Jeg lurer på hvordan jeg kunne ta så feil av livet. Da jeg bestemte meg for å flytte sammen kjæresten min i en alder av 17 år hadde jeg forestilt meg frihet, masse penger, en vakkert dekorert leilighet, god mat og late søndager i rent sengetøy med fuglesang utenfor soveromsvinduet. Livet vårt skulle bli perfekt. Vi skulle elske hverandre hver dag og ha masse sex, få kaffebesøk av familiene våre, lage middag sammen og spise romantiske måltider med tente lys og friske blomster på bordet. Vi har vel alle sammen sett den reklamen? Der mannen lar sin heldig utvalgte smake på sausen mens de smiler mot hverandre før de plutselig ender opp i heftig lek på soverommet. Vel, sånn skulle det altså ikke bli.

Jeg fikk det første sjokket da vi sto på IKEA. Jeg hadde hørt masse tull om dårlig råd i etableringsfasen, pappa tipset meg om å ta imot ting vi fikk fra familien uten å tenke så mye på om det var pent eller…mindre pent. Tull, tenkte jeg, vi hadde da massevis av penger! Flere tusen kroner på kontoen, det måtte da holde? Et par hyller, tallerkener, puter, tepper, en madrass, glass, bestikk, stekepanne, sengetøy, stearinlys, lamper, kaffekopper, håndklær, blomsterpotter, diverse stekespader og en dobørste senere var kontoen tom.

Sjokk nummer to kom da jeg skulle prøve å møblere den lille loftshybelen vår. Det skulle vise seg å bli en utfordring å få plassert alle de pene møblene jeg hadde kjøpt med kjærestens bankkort inn i den sjarmerende hybelen på 60 kvadrat med skråtak. Etter jeg hadde mistet alle hemninger på IKEA måtte vi krype til korset og be pent om mormors ødelagte og slitte sofa. Gammel var den også, fra 1800-tallet. Minst. Det sto et slitent hybelkjøkken der, og dusjen var ferdig montert med et hint av mugg. Dolokket hang på halv tolv, og det elektriske var heller ikke helt på plass. Også var det det hersens skråtaket… Etter å ha fått opp sofa, TV, kjøkkenutstyr, spisebord og et par stoler, satte jeg meg ned for å se over mesterverket. Da gikk det opp for meg at over halvparten av tingene våre fortsatt lå i bilen. Hvor i all verden skulle senga stå? Vi endte så klart opp med en hel del av de mindre pene tingene og mindre av de virkelig pene tingene.

De dårlige nyhetene kom på løpende bånd etter det. For hver dag gikk det opp nye ting for meg. Ting jeg ikke hadde planlagt, ting jeg ikke hadde tenkt på, tenkt over og tenkt gjennom. Blant annet da vintermørket kom for fullt. Hybelen var utstyrt med ett vindu på stua, og ett på badet. Det var konstant mørkt hjemme hos oss. Koselig stemning, var det noen som sa. Et mørkt fangehull, sa jeg. Eller da vi fikk en liten invasjon av larver på kjøkkenet vårt. Det ble ikke servert mat i huset etter det. De hyggelige kaffebesøkene jeg hadde sett fram til uteble. Vi ga det et par forsøk, mamma ble invitert på middag og svigerforeldrene kom på en kaffeskvett. Skal det være en liten larve til kaffen?

Friheten til å gjøre ting på min måte var derimot en positiv opplevelse. Noen vil kanskje kalle meg bortskjemt, andre vil kalle samboeren min en god og varm tøffel som er laget for å varme føttene mine. Jeg vil heller si at jeg vet hva jeg vil ha, og han vet at det beste for alle sammen er å gi meg det. Det bevarer husfreden på en helt annen måte enn de gangene han sier det styggeste ordet som finnes: nei. Det har han heldigvis lært i dag.

Når det gjelder sengeaktiviteten ble jeg både positivt overrasket og skuffet. Muligheten til å gjøre det til alle døgnets tider uten fare for at lillesøster eller stefar plutselig sto i døra, var befriende i seg selv. Men det å være samboere er en slitsom jobb. Med en kjæreste som jobbet hver dag, skole og jobb selv, og helt på toppen en mengde med husarbeid som ingen hadde advart meg om, var energien bestandig langt borte. Den tiden vi var sammen brukte vi foran TV-skjermen. Vi lå langflate på sofaen med smale øyne, fulle av irritasjon over alt arbeidet som hopet seg opp rundt oss.

Jeg ser på meg selv som relativt smart og oppgående. Men at jeg kunne være så naiv og barnslig optimistisk til samboertilværelsen, er for meg et mysterium. Jeg vet ærlig talt ikke når jeg skal begynne å høre på ”de voksne” som har erfaring med livet. Helt ærlig tror jeg svaret på det er: aldri. Jeg tror ikke de som er førti år nødvendigvis har mer livserfaring enn det jeg har. Det at jeg flyttet sammen kjæresten min så tidlig som jeg gjorde tror jeg har sine positive og negative sider – som med alt annet her i livet. Jeg tror det en meningen av man skal få seg en eller to (eller mange flere) vekkere i løpet av livet, spesielt når man flytter for seg selv. Slik forbereder man seg på det virkelige livet.

Følelsene og tankene rundt det å flytte sammen med et annet menneske er vel de samme uansett alder? Det er en person du er utrolig glad i, men som også kan gjøre deg så sint at du kaster den nye flatskjermen din ut vinduet. Det er en fin måte å bli enda bedre kjent med hverandre på, helt til du finner ut at du virkelig hater alle de snåle uvanene til den nye samboeren din. Kanskje henger toalettrullen alltid feil vei, oppvasken stables i oppvaskkummen istedenfor inni oppvaskmaskinen eller melkekartongen til stadighet settes tom tilbake i kjøleskapet?

Samboertilværelsen er absolutt ikke en dans på roser, det trengs mye tid, krefter og kommunikasjon for å få ting til å fungere som du vil. Og det er ikke alltid alt går som man vil heller, hvertfall ikke hos oss. Det handler om å gi og ta, finne tid til hverandre og ikke minst finne tid til seg selv. Innimellom må man bare bite det i seg og innse at dette er livet. Hvertfall i etableringsfasen. Dagene med frihet, masse penger, en vakkert dekorert leilighet, god mat og late søndager i rent sengetøy med fuglesang utenfor soveromsvinduet kommer. Etter hvert.

Jag har knappat in litegrann. Inte som i att jag springer ett maraton och närmar mig deltagaren som är framför, utan att jag har skrivit lite mer på tankeboken via datorn. Härvid följer ett kort utdrag:

“Det väsentliga i det här fallet var att jag var i vägen.
Det är inte okej att vara i vägen.
Det finns huvudsakligen två sätt att vara med vägen. I den eller på den. Inget av dessa är något positivt för en fotgängare, med undantag om man befinner sig på vägen när den är tom på bilar eller då den gröna gubben lyser. Dessa två sätt behöver dock inte uteslutande existera i kombination. Jag var i vägen trots att jag inte befann mig på vägen.”

En busschaufför gav mig en utskällning för att jag gick fel på trottoaren.

Denna dagen vill dränka mig.
Dagen denna dränka mig vill.
Vill dränka mig, denna dagen.
Dränka mig denna dagen vill.
Mig vill denna dagen dränka.

“My name is Michael Westen. I used to be a spy.”

Slik begynner TV-serien Burn Notice.

Burn Notice handler da altså om Michael Westen (spilt av Jeffrey Donovan). Han pleide å være en spion, helt til han ble svartelistet. Han blir dumpet i Miami, og kan ikke forlate byen uten å havne i store problemer. Dermed blir han nødt til å ta diverse oppdrag fra diverse folk som trenger hjelp.

Denne TV-serien er fantastisk hvis man liker action, kule triks og eksplosjoner. Og en rimelig kjekk kar i hovedrollen.

Den siste uken har jeg blitt skikkelig hekta på Burn Notice. Jeg har lastet ned og sett nesten alle episodene så langt, og gleder meg til de neste kommer. I tillegg til at det er en såpass kul serie, er det litt som en blanding av MacGyver og Hustle, mikset med litt eksplosiver og pistoler. Hver episode er spennende og morsom, og jeg anbefaler alle som liker denne slags serier å sjekke dette ut. I mellomtiden skal jeg spare til enten en bærbar harddisk med større plass, eller Burn Notice på DVD. Sammen med alle de andre seriene jeg liker.

(Hvis du vil, kan du sjekke ut denne blooper-videoen. Det var den som ga meg lyst til å sjekke ut serien.)

Toodle pip, old chap.

I niende klasse kom den grusomme Kunst og Håndverk-læreren min som minner om Magica fra Tryll (eventuelt en gammel og herjet versjon av Nemi) mot meg som en storm. Hun presset meg opp i et hjørne, stirret på meg med sine, dype sorte øyne og sa med Oslo-dialekten sin: «Jeg har hørt et rykte om at du driver og skriver en bok.»

Hjertet mitt hoppet ut av ledd. Hva i all verden er galt med det? tenkte jeg. Og hvor hadde hun fått tak i slik konfidensiell informasjon? Jeg hadde jo nettopp satt i gang med prosjektet mitt! Jeg ble nesten redd der jeg sto. Hun var ikke kjent for å være hyggelig, og jeg visste at jeg mindre enn en uke tidligere hadde ødelagt en slik dyr nål som vi drev og stoppet ut små vatthjerter med. Heldigvis hadde hun bare tenkt å fortelle hvor flott hun syntes det var at i alle fall noen var interessert i kultur i denne verden. Og fra den dagen utropte hun seg selv til min forfatter-mentor. Ja, det var ikke måte på hvor mange hun kjente innenfor bransjen som kunne hjelpe meg. Jeg traff henne senest her om dagen. Hun maste fortsatt om boken min.

Uansett. Noe av det første hun gjorde var å bedyre at jeg måtte sende inn et utdrag til en slik antologi som het Signaler. Jeg ante ikke hva en antologi var, og jeg følte meg ikke klar til å sende av gårde favorittsysselen min på den måten, så jeg lot det fare.

Det siste året har jeg fulgt med på folk som har realisert sine forfatterdrømmer gjennom slikt. Og ikveld var det en høyst utropende twittermelding som engasjerte meg. Jeg tror jeg skal sende inn en novelle til Signaler 10.

Men jeg er ikke sikker på hvilken! Det står mellom to alternativer: «KS» eller «I et hjørne av verden». Jeg liker dem begge, selv om det er to vidt forskjellige historier. Min favoritt er «KS» fordi den er av ulike grunner svært personlig. Det var noe spesielt som skjedde da jeg arbeidet med slutten, og den bokstavelig talt skrev seg selv. På en annen side fikk «I et hjørne av verden» svært gode tilbakemeldinger på trafo.no, der jeg legger ut skriveriene mine og får tilbakemelding fra ekte mentorer. Jeg ble sammenlignet med både Tarjej Vesaas, Paulo Coelho og evangelistene. Jeg sår nå mine tvil rundt den slags sammenligning, men hyggelig er det uansett når etablerte forfattere slenger rundt seg med slik ros og lar det havne på mitt lille hode.

Jeg vil av ovennevnte grunner henvende meg til dem som måtte lese dette en trist høstdag like før julen ringes inn. Jeg vil med dette be dere om en aldri så liten tjeneste. Ja, jeg vil påstå at det er en ganske stor tjeneste om noen tok på seg oppgaven. Jeg vil med et lite håp i hjertet spørre om dere kunne tenke dere å lese disse to, og gjøre dere opp en mening, og fortelle meg hvilken jeg bør gå for, og hvorfor.

KS

I et hjørne av verden

Merk: Det er lenge siden jeg skrev dem, det er ikke gjort noe med dem etter tilbakemeldingen fra mentor, og jeg har utviklet mine skriveferdigheter i ettertid, så om jeg skulle sende inn en av dem, vil de bli bearbeidet.

Startet ut fresht i dag med fransk loffefrokokst på senga. Leste litt pensumlitteratur om bloggens karakteristika skrevet av Terje Rasmussen, og bestemte meg for å skrive en slags dagboksblogg over dagen 21.11.09 – dette er et andre forsøk.

Mens den lettfordøyelige frokosten gikk ned, ga jeg meg hen til noen reisebrev fra Paris, blant annet Sigrid Undsets om da hun står på broen på Nôtre Dame, og Olaf Bull da han fnyser av franskmenn og Paris. Jeg lo godt da han, en av mine absolutte favoritter, skrev om sin opplevelse av den franske arroganse. Ordet har en tendens til å dukke opp hos oss som har et forhold til Frankrike. Jeg visste at Cora Sandel og jeg hadde har vært inlagt på samme sykehus i 13. arrondisement, at hun hadde fått vondt av kontrastene i byen, feks da hun gikk forbi fengslet i 15. og så fattige småbarn, som kanskje bare hadde gjort seg skyldig i å stjele brød, vifte med tøystoff ut av gitteret i desemberkulda. Men at hun hadde bodd her i 15 år, det visste jeg ikke.

Jeg bestemte meg for å legge planer for dagen, og plotte inn lunsj- og middagsavtaler i programmet. Alle som kjenner meg, vet at jeg hater å planlegge, men nå skulle jeg prøve. I flere år har jeg forsøkt å komme inn i kirken Val-de-Grâce rett ved Port Royal/Luxembourg fordi den skulle være så vakker. Alltid stengt dog, og i dag ville jeg nok en gang friste lykken. Mor til Ludvig XIV, Anne fra Østerike, bestemte at kirken skulle bygges til ære for Jomfru Maria. Hun var så takknemlig! Endelig etter 23 års kjærlighetsløst ekteskap med Ludvig XIII, en asosial mann med såkalte “italienske vaner”, kunne hun gi Frankrike en tronarving. Han har jeg skrevet om før, lille Dieudonné – Solkongen.

Det lille vidunderbarnet skal ha lagt ned grunnsteinen til Val-de-Grâce da han var 7 år, men byggverket i sin helhet stod ikke ferdig  før i 1667. Det er et praktverk, og har gjort sin nytte, blant annet som militærsykehus, gjennom tidene. Arkitektene François Mansart and Jacques Lemercier sørget for noe å lage noe av det fineste som finnes innen fransk barokk med sine kurvede linjer, overdådig ornamentering og en perfekt harmonisk komposisjon mellom de forskjellige elementene. Det er noe med barokken. En trenger ikke mye forstand for å ta den inn over seg.

Fra Val-de-Grâce spaserte jeg opp mot Port Royal og fikk med meg fredagsmatmarkedet. Mango lå rutet og vrengt mot meg, og luktet modent. Noen giganttomater var så fyldige at jeg kom til å tenke på et kvinnemaleri av Lucien Freud som liksom fortsetter Rubens tradisjon, om enn til det mer groteske. Det luktet av stekt kylling, marokkanske pølser, chèvre, vin, eksos og krydder.

Se der ligger en hare med halsen skåret over! Drapert  ved sin side har han fem fasaner. Lenger borte rører en hummer seg, en dame smaker på en østers fra en salgsbod fra Bretagne, og jeg blir var at rett ved hennes føtter sitter en sigøynermor. Hun har et sjal om ryggen og barnet hun har i fanget. Barnet får biter av banan, jeg får vondt.

Mouffetard er en turistmaskin, men jeg elsker denne eldgamle handlegaten. Den ligger på en høyde som romerne kalte for “mont Cétardus”, og navnet Mouffetard skal være en sammenblanding av ordene. Ikke rart egentlig, romerne har satt sine spor her i femte noe arenaen Lutetia vitner  om. Rett over Mouffetard gikk sågar den strake veien til Italia. Jeg ble oppmerksom på gaten da jeg leste Pierre Griparis fornøyelige eventyr om heksen som kokte småbarn i en saus av tomat og basilikum. Hun bodde i rue Mouffetard.

Maten i la Mouff er så som så. Jeg fikk en ok salat med varm chèvre, en seig biff i rouquefort med deilige, hjemlagde frites, og desserten var en sjokolademousse – som hadde skilt seg. Vinkaraffelen med rhônevinen var litt for kald, men selskapet hyggelig og jeg overlevde de 18 euro. Min erfaring tilsier at skal man likevel surre rundt i Mouffetard etter musikk, dvd, smykker og vesker, kan man like så godt spise en panini bolognaise til 3,50 og ta kaffen, eller for all del vinen, på kafé deretter.

When in Rome osv. Det er viktig å få med seg det som skjer, og i Paris denne gang, er det to ting jeg har lyst til å oppleve. Utstilling av Renoir på Grand Palais, og Beckets dramatiskerte “Premier amour” i 18. arrondisement. Jeg ville begynne med Renoir.

Det overrasket meg å se at pariserhjulet var tilbake da jeg ankom Concordplassen. Det lignet mest et gyselig, lysende fyrverkeri der det glitret og blinket ved siden av obeliksen fra Luxor. Under Ramses IIs markerte to slike obelikser inngangen til palasset i Luxor. Frankrike hadde begge, men President Mitterand ga den andre tilbake til Egypt på 90-tallet. Concordeplassen skal Ludvig den 15. ha æren for å ha initiert. Før ham var navnet revolusjonsplassen, for det var her bøddelen førte giljotinen under Terrorregimet i 1794. Marie Antoinette, Olympe de Gouge, Charlotte Corday og Robespierre, var bare noen av dem som brutalt ble henrettet her. Dette går det an å tenke på når en hopper av bussen og setter kurs mot Champs-Élyssées. Du kan komme i tanke om så mangt, det er det som er med denne byen – den gir for til tanken.

Renoir har jeg egentlig aldri hatt et like godt forhold til som til de andre impresjonistene, Boudin, Manet, Monet, Pisarro etc. Vet ikke hvorfor, men nå vil jeg en gang for alle se samlingen for å se om det har vært med grunn eller ei. Køen er ikke enorm i kveld til en så stor utstilling å være. Klokken er 17, det er lørdags kveld, og ved foten av trappen opp til utstillingslokalene står jeg, kanskje som eneste nordmann, i en tre kvarters kø sammen med interesserte franskmenn for å se Renoir. De fleste er svært fine i tøyet, har tatt frem glitter og stas, menn har dress eller i hvert fall jakke av fløyel, barna har også kledd seg opp, og alle hvisker. Jeg tenker på “En Ballstemning” av Kielland hvor hovedpersonen kommer til å tenke på sitt opphav da en besteborgerlig homme galant kurtiserer henne. Kiellands eleganse er preget av den franske, tror jeg. Setningene hans er lange, og har rytme og eleganse lik det franske språk. I tillegg var han en matglad mann, som meg omtrent.

Det som slår meg på utstilling i Frankrike, er lydløsheten. Ingen snakker høyt, ingen fjaser, barna er tilsynelatende ikke slitne og vil hjem. Generasjoner er ute sammen om opplevelser; kritikere, familiefedre, diende mødre, nyforelskede unge, eller gamle som knirker rundt for å få med seg det gode livet har å by på.

Endelig inne var det stappfullt av mennesker, og  varmt. Så ble jeg altså omvendt – igjen. Renoir er bare helt fantastisk. Disse tettpakkede, korte og overdimensjonerte kroppene fascinerte meg. Utstillingen rommet også et par av Picassos bilder, blant annet den store en stor, blå kvinne som gikk under navnet ”Den store badersken” – en gigantkvinne med stoooore føtter – jeg følte meg med ett liten. Så kom det noe riktig godt ut av dagen.

Renoirs yngste sønn, kalt ”Coco”, er malt igjen og igjen med farens kjærlige hånd. Renoir slet veldig med en muskelsykdom i sine sene år. Det kan ikke ses på bildene, men i en film i utstillingslokalet sitter han sammen med to unge herrer og maler med skarpt blikk og krokete hender. Var det Misha hun het? Hun som hadde vært hans favorittmodell rett før 1. verdenskrig? Hun dumpet ham for en amerikansk maler – forresten lignet denne damen veldig på art nouveau-damen i Praha. Sønnen Jean Renoir,  anerkjent filmskaper på 30-tallet som døde i Beverly Hills i 1979, er portrettert med blå fløyelsdress à la Velasquez. Dette maleriet var bare helt vilt flott. Han ble malt som en kvikk, ung jeger, med en terrier ved føttene, men Jean Renoir skal visstnok aldri ha likt å jakte. Likevel skal maleriet ha hengt på stueveggen i Hollywood like frem til sin død. Vel, nå er jeg også fan av Renoir.

Etter middag med venner gikk jeg hjemover klokken 23 med såre ben og rik til sinns, for å kaste seg på klisjéene. Så innmari deilig å ha fått litt kulturell input. Gleder meg til i morgen med jazzkonsert, og kanskje litt fingermat, på det danske huset på Champs-Élyssées. For ikke å snakke om til å møte mine gode venner; Helle og Else.

Se der ligger en hare med halsen skåret over drapert over toppen av salgsboden med fem fasaner ved siden av seg. Lenger borte leer en hummer seg, en dame smaker på en østers fra en salgsbod fra Bretagne, og jeg blir var at rett ved hennes føtter sitter en sigøynermor. Hun har et sjal om ryggen og barnet hun har i fanget. Barnet får biter av banan. Jeg får vondt.

I dag kom brevet jag väntat så länge på. Min chans till en långt liv i smöret eller solskenet. Chansen kom som ett brev från en Mr. Dalvin Brown, banktjänsteman i London. Han hade helt enkelt hittat en massa miljoners dollars som han av väl övervägda skäl ansåg att just jag var den rätte att dela med honom. Jag kan ju inte annat än känna mig smickrad …

Nåväl. För att dela med mig av min glädje över denna nyfunna möjlighet till ett liv i överflöd och rikedom, publicerar jag här brevet i sin helhet. Så kan även du ta del av det solsken som nu lagt sig över mitt ansikte. Håll till godo:

Från: mr.dalvinbrownson_nett1@msn.com

Ämne: Från Mr. DALVIN BROWN

Datum: fr 20 nov 2009 00.10.26 GMT+01:00

Till: undisclosed-recipients: ;

Svara till: mr.dalvinbrownson_net01@live.com

Dear Friend,

Hur mår du idag och din familj? Jag hoppas bra, jag är Mr Dalvin Brown. Från Haledon, nordvästra London, här i England. Jag arbetar för NatWest Bank Corporation London. Jag skriver dig från mitt kontor, som kommer att vara en stor fördel för oss båda. I min avdelning, som är biträdande chef (Greater London Regional Office, jag upptäckte en övergiven summan av $ 12.5 miljoner USA-dollar (tolv miljoner femhundratusen Us dollar) på ett konto som tillhör
ett av våra utländska kunder Late Mr Thompson Morrison amerikansk medborgare som tyvärr miste livet i flygkrasch i Alaska Airlines Flight 261 som störtade den 31 januari 2000, även hans hustru och enda dotter.

Vid valet av kontaktar du är upphetsad av geografisk karaktär av var du bor, i synnerhet på grund av känslighet för transaktionen och sekretessen här. Nu är vår bank har väntat på någon av de anhöriga att komma upp för påståendet, men ingen har gjort det. Jag personligen har tappat målet att hitta de anhöriga för 2 år nu, jag söker ditt medgivande att presentera dig som de närmast anhöriga / Kommer Stödmottagande till avlidna så att intäkterna från detta konto värderas till 12,5 miljoner dollar kan betalas ut till dig.

Detta kommer att betalas ut eller delas i dessa procentsatser, 60% för mig och 40% till dig. Jag har fått alla nödvändiga juridiska dokument som kan användas för att backa upp detta påstående vi gör. Allt jag behöver göra är att fylla i ditt namn till handlingarna och legalisera det i domstol här för att visa dig som legitima.

mottagaren. Allt jag behöver nu är din ärliga samarbete, sekretess och pålitlighet för att vi betraktar denna transaktion igenom. Jag garanterar er att detta kommer att genomföras under ett legitimt system som skyddar dig mot eventuella brott mot lagen. Vänligen ge mig följande information som vi har 7 dagar att köra igenom det. Detta är mycket BRÅDSKANDE TACK.

1. Fullständigt namn ………………………..
2. Telefonnumret ……………………………
3. Din Kontakt Adress :………………………
4. Ålder :………………………………….
5. Core Jobb / Yrke :………………………..
6. Kön :……………………………………

Att ha gått igenom ett metodiskt söka, jag bestämde mig för att kontakta dig hoppas att du kommer att tycka det här förslaget intressant. Var på din bekräftelse på detta meddelandet och ange ditt intresse kommer jag att lämna dig med mer information. Endeavor att meddela mig ert beslut snarare än att hålla mig väntar.

Hälsningar,
Mr Dalvin Brown

Visst är det underbart? Tänk att jag, lilla jag, ska få alla dessa miljoners dollars! Först var jag lite misstänksam (en gammal yrkesvana) men när jag kom till slutet av brevet och läste Mr. Browns personliga garanti – ”Jag garanterar er att detta kommer att genomföras under ett legitimt system som skyddar dig mot eventuella brott mot lagen” – ja, då var ju saken klar. Han lovar ju att det är sant och riktigt! Så nu ska jag bara luta mig tillbaka och invänta mina miljoner! Jag hör av mig när de kommer …

I know, that when some people write stories, they feel the need to explain why they have written whatever they have written.

For example, if I would write that person X said:

-”My family consists of 3 people.”

Then I would go on explaining that X didn’t mentions his 96 cats, ’cause he doesn’t see them as part of the family.

I’m like that. And that’s why I could never become an artist.

Mange av oss har favoritter innenfor det meste. Favorittfilm, artist/band, matrett, klesplagg, sted og så videre i det uendelige. Mange av oss har også en favorittsang.

Jeg har alltid vært usikker på det punktet. For eksempel så var “Yesterday” av The Beatles favoritten min i sjetteklasse. Men det var før jeg begynte å høre på Led Zeppelin. Da var det “Stairway to Heaven” for alle penga. I tiende begynte jeg å høre en del på The Who, og en lang stund var det “Pinball Wizard” som sto øverst på listen. Etter at jeg begynte å høre på Edith Piaf, var sanger som “Padam Padam” og andre klassikere noe jeg absolutt elsket.

Så man kan si at jeg aldri har hatt en spesifikk favorittsang. Men i det siste har jeg innsett hvilken som er “den rette”.

For selv om favorittbandet mitt er The Who, og yndlingsalbumet er Tommy, finnes ikke min favoritt blant deres mange sanger.

Min favorittsang er Roadhouse Blues av The Doors.

Denne sangen hørte jeg for første gang i løpet av ungdomsskolen. Min bror Andreas hadde anbefalt The Doors, og jeg lastet ned et par sanger, ved hjelp av Bearshare, som jeg brukte på den tiden. Jeg hørte ikke så masse på dem i begynnelsen, de var liksom bare noen nye sanger jeg hadde hørt. Jeg glemte dem egentlig litt.

Men så hadde det seg slik en dag at jeg satt og spilte Playstation. Nærmere bestemt spillet Tony Hawk’s American Wasteland. I tillegg til en drøss andre sanger som hjalp til å introdusere mange kule band, som for eksempel Dead Kennedys, befant sangen Peace Frog seg på soundtracket.

Jeg syntes at den var skikkelig kul, og lastet den ned. Siden da har jeg hørt den så mange ganger at jeg er blitt immun mot å få den på hjernen, og jeg spiller den av inni hodet mitt hver gang jeg får dilla på en sang, for den nøytraliserer dilla’en (i mangel av bedre ord).

Peace Frog ga meg ny lyst til å høre på The Doors. Og blant sangene jeg hadde lastet ned, var altså Roadhouse Blues.

Jeg elsker den. Hittil har jeg hørt tre forskjellige versjoner, og alle er ganske kule, men min absolutte favoritt er et live-opptak, og er fem minutter og 21 sekunder lang. Den har også det jeg anser som verdens kuleste intro, og jeg klarer ikke å la være å mime ordene: “Ladies and gentlemen… from Los Angeles, California… THE DOORS!”

Og nå i dag fant jeg favorittversjonen i Spotify. Og den hadde en gledelig overraskelse. Den var lengre enn versjonen jeg har hørt så mange ganger på MP3-spilleren. Etter at bandet hadde spilt ferdig sangen, begynte Jim Morrison å prate om stjernetegnet sitt, før han plutselig sa at han syns astrologi er bare tull. Denne samtalen var kuttet fra min nedlastede versjon.

Jeg anbefaler alle som liker en fantastisk god sang, å høre på Roadhouse Blues.

Roadhouse Blues – The Doors

Toodle pip, old chap.

I dag vill jag bara ställa en fråga. Vad i hela fridens namn är ett ”invandrarbröllop”?

Den replikken er nå en av mine favoritter fra filmens verden.

Jeg har nå i aften endelig fått sett filmen Rain Man. Filmen som vant fire Oscar’er, og jeg skjønner godt hvorfor. Selv om jeg gikk glipp av det første kvarteret, er det noe av det mest enestående jeg har sett på lenge.

Filmen, som kom i 1988, handler om forholdet mellom to brødre, Charlie og Raymond Babbitt. Charlie (Tom Cruise) er en bilselger fra Los Angeles, som etter farens død finner ut at han har en bror, nemlig Raymond (Dustin Hoffman). Raymond er autistisk, og bor på en psykiatrisk institusjon i Ohio.

For at han skal få noen av pengene som faren etterlot seg, tar Charlie med seg Raymond til Los Angeles. Siden Raymond friker helt ut på flyplassen, må de kjøre.

I begynnelsen av reisen virker det som om Ray stort sett bare er en plage for Charlie, med alle sine rutiner. Men etterhvert som de lærer hverandre å kjenne, blir Charlie mer og mer glad i broren sin.

Siden jeg ikke vil skrive et veldig langt innlegg, skal jeg ikke ramse opp alt som skjer. Men jeg anbefaler å se filmen, for den er virkelig god.

Jeg har hørt og lest veldig mye om denne filmen. Jeg har sett parodier av Hoffmans karakter, blant annet på programmet Whose Line Is It Anyway, som jeg også anbefaler. Jeg har hatt lyst til å se den lenge. Og nå har jeg endelig sett den. Denne unike perlen av en film. Dette mesterverket.

Toodle pip, old chap.

Hvis folk mener noe slett ikke er som det skal, sier de gjerne at det er ugler i mosen. Ugler i mosen er jo forsåvidt relativt unormalt, de hører jo hjemme i trærne, i luften og generelt ikke på bakken. Selv om de sikkert også oppholder seg på bakken de også, hvis lufta er for alle burde samme regel gjelde for bakken. Men hvorfor ugler i mosen? Hvorfor ikke bavianer på vidda, seriegull i Drammen eller blod i avføringen? Jo, nå skal du høre.

Dyr er sensitive skapninger. De har skarpere sanser enn oss, og det virker også som om de har flere. De kan merke jordskjelv før de skjer, lukte en promp på to kilometers avstand, og de vet når du er snill og slem. Hvorfor det er oss og ikke dem som herjer rundt på planeten med atomvåpen og sportsbiler kan man godt spørre seg om. Det har nok noe med intelligens å gjøre. Men nok politikk. Ugler anses som smarte fugler. Til og med Ugla fra Ole Brumm er over gjennomsnittet intelligent til fjærkre å være, og ordtaket klok som en ugle er velkjent for folk flest. Da Norge ble tatt på senga av tyskerne i 1940 var det en gjeng glupe gutter som visste å utnytte seg av dette. De kalte seg gutta på skauen, fordi de bodde i skauen. Der knertet de tyskerne som tok seg ut av byene og ut på landet og moret seg kostelig, og la egentlig grunnlaget for knallhiten Gøy på landet i samme slengen. Men da tyskerne som dro ut i skog og mark sluttet å vende tilbake, fant de andre tyskerne ut at det tryggeste var å feriere med tanks. Tanks er som kjent noe vanskeligere å sette ut av spill enn menn, og voldte våre helter større problemer. Og her kom uglene til unnsetning.

Som nevnt er dyr følsomme saker. Ikke at de griner av sippefilmer og snakker mye om følelsene sine, men de merker når ting ikke er som de skal. Ugler er både kloke og sensitive, og vet å gjemme seg når faren truer. Dette i motsetning til sauen, som tenker at det tryggeste er å flokke seg sammen fordi oddsen for å bli spist da minker proporsjonalt med at flokken vokser. Alle som følger med på ulvedebatten vet at de tar feil, men det skal de få lære seg selv. Uglene derimot, de gjemmer seg i mosen utpå myra fordi de vet at det eneste som kan nå dem der er andre fugler, og de vet også at andre fugler ikke tør å kødde med ugler. Så når tyske tanks nærmet seg, visste gutta på skauen det så snart uglene var i mosen. Dermed kunne de legge feller, sprenge tanks og leke seg til seier for det norske folk uten å lide de helt store tapene.

Tänkte passa på och instifta en ny utmärkelse, ”Månadens ynkrygg”. Går till den eller dem som agerat särskilt ryggradslöst i flera eller enskilda händelser. Utmärkelsen kan delas ut när som helst under pågående period.

Premiärutmärkelsen går till Lars-Ingvar Ljungman, moderat kommunalråd i Vellinge, för sitt agerande i frågan om ensamkommande flyktingbarn. Som stark tvåa i denna premiäromgång placerar sig Gert Andersson, centerpartistisk kommunalpolitiker i Simrishamns kommun, för sitt bidrag i kampen om Kyhlsbadet.

Har du några kandidater till nästa månad? Hör av dig!

Min kollega Sanna har i sin blogg skrivit en fundering kring målgrupper. Jag tycker det är lustigt eftersom jag själv funderat en del på det här, i synnerhet kring definitionen av målgrupper och hur man kommer fram till vem som tillhör vilken. För ett tag sedan gick jag till hemsidan tillhörande ett av de mer kända företagen i “målgruppsbranschen” och tog  med hjälp av min adress reda på vilken målgrupp man anser att jag och min grannar tillhör. Svaret löd (min kommentar inom hakparentes):

• Äldre [I förhållande till vad eller vem?]
• Jorbruksarbetande [sic!]
• Gifta par utan hemmaboende barn [Knappt hälften rätt]
• Låg- och medelinkomsttagare [Hmm ...]
• Mindre jordbruksfastigheter i glesbygd [Hur ser motsatsen ut?]
• Lokalorienterade [Det vill säga att jag hittar hem?]
• Traditionalistiska kollektivister [Låter lite som en listig definition på får]

Inte blev det många rätt. Varken för min eller mina grannars del. Men å andra sidan förstår jag numera varför den direktreklam vi får i brevlådan ser ut som den gör …

Min poäng är att det känns som att många av de antaganden som ligger till grund för de målgruppsdefinitioner som görs i mycket av dagens marknadsföring, faktiskt är förlegade. Det tycks om om man utgår från förhållanden som måhända en gång (kanske) varit relevanta, men inte är det länge. Mycket till följd av att vi inte längre bor och arbetar på samma sätt som vi gjorde för säg 20 år sedan.

Det tråkiga är att det ser ut så här parallellt med att behovet av att vara relevant i sin marknadsföring och kommunikation bara växer. I synnerhet mot bakgrund av den starka framväxten av de sociala kanalerna. Relevans och transparens är de två absolut viktigaste faktorerna för den som vill vinna kundernas förtroende.

Får man önska sig en uppdatering av synen på vilka, vad och hur vi är?

Da er vi på dag 11 i NaNoWriMo og jeg må si at dette går over all forventning. Før jeg satte i gang var jeg var overbevist om at omtrent på denne tiden ville jeg være nedsunket i fortvilelse, ha stagnert  fullstendig og ligget håpløst langt etter på ordtellingen. For ikke å snakke om at jeg skulle være totalt oppgitt over historien min og ikke ha peiling på hvordan dette kunne roes i land på en anstendig måte, eller bli til noe som ikke fikk folk til å ville lete desperat etter Delete-knappen når de leste det.

I stedet koser jeg meg kjempemasse. Det er gøy å skrive, plotet glir ganske så godt avgårde, jeg koser meg med å finne på morsom dialog og å beskrive spennende steder hvor jeg aldri har vært, men som de heldige karakterene mine får besøke. Selv om langt fra alt jeg skriver er språklig perfeksjon, så har jeg til gode å skrive noe jeg synes er fullstendig håpløst. Jeg har hittil skrevet 16 125 ord, og mange mange flere ligger klar i hodet mitt. Deadline-press er en av de lureste tingene noensinne oppfunnet.

Her er enda en teaser fra manuset. Håper ingen får lyst til å trykke på “Delete” av det.

Vår heltinne Maria og hennes nye venn den snakkende katten, som hun kaller Samson, har reist til San Francisco. Der håper de å finne noen ledetråder som kan hjelpe dem å oppklare mysteriet/problemet som Marias mormor etterlot seg. De har funnet et brev fra mormors gamle venninne Gina Zimmermann, og i brevet tyder det på at hun vet noe som kan hjelpe dem.

“Fulle av nye krefter kom jenta og katten ut av restauranten. Mens hun studerte guideboken hadde Maria funnet det hun trodde var den enkleste ruten å ta til der Gina Zimmermann forhåpentligvis fortsatt holdt til. De gikk noen kvartaler for å finne riktig trikkeholdeplass. Så hoppet de ombord på en trikk som gikk videre oppover bakkene i San Franciscos bølgende landskap. Etterhvert kom de til en del av byen som så ganske fornemt ut, men med en kunstnerisk vri. Det var mye egenartede statuer og andre dekorasjoner i hagene og i de høye vinduene. Et strøk med bohemer som hadde gått fra å være sultende kunstnere til å bli mer velstående. Maria prøvde å huske om Gina hadde skrevet noe i brevet sitt som tydet på hva hun drev med, men hun trodde ikke det var noe. Hun hadde sagt noe om Aleksij og bestillinger, men ikke noe mer. Men dette var jo venner  av mormor, og hun hadde for det meste kjent andre sirkusfolk, dansere og folk i showbissniss.

Maria satt med Samson på fanget og holdt ham stadig tettere inntil seg, helt til han ba henne om å slappe av. “Jeg forstår at du er nervøs, men jeg er en katt ikke en teddybjørn”. Hun ble flau og prøvde å tvinge seg selv til åvære rolig. Hun ble heller aldri helt klok på hvordan hun skulle forholde seg til følgesvennen sin. Han var en katt, men snakket og oppførte seg på mange måter som et menneske, han var også mye eldre enn henne, samtidig som hun følte at hun kunne snakke til ham som en venn, ikke som en voksen person. Og det virket som om han likte henne selv om han ofte virket oppgitt og småkjeftet på henne, og hun trodde at det var noe av grunnen til å han hjalp henne, ikke bare fordi han hadde lovet mormor. Hun klødde Samson vennlig bak øret og snart virket han blid igjen.

Hjertet til Maria hoppet da trikkeføreren annonserte at den neste stoppen var der de skulle av. De gikk av trikken og vandret et lite stykke bortover før de tok inn til venstre. Maria kontrollerte gateskiltet mot navnet hun hadde skrevet i notatboken sin. Det stemte, de var i Rosebury Avenue. Maria telte seg framover og før hun visste det stod de foran nummer 88. Det ærverdige murhuset var malt lysegult og hadde rosetter rundt vinduene og inngangsdøra. Vinduene i første etasje var i farget glass som dannet mønstere i art noveau-stil. Det var lys i vinduene i annen etasje, det tydet på at det var noen hjemme. Maria kviet seg enda mer for å ringe på i et slikt flott hus.

“Kanskje vi burde ha ringt på forhånd”, nærmest hvisket hun ned til Samson. “Vi kunne kanskje ha prøvd å finne et nummer. Er det ikke veldig uhøflig å bare dukke opp på døra til fremmede på denne måten?”

“Fysj, slutt å tull sånn. Dette er ikke fremmede, det vil si hvis de riktige menneskene fortsatt bor her så er de ikke fremmede, de er venner av mormoren din. Gå og ring på nå”.

Maria så mismodig på Samson, men rettet seg opp i ryggen, og gikk opp de tre steintrinnene opp til døra. Det stod ikke noe navn under ringeklokka. Hun måtte bare håpe på det beste. Hun presset inn den lille knappen og hun kunne høre kimingen fra klokka gjenlyde i huset. Så ventet de. De ventet en god stund. Akkurat i det Maria begynte å lure på om hun skulle ringe på igjen eller bare gå sin vei, ble døra røsket opp fra innsiden. Bak den stod en mann som så mer enn litt gal ut. Rødt krøllete hår stod ut til alle kanter som en afro, på den store fregnete nesen satt det et par gigantiske og ufattelig stygge briller, øynene som tittet fram bak dem var knallblå og sterkt forstørret av de tykke brilleglassene. Han var kledd i en stor skjorte og en lys bukse som absolutt hadde sett bedre dager, de var flekkete og krøllete og hang og slang rundt den tynne kroppen. Mannen hadde en noe ubestemmelig alder, han kunne være alt mellom femti og sytti. Han var nesten nøyaktig like høy som Maria og nå stirret de intense blå øynene rett inn i hennes. Litt skremt tok Maria et skritt tilbake og tråkket på halen til Samson, som skvatt til og pep.

Mannen i døra så ned på Samson, så begynte han å le. Det var en hjertelig latter, og Maria slappet litt mer av.”

Kvinne, om du ennå ikke vet det, så vet JEG hva du ønsker deg.  Les om det her.

Bedside essentials;)

Hukommelsesoppfrisking: «Stian Grundstad får eigen tittel»

Etter at forfattaren av denne bloggen, ei eller anna skvaldregås som kallar seg Naitzel (berre namne gjer meg… gåsehud), har heldt meg under kontroll for ei stund, har eg bestemd meg før å vende tilbake, og denne gongen kan han ikkje stoppe meg – eller sensurera meg!

Eg er her for å snakke om samfunnets mange skavankar. Og rakke ned på (INNHALDET ER SENSURET). I dag skal eg snakka om noko så forakteleg som bloggverda.

Blogg er eit slikt populært ungdomsfenomen no for tida. Og ikkje berre ungdommane i fjortenårsalderen gjør nytte av det til vås om kler og sminke, desse såkalde fritenkarane driver bloggar der dei skravler i vei om dei frie tankane sine. Også er det dei få som berre gjør seg tel og trur dei kan skrive sludder og mest drive dank, og kalde dei eit arbeide (tru meg, eg bor i hådet på ein).

Etter at eg fann ut at dette var ein nyttig kanal for informasjonsspreiing, usminka og sann i ekte DDR-stil (ja, eg meinte ikkje å minne dykk på den triste sanninga at det er 20 år sia muren falt), så bestemde eg meg før å kasta meg på bølja og bli ein lokallagsleiar med blogging som fritidssyssel. Men eg er ikkje så flink med slike datamaskinar (eg har min gamle enigma og den hold i massevis), så eg informerar berre dykk gjennom denne Naitzelen. Når eg tenker meg om, så minner han meg om ein  ideologi som vi sosialistar vant over før nokre år sia. Eg trur eg må bytte bloggportal, før kameratane mine i partiet ville ikkje akkurat bli ekstatiske om dei så meg i samband med ein nazi.

Det slår meg derimot, her eg sitt med min grøne uniform i det spartanske kontoret, at bloggverda er tilpassa ei meir feminin gruppe menneskjer. Berre sjå på dei fleste blogger. Kvinner! Eg har ikkje særlig stor tru på at dei og deira skrivetradisjon vil bestå særleg lenge, og då er det ein skam at vi menn ikkje er meir på bana. Eg trur grunnen til at vi er skeptiske, er at sjølve konseptet er feminint. Det er ein feminin tanke, akkurat som dette maset om likerett. Ytringsfridom. Ikkje nok med at dei skal få jobbe sånn som oss, dei vil også snakke fritt på verdsveven, og dei vil ikkje at vi menn skal blanda oss inn.

Eg grunnar dette med (1) at det nettopp er flest kvinnelege bloggarar og (2) at utsjåande til konseptets element er feminint forma. Glorete farger på dei fleste temaa og feminine trekk ved ulike tenester, som for eksempel dette bloggkjærleik (eller bloglovin’ (englandsskvalder)). Kjærleik. Det skrik feminitet og fritenking bak dette påfunnet. Eg kunne tenke meg å kalle det Bloggovervaking, eller Blogwatchin’, om man skal ha det så forbaska fancy. Før det er det det i bund og grunn handlar om. Overvaking av andre blogger. Den tanken er før meg i utgangspunktet tiltalande, men eg liker ikkje måten dei gjennomfører det heile på.

Men sida det nu er slik og ingen andre enn meg tar opp problemet, må eg vel berre finne meg i det og bite tenna saman som ein gammal mann. Eg liker det ikkje. Eg vil ikkje kalla det særleg demokratisk, å halde menna utanfor på den måten.

Rapport, lokallagsleiar Grundstad

Da vi i barndommen ble fortalt av foreldrene våre at vi skulle få kjeft, og jublet over at vi da fikk en liten juicekartong med sugerør i stedet for en alvorlig skyllebøtte, var ikke folk like heldige i gamle dager. Som jeg har nevnt tidligere gikk man mer med hatt den gangen enn i disse dager, og havnet man i trøbbel fikk man så hatten passet. Dette var langt mindre hyggelig enn en kartong med Kjeft, men muligens sunnere for tennene.

Den observante og undrende leser har allerede spurt seg selv hvorfor man i gamle dager kjøpte hatter som i utgangspunktet  ikke passet, men det overlater vi til historikerne. Nå har det seg slik at jeg er historiker, så temaet blir neppe liggende. Den som venter får se. Men koblingen mellom skikkelig blodkjeft og hatter som passer er noe ullen. Selv har jeg litt problemer med akkurat dette. Jeg går veldig sjelden med hatt, men hver gang jeg prøver en sliter jeg med å få den på meg, eller så bare ødelegger jeg den. At dette skyldes at hodet mitt er som en oppblåst melon anser jeg som helt uvesentlig i denne sammenhengen. Problemet er at jeg er så snill at jeg aldri har fått så hatten passet. Dette kan bekreftes fra morshold.

Når man har fått skikkelig grisekjeft får man ofte følelsen av å ha blitt utsatt for en hårføning av dimensjoner, etterfulgt av en skålding og muligens også et nedrykk. Eller slik beskrives det av folk som har opplevd det. Man føler seg ukomfortabel og kryper sammen. Samtidig krymper hodet seg, fordi vårt naturlige instinkt er å skjule seg når faren, eller eventuelt moren, truer. Dermed synker hatten over ansiktet, og man kan puste lettet ut fordi alle som babyer lærer at så lenge man har noe foran øynene er man usynlig. Dette er spesielt effektivt med flosshatt, og det er derfor tryllekunstnere fortsatt bruker dem. Denne forsvarsmekanismen er stort sett ubrukelig i dagens hatteløse samfunn, men kan være en forklaring på hvorfor mange studenter har valgt å gjeninnføre den.

Akkurat nå må jeg bare blåse ut. Denne gang gidder jeg heller ikke å sensurere. Saken er den, at for et par -tre år siden var jeg redaktør av Larvik Svømmeklubbs hjemmeside. Jeg tilbød meg å ta denne jobben fordi hjemmesida hadde ligget nede et par år. Jeg hadde stor glede av denne jobben, og hjemmesida fikk svært mange lesere etter hvert.

Grunnen til denne utblåsinga er, at jeg har akkurat vært inne på Larvik Svømmeklubbs side og oppdaget av samtlige bilder som tilhørte mitt arbeide som hjemmesideredaktør fra 27. september 2005 til 11. mars 2007 er fjernet. Samtidig er også alle bilder som lå i bildearkivet fra denne tiden borte. Det dreier seg om flere hundre bilder som undertegnede og min gode medfotograf Trygve Haagensli har tatt. Bildene  er fra konkurranser, trening og sosiale sammenkomster og viser hovedsakelig klubbens svømmere fra alle nivåer.

Ca 130 artikler /innlegg, som jeg har skrevet og illustrert med bilder, er fullstendig ødelagt ved å fjerne bildene.

Hvordan fjerningen av bilder kan skje, kan jeg ikke forstå, for jeg håper ikke det er tatt en beslutning å fjerne disse bildene for å slippe å kjøpe mer lagerplass. I så fall vitner dette om en historieløshet som er svært skremmende. Slik gjør man bare ikke.

Jeg påtok meg som sagt å blåse liv i Larvik Svømmeklubbs hjemmeside den 27. september 2005 og fikk virkelig siden opp å gå igjen, om jeg kan si det slik. Antall timer jeg brukte i den tida jeg var redaktør er firesifret. Tanken var å skape en hjemmside som også kunne brukes som en historieside for klubben.

Den gang ei.

Tenkte jeg skulle legge ut novellen jeg skrev til skoleoppgaven min i går! Gi meg tilbakemelding? Det hadde jeg satt utrolig stor pris på

Jeg lukket øynene mot solskinnet som kom i striper gjennom det tykke løvverket på trærne i parken. Bladene raslet litt i den friske høstvinden, og jeg trakk skjerfet tettere rundt halsen. Det begynte å bli kaldt ute nå, selv om det enda var tidlig i september. Et blodrødt blad dalte sakte ned mot bakken foran meg, og landet en meter foran skoen min. Jeg reiste meg fra benken, sparket til bladet og gikk. Luften traff meg hardt i ansiktet mens jeg gikk raskt forbi et eldre par, en ung kvinne med barnevogn og en hundelufter med tre siklende beist foran seg. Grå røyk la seg rundt kjeftene deres når de peste seg framover med lufteren sin på slep. Jeg stoppet i kiosken og kjøpte med meg dagens avis, før jeg småløp resten av veien hjem.

Leiligheten var iskald. Varmen sto på for fullt, men det ville likevel ikke bli varmt i den lille stuen min. Luften var tung og full av støv. En skitten kaffekopp sto igjen på kjøkkenbenken etter frokosten, og en tom melkekartong sto opp ned i vasken. Jeg tok av meg høstkåpen, skjerfet og skoene, og la fra meg nøkkelen på det lille bordet ved ytterdøra. Jeg satte meg tungt ned i sofaen og tok fram avisen. Sofaen var støvete og grå, og dessuten vond å sitte i. Jeg hadde en gang hatt puter i friske farger, men de var borte nå. Jeg la avisen på bordet og bladde gjennom den på måfå. Bråk i sentrum i helgen, to skadde menn i en bilulykke i går kveld, høststorm på kysten, nyåpning av en eller annen kaffebar og enda en mann funnet drept i sin egen seng. Det hadde vært mange mord den siste tiden, og det var alltid det samme. Enslige menn i tredveårene som ble funnet fastbundet og drept med kniv. Politiet arbeidet på spreng for å finne morderen, men hadde ikke mye å gå på. Et par vitner som trodde de hadde sett eller hørt noe, men ingen tekniske spor. Saken fascinerte meg.

Jeg bråvåknet. Den ene armen min hadde dovnet bort, jeg hadde ligget på den. Jeg ble sittende og vri på håndleddet mens jeg prøvde å huske drømmen jeg hadde våknet av. Den hadde vært så levende, så ekte. Fargene i drømmer pleier vanligvis å være enten blasse eller alt for sterke til å være naturlige, men i denne drømmen hadde de vært perfekte. Jeg hadde gått bortover et fortau med sola i ryggen. Himmelen skinte i rødt, lilla og gull. Plutselig forandret drømmen seg til noe mørkt, mystisk og forførende. Fargene ble brune og grumsete. En mann stirret opp på meg fra denne gjørma. Han smilte mot meg og jeg begynte å le. Det var da jeg våknet.

Sola hang lavt over fjelltoppene, på vei mot en ny dag, med nye mennesker, et annet sted i verden. Jeg snudde meg med ansiktet mot solnedgangen. Sola så tilbake på meg, blunket til meg og skinte litt ekstra. Som for å ønske meg lykke til. Da så jeg ham. Hundelufteren jeg hadde gått forbi tidligere samme dag. Han var alene nå. Bikkjene lå sikkert foran peisen ett eller annet sted i byen, med eiere som drakk fin cognac og leste bøker om verdensøkonomi, politikk, interiørdesign og uoppklarte mordgåter. Jeg pustet inn den kjølige luften, og begynte å gå mot mannen. Han var ikke spesielt pen. Øynene satt for tett, huden var matt og blek, han hadde skitt under neglene og tennene hans hadde spor etter flere år med røyking. Men han var den rette. Det var ham jeg ville ha.

Det hadde vært enkelt, nesten for enkelt. Han hadde først sett på meg som om jeg var tilbakestående, men skiftet mening rimelig kjapt da jeg satte blikket i ham. Han hadde ledd litt og sagt at jeg bare kunne følge etter ham. Jeg gikk et lite stykke bak ham, lukten av mann og hund ble hengende igjen i luften mens han gikk. Vi gikk forbi den samme benken jeg hadde sittet på tidligere den dagen. Det røde bladet lå der fortsatt, midt i alt det grå og gule. Vi gikk gjennom hele parken og over en bro jeg aldri hadde lagt merke til før. Elven rant sakte og faretruende forbi under oss. Etter enda et stykke, kom vi fram til en høy bygning med mange vinduer. Det var lys i noen av dem, i andre så jeg tente stearinlys og vakre planter. Mannen åpnet døra og ba meg bli med inn. Vi gikk opp trappene, og stoppet utenfor en rødbrun dør. Han het Erik, det var hvertfall dét navnet som sto på dørskiltet. Kanskje han ikke hadde orket å skifte det ut da han flyttet inn. Kanskje het han noe helt annet. Han så mer ut som en Karl. Karl hadde åpnet døren og gått inn i den luftige og rene blokkleiligheten. Nå sto han og ventet på at jeg skulle følge etter. Jeg tok et par skritt fram og var inne.

Karl hentet fram to glass og lurte på om jeg drakk vin. Jeg nikket sakte og lot fingrene gli over stolryggen ved kjøkkenbordet. Han kom bort til meg. Jeg tok imot vinglasset og smakte. Det smakte ingenting. Jeg drakk hele glasset og satte det fra meg på bordet. Karl spurte meg hvordan jeg ville at han skulle gjøre det. Jeg tenkte tilbake på alle de døde, før jeg svarte at han skulle binde meg fast til sengen først. Det glimtet til i øynene hans mens jeg fortalte ham hva han måtte gjøre.

Han hadde knytt stramt. Jeg mistet nesten følelsen i fingertuppene. Det var kaldt i rommet, og jeg bet tennene sammen for å unngå å skjelve. Han hadde tatt av meg alle klærne før han bandt meg fast i sengestolpene med et utvasket slips. Jeg lukket øynene og så de for meg en siste gang. Alle ansiktene, alle smilene. De nakne kroppene deres, så uskyldige og forventningsfulle der de lå. Blodet. Skrikene. Stillheten. Jeg åpnet øynene igjen og så ut gjennom den blanke vindusruta. Sola gikk akkurat ned bak åsen da jeg kjente den kalde kniven. Himmelen ble farget rød, og jeg kjente blodet renne nedover kroppen min. Jeg smilte, lukket øynene og ventet.

Det er ikke ofte jeg blogger i skoletiden, men akkurat nå følte jeg for det.

Jeg har i dag gjennomført en naturfagsprøve, om stråling og diverse slikt. Det gikk ikke så ille som jeg hadde trodd, med tanke på at jeg ikke fikk lest sidene i boka én gang til i går kveld, slik jeg hadde tenkt. For jeg var ganske trøtt, i og med at jeg hadde sittet oppe til klokken var nesten halv fire natten før, for å øve til prøven i video som vi hadde i går. Den gikk faktisk ikke så verst, iallfall håper jeg ikke det. Og etter naturfagsprøven var det gym, og jeg hadde selvfølgelig glemt gymtøyet. Akkurat nå er det norsktime som foregår, men den er snart ferdig.

Men altså, i går. Etter skolen dro jeg, Marit og Stian på brygga, mens Marit ventet på bussen. Etter at Stian hadde gjort seg ferdig med avisen sin, spilte vi sjakk, med et stilig brett som var laget av glass. Det var brikkene også, og dermed var vi en smule usikre på hva som skulle være de svarte brikkene, og hva som skulle være de hvite.

Den første runden vant unge herr Stian. Den andre vant jeg på fire trekk, noe jeg aldri har gjort før. Men så skal det jo sies at det var mer at han ikke så min mulighet enn at jeg var så fryktelig flink. Den tredje runden vant Stian igjen, og av en eller annen grunn gjorde dette meg litt deprimert. Jeg var ikke akkurat i dårlig humør fordi jeg tapte, selv om jeg er en dårlig taper.

Men jeg var litt furten, og dette kombinert med at jeg følte at videoprøven gikk dårlig, gjorde at humøret ikke var helt på topp da jeg kom hjem. Men etter en stund var jeg blid igjen. Jeg tror også jeg var litt gretten siden jeg sov så lite.

På kvelden skulle jeg ikke på drama, siden læreren min var syk, så jeg leste litt på naturfagen, og jeg så på MadTV, noe jeg før syns var helt teit, men som jeg nå flirer godt av. Og det var attpåtil en episode med Stuart, som er min favoritt, OG Tony Hawk som gjest! Hurra for det. Dessuten fikk jeg sett både Castle og The Mentalist, og det syns jeg var fint.

Senere skal jeg være på Åpen Skole, selv om jeg ikke vet helt hva det går ut på. Men det er sikkert hyggelig. Etter det skal jeg til Svolvær og se på når min lillesøster er modell for to skobutikker, før jeg drar hjem og øver til historieprøven i morgen.

Toodle pip, old chap.

I ett inlägg på bloggen Same Same But Different skriver i dag Emanuel Karlsten om transparens och det självklara i att vara så öppen som möjligt. Han gör det utifrån ett journalistiskt och ”bloggosfäriskt” perspektiv. Och naturligtvis har han rätt. Transparens och öppenhet är förstås alltid bättre än slutenhet och grumliga sammanhang. Oavsett vilket perspektiv man har.

Men tyvärr är transparens fortfarande en bristvara på många områden, inte minst inom företagsvärlden. Där tycks det fortfarande vara just grumlighet, oklara motiv och missriktad omsorg om det egna som är ledande. Ett tydligt exempel på vad som utspelar sig i grumlighetens bakvatten åskådliggörs med stor tydlighet i ett fall som just nu cirkulerar i bloggosfären – The Incompetence of American Airlines & The Fate of Mr. X. Exemplet skulle vara enkelt att avfärda som ”typiskt amerikanskt”, men om man tänker ett varv till lär man snart inse att det finns ett antal företag/organisationer där i princip samma sak skulle kunna utspela sig. Även här hemma.

Ett bra exempel på avsaknad av transparens här hemma är väl om något när Stampen beslutar sig för att ge sitt stöd åt ACAP för att hindra sökmotorer att indexera innehåll. Så enkelt är det att förvandla möjligheter till hot.

Så tyvärr. Transparens är inte en självklarhet. Däremot en nödvändighet för överlevnad i en modern och dialoganpassad värld.

Nå er det altså dag 4 i NaNoWriMo og jeg holder et jevnt og fint skrivetempo. I går kveld hadde jeg skrevet 5108 ord, og håper på å ned minst 2000 til i dag. For å komme i mål med 50 000 ord innen 30. november må man skrive 1667 ord per dag i gjennomsnitt. Foreløpig virker det overkommelig, men ennå er det mange dager igjen.

Jeg har ikke lyst til å gå så veldig mye inn på hva plotet mitt går ut på ennå, men tenkte at dere kanskje ville lese et lite utdrag av hva jeg har skrevet hittil.

Dette romanutkastet starter altså med at Maria (ca 16 år), akkurat har vært i begravelsen til mormoren som hun hadde et veldig nært forhold til. Maria sitter helt alene på kjøkkenet i mormorens hus da det kommer en ukjent katt på besøk, og hun gir den mat.

“Maria satt lent over kjøkkenbordet, øynene lukket og prøvde å ikke tenke. Hun hørte på katten som smattet og malte, og stengte alt annet ute. Plutselig stoppet lyden. I stedet hørte hun tassing av poter. Hun åpnet øynene og rettet seg opp. Katten satt foran føttene hennes og så opp på henne. Så hoppet den opp på bordet i et elegant og tilsynelatende uanstrengt byks. Katten satte seg midt på bordet og stirret Maria rett inn i øynene. Øynene var lysende grønne og dannet en tydelig kontrast mot den oransje pelsen. Det var en flott katt, han så ikke ut som en typisk omstreifer eller villkatt. Villkattene som av og til dukket opp i hagene i nabolaget, tigget mat eller fanget småfugler ved fuglebrettet, de så alltid tynne og pjuskete ut, de hadde noe rastløst og vaktsomt over seg, alltid rede til å flykte ved den minste truende lyd eller bevegelse. Men katten som satt på bordet til Maria virket både velfødd og velstelt. Han viste overhodet ikke tegn til å være nervøs, de uutgrunnelige grønne øynene stirret på henne så arrogant og selvsikkert som bare en katt kan.
Jeg håper det smakte, sa Maria. Hun visste ikke hvorfor, men det kjentes helt naturlig ut å snakke til katten.
Jo, takk det gjorde det, svarte katten. Nå har jeg blitt fullstendig sprø, tenkte Maria. Jeg snakker med en katt, og tror at den snakket tilbake. Er det dette som er sånn post-traumatisk stress syndrom? Kanskje jeg holder på å bli syk, jeg feberfantaserer. Hun holdt den hånda mot pannen, den andre mot halsen for å sjekke pulsen.
Tunfisk er en av mine desiderte favorittretter, fortsatte katten, mens den slikket seg om munnen. Jeg sier selvsagt ikke nei til ferske reker, eller et stykke laks, men tunfisk har helt klart en uovertruffen konsistens og smak i svært mange tilfeller. Selv når det bare snakk om sakene fra boks som du ga meg nå. Da jeg bodde i litt mer siviliserte strøk enn denne småbyen, så spiste jeg fersk tunfisk regelmessig. Det var saker det, tennene mine løper i vann bare jeg tenker på det.
Katten stoppet et øyeblikk med å snakke for slikke på den venste forlabben.
Det jeg prøver å si er at jeg blir i veldig godt humør når jeg får tunfisk. Det vekker alle mulig slags gode minner, ikke sant? Ikke for å være uhøflig, men du burde virkelig la være å sitte med munnen åpen på den måten. Det får deg til se mer enn rimelig uintelligent ut, for ikke å snakke om risikoen for at du plutselig kan svelge en flue, dessuten pleide Helena å si at du er en veldig smart ung pike, så du burde kanskje gjøre en innsats for å leve opp til det.
Katten avbrøt nok en gang monologen sin, denne gangen for å glatte på den store buskete halen. Maria lukket munnen. Så åpnet hun den igjen for å snakke. Først kom det bare en hes lyd, en slags kvekking, så kremtet hun og ordene kom ut, selv om stemmen var ustødig.
Snakker du? Du er en katt… som snakker?”

To be continued….

(Katten i teksten er altså ikke Chesirekatten, men jeg klarte ikke la være å tenke på ham da jeg skrev dette).

Egentlig ønsker jeg meg et skikkelig kontor, et eget rom med en låsbar dør. Et rom hvor jeg kunne sitte helt alene, bare meg, skrivesakene og en kaffetrakter. Meg og de lettkledde kvinnene på veggene.

Jeg har et midlertidig kontor jeg trives godt i. Privatlivet er det så som så med, da. Iblant kommer paparazziene og snapper bilder av arbeidsprosessen. Bare slik for å dokumentere for verden at jeg arbeider i en kjempeskjorte og hårete sokketøfler.