Jeg har vært ei fattiglus hele mitt liv. De fem siste årene har jeg vært mer blakk enn noen gang. Du har sannsynligvis hatt mer penger å rutte med enn meg, kjære leser. Jeg har sjelden vært over NULL på kontoen min, og har måttet tenke meg godt om hver gang jeg skulle kjøpe ei bukse. Har ønsket meg nye klær til bursdag og jul, for å slippe det regnestykket, fordi det oftest endte med at jeg ikke hadde råd. Det har hjulpet å være gift med ei veldig tålmodig og generøs kvinne, men det har vært plagsomt å være så lite i stand til å bidra til familieøkonomien.

Tidligere har jeg levd aleine, og vært enda verre stilt. Regninger har jeg vært nødt til å drite i, og ta etterhvert som pengene kom. Og de kom ikke. Jeg har mistet titusener av kroner jeg hadde krav på fra det offentlige, fordi de aldri fortalte meg det og fordi når jeg fant ut av det, var det ingen tibakevirkende virkning for mine rettigheter. Jeg har latt være å søke midler også, fra både trygdeetat, sosialkontor og arbeidsformidling, sikkert hundretusener av kroner, fordi jeg ikke orket tredemølla. Fordi jeg var for svak og syk, og manglet tillit til at mennesker virkelig ville hjelpe meg

Jeg har betalt mye mer til mine kreditorer enn jeg burde, fordi jeg har ikke har orket å se på regningene, og latt dem gå til inkasso. Jeg har opplevd å komme hjem, og finne døra til den 17 kvadratmeter store hybelen min plombert av namsmannen, på grunn av ubetalte regninger.

Jeg har, kort sagt, vært ei fattiglus.
- men det har ikke gjort meg ulykkelig. Det er ingen smerte og lidelse i en tom bankkonto.

Ulykken ligger i å mangle kontakt med seg selv, sin livsfølelse. Smerten ligger i å ikke føle noen ro. Mangel på lykke er en sjelelig tilstand; en mangel på åpne kanaler inn til vår livskraft. Tragedien er å se kjærligheten ligge brakk, fordi vi ikke får tilgang til de kreftene vi vet bor i oss.

De som tror vi kan leve lykkelig i samfunn uten høye idealer, tar feil. Samfunnet trenger likhet, frihet og brorskap i god blanding og balanse. Det gir oss den nødvendige materielle og mellommenneskelige tryggheten til å skape vår egen lykke. Men vi trenger sjelefred også, og der ligger nøkkelen.

Sjelefreden ligger i vår bevissthet; i vår evne til å holde hodet kaldt og kroppen i ro når regningene renner inn, slik at man er i stand til å ta de fornuftige grepene. Jeg var IKKE der, og som følge av det gikk regninger til inkasso, og namsmannen kom på døra. Men så snudde jeg, og begynte å snakke med kreditorer og banker, og da fant jeg en sjelefred som lot meg ta ytterligere grep. Jeg var fremdeles like forbanna fattig, men jeg slapp å plage med selv med dårlig samvittighet fordi jeg ignorerte den vanskelige situasjonen min.

For meg er dette en fortelling om hvordan sjelefred aldri kan oppnås gjennom flukt. Den kan bare oppnås gjennom å se problemene i hvitøyet, og ta ansvar for egne handlinger. Ved å ta ansvar for mine handlinger, skapte jeg det fundamentet jeg trengte for å gå dypere i meg selv, i jakt på lykken. Det høres teit ut; men jeg dro meg selv opp etter nakkehårene!

Det var en lang og utfordrende prosess. Det har tatt årevis. Og det har vært tungt for både meg selv og mine nærmeste. Men jeg er stolt av å ha gjennomført den. Jeg er stolt av resultatet. Jeg er lykkelig.

I dag står det klart for meg at lykke slett ikke skapes av ytre ting. Jeg er fremdeles ingen rik mann, men den store forskjellen ligger i hvordan jeg er menneske i dag. Velstand er ikke det samme som lykke. Lykken skapes av meg og i meg, og den ER meg når jeg lykkes med det. Slik er jeg menneske.

Dette er historien om en helbredelse.

Fra den gang jeg var syv år og gikk i første klasse på skolen, til i går, onsdag den 18. november 2009 klokka 11.00, har jeg vært et offer. Jeg ble mobbet på skolen, og ingen grep inn. Ni år med helvete på skolen skapte et sår som fikk prege årene som fulgte også. Voksenlivet ble fullt av vansker. Dette er noe de fleste mobbeofre opplever. Det er tragisk, men slik er det.

Livet mitt var bygget på et helvete, en verkende smerte og et svik. Inntil i går. I går fikk jeg nytt kjøremønster for mitt liv.

Det tok meg førti år å vende tilbake til den livsfølelsen jeg var født med. Og når det endelig skjedde, var det enklere enn jeg trodde. Jeg trengte bare det rette verktøyet, den rette hjelperen. I går fant jeg henne. Jeg fikk hjelp av ei fantastisk dame på Hamar. Hun heter Sissel Danielsen og er en av to stykker som driver Alma-senteret.

Sissel tok meg med på en reise i mitt indre, helt inn til sjela og ut igjen. Underveis i denne prosessen tok vi tak i det voldsomme sinnet mitt, kulden som har ligget under, motstanden som har holdt meg, redselen og smerten. Vi gikk gjennom det hele, helt ned til der roen finnes, der roen og gleden og kjærligheten likevel finnes. Og så tok vi med oss disse gode følelsene opp igjen, og tok for oss alle de vonde følelsene med kjærligheten som redskap. Det var veldig effektivt!

Med kjærligheten som altomsluttende kraft var jeg i stand til å hente frem det største av mine gamle spøkelser; ensomheten. Jeg har møtt den før, og kjempet hardt med den, men denne gangen fant jeg den dype og ufattelig vonde ensomheten til en liten syvårig gutt … en gutt som blir mobbet og som ikke tør si fra.

Å se meg selv slik, så klart for mitt indre øye, var hjerteskjærende. Jeg grein, jeg skreik, jeg brølte over den smerten mitt syvårige jeg følte. Der stod jeg, aleine under et stort mørkt tre, med en ransel på ryggen og en bøyd nakke, skamfull over den evige ertingen til de andre ungene. Helt aleine var jeg, og uten vett til å fortelle min far og mor at jeg var mobbet. Uten evne til å gjøre noe med det. Jeg var så ufattelig ensom og hjelpeløs. Og i går så jeg meg selv for første gang, og jeg forstod for første gang at det ikke var mobbingen som var verst. Det verste var å være aleine med det, å ikke få noe hjelp fra lærerne og ikke ha mamma og pappa å støtte meg til. Det verste var å stå så liten og aleine under det store, mørke treet på skoleveien.

Nå fikk jeg tenne et leirbål i mitt indre, og invitere mamma og pappa dit, og alle lærerne. Jeg fikk fortalt mamma og pappa hva som hadde skjedd, og de holdt rundt meg, der, ved leirbålet i mitt indre. Jeg fikk endelig fortalt dem det, og de fikk holde meg i sin trygghet. De fikk endelig trøsta meg, førti år etter. Og det hjalp. Jeg kunne tilgi dem, og tilgi meg selv at jeg var for liten til å si det den gangen.

Og jeg fikk fortalt lærerne, alle lærerne, hvor kaldt og dumt det var av dem å se disse overgrepene skje, uten å gjøre noe med dem, uten å engasjere seg på vegne av den lille gutten de hadde ansvar for. Jeg fikk fortalt dem hvor ondt det var å sende ham ut i skolegården igjen, når han kom og fortalte at de andre ungene ertet ham. Og jeg fikk tilgi dem også, tilgi dem fra dypet av mitt hjerte. De fikk sitte ved leirbålet og se på hva som hadde skjedd med meg, og jeg skjønte at om de virkelig hadde sett kulden i sine egne handlinger, ville de handlet anderledes, fordi de også bærer ei kilde til kjærlighet i sitt indre.

Jeg tok den lille syvårige gutten til meg, og overtok ansvaret for ham. Voksne meg tok over alt mørket og smerten og ensomheten, og lot den lille gutten bli trygg igjen. Og jeg lot den lille gutten bli en del av min store kjærlighet, tok ham ut av skallet som ble laget den gangen, og lot ham bli fri i min egen kropp. Det var som å bli hel igjen, for første gang siden den gang. Det var som å bli den lille gutten, og likevel; som å bli voksne meg for første gang, fullt og helt.

Det var den beste følelsen jeg noengang har kjent. Så åpen, så hel, så glad og full av kjærlighet.

Slik endte de to timene hos Sissel Danielsen på Alma-senteret. Behandlingen hun brukte var Reisen. Denne behandlingen har virkelig åpnet et rom i meg som jeg har savnet, og som jeg på en måte har visst fantes der. Jeg har bare ikke hatt nøkkelen til dette fantastiske rommet. Men nå er jeg gitt en nøkkel til mitt sanne jeg, så livet vil aldri bli det samme, uansett.

Jeg må innrømme at jeg var redd dagene før jeg kom dit. Jeg hadde lest om denne behandlingsformen, og visste at mennesker hadde opplevd fullstendig helbredelse med den. Jeg var både redd for å bli helbredet og for ikke å bli det. Redd for den totale endringen av meg selv, og redd for å håpe.

Men når jeg gikk ut fra senteret klokka kvart over elleve i går, var endringen total! Og likevel var jeg ikke endret; jeg var mer meg selv enn jeg hadde vært på førti år! Det var en så befriende følelse at jeg gråt av glede! Jeg var full av fryd!

Jeg frydet meg over livet! Alt liv! Hele mitt liv! Hele meg!

Så jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover. På veien fra Hamar til Oslo er det masse veiarbeider. Jeg møtte stadig skilt med teksten: “Nytt kjøremønster”, Og jeg følte at det passet så godt. Det var som om de gule veiskiltene ropte at livet mitt hadde fått et nytt kjøremønster. Slik føltes det faktisk. Jeg har fått et helt nytt kjøremønsket å følge i livet mitt.

Og når jeg stoppet på Nebbenes kafeteria for å spise lutefisk, satt jeg og så ut av vinduet, og da parkerte det en tankbil like utenfor. På den stod det “YX Energi”. Og jeg, i min overstrømmende joviale tilstand, måtte smilende innse at også dette var et tegn fra universet (i mangel på en gud bruker jeg “universet”). Mine X og Y-kromosomer er fulle av energi, selvsagt! Hi-hi-hi!

Ikke ta meg for alvorlig. Jeg tok ikke meg selv alvorlig når jeg satt der og så den tankbilen, men jeg frydet meg likevel over å tenke slik; litt lykkelig lekende med det nye livet mitt. Og det er jo virkelig sant; jeg er full av energi! Full av fryd og ro og kjærlighet! Jeg har ei kilde i meg, ei sjelekilde som gir mitt liv et helt nytt kjøremønster.

Jeg tror man må ha opplevd det selv, for å fatte hvor jublende sterkt det er å endelig finne helbredelse for et sår som har verket i førti år.

Endelig kom du.

Og jeg vet.

Fordi gåsehud er

når sjelen flytter seg.

Og legger seg utenpå.

Igjennom alle menneskesinn; en horisont,
en solnedgang vi aner over knivseggen
der barndommens land ble skåret
mot voksenlivets krav om flukt …

- fra den riktige verden
og inn i nabolagene der galskapen,
der ensomheten, der frykt og
fortvilelse bor, der frådende raseri
åpner sine avgrunner i oss.

Flyktninger med kniver var vi,
men nå er vi vendt tilbake
til barndommens ekte landskap,
og vi bærer nysmidde døpeskjeer
i landet der alle sjeler bor.

- Hattfjelldal 6.november 2009
(til Cecilia og Heikka)

Jeg har som sagt begynt å lese den ene boken min om ayurveda igjen, og fant noe jeg hadde lyst å dele.

Livets grunnleggende prinsipper

For å beskrive et system helt nøyaktig, må vi begynne med å undersøke systemets underliggende prinsipper. Moderne medisinsk vitenskap, som har mottatt teoretiske beidrag både fra fysikk, kjemi, psykologi, sosiologi og antropologi, bare for å nevne noen av disiplinene, har store problemer med å knytte disse teoriene sammen til en enhetlig teori for liv og helse. Ayurveda angriper spørsmålet fra den motsatte siden – fra det enhetlige til det oppdelte. Systemet søker et mønster, en systematisk modell av virkeligheten som organiserer livets grunnleggende elementer i et rammeverk, et rammeverk som de mange disiplinene innenfor vitenskap og kunst kan dele. De mest sentrale av alle disse grunnleggende elementene er vårt første prinsipp:

1. Livet er forhold. Ingen er en øde øy. Alle samhandler med omverdenen. På samme måte som vi trenger forskjellige næringsmidler fra utenfor kroppen, påvirker hver enkelt av oss også verden utenfor. Sann helse krever en dynamisk balanse mellom disse mange og varierte “strømmer”, en evig foranderlig balanse som forplanter seg.

2. Det viktigste av alle forhold er forholdet til deg selv. Mange av oss søker utenfor oss elv hele livet i forsøk på å finne den mannen eller kvinnen, jobben, maten, aktiviteten eller andre objekter som på magisk vis vil utfylle våre mangler, perfeksjonere våre imperfeksjoner og gi oss den følelsen av helhet som vi alle ønsker oss i dypet av vår sjel. Men du vil aldri finne noe i det ytre som passer helt, fordi alt utenfor deg selv kan gå tapt. Du kan bare stole fullstendig på din kropp, din sjel, dine følelser og din ånd.

3. Et levende menneske er kropp, sinn og ånd. Hver enkelt del av deg – organer, vev, skjelett, nervesystem, sinn og resten av deg – har sin egen form for bevissthet. Hver enkelt av disse bevissthetene forholder seg til hverandre. Jo sterkere integrert de er og jo finere din intuitive følelse for integrasjonen er, jo bedre er helsen din. Alle våre tanker påvirker kroppens velvære, så alle kjemikaler vi tar inn, og de som skapes i kroppen, påvirker sinnet vårt. Ayurveda er prototypen på et helbredelses-system som verden langsomt retter seg mot: Kropp/sinn/ånd-medisin.

4. Det materielle utvikler seg fra bevisstheten. Organismens bevissthet vil alltid søke å uttrykke seg gjennom materien som utgjør dens kropp/sinn. Omsorg for sjel og ånd står sentralt i Ayurveda. Indiske seere oppdaget av bevissthet eksisterer overalt i universet og at alt i universet som ikke er ren, betingelsesløs bevissthet, er en form for materie. Det materielle universet og alt som er i det, utvikler seg fra – og fortsetter å utvikle seg gjennom – bevegelser i denne bevisstheten. Bevissthet uttrykker seg i og gjennom alt som eksisterer.

Fra bevissthetens ståsted er det ingenting i kosmos som ikke er bevissthet. Men fra et menneskelig ståsted er bevissthet noe begrenset og oppstykket. Dette bevissthetsbegrepet står naturligvis i diametral motsetning til det den moderne materialistiske vitenskap prediker, som hevder at bevissthet utvikles fra materie. Og selv om ayurvediske synspunkter foreløpig ikke kan bevises i hundre prosent konkrete former, bygges det stadig opp vitenskapelige bevis på bevissthetens evne til å påvirke materie.

5. All flyt i alle deler av en organisme samhandler med og påvirker all flyt i organismen. Mennesker som lærer å lokalisere og måle prana (livskraft), merker fort at prana flyter dit tankene flyter. Den som kan styre prana til bestemte lemmer eller organer, vil oppdage at sinnet også dirigeres til samme sted.

Sjel og ånd er begreper som ikke har vært på moten lenge i vestlige land. Derfor er begrepene nesten ukjente for mange av oss. Vi kan bruke ordet “sjel” for å beskrive den delen av ånden som er vår personlige pakke med bevissthet, den delen som kan oppfattes av våre følelser og nære vår bevissthet. Vi kan kalle den ukvalifisert, ubegrenset bevissthet for “ånd”, slik at åndlighet blir den progressive oppvåkningen av vår begrensede sjel til den uendelighet av muligheter som ligger i det absolutters teater.

Denne sangen, spesielt denne versjonen, treffer meg i det innerste. Den beskriver veldig mye av det jeg tenker på om dagen, på en nydelig måte. Jeg håper at alle mennesker på jord en dag ser seg selv i sine virkelige farger. Vi er ikke bare kjipe mot hverandre, men også mot oss selv. Det vi ser i speilet, er ikke alltid det andre ser, og det kan ofte ta lang tid før vi blir enige. Det å elske seg selv, er hardt arbeid. Det krever mye mot, sjelegransking, og ikke minst et ærlig blikk i speilet. Alle, alle, fortjener å ha det bra med seg selv. Selvhjelpsbøker er ikke bare noe å le av når man går gjennom bokhandelen. De aller fleste har godt av å jobbe med seg selv, ingen er perfekte. Men vi er så bra! Så mye mer enn vi tror!

Jeg utfordrer alle som leser dette innlegget til å være snillere med seg selv. Se deg selv i speilet, virkelig se deg selv dypt inn i øynene. Gi deg selv komplimenter hver gang du ser deg selv i speilet. Øv på å være mer glad i deg selv. Øv på å elsk deg selv, øv på å si “jeg elsker meg selv”. Uttrykket “man må elske seg selv, før man kan elske andre“  har nok noe sannhet i seg. Man blir jo tryggere av å bli elsket, men man kan like gjerne gjøre en innsats for seg selv også. En julerengjøring for sjelen! Vi er jo her på jorden for å leve!

Vi lever separate liv,

men møtes i rommet der vi farger himmeltrådene røde.

Der stjerner fødes og dør.

Der ingen vet hva som finnes bak det skarpe illusjonære lyset.

Vi  våger å la oss berøre av himmelen.

Lar tråden føre oss til stedet som alltid vil være større.

Som rommer mer,

og som alltid vil være.

Der finnes vi ikke,

men sjelene elsker og forsvinner,

for alt annet

enn det røde

Jeg har i løpet av en to års periode fått en et positivtladende virus, nemlig menighetsviruset. Jeg simphelten elsker menigheten min. Jeg går i Oslo Kristne senter, en fantastisk spennende og livsnær menighet. Jeg begynte i denne menigheten i forbindelse med at jeg begynte på bibelskolen som denne menigheten har. Og jeg kom lett inn i menigheten når så mange av mine skolekamerater også gikk der. Dette er den første menigheten jeg har fått et personlig forhold til. Når jeg forsto hvorfor menigheten ble innstiftet og hvor full av velsignelser det er i å tilhøre en forsamling, så vokste min kjærlighet til menighet.

Jesus sa til Peter at på denne klippen, vil jeg bygge min menighet og dødsrikets porter skal ikke nå den. Det er beskyttelse i å tilhøre en menighet, det er Kristi hemmelighet. Et sted for vekst, fellesskap og tilbedelse. Det er min familie, og vi samles jevnlig for å være sammen og dele livene våre. Menighet er stedet for deg når du ikke har det så godt, vi er lemmer på det samme legemet der Kristus er hodet, og vi er kroppen, og når ett lem lider , lider vi andre med. Vi kan be for deg, oppmuntre deg og trøste deg der. Har du det godt er vi sammen med deg og gleder oss sammen med deg. Et sted der vi er sammen i de gode såvel de tunge dager, smil , latter og glede kjennetegner min menighet og menneskene der. Jeg har sånn kjærlighet til dette stedet. Jeg driver en husgruppe for kvinner hjemme, der vi ber sammen, prater og har fellesskap, endel av det å bygge en menighet. Husgrupper er en viktig arena for å bli bedre kjent med andre, og dele troslivet med noen. Jeg elsker åpne mitt hjem for de herlige kvinnene og vi bryter brødet og feirer nattverd sammen.

Det er 7 stykker i husgruppen hos meg, men jeg leder også en åpen husgruppe i menigheten som heter Susy Serken, stedet hvor kvinner blomstrer. Der hadde vi høstoppstart forrige uke og vi var sammen til lovsang, bønn, prat og undervisning. En flott start og jeg gleder meg til fortsettelsen. I går besøkte jeg en Submenighet i Oslo, et herlig sted der Jesusfokuset var sterkt tilstede. Men min menighet er i hjertet mitt, der er min tilhørighet, min fred og min glede. Der er mine gode venninner , min familie og der har jeg min plass på legemet. Borte bra, men hjemme best. Jeg nyter tiden med menighet, søndagene er ukas høydepunkt, sosialt og godt for ånd, sjel og kropp. Har vært med på mye i denne menigheten, snart står miss city for tur, jeg gleder meg til andre aktiviteter som setter i gang snart etter sommerferien. Jeg koser meg med denne oppdagelsen og åpenbaring av menighet og jeg gleder meg til å fortsette være i den beste menigheten på jord.

I dag tok jeg bena fatt og suste til den store gule boksen hvor man dumper klær man ikke vil ha, eller i mitt tilfelle; klær man VILL ha men må gi slipp på… Merker jeg får helt vondt i hjarterota, og sjelen er lettere missfornøyd den også. Æsj, vil ha tilbake skrotet mitt NÅ! Bra jeg har svensk blåbærsaft til å dempe smerten. Hurra!

Må bare få sagt en ting til: I det siste har jeg fått ett par kommentarer av typen “Hei. Fin blogg. Kommenterer du på min, så kommenterer jeg på din…” … SLUTT MED DET! Jeg sletter kommentaren uansett, siden jeg ikke har planer om å være ett reklameringssted for tragiske sjeler som vill utveksle kommentarer bare for å gjøre det… Dessuten svarer jeg på min egen blogg….Men vil du jeg skal ta en titt på bloggen din så kommenter noe vettugt som har noe med innlegget mitt å gjøre du, så kommenterer jeg nok på din om det er noe lurt der…haha!

XXX
Dee

Jeg tror på så mye rart, og i frykt for å latterliggjøre meg selv – skal jeg likevel si det.

Jeg tror på reinkarnasjon, at det er en mening bak alt som skjer, engler, det paranormale og… Gud. Jeg tror på Gud, ikke bare en – men to guder som tilsammen tilsvarer den guden folk flest kjenner til. Gud fader og Gud moder. Rekk opp hånda alle som har hørt om Gud moder? Det finnes en Gud moder, Azna, som er den kvinnelige, emosjonelle siden ved guddommen, akkurat som Gud fader er den mannlige, intellektuelle siden. Gud moder er ikke et vilkårlig påfunn av feministbevegelsen i 1970-årene. Hun har vært annerkjent og er blitt høyaktet i over 2500 år. Sannheten er at Gud fader og Gud moder, sammen utgjør guddommen – derfor vil jeg snakke om de som Dem eller Gud.

Nå tenker du kanskje - Herregud, Anette tror på Gud – hold deg på avstand fra henne. Ærligtalt, det trenger du ikke. Jeg har nok trodd på Gud i mange år nå, dette er vel bare den første gangen jeg går ut å sier det. Og nei, jeg er ikke noe fanatisk kristen person som tror at man ikke kan ha sex før ekteskapet, Adam og Eva og andre ting som mange av de kristne sverger til. For det første; jeg har aldri lest hele Bibelen, jeg har bladd litt rundt i den, lest enkelte deler – men sannheten er at det finnes mange forskjellige utgaver av Bibelen, hele seksogtyve. Hvordan skal man da vite hva som er den mest korrekte?

For eksempel, før Keiser Konstantin i det fjerde århundre endret kristendommen – så aksepterte den og flere av de store religionene sannheten om reinkarnasjon og sjelens evige sykluser. Jeg tror på reinkarnasjon, som enkelt fortalt er at man blir født på ny etter vår død. Sjelen vår vandrer videre etter vår død, og det er ikke nødvendigvis at man blir født på ny rett etter – det kan ta flere år. Flere av dere har nok hørt meg si: Jeg er udødelig. Og ja, jeg tror altså på det og. Jeg tror ikke at den kroppen jeg er i idag er udødelig, men at sjelen min reiser videre – ergo, jeg er udødelig. (Og det er du og.) Jeg tror på den andre siden og på sjelens udødelighet. Jeg tror at åndene våre reiser til den andre siden og tilbake mange ganger – fordi vi selv velger det – for å lære og oppleve til det beste for utviklingen av de sjelene Gud gav hver og en av oss.

Jeg tror at når sjelene bestemmer seg for å dra fra den andre siden og til jorden, så setter de opp en detaljert plan over hendelsesforløpene de selv skal oppleve. Altså, jeg tror på at det er en mening bak alt som skjer. Og alle har sitt eget “Livsmål” om jeg kan kalle det det. Jeg vet ikke mitt, men er ganske sikker på at det er Ensom Ulv.

De ensomme ulvene er ikke nødvendigvis usosiale. De kan faktisk se ut til å trives utmerket i sosiale situasjoner. Men stort sett er de mest avslappet og føler seg mest vel når de er alene, og legger vanligvis opp en livsstil som gir dem minst mulig kontakt med andre mennesker, siden de uvilkårlig synes det er slitsomt å omgås mennesker.

De som kjenner meg, tenkt litt på det – så skjønner du kanskje at den beskrivelsen passer godt til meg.

For å veksle litt mellom jeg tror, så kan jeg si jeg vet at for eksempel engler finnes. De beskytter oss og passer på oss. I forskjell fra oss har englene ikke noe kjønn, de er universelt androgyne. Vi kommer aldri til å bli engler, og englene vil heller aldri inkarneres og bli mennesker. Grunnen er enkel – vi “rykker ikke opp” fra en art til en annen på den andre siden, like lite som vi gjør det på jorden. Men det er viktig å forstå at dette ikke betyr at Gud elsker englene høyere eller setter større pris på dem enn oss, eller at englene er “bedre” enn oss. Det er ikke noe som heter “bedre” noe sted i Guds skaperverk, ingen er bedre enn en annen av samme art, og ingen art er bedre enn en annen, verken i denne verdenen eller på den andre siden. Alle er hans barn, og vi er alle like høyt elsket av vår skaper, slik vi alltid har vært og alltid kommer til å være gjennom alle tider.

Har jeg sett noen engler? Nei. Da spør du sikkert deg selv, hvordan kan hun tro på det da?  Det er ganske enkelt, og det er samme svar på om hvordan jeg kan tro på Gud – jeg bare vet det. Jeg har hørt uttallige argumenter for hvorfor man ikke skal tro på Gud, og en av de mest brukte er; – Hvis det finnes en Gud, hvorfor er det så mye elendighet i verdenen da? Det er ganske enkelt. Det er ikke Gud som har snudd ryggen mot folket, det er folket som har snudd ryggen til Gud.

Jeg vet alt dette virker høyst usannsynlig for de aller fleste, spesiellt de ikke-troende og de skeptiske. Dere tror kanskje at jeg er helt gal. Men dere får tro hva dere hvil, så lenge dere lar meg tro hva jeg vil…

Føler det er viktig å få frem; Jeg er fortsatt meg!

Forutsetningen for et lengre liv er altså, at du lever etter ditt indre ur. Nå må du bare investere nok tid i kroppen din – så holder du deg ung lenge. Formelen heter: 7-ganger litt tid.

Øk med løping dine aktiva på
livstidskontoen: Bevegelse.

1. Bygg ned kalorier

Den sikreste veien til din maksimale livstid går igjennom bevegelse.

Forskere har fastslått: Den som trener vekk 2500 kalorier i uken, lever lengre. Inkluder inn i hverdagen din de fire bevegelsesreglene som forlenger livet ditt.

 Bevegelsesregler

► Løp, gå, sykl minst 30 minutter fire – til syv ganger i uken.

► Hvis du ikke gjør det alene, så bestiller du en fitness-trener, avtal med en venn eller en venninne eller start i en idrettsgruppe.

► Invester hver dag 10 minutter i dine muskler. Etter nyeste US- forskningsres-ultater rekker 10 minutter for maksimal gevinst. Kjøp en fleksistrikk og/eller manual fra en sportsbutikk med forklaring.

► Inkluder så mange små bevegelsespauser inn i hverdagen, som du kan. Benytt trapper, gå for å kopiere, strekk ut musklene dine, mens du telefonerer. Gå til fots for å handle. Still deg på tå når du pusser tennene og vipp aktivt opp og ned.

2. Spyl cellene hvert trettiende minutt

Å bli gammel er ikke noe annet enn en livslang dehydreringsprosess. Vi tørker langsomt ut – til vi blir til støv. Derfor holder ikke noe deg yngre enn å drikke.

Den som ikke allerede drikker 1,5 liter om morgenen, mister mental prestasjonsevne, gir bort tid. Studier viser, at vann hjelper konsentrasjonen målbart på vei. Vann gjennomspyler våre 70 milliarder kroppsceller. Tar vekk gift. Er ren livselixir. For å bevare kroppen fra en overforsuret tilstand, som blir gjort ansvarlig for mange kroniske sykdommer, og fører den over i den basiske sunne til-standen, anbefaler sunnhetseksperter vann uten kullsyre. Med tidsformelen:

► Hvert 30 minutt et glass. Minst tre liter om dagen.

3. Slapp av

► Og hvert år seks uker – på ferie. Men: Legg deg høyst tre til fem dager på stranden. Dette fordi den som later seg lengre, bygges mentalt ned. Hjernen trenger stadig impulser. Studier viser: Etter fem dager synker IQ og konsen-trasjonen betydelig. Innen fem dager med fem prosent, etter 20 dager med 20 prosent. Ferie er til for å oppfylle egne ønsker og ikke andres forestillinger. Man kan være egoistisk, og bør også være det. Så riktig sunn blir ferien,når du har utnytter den til dette: Slutte med å røke, gå ned i vekt, drive regelmessig sport, sove ut.

► Gi rolig en gang avkall på din aktivitetsferie, og legg inn en uke med avgiftning av kropp og sjel. Jeg drar for eksempel hver vår til min ayurveda uke.

► Lær deg gode avslappingsteknikker: Autogen trening, muskelavspenning, yoga, tai chi eller qi gong.

En buffer for stress: Avslappingspauser
for kropp og sjel.

► Sov om natten de timene du trenger. Det kan være fem. Men også åtte timer.

► Legg inn en pause hvert 90 minutt.

► Og alltid når du blir stresset, puster du dypt inn i magen.

4. Invester tid i maten

Inntil 70 prosent ernærer industrien oss. Den betjener seg av ”short-of-timers”; slik kaller matgigantene det kollektive ønsket etter fem minutters terrenget, der det lar seg gjøre å tjene store penger. I New York blir allerede 40 prosent av leilighetene bygget uten kjøkken. En mikrobølgeovn erstatter kvadratmeterne med sunnhet og trivsel. En kultur går tapt. Ernst-Ulrich Schassberger, presidenten av Eurotoques, sammenslutningen for å opprettholde den europiske spise- og drikkekulturen kjemper mot dette: ”Spisekulturen skal ikke ofres på bekvemlighetens alter og for å spare tid.”

Mat for nerver og prestasjonsevne:
Alt friskt og høyverdig.

Også på norske arbeidsplasser hersker fast-food-kultur. Hvis overhodet noe blir spist, da foran PCen eller underveis til neste termin. Mer enn en tredjedel av norske ansatte skulker helt middagspausen. Dette har konsekvenser: Prestasjonsfall, fordøyelses-vanskeligheter, økt stressnivå. Den som vil forbli sunn og ha stor prestasjonsevne må investere tid i maten. Fast-food er riktignok raskt i munnen, men stjeler livstid fra deg. Ikke noe imot McDonald’s. Jeg elsker dem. Men jeg spiser helt enkelt en salat til grønnsak- eller fiskeburgeren. Men alt som har mange E-nummer på etikken bør du unngå, så godt det lar seg gjøre. Da dette kommer fra samlebåndet, innholder det ikke noe liv, ikke noen vitalitetsstoffer mer.

► Grip til naturens produkter. Velg god kvalitet, der du vet hvor de kommer fra, hvordan de ble tilbredt – det gjør godt for kroppen din. Også for dette finnes det hurtigresepter ( for eksempel i større kokebøker).

► Grip rolig til den tidssparende frysedisken. Her har allerede noen rengjort grønnsakene for deg og filtrert fisken. Men velg det som industrien ennå ikke har bearbeidet til det ugjenkjennelige. Du bestemmer hva som ligger i supermarkedet. Lederen av Unilever sa engang i et intervju: ”Hvis verdiforstillingene i vårt samfunn beveger seg i retning av at vi ønsker å ha mer opprinnelige basisprodukter hjemme, da er vi garantert de første som gjør det.”

Kostbare tidsinvesteringer

► Forbered daglig en fersk frukt- og grønnsakssaft: 5 minutter som lønner seg. Den forsørger deg med livsforlengende trolldomsstoffer fra plantene.

► Forbered på 10 minutter for kontoret grønnsaksstykker ugjenkjennelige med en joghurt– sitron-dip: Det sparer deg for bekymringer om vekten (fordi du ikke spiser kjeks eller sjokolade) og tid i venterommet til legen når mangel på vitalstoff har gjort deg kronisk syk.

► Det aller viktigste: Planlegg middagspausen, og nyt den! Unngå fet, tung kantinemat. Salat, grønnsaker, et stykke fjørkre, fisk uten kremfløte blir som oftest tilbydd.

5. Le

Ikke noe gir mer livstid enn botemiddelet å le. Å le masserer mellomgulvet, bygger ned stresshormonene, gir kraft til imunsystemet og omstiller hele mennesket til sunnhet. ”Hver gang, når mennesket ler, tilføyer det et par dager til livet sitt”, sier den italienske forfatteren Curzio Malaparte. Den som ler et minutt, føler seg så friskt og avstresset, som om han/hun hadde bak seg en 30 minutters avspenning – eller 10 minutters jogging. Da det å le er så sunt, og gjør at en raskere blir frisk, blir latterterapi anvendt på sykehus. Du leter etter en grunn til å le?

Her finner du den: www.humor911.no

6. Invester tiden din i sex

Sex er den beste ungdomsbrønnen, den lokker mange forever-young-hormoner. For eksempel DHEA: Den holder sjelen ung, kroppen slank og fit. Eller krafthormonet testosteron, som gjør deg dynamisk og agil.

Forskerne konstaterer, at den som har ett fullbyrdig seksualliv, ser ti til femten år yngre ut enn det som står i passet.

7. Gå til vital-sjekk

► Ta regelmessig, fra og med 35 år, en helsesjekk hos legen din. Helst en vital-sjekk (laktatmåling, spiroergometri, muskel -funksjonstest) og en rikelig blodundersøkelse. Og ta alle forundersøkelsestiltak mot kreft. Det sparer deg senere for mange timer på venteværelset og gir deg livstid.

Fra boken “Bumerang prinsippet – mer tid til lykke” av Lothar J. Seiwert

Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Spill opp
La meg ikke sitte stille
Ikke uten å lytte
Ikke uten at jeg merker din eksistens
Ikke la meg gå
Uten din melodi

Spill mer
La meg ikke sove
Ikke uten å danse
Ikke uten at vi har delt et øyeblikk
Ikke la meg gå
Uten din sang

Spill hardt
La muren briste
La bølgene slå
La sjelen få leve
Spill, spill, spill!

Hvis jeg skulle bli gjenfødt, født igjen, kommet tilbake, hit. I en annen tid? Da ville jeg hatt deg med på min reinkarnasjon om jeg kunne. Jeg ville gått med deg, hånd i hånd, med deg. Du og jeg, gjennom alle prøvelser. Skulle jeg stå ved perleporten med deg, eller skimtet jeg deg på andre siden. Da hadde jeg ikke trengt mer. Mitt jordiske sinn tenker slik, håper det holder når jeg står der.

Må jeg sone en dom, ja da håper jeg du er i min sjel, og følger meg hjem, fra helvete, ild, flammer. Eller kulde, is og hav. Uansett hvilke bilder jeg har på det motsatte av himmelen, er det nok ikke i nærheten av hva det egentlig er. Er det fysisk, er det psykisk? Er det en nyform? Gammel? Jeg har ingen forståelse for det som er større en det jeg har kapasitet til å skjønne. Men jeg håper du er der, på en eller annen måte. Hvis ikke, hvordan kan jeg tro på at Gud er kjærligheten. Lar ikke Gud deg være hos meg, da lurer jeg på hva slags prøvelser han legger for mine føtter.

Fra nå av kaller jeg det før, ved siden av, parallelt med,  etter dette livet, for Shayden. Det kom til meg, jeg tror i går, når jeg surfet, det falt ned i hodet mitt. Nå veit jeg hva det er. Det føles riktig for meg, og da bryr jeg meg ikke helt om hva det betyr for andre. Det skader vel ingen?

Jeg håper  alle fall at jeg finner deg, og elsker deg resten av livet, har jeg kanskje allerede funnet deg. Da håper jeg at jeg ikke har gitt slipp på deg. Håper det er tid enda. Håper tid ikke har noe å gjøre med saken.

Lurer på om det finnes noe som er mer fantastisk enn det man selv synes. Og lurer selfølgelig i hvilken grad jeg tror på Gud. Ingen trenger å overbevise meg om at Gud finnes eller ikke finnes, jeg har min personlige tro, og deler den gjerne hvis noen vil, men holder den også for meg selv hvis man ikke vil vite noe om den. Jeg vil at det skal være en Gud som er kjærligheten, en som ikke setter grenser, en som tilgir. Straffen er for stor for mennesket til å bestemme, vi har ingen insikt. Noen ganger tror jeg dette, noen ganger synes jeg at jeg er gal som tror dette. Høres ut som en konservativ kristen, mens jeg er en liberal troende. Jeg er mer konservativ en mange, men mer liberal enn de fleste. Jeg er fornøyd med hva jeg har utøvd, og hvordan jeg takler situasjoner. Men det indre er jeg mer usikker på, tviler, vanskelig. Ønsker å finne indre innsikt. Forstå sjelen.

Avstand er ikke lenger noe å snakke om. Da jeg var liten tok det mange timer å komme seg fra Lillestrøm til Sponvika hvor mine besteforeldre bodde. Jeg husker enda de kjøreturene der med svingete veier og nesten ikke trafikk. Langsomt gikk det, men frem kom vi. I dag raser vi avgårde og 40-50 mil går unna på få timer. Det er visst en eldre vismann som en gang uttalte etter en flytur at “kroppen min kom nå, men sjela mi kommer i morgen”. Mulig at det er noe sant i det der. På mange måter kan man føle det som om noe henger igjen i en strikk. Vel fremme er man sliten, men det er umulig å gå å legge seg. Kroppen trenger tid på å roe seg ned før man kan legge seg. Kanskje det er her “sjelen” kommer haltene etter:-)
Uansett er jeg vel fremme på leiligheten igjen og det er snart på tide å komme seg i seng. Kroppen har begynt å roe seg ned nå.

Erfaringsmessig kan jeg konkludere med at menneskesinnet opererer på forskjellige stadier. Hjernen, heretter synonymt med “sinnet”, er et open-source verktøy som fritt og enkelt kan utvikles videre på egne premisser. Å utvikle dette er en modningsprossess hvor alderen spiller en viss rolle, men absolutt ikke er avgjørende. Hvert enkelt menneske vil på et eller annet tidspunkt, på en eller annen måte, stilles ovenfor spørsmålet: aksepterer jeg opphavet av min virkelighetens eksistens?

Avhengig av hvilket ståsted man velger, vil sinnet utvikles i forskjellige retninger. Religion eller ei – de fleste utvikler en noelunde permanent virkelighetsoppfatning, og holder ved denne store deler av livet. Men forskjellen er større enn dette. Hvorvidt man er religiøs eller ikke er ubetydelig, det viktigste spørsmålet er hvorvidt man bare aksepterer sannheten, den være seg selververvet eller basert på ytre impulser – eller om man søker svar utover dette.

Den objektive vinklingen jeg velger nå, hjelper meg til å akseptere, men hverdagslivet innhenter meg stadig. I ensomheten blir jeg tvunget til å utfordre tankene mine. I ensomheten innser jeg at jeg ikke strekker til. Vokabularet mitt er ikke tilstrekkelig for å beskrive selve problemet. Virkeligheten, universet eller sjelen er ikke hva som bekymrer meg. Det er selve bevisstheten om at disse begrepene er reelle, men at jeg ikke kan redegjøre for dem, som skremmer meg.

Av mangel på en bedre term, bruker jeg heller et avsnitt ekstra i forsøk på å skape et inntrykk av hva jeg mener. I dagboken om det dype foreviget jeg for en tid tilbake et notat som beskriver situasjonen ganske godt. All bevegelse er egentlig bare å fjerne seg fra en gitt tilstand, skrev jeg. For mennesket innebærer dette å sysselsette sinnet sitt; å stadig holde den kokende tankegryten varm nok til at den ikke kjølner. I øyeblikket temperaturen blir for lav, utsettes man for sin egen usannsynlighet, og hvis man ikke er forsiktig, blir man også offer for den.

Bare ved å redusere bevegelsen til et minimum, f. eks gjennom meditasjon, klarer man å gjenskape/gjenerindre sitt egentlige. Utkoblingen fra virkeligheten er et ypperlig middel til selvobjektivitet, men bør etter min mening ikke (mis)brukes. Parantesen antyder at det finnes individer som er i stand til å takle uvissheten, men selv har jeg erfart det motsatte. Ved å bevisstgjøre tankene mine, åpner jeg også for større muligheter for negativ påvirkning fra omgivelsene. En uvitende tilstand er på den måten noe jeg trakter etter, siden det da ville være lettere å bare flyte med.

Jeg har vanskelig for å kunne se at noe skal kunne eksistere i utgangspunktet. Dette innebærer hele virkeligheten; alle former for materie, energi, idéer, tid, rom – alle mulige kjente og ukjente begreper. Menneskets manglende evner til å se utenfor boksen begrenser også vår forestilling om virkelighetens oppbygning, mening og konsekvens. Lineære begreper er relativt enkle å forstå. Virkeligheten er dog ikke linæer, ettersom eksistensen av noe – også av selve eksistensen av eksistensen av noe – må ha en begynnelse.

Umuligheten av realiteten er latterlig. Hvorfor skulle noe ville eksistere i utgangspunktet? Hvilken hensikt ville eksistensen av noe ha? Ettersom jeg ikke kan forestille meg muligheten for at universet i det hele tatt eksisterer, siden det ikke kan ha blitt skapt i utgangspunktet, blir også min egen eksistens latterlig å betrakte.

Bedre blir det ikke av å se hvordan vår egen teknologiske utvikling stadig innhenter oss selv; at vi hele tiden perfeksjonerer våre metoder for å portrettere og/eller manipulere virkeligheten, og har potensiale til å plutselig befinne oss selv i en posisjon hvor vi kan skape egne univers. Kunstig intelligens kan virke interessant på mange, men sannheten er i mine øyne radikal. Vi er selv guder, vi innser det bare ikke. Ettersom vi er i stand til å skape en form for “liv”, hvordan kan vi da utelukke muligheten for at vi selv ikke f. eks bare er et sofistikert dataprogram?

Vissheten om muligheten om at jeg bare er en del av et kunstig skapt “felleskap” er forstyrrende for meg. Er jeg bare et objekt i en virtuell virkelighet? Er min bevissthet av min virkelighet bare et resultat av at jeg er satt i på-modus? Finnes det en destroy()-metode som fjerner meg etter min rolle i programmet er over, eller kommer jeg til nytte andre steder? Er jeg bare en metode som kalles når det er bruk for meg?

Frykten for å ikke eksistere er mitt største problem. At sinnet mitt, bevissheten min eler sjelen min – kall det hva man vil – bare skal opphøre. Det hjemsøker meg stadig, både i drømme og i våken tilstand. Underbevisstheten min leker med meg ved å putte med i midlertidige ikke-eksistensielle former for bevissthet. Døden i seg selv er ikke skremmende for min del, men å forlate dette livet uvitende om mine teorier stemmer, er uutholdelig. Er døden ikke-eksistens? Innerst inne nekter jeg å tro det. Ettersom virkeligheten må være eksistererende, og jeg ikke ser annet grunn til at den eksisterer enn at den har et formål med det, vil også min tilstedeværelse i den ha en innvirkning på formålet.

Man kan ikke være sikker på virkelighetens opprinnelse, men man kan være sikker på at den eksisterer. Et av problemene mine er den manglende evnen til å akseptere tingene som de er, istedenfor å grave meg altfor dypt ned i teamer som burde ligge urørt. Oppsummeringsvis kan jeg jo ikke konkludere med noe annet enn a jeg er her, og universet derfor også må være. Likevel finner jeg tanken om umuligheten i det hele meget forstyrrende, og lider hardt under følgende faktum:

Min eksistens er reell, men denne eksistensen er også umulig ifølge evnen til logisk tenking eksistensen har forsynt meg med. Ulike grader av bevissthet skaper veiskillet mellom de ulike mulighetene. Man velger selv hvor bevisst ens egen holdning skal være, men har man først begitt seg ned stryket, er det ingen vei tilbake. Man må ta årene fatt, padle som en galmann og forme sin egen vei ned gjennom stryket. I slike stunder burde man ikke ha tid til ettertanke.

Innimellom misunner jeg egentlig de religiøse som kan leve livet ut i overbevisning om at de har funnet sannheten, og at eksistensen deres alltid vil forbli sann. Logisk sett er det tilbakestående, men deres evne til å akseptere en tro, og slå seg til ro med det, den er beundringsverdig, og virkelig noe jeg unner dem. En slik tilnærming vil etter mitt syn også legitimere troen på det meste, ettersom resultatet av valget man gjør alltid er det vesentlige for individet, ikke måten man gikk frem måte å oppnå det.

Ikke-bevissthet må være målet mitt – å redusere tilstedeværelsen i meg selv og mine omgivelser, og heller konsentrere meg om hvordan jeg utspiller min rolle i forhold til andre. Ettersom jeg overhodet ikke er i stand til å verken kunne gjøre noe med, eller forstå fenomenene jeg har angst for, må jeg bare innse at det eneste som fungerer er nettopp å ta større del i samfunnet rundt meg, og heller konsentrere innsatsen min for å forbedre dette.

Foreløpig vil jeg derfor selvmedisineres ved å øke den materialistiske belastningen på mitt sinn. Også ved utvide det sosiale nettverket mitt og muligens oppnå en større grad av ytre stimuli, vil jeg redusere tankeaktiviteten og den depressive tilnærmingen til livet. Dermed vil jeg gledes over å observere livsgledometeret stige mange hakk.

Avslutningsvis vil jeg si at argumentene mine slett ikke holder mål, og om noen er i stand til å motbevise dem/oppklare dem, er de hjertelig velkommen til å gjøre det. Takknemligheten ville vært stor om jeg kunne fått litt av børen lettet fra skuldrene mine. Beklager også den uoversiktlige oppbygningen av teksten, men i fortvilelsen betyr ikke lenger kronologien stort. Og til sist. Handle på impuls, vær din egen medisin og

lev livet – det er en grunn til at du har det.

Det har vært en tung natt, men la meg oppsummere noen av den siste tids hendelser:

En dag var det valg. Jeg spurte han andre om han ville være med på valgvake. Det ville han, men vaken var full i følge nettavisene, derfor droppa vi det. Jeg ringte heller han ene, og hørte om han ville være med på øl og valg. Det ville han. Vi hadde problemer med å forlate cyberverdenens onde klør, men kom oss kl 22:45 til kebabsjappa ved siden av kinoen. Jeg traska ut litt for sent, siden jeg måtte gjøre ting jeg egentlig ikke trenger å gjøre.

På veien bort gikk det en mann som ikke hadde det bra med seg selv. Han ropte høyt i natten og ville ødelegge. Han var ingen snill mann. Nede i gaten traff jeg min narkomane venn. Han hadde det ikke bra i dag heller. Han ville selge meg en ferdigrulla joint. Jeg takka nei og syntes synd på han, siden jeg måtte haste videre. Mannen som hadde ropt bak meg tok derimot kontakt med han og rulla seg en røyk. Jeg felte en tåre. Det var kaldt i byen.

Heldigvis gikk jeg veien om mix-kiosken for å ta ut penger. Jeg la da på telefonen, som jeg snakka med en jente i – jeg tror ikke hun likte det. Likevel gikk jeg til kiosken og tok ut penger. Der stod det en veldig søt jente bak disken. Hun smilte til meg, men jeg gjorde ikke nok for å gjengjelde det. Jeg kan ikke gjøre det lenger. Jeg vandra videre opp mot kebaben, men fant den ikke. Jeg hadde gått forbi, og jeg skjønte ikke hvorfor.

Jeg hadde tidligere på dagen gått til innkjøp av mye øl, og driti på draget når jeg ikke hadde penger på kortet etter å ha gått til innkjøp av forsyninger for et helt år. Nesten. Jeg kjøpte smør, biffstrimler, løk og andre grønnsaker, pinjekjerner, melk og annet snusk. Jeg har fyllt opp fryseren. Jeg er blakk.

Vi vandra oppover, vi tre. Gode kamerater, selv om vi ikke vet noe som helst. Deilig følelse å ha, når man bare glir sammen fordi det er glatt. Jeg sklir og faller på ryggen bak en rønne. Refleksjon over livet. Øl. Valg på tv-en. Klare tendenser til blå seier hele natten, og vi kunne konsentrere oss om viktige ting. Vi fikk snakka ut om verden. Intelligente folk omgir meg, men man siler ut. Etter seieren var deklarert, gikk vi opp på fjellet for å feire. Det var et fint øyeblikk. Han ene var litt fullere enn han burde. Vi gikk til han andre for å hente diktafon. Det var ikke lurt. Vi sa mye dumt. Vi lagde en sang på veien. Den skrev vi på tavla. Den slo ikke an. Det gjør vondt. Aldri har matten vært verre.

I går gjorde jeg en del ting som jeg ikke burde, men jeg kan ikke helt huske hvorfor. Det gjør vondt i sjela mi. Venner burde jeg få, kanskje også en kjæreste. Men det nytter ikke stort når jeg har mistet mitt kjæreste. Det er borte i natten, ja, kanskje også i dag. År vil komme og år vil gå, hippie vil råtne og aldri få.

Bidragsyter: Virrvarr fra Revolusjonært roteloft

Mens jeg skriver dette, er jeg manisk. Fingrene mine skjelver over tastaturet. Jeg har løpt frem og tilbake til Bislet for å få kløen ut av kroppen. Det går ikke. Todo-listen min har blitt halvert det siste døgnet. Planen var at den skulle vare to uker. Med denne farten holder den to dager, max. Eller- to døgn. Adrenalinrushet har stjålet nattesøvnen min, men det gjør ingen ting. Jeg flyr oppover bakkene. Jeg kjenner ingen smerte. For to dager siden hatet jeg hver tekst på harddiscen min. Nå er jeg et geni.

Jeg ser fremtiden min lyse opp foran meg. Jeg skal gjøre store ting. Jeg er så flink og effektiv at jeg er helt uspiselig. Jeg vet det selv, jeg snakker langsommere og er mer beskjeden med vilje. Jeg modererer manien så lenge det er andre til stede. Så fort jeg er på todameshånd med meg selv, kniper jeg meg i å rope høyt, danse helt ubevisst og synge sanger jeg finner på underveis. Hjertet smeller mot ribbena mine. Blodet banker i tinningene. Jeg må skrive-tegne-male-danse-synge-sende meldinger til alle jeg kjenner-lage helt ny matrett-løpe-fikse. Nå.

Jeg er heldig. Jeg har cyclothymi – en lettere variant av bipolar med raskere humørsvigninger. Jeg er manisk to dager, ikke to måneder. Jeg er depressiv tre dager, ikke tre uker. Jeg ser på Steven Frys dokumentar om bipolarite og kjenner meg igjen, men får også perspektiver på hvor hardt sykdommen rammer andre. Ja, jeg har fasadeklatret seks etasjer uten sikring selv om jeg har motorisk feil og nedsatt balanseevne. Ja, jeg har skamklippet håret mitt i desperasjon og kastet opp på indre kommando. Ja, jeg har prøvd å gjøre det til et prosjekt å kopiere berømte personers selvmordsforsøk. Og likevel greier jeg å hente meg inn, fullføre innfallene mine og holde psykosene på avstand. Jeg bruker ikke for mye penger. Jeg har ikke tilfeldig sex. Jeg er rusfri. Jeg har fullført videregående og studert en del. Selv om det siste året har forsvunnet i psykologtimer og psykehusinnleggelser, ser jeg lys i enden av tunnelen. Jeg kommer ikke til å være sykdommen min hele livet.

«Helsepersonell som synes det er praktisk med klare, psykiatriske diagnoser» sier psykologen som utreder meg på psykehuset. «Har du en bestemt diagnose, kan de gi deg medisiner og vite hvor de har deg. Du går utenfor alle skjemaene, du er vanskelig å plassere. Det betyr at du må i psykoterapi, og at de ikke kan skrive ut medisiner uten videre. Du er et vanskelig tilfelle. Du er litt personlighetsforstyrret, litt bipolar, litt traumatisert og har litt angst. Drit de delene av diagnosen som ikke er nyttige for deg.» Jeg har fulgt rådet hennes. Jeg skriver humørdagbok, går i kognitiv terapi, holder en streng diett, trener, mediterer og lar være å gjøre ting som kan ha noen permanent innvirkning på livet mitt når jeg svever i toppen eller kræsjer i bunnen av skalaen. Jeg har litt kontroll og jobber for å få mer.

Det er mange rare holdninger til psykisk sykdom der ute. Jeg tror noe av problemet er at folk har vanskeligheter med å forholde seg til hjernen som et fysisk sted, at de ikke vil tenke på viljestyrke, personlighet, tanker og følelser som kjemi, men som ånd. Jeg sitter sammenkrøket i sengen og kjenner billene kravle på huden min, kjenner munnen og nesen fylles av blod og hører klokken på veggen indrodusere seg og vet at det er dopaminnivået i hjernen min som stiger som følge av lite søvn, lite mat og mye adrenalin. Jeg vet at psykosen er en kjemisk tilstand som går over. «Har jeg et sår i munnen? Nei. Blør jeg neseblod? Nei. Ok, da er det hjernen min som tuller.»

Jeg kan ikke ta meg sammen og slutte å være redd når jeg får et angstanfall. Selv om min redsel for en telefon som ringer virker absurd for utenforstående, vet jeg at følelsen kommer uavhengig av min rasjonelle tenkning. Signalet «telefon ringer» hopper glatt over den rasjonelle ytrehjernen min og går rett i amygdala, reptilhjernen som styrer følelser og instinkter. Amygdala sender beskjed om at kroppen min skal fylles med adrenalin. Det er ikke min feil. Det er hjernen som hopper over et ledd i tankeprosessen og gir meg en følelse som er usynkronisert med det som faktisk skjer rundt meg. Jeg kan ikke stoppe amygdala fra å handle, men jeg vet at adrenalinet løses opp i leveren etter 15 min om jeg ikke lar det rive meg av gårde. Jeg puster dypt og rolig til angsten går over av seg selv, plukker opp telefonen og ringer tilbake.

Hvis jeg skulle tenkt på meg selv som «gal, feig, engstelig, svak og udugelig» ville jeg hatt det mye verre med meg selv enn det jeg gjør når jeg tenker på meg selv som «person med tidvis for mye dopamin og adrenalin grunnet arv og miljø». Jeg tror folk trenger mer informasjon om hva psykiske lidelser er, og om hva hjernen vår er. Hjernen min er vant til å tenke «Virrvarr er verdiløs, alt er Virrvars feil» fra før jeg kunne snakke. Den tankebanen er en motorvei i hjernen min og er lettere å tenke automatisk fordi jeg kan den så godt. Den tankebanen er en fysisk, elektromagnetisk tilstand, ikke min fikse idé som kan byttes ut med en annen fiks idé. Det er ikke sjelen min. Det er ikke sinnet mitt. Det er ikke ånden min. Det er den fysiske, grå nerveklumpen som er pakket inn i fett og ser ut som havregrøt – hjernen min.

For å få en bedre forståelse av psyisk helse, må vi kvitte oss med den gammeldagse forestillingen om at følelser, tanker og impulser ikke er en del av kroppen vår. Det som har skjedd med meg i livet mitt har preget meg psykisk- og dermed også fysisk. Erindring er en fysisk reaksjon, det skjer innenfor huden min. «Etter voldtekten kunne jeg ikke bruke tampong en gang. Jeg var helt snurpet igjen.» forteller jeg psykologen. «Ikke så rart. Kroppen din husker hva som har skjedd med deg, selv om du ikke tenker på det hele tiden.»

Jeg tror skillet mellom kropp og sjel er skadelig for god forståelse av mental helse. Hvis psykiske problemer er relatert til personligheten min, er det mennesket Virrvarr det er noe i veien med. Jeg er halv, jeg er gal, jeg burde hatt mer viljestyrke, mer kontroll. Problemet er at Omega 3-fettsyrer hjelper bipolare mer enn det å skjerpe seg gjør. Hjernen trenger masse fiskefett for å holde seg humøret mer stabilt. Likevel betyr ikke det å se på psyke som en del av det fysiske at alt kan løses med medisin. For å fjerne den mentale motorveien alle tankene mine foretrekker å kjøre på, må jeg lage nye veier bevisst. Men ved å vite at hjernen min er formet av bipolare rusmisbrukere i arverekken før meg, at den dysfunksjonelle familien min, mobbingen og overgrepet har satt sine spor i hjernen min etter at jeg ble født gjør at skyldfølelsen knyttet til å ikke strekke til forsvinner. Det er et problem jeg må lære å leve med, ikke en karaktersvakhet.

Jeg ønsker meg mer biokjemi og hjerneforskning inn i skolen, jeg vil ha psykisk helse som en del av undervisningen. Jeg vil at det at jeg er bipolar er like merkerlig som at mannen min har astma. Ja, det preger hverdagen hans. Ja, det kan begrense ham. Ja, han kan få annfall. Ja, han må ta hensyn til det. Men ingen ser rart på ham. Ingen tror at han er «gal», ingen tror at han plutselig kommer til å falle overrende og puste som en pes. De vet at anfallene kommer når han har løpt langt uten medisin. Sånn er det med meg også. Stress + lite søvn + lite mat og vann = crazy Virrvarr.

Vel, dette var mine kloke innspill rundt mental-helse-problematikken. Mulig jeg modererer meg i morgen. Akkurat nå er jeg manisk, genial og overmenneskelig.

Du danset med sjelen min, og vendte mørke til lys.

Du inntok hjertet mitt og svøpte det om din kropp -

mens du kledde deg i en kappe av gull og røde hjerter.

Du inviterte mitt innerste til en vidunderlig dans.

Følsom som en vals og intens som en rumba.

Forførende og maktfull som en tango -

med dine øyne fastlåst til mine.

Dine leppers sitrende intensitet og nysgjerrighet,

da de møtte mine – krevende, unnskyldende og begjærlige.

Kaos, fyrverkeri og stjerneskudd.

Du lot meg få lov til å se inn i din verden.

Dele din sorg, din glede og intensitet.

Men du lot meg stå alene i tunnelen -

i mørket, med redselen og forventningen

om dine leppers begjær.

Du danset med sjelen min.

Men sjelen min tilhører meg.

Og jeg kan ikke lengre danse.

-C-