Sanninga

er til sals

i desse dagar

Ho skal nyttast

til noko viktigare

enn seg sjøl

Kjøparane er mange,

og dei ropar

høgare og høgare

Dersom ingen snart

tek ho i forsvar,

får dei siste ordet

(Asbjørn Eriksen)

Det finnes en kristelig formulering som mer enn noen andre kristelige formuleringer røper forakten for annerledestenkende.

Og denne formuleringen er: “de som fornekter sannheten“.

Hørt den før?

Det har jeg, mange ganger. Så mange at jeg har begynt å legge merke til den. Jeg merker meg hvem som bruker den, hvem den brukes om og hva den er ment å uttrykke.

Sannhetsfornektelse er et begrep som ofte brukes av konservative og fundamentalistiske kristne.

Den brukes om alle som tenker eller tror annerledes enn dem selv.  Fortrinnsvis i spørsmål som berører dogmatikken.

Men dette er jo ren manipulasjon. For det “sannhetsfornekterne” i virkeligheten har gjort seg skyldige i, er å tenke annerledes i trosspørsmål enn dem som har erklært seg selv for å være rettroende.

Man fornekter ikke sannheten, man bare tenker annerledes om hva som er sant.

Ved å stemple annerledestenkende og -troende som sannhetsfornektere, oppnår kristne to ting: Man understreker sitt eget sannhetsmonopol, og man stempler motivene og karakteren til dem som tenker annerledes.

Det handler om et slags verbalt kjetterbål, konsentrert i et enkelt begrep.

Jeg mener det ikke kan bli snakk om noen ordentlig dialog før man er villig til å anerkjenne også den andre som genuint sannhetssøkende og likeverdig. Da må man slutte å mistenkeliggjøre den andre ved å hevde at man står overfor en som fornekter noe.

Men kanskje man egentlig ikke ønsker dialog?

Om det virkelig skulle være slik at det finnes en entydig, endegyldig sannhet, er den utenfor rekkevidde – for oss alle. Det er relativt sant, i hvert fall for meg.

 Nylig var det alternativmesse på Lillestrøm. Med prinsesser, engler og det hele. Krystaller, gjennomfotograferte auraer og velfylte karmakontoer i skjønn forening.

 Midt i mangfoldet reises det obligatoriske, kristne spørsmålet: Hva er sant? (Så mye av kristen tro og tradisjon forutsetter jo dette, at sannhet er noe entydig som man enten underkaster seg eller forkaster.)

 Og fra alternativtensingkoret kommer svaret unisont, med prinsesse Märtha som smilende forsanger: Det viktige er hva som er sant for deg.

 De kristne grøsser: Oppløsende relativisme! Hvor blir det av den evige, endegyldige sannhet når alt er relativt?

 Jeg mener at den gebrokne dialogen som oppstår mellom spørsmålet “hva er sant” og svaret “det som er sant for deg” snubler i en fundamental, gjensidig misforståelse.

 Kanskje kunne de bokreligiøse dogmatikerne og alternative newagerne møtes i en felles erkjennelse, nemlig denne:

 Vi er alle relative!

 En slik twist forskyver den fryktede relativiteten fra det objektive til det subjektive, fra Sannheten til mennesket.

Vi er alle henvist til våre synsvinkler og begrensede perspektiver. Den fulle, objektive Sannheten er ikke tilgjengelig for oss, fordi den er relativisert i det øyeblikket vi møter den – eller den møter oss.

Erkjent sannhet er relativisert sannhet.

Denne innsikten – at endegyldig sannhet er utenfor erkjennelsens og språkets rekkevidde – formuleres langt bedre av buddhister enn av kristne, i forestillingene om to sannheter og om tomhet.

Men om man leser John P. Keenans utlegning av Markusevangeliet, finner man i det minste holdepunkter for å kunne hevde at Jesus også skjønte det.

Ved en illusjonell tillit for skadeskutte individer
uante konsekvenser
Men ikke katastrofer
bare mangel av kontroll

Det hjelper ikke om du kaller gullkalven din for Jesus. Han er like fordømt en avgud.

Lite er mer foraktet og forhatt blant de rettroende enn avgudsdyrkelse.

Smak på ordet en gang til: Avgudsdyrkelse…

Vokse det ikke fram bilder av ville, halvnakne barbarer som danser ekstatisk rundt obskønt utskårede treskulpturer? Den nattsvarte villskapen som kristne, vestlige, hvite misjonshelter våger å se rett i svartøyet, trommer suggererende i øregangene.

I bakgrunnen synger også beretningen om israelittenes dans rundt gullkalven, den gangen de hadde mistet tålmodigheten med Jahve.

I kristen tenkning sorterer all religiøsitet uten eksplisitt kristen terminologi under begrepet avgudsdyrkelse, ledsaget av en helliggjort respektløshet og nedlatenhet.

Det er helt kostnadsfritt å si at Buddha er feit og at Muhammed er pedofil. Naturreligion blir til hekseri, djeveldyrkelse og så videre. Alt som ikke er kristent, defineres inn i mørket.

Men er kristne virkelig vaksinert mot avgudsdyrkelse? Er det slik at du unngår avgudsdyrkelsen så lenge du kan gi gudsbildene dine riktig navn og plassere dem innenfor en autorisert tradisjon?

Så lenge du sier at du tilber Jesus – at du tror på treenigheten og at den kristne guden er ene og allmektig – så er du trygg, liksom?

Jeg tror ikke det er så enkelt. Det blir stadig tydeligere for meg at det er mulig å gjøre Jesus til en avgud, en 24 karats gullkalv.

Kristen avgudsdyrkelse oppstår blant annet når man tenker instrumentelt om det guddommelige, når man tenker at Gud – og Jesus – er noe man kan forstå, plassere og bruke til å fremme sin egen agenda og sak.

Kristen avgudsdyrkelse oppstår i det man reduserer Gud til å være det øverste vesen i et virkelighetshierarki.

Og kanskje mest aktuelt: Det er avgudsdyrkelse å gjøre en bok til en gudegitt manual og fasit for både himmel og jord.

Avgudsdyrkelse handler om å gi etter for trangen til å begrepslegge det ubegripelige.

Kristen avgudsdyrkelse handler om å bruke Jesus som trussel: Bare vent til han kommer igjen, så skal vi se hvem som ler best…

Avgudsdyrkelse – også kristen avgudsdyrkelse – handler om å forveksle gudsbildet med Gud, å forveksle menneskeskapte dogmer med endegyldig sannhet. Avgudsdyrkelse handler om å falle for fristelsen til å gjøre myter og bilder til dokumentariske fakta.

Avgudsdyrkelse handler om å falle for fristelsen til å tenke at Gud er noe som eksisterer.

En tanke flyr så fort at innen jeg har grepet pennen har den løst seg opp og forsvunnet ut i intet eller motsatt ut i evigheten. Den kan komme tilbake som små hint eller utviskede kopier etter vandring i sirkelen, men den er hard å beskrive og formulere i kommuniserende ord. Når jeg tenker så kommuniserer jeg med mitt indre, alt er så flytende enkelt her inne, men når jeg vil formidle mitt innerste, mitt virkelige jeg så er tankene alt rast forbi. Jakten på de ubeskrivelige ord som skal beskrive sannheten og evigheten som er en medfødt nedskreven “bok”  som gjemt i et beskyttende skall, vårt hjerte, der inne finnes denne perle som vil så gjerne skinne ut det lys som den reflekterer når skallet åpnes på gløtt. Om det bare kunne være åpent for bestandig og alle ord fllyter like fritt som tankene….

Jeg skal hviske deg lykke

Slikke sannheten varm fra frosset løgn

Du skal ikke lenger gråte av uløste gåter

tvinge ord frem fra ingenting

Stryker en fuktet finger over forseglede lepper

og holder

Holder

til du brister

I skjelvende ekstase

Jeg skal hviske deg lykke

Er det virkelig fra unger og fulle menn man hører sannheten?

Når min vakre datter på 11 forteller meg at jeg burde kjøpe de skoene som er dekket med glitter, hun tar dem forsiktig ned fra skohyllen,  – du trenger litt glitter i livet ditt mamma!, da lurer jeg på om det er sannhet hun gir meg eller om det bare er at hun har sett for mye på disse forferdelige ungdomsseriene.

Jeg sender en liten takk til kabelselskapet som har gått konkurs. En hel måned uten nett og TV kan nesten regnes som en liten tarmskylling. En glitterensing. Etter måneden er over så får vi se hvor mye glitter det er igjen.

Når du kutter tråder

Hjertetråder

som ikke er dine

Som tilhører andre

og du kutter de

Helvete!

Når du involverer din største kjærlighet

i dine egne skitne valg

Skjærer sakte inn i sinn

Rent sinn

Rent hjerte

Ren kjærlighet

Helvete!

Du gjør det du alltid har kjent

Forvirrer

Vikler andre inn

i dine ting

Dine ting du ikke kan stå for

på egne ben

Du må dra inn

Rent sinn

Rent hjerte

Ren kjærlighet

Men ikke tro ett sekund at hun står alene

Ikke tro at du kan skitne til andre enn dine egne hender

For jeg kjenner henne

Hun står i meg

Slik jeg står i henne

Til og med mot deg

Deg

om det er det som må til

Ikke tro at du står mindre alene ved å gni dritten din over på uskyldige skuldre.

Ikke tro at hun ikke ser

vit at hun har hjerte også for andres tråder

Så fortell meg du, om fine dager

men du ser ikke tårenene hennes på puten

i nakkegropen min

Du ser ikke rettferdigheten

Fortvilelsen og redselen og sinnet

Og du er heller aldri den som kan se

Tryggheten

Sannheten

Kjærligheten

For du klipper tråder

og har bare øyne for din egen saks

Opp gjennom historien har sivilisasjoner kommet og gått, kulturer oppstått og nedstått (gått til grunne), og gjenoppstått.

Vi ser på insekter, tuer, kolonier, samfunn… de eksisterer der de etablerer seg. Men så går de til grunne. Det er ikke verre enn at i 1834 lå det ei maurtue på den åsryggen, og i 2009 ligger det en helt annen maurtue ikke så langt derifra. Egentlig en helt annen maurtue, og i hvert fall andre maur. Men på sett og vis den samme maurtua og definitivt med etterkommerne av de samme maurene. Jeg tror også Henrik Wergeland trodde han snakket om og kanskje med den samme frosken som jeg gjorde forleden, og jeg er helt sikker på at jeg og Aristoteles har klasket i hjel mygg og trodd ting ble bedre. Vi var like overrasket dagen etter, begge to, da vi måtte klaske den samme myggen en gang til. Trodde vi… i hvert fall oppførte den seg likt. Vi og…

Men dette har ikke med noe å gjøre, annet enn hele vår sivilisasjon. Pytt-pytt, folk fødes og dør i likhet med alle andre levende vesner. Det som skiller oss fra andre vesner, er tro.

Troen leder sinnet, liker vi å innbilde oss. Derfor tror…hehe… de troende at “tro” er det som avgjør om et menneske er godt eller ikke.
At troen i seg sjøl kan styre gode eller onde gjerninger, og at det i ytterste konsekvens er en målefaktor på hvor verdifullt mennesket er. I seg sjøl…

Drap er ofte sett på som et negativt ladet begrep. Å drepe er en ond handling, og de som begår drap har gjort noe ille. Jeg har drept veldig mange sjøl, og selv om det er bare dyr, er det jo å ta liv. Jeg må innrømme at jeg har godkjent massedrap også. Kaviar er godt!

Skitt au! , sier jeg, men noen som er enda mindre blodtørstige enn meg vil være uenige i det. Liv er liv, eller “Live is Life”, som den legendariske gruppen Opus synger i sin legendariske sang “Live is Life” fra 1976 eller når det var.

Den norske varianten “Liv og Leif” ble aldri noen hit!

Noen av historiens mest spektakulære massedrap har skjedd i Sannhetens Tjeneste, og de store forbokstavene i Sannhetens Tjeneste kommer av at nå snakker jeg alvor!
I verdenshistoriens fotobokser blir man tatt om man ikke kjører fort nok, pardoksalt nok. Og salt nok skal man ikke kimse av.

De som har rett føler seg selvsagt som en del av Riktigheten, enten det var snakk om i korstogene i Midtøsten for ett tusen år siden, i Abu Grahib-fengselet, i et fly på veg mot Twin Towers eller blant marsjerende opp mot en peruviansk landsby med fascinerende effektive geværer i 1523. Vi er sannheten! Vi er livet!

Jeg tror også obersten som løslot den store bomben over Hiroshima den store augustdagen i 1945 hadde et riktighetens skjær over ansiktet denne dagen.

Han drepte 140.000, men fikk sannsynligvis medalje for det. Små barn, kosedyr og 87 år gamle bestemødre ble griljert, men ikke om jeg tror han ble dømt for det. Kanskje fikk han spredte hurrarop ved hjemkomsten, og slikt er med på å fortelle omverdenen at han er litt av en kar.

Hva er riktighet?
Historisk sett å tilintetgjøre fienden. Å bli kvitt alle de som er feil, har feil og som vil epidemisere oss med sine tanker, sitt vesen og sine “forgiftende” holdninger.

Åssen skulle det gått om muslimene fortsatte å utvikle seg? Og klart det er rett å blåse vantro Allah-fornektere vekk fra jordas overflate. Forskjellig ståsted, forskjellig syn.

Det har vært et spørsmål om å overleve fra første stund, og hvis det viser seg å være til siste stund er det dobbelt vikitig å manifestere riktigheten og å dø med Sannhetens Smil over sine lepper. “Jeg hadde rett!”

I realiteten er det ingen som har rett, det er noe man tar seg.

Gud og alkohol har det til felles at det er raskt avhengighetsdannende. Berusende også. Faktisk har vitenskapsmenn klart å registrere aktiviteter i de samme hjerneområder der det er snakk om rusavhengighet og sterkt religiøsitet. Den er genbetinget, hevdes det. Og når man ser sterkt eksalterte, fallende, ravende, øynerullende “troende” som svaier unisont i transe med gurglende lyder og bablende, fremmedartede stemmer på vekkelsesmøter, kan man jo ane sammenhengen.

Kanskje derfor vi kan nyte et glass vin eller noe med alkohol i ny og ne og føle velbehag….
… mens noen føler sterkt ubehag. Noen pålegger seg sjøl nulltoleranse også.

Det forklarer kanhende at det som framstår som livsnødvendig og absolutt for noen kan være fullstendig absurd tenkning for andre.

Derfor er det også snakk om virkelige, reelle, eksisterende faktorer det som for andre er innbildte, ikkeeksisterende og kun tankebasert.

Det forklarer ikke riktigheten av å meie ned, drepe, brenne og voldta i riktighetens rus. Dette legaliserer ikke rusrelatert vold eller psykisk ukontrollerbare overreaksjoner.

Det er da Den Store Riktighet blir forsøkt satt i system og gjort overstyrende alle andre etiske og humane leveregler og naturlige styringsmekanismer som har utviklet seg gjennom årtusener at sykdommen og galskapen er løs.

Vi så det under katolisismen, vi så det under de store korstogene, og vi så det under kristningen og misjoneringen i Afrika og i latin-Amerika, vi så det under nazismen og under den kinesiske kulturrevolusjonen. Galskap, riktighet, trostvang, massesuggesjon og beinhardt regime med presteskap, partiapparat og våpenmakt er allting deler av den mentale pandemi. Og det er smittsomt som faen. Det er faenskap i omløp.

Det eneste som hjelper mot slik er tvil. Det er den viktigste, mennesklige egenskapen.

Og den blir forsøkt nedvurdert og tiet i hjel.

Tvil er den eneste og beste medisinen mot den farligste av alle pandemier, troen og den påtvungne religionen.

Let’s face it: Vi vet ingenting om Gud eller det guddommelige. Ikke engang om det/den/Han/Hun/de finnes. Likevel forsøker jeg å holde fast i forestillingen om at det guddommelige representerer det ytterste og absolutte gode.

Holde fast? Nei, det er ikke akkurat som å bolte seg fast i fjellveggen; knapt som linedanserens grep om balansestangen.

Antakelig minner det mest om spedbarnet som holder rundt en rangle når det sovner. Altså, alt annet enn et fast punkt, men noe som er like bevegelig som meg selv.

Noe av det jeg jobber mest med å frigjøre meg fra, er forestillingen om at tro representerer et fast holdepunkt.

Det er heller motsatt: Tro er den dimensjonen i livet som gir mot til å innse uvissheten.

Merkelig nok møter jeg ofte skepsis og motstand fra kristenfolk når jeg insisterer på at det guddommelige representerer konsekvent godhet.  De er jo så opptatt av å få noen bibelsk inspirerte grusomheter til å få plass i gudsbildet.

Som evig fortapelse for dem som har valgt feil religion.

Som ideen om at Gud krever, kontrollerer og bruker lidelse.

Men jeg vil holde fast på at det guddommelige representerer den ytterste godhet. Jeg kan ikke vite, men jeg kan tegne noen skisser, punktvis:

* Jeg kan ikke tro på en Gud som holder seg med en lavere moralsk standard enn hva jeg gjør selv.

* Dersom det guddommelige representerer det evige og grenseløse, vil Guds godhet og Guds moral alltid overgå selv den høyest tenkelige menneskestandard. Gud stryker aldri til etikkeksamen.

* Jeg velger å tro at noen få mennesker med spesiell innsikt og utvelgelse kan åpenbare sanne, guddommelige kvaliteter: Jesus er for meg den fremste av dem. Buddha har også viktige bidrag fra og i en annen kontekst.

* Jeg synes det er naturlig å tenke at gode mennesker har større forutsetninger for å nærme seg det guddommelige enn onde mennesker – simpethen fordi det guddommelige representerer godhet.

* Jeg velger å tro at vi kommer nærmere det guddommelige gjennom å forbedre og foredle oss selv.

* Dersom det guddommelige representerer noe annet enn godhet, er det uten hensikt å tilbe. Ja, det blir faktisk en avskyelig og frastøtende handling.

* Tro handler derfor ikke så mye om hva man holder for sant som det handler om hvem man heier på.

For lenge siden, i en annen verden:

Jeg hadde skumle tanker i hodet. Jeg tenkte på deg, på meg og oss alle. Hele hurven. Vi var en gjeng bergogdalbaner som kjempet den samme kampen og midt inni der var de stygge tankene. De stygge, grusomme tankene om deg. Det hjalp meg ikke å trekke meg unna, unngå deg. Du var der fortsatt, pratet og smilte det forbanna smilet ditt.  Det var din skyld at jeg skulket. Du skjønte ikke en dritt, gjorde du vel?

Nei, du gjorde ikke det. Skjønte ikke hvorfor jeg var i dårlig humør, du møtte blikket mitt da en tåre nesten veltet over øyekanten. Jeg blunket febrilsk og tittet bort. Kunne ikke la deg se at jeg gråt. Du ville ikke forstå, måtte ikke forstå at det var deg det dreide seg om.

Du smilte når jeg så deg. Skjønte du det? Så du egentlig hvor lykkelig og ulykkelig jeg var på en og samme tid? Vi er som regel flinke til det. Å lese den andre. Jeg bedre enn deg, men innimellom skremmer du meg. Hvordan vi begge vet at vi skal møtes, hvordan kropper dras mot hverandre.

Og oppi dette sto altså jeg. Ante ikke hva jeg skulle gjøre, kunne gjøre. For kunne jeg egentlig gjøre noe? Sånn sett bort i fra å finne en måte å tenke på? Jeg måtte bort. Det var derfor jeg valgte å reise. Alene. Fuck verden, for verden fucker det til for meg! Eller er det jeg selv? Jeg ELSKER å knuse meg selv. Det er en syk sannhet, men dog den største sannheten.

Og du kunne vært hvem som helst. En han, en hun, en katt, et troll.

Intervju med Niels Harrit, nevnt i Sannheten kommer for en dag en dag. Her er hele artikkelen Harrit skrev om funn av sprengstoff i støvet etter WTC-kollapsen – den er gratis å laste ned. Dette er dessverre obligatorisk lesning for alle som har et minimum av samfunnsengasjement. Dessverre.

Han tar nå også for seg klimaet av frykt som eksisterer i Skandinavia (begynner på 2 min. – musikken før dette kommer herfra):

Her er fortsettelsen på intervjuet – 7 deler.

Artikkelen til Niels Harrit har ingen store overfladiske svakheter. Jeg er ikke “på innsiden” av noe forskermiljø, men kan tenke meg at artikkelen er mye diskutert i kjemikretser, og at mange vitenskapelig ansatte kjemikere vil vri hjernen for å finne feil i den, for å finne en naturlig forklaring, og for å bekrefte resultatene. Stoffet som er funnet er rett og slett en ekstremt finmalt (nivå ca. hundredels mikrometer) blanding av rust og aluminium, en blanding som ifølge rapporten kan avgi mer energi pr. gram enn TNT, og som brenner med ekstremt høy temperatur. Det store overflatearealet gjør at reaksjonen går lynraskt. Stoffet kan brukes både til å brenne/smelte og sprenge, alt ettersom hvordan det designes. Forsøkene som er utført er temmelig enkle, og har så mange innfallsvinkler at konklusjonene har flere ben å stå på.

For ordens skyld: Jeg har fulgt med på påstandene til de såkalte konspirasjonsteoretikerne, men jeg har ikke hatt noe stort behov for å snakke om det her. Det har i flere år vært påfallende at de – i alle fall tilsynelatende – kun klarte å bygge opp en lang rekke av både interessante og uinteressante indisier, og aldri klarte å få frem såkalte tekniske bevis. Dersom konklusjonene i artikkelen stemmer, noe som ikke er eksakt 100% sikkert ennå, må man se mange ting i et nytt lys. Hvilket lys vil jeg ikke si noe om, delvis fordi det kanskje ikke er en god idé å spre anklager og spekulasjoner omkring uten et bunnsolid grunnlag, og delvis fordi jeg ikke gidder å få kjipe folk på døren. Men solskinn er det neppe.

Også i Norge er det et klima av frykt forbundet med dette temaet, og man kan lure på når tabuet egentlig brytes, og hvordan det vil skje. I danske medier har funnene vært flittig diskutert, men i Norge har ingen aviser, ingen TV-stasjoner, og ikke engang forskning.no rapportert om saken. Det kan jo umulig skyldes at saken ikke er oppsiktsvekkende nok. Så hva er den egentlige forklaringen? Hvis media vurderer det dithen at en naturvitenskapelig artikkel ikke tåler dagens lys, og det er vel det de gjør, er samfunnet vårt ille ute. Jim Kunstler skriver om dette i denne ukens artikkel. Han skriver også om hvordan veien fremover ser ut de neste årene.

Ser ut som våren er avlyst.

PS. Siden dette temaet rett og slett er en Pandoras eske og umulig å forholde seg til over lengre tid uten å transplantere inn minst et par hjerner til, setter jeg strek her.

Igår låste jag in mig på skolans toalett och grät. Under en lektion med akademisk argumentationsteori blev det en total kortslutning inuti. Jag kunde inte få ihop, i min begränsade hjärna hur jag skulle formulera en frågeställning som möjliggjorde mitt konstprojekt utan att bryta den akademiska traditionen och krav på argumentation från Högskolan. Toaletten på skolan är ett litet utrymme. Och mina tårar fyllde snart upp rummet mellan de kaklade väggarnas gränser. Hur skulle jag nu gå till väga? Hela min tanke att skriva min rapport utifrån ett postmodernistiskt perspektiv med Theory-U som metodval är ju som att självmant sätta sig i det svenska skolväsendets giljotin. En giljotin som är byggd av positivistisk metall. Jag vet nästan inget om positivismen mer än att vi har fått en lista av Malmö Högskola som i bullteform förklarar detta tankesätt som vi måste utgå ifrån när gör vår forskning. Positivism är alltså strävan efter absolut kunskap:

o   Utgår från att objektiv verklighet existerar

o   Gärna absolut, ”säker”, kunskap

o   ”Hårda fakta”

o   Analysera logiskt

o   Reliabilitet (tillförlitlighet, korrekt utfört)

o   Validitet (undersökt det vi vill, inget annat)

o   Forskaren är en neutral, opartisk observatör

Plötsligt blev det uppenbart för mig varför Kaospiloterna har haft så svårt att göra sig betrodda inom det svenska skolväsendet. Hela pedagogiken vill jag mena bygger på ett postmodernistiskt synsätt där det inte finns en sann verklighet eller sann kunskap. Vi kan inte undersöka det vi vill eftersom vi skall undersöka det vi inte vet. Och det vi inte vet kan vi inte vilja. En forskare kan heller aldrig vara en neutral, opartisk observatör eftersom han/hon/hen alltid är i förhållande till något annat.

Nu måste jag göra ett val. Antingen skall jag droppa mina försök att forska på postmodernistisk väg och ansluta till den traditionella formen av forskning. Eller så ska jag droppa mina försök att bli erkänd i akademiska kretsar och acceptera ett lägre betyg som resultat av ett sökande på okänd mark. Vad tycker ni att jag ska göra? Motivera gärna. 

Jesper Walderstens fina fina bild. Har sett hans bok på rean… http://www.jesperwaldersten.com

Så vet vi det.

Christianity, if false, is of no importance, and if true, of infinite importance. The only thing it cannot be is moderately important. (C. S. Lewis)

Det er ingen tvil om at Jesus har levd og sagt en del og gjort en del. Dette er det bred enighet om, men hva med sannheten i det han sa og gjorde? Hva slags opsjoner etterlot han seg til oss?

Han hevder tydelig at han er Guds sønn, at han er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Gud utenom han. Hva betyr dette?

Hvis det han sier er sant betyr det at kristendom har uendelig stor betydning for oss, for da er den virkeligheten Jesus beskriver riktig og utgangen på dette livet går en av to veier, hos Gud eller ikke hos Gud. Jesus sier at veien til Gud går gjennom å tro på det han sier og la han få slippe til i livet. Hvis du ikke gjør det, har du egentlig valgt han bort.

Altså er du passiv til det han sier, at du ikke velger å ta standpunkt til det han har gjort og sagt om det er riktig, da har du egentlig valgt det bort.

Det lureste er å ta et standpunkt for om det virkelig er sant har det uendelig stor verdi og betydning.

Över mitt sista andetag ser jag dig.

Blommande trädgårdar tar vid där grå rum slutar.

Vi ses vid en bäck som porlar friskt.

Du och jag, tillsammans i all tid…

I två dagar har jag njutit av solen. Efter en dryg vecka av regn och en grå himmel har solstrålarna varit som en skänk ifrån ovan!.

Gårdagens brudpar njöt säkert också av vädret. Om de nu förresten lade märke till något annat än den personen de just sagt sitt högljuda “JA” till…

I alla fall var de ett vackert par och jag gläds med dem. En snabb vigsel i en fin kyrka, med en poppig och härligt levande präst. Som i sitt vigseltal tog i lite extra när han med ett leende, bl.a. sa att de skulle “riktigt njuta av den sensuella biten…”. Ja, det är nog första gången jag hör en vigsel präst uttrycka sig så J

Det var en trevlig bröllopsfest med god vild mat (rådjur, skjuten av brudgummen själv), en sex våningar hög bröllopstårta, med jakt och skogs motiv –och en mjölkfri variant på princesstårtan. Mmmmm… Tack Yvonne!!

Om jag hade kunnat klona mig hade jag även befunnit mig i Paris på bröllop igår. Det hade varit fascinernade! Både bröllopet och kloningen…

Googlade på “bröllop” och fick fram 2,780,000 resultat på 0,05 sek. Helt otroligt! Tittade även på ordet “vigsel” på Wikipedia och fick fram följande resultat:

 “Vigsel är den ritual som symboliserar ingång av äktenskap. En vigsel kan vara religiös eller borgerlig . Under vigselakten lovar de två varandra ett trohetslöfte, som ofta lyder: “Jag tar dig nu till min hustru/man / att dela glädje och sorg med dig / och vara dig trogen / tills döden skiljer oss åt”. Detta löfte uttrycker viljan att dela hela livet, i glädje och sorg. Det är starka ord, men det är detta man lovar varandra i kärlek. Det är kärlekens stora språk. När man gifter sig satsar man på viljan till trohet.”  

Ett löfte om/satsa på viljan till trohet. Dela glädje och sorg. Ofta säger man i “nöd och lust”. Men ibland undrar jag om många lovar “i nöd och så länge jag har lust…”.

Tycker om att gå på bröllop. Men tyvärr är det ju också en smärtsam påminnelse om min egen hjärtslitande skilsmässa och mitt nuvarande singel-liv. Men, man kan ju inte skaffa sig en ny man bara för att man ska ha en. Och var hittar man en man som har viljan att ge (och ta emot) trohet, kärlek, ömhet, sannhet, ärlighet, lekfullhet, trofasthet… Until death do us part!??

Funderar lite nu och då på hur, var och när jag kan lära mig att våga tro på en man igen. Det sägs ju att “bränt barn skyr elden”. Jo, det stämmer nog, (men inte för evigt). Kollar ibland i någon dating sajt, men det känns bara så fel. Been there, done that.. Never again!

Men om Gud kunde dela på Röda Havet så att Israeliterna kunde gå över på torr mark, så ska Han väl också kunna hjälpa mig att hitta en man som är rätt för mig!! Så det är väl bara att gå framåt och ta ett steg i taget och njuta av nuet och lära sig om livet, under vägen.

Levnadskonsten består inte så mycket i att avlägsna svårigheter som i att växa med dem.

-Bernard Baruch

Fredrik Hossmann – Alt har sin pris 1.01(pdf)

Alt har sin pris er den andre e-boken utgitt av Fredrik Hossmann. Denne gangen med tekster som ikke har vært utgitt samlet før.

“Hvis du var her nå ville jeg si unnskyld for noe jeg ikke kan unnskylde. Så ville jeg si at jeg ønsker oss all den kjærligheten vi kan få, selv om det ikke er med hverandre vi skal få den.”

Alt har sin pris består av 12 tekster som kretser omkring løgn og sannhet, avskjed og møte, hjelpeløshet og styrke, glemsel og minner, lengselen etter å finne et hjem og drømmen om å finne en kjærlighet som varer.

2844 ord.

Alt har sin pris lastes ned ved å klikke på lenken. Åpnes med Adobe Reader.

Fredrik Hossmann – Alt har sin pris 1.01(pdf)

Mange ganger kan Gud virke veldig langt borte, vi står i situasjoner hvor det virker som om Jesus for lenge siden har forlatt båten og overlatt oss til seg selv. Men nettopp i slike situasjoner er det viktig å se på sannheten og ikke på situasjonen. Situasjonen forteller oss at Jesus har forlatt oss, situasjonen sier at vi er iferd med å synke i bølgene og Jesus trakk kanskje Peter opp men Han har glemt oss. MEN SANNHETEN sier at Jesus er der, Han er der sammen med deg selv i angsten, i stormen i problemene og Han har trukket deg opp fra vannet for lenge siden, fordi Han trekker opp ALLE som synker og som ønsker å bli berget. Men du må selvfølgelig ønske å bli berget….

Hvordan kan vi vite at dette er sant og at ikke situasjonen er sant ?

Har du sett på hvordan rovdyr jobber når de skal angripe en flokk med f.eks sau ? Først sikter de seg inn på det individet i flokken som er svakest, det individet som er sykt eller ser ut til å være litt utenfor flokkens indre kjerne. Når de så får jaget det individet bort fra flokken, så slår de til og angriper og dreper. Om dette individet i flokken hadde sett på sannheten, som er at han har en stor flokk med med sauer som kan hjelpe han, så hadde han ikke trengt å bli pint ihjel og drept av rovdyrene. Men istedenfor velger han å se på situasjonen ( i dette tilfellet rovdyrene ) fremfor sannheten.

Bibelen forteller oss i 1.Peters brev at djevelen går rundt som en brølende løve og ser etter noen han kan oppsluke. Slik rovdyrene jobber, slik jobber også djevelen. han ser etter det mennesket som lever på avstand fra Gud, det mennesket som ikke er frelst, det mennesket som er frelst men som er iferd med å gli vekk fra Gud og tilbake i synd eller bare er iferd med å gli vekk fra  Gud. Så flekker han tennene sine og brøler det høyeste han kan og slynger alt han har av løgner mot dette mennesket han har sett seg ut. Løgner som sier at dette mennesket ikke er noe verdt, at dette mennesket er forlatt av Gud, at Gud ikke finnes, at kristne er bare hyklere, at bibelen ikke er sann, at ingen menigheter er god nok å gå i, at noen predikanter er forferdelige mennesker osv. osv. I seg selv har ikke djevelen makt til å få noen til å tro på løgnene han slenger mot mennesker, men når mennesker velger å reagere som sauen og se på rovdyrene fremfor sannheten, så får djevelen makt over det mennesket enten det er et kristent eller et ufrelst menneske. Og om djevelen først får makt over det mennesket, så kan det mennesket bli både pint, plaget og kanskje forført så langt bort fra sannheten i Guds ord og Guds menighet på jorden at han til sist går fortapt i synd fordi han er blitt døv for sannheten og blitt ledet inn i synd igjen.

Så derfor er det så utrolig viktig at vi ser på sannheten, og ikke på situasjonen. Og sannheten er at Jesus er der, selv om det virker som om Han ikke er der. Og nettopp fordi Han er der, og du velger å se på Han og la Han lede deg gjennom dødskyggens dal, så vil Han lede deg i trygghet til de grønne engene på andre siden hvor du finner hvile uten at djevelen får makt over deg. Så om du er i en situasjon nå hvor det virker som om Jesus har forlatt båten for å la deg være igjen og synke i bølgene, så må du IKKE tro på at Han har forlatt deg. Du må IKKE tro på djevelen som slenger løgner mot deg nå i håp om at du skal bli ledet vekk fra sannheten, vekk fra Jesus, i håp om at du skal gi han makt over deg så han til sist kan lede deg til fortapelsen og forføre deg inn i synd. Se IKKE på djevelen og hans løgner, selv om det virker som det er sannhet. SE PÅ JESUS OG SANNHETEN, HAN VIL ALDRI NOEN GANG SVIKTE FORDI HAN ER SANNHET.

Men hvordan kan vi vite at det er sant at Jesus er der selv om det virker som om Han ikke er det ? Vi kan vite det fordi Guds ord forteller oss det.

Vi leser i Rom 8:31-35 at ingenting kan skille oss fra Jesu Kjærlighet, og Gud er for deg. Og når Gud er for deg, og ingenting kan skille deg fra Kristi kjærlighet, så kan ingen angst, ingen ensomhet, ingen økonomiske problemer, ingen sykdom, INGENTING kan skille deg fra Kristi kjærlighet. Og når Kristi kjærlighet er med deg, og Gud er FOR DEG. Så VIL Gud at du skal bli berget ut fra den situasjonen du er i i dag. Men DU MÅ se på dette og TRO dette, ikke hva djevelen prøver å overbevise deg om.

Da..og bare da vil du pg.a Kristi kjærlighet komme igjennom de prøvelsene du står i pr.av i dag.

Må Gud velsigne deg rikelig og la deg kjenne at du er elsket og at Herren er med deg.

Til sist…til deg som er ufrelst….hvorfor hører du på djevelens løgner ? Hvorfor lar du rovdyrene skille deg fra sannheten og ut i mørket hvor de får makt over deg ? De vil deg ikke noe godt vet du, bare ondt. Men Gud vil deg noe godt om du vil bli i sannheten, om du vil bli frelst og bli et Guds barn.