From Coyotos' photostream @ Flickr

Endelig fikk  jeg tid til å sette meg ned med Clayton Christensens Disrupting Class (juleforberedelser …? Hva er det?). Boka er langt mer nyansert og praktisk orientert mot skolen enn jeg kanskje hadde fått inntrykk av gjennom omtale. Her er noen av de mest slående “take-aways” som jeg ble sittende igjen med som et førsteinntrykk (oppsummeringen står helt og holdent for min regning og må ikke tas som noen autoritativ framstilling av bokens budskap).

For det første er det  forfriskende å se forfatterne (Michael Horn og Curtis Johnson i tillegg til hovedforfatter Christensen) legge vekt på at skolen faktisk har vært svært tilpasningsdyktig opp gjennom de siste par hundreår. Dette gjelder sannsynligvis like mye i Norge som i USA. Der har skolens oppdrag gått fra å være bevaring av demokratiet i den amerikanske republikkens første fase, via opptrening av hele arbeidsstyrken til den industrielle revolusjon fra slutten av 1800-tallet og opphenting av Sovjetunionens påståtte naturvitenskapelige forsprang etter Sputnik-sjokket, til dagens No Child Left Behind-lov som legger opp til at resultatene av sosial fattigdom og rettferdighet skal utryddes gjennom skolen. Og amerikansk skole har faktisk forandret seg mye i takt med disse forskjellige “bestillingene”.

For det andre er det en veldig direkte link fra Christensens hovedmotiv for å skrive om dette til spørsmål som er hyperaktuelle i dagens norske skolevirkelighet, særlig frafallsproblematikken. Et av aksiomene som hele framstillingen bygger på, er at vi alle er forskjellige og at vi lærer på mange ulike måter. Utspillene om forskjellige typer intelligenser og dertil tilpassede læringsstiler er blitt møtt med både interesse og kritikk.  Christensen har et svært pragmatisk forhold til dette og drøfter det ikke inngående. Istedet har han det jeg ser som en slags common sense-tilnærming som går på at de fleste subjektivt opplever at vi lærer på forskjellige måter, og da kan det være nyttig å se hva som faktisk virker av forskjellige læringsmåter for den enkelte i den situasjonen vedkommende befinner seg i. Han mener rett og slett at dette er en forutsetning for å gi elever en større indre motivasjon for å fullføre skolegangen (ytre motivasjonsfaktorer har mindre og mindre effekt i rike, vestlige samfunn).

Christensens kritikk av mye av det som presenteres som skoleforskning, er ganske nådeløs. Han sammenligner det med mange av de tidlige pionerer som ønsket å virkeliggjøre drømmen om at mennesket skulle fly. De studerte de naturlige forbilder, fuglene: de hadde vinger; de hadde fjær; altså: for å fly, måtte mennesket lage seg vinger og helst også sette fjær på dem. Mange dristige menn (det var vel helst menn?) døde mens de fortvilt flakket med sine svære vinger med pålimte fjær. Det de hadde forvekslet, var korrelasjon og kausalitet. Det var ikke en nødvendig årsakssammenheng mellom vinger, fjær og flukt. Det de istedet burde har sett på, ifølge Christensen, var anomaliene: strutsen, som hadde både vinger og fjær, men som allikevel ikke fløy; flaggermusen, som hadde vinger, men ikke fjær og som også fløy. Altfor mange skoleforskere driver på samme måten som de bolde flypionerer: et gjennomsnitt av 1000 store skoler har bedre resultater enn et gjennomsnitt av 1000 små skoler? Da må store skoler være bedre. Et land bruker mye penger på skolen og får svakere resultater på standardiserte tester enn land som bruker mindre penger? Da må penger være irrelevante. Et land som har flere PC’er i klasserommet enn et annet land har svakere matteresultater enn det andre? Da må PCer være skadelig for læringen. 

Istedet slår Christensen et slag for den logiske operatoren HVIS  – SÅ: hvis forholdene er slik og slik og slik, så har skolestørrelse en slik og slik betydning; hvis penger brukes slik og slik og slik, så kan de ha en bestemt virkning; hvis PC brukes på en slik eller slik eller slik måte, kan det ha en virkning på læringen; osv. Det er anomaliene som er interessante: hvis det er slik at PC-bruk generelt ikke har noen virkning, hva er de gjør de (få) stedene hvor den faktisk har en virkning? Det er det vi må lære av.

Teknologi er et hovedanliggende i boken. Ikke for sin egen skyld, men som en plattform for den typen endring som han mener skolen må – og vil – gjennomgå: en disruptiv endring. Dette er en endring som han, med sin bakgrunn fra Harvard Business Scool, sier vil endre skolens “forretningsmodell”.  Og denne forretningsmodellen kommer ikke til å vokse fram innenfor rammene av skolens eksisterende organisasjon. Hvorfor? En interessant digresjon er at noe av teorigrunnlaget som brukes for å argumentere for dette, er “norsk”, nemlig BI-professorene Charles Stabell og Øystein Fjeldstads distinksjon mellom bedrifter som enten (a) verdikjede, (b) problemløsende verksted eller (c) nettverk. Fabrikker er typiske eksempler på en verdikjede: ravårer puttes inn i dem i den ene enden, verdi tilføres gjennom de standardiserte prosessene og arbeidet i fabrikken, og ut kommer det ferdige produktet. Dagens offentlige skole er i all hovedsak basert på samme modell, ifølge Christensen: elevene puttes inn i den ene enden, verdi tilføres ved at alle kjøres på “samlebånd” gjennom systemet på likt, og ut i den andre enden kommer presumptivt standardiserte produkter med en forutsigbar kvalitet. 

I en slik bedrift vil hver og en nede i organisasjonspyramiden ha ansvar for sin avgrensede oppgave. Ledelsen vil føle et ansvar for å tilby sine tradisjonelle kunder den høyest mulige kvalitet – av det produktet de til enhver tid etterspør mest. Hvorfor skulle noen her være interessert i å tilby nye produkter som ville tvinge fram en total omkalfatring av hele organisasjonen? Det de fleste vil ønske, er inkrementelle forbedringer som gjør at man kan gjøre det eksisterende produktet enda et lite hakk bedre: en smartere prosess for å montere en del; eller bruk av PC for at elevene kan ta “ryddige notater” av lærerens forelesninger.

Disruptiv fornyelse kommer fra totalt overraskende steder – fra fornyere som lenge ikke tas på alvor i det hele tatt av markedslederne: produsentene av tradisjonelle radio- og TV-apparater brød seg ikke om apparater med billige transistorer, fordi de ikke ga samme kvalitet – inntil de var blitt forbedret så mye at de plutselig hadde ikke bare prisen, men kvaliteten til å feie de gamle produsentene av banen (ingen amerikanske firmaer lager lenger TV og radio-apparater). Produsentene av store datamaskiner og det som dengang ble kalt minimaskiner, tok ikke den personlige datamaskinen alvorlig. Den utgjorde ikke noen trussel mot disse – på lang, lang tid. De konkurrerte med – ingenting. De fyller det forfatterne kaller “pockets of non-consumption”. Men så forbedres disse nisjeproduktene, helt til de tar opp kampen med de gamle markedslederne. En gang fantes det et gigantselskap som het Digital Equipment Corporation. Det forsvant i dragsuget da PC’er (og Mac’er) koblet i nettverk etterhvert kunne gjøre det de gamle maskinene kunne gjøre og mye mer til.

Den disruptive fornyelsen i dagens skole kommer fra de som har tilbud i skolens “pockets of non-consumption”: virtuelle skoler har etterhvert fått hundretusener av elever i USA. De tilbyr modulbaserte opplæringstilbud som elever enten ikke finner på sine lokale skoler, eller som de ikke ønsker å benytte seg av der (‘homeschooling’ er et valg flere og flere familier gjør). Dette ser Christensen som ett av frøene i den disrupsjonen som om ganske få år vil forandre hele det amerikanske skolesystemet. Istedet for dagens rigide verdikjede (fabrikkmodellen), vil læring skje i den siste av Stabell/Fjeldstads “bedriftsmodeller”: nettverket. Denne læringen er elevsentrert: det er eleven som bestemmer læremidler, arbeidsmåter og  progresjon. Læremidlene hentes fra et vidt spekter av tilbydere som er tilgjengelige gjennom de digitale nettverkene eleven er en del av. Lærerens rolle blir å være veileder eller tutor. Vurdering av læringsresultatet  skjer når eleven føler at hun er klar for det.

Siden Christensen mer eller mindre avskriver den ordinære offentlige skolens evne til å sette ut i livet denne typen fornyelse, setter han sin lit til en prosess han kaller separasjon: når et nytt produkt bryter for mye med det eksisterende tilbudet, må en la en helt ny enhet utvikle det nye (slik Toyota opprettet en helt ny enhet for å utvikle hybridbilen Prius). I amerikansk skolesammenheng er denne nye organisasjonstypen såkalte charter schools.

Er det samme tilfelle i Norge? Er det umulig å gjennomføre grunnleggende endringer i retning av en mer elevsentrert skole innenfor rammene av dagens offentlige utdanningssystem? Jeg håper jo ikke det, men jeg ser mange av problemene Christensen påpeker  (faginndeling, organisering i fagseksjoner, timeplaner, leseplikter, karakteransvar, samarbeidsbehov, osv osv).

Men påminnelsen om betydningen av å tenke HVIS – SÅ var grei med tanke på denne bloggens hovedfokus: hvis x og y, så er ny teknologi og nye verktøy nyttige …

Jeg har længe været af den opfattelse at uddannelsessystemet ikke hjælper os særligt godt på vejen til at møde de krav der bliver stillet til os i fremtiden.  I stedet for at give vores børn værktøjer til at løse problemer på nye og kreative måder, lærer vi dem at der findes rigtige og forkerte måder at løse et problem på.

I barndommen lægges der spor i hjernen som påvirker den måde vi griber situationer an på i resten af vores liv, og i dagens uddannelsessystem lærer vi vores børn at problemer skal løses lineært, og uden alternative løsninger. Vi træner hjernen i at arbejde rationelt og systematisk, selvom denne arbejdsmetode er langtfra den bedste til at arbejde kreativt.

Jeg stødte på denne video hvor kreativitetsguruen Ken Robinson argumenterer virkeligt godt for nødvendigheden af at omstrukturere uddannelsessystemet så vi uddanner vores børn til en kreativ fremtid – ikke til den lineære industrisamfunds-tænkning som uddannelsessystemet er udviklet til.

Dette synes at være den gennemsnitlige danske gymnasieelevs opfattelse af Danmark – og i særdeleshed af det danske undervisningssystem.

Lad mig dog for første og formentlig også sidste gang starte med at komplimentere den røde organisation Danske Gymnasieelevers (Socialist)Sammenslutning, når de i det politiske papir Vores uddannelse – Alles velfærd argumenterer for, at uddannelse er et af de vigtigste organer i det danske samfund. Hovedpointen er vel det eneste korrekte, når man gennemlæser, hvordan DGS propaganderer i en sådan grad, at Sovjets propagandamaskine kommer til at ligne en demokratikanon.

”Overordnet set, skal vores politiske arbejde inddrage vores forståelse for sammenhængen mellem vores uddannelse og velfærdssamfundets fremtid. Især problemerne med ulighed i uddannelsessektoren skal vi modarbejde. Både økonomisk, social og kulturel ulighed er uretfærdig for den enkelte elev, og skadende for samfundet i sidste ende, da færre vil få en kompetencegivende uddannelse.” – DGS: http://www.dgsnet.dk/fundanemt/files/AK07/output/Vores_Uddannelse_-_Alles_Velfaerd.pdf

Hvad er kulturel ulighed?
Ovenstående uddrag er ovenud interessant, eftersom ordet ulighed bliver benyttet flere gange. Det er jo også noget værre noget med den ulighed. Tænk hvis nogle mennesker bliver rigere, mens andre ikke oplever økonomisk vækst. Det er jo hamrende relevant for uddannelsesdebatten. Det er da soleklart. Vi skal jo alle sammen være lige. Vi skal alle have syv i gennemsnit, og vi må ikke føle os bedre end de andre. Hvis vi er dygtige, når vi træder ind i det danske gymnasiesystem, skal tre års hjernevask på et dansk gymnasium da nok få udviklet os til at være middelmådige betonsocialister, som er sikre på, at alle borgerlige er nogle onde kapitalister, som spiser små børn til morgenmad, udnytter den hårdtarbejdende arbejder, er skaberne af den globale opvarmning og er ligeglade med alle verdens problemer. Hvis man ikke er en af disse venstreorienterede skabninger inden man træder ind i gymnasiet, har DDRs sidste bastion, den danske folkeskole, fejlet. Så er det jo heldigt, at gymnasiet i hvert fald kan hive en sidste selvstændig tanke ud af elevernes hjernebark.

Nu har vi så en borgerlig undervisningsminister, som vel nok skal have prisen for at være den mest visionsløse og inkompetente minister i regeringen. Det skal slås fast med syvtommersøm, at jeg ikke er imod Bertel Haarder på grund af, at han eftersigende står for lidt nedskæringer i uddannelsessektoren. Vi har det dyreste skolesystem i verden, så mon ikke det kan klare et par nedskæringer, da problemet ikke er manglen på penge – det er indstillingen.

Især folkeskolesystemet er en institution, som åbenbart finder det sociale vigtigere end det faglige. Og ja, det sociale er vigtigt, men ti år er lang tid at bruge på at lære at være social.

Folkeskolen og gymnasiet er lette, middelmådige skolesystemer, som ikke tillader de dygtigste elever at blive bedre.

Lærerne og eleverne er enige om en ting: Hvis vi bare får en masse penge, skal systemet nok blive godt.

DGS laver gang på gang aktioner imod nedskæringer, men det ser ud til, at de har glemt, at systemet ikke bliver ordentligt så længe, at nogle brokker sig over at gymnasiet er for hårdt for eleverne. Hvis man finder det danske gymnasium for hårdt, er der heldigvis mange alternativer. Det danske gymnasium er en uddannelsesmulighed for dem, som føler sig dygtige og engagerede nok til at gå der, men så længe en organisation som DGS forpester uddannelsesdebatten herhjemme, og så længe Bertel Haarder er minister, sker der intet.

Uden visioner og målrettethed opnår vi aldrig et system, som vil være i stand til at tilbyde en kompetencegivende uddannelse, som DGS ønsker.

Kineserne kommer! Og inderne også! I USA er utfordringen fra de to asiatiske stormaktene noe av det som i stor grad påvirker tenkningen omkring hva som bør skje med skolesystemet. Denne traileren er fra et TV-program som  handler om hvordan seks elever i videreående skole i USA, Kina og India tilbringer de 2 millioner minuttene som denne forberedelsen til høyere utdanning tar. Ser ut til at amerikanerne ligger litt dårlig an, ja. Hvordan ville vi kommet ut? (tips: Dangerously Irrelevant)

Det er ikke bare i Norge det diskuteres skole og kvalitet for tida. En av de bloggerne jeg følger med størst interesse, skotske Ian McIntosh på edu.blogs.com, tar opp temaet i en post i dag. Hans utgangspunkt er ikke PISA eller PIRLS, som har lagt mye av premissene her i landet, men McKinsey-rapporten “How the world’s best-performing schools systems come out on top” (.pdf) fra september 2007. Denne rapporten peker forsåvidt i samme retning som noe av det som har kommet fram i kjølvannet av PISA her hjemme: at penger ikke er avgjørende for hvor gode resultater et skolesystem frembringer, og at den viktigste enkeltfaktor som påvirker resultater, er læreren.

Nå lover McIntosh en oppfølging av denne innledende posten om temaet. I de to neste postene vil han ikke bare se nærmere på hvordan en får de beste lærerne inn i skolen, han skal også  

show how education bloggers could be, if they desired, at the forefront of profound educational change in their own countries, and across the world.

 For å si det med en gammel TV-klassiker: fylgj med i neste episode av … Dette ser spennende ut!

Oppdatering: han heter selvfølgelig Ewan McIntosh; unnskyld!

Har hatt en liten diskusjon gående med Einar borte mellom linjene om pugging, kreativitet og beslektede temaer. Men når mine kommentarer begynner å utgjøre en god del mer tekst enn bloggeiers egne ord, er det kanskje på tide å flytte diskusjonen hjem til egen blogg. Utgangspunktet var den korte artikkelen Breaking Schoolhouse Habits, publisert av et firma (?) som kaller seg Behance. Der sier de kort og greit at man må slutte å memorere ting og ta notater – det er skadelig aktivitet som skolen innbiller elever at de får nytte av. Memorering er skadelig, fordi det hindrer deg i å … huske. Her er det at jeg lurer på om noe som helst skal huskes, eller om elevene nå skal løpe til nærmeste PC og google alt de måtte ønske å si noe om.

I samme gate poster Eirik Newth på sin forfatterblogg et YouTube-klipp som nå går sin seiersgang i Skandinavia. Det er med svenske Fredrik Härén, en foreleser og forfatter om kreativitet, som snakker på Kunskapens Dag. Hans budskap er, kort oppsummert: vi kan ikke navnet på Kinas og Indias ledere; vi kan ikke navnet på kinesiske basketballstjerner; vi kan ikke navnet på en eneste kinesisk merkevare; vi kan ikke synge en eneste asiatisk popsang på karaokebar. Men på Sri Lanka kan de alt dette, og de kan alt det vi kan i vest, inklusive nok tekster på svenske hitsanger til å kunne synge Ace of Base og Abba i seks timer. Altså: vi har allerede tapt kunnskapskampen mot Asia. Vi kan bare gi opp. Vi må hente fram et annet konkurransefortrinn.

Mon tro hva en profesjonell pusher av kreativitetsbøker og kreativitetsforelesninger vil foreslå? Jo, så sannelig: vi må bli mer kreative! Han har tilfeldigvis også en kokebok til salgs om hvordan man blir det, kun kr 298,-.

Tvert imot, sier andre. Einar linker til Norsk Lektorlags nettsider, der 2. nestleder Svein Einar Bolstad er opptatt av at skolen er preget av altfor mye fikse ideer. Hans oppskrift er blant annet: mer lærerstyrt undervisning, bort med prosjekt og eksamen med hjelpemidler. Her skal det tydeligvis memoreres og noteres.

Så hvilken grøft skal vi kjøre i? Skal vi kutte ut all faktainnlæring og satse på “just-in-time” kunnskap som kan googles når vi trenger den? Blir vi da så kreative at vi kan konkurrere med Asia? Eller skal vi kutte ut alle pedaogiske ideer fra de siste årene som har medført en mer elevaktiv skole?

Eller fins det faktisk en mulighet for at vi kan holde oss på veien? Ta litt av det beste fra begge? Jeg tror to ting er viktige når en bestemmer seg for en bestemt tilnærming til en læringsoppgave: at en har tenkt gjennom hvorfor denne tilnærmingen egner seg til dette formålet; og at en klarer å få elevene til å forstå formålet med å jobbe på den måten de gjør. Av kritikken som har kommet i kjølvannet av PISA og PIRLS er det ett poeng som jeg føler rammer både egen praksis og muligens en god del av det som har vært gjort i norsk skole: mye aktivitet, men med utilstrekkelig klare læringsmål.