er den sprudlende!

Voffarn har alltid ment at en god slikk gjør håret bedre. Den er utrolig opptatt av å slikke håret sitt, morgen og kveld. Den slikker håret til andre også, munnvikene deres, ørene og potene og rumpene deres, og alt annet som er slikkbart (ispinner inkludert). “En figur med hår på tunga er lykkelig”, pleier Voffarn å bjeffe.

Voffarn hadde problemer med potene sine, stakkars, så derfor grodde den brodder, for å beskytte seg selv litt bedre. Brodder hjelper mot alt som er farlig, viser det seg. Gamle damer og figurer er smarte som har skjønt dette. Med de fine nye broddene sine har Voffarn ingen problemer med å gå på glattisen eller klatre de bratteste fjellvegger. Den hopper og løper og klatrer og nyyyter et liv der hodet er et følelsesorgel og blodet risler som fjellbekker gjennom alle årer! Den sprudler over alle bakkeblåner før du vet ordet av det!

Voffarn forstår seg seg ikke på mennesker, men den forstår seg på entusiasme, og derfor har den planlagt å bli entusiast når den blir stor. Det er alltid bruk for flere entusiaster, mener Voffarn. Og så bjeffer den ei salme ingen noensinne har hørt i ei kirke …

* * *

Jan Tore Hladik ble født i Sarpsborg i 1977. Etter militæret studerte han på musikklinjen på Staffeldtsgate. Jan Tore Hladik sitt første soloalbum heter “Som i et speil”. Albumet er et samarbeid med Marianne Gangestad Ervum.

Som i et speil inneholder følgende sanger:

• Far, min far (T/M: Roland Utbult)
• En engel med en rose (T: Tore Thomassen, M: J: Jon Kleveland)
• Hvor Jesus Kristus bor (T: Tore Thomassen, M: Jon Kleveland)
• Känn ingen oro (T/;: Charlotte Höglund)
• Si meg hvorfor gråter du (T/M: Aage Samuelsen)
• I dag er jeg nær deg (T: Tore Thomassen, M: Jon Kleveland)
• I Jesu hender (T/M: Sølvi Hopland)
• Fast som fjell (T; Erik Hillestad, M: Sigvart Dagsland)
• En tåre renner fra ikonet (T/M: Bjørn Eidsvåg)
• Djube spor (T/M: Sigvart Dagsland og Erik Hillestad)
• Då bårnå forsvant (T: Erik Hillestad, M:Sigvart Dagsland)

Albumet er produsert av Sigmund Greaker.

Hør demo på http://www.myspace.com/jantorehladik.

…men denne nordnorske julesalmen føre oss litt nærmere.
Vestvågøy Janitsjar med tenor Halvard: Nordnorsk julesalme

«Deilig er jorden» er en julesalme, tekst forfattet av Bernhard Severin Ingemann i 1850, til en schlesisk folkemelodi nedtegnet i 1842. Den synges ofte i begravelser.

Sangen ble gjendiktet til nynorsk av Gunnar Torgeirsson Rysstad og utgitt i Syn og Segn i 1900. Siden kom den inn i Nynorsk salmebok.

Nynorsk
(omsett av Gunnar T. Rysstad (1900))
Fager er jordi,
herleg er Guds himmel,
Glade gjeng sjelene pilgrimsgong.
Gjenom dei fagre
rike paa jordi
Gjeng me til paradis med song.
Tider skal koma,
tider burt skal kverva,
Ætt skal fylgja ættarrad.
Aldri skal tagna
tonen fraa himlen,
Sjeli sitt glade pilgrimskvad.
Englane song det
fyrst for hyrdingflokken,
Vent det tona for sjeli mødd:
Fred yver jordi,
menneske, gled deg,
Oss er ein evig Frelsar fødd!

Dansk
(B.S. Ingemann (1850))
Deilig er Jorden!
Prægtig er Guds Himmel!
Skjøn er Sjælens Pilgrimsgang!
Gjennem de favre
Riger paa Jorden
Gaae vi til Paradis med Sang!
Tider skal komme,
Tider skal henrulle,
Slægt skal følge Slægters Gang —
Aldrig forstummer
Tonen fra Himlen,
Sjælenes glade Pilgrimssang!
Englene sang den
Først for Markens Hyrder;
Skjønt fra Sjæl til Sjæl det lød:
Fred over Jorden!
Menneske! fryd Dig!
Os er en evig Frelser fød!

Tysk
(folkesalme frå Schlesien)
Schönster Herr Jesu,
Schöpfer aller Dinge,
Gottes und Marien Sohn!
Dich will ich lieben,
Dich will ich ehren,
Meiner Seelen Freud und Wonn.
Alle die Schönheit
Himmels und der Erden
Ist gefaßt in dir allein.
Keiner soll immer
Lieber mir werden
Als du, schönster Jesus mein!
Schön ist die Sonne,
Schön ist der Mond,
Schön sind die Sterne allzumal:
Jesus ist feiner,
Jesus ist reiner
Als die Engel im Himmelssaal.
Schön sind die Blumen,
Schöner sind die Menschen
In der frischen Jugendzeit;
Sie müssen sterben,
Müssen verderben:
Jesus lebt in Ewigkeit.

aww…. i’m sooou excited… i’m working on my first ever art exibition in Sl… mmhhh.. actually first ever exibiton in my lifa, as i never had any in RL neither LOL

it’s a lot work actually! Chooseing pix .. then you tryit put in the gallery .. and you see that somehow it dosn’t look well… changing it again… uploading new image… mmhhh..

But first of all it’s fun!!!! And i’m sooou glad Belmakor Pintens invited me to show my works in his “Twilight Gallery” … this very first time in my life ))

salam

Duaa al-jawshan alkabir, er meget anbefalet at læse hver nat i ramadanen, her har jeg postet den med to kendte recitore..så der er en efter hver smag
Hussain gharib
http://shiavoice.com/play-2475.html

Il governo israeliano ha approvato a larga maggioranza lo scambio di prigionieri con il Partito di Dio libanese, Hezbollah, per riportare a casa i corpi dei due soldati rapiti nel luglio 2006, all’origine – almeno ufficialmente – dell’invasione del Libano a sud del fiume Litani. È stato il premier israeliano Ehud Olmert ad affermare domenica, per la prima volta, che i due militari israeliani rapiti da un commando Hezbolah oltre confine – Eldad Regev e Ehud Goldwasser -sono morti. L’accordo, raggiunto con la mediazione tedesca, prevede che in cambio dei due militari Israele liberi un noto guerrigliero libanese, Samir Kantar, in carcere dal 1979, che uccise in un attentato due agenti israeliani e un uomo con il figlio di 4 anni. Eldad Regev e Ehud Goldwasser furono rapiti il 12 luglio 2006 in un’incursione oltre frontiera da parte di un commando di miliziani di Hezbollah in territorio israeliano. Israele allora decise la linea dura e iniziò una guerra di terra durata 34 giorni e che si concluse con la mediazione delle Nazioni Unite tramite i caschi blu dell’Unifil e la ritirata delle truppe israeliane. I due militari per cui ufficialmente era scoppiato il conflitto però non fecero mai ritorno a casa. Anche se il loro rilascio continuò a essere ufficialmente richiesto alle milizie sciite libanesi. Ora Olmert ammette: «Per quanto ne sappiamo i soldati non sono vivi. Le prove suggeriscono che morirono nel raid in cui furono catturati o poco dopo».

Fonte: http://www.unita.it/view.asp?IDcontent=76708

Il governo israeliano ha approvato a larga maggioranza lo scambio di prigionieri con il Partito di Dio libanese, Hezbollah, per riportare a casa i corpi dei due soldati rapiti nel luglio 2006, all’origine – almeno ufficialmente – dell’invasione del Libano a sud del fiume Litani. È stato il premier israeliano Ehud Olmert ad affermare domenica, per la prima volta, che i due militari israeliani rapiti da un commando Hezbolah oltre confine – Eldad Regev e Ehud Goldwasser -sono morti. L’accordo, raggiunto con la mediazione tedesca, prevede che in cambio dei due militari Israele liberi un noto guerrigliero libanese, Samir Kantar, in carcere dal 1979, che uccise in un attentato due agenti israeliani e un uomo con il figlio di 4 anni. Eldad Regev e Ehud Goldwasser furono rapiti il 12 luglio 2006 in un’incursione oltre frontiera da parte di un commando di miliziani di Hezbollah in territorio israeliano. Israele allora decise la linea dura e iniziò una guerra di terra durata 34 giorni e che si concluse con la mediazione delle Nazioni Unite tramite i caschi blu dell’Unifil e la ritirata delle truppe israeliane. I due militari per cui ufficialmente era scoppiato il conflitto però non fecero mai ritorno a casa. Anche se il loro rilascio continuò a essere ufficialmente richiesto alle milizie sciite libanesi. Ora Olmert ammette: «Per quanto ne sappiamo i soldati non sono vivi. Le prove suggeriscono che morirono nel raid in cui furono catturati o poco dopo».

Fonte: http://www.unita.it/view.asp?IDcontent=76708