Hva skjer hvis du tar 400 stivpyntede jenter, plasserer dem på en fest uten gutter, og instruerer dem til å kose seg? Jeg ser resultatet rundt meg i dette øyeblikk. De smser. Overalt står det jenter med mobilen i hånda, helst sånne du kan klappe opp, med deksel i ulike nyanser av rosa, og de skakker på hodene, med tunga i munnviken, og svaier på de høye hælene sine, mens de stirrer intenst på displayet.

Vi har vært på premieren til Sex and the City: The Movie. Ikke en hvilken som helst premiere, men den såkalte VIP-premieren, som semi-kjendisene har kjempet om billetter til helt siden filmbyrået annonserte den. Oslo Kino har fått utallige mailer, enda vi ikke hadde noe å gjøre med fordelingen, det var ikke vår forestilling, selv om den foregikk på Klingenberg, men det visste ikke folk, så de skrev til oss og spurte: jeg er den og den, kan jeg få? Enkelte nøyde seg ikke med et nei, de fortsatte: vet du ikke hvem jeg er? hvem som er faren min? (i mange tilfeller gjorde vi ikke det)

Det var som på film. Og det er kanskje premierefesten også. Men isåfall en ganske kjedelig film, med altfor mange statister, hvor manuset mangler og stjernene brøt kontrakten like før innspilling. Jeg ser ikke mange kjendiser, ingen Pia Tjelta, ingen Mia Gundersen, og jeg vet ikke hvilke andre jeg hadde ventet, men den eneste jeg kjenner igjen er Baron von Bulldog som henger i et hjørne omgitt av modeller. Kanskje finnes det kjendiser her som er ukjente for meg, som den blonde Paris Hilton-klonen som steg ut av en sportsbil, og fikk tre fotografer med penisforlengerkameraer til å knipse vilt. Hun ble dratt ut av bilen av en ung sjåfør med det sleskeste smilet jeg har sett, men han gikk i det minste ut av bilen, åpnet døra og trakk henne opp av setet, fordi hun på egen hånd ikke kunne reise seg på de høye hælene.

Men kanskje var hun kjendis, og jeg ergrer meg nok en gang over Kollega B, som er fast Se&Hør-leser og sikkert kunne veiledet meg, men som feiget ut i siste liten og gikk rett hjem etter filmen. Hun kom ikke engang ut av salen for å si fra, men smset mens jeg ventet ute i Borggården, «jeg blir ikke med, men kos deg du!» Jeg tenkte: hva faen, kos deg du!? Og for tredje gang idag? Hva tenker jenter når de sier slikt til andre jenter, jeg ditcher deg i siste øyeblikk, men bry deg ikke om det, du greier deg jo fint uten meg, og hvis ikke så pytt, jeg driter i deg. Tidligere på dagen har Kollega A gjort det samme, pluss ei god venninne, som riktignok ikke visste at jeg endte opp aleine, så hun er unnskyldt, men ikke kollegene. Uansett lurer jeg på hvorfor alle tre avsluttet med «kos deg du». Nå står jeg her og glor for meg selv, en papptallerken sushi i den ene hånda, et plastbeger yoghurtis i den andre.

Digresjon: elendig sushi, la deg IKKE friste av det nye tilbudet som kommer, «lag din egen sushi, direkte fra frysedisken», den smaker INGENTING, først var jeg usikker på om det var dvask røykelaks på ris, men nei, det var rå gammel fisk, og stol på meg, som er sushi-elsker, dette holder bare ikke! Derimot var yoghurtisen god. Jeg anbefaler alle smakene jeg prøvde, som var karamell, sjokolade, mint og kirsebær, og ifølge Kollega B var resten like gode. Vi fikk samme is i foajéen og hun rakk å smake på alt, gikk fram og tilbake og hentet stadig nye begre med en liten klatt, før hun spurte demogutten: kan jeg ikke få mer i begeret, så slipper du å bruke så mange, men demogutten eide ikke humor, han bare brølte: hva!!?

Selve filmen er det ikke stort å si om. Jeg hadde de verste forventninger, men så hører jeg også til dem som ikke orket tv-serien, hovedsakelig på grunn av den grusomme voiceoveren som messet fram hobbypsykologiske visdomsord. Dessuten drømmer jeg ikke om designerklær, er uinteressert i vesker og sko, og har aldri funnet noen særlig trøst i shopping. Så jeg er ikke målgruppa. Uansett får du ingen spoilere av meg, rett og slett fordi det er unødvendig, plottet i filmen er en eneste spoiler, jeg skjønte allerede under fortekstene hvordan det ville gå med hver eneste karakter.

Likevel må jeg innrømme at da jeg satt der i salen med 400 andre jenter i flotte kjoler og ubrukelige sko, og vi hadde fått hver vår goodiebag med en lang kjole og noen obskure hudkremer, og folk fniste og sammenliknet, og jeg var den eneste på raden som våget å smake på innholdet i sugerørene, og alle ble glade da det viste seg å være bruspulver, og filmen begynte og alle klappet av forventning – da følte jeg meg lykkelig innhyllet i et jentefellesskap som skulle vare i 2 timer og 26 minutter.

Nå står jeg her på festen og savner den rosa sjampanjen fra vorspielet. Den finnes på festen også, men ikke gratis, og køen foran baren er enorm. Jeg smatter på isen og godter meg over at Kollega B kunne fått så mye is hun ville her. Så nå kan hun angre. Eller også ikke. For dette er nok den dølleste premierefesten jeg har vært på. Hvorfor? Er det mangelen på bransjefolk, at alle er jenter, at vi har pyntet oss for mye? Mine manglende venninner kunne være problemet, men det ser ut som de fleste føler som jeg. Når jentene ikke smser sitter de strødd rundt i sofaene med matleie uttrykk, eller vandrer nysgjerrig omkring, langsommere når de oppdager at ingenting skjer, annet enn på scenen, hvor en kvinnelig DJ står og gjesper.

Jeg blir ikke lenge. Etter en knapp time gir jeg opp, mett på is og dårlig sushi, og fornøyd med at jeg både har sykkel og gode sko som tar meg hjem. Jeg ruller ned gata fra Ballroom til Wessels plass, går av sykkelen, setter meg på en granittkant og dingler med beina. På det kvarteret jeg sitter der kommer flere festjenter gående, langs den vakre murbygningen til Frimurerlosjen, med svingende papirposer, kanskje for å minne seg selv på hva de tross alt fikk ut av kvelden, en goodiebag og en middelmådig film.

Jeg vender blikket mot himmelen, hvor tårnseilerne suser i akrobatiske sirkler og skriker de utenomjordiske skrikene sine, yndlingsfuglene mine, som i år kom tilbake nøyaktig på fødselsdagen min, to uker før de pleier. Jeg tenkte uvilkårlig at det var et godt tegn, selv om jeg ikke tror på tegn, men jeg ble uansett glad, og det blir jeg nå også, mens fuglene suser over meg og likner russiske jagerfly, som i sin tid ble bygget med dem som modell. Dette får meg til å tenke, selvfølgelig banalt, at også folk burde ha slike forbilder, fugler med luft under vingene, istedenfor søkkrike damer som sminker seg som transer og bare ser sin egen forbruksboble.

Hvis du vil lese mer om filmen Sex and the City kan jeg anbefale Erik Alvers anmeldelse i Dagbladet (enkel og grei) eller Kjetil Lismoens i Morgenbladet (grundig om forskjellen på amerikansk tv og film). Etter å ha sett reportasjon i VG fant jeg dessuten ut at jenta i sportsbilen var Pia Haraldsen, og at jenta med kveldens mest gjennomsiktige kjole (selvfølgelig) var Marianne Aulie. Se VGs bilder og intervju med disse to her.

Oppdatering 12. juni 2008: I går kveld var Baron von Bulldog innom bloggen min og avkreftet at han var tilstede på festen. Mannen som sto i et hjørne omgitt av modeller var derimot Jono el Grande, som i løpet av natta ble identifisert av mine utmerkede Twitter-venninner og kjendiskonsulenter Prinsesse Ragnhild og Frøken Skavlan. Til hjelp hadde vi dette bildet fra kjendispartybloggen Oslonights. Takk til dere, og til Baron von Bulldog for besøket og oppklaringen!