Normalt former en samtale i parterapi sig mellem par/ægtepar og en psykoterapeut og samtalen vil normalt vare 1-1½ time ad gangen.

Hvor lang tid løber de terapeutiske samtaler over …..

I løbet af den første samtale beslutter parret/ægteparret og terapeuten sammen, hvor vidt det ville være en god idé at fortsætte et terapeutisk forløb gennem længere tid. Hvis et parterapeutisk forløb igangsættes, vil terapeuten kunne vurdere, hvor mange samtaler, der vil blive behov for.
Et parterapeutisk forløb vil typisk strække sig over 4-5 måneder med samtaler hver 14. dag, men det er selvfølgelligt helt individuelt fra par til par. Nogle par får også samlivet eller ægteskabet på ret køl igen hurtigere end andre – det afhænger naturligvis også af, hvilke problemer der er opstået  i årenes løb i parforholdet.

Nogle par vælger også en mere alternativ behandlingsform ……

Hverdagens stress og jag som følge af karriere, børn, lange rejsetider i forbindelse med arbejde, den øvrige familie, regn, slud, blæst og evig gråvejr hjælper heller ikke til på et par-forhold – det slider alt sammen!
Flere og flere par rejser derfor sydpå på en forlænget terapi-weekend, terapi – ferie i en eller to uger, f.eks Tenerife, hvor de er garanteret solskinsvejr hver dag, og hvor de så har samtaler med en professionel psykoterapeut / parterapeut.
Imellem samtalerne med parterapeuten er der tid til for parret at tale sammen om problemerne, kommen til en fælles forståelse, forstå hver i sær, muligvis løse en del problemer – og helt uden udefrakommende forstyrrelser.
Parret kan koncentrere sig om dem selv og hinanden – og vejen fra behandling til et godt samliv, kan ofte kortes betragtelig ned.

Parterapeutens opgaver …..

Psykoterapeutens hovedopgave er altid at hjælpe parret/ægteparret til at fungere på en bedre måde i dagligdagen – både med sig selv og hinanden, og udgangspunktet for selve samtalen er koncentration om de samlivs problemer, som parret/ ægteparret skaber med hinanden til hverdag..

Hovedmålet med samtalerne er at parret forbedrer deres evne til fælles at løse konflikter og problemer – det vil bl.a. sige at blive i stand til at arbejde sammen på en langt bedre måde om de svære ting, der er opstået i livet . En forbedret evne til at løse konflikter på en sund måde, vil naturligvis også smitte af på familiens børn, der netop har deres forældre som modeller for, hvordan svære ting i livet skal og kan klares. Børnene ser naturligvis også hvordan det ikke skal gøres, men det er ike ofte at de kan se forskellen, hvorfor de ”lærer” de forkerte ting.

Skilsmisse …..

Nogle par/ægtepar opsøger også en uddannet psykoterapeut, fordi de har besluttet at afslutte forholdet og ønsker hjælp til en værdig skilsmisse både af hensyn til sig selv, fælles børn og økonomien. Derved undgår de at skulle blande en advokat ind i sagen med de retsmæssige, økonomiske samt menneskelige aspekter det vil medføre.

Andre par/ægtepar søger professionel hjælp, fordi de egentlig er i stor tvivl om at forholdet har tilpas megen kvalitet til, at de kan fortsætte at leve sammen.

Psykoterapeuten hjælper parret/ægteparret til på en positiv måde at kommunikere direkte og klart til hinanden på en måde, som hjælper til at styrke samarbejdet.

Sex og samleje …..

Parret/ægteparret vil også få hjælpe til at udtrykke sig om livs-områder, der er svære at tale om, såsom sex, lyst, hvordan får du den bedste orgasme eller helt andre private områder, der slet ikke har noget at gøre med sex og samleje. Endvidere vil terapeuten hjælpe med, at parret stimulerer evnen til at lytte uden at f.eks. afbryde og respektere hinandens følelsesliv eller nedgøre sin partner, og det er i sig selv et stort problem i dagens Danmark.

.

Typiske problemstillinger for et par/ægtepar/partner?

min mand (kone) har været mig utro
vi er i tvivl om, hvorvidt vi skal have et barn sammen?
vi keder os sammen – hverdagen er kedelig
min mand (kone) drikker for meget
vores barn reagerer negativt hjemme (eller i skolen)
vi har brug for, at en udenforstående hjælper os til at kommunikere på en bedre måde
min mand (kone) er afhængig af sine forældre
min mand (kone) anklager mig for alt muligt
vi skændes uafbrudt – og ofte om småting
en af vores barn har kolik, og vi kan ikke holde det ud
min mand (kone) opfører sig for det meste urimeligt overfor mig
vi vil prøve for sidste gang at få vores familie til at hænge sammen
vores lokale læge har rådet os til at gå i parterapi
skolepsykologen har rådet os til at få hjælp hos en terapeut
vores venner og bekendte har anbefalet os at gå i parterapi
vi kan ikke holde ud af være sammen, og heller ikke at være fra hinanden
vi er uenige om, hvilke krav vi skal stille til vores børn

Råd, vejledning og yderligere information om parterapi i udlandet:

Finn Korsaa
Psykologisk konsulent
Autoriseret klinisk psykolog
Gruppeanalytisk psykoterapeut

Sorte skuespillere kommer alligevel i ‘Parterapi’, skriver politiken.dk
Ægteskabet kuldsejler i det sjette år iflg. Politiken.dk

-nei, nei, uff, uff, sier den unge mannen som nettopp satt seg ved siden av meg på bussen. Det er kveld, og jeg er på vei hjem.

Jeg kikker litt i sidesynet, og det virker som om det går helt fint med ham. Han er litt bedugget, ser på mobilen og setter seg godt til rette i setet. Jeg føler meg som en iskald nordmann som ikke gir mer respons på hans snakking til seg selv.

-Skal du ut i kveld?, spør han meg.

Det er ikke ofte jeg blir snakket til på bussen, men igrunnen er det jo litt hygglelig. -Jeg skal ikke det, nei, svarer jeg. -Jeg var vel strengt tatt ute en tur på onsdag, fortsetter jeg på spørsmålet om hvorfor jeg ikke skal ut.

-Er du student?

-Ja, jeg studerer på universitetet, svarer jeg. Jeg sier bevisst ikke hva jeg studerer, såpass har jeg lært, men han spør selvsagt.

-Teologi

Jeg vet at det nå er fire mulige vendinger samtalen kan ta.

1. Jeg får hele livshistorien til mannen og får vite om alle hans problemer

2. Han slutter å snakke med meg, og jeg blir stemplet som kjip og kjedelig

3. Han er spirituelt søkende og vil gjerne at jeg skal fortelle så mye som mulig om teologi og tro

4. En heftig diskusjon oppstår, hvor heftigheten er ensidig fra hans side ettersom jeg ikke ser noen grunn til å hisse seg opp over at folk tror på noe annet enn meg eller ikke tror på noe i det hele tatt

Denne samtalen var en nummer tre.

-Her skal jeg av, sier jeg når busstoppet mitt kommer. Han skal av  på samme busstopp. Neppe tilfeldig. Jeg blir selvsagt litt skeptisk av dette, men er i et trygt område og rusler gjennom gater og vasser i høstens løv med den fremmede unge mannen.

Vi snakker i en tjue minutters tid mens han venter på trikken han skal ta videre. Han stiller spørsmål, og jeg gir svar som egentlig ikke er svar. Trikken kommer, jeg får en klem og en takk for samtalen, og han forsvinner med trikken med mine tanker i sitt hode.
Sånn er det å studere teologi en fredags kveld på bussen.

Filippa hadde vært i lekerommet på IKEA mens jeg handlet. Det var veldig stas og hun ville absolutt ikke være med meg hjem igjen. Etter å ha prøvd å kommunisere med henne gjennom glassveggene, spør jeg IKEA-mannen om hjelp.

Jeg: Kan du si ifra til datteren min at vi skal handle i den butikken med små handlevogner? Det pleier hun å ha lyst til.
Mannen (roper til Filippa): Nå må du komme! Mamma’n din sier at du skal få sjokolade!
Jeg (ser forundret på ham): Hva?
Mannen (fornøyd): Det funker hver gang! De kommer alltid når jeg sier at de skal få sjokolade!
Filippa (i superhumør): Jeg kommer, mamma! Skal jeg få sjokolade nå?
Jeg (overhører Filippa og henvender meg til mannen): Har du tenkt på hva som skjer når vi går ut herfra og hun skjønner at jeg ikke har sjokolade?
Mannen (like blid): Nei, det er jo ikke mitt problem!

Fint.

Et kritisk blikk på arbeidshverdagen vår,  viser at de fleste av oss føler oss overbelastet. Skjønt vi arbeider utallige overtidstimer, vet vi ofte ikke om kvelden, hva vi egentlig har gjort hele dagen.

Riktignok har vi arbeidet mye, men de virkelig viktige sakene har igjen blitt liggende. På en eller annen måte er alltid ett eller annet uventet kommet imellom, som ikke tolerer utsettelser.

1. Du vil gjøre for mye på en gang. 

2. Du gir avkall på klare prioriteter. 

3. Du planlegger for liten tid til uforutsette saker. 

4. Du planlegger ikke hvilepauser. 

5. Du har kaos på skrivebordet. 

6. Du reserverer for liten tid til telefoner, samtaler og korrespondanse. 

7. Du forskyver ubehaglige oppgaver. 

8. Du er uskikket til å si »nei!« 

9. Du vil gjøre alt perfekt. 

10. Du manglende konsekvens og selvdisiplin.

Er disse tidssyndene på en eller annen måte kjent? Det ligger hos deg selv, hvordan du omgås tiden din: Hvis du forsøker å gjøre alle til lags og danser på for mange ball, vil du aldri få grep om tiden din! Du vil miste deg selv i bagateller og aldri klare å konsentrere deg om det virkelig viktige.

Jo bedre du deler inn og planlegger dagen din, desto bedre kan du utnytte den for dine egne målforestillinger.

 SIMPLIFY 

Del på bloggen

 

Fikk besøk på formiddagen i dag av en venn fra bygda jeg hadde en mellomlanding i for noen år siden. At det skulle bli ett så givende besøk hadde jeg slett ikke forventet. Jeg får en del besøk av venner og kjente og har disse koselige pratene over en kanne kaffe og ei pakke røyk. Praten går stort sett ut på jobb, unger, oppdragelse, hva som skjedde forrige uke og disse dagligdagse syslene. Så i dag som alle dager, spør jeg om jeg kan by på en kopp kaffe og svaret er i dag også: Ja.

Praten går som vanlig, om løst og fast. Av en eller annen grunn kom vi inn på relasjoner og sosialdynamikk. Og jeg må bare si det, jeg elsker disse samtalene hvor man kan undre seg litt over seg selv og andre. At man sammen med noen kan analysere hvilke mønstre man har. Det skjer ikke så ofte at man har tiden til det lissom. Og etter å ha utvekslet tanker og erfaringer en god stund, kjente jeg bare at det gjorde meg så godt. Jeg fikk lissom en følelse av å få titte litt på innsiden av et annet menneske, som villig gav av seg selv og ønsket å kjenne meg også.

Innen samtalen måtte avsluttes hadde jeg fått noen svar på hva jeg ønsket ut av livet. Hva mine mål var og hvordan jeg skulle komme dit. Det at man skal vokse opp og lære å mestre livet har jeg tatt i sen alder. Det har skjedd ting i livet som har gjort at jeg har beskyttet meg selv og ikke har gått gjennom disse stadiene som tenåringene vanligvis gjør. Så først nå i en alder av 36 kjenner jeg på all den usikkerheten om hva som er normalt og ikke. Men dette kan vi ta i en annen blogg

Jeg tror og mener at det ikke er noe i veien med den sosiale intelligensen min, men jeg har med viten og vilje unngått egne følelser, så langt det har latt seg gjøre. Så disse samtalene, som slett ikke er mange av, får jeg svar på mange ting jeg ikke som voksen bare kan komme å spørre folk om.

Uten å skulle gjengi samtalen… Det trengs ikke. Det er følelsen jeg ønsker å formidle. Dere som vet hva jeg prater om nikker sikkert akkurat nå, mens de som ikke har, kanskje rister på hodet og tenker: For ei skrulle

Det handler om å føle at man løser noe. Det handler om å kunne slippe tankene fri, dele og motta et budskap. Det handler om tillit til å tørre å vise hvem du er og respekt for det man blir betrodd.

Så nå håper jeg ikke det blir lenge til en slik samtale igjen. Jeg tror nesten jeg må gå til innkjøp av mere kaffe. Og lefsene ligger klar i fryseren.

Da var det den siste dagen i uka, og i morgen begynner en ny. Jeg føler meg full ladet og klar til å ta de utfordringene som måtte komme min vei!

Ønsker dere alle en riktig flott uke

Bildet er “lånt” av denne geniale fotografen

“Du, veslepus…” Han ler. “Jeg tror ikke det der er helt normalt.”
Jeg stirrer stygt på ham, men må le jeg også. “Hva mener du?” sier jeg. “Jeg trodde ikke normalt var vårt ideale. Scratch that, vi har da vel ikke idealer?”
“Nei, selvfølgelig ikke, men altså…”

“Du har jo familie, hva sier moren din til det der?” Han slutter ikke å le, brystkassa hans hopper opp og ned når ham humrer.
“Kjøkkenknivene kan få lov til å være i hagen så lenge det ikke er de fancy kjøkkenknivene, og om de blir vasket etterpå.” Tonen i stemmen min er skikkelig bedrevitersk, men jeg lar den være det.

“Det var ikke DET jeg mente,” sier han. “Det er vel heller det at du kaster kniver på blink i hagen.”
“Er det ikke bedre enn at jeg kaster kniver på blink andre steder, eller bare kaster kniver på ting?” Egentlig burde jeg snu hodet oppover for å se ansiktet hans ordentlig, men jeg nøyer meg med å flytte øynene.
“Burde du i det hele tatt kaste kniver?”
Jeg ser dumt på ham. “Hvorfor skulle jeg ikke kaste kniver?”
“Du kunne jo komme til å treffe noen, tenk om du skader noen!” Tonen hans er tydelig defensiv, men han har ikke sluttet å le.
“Det er jo derfor jeg har en blink, for å ikke treffe noen andre.”
“Det kan hende du bommer.”
“Jeg er for god til å bomme med så mange meter, så hardt. Det var jo ingen andre i nærheten.”
Han sukker og slipper skuldrene ned. “Greit, greit, så er det ingen fare, men er virkelig knivkasting noe du vil kunne?”
“Alt jeg har sjansen til å lære vil jeg kunne, det vet du jo.”
“Du har vel ikke planer om å bruke den kunnskapen til noe spesielt, har du vel?” Hendene hans er på skuldrene mine nå, nærmere bestemt på kragebena. Et par bilder farer forbi i underbevisstheten min, og de sprer seg til øynene mine. Han ser dem.
“Ikke bekymre deg,” sier jeg, “du vet at jeg har utmerkede moralske antenner.”

“Dessuten gjør jeg det jo ikke for å lære meg å kaste kniver av en eller annen praktisk grunn; jeg gjør det fordi det er gøy.” Hendene hans er nesten skummelt varme.
“Du,” sier han, og trekker det ut. “Neste gang vil jeg være med.”

Invi  ||| http://filesharer.org ||| “The only people with attitude problems are those who lack it.” – Billie (VERY busy.) sier:
What were your math studies problems like?
(#) O-nee-san (S) sier:
uhhh
sex

Freudian slip eller bare en trykkleif?

Han: jeg synes vi skal gå.

Hun: jeg kjenner jo ingen der.

Han: jeg vet vi vil få det gøy.

Hun: men tenk om det blir kjedelig. Dessuten har jeg ikke noe å ha på meg.

Stillhet.

Han går mot døren,lukker den forsiktig etter seg.

Hun stirrer på speilbildet sitt.

Ser bare det hun vil se.

Tåren som renner nedover kinnet føles befriende.

Demonene utøver sin daglige kamp i

hennes

indre.

Hun lar børsten gre det lange håret

mykt

hun har vakkert hår

Hun: kom elskede, la oss dra.

Han snur seg mot henne med cognac glasset hvilende i hånden

smiler

den korte sommerkjolen

som fremhever de vakre kurvene hennes

han elsker å se henne i den

Hun: du har jo ikke kledd deg,elskede.

Han: jeg har jo ikke noe å ha på meg.

Sammen løper de lattermilde ut i sommerkvelden

Det er fire typer mennesker jeg ikke kjenner som leser det jeg skriver. Det er de som klikker på navnet mitt i kommentarer på wordpressblogger, de som følger en av linkene bror legger ut, de som søker på noe som har med veganere å gjøre og de som søker etter noe spillrelatert. Til min store overraskelse er det flere som er på jakt etter veganere enn jeg trodde, og jeg vet godt selv hvor vanskelig det er å finne en – derfor skal jeg prøve å snakke litt mer om det temaet fra nå av.

Agående tittelen: Nei,  jeg har faktisk ikke planer om å snakke om ignorante mennesker, eller mangel om kunnskap om alternative kosthold, eller kjøttindustriens propaganda, eller helse. Jeg skal snakke om det ingen av oss tør innrømme: Selvfølgelig har ikke-veggisene et poeng.

Ikke når det gjelder helse, eller at dyrene ikke bryr seg, eller at det er naturlig å spise ting med nervesystem, men at det ikke er lett å være veganer. Like etter spørsmålene “Veganer? Vegetarianer, eller?” og “Men hva SPISER du, da?” kommer vanligvis noe i retning av “Det hadde jeg aldri klart.”

Her er en innrømmelse: Det trodde ikke jeg eller. Selv da jeg var ganske strikt vegetarianer tenkte jeg at veganer, det var noe jeg skulle kaste meg ut i når jeg bodde et sted som hadde spesiallaget mat i nærheten,  jeg hadde råd ti å kjøpe den og jeg hadde massevis av tid til å gjøre ting skikkelig. Jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle klare meg helt uten ting som hadde små mengder av skumle saker i seg, eller hvordan jeg skulle klare å holde meg unna ting som det nå er helt utenkelig for meg å spise.

Da jeg var yngre pleide jeg å spise min egen vekt i ost i året. Lenge kunne jeg uten problemer få i meg minst en halvkilo melkesjokolade i uka. Jeg kunne spise egg hver dag. All teen min inneholdt honning. Og jeg var syk, syk, syk. Alle disse tingene er vegetarianer-vennlige. Til dere som tenker at vegetarianer er en fin mellomting på veien mot å bli veganer: Tja, ikke nødvendigvis. Overgangen til å bli vegetarianer er ikke nødvendigvis så veldig stor i det hele tatt, noe man fort finner ut om man prøver. Om du deretter skal bli veganer virker det som en mye større greie, selv om det ikke er hardere enn det du egentlig var forberedt på å gå igjennom for å bli vegetarianer.

Min vanlige måte å takle problemer på er å snakke med dem. Ikke om dem, med dem.

“Du, Invi,” sier fristelsen i det helt riktige øyeblikket. “De som kastet seg over deg før i dag på grunn av t-skjorta di, de som stilte spørsmål i en time, har de ikke litt rett?”
“Hva mener du?” spør jeg.
“Jo, altså, at du går glipp av noe…” Eimen av ett eller annet fristelsen mener at jeg går glipp av henger i lufta.
“Jeg går ikke glipp av noe som helst, det er DE som har et kosthold som bare består av kjøttkaker og kebab!”
“Men lukter det ikke godt, da?” Fristelsen nikker med hodet mot den åpne døra.
“Det lukter… Pepper og persille og hvitløk og paprika og… Jo, helt klart, vi må lage indisk gryte til middag!”
“Men er det ikke noe annet der, da? Noe som ikke er like vegant…” Fristelsen prøver å la være å himle med øynene.
“Hva mener du?”
“At døde dyr kanskje smaker noe i seg selv. Buljong og sånt, vet du. Japanerne oppdaget jo smaken umami, saftighet og kraft…” Fristelsen lar ordene henge i lufta, akkurat som stekedampen.
“Du, fristelsen,” sier jeg og himer med øynene tilbake. “Det finnes få som smaker forskjell på grønnsaksbuljong og alle de andre typene. Ingen av de som kan det stiller snåle spørsmål til veganere, ihvertfall.”
“Hm.” Fristelsen tenker. “Men… Det kan jo ikke skade å prøve?”
“Eh, jo, faktisk så kan det jo det. Jeg er allergisk, har ikke spist noe sånt på lenge og det skader hvem det nå enn er som dør så jeg kan ta en bit av låret deres.”
“Kan du ikke bare innrømme at du er nysgjerrig, og at kanskje, bare kanskje, kunne det ha vært interessant å prøve? Du innrømte jo at det luktet godt.” Fristelsen veiver med armene i løse luften, i min retning.
“Krydderet, ihvertfall. En av veganervenninnene mine sier at for henne lukter stekende kjøtt som noe som kommer ut av en hund.”
“Invi, ÆSJ!”
Jeg ler. “Men jo da, selvfølgelig har jeg jo tenkt på det… Men så slår det meg at goodness, vi SPISER da ikke NOEN! Logikken, samvittigheten og kroppen skriker høyt nei. Selv kreativiteten setter foten ned. Du er den eneste som sier ja.”
“Jeg er en viktig del av livet ditt,” sier fristelsen. “En kjempeviktig en. Det kan du ikke nekte for.”
“Nei…” Jeg nikker. “Jeg kan ikke nekte for det, nei. Selvkontrollen min er fantastisk, men impulskontrollen min har jeg vel aldri hatt. Det er sikkert din skyld.”
“Eller oppdragelsen,” nikker fristelsen. “Men jeg tar gjerne æren.”
Fristelsen gliser, og jeg ler.
“Hva med melk og sånt, da?” spør den. “Greit, du har kanskje aldri vært glad i å spise dyr, men hva med det som kommer ut av dem? Ostesmørbrød, melkesjokolade, pastasaus med rømme, iskrem, ostekake, stekte egg…”
“Tja…” Jeg nøler.
“Hah!”
“Noen ting har vært hardere enn andre, men jeg har alternativer. Hvitløkstoast, mørk sjokolade og kakao, annen pastasaus eller en med substituttprodukter, tofu- og risiskrem, digestivekjeks, tomatbønner…”
“Hvorfor spise dårlige etterligninger når du kan ha originalen?” Fristelsen tygger på en munnfull Snickers.
“Jeg har ikke byttet ut noe som helst med noe som ikke er like bra. Kikertlapskausen min er bedre enn vanlig lys lapskaus, hvitløksbrød er bedre enn ostesmørbrød, tofuis er bedre enn…”
“Ben & Jerry’s?” Fristelsen stirrer vagt ut på nærmeste 7-eleven.
“Ben & Jerry’s har livsfarlige tilsetningsstoffer… Bokstavelig talt.”
“Invi, da, jeg er fristelsen! Jeg VET at livsfarlig aldri har stoppet deg før, snarere det mots-”
“HYSJ! Det er… eh. Usaklig. Men nei, det har ikke vært lett… Mest fordi jeg er nysgjerrig, tror jeg. Det er jo ikke som om jeg husker hvordan alt smaker, og egentlig har jeg aldri hatt så veldig mye til overs for iskrem, og…”
“Egentlig er det heller det ukjente som frister, altså? Helvete, jeg hater den mannen.” Fristelsen knytter nevene og ser ned. Jeg fniser.
“Du er søt når noen andre får det som de vil.”
“Invi, vi bruker ikke hersketeknikker her!” Fristelsen rekker ut en finger.
“Kjeften, du kan ikke akkurat bli mer umyndiggjort. Du er jo fristelsen, og dessuten inni hodet mitt.”
“Og i lufta… Og kjøledisken.” Fristelsen er blid igjen. “Men altså, du liker jo muskler?”
“Definisjonsspørsmål,” sier jeg. “Ikke for mye av dem, og jeg SPISER dem ikke. Muskler er fine dyr de, men…”
“Bare tygge litt på dem? Jeg tror du er en undertrykt kannibal.”
“KJEFTEN.”
Fristelsen kniser, og det smitter.
“Men det er jo andre grunner til å spise sånne ting. Tenk, du kunne ha sluppet å lage mat! Dessuten er det ikke akkurat lett å finne noe å spise overalt…” Fristelsen hinter til det faktum at det ikke er noe spiselig i nærheten.
“Jo, ja, men jeg har da klart meg fint på nøtter og brødskiver med syltetøy før!”
“Du overser fullstendig at du har en lei vane med å gå ned fem kilo hver vår fordi du er syk, og leve på potetgull, nøtter og ting fulle av olje og fett og rent sukker resten av året uten å legge på deg et gram.”
“Det jevner seg nok ut, og om jeg fucker med kostholdet mitt nå får jeg bare allergireaksjonen som blåser meg opp, og dessuten er jeg faktisk HELT i midten av normalvekt.”
“Nå ja, men til sommeren…”
“Kjeften, det tar vi da.” Jeg ser hardt på fristelsen, og den holder kjeft. “Dessuten glemmer du alle de tingene jeg fortsatt kan spise, som ingen spør om.”
“Som hva da?” spør fristelsen, litt surt.
“Mariekjeks og te og potetmos og hvitløk og ALT SOM IKKE HAR MED DYR Å GJØRE.”
“Du er sta,” sier fristelsen.
“Jeg har jo aldri gitt etter, hvordan kan du forvente at det skal endre seg?” spør jeg.
“Gjentagelse øker sjansen for gjentagelse,” sier fristelsen.
“Dumt sagt av deg, for det første er det tull, og for det andre betyr det jo at den første gangen er umulig.”
“Men…” sukker fristelsen.
“Ikke noe men.”
“Du, det er noen av de ‘dumme’ spørsmålene som folk stiller som kan trekkes litt lengre, om du ikke tåler noe som helst av dyreprodukter, og blir skikkelig allergisk av å svelge ditt eget blod, er du ikke da også allergisk mot ting som…”
“JA. Nok om det.
“Virkelig?” Fristelsen fniser.
“Uansett hva det var du hadde i tankene, ja.”
“Så utrolig Sh-”
“Tilbake på temaet NÅ, ellers…” Jeg dulter borti fristelsen.
“Det sies jo at ALLE tenk-”
“NÅ.”
Fristelsen mumler irritert, men smiler. “Greit, greit, jeg har besøkt deg lenge nok for denne gang, ihvertfall angående dette.”
“Kom tilbake når du vil snakke om noe hyggeligere.”
“Jeg snakket med underbevisstheten, og han sier at du lenge har hatt lyst til å-”
“En annen gang, en annen gang.”

Utdrag fra en samtale rundt kjøkkenbordet en søndagskveld i november:

Barnet (7år):Mamma se hva jeg har laget:)
Moren: Så fin,er det en nonne?
Barnet:Nei det er en engel.
Moren:Ok,fin.
…..
Barnet:Den ser ut som en homo.
Moren:Hva?
Barnet:Den ser ut som en homo.:Knis:
Moren:Hvordan kan du si at den ser ut som en homo?
Barnet:Den er svart.
Moren:Neimen vennen, homoer er ikke svarte (nødvendigvis).Hvor har du dette fra?
Barnet:En femteklassing på skolen har sagt det.
Moren:Du skal ikke tro på alle femteklassinger.
Barnet:Ok
Moren:Vet du hva en homo er da?
Barne:Neei?
Moren:En homo er en som…
Barnet:Som liker øl?
Moren:Hva?neei (ikke nødvendigvis).
Moren:En homo er feks en gutt som forelsker seg i en gutt.
Barnet:??knis
Barnet:Men da kan gutter bli gravide?!?
Moren;Nei det kan de ikke.
Barnet:Ja men da er det ikke noe poeng i å forelske seg.
Moren:…?Ja det er det også noen som mener.
Moren:Men forstod du hva en homo er nå?ikke en som er svart?
Barnet:Ja.
Moren:Fint.