Tja, så… Det er siste dagen i National Noveling Month, og jeg ble ferdig med historien i går. Ja, du leste rett: I går. Da jeg hadde skrevet siste setningen og “slutt” hadde jeg 45098 ord.

Siden jeg ikke hadde nok ord til å vinne bestemte jeg meg for å gå tilbake gjennom boka legge til det som manglet, fikse litt her og litt der osv. Men det som skjedde var at jeg oppdaget hvor sugen den boka er, akkurat nå. Jeg har ingen anelse om hvordan dette skal bli til noe jeg tør å vise fram til noen som helst.

Den evige optimisten i meg sier joda, dette fikser vi, men resten har litt lyst til å kravle ned i et hull og bli der.

Askehaug kjører en uhøytidelig åpning med en side for Wave-poesi.
Har du ikke fått Wave enda, kan du sende en mail til askehaug@gmail.com.

Jeg har alt for mye på hjertet, men så alt for lite som faktisk kommer ut. I mange timer nå har jeg bare sittet og lest, lest og atter lest. Lest hva? Lest i min egen blogg. Gamle innlegg. Gamle tider. Jeg har bladd gjennom, side etter side, ord for ord og bilde etter bilde. Da dette året startet lovet jeg meg selv flere bilder publisert, og mindre personlige innlegg. Jeg tror jeg klarte å gjennomføre dette, men nå starter jeg å tenke at dette kanskje ikke var en god idè likevel. Hvor ble det av alle innleggene mine med mening i? Jeg savner å skrive innlegg som betyr noe. Ord som kommer rett fra hjertet. Tanker og følelser rett fra levra mi. Som jeg har tenkt og fundert lenge på, og som faktisk gjorde noe med meg å taste inn og publisere for verden. Det betydde noe for meg.

Etter at dette året startet, sluttet jeg så og si å skrive det jeg egentlig tenkte. Det er kun et fåtall av innlegg jeg mener er slike, som har blitt skrevet etter den første dagen i januar. Kanskje jeg skal love meg selv, til nyåret igjen, at jeg skal gå tilbake til det gamle igjen. Ellers så kan jeg jo selvsagt starte med en gang. For vet du hva? Jeg trenger det. Jeg trenger et sted å skrive. Et sted der jeg bryr meg. Og før pleide denne bloggen å være dette stedet. Jeg er ingen outfit-blogger. Jeg har kanskje ikke noe superfancy liv som virkelig er verdt å følge med på, men jeg skriver og jeg mener det på ordentlig.

Jeg har laget meg selv en tagsky, siden jeg satt og lurte på hva det egentlig er jeg blogger om. Ifølge skyen til venstre, blogger jeg mye om kjærlighet. Om musikk, skole, teater, livet og sist men ikke minst om venner. Dette er alt sammen livet mitt. Det er de store titlene som sammen med de små former det jeg lever. Jeg er lei av bilder. Jeg er lei av ansikter og objekter. Jeg er klar for tekst. For omtale. Inspirasjon og motivasjon. Radiohead inspirerer meg akkurat nå. Thom Yorke. Sammen med Björk, Damien Rice og Kent har jeg bestemt meg for at tiden fremover skal være inspirerende og motiverende. Første stopp er isåfall en naturfagsprøve imorgen. Idag har jeg ikke satt av tid til noe som helst annet enn pugging. Slik at jeg etter prøven imorgen kan kose meg med teatersport og en fantastisk gutt på kafè etter det igjen. Jeg har virkelig bestemt meg.

Da er vi på dag 11 i NaNoWriMo og jeg må si at dette går over all forventning. Før jeg satte i gang var jeg var overbevist om at omtrent på denne tiden ville jeg være nedsunket i fortvilelse, ha stagnert  fullstendig og ligget håpløst langt etter på ordtellingen. For ikke å snakke om at jeg skulle være totalt oppgitt over historien min og ikke ha peiling på hvordan dette kunne roes i land på en anstendig måte, eller bli til noe som ikke fikk folk til å ville lete desperat etter Delete-knappen når de leste det.

I stedet koser jeg meg kjempemasse. Det er gøy å skrive, plotet glir ganske så godt avgårde, jeg koser meg med å finne på morsom dialog og å beskrive spennende steder hvor jeg aldri har vært, men som de heldige karakterene mine får besøke. Selv om langt fra alt jeg skriver er språklig perfeksjon, så har jeg til gode å skrive noe jeg synes er fullstendig håpløst. Jeg har hittil skrevet 16 125 ord, og mange mange flere ligger klar i hodet mitt. Deadline-press er en av de lureste tingene noensinne oppfunnet.

Her er enda en teaser fra manuset. Håper ingen får lyst til å trykke på “Delete” av det.

Vår heltinne Maria og hennes nye venn den snakkende katten, som hun kaller Samson, har reist til San Francisco. Der håper de å finne noen ledetråder som kan hjelpe dem å oppklare mysteriet/problemet som Marias mormor etterlot seg. De har funnet et brev fra mormors gamle venninne Gina Zimmermann, og i brevet tyder det på at hun vet noe som kan hjelpe dem.

“Fulle av nye krefter kom jenta og katten ut av restauranten. Mens hun studerte guideboken hadde Maria funnet det hun trodde var den enkleste ruten å ta til der Gina Zimmermann forhåpentligvis fortsatt holdt til. De gikk noen kvartaler for å finne riktig trikkeholdeplass. Så hoppet de ombord på en trikk som gikk videre oppover bakkene i San Franciscos bølgende landskap. Etterhvert kom de til en del av byen som så ganske fornemt ut, men med en kunstnerisk vri. Det var mye egenartede statuer og andre dekorasjoner i hagene og i de høye vinduene. Et strøk med bohemer som hadde gått fra å være sultende kunstnere til å bli mer velstående. Maria prøvde å huske om Gina hadde skrevet noe i brevet sitt som tydet på hva hun drev med, men hun trodde ikke det var noe. Hun hadde sagt noe om Aleksij og bestillinger, men ikke noe mer. Men dette var jo venner  av mormor, og hun hadde for det meste kjent andre sirkusfolk, dansere og folk i showbissniss.

Maria satt med Samson på fanget og holdt ham stadig tettere inntil seg, helt til han ba henne om å slappe av. “Jeg forstår at du er nervøs, men jeg er en katt ikke en teddybjørn”. Hun ble flau og prøvde å tvinge seg selv til åvære rolig. Hun ble heller aldri helt klok på hvordan hun skulle forholde seg til følgesvennen sin. Han var en katt, men snakket og oppførte seg på mange måter som et menneske, han var også mye eldre enn henne, samtidig som hun følte at hun kunne snakke til ham som en venn, ikke som en voksen person. Og det virket som om han likte henne selv om han ofte virket oppgitt og småkjeftet på henne, og hun trodde at det var noe av grunnen til å han hjalp henne, ikke bare fordi han hadde lovet mormor. Hun klødde Samson vennlig bak øret og snart virket han blid igjen.

Hjertet til Maria hoppet da trikkeføreren annonserte at den neste stoppen var der de skulle av. De gikk av trikken og vandret et lite stykke bortover før de tok inn til venstre. Maria kontrollerte gateskiltet mot navnet hun hadde skrevet i notatboken sin. Det stemte, de var i Rosebury Avenue. Maria telte seg framover og før hun visste det stod de foran nummer 88. Det ærverdige murhuset var malt lysegult og hadde rosetter rundt vinduene og inngangsdøra. Vinduene i første etasje var i farget glass som dannet mønstere i art noveau-stil. Det var lys i vinduene i annen etasje, det tydet på at det var noen hjemme. Maria kviet seg enda mer for å ringe på i et slikt flott hus.

“Kanskje vi burde ha ringt på forhånd”, nærmest hvisket hun ned til Samson. “Vi kunne kanskje ha prøvd å finne et nummer. Er det ikke veldig uhøflig å bare dukke opp på døra til fremmede på denne måten?”

“Fysj, slutt å tull sånn. Dette er ikke fremmede, det vil si hvis de riktige menneskene fortsatt bor her så er de ikke fremmede, de er venner av mormoren din. Gå og ring på nå”.

Maria så mismodig på Samson, men rettet seg opp i ryggen, og gikk opp de tre steintrinnene opp til døra. Det stod ikke noe navn under ringeklokka. Hun måtte bare håpe på det beste. Hun presset inn den lille knappen og hun kunne høre kimingen fra klokka gjenlyde i huset. Så ventet de. De ventet en god stund. Akkurat i det Maria begynte å lure på om hun skulle ringe på igjen eller bare gå sin vei, ble døra røsket opp fra innsiden. Bak den stod en mann som så mer enn litt gal ut. Rødt krøllete hår stod ut til alle kanter som en afro, på den store fregnete nesen satt det et par gigantiske og ufattelig stygge briller, øynene som tittet fram bak dem var knallblå og sterkt forstørret av de tykke brilleglassene. Han var kledd i en stor skjorte og en lys bukse som absolutt hadde sett bedre dager, de var flekkete og krøllete og hang og slang rundt den tynne kroppen. Mannen hadde en noe ubestemmelig alder, han kunne være alt mellom femti og sytti. Han var nesten nøyaktig like høy som Maria og nå stirret de intense blå øynene rett inn i hennes. Litt skremt tok Maria et skritt tilbake og tråkket på halen til Samson, som skvatt til og pep.

Mannen i døra så ned på Samson, så begynte han å le. Det var en hjertelig latter, og Maria slappet litt mer av.”

Husker du at jeg sa jeg skulle være med? Hah, selvfølgelig gjør du det!

Legger ut ordteller her for litt ekstra motivasjon…

…så blir det kanskje enda litt vanskeligere å ikke klare det.

(Hvis du ikke har peiling hva jeg snakker om, gå hit)

Nå er det altså dag 4 i NaNoWriMo og jeg holder et jevnt og fint skrivetempo. I går kveld hadde jeg skrevet 5108 ord, og håper på å ned minst 2000 til i dag. For å komme i mål med 50 000 ord innen 30. november må man skrive 1667 ord per dag i gjennomsnitt. Foreløpig virker det overkommelig, men ennå er det mange dager igjen.

Jeg har ikke lyst til å gå så veldig mye inn på hva plotet mitt går ut på ennå, men tenkte at dere kanskje ville lese et lite utdrag av hva jeg har skrevet hittil.

Dette romanutkastet starter altså med at Maria (ca 16 år), akkurat har vært i begravelsen til mormoren som hun hadde et veldig nært forhold til. Maria sitter helt alene på kjøkkenet i mormorens hus da det kommer en ukjent katt på besøk, og hun gir den mat.

“Maria satt lent over kjøkkenbordet, øynene lukket og prøvde å ikke tenke. Hun hørte på katten som smattet og malte, og stengte alt annet ute. Plutselig stoppet lyden. I stedet hørte hun tassing av poter. Hun åpnet øynene og rettet seg opp. Katten satt foran føttene hennes og så opp på henne. Så hoppet den opp på bordet i et elegant og tilsynelatende uanstrengt byks. Katten satte seg midt på bordet og stirret Maria rett inn i øynene. Øynene var lysende grønne og dannet en tydelig kontrast mot den oransje pelsen. Det var en flott katt, han så ikke ut som en typisk omstreifer eller villkatt. Villkattene som av og til dukket opp i hagene i nabolaget, tigget mat eller fanget småfugler ved fuglebrettet, de så alltid tynne og pjuskete ut, de hadde noe rastløst og vaktsomt over seg, alltid rede til å flykte ved den minste truende lyd eller bevegelse. Men katten som satt på bordet til Maria virket både velfødd og velstelt. Han viste overhodet ikke tegn til å være nervøs, de uutgrunnelige grønne øynene stirret på henne så arrogant og selvsikkert som bare en katt kan.
Jeg håper det smakte, sa Maria. Hun visste ikke hvorfor, men det kjentes helt naturlig ut å snakke til katten.
Jo, takk det gjorde det, svarte katten. Nå har jeg blitt fullstendig sprø, tenkte Maria. Jeg snakker med en katt, og tror at den snakket tilbake. Er det dette som er sånn post-traumatisk stress syndrom? Kanskje jeg holder på å bli syk, jeg feberfantaserer. Hun holdt den hånda mot pannen, den andre mot halsen for å sjekke pulsen.
Tunfisk er en av mine desiderte favorittretter, fortsatte katten, mens den slikket seg om munnen. Jeg sier selvsagt ikke nei til ferske reker, eller et stykke laks, men tunfisk har helt klart en uovertruffen konsistens og smak i svært mange tilfeller. Selv når det bare snakk om sakene fra boks som du ga meg nå. Da jeg bodde i litt mer siviliserte strøk enn denne småbyen, så spiste jeg fersk tunfisk regelmessig. Det var saker det, tennene mine løper i vann bare jeg tenker på det.
Katten stoppet et øyeblikk med å snakke for slikke på den venste forlabben.
Det jeg prøver å si er at jeg blir i veldig godt humør når jeg får tunfisk. Det vekker alle mulig slags gode minner, ikke sant? Ikke for å være uhøflig, men du burde virkelig la være å sitte med munnen åpen på den måten. Det får deg til se mer enn rimelig uintelligent ut, for ikke å snakke om risikoen for at du plutselig kan svelge en flue, dessuten pleide Helena å si at du er en veldig smart ung pike, så du burde kanskje gjøre en innsats for å leve opp til det.
Katten avbrøt nok en gang monologen sin, denne gangen for å glatte på den store buskete halen. Maria lukket munnen. Så åpnet hun den igjen for å snakke. Først kom det bare en hes lyd, en slags kvekking, så kremtet hun og ordene kom ut, selv om stemmen var ustødig.
Snakker du? Du er en katt… som snakker?”

To be continued….

(Katten i teksten er altså ikke Chesirekatten, men jeg klarte ikke la være å tenke på ham da jeg skrev dette).

Flamme Forlag forsyner meg med mange godsaker for tida. I helga fikk jeg intet mindre enn tre boksingler fra dem i posten. Hans Petter Blads De bibliotafe, Frode Gryttens dikt i Det norske huset og ikke minst Linn Strømsborgs Øya. Øya, hvor Linn oppsummerer Øyafestivalen, ble naturlig nok den første jeg leste (og jeg ble minnet på at jeg fortsatt angrer bittelitt på at jeg ikke dro dit, neste sommer blir det defintivt Øya på meg). Dette er anbefalt lesing for alle festivalelskere, i tillegg til Linns roman Roskilde, som kom ut tidligere i år.

Bøkene hoper seg opp fortere enn jeg kan lese dem. Jeg lover stadig meg selv at jeg ikke skal låne/kjøpe flere bøker før jeg har lest ut de jeg har stående, men plutselig får jeg hentebeskjeder fra biblioteket angående bøker jeg satte meg på venteliste på for lenge siden, og plutselig ser jeg en episode av Sex & the City hvor det refereres til J.D. Salinger, og så må jeg bare stikke innom biblioteket og låne Franny & Zooey.

En av tingene jeg liker best med Flamme Forlag er spalten der forfattere forteller hva de hører på når de skriver. Sist ut var Stig Sæterbakken, aktuell med romanen Ikke forlat meg. Et av bandene han sverger til som skrivemusikk er Backworld, som jeg hører på nærmest konstant for tiden etter at jeg leste Sæterbakkens omtale. Helt nydelig er det.

Stig Sæterbakkens Usynlige hender, er en av bøkene som har oppholdt seg på nattbordet mitt en god stund nå uten at det har blitt dens tur. Men jeg håper å komme til den snart, og kanskje neste år kan jeg få tid til Ikke forlat meg.

Nå for tiden prøver jeg å nedprioritere lesing, til fordel for å skrive selv. Jeg kjenner meg superskrivegira fordi NaNoWriMo starter til helga. For å hindre meg selv i tjuvstarte på manuset som skal bli til i november har jeg vendt tilbake til romanforsøket som jeg la litt på hylla i våres. Det var veldig fint å skrive på dette utkastet igjen og etter å produsert flere nye sider den sista uka begynner jeg å føle meg ganske full av optimistisk tro på at jeg kan fullføre det.

Litt skrivemusikk, anbefalt av Stig Sæterbakken og meg:

Å begynne på en roman er litt som å slutte og røyke. Som Mark Twain sa “Det er lett. Det har jeg gjort mange ganger.” Om å kutte ut røyking altså. Og romaner fikk han også skrevet. Det jeg mener er at mange planlegger å slutte og røyke. Gjerne erklærer man høyt og tydelig at nå skal man pokker meg slutte. Og så går det fint i noen dager, uker, måneder. Og så sprekker man.

Slik er det ofte når man prøver å skrive også. Man har gått lenge og tenkt at det hadde vært kjekt å skrive bok. Så får man en god ide. Man erklærer høyt og stolt at nå skal det jammen meg skrives bok, du har en strålende roman i hodet, det er bare å få den ut. Så begynner man å skrive. I begynnelsen går det lett, men så står du litt fast angående de mange valg en forfatter må ta, plotet mister drivet, du vet ikke helt hvor du skal ta dette, er det egentlig spennende nok, du har jo egentlig så mye annet å gjøre, du får aldri tid til å sette deg ordentlig ned med manus, og så stopper du opp.

Slik er det for mange som vil skrive, også for meg. Min løsning ble å la romanen ligge på ventehylla og heller skrive på kortere ting som føltes mer overkommelig. Men for litt siden kom det jammen meg enda en romanide snikende inn i hodet. Jeg kjente at jeg ble ivrig og fikk forfattersommerfugler i magen. Så kom spørsmålet om hvordan jeg skal komme lenger denne gangen før min indre tvil kveler prosjektet. Svaret viste seg å bli NaNoWriMo.

NaNoWriMo står for National Novel Writing Month, og er en slags konkurranse som går ut på at du skal skrive en roman på minimum 50 000 ord i løpet november. Først oppretter du en konto hos NaNoWriMo. 1. november begynner du å skrive (på din egen pc, skrivemaskin, notatbok, pergamentrull). Hver dag fører du inn hvor mange ord du har skrevet i ordtellingsboksen på kontoen din. I tillegg har NaNoWriMo forumer hvor du kan diskutere og stille spørsmål til andre deltakere. Du får også oppmuntrende e-poster med råd fra NaNoWriMos motivatorer.

Hele poenget er at de fleste at av oss jobber best med en deadline. Og det korte tidsrommet skal også oppmuntre deg til å kaste alle hemninger og skrive som en gærning før din indre kritiker rekker å protestere. Filosofien er “Skriv masse først, rediger etterpå”.

Jeg har flere ganger tenkt at jeg så gjerne skulle hatt en skrivetrener. Jeg ser for meg en slik fotballtrener som de har i amerikanske high school-filmer. Han skulle stått over meg med streng mine, litt rød i ansiktet og kommandert meg til å gi ham ti sider fort som svint, hvis ikke blir det hundre push ups. Da skulle dere sett skriving. Foreløpig blir det NaNoWriMo som blir min forfattertrener.

I disse dager tenker og planlegger og plotter jeg i hodet mitt. Jeg gleder meg veldig til å komme i gang med skrivingen. Jeg kommer til å oppdatere her på sida om hvordan det går, og jeg håper dere lesere vil hjelpe til med å være litt streng fotballtrener med meg hvis jeg begynner å sakke bakut. Hvis jeg klarer dette har jeg kanskje et komplett romanutkast 30. november!

Og jeg oppmuntrer selvsagt alle andre forfatterspirer til å melde seg på. November er for skriving!

Biblioteka i Nordhordland har kjempa seg gjennom fleire skrivesperrer, innleggingsvegring og sommarferien. Det siste gjekk utruleg bra, men det er ikkje lett å motivere seg sjølv og andre til å arbeide med nettstaden når vesentlege ting manglar. Siste posting viste til at vi hadde vore på kurs på fylkesbiblioteket for å gje alle ei innføring i å legge inn og ikkje minst, skrive tekstar som kunne brukast på sidene. Frå slutten av mars og fram til sommarferien har vi arbeidd med å få stoff ut på sidene. Prosjektgruppa ved Marit og Bente har oppmoda dei andre gruppene til å vere med i ei redaksjonsgruppe. Dette har til no berre resultert i to møte, men der fekk vi satt opp ein plan for produksjon av stoff, når dette skulle leggjast ut og kven som var ansvarleg. På møtet på Bjørnefjorden i august var alle bidraga lagt ut på sidene og vi (sju biblioteksjefar) gjekk igjennom desse og kom med synspunkt på korleis tekstene burde framstå. Vi hadde og ein ny gjennomgang av korleis vi legger ut stoff på sidene og ein presentasjon av bruk av vår interne wiki. Vi gjekk igjennom sidene slik dei ser ut i dag og det kom fram sterke synspunkt på bruk av kommunevåpen og fargepalett. Prosjektgruppa har skrive ein e-post til BS om dette.

Arbeidsgruppene: prosjektgruppa var i utgangspunktet svært oppglødd over at vi hadde delt inn alle biblioteksjefane i ulike arbeidsgrupper. Dette har fungert veldig bra for Barn & Unge gruppa, heilt greitt for IKT –gruppa og heller dårleg for Kulturgruppa. Det er fleire grunnar til at Kulturgruppa ikkje har fungert slik vi ønskte, men det ser no ut til at det er eit større problem med inndeling i grupper. For: – gruppene blir så fokusert på kva dei skal gjere og korleis ”deira” sider skal sjå ut, slik at heilskapen for korleis nettstaden skal fungere forsvinner eller gløymast i alt arbeidet med å halde eigen tempoplan. Dette hadde vi trudd skulle ordnast ved å opprette ein redaksjon, men møta i redaksjonen vert ikkje prioritert og vi er no på eit vis tilbake ved start. Førebels ser vi inga løysing på dette, men denne saka må sjølvsagt diskuterast vidare med biblioteksjefane i løpet av hausten.

Ein annan og svært ottefull sak er at Aquabrowsaren ikkje er installert og slik saka står per i dag veit vi ikkje om den vil bli det heller. Problemet er å få Aquabrowsaren til å fungere saman med Aleph. Saka må løysast av BS/Bibits/leverandør. Før vi veit om dette kan løysast på ein tilfredsstillande måte er det vanskeleg å motivere til vidare arbeid.

Det er en helt grei blogg, men den må av og til finne seg i å bli nedprioritert. Strengt tatt har den blitt det helt siden sommerferien, og i sommerferien ble den i alle fall ikke prioritert, og like før sommerferien var det så mange ting som skjedde, at noe mer enn grei skriving og helt grei prioritering kunne det aldri bli snakk om. Det har blitt postet noenlunde jevnt med poster, men det er spredd rundt halvferdige og uferdige og elendige, og jeg får aldri rettet dem opp. Jeg får ikke kommet meg ovenpå med gjøremålene mine, slik at jeg får prioritret dem.

For meg er det sunt og godt å ha alt for mye å gjøre. Det gjør at jeg ikke setter meg for mye ned med youtube, laster ned for mange dokumentarfilmer og andre filmer, og ser dem, bruker tøysete timer på å følge med på altfor mange sjakkpartier, og analysere dem med Fritz, og spille gjennom dem, bruke timevis på å fly rundt i Google Earth, og sjekke opp alt slags tøys og tull. Det begrenser tiden jeg kaster bort, at jeg har et stramt program.

I høst har det vært lite av alt dette. Jeg har skrevet og skrevet og skrevet, og lest og lest og lest. Målsetningen jeg hadde med poesibloggen, å poste et lite dikt hver eneste dag, med oversettelser og kommentarer i helgene, det har vist seg ganske vanvittig. Gøy, men vanvittig.  Det tar forferdelig lang tid, og det er forferdelig å legge ut en oversettelse som ikke holder mål, eller skrive noe som er direkte feil. Det tar timevis med sjekking, og for tyske, russiske og engelske dikt utenom Shakespeare, går også lang tid med til å velge hvilke dikt jeg skal presentere. Jeg lærer språk, og jeg lærer dikt, legitimerer jeg tidsbruken med. Men til neste år skal jeg ikke poste så mye der.

Jeg har også skriveprosjekt som ikke har med blogging å gjøre. All sunn fornuft indikerer at jeg bør prioritere disse, og nå i de siste dagene har jeg også gjort det. Da skal tekstene gjennom en annen redaksjon enn min egen, og jeg kan ikke levere dem fra meg før det er ordentlig. Og det er så mye lettere å se hva som er galt, enn å lage det riktig. Både fredag og lørdag og i dag har jeg tenkt at jeg skulle kunne gjøre meg ferdig med en gjennomlesning om morgenen, men har blitt sittende hele dagen og også utover natten. Det samme vil skje nå.

Men så vil jeg også levere det fra meg. Og så vil jeg kunne lage posten jeg planla fra fredag av, da jeg fikk tilsendt fra min kjære mor, bilder tatt av søstre Tone og Tonje bryllupet og bryllupshelgen i Kiev. Det ville være en fin og lett avveksling, å mimre litt og skrive litt og legge ut litt bilder i postene i forbindelse med dette bryllupet, og legge ut lenker i en ny post, der jeg skriver som har skjedd nå og den gang.

Jeg kommer til å gjøre det, men det blir ikke i dag. I dag skal jeg skrive andre ting. Og forhåpentligvis vil det bli til noe. Om ikke er gleden ved å skrive alltid belønning stor nok. Søndager har jeg også alltid den beste musikken, og den beste kaffen. Det er en helt grei tilværelse. Og nå får lesere være lesere, jeg skal skrive, og skrive hva jeg vil. Blogging får fornuftig nok vente.

Innimellom går det opp for meg; herregud, du er så latterlig selvkritisk! Du kan jo skrive, for faen! Ikke syt, du klarer det hvis du vil.

Jeg sitter på QBA. Plutselig skrev jeg 2 sider til på EXFAC-oppgaven som jeg har stirra på i en uke. Snart har jeg 5 sider. Da er jeg ferdig. Jeg tror det er en god oppgave. Jeg liker egentlig veldig godt å skrive. Det er bare om å gjøre å legge fra seg den jævla janteloven fra tid til annen.

OK, jeg innrømmer det! Jeg er dårligere til å skrive nye innlegg enn jeg burde…og ønsker.
Jeg kunne kommet med mange, mange unskyldninger her, men det blir jo bare for dumt

Som en direkte følge av den dårlige oppdateringsfrekvensen, har jeg ikke kjempemange treff til daglig.
MEN, stort sett er det i hvert fall én innom…og gjett om jeg får høre det!

“Lenge siden du har blogga nå…”

“hostBLOGGhost”

“skjer det noe, eller”

etc etc.

Jeg skal ikke nevne navn, Håvard, men jeg setter faktisk pris på dette!
Noen tar seg tid til å klikke seg inn på en egentlig intetsigende blogg (det er jeg forøvrig ikke alene om å ha…) for å se om det er noe nytt.
Og det er jo kjempestas!

Så dette innlegget er en hyllest til alle dere der ute som interesserer dere for like mye rart som sånne som meg!
Du/dere inspirerer!

Så da satser vi på hyppigere oppdateringer!!

Jeg kjenner mange mennesker som syns det mest irriterende i hele verden er ting som ikke funker. Jeg kjente en som var glad i store ord, som likte å ta vare på øyeblikk, og som var flink til å sette pris på meg. Det er lov å savne, tenker jeg. Jeg sukker dypt. Jeg savner at det var greit å savne. I slike tilfeller funker ikke hjertet mitt, og jeg lurer på om det fins noen mennesker som irriterer seg over det. Jeg skriver om (til) en annen, men dette handler til syvende og sist om meg. Det er rart dét der, altså.

tatt med engangskamera sommeren 2008

Gaffateip fikser alt.

Jeg trenger råd fra en som har all viten i verden og ingen viten i det hele tatt
alt vi vet er at vi intet vet, og det er viktig å huske nå.

jeg føler det eneste halmstrået i livet svinne vekk fra meg, og hele samfunnsdyret tar opp sine skitne føtter og tramper meg ihjel.

Jeg vil skrive. Det er det jeg ånder for, det eneste som gir meg drift framover.
Ord,tanker og virvelvind.
Men jeg vet ikke hva jeg gjør.
Hva gjør en tekst bra? Er det et håndverk som skal finpusses etter kunstens regler? Absolutt!
Men hvordan vet man at man gjør rett?
Det er ingen fasit på tekst, og god tekst sier seg selv når den er der.
Friheten og kreativiteten på en tekst kan være vakker, men kun hvis man har kommet til det punkt der man har overvunnet teksten i seg selv….

jeg vet hva jeg tolker som kunst i tekst, og føler jeg ikke er dum nok til at det er helt ubetinget, men likevel vet jeg ikke om jeg kan skrive slik jeg ønsker.
Vil jeg noengang skrive ut historiene i hodet mitt? Komponere det perfekte dikt?
Jeg vet ingenting, og er for treg til å lære. Er litteraturvitenskap en omvei, eller er jeg lat?
Burde jeg skifte til det? Kaster jeg bort tiden min på et annet dødt fag?
Jeg vet det er bortkastet å spørre om dette, for “svarene må man finne selv”….

….men det skremmer meg ulidelig å vite at hvis jeg ikke har tankene jeg tror jeg har og ikke kan skrive teksten når tiden kommer…… så har jeg ingenting å leve for….

hvor mye blod er tekst verdt? Er det verdt det å dø for det perfekte dikt? Hvem kan dømme perfeksjon?
Ligger det ett dikt skrevet på en sporadisk notatside slengt rundt i aristoteles’ ideverden?

Mennesket er kanskje det verste utgangspunktet til å dømme noe, spesielt åndsverk, siden vi blir påvirket at alt rundt oss til slike grader at vi er nærmest uvitende om det.
… likevel gjør vi det med glans…

…..kanskje problemet mitt ligger i relasjoner til mennesker og ikke til teksten i seg selv..
verden er kun slik man definerer den selv. Hvis jeg blir kongen med ny skjorte kan jeg vinne.
Jeg kan skrive den perfekte tekst, for jeg kan le av all kritikk. Du kan ikke skade en som ler av alt, aldri tar standpunkt bare avstand. Men da blir det jo ikke den perfekte tekst men bare et symbol på autonomi.

jeg skal gi ut et poetisk verk. Sidene skal være blanke. Det trengs bare en person som liker det før man har vunnet….

jeg roter nå… det er sent og jeg er gal og jeg vil aldri oppnå den eneste drømmen jeg har….
…. jeg tror jeg aldri vil forstå essensen med tekst.. eller kanksje jeg allerede har gjort det, men at mitt guddommelige tekstvesen bare var en lusen ballong…