Hadde en fin tur til Bolsetnipa i Jølster. Det var lite snø. Eg måtte bære skiene den første timen til eg var oppe i ca. 800 m.o.h. Etter det var det 5 cm med nysnø på et fast underlag. Var lett og fint å gå. Været var supert. Sol og lettskyet.

Jeg var på tur til Geilo, og på veien hjem på Torsdag fant jeg ut at jeg skulle stoppe for å ta meg en skitur. Det var dessverre for lite snø over Hemsedalsfjellet, men jeg fant ut at jeg kunne kjøre opp gamle Aurlandsvegen fra Lærdal for å se om det var mer snø der. Bestemte meg for å gå på Vardahaug. Var litt lite snø, men jeg fikk no meg en fin tur alikevel.

Var nydelig vær i dag. Sol og fin temperatur. Jeg bestemte meg for å ta en skitur.

Kom meg av gårde i 1. tiden. Var litt skeptisk til om eg måtte gå langt for å finne snø. Jeg ble tipset om at det var brukbart med snø på Olehans, så derfor så bestemte jeg meg for å bestige det fjellet.Jeg måtte gå et stykke for å komme opp til snøen, men fra ca 800 m.o.h og oppover var det brukbart føre for å være i midten av Oktober.

Her er noen bilder fra turen.

Denne påsken har gått inn i minneboken som en av de mer begivenhetsrike jeg har hatt. Det begynte med at jeg reiste til Alta. Det ble masse gode kosestunder sammen med familien min. Jeg fikk prøvd meg med ski på bena igjen, bare ca 8 år siden sist. Jeg lo frydefult i nedoverbakkene og slet litt i oppoverbakkene. Det ble noen knall og fall på meg, men latteren hang løst. Fantastisk hva godt påskevær kan gjøre med deg, nyte sola i ansiktet og snuse inn en frisk bris av vår i luften. Vi var en herlig gjeng på hyttetur, og vi hadde vaffelsteking i solen  på verandaen, deilig ilag med varm toddy til. Jeg følte meg som en liten unge i skibakken og storkosa meg inne med god mat og eplekake. For en fantastisk familie jeg har, ble så takknemelig til dem, de er så positive og flinke til å skape trivsel rundt seg.  Det er magisk å se utover fjorden fra hytte vinduet, isblått hav og hvitkledde fjelltopper.

Etter noen dager på et sånt sted, var det tid til besøk hos andre i familien og venner, mye skravling og gode samtaler. Fikk med meg et bryllup også. Vi kjørte langtur også innover i Finland og Sverige, familie på tur, aldri sur! kjempekoselig å spise sammen på resturant og trø rundt i ulike foretninger. Vi så mil etter mil med snekledd vinterskog og småsteder med koselige gårdstun og sjarme, vi var trette men likevel opplagte. Jeg sitter igjen med så mange gode minner fra denne påsketuren til mitt hjemsted Alta, men det er godt å komme hjem. Jeg ble møtt av strålende sol, nesten bare jorder og 15 plussgrader, og det lover godt til påsketur i morgen . Jeg  har kjøpt inn kvikklunsj, appelsin, pølser og kakao, og er været bra drar jeg til et hemmelig sted hvor jeg og mitt selskap  tenner et bål og koser oss i vårsolen. Det er ennå noen dager igjen av påskeferien og jeg håper jeg får brukt dem vel…

På skitur...

Dette bildet tok jeg nylig på en av mine skiturer.

Denne gangen ble bussen også forsinket oppover mot Kvamskogen, som er stedet vi alltid reiser til når vi skal på skitur. Det hadde vært bilulykke på Arna, og vi stod lenge og ventet, før vi tok gamleveien i stedet for.

Vi skulle prøve en ny rute denne gangen, og gikk for første gang av før Furedalen. Tidligere har vi alltid gått av ved NAF-hytten, gått opp til trekket, videre oppover til Mødalen og Såta, og så som regel runden rundt til venstre, eller i spesielt finvær og god tid, opp til høyre og helt til Tveitakvitingen til og med en gang. Vi har aldri hatt noe særlig med kart eller slikt, og har bare gått der det har virket mulig, så vi har virret rundt der oppe også. Denne gangen hadde jeg fått en ny rute av en kollega, og gikk av på andre stopp etter tunnelen rett etter Eikedalen.

Jaja, helt sikre på om vi hadde gått av riktig kunne vi ikke være, “etter siste tunnel” var vår instruksjon, og vi kunne selvfølgelig ikke være sikre på om dette var den siste tunnelen. Heller ikke kunne vi helt vite om dette var to stopper etter tunnelen, det kunne være flere, eller færre. Og det var riktignok en parkeringsplass, som det skulle være, men parkeringsplasser var det flere av, og om det var denne det gjaldt, var helt i det uvisse.

Nåvel, det var klisterføre, og vi smurte med klister, og vi gav oss innover i hytteheimen inntil vi fant en løype å gå. Den var kanskje litt vel sivilisert etter vår smak, det ble mye hytter i starten, og lite høyfjell siden, så det er ikke sikkert denne ruten blir en vane for oss. Jeg syntes ruten var fin som en avveksling, min kamerat var ikke enig engang i det.

Klistersmurning

Etter hvert kom vi oss bort til den vanlige sløyfen vår, litt bortenfor Negerlandsbyen, eller Mødalen, litt ovenfor, var det. Vi har jo tidligere sett folk renne ned her, nå vet vi hvor de kommer fra. Og jeg skjønner ikke hva min kamerat kan ha hatt i mot det nedrennet, det var jo gøy, det.

Men vi hadde problem med at vi hadde kommet kortere på lenger tid. Bussen hadde vært forsinket, vi hadde nølt litt med å finne riktig vei, og klokken var allerede utpå ettermiddagen da vi skulle ta avgjørelsen om vi skulle opp til Såta, eller renne ned igjen. Til det første hører at det begynte å bli sent og kaldt, og at det var tykk tåke der oppe, til det andre at er slapt å snu. Min kamerat var helt klar, vi skal opp.

Så vi gikk opp. Alle som har vært der vet jo det er fryktelig bratt oppover, nordmenn er født med ski på beina og er klar til å utfordre tyndgekraften, folk med høydeskrekk kan få høydeskrekk for å ramle ned, men ved å gå frem og tilbake på skrå kommer man opp etter hvert, og ned ramler man aldri. Der oppe var det så tykk tåke at sikten var bare et par meter. Det var så ille, at når vi var på toppen, så så vi ingen forskjeller fra når vi hadde gått oppover det lille dalstrekket, det var ingen forskjell mellom store åpne fjellplatået, og lille, smale dalpassasjen. Min kamerat hadde også en aldri så liten pustepause før vi skulle fortsette, og i denne pustepausen ble vi til og med i tvil om retningen. Ganske pussig. Uten sikt blir man hjelpeløs, og med oss skjedde det så fort at man skulle trodd det var en spøk.

Vi hadde heller ikke med kart eller kompass eller noe sånt. Så vi bestemte oss for å snu i tide, det ville være i overkant dristig å prøve runden når vi ikke så noen ting. Vi vet jo at det lille ekstrafjellet eller forhøyninggen vi skal opp lenger nede, der er det stort sett bare et sted man kommer seg opp, bommer vi på det, er vi ille ute. Så vi snudde.

Vi rant ned igjen. Selv det viste seg å være vanskelig nok. Siden det skrånet nedover kunne vi være rimelig sikre på at vi var i rett nedrenn, og var vi det, så ville det være umulig å komme feil, vi ville ha fjell på begge sider, men vi mistet likevel sporet, og kom henholdsvis for høyt (han) og for lavt (jeg). Men til slutt kunne jeg fra lavlandet skimte noen bjørketrær, da måtte vi være riktig, og det manglet bare nedrennet fra Såta. Jeg kom først helt feil ut, og farlig høyt oppi fjellsiden, men jeg snudde, og kom i et fin nedrenn, der den morkne snøen gav god brems og godt tak for ploging frem og tilbake på skrå ned bratten.

I tåkeheimen ned fra Såta, Kvamskogen

Dermed var vi i full sikkerhet og med alt i orden. Det var tid for middag. Den stod jeg for, wienerpølser fra Gilde, pølsebrød, ketschup og sennep. Det tok sin tid å få kok på apparatet, men når det først var gjort, smakte pølsene riktig godt. Jeg var intet mindre enn sulten.

Som vanlig etter middagen er vi iskalde. Denne turen var litt dum, for det var varmegrader og mildt i starten, slik at vi fikk svettet ut klærne, og ble kalde når vi stoppet opp og stod i ro. Det hadde sågar begynt å regne litt.

Det er ren rutine. Når vi kommer i gang igjen, kommer også varmen, og ned fra Mødalen er det jo rene sjarmøretappen. Det er akkurat passe bratt for meg, det er bare å renne ned.

Vi var nede kvart over sju, bussen gikk litt før sju, mente vi å huske. Og han mente også at det var en god stund til neste buss. Vi hadde ikke sjekket dette opp. Og på NAF-hytten henger ikke ruter. Vi fikk spurt en fyr som gikk der, fem over halv elleve gikk bussen fra Nordheimssund, ti på elleve ville den være her i Furedalen. Gode tre og en halv timer til.

Nåja, vi var raskt enige om at det var ingen del av turen vi kunne kuttet ned på. Skulle vi liksom droppet noen av pølsene? Skulle vi liksom latt være å gå opp til toppen? Vi gikk jo heller ikke med klokke, hvem går vel på tur med klokke? Jeg hadde ikke engang med klokke. Jeg har klokke på fotoapparatet, men den viste det seg at jeg ikke hadde fått stilt siden jeg var tvers over Russland i sommer, og det var helt umulig å vite hvilken tidssone klokken på kameraet gjaldt. Min kamerat hadde med mobilen, men ingen går jo på tur med mobil, mobilen var av.

Så vi kom et kvarter for seint, og måtte vente tre og en halv time. Vi fant en ulåst dør i NAF-hytten, og kunne gå inn i en liten gang å sitte, ellers ville det blitt lovlig kaldt. Der spiste vi appelsin, sjokolade, resten av nisten, og pratet til bussen kom. 2400 var jeg hjemme. Søvnig trøtt som alltid etter slike turer. Den var som alltid helt riktig. Er man på tur, skal turen være hovedsaken, og når man skal hjem, skal være noe som kommer senere. Skisesongen varer for oss frem til påske, så forhåpentligvis rekker vi enda en tur eller to til. De kan gjerne være maken til denne.

En velfortjent appelsin til slutt

Dag 4. Lørdag 14. Mars. Helt om natten – helt om dagen.
Dagens tur var planlagt til Skitntiden (1042 moh), men etter en kveld i Tromsø var 5 toppturentusiaster vips blitt redusert til 2.

Vi ankom Tromsø i går ettermiddag og planen var egentlig at vi skulle ha en bedre middag og ta en tidlig kveld. Som vanlig gikk det ikke slik. Kvelden ble lang, sen og mørk før vi alle havnet i båten til han Ivar. Kl. 09.00 var det frokost og etter litt kaffe, ett par hodepinetabletter og litt mat begynte kroppene å fungere igjen.

I og med at Ole Geir ikke hadde vært i Tromsø før valgte han å bruke dagen i byen. Og Lars Erik som hadde vært her mange ganger før var raskt ute med å tilby guiding, og Jørgen han var bare veldig, veldig sliten.

Uansett Eirik og jeg fikk skyss av Ivar ut til Kvaløya, nærmere bestemt i bunn av Skitntiden. Dette fjellet er lett tilgjengelig, forholdsvis lett oppstigning, og mange valgmuligheter for nedkjøringer.

Vi holdt et godt driv oppover lia, i starten litt redusert etter gårsdagen, men etter hvert som sola kom frem ble turen riktig så bra.

Fjellet lå etter hvert badet i solen, og ga oss en skikkelig påskefølelse.

Det var også en del andre som hadde valgt denne turen så til en forandring fra de andre dagene var vi ikke alene.
Etter 2 timer nådde vi toppen, skiftet og spiste, og nøt en utrolig vakker utsikt fra toppen.

Fra toppen holdt vi høyresiden av snøflaten til vi kom til et markert hakk. Fra dette hakket går det to bratte renner nedover, og som ville gi oss 300 høydemetere med bratt skikjøring. Vi kunne ikke la være. Vi gikk tilbake til toppen, hentet utstyret og manøvrerte oss inn i renna og var superklare.

Wow for en nedkjøring. Dette var som alle de 4 andre dagene til sammen. Fulgte renna ca. 250 høydemetre, deretter åpent landskapet seg opp. Fremdeles bratt men løsere snø og fantastiske forhold. Hadde det ikke vært for at vi skulle bli hentet hadde vi gått opp en gang til…! Utrolig at det ikke var mer oppkjørt på denne siden av fjellet. En liten perle som absolutt kan anbefales.

Til info er forside bilde på Toppturer i Norge boken fra Fri Flyt hentet fra den samme nedkjøringen.
Videre gikk turen nedover fjellsiden, traverserte rundt fjellet og endte opp på parkeringsplassen for å bli hentet ca. 3 timer etter at vi startet.

En superbra tur og to super fornøyde karer

For få år siden var det knapt en skiløper å se i disse traktene. Nå går det ikke lang tid fra et snøfall til det synes skispor fra nær enhver topp.

Topptur i Lyngsalpene er i ferd med å bli en industri og spesielt topptur fra båt, da flere av de fineste toppene ligger på øyer uten fastlandsforbindelse, og båt er eneste fornuftige transportmiddel.

Flere selskaper tilbyr sine tjenester i Lyngsalpene, og inntil nå har kundene i stor grad vært skiinteresserte mellomeuropeere som ønsker å stå på ski i eksotiske Lyngen, og Lyngsalpene er sannsynligvis mer kjent i det internasjonale skimiljøet enn det norske.

Å være i Lyngen vinterstid er en naturopplevelse av de sjeldne, og det som fasinerer utlendinger mest er muligheten av å stå på ski i et svært vilt terreng som går rett ned i havet, og bokstavelig talt rett ombord i båten. For flere av nedfartene spenner du ikke av deg skiene før du stå på brygga, ved siden av båten.

Etter hvert har også Nordmenn begynt å få øynene opp for toppturer i Lyngsalpene, og spesielt etter hvert som Nordmenn går til anskaffelse av Randoneeutstyr blir det også mer aktuelt og relevant med toppturer i Lyngsalpene.

Det finnes flere operatører i Troms som tilbyr organisering av toppturer. Turen vår ble organisert av Eirik Bræin Gikling som driver Farout event & opplevelse (www.farout.no). Sammen med skipper Ivar Bertelsen fikk vi fem fantastiske dager i Lyngsalpene.

De fleste operatørene tilbyr ukesturer. Vår erfaring er at en uke er lenge, og har du knapp med tid vil du kunne oppleve svært mye av området på 4-5 dager, for eksempel fra tirsdag til søndag, med lørdagskvelden i Tromsø.

Prisen varierer, men ligger på 12.000 og oppover for en uke, avhengig av antall personer om bord.

Skierfaring

For å gjennomføre topptur i Lyngsalpene må du beherske langrenn og slalom godt, og du bør ha erfaring med nedkjøringer i løssnø enten med Telemarksski eller Ran­donnéski. Jeg sier bør, da en i vår gruppe hadde liten erfaring med det. Til gjengjeld hadde han gått mye på langrenn, men nedkjøringene var en utfordring. Uansett hva du velger av skitype er du helt avhengig av gode feller under skiene.

I tillegg må du være fjellvant og fortrolig med ”luftige” forhold. Når det gjelder den fysiske formen kan turen være krevende avhengig av toppturvalg.. Ønsker du å få maksi­malt ut turen bør du være i svært god form.

Den beste forberedelsen du kan gjøre er å gå turen med skiene du skal bruke. Vi valgte Wyller løypa som treningssted før avreise. Enkelte av oss gikk over 5000 høydemetere i ukene før avreise.

Utstyr

Dette trenger du av utstyr:

* Skredsøker

* Kraftige telemarksski eller Randonnéski

* Staver (helst teleskop)

* Skifeller (tilpasset skiene)

* Stegjern

* Hodelykt

* Skarejern

* Compeed og sportstape

* Søkestang

* Spade

* Vannflaske (Gjerne camelback)

* Solbriller

* Sovepose

* Hjelm og slalombriller

* Topptursekk (ca 45 liter) gjerne med Camelbag integrert

* Feller

* Kamera og batterilader

+ klær for å gå i fjellet med

GOD TUR!

Dag 3. I dag stod Storgalten opprinnelig på programmet, men på grunn av tåke ble nabotoppen Lillegalten målet for dagens tur

Vi startet tidlig ut. Alle mann var oppe kl. 07.00 og kl. 09.00 var i gang mot toppen.

Vi hadde kurs mot Storgalten på ca. 1250 moh, men det viste seg etter hvert at tåken hang tett over toppen noe som gjorde et toppstøt lite realistisk. Vi endret derfor kursen mot Lillegalten.

Vi holdt fin fart oppover lia og nådde toppen etter ca. 2 timer. Bilder, litt mat, skifte av klær og vi var klare for nedkjøringen.

Selv om ikke været presenterte Lyngsalpene fra sin beste side var det fantastisk vakker å stå på toppen å se utover Lyngsalpene og området omkring. Kan kjenne at man allerede etter 3 dager blir litt blasert av alle fjellene og den voldsomme naturen.

Vi spente oss fast og begynte nedkjøringen. Som i går fant vi løssnø som gjorde nedkjøringen morsom, utfordrende og til tider slitsom, men som alltid vanvittig gøyalt.

Vi kom ned til båten etter 4 timer, fikk dusjet, spist litt mens skipper Ivar satte kursen tilbake mot Tromsø og en seiltur på ca. 5 timer.

Og i morgen går turen til Skitentind på Kvaløya på 1042 moh. Litt senere på dagen skal vi bestige Tromsø, nærmere bestemt Jacuzzien på toppen av Clarion Hotell. Vi gleder oss.

I dag er det torsdag. Det betyr at det berre er ei veke til den planlagte skidagen til Målselv fjellandsby skal arrangerast. Eg sit i elevrådet. Det har vore tradisjon på skulen å dra til Sverige kvert år. Der er det masse bakkar med snø og livsfarlege heisar som dreg ein opp itte ræva. Når du har komme opp, skal du igjen utsetja deg for livsfarlege bakkar nedovar. Bakkane er kategorisert etter daudsfallgrad, og når ein har kommet ned frå ei går man eit hakk høgare opp og gjer det igjen.

Men no skal me altså ikkje til Sverige i år. Me skal til Målselv, noko som ligg ca. like langt borte, men er i Noreg dog. Og det har alltid vore elevrådet som har arrangert denne turen, og det er det i år óg. Kvifor dro me til Målselv? Jau, fordi me fekk eit tilbot frå dei. Der sto det at me var hjarteleg velkommen til å kose oss der, for 75 kr per elev (pluss transport). Me er 68 elevar. Det er 5100 kr. Pluss evt. lærarar og slikt. Forresten, det fann me ut i dag. Me trudde heilt inntil no at den prisen gjaldt berre for dei elevane som ville bruke heisane og bakkane, ikkje dei som ville sitja i snyen og drikkja kakao. Neidå, alle som skal inn må betale.

Me har eit dilemma her. Me har spart og skrapa inn kroner (ved forskjellige arrangement) for å få inn noko på kontoen for å finansiera bussane. Også finn me ut ein veke i forvegen at me plutseleg treng nokon tusen til. 

1. Elevane kan ikkje betale dette sjølv.
2. Elevrådet har ikkje nok til å betale dette.
3. Skulen vil ikkje betale.
4. Foreldrane kan ikkje påleggast å betale.

Det spring ut ifrå eit veldig enkelt prinsipp i den norske grunnskulen; norsk grunnskule skal vere gratis. Lettare forklart, undervisningsmatriell, turer, arrangementer o.l. i forbindelse til grunnskulen i skuletida eller i skulens regi skal verte heilt gratis for elevane. Inga skal behøve å betale noko. Det er rimeleg greit. Det er eg enig i. 

Dog, eg tykkjer dette ikkje stemmar. Foreldra må allikevel ut med skulesekk, gym- og symjeutstyr o.l., i tillegg til ein rekkje arrangement kor foreldra må stille opp som t.d. 17. mai, juleavslutning og arrangement som elevane ordnar til. Men det er eit heilt anna blogginnlegg, det.

Tilbake til skituren, kva kan me gjere med den for å få til ein tur i det heile tatt? Liste:

1. Spørje foreldre om anonym sponsing.
2. Spørje lokale bedriftar om sponsing.

Fyrstnevnte er satt til verks i dag. Meir kan me ikkje gjere.

Men for å vere ærleg, eg drit i skitur. Eg drit i heile greia. Eg hatar ski, eg hatar skibakkar, eg hatar heisar og eg hatar snø. I fjor var eg med på turen til Sverige. Då prøvde eg ein gratisbakke. Treie gong eg for opp, brakk eg staven. Då var resten av dagen bortkasta. Eg endte opp på å sitja på hotellet med medelevar eg ikkje er så frykteleg glad i. Alle dei andre hadde kjøpt heiskort. Det kostar nesten 200 kr der borte, men det betalar heldigvis elevane sjølv. Der har ein igjen eit problem, heiskort/ikkje heiskort er eksluderande. Eg hata heile turen. Allikevel stillar eg opp, eg jobbar (fordi eg liker å jobbe og arrangere ting og sakar) og argumenterar for at me burde dra.

Og elevane er ikkje alltid nøgd dei heller. I løp av dei månadene me har planlagt det her, har elevrådet fått mykje kritikk (ikkje direkte, men mellom elever) for at me valde Målselv, endå me undersøykte med heile skulen fyrst. «Eg vil heller dra til Sverige», «Ja, det er mykje betre» høyrar eg. Men berre eit lite fåtal fortell elevrådet det direkte. Eg tykkjer det er frekt. Eg tykkjer det er frekt å motsette seg elevrådet, eller kven som helst for den saks skuld på den måten. Me prøvar å gjere vårt beste for å få oss på tur, elles hadde det mest sansyneleg ikkje blitt noko. Men dei forlangar. 

No blør eg naseblod. Det gjer eg alltid når eg får for lite søvn. Eller fordi eg gler meg. Eg gler meg til i morgon. Då skal eg på FRISTIL OPPLEVELSE, om du veit kva det er og skapa skikkeleg gode ungdomsmiljø

Endelig var vi på flyet, 4 karer som skulle få en etterlengtet drøm realisert. Vi skulle tilbringe 5 dager i Lyngsalpene. Et område som skientusiaster fra hele Europa vurderer som et av de mest spektakulære skiområder.

Vi ankom Tromsø tirsdag 10. Mars på kvelden og ble møtt av skipper Ivar på flyplassen som fraktet oss til båten. Fri Flyt er en Dufour 455 Grand Large (45 fot) seilbåt med soveplass til 10 personer.

Vi innlosjerte oss i båten, møtte guiden Eirik senere på kvelden og dagen etter kl.07.00 seilte vi ut Rotsund med kurs for Akkarvika.

Vi passerte Ullstinden og Storgalten, sistnevnte skulle vi bestige to dager senere.

I det fjerne steg Trolltind opp fra havet. En topp på ca. 900 meter som var målet for dagen.

Vi ankom Akkarvik ca 6 timer etter at vi forlot Tromsø, fikk skiene på land og gjorde oss klare til å begynne å gå.

Det ligger ingen overdrivelse i begrepet skiing by boat. Det oppdaget vi da vi spente på oss skiene 2 meter fra båten og begynte å gå oppover.

Dagen hadde virkelig våknet til og gjort dagen varm. Vinden var fraværende, og solen stod høyt på himmelen og fulgte oss oppover.

Vi holdt et fint driv oppover mot toppen av Trolltind, og stoppet innimellom for å nyte den spektakulære utsikten som bare ble bedre og bedre jo høyere vi kom.

Vi nådde toppen ca. kl. 16.00 etter ca. 2 timer med feller under skiene. På toppen ligger det et miniatyr “Tryvannstårn” som fungerer som Radio og TV-tårn for hele området. Vi søkte ly bak tårnet, spiste litt og drakk litt før vi spente oss fast i skiene og begynte på nedturen.

Siste snefallet hadde vært for ca 2 uker siden og vinden hadde blåst bort det meste av sneen. Underlaget var derfor ganske hardt og dessverre ikke egnet for pudderkjøring.

Men selv om vinden hadde blåst bort mye av nysnøen var det fint å kjøre nedover.

Så nedturen gikk i god hastighet nedover fjellsiden. 3 på randoneeski og en på telemark. Vi kom ned til båten ca. kl. 17.00. Fikk skiftet, dusjet og spist litt før vi satte kursen bort til han Svein.

Akkarvik ligger på Arnøya ganske utilgjengelig og relativt langt unna folk. I Akkarvik bor det 12 personer, og en av disse er Stein. Akkarvik har selvfølgelig også en egen pub nede ved Brygga, hvor lokalbefolkningen (12 personer) og besøkende (1-2 ganger uka) kan spille dart, spise, drikke og skrøne.

Stein er i følge han selv en lakei for fiskemottaket på øya. Men Stein kan også mye mer. Han kan også lage mat, så dagens rett var Mølje, ikke østlandsmølje basert på kjøttkraft, men skikkelig fiskemølje bestående av Skrei, rogn og lever + poteter. Et herlig festmåltid med Aquevitt og rødvin. Takk Stein, det var godt.

Proppfulle av Omega-3 kom vi tilbake til båten og satte kurs for Havnnes, et lite fiskevær syd på Uløya. Planen var å komme av gårde tidlig mot ny topp dagen etter så vi tok en transportetappe på kvelden. Vi ankom Havnnes ca. kl. 23.30, stoppet motoren og fikk lagt til og 10 minutter senere var det totalt stillhet i båten. En lang dag med mange inntrykk gjør at søvnen kommer lett!

I dag har jeg fri, noe som er utrolig deilig. Jeg har allerede feiret det med årets første skitur. Det var akkurat passe kaldt, og perfekt skiføre. Håper det holder seg sånn, så jeg får gått masse på ski i år:)

Ellers har jeg hittil brukt dagen til arbeidskravet i 102; tolkningen jeg har skrevet av et eventyr av H. C. Andersen. Jeg er ferdig å skrive selve tolkningen for lengst, men har drevet med siste finpuss på nynorsken. Det skal bli deilig å få levert:)

Dette er pinlig å innrømme: Årets første skitur ble gjenomført i dag. 41 dager er gått siden forrige skitur. Nå skal det dog sies at mannen min har utsatt kjøp av nye ski altfor lenge nå, så mye kan nok ligge der. Selvfølgelig kunne jeg dratt alene, men når helga kommer, er det fint å kunne gjøre noe sammen. Uansett – årets første skitur var deilig.

Etter å ha brukt nesten 20 minutter på å grave frem en nedsnødd bil,  er vi på vei til en av Lillomarkas beste innfartsporter, Tonsehagen skole, nøyaktig sju minutter og 23 sekunder fra en tilfeldig parkeringsplass på Kampen. Snøen har begynt å lave ned, men det stopper verken oss eller hundrevis av andre friluftstørste Oslo-boere. Kan det ha å gjøre med at Oslo-avisene i går hadde godt, redaksjonelt innhold for å promovere Turistforeningens “kom deg ut-dag” (obs: ikke til forveksling med den samme foreningens kjærestetreff eller en annen forenings eller magasins offisielle “kom ut av skapet-dag).

Lilloseter bader i sol (fra visitnorway.com)

Det er altså deilig å komme ut i det hvite landskapet, og kroppen humrer av glede over å få lov til å lange skikkelig ut. Nå skal det dog sies at en søndag i marka ikke gir særlig mye rom til refleksjon og stillhet, selv om Lillomarka ofte er mye vennligere og roligere enn sin søster i nord som tilsynelatende alltid er fylt med SUV -og pulkkulturen fra Asker og Bærum. I dag er det ikke slik, for det er påfallende store Nordmarka-tendenser i Lillomarka i dag. Vi går i kø de to siste kilometerene før Lilloseter, som er halvveis. Jeg må spørre mannen min:

- Hvor er Ving-guiden?

Og vi snur i døra på Lilloseter – av to grunner: 1. Det er fullt 2. Vi har ikke kontanter, men kort.

Vi setter utfor bakkene, motstrøms og tilfredse. Magen har allerede begynt å skrike etter både mat og drikke, men først skal vi stake oss gjennom sju og en halv kilometer til.

14. mai 2005 tok vi toget til Finse og innlosjerte oss på 1222. 2 dager med skiturer på Finse er et fantastisk avbrekk i hverdagen 
Etter ankomsten spente vi på oss skiene og begynte å gå opp mot Jøkulen. Turen er lett.

Vi fulgte kvistet løype over Finsevatnet mot Jøkulen. Opp til Ramnabergbreen og videre til toppan av Hardangerjøkulen (1839 moh). Deretter ned mot Jøkulhytta og tilbake til 1222.

Distansen er ca. 20 km totalt, en stigning på ca. 600 høydemetere og turen tar ca. 3-4 timer.
Hardangerjøkulen er Norges 6. største isbre
Hardangerjøkulen er en platåbre, dvs. en bre som ligger oppå fjellet som en kalott og ikke under eller i siden av det. På toppen av Hardangerjøkulen ligger en enorm og nokså slak breoverflate mens ut mot kantene stikker det ut flere bretunger. Dette er is som “renner” ned fra platået. Når isen blir tykk nok gjør trykket den en plastisk masse som begynner å flyte. Dette kan være noe vanskelig å forestille seg når man går oppe på den sprø, harde isen oppe i dagen, men slik er det altså.

Breer var i gamle dager sammen med utilgjengelige fjell noe folk holdt seg unna dersom det ikke var strengt nødvendig. I våre dager er breene en attraksjon. Både for turister som vil fotografere og la seg fasinere av de vakre isformasjonene og brevandrere som søker utfordringere oppå og inne i breen.
I tillegg blir det forsket på breene. Breene kan gi informasjon om endringer i klimaet og annen nyttig informasjon. Hardangerjøkulen er en av de breene som er best undersøkt i Norge.
Utftra disse undersøkelsene vet man at breen trakk seg veldig mye tilbake i tiden mellom 1930 og 1970. (Dette er for øvrig noe som er tilfelle for de aller fleste norske breer.)
Fjellknauser som var dekt av is tidlig på 1900 tallet dukket frem utover i århundre. Videre er tykkelsen på Hardangerjøkulen svært ulik. Den varierer fra kun et tynt lag på noen få meter enkelte steder til over 300 meter på det tykkeste. Breens høyeste punkt ligger på rundt 1840 moh et stykke mot nordøst mens det laveste er brekanten på Rembesdalskåki, rundt 1040 moh.
Alle breene i Norge forsvant mer eller mindre i en varm periode etter siste istid slik at Hardangerjøkulen er ingen rest fra den siste istid slik man noen kanskje vil tro. Man antar at breen ble dannet under en klimaforverring for mellom 2 og 3000 år siden og den nådde sitt største volum under den “lille istid” som hadde sitt maksimum rundt 1750.

Turtagrø er et ideelt utgangspunkt for turer både vinter og sommer. Hurrungane tilbyr turer i alle vanskelighetsgrader. Ski sesongen varer normalt ut mai. Føring på blandt annet Store Skagastølstind starter normalt mot slutten av juni.

Det snør, det snør!

Sesongens første snø har falt, og selv om det er varslet snø lang tid i forveien, er dette dagen for totalt kaos på veiene. Grunnet min mangel av både bil og bil lappen, gir jeg egentlig blanke i det. Mitt trofaste fremkomstmiddel er derimot en sykkel. Den er blå og fin, og tar meg dit jeg skulle trenge. På en annen side har jeg med tiden innsett jeg ikke kan sykle rundt resten av livet med to-tre unger på slep i et sykkeltelt, så lappen er på vei!

For å fokusere på snøen igjen, har jeg av prinsippsak planer om å legge ut på en svært lang skitur, bare for og konstantere at vinteren er her. Sekken er selvfølgelig allerede pakket med Kvikk lunch og appelsiner for å styrke nasjonalfølelsen, og norgeslua er allerede på plass. Nå ligger alt til rette for en super tur.

Med nærmere ettertanke tror jeg dropper den planlagte skituren, og heller holder meg inne med en kopp  varm kakao toppet med rosa marshmallows. Tro det eller ei!

En liten oversikt over bildene først.

 Jeg og min venn Martin var på vår siste skitur for i år. Denne gangen gjorde vi ikke engang forsøk på å rekke 7-bussen hjem, med det resultat at vi så vidt rakk 11-bussen. Det var den lengste turen, både i tid og lengde og raster og alt, vi kom oss helt opp på Kveitakvitingen, for første gang, og på vei ned ble det som sist altfor bratt for meg, og i tillegg gikk solen ned, og det ble skare og vondt å se og vondt å gå.

Men turen begynte strålende, om mulig enda mer strålende enn sist. Den gang var det antydninger til skyer på himmelen, det var noe som kunne være en sky. Denne gangen var det bare sol og blått, og enda varmere, så varmt at vi måtte planlegge antrekk for at det kom til å bli for varmt. Vi var også på en rekordtid fem minutter før tiden på bussen, alt så ut til å ville gå prikkfritt.

På Kvamskogen var det varmt og klisterføre. Det var t-skjorte vær, og kortbukse ville være vel så behagelig som skibukse. Og som vanlig gikk det som en lek oppover mot Negerlandsbyen, som har sitt navn etter beisen på hyttene, og ikke fordi man blir så stekt av solen, som jeg har sett en annen blogg forsøke å skrive. Der oppe hadde vi pause.

Martin går oppover skiløypene i Kvamskogen

Vi hadde kakao, ypperlig laget, til tross for at den fortsatt var noen år for gammel. Vi drakk opp hele termosen, mens vi diskuterte problemer i det russiske språket. Martin har dette språket som en obby, men som han sier, han har nå kjøpt inn så mange bøker, at han ikke egentlig kan la være å lære det. Og jeg satser jo skikkelig på russisk, og har reist dit flere ganger for å lære det, og kommer til å gjøre det igjen, her er det jeg som har forsprang på ham.

Vi er kommet frem til første rast, godt og varmt.

Men en termos kakao tar slutt, som også vår pause gjorde det, og det er ikke riktig å skrive annet enn at vi føk oppover til Såta, eller tvillingtoppene, som jeg kaller dem, uten helt å vite om dette egentlig er noe navn. Med klistersmørning og solskinn var det ingenting å somle etter, og spreke som vi er, er ikke dette bakker å miste pusten for. På toppen var det pause med appelsin og lunsj. Jeg hadde smurt rikelig med matpakker. Og vi hadde utsikt ned mot Hardangerfjorden.

Idyll

 Og her er Martin på vei oppver mot utsiktspunktet.

Så kom valget, skal vi til høyre opp de ville bakkene, eller skulle vi til venstre og ta den korte runden? Det er jo ikke noe egentlig spørsmål, den korte runden er jo altfor kort, men de ville bakkene er jo også riktig ville, og jeg ble jo egentlig nokså skremt der, sist gang. Men det var som sagt egentlig ikke noe spørsmål, det ble opp de ville bakkene. Det er heng, det er skrent, men nedenfra ser det ikke så ille ut, og det er jo turløype, folk kommer ned der hele tiden, det er egentlig nokså trygt. Så vi gikk like godt opp uten noe mer med det.

Oppover bratthenget på toppen av Kvamskogen

 Oppe der, for dem som er kjent, er det en kjelke der, for skadede personer, og et norsk flagg. Der oppe var det nytt valg for oss, hvor hen, hvor hen. Til høyre, altså nedover igjen mot NAF-hytten, mot nordvest må det vel bli, det hadde vært riktig retning, men der hadde vi gått sist gang, dit visste vi at vi bare før eller siden måtte snu. Vi kunne også snu like godt først som sist. Eller vi kunne fortsette fremover, altså i feil retning, i håp om at det kanskje fantes en sløyfe fremover der, eventuelt kanskje at vi kunne komme oss ned til veien til et annet busstopp enn NAF-hytten. Det hadde vært noe. Men vi visste ikke, og alt vi så, var et høyt fjell, der det nå kom noen få folk ned, men ingen gikk opp.

En slette før den siste oppstigningen mot Tveitakvitingen

 Vi gikk opp. Og som alle gode fjell, ble det bare lenger og lenger opp, dess høyere vi kom. Det som så ut til å være langt og tungt til å begynne med, var bare starten. Det var et godt fjell å gå opp, som et lite Lyderhorn i Bergen, for dem som er kjent der, som Kveitakvitingen i Kvamskogen, for de som er kjent der. For det var Tveitakvitingen dette var. Jeg spurte en fyr som var på vei ned, og hadde tatt seg en pust i bakken, hvor er vi nå, går det noen vei videre, ja, nei, han visste ikke om det gikk noen vei videre, men vi var på Tveitakvitingen. Det var fortsatt noen meter til toppen, og da hadde vi steget gode 1000 meter i følge ham, godt gjort uten feller, mente han, og vi så ingen grunn til å være uenig.

Og den siste sletten på vei mot Varden på toppen av Tveitakvitingen

Og vi så heller ingen grunn til å la være å gå helt opp. Selv fra han her, var det mye lenger enn ventet, alle som har vært ute og gått i fjell, vet hvordan det er, bakken blir bare lenger og lenger etter som man forserer den, og det man trodde var toppen, var bare en midlertidig pause, bare en liten hylle, bare en liten utflating, før det fortsatte videre. Men til slutt fortsatte det ikke lenger, vi var på toppen, og hadde foran oss en lang, fin slette, før vi kom til en flott varde laget av snø, hvis noe sånt kan kalles en varde, og med et norsk flagg på toppen, og med fabelaktig utsikt i alle retninger. Det var en velfortjent sjarmøretappe, hvor fjellet liksom hyllet oss for god innsats, med å vise seg fra sin aller beste side. I alle retninger var det nye topper, de fleste av dem med uberørt snø, Hardangerfjorden så vi i det fjerne, her var så godt som alt Norge har å by på vinterstid.

Snøvarden med norske flagg på toppen av Tveitakvitingen, Kvamskogen

 Både Martin og jeg klatret opp på Varden for å få oss et ordentlig bilde. Vi feiret med en bit sjokolade og en slurk vann, ergret oss over at vi ikke hadde med en ekstra appelsin, og var enige om at vi måtte renne litt ned igjen, før vi kunne spise middag. Her oppe var det antydning til vind, og selv om det var sol og varmt, kunne det bli kaldt. Solen var dessuten på vei ned, og vi ville i hvert fall ned det største fjellet før det ble skygge og skare og vanskelig å se.

Martin på snøvarden, Tveitakvitingen, Kvamskogen

Jeg i visjonær positur på den aller øverste toppen av Kvamskogen.

Og ned det største fjellet gikk det helt fint. Her var det jo store flater å renne på, så vi kunne ta godt i sikksakk, det vil si et langt renn i den ene retningen, og så svinge litt oppover for å stanse, så gå litt oppover, fiskebein, for å snu, og så renne godt nedover på skrå i andre retningen, og fortsette slik. Noen steder var det så slakt og så godt føre at det gikk an å ploge seg litt nedover, men som oftest førte det til at farten bare økte, og det er jo ikke noe særlig når man prøver å bremse så godt man kan, så skråteknikken var den beste. Martin er litt bedre enn meg nedover, så han kom seg ned først, mens jeg etterhvert havnet i et lite sidespor, innover der det ikke var så mange andre som hadde rent, der det var litt skygge og litt skare, men hvor det var slakt nok til at skråteknikken fungerte, og dette var alt i alt et herlig nedrenn. Får man renne ned slik, er det verd å gå opp. Det skulle bli verre.

Flott utsikt før nedrennet fra Tveitakvitingen

Martin i nedrennet fra Tveitakvitingen

Men først skulle det bli middag. Vi fant et sted i jomfruelig snø, midt i solsteiken, omlag 1000 meter over havet, likevel så varmt at vi ikke frøs, og laget oss et godt måltid rømmegrøt. Ikke et øyeblikk forhastet vi oss med middagen, selv om det led mot kveld, ikke et øyeblikk. Vi spiste og holdt alle de diskusjoner stedet og situasjonen krevde, det tok i alle fall en time, hvem tok tiden, og etter middag var det kaffe, og etter kaffen var det kveld, vi hadde bare vært i sol fordi vi var så høyt oppe. Vi kom ikke særlig langt ned før det var skygge, og da ble det med ett straks verre.

Martin pakker sammen etter middagen til fjells

For i skyggen er ikke snøen så løs som den er i solen, i skyggen frosser den til og blir skare, og da blir den som alle gode skiløpere vet, vanskeligere å manøvrere i. Og spesielt vanskelig blir det når mange har vært der tidligere, og rent opp spor, som nå blir frosset fast, og som vi hvis vi havner i, må løfte skiene for å komme oss ut av. Det var imidlertid så store flater å renne på, at skråteknikken frem og tilbake gikk helt fint, helt fint. Helt til vi kom til villbakkene rett ovenfor Såta.

I disse bakkene var det ganske enkelt for bratt. Å renne på skrå frem og tilbake, gikk bare til en viss grad, selv på skrå var det altfor bratt til at det gikk an å ploge, og sporene var for smale til at det gikk an å bremse. Så for min del, ble det etter hvert å stake seg nedover, altså tvinge skiene inn mot snøveggen til høyre for sporet, og stoppe farten med stavene, det vil si, stoppe farten for hver halvmeter. Det går ikke fort, nei, det går slett ikke fort, og nedover ser man altfor mye rett ned til at det føles riktig trygt, bunnen er jo flerfoldige meter lenger nede, og man kan ikke forestille seg at man stopper før man er på bunnen, om man skulle ramle, mye ukontrollert ville kunne skje på vei ned dit. Nei, det er å være forsiktig. Og da jeg hadde studert løypa nedenfra, da vi spiste lunsj, hadde jeg lagt merke til at det gikk et smartere spor høyere oppe, enn det jeg hadde brukt sist gang. Så jeg forsøkte dette sporet, men kan ikke si jeg kom heldig ut av det. Det gikk riktignok an å renne på skrå der, og det var ingen eller bare et eneste ett oppkjørt spor i skaren, men det var jo så altfor langt å renne, og det gikk heller ikke an å snu, i hvert fall ikke for meg, så det ble en omvei av en annen verden, helt bort til andre siden, og da jeg endelig kom meg ned, måtte jeg gå opp igjen for å komme til snuplassen igjen, det jeg kaller Tvillingtoppene, det som kanskje heter Såta. Da var jeg allerede sliten.

Og det var enda langt igjen ned, laangt igjen ned, vi var jo på det punktet hvor folk flest snur, eller fullfører runden, og hvor vi alltid fullfører runden tidligere, vi var jo riktig høyt. Det begynte å nærme seg tidsnød, klokken var halv ni eller noe sånt, halv ti kanskje, i hvert fall var det ikke slik at vi helt åpenbart ville rekke bussen klokken elleve. Så vi rant ned igjen samme vei. Og det var så bratt så bratt, og så skare, så skare, og etter hvert også så mørkt så mørkt. Jeg skal ikke et øyeblikk påstå at dette gikk fort, det gikk så forsiktig som det blir, fortvilet ploging, på skrå frem og tilbake, bremsing, bremsing, bremsing. Og den ene bakken fulgte den andre, uten sammenligning var det mer slitsomt å renne ned, enn å gå opp. Da jeg var nede ved bunnen, var jeg helt utslitt over at disse nedoverbakkene aldri tok slutt. Da var det så mørkt at vi egentlig ikke kunne se hvor vi kjørte, og det var tilfrossede spor, og litt for smalt til at vi kunne svinge frem og tilbake. I dagslys er dette førsteklasses bakker, her var det et slit, et regelrett slit.

Men vi kom oss nå ned. Kvart på elleve var vi ved NAF-hytten. Fem på elleve gikk bussen. Vi hadde sjokolade og kjeks igjen, vi fant en krane å helle påfyll av vann, det var en alle tiders skitur som var en sann glede opp, og et sant slit ned. Det var vinternorge på sitt beste, kanskje overdrevet beste, litt for varmt til at det virket helt realistisk, men så strålende utsikt og frihet til å gå, det er jo noe eget når man kommer over tregrensen. Nei, dette var en skitur for minneboken. Og en verdig skitur til å være årets siste.

Martin i kveldssolen, Kvamskogen