Hér er 3 spørgsmål til dig:
1. Synes du at den tidl. statsministerfrue er en celebrity?
2. synes du at Sidney Lee er en stjerne?
3. synes du at Lars Hjortshøj er sjov?
Men hvorfor bliver de så anvendt som kendte?

Interesant med Dan Brown affæren. Hvornår sker det samme for publikum, anmeldere og Quentin Tarantino?

Ærlig undren og sure miner over fjer og høns

Så satt vi der igjen. Rundt et dekket bord, med maskene på. De evige maskene som etter hvert hadde begynt å stivne fast i ansiktene deres. Alt føltes falsk og jeg lurte meg selv gang på gang. Denne gangen vil det bli annerledes, denne gangen må det bli annerledes. Jeg orker ikke flere skuffelser. Vi lo og pratet om det vi liker å kalle alt og ingenting. Om studier i utlandet, om planer, om jobb, om kjærligheten. Noen mer ærlige enn andre. Andre mer løgnaktige enn noen.

Først middag, så dessert. Desserten var det beste med hele middagen. Da visste jeg at det ikke var lenge til jeg kunne gå. Tok meg en røyk med de andre ryddet ut etter middagen. Sto ute i vinterkvelden, frøs ikke. Var kald fra før. Måtte være det. Kunne ikke vise følelser. Vi gjør ikke det hos oss. Vi har det bra og vi har det pokker så bra, selv om jeg hatet hele greia etter ti minutter. Ingen måtte vite det. Vi forteller ikke hvordan vi har det. Jeg vet ikke hvorfor, men folk elsker å ødlegge seg selv. Det er godt å se at det ikke bare er meg. Jeg tok de siste trekkene etter å ha avtalt et møte med en av de som ikke var til stede. Gikk stille inn, tok av meg skoene og trakk på meg masken igjen.

Jeg liker å innbille meg at vi er en stor lykkelig familie. Jeg vet vi ikke er det. Men det er koselig å tro på det. At vi kan sitte rundt bordet, nippe til glodvarm gløgg og spise grøt og vente i spenning på hvem som får mandelen dette året. Sånn som vi gjorde før. Før, da jeg faktisk trodde på at ting kunne forandres. Nå tror jeg ikke lenger. Jeg vet at forandringer ikke skjer så ofte. Kanskje fordi folk er redd for å slippe taket? Fordi folk er redd for å vise sitt sanne jeg. Men om vi lyver for venner og familie, lyver vi ikke for oss selv også da? Jo.

Du traff meg i det du sa, det er derfor jeg følte for å få det ut. Tankene. Det er derfor vi skriver, er det ikke? Jo. Vi slipper å treffe øynene til hverandre. Slipper å vise at vi egentlig lyver. Det er deilig å skrive fritt, med tårene rennende nedover kinnene. Jeg gråter ikke. For jeg nekter å la meg selv bli ødelagt av slike mennesker enda en gang. Men jeg kommer aldri vekk fra dere. Dere er familien min. Vennene mine. Og jeg er glad i dere likevel. Selv om jeg ikke alltid ønsker det.

Det er en trist verden vi lever i, og med alle løgnene vi spre om oss vil den ikke bli det vi ønsker. Jeg har prøvd, det er ikke mye mer jeg gidder å prøve. Jeg har prøvd før. Jeg fortsetter spillet for alles husfred, jeg bare slutter å delta så ofte. Beklager, men innerst inne er vi alle egoister.

Årets Oscar-kandidat fra Østerrike handler om flyktninger, men på en annen måte enn vi er vant til. Tema er ikke selve flukten, og heller ikke ankomsten i et nytt hjemland, men farene som truer i et transittland. Jeg snakket med skuespiller Payam Madjlessi under Film fra Sør-festivalen, om budskapet og forhistorien.

Payam Madjlessi foran Vika kino under Film fra Sør. (Foto: Oda Bhar)

For a Moment, Freedom (Ein Augenblick Freiheit) er en østerriksk-fransk co-produksjon med skuespillere fra mange land, mange med egen erfaring som flyktninger. Filmen er innspilt over åtte uker i Tyrkia, delvis i Ankara, delvis i fjellet nær den iranske grensa, mens scenene innendørs er filmet i Wien. Manus er basert på regissørens egen historie, og utviklet gjennom åtte år som et svært personlig prosjekt for ham. Alt dette ifølge den iransk-franske skuespilleren Payam Madjlessi, som promoterer filmen i Norge.

Flukten over fjellet fra Iran er nervepirrende, men optimistisk.

Regissør Arash T. Riahi ble selv tatt med over fjellene av foreldrene sine da han var liten gutt, på flukt fra Iran til Tyrkia. De to småsøsknene hans måtte derimot først være igjen hos besteforeldrene i Teheran, men ble seinere smuglet ut av andre slektninger. I filmen er det småsøsknenes historie som fortelles, sammen med historiene til ulike voksne de møter på veien.

– Regissøren sier flukten var som en James Bond-film. Som gutt var han ikke bare redd, det var også spennende. Det var viktig for ham at disse ulike perspektivene kom fram: De voksnes opplevelser, men også barnas.

Karakteren til Payam Madjlessi er aller mest glad for å kunne kysse kona si på gata, når de kommer til Tyrkia fra Iran.

Payam Madjlessi spiller den kanskje mest tragiske karakteren i filmen, en familiefar som mislykkes i å skaffe sin lille familie flyktningstatus, og ender med å ta drastiske midler i bruk. Som andre patriarkskikkelser nekter han å ta sin kone med på råd, tar tvilsomme beslutninger hun likevel må hanskes med, og rammes av enorm skam- og skyldfølelse når fiaskoen er et faktum.

– Han trodde det vanskeligste var å komme seg ut av Iran. Så viser det seg at heller ikke utenfor finnes noe paradis. Dette er hverdagen for alle verdens flyktninger. Du tror hele tida at det snart vil være over, at du snart kan begynne ditt liv. Men på hvert sted dukker nye problemer opp, et nytt skritt begynner. Du venter kanskje fem år på flyktningstatus, og fem nye år på at et land vil ta deg imot. Hvor gammel vil du være før du kommer igang?

Flyktningbarn som venter i et transittland får gjerne ikke skolegang.

Ikke minst er dette et problem for barna, som ikke får skolegang mens de vokser opp. I filmen framstår Tyrkia i det hele tatt som et farlig og fientlig land for flyktningene. Flukten fra Iran er nervepirrende, men optimistisk, og grenselosene gir et svært sympatisk inntrykk, noe som får meg til å tenke på svenskegrensa under krigen snarere enn det moderne, nedsettende ordet «menneskesmuglere». Først i storbyen Ankara får vi følelsen av å se flyktninger uten sikkerhetsnett. De må holde seg skjult for tyrkisk politi inntil de får flyktningstatus, og for spioner fra det iranske hemmelige politiet som har infiltrert det tyrkiske og truer med både kidnapping og tortur. Griske hotelleiere profiterer på flyktningstrømmen ved å leie ut kummerlige, iskalde rom og ta imot penger under bordet for angiveri.

– Som orientaler eller asiat i Tyrkia har du ingen rettigheter. Du har bare det du greier å få til å egenhånd. Når du må fikse alt selv lærer du deg triks, for du er menneskelig og bruker fantasien. Triksene holder seg kanskje ikke alltid til loven, men de er din eneste mulighet, derfor bruker du dem. Problemet er at da kan myndigheten si: Hei, du er kriminell, du bruker ulovlige triks! Dermed har vi en ond sirkel. Min karakter i filmen har et liknende problem: Han får ikke hjelp ved å bruke logiske argumenter, derfor tyr han etterhvert til metoder for å skaffe seg medlidenhet.

Svenske Fares Fares, kjent for oss bl.a. fra filmen Jallah! Jallah! spiller en viktig rolle i For a Moment, Freedom

Men vi møter også samhold og varme i filmen, og en gjennomgående og sjarmerende galgenhumor overfor det absurde, kafkaeske i situasjonene. Scenen som kanskje best illustrerer dette handler om en varmeovn som bare fungerer med myntinnkast, og som to av flyktningene «lurer» ved å skjære ut sirkler av vinduet i samme størrelse som en mynt, og putte den på.

– Men jo flere hull de skjærer, jo mer kald luft kommer inn. Så de varmer seg på ovnen, men blir kalde likevel! Dette synes jeg viser klart hvor prekært de lever, hvilken kontinuerlig nødssituasjon de havner i.

Etter skolevisningen på Vika snakker Payam Madjlessi inntrengende til elevene, ikke bare om flyktningenes situasjon, men om alles ansvar.

– Vi som får utdannelse har en plikt til å søke kunnskap og tenke litt lenger. Når du ser flyktninger på gata, så vit at de har tatt en tung beslutning om å komme hit, fordi det ikke var mulig for dem å bli der de var. Tenk på filmen og spør deg selv: For hver som fikk komme, hvem ble avvist? Den unge forelskete fyren? Den tøysete småjenta? Den morsomme gamlingen? Da jeg kom til Frankrike gikk det mange år før jeg kunne reise noe sted, fordi jeg ikke fikk papirer. Nå har jeg papirer og blir tatt imot overalt. Men jeg er fortsatt samme mann. Tenk på dette når du ser en «fremmed» på gata. Det kunne vært deg. Du tror det kanskje ikke nå, men det kan bli deg.

Payam Madjlessi var en hyggelig fyr, som gjerne lot seg avbilde sammen med journalisten. (Foto: Oda Bhar)

Oppdatering: For a Moment, Freedom ble vist under Film fra Sør den første helgen. Payam var til stede på alle visningene, og reiser nå videre på turné i regi av Den kulturelle skolesekken. Jeg kan bare si til alle skoleklasser som får besøk av ham og filmen: Gled dere! Og vi andre kan jo bare håpe at den vinner Publikumsprisen under årets Film fra Sør, slik det ligger an til i øyeblikket. I så fall vil den bli vist på NRK – det er nemlig premien.

(Intervjuet er også publisert på Montages.)

Oh-my-God. Ja, si hva du vil, men jeg glemte noe i går. 12. oktober 1968 ble kjekkasen Hugh Jackman født. Gratulerer med dagen, hottie.

Ser at det fortsatt er medieinteresse for jentene som er fengslet for kokain smugling i Bolivia. Mora til Stina Brendemo Hagen klager i Dagbladet over at gutta i Kongo får støtte til utgifter i forbindelse med rettssaken, mens hennes datter ikke får det. — For at norske borgere som blir fengslet i utlandet skal få noe fra Norge, skal det noe spesielt til, sier underdirektør Eldbjørg Kluften hos Fylkesmannen. Hun peker på de strenge kriteriene som må oppfylles for at fri rettshjelp skal innvilges. — Det er både inntektsgrenser, at det ikke finnes et rettshjelpstilbud i landet der de oppholder seg, og at det er en alvorlig sak der de risikerer lang fengselsstraff eller dødsstraff, sier Kluften.

Nå risikerer jo disse jentene lange fengselsstraffer, men mens det i Kongo later til å være tvil rundt skyldspørsmålet, så virker det jo som om i alle fall to av jentene i Bolivia var fullstendig klar over hva de holdt på med, mens den tredje later til å ha blitt lurt med på opplegget av de to andre (dette kom også frem i brevet som en periode lå tilgjengelig på regjeringens nettsider). Den tredje jenta er nå løslatt fra varetekt i Bolivia mot meldeplikt skriver TV2. Uansett skyld, så kan det være interessant å vite litt om hvor ødeleggende produksjonen av kokain er på miljøet og menneskene:

VG, Aftenposten og TV2 melder at det er mye cola i lufta i Barcelona og Madrid. Her er et filmklipp som viser produksjonen av cola i Colombia. I klippet ser du hvor mye dritt det er i cola’en du putter i nesa di eller røyker. Alt det kjemiske avfallet du ser cokabøndene bruker, blir tømt rett ut i jungelen etter bruk – med det resultat at naturen i områdene blir ødelagt. Deretter blir diverse fattige mennesker utnyttet for å smugle dopet inn i vestlige land – risikoen for smuglerne er stor, mens bakmennene sitter trygt på sine kontorer. Mellomleddene er ofte tapere som f.eks Young Guns,  A- og B-Gjengen. Så, hvis du plutselig står der med nesa i speilet i løpet av helgen; husk at dealeren din bare er en kynisk kapitalist. Ikke støtt dritten dems.
God helg!

Edit: det skal bli interessant å følge med på opprullingen av kokainsmuglerbanden som VG skriver om. Saken har forgreninger til Bolivia-saken. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=576049

Oslo byfogdembe har opphevet sin egen kjennelse hvor VG Nett ble nektet å identifisere Christina Øygarden (19) fra Lillesand, som sitter fengslet i Bolivia tiltalt for kokainsmugling, og siste nytt i saken er at rettssaken er fremskyndet til desember 2009.

Les også om Bolivia-saken i disse sakene:
VG-nett politianmeldt etter å ha navngitt narkosmugler.
VG må sladde bildet av narkotiltalt
VG må sladde bildet av narkotiltalt – TV2
Kokaintiltalt var allerede gjennomidentifisert av faren og UD – VG
Identifiseringssak avgjøres i Oslo Tingrett – VG
Jenter (16) rekruttert til å smugle kokain – TV2
Narkosiktet studerer teologi – VG
I varetekt til 2010 – VG
Her er de norske jentene på smuglertur – VG
VG nett får identifisere kokain-tiltalt

Julia Schacht ble kjent for det norske publikum da hun spilte femme fatale mot Kristoffer Joner i Pål Sletaunes thriller «Naboer» i 2005. Jenta fra Helgøya har en rekke andre prosjekter på gang, men først skal hun innom Volumfestivalen og Elverum med et selvskrevet stykke.

- Det er ingen andre steder det lyner og tordner så fint som i Elverum, når det først skal være dårlig vær, sier Julia.

Les hele artikkelen

Vi er inne i nest siste uke av Les Miserables på Oslo Nye teater, og i går passerte jeg min forestilling nr 230 (trøndelag teater inkludert). Det har vært en fin tid og vi håper på fulle hus også ut de siste ni forestillingene.

Har du ennå ikke fått sjansen til å se det, så gjelder det “å få ut fingeren” ! Siste forestilling er 20. Juni 2009.

16. 17. 18. og 19. Juni er det mulighet for rabatterte priser. 160 kroner. Oppgi at du er min venn i billettluken

Håper vi sees på teateret!

Ståle

Prøvene er i full gang, og følelsen er god. Dette blir ett bra show! Jobber sammen med resten av gutta, Eivind Dundas Andresen, Andre Grønås, Åsmund Gjønnes Tvedten og Petter Anton Næss for å få arrangementer musikk på plass.

ShowOff er en gruppe jeg har jobbet med siden November, med Jule show og eventer. Dette er dyktige karer og det er veldig spennende for meg jobbe sammen med dem. Anders Gjønnes kan desverre ikke være med denne sommeren, så derfor stepper jeg inn og tar hans plass. Tvi tvi med Miss Saigon på Bømlo Anders! Når vi er ferdig med spilleperioden på Chat Noir reiser vi til Larvik hvor gutta har hatt stor suksess de siste sommerene!

Spille perioden på Chat Noir er: 2. Juli – 18. Juli og billetter får du på www.billettluka.no eller på www.chatnoir.no

Vi håper dette kan bli en tradisjon i Oslo, da det ikke florerer med sommer show i Tiger staden.

Hjertlig velkommen skal dere være!     Ståle

Nå er det ikke lenge igjen av spille perioden på Les Miserables. en flott periode har det vært, med fulle hus og stående applaus hver kveld. Men det er fremdeles mulig å skaffe seg billetter til de siste to ukene. Gå inn på siden www.oslonye.no og skaff dere billetter før det er for sent.

Hvis man er litt lei main stream amerikanske filmer; skuespillere, livssyn, moralisme, lykkelige slutter, – så kan man se en Werner Herzog film. Bare for en kvelds avbrudd i alt det forutsigbare.

Werner Herzog er en filmregissør (samt operaregissør og manusforfatter) fra Tyskland. Han laget de syv første filmene sine ved hjelp av et stjålet kamera fra Munich Film School: “I don’t consider it theft – it was just a necessity – I had some sort of natural right for a camera, a tool to work with” – W.H. For meg virker det som Herzog har en genuin interresse for mennesket og naturen, den indre kampen mellom det siviliserte og usiviliserte, og det synes i filmene hans. Her er tre av de:

Fitzcarraldo handler om mannen Brian Sweeney Fitzgerald, kalt Fitzcarraldo, spilt med stor innlevelse av Klaus Kinski som hadde et tett og turbulent arbeidsforhold til Herzog i mange år.

Fitzcarraldo er en wanna-be gummibaron i Peru tidlig på 1900-tallet. Han har et lidenskapelig forhold til operasangeren Enrico Caruso og har storslåtte drømmer om å bygge et operahus i jungelen. Filmen starter med at Fitzcarraldo og hans venninne og velgjører, bordellmammaen Molly (Claudia Cardinale), ankommer et  stort operahus via småbåt. De trygler vakten om å få komme inn på forestillingen, Fitzcarraldo har blemmer etter flere timers staking og roing, og slipper etter intenst press inn bakerst i salen. Etter en hysterisk morsomt scene med operadirektøren fortsetter historien; Fitzcarraldo får penger av Molly til å kjøpe en skraphaug av et dampskip og drar oppover Pachitea elven for å starte en gummiplantasje som skal finansiere operaen hans…problemet er bare at gummitrærne ligger slik til at han må krysse et fjell med dampskipet sitt. Et strålende portrett av en grenseløs og lidenskapelig mann, løst basert på en virkelig gummibaron.

The Enigma of Kaspar Hauser, eller Jeder für sich und Gott gegen alle forteller historien til Kaspar Hauser, spilt av Bruno S, en mann som ble holdt sperret inne i en kjeller til han nådde voksen alder. Den eneste kontakten han har med mennesker er en fremmed som gir han mat. Plutselig en dag tar den fremmede Kaspar med ut. Den fremmede lærer han et par setninger, bla “Jeg vil bli en dyktig rytter, som min far”, navnet sitt, og å gå. Så blir Kaspar tatt med til en naboby og etterlatt på torvet der. Han blir funnet i stallen til en av høy stand og satt i fengsel, men han blir snart gjenstand for enorm nysgjerrighet fra lærde, religiøse og adelige. Han flytter inn hos en velgjører og lærer å skrive og lese, etterhvert utvikler Kaspar tilnærminger til religion og logikk som frustrerer folk ansett som intelligente. Så dukker den fremmede opp igjen.

Filmen er basert på en sann historie, og følger mange av den virkelige Kaspar Hausers notater. Den virkelige Kaspar Hauser var 17 år da han ble funnet, mens filmens Kaspar er i førti-årene.

Grizzly Man er en av mine yndlingsfilmer. Det er en dokumentar, og omhandler Timothy Treadwell, en mislykket skuespiller som bestemmer seg for å oppfylle barnedrømmen om å leve med bjørner. Nå vil nok mange beskrive Treadwell hovedsaklig som en bjørneentusiast og ikke en mislykket skuespiller, men for meg blir jo sistnevnte mer nærliggende, om ikke beskrivende, hehe.

Grizzly Man er et ganske nært portrett, ikke fordi Herzog kom tett innpå subjektet sitt – Treadwell ble drept før Herzog lagde dokumentaren – filmen er satt sammen av intervjuer av Treadwells venner og “fiender”, og filmklipp som Treadwell har tatt av seg selv og dyrene, og disse private filmsnuttene blir nettopp veldig private. Vi kommer innpå en lidenskapelig, men sårbar og forvirret person som har gitt opp menneskesamfunnet og lever for og med  bjørnene i The Grizzly Maze. Den må ses!

- RR

Det er alltid litt skummelt å møte en skuespiller. Er det en rolle som sitter der? Har hun en hemmelig lek med seg selv der hun troskyldig svarer på spørsmål? Finnes det en slags underfundig galskap bak den brune luggen som vi vanlig dødelige ikke kan se? Er det noe mystisk der inne?

Hun sitter og drikker en dobbel kaffe latte. Vi er bare et steinkast unna Nationaltheatret og jeg blir plutselig usikker på om det virkelig er henne jeg har foran meg eller om det er en Donna – den enslige moren fra Mamma Mia, en Édith Piaf – den lille spurven fra Frankrike med den vakre stemmen, eller en Ronja Røverdatter – den ville røverhøvdingdatteren.

Skuespillere bærer liksom alltid med seg de rollene de har spilt. I flere år har rollene lånt ansikt og kropp av sin vertsmor og de to, fem eller femten rollene blir snyltedyr som for alltid henger med på lasset. Vil hun tilslutt ende opp som en avslepen skygge av seg selv eller er det motsatt. Berikes et menneske av å innstudere og ha evnen til å leve en annens liv?

Klikk på bildet/Click on the image

En kortfilm av Harald Fossen/A short film by Harald Fossen

Reklame/commercial

Reklame/commercial

Et klipp fra en serie med parodiske firmafilmer/clip from a series of parodic corporation movies

Independent skrekkfilm/an independent horror feature

NORGES ENESTE DIVA: Wenche Foss fikk gjennombrudd som champagnepike da hun var bare nitten år gammel. Fortsatt er hun hele Norges favoritt. Foto: www.radiogrenland.no

Selv om denne bloggen i utgangspunktet er basert på en obligatorisk skoleoppgave, er det ikke uten grunn at jeg har valgt å blogge om nettopp Wenche Foss. Jeg digger denne dama! Hun er bare så sinnsykt kul! Stilfull diva, flink skuespiller og sanger, et hjerte av gull og et brakende samfunnsengasjement til tross for at hun har bikket nitti år. Hun er rett og slett et menneske som jeg og mange andre, deriblant min mormor, ser opp til.

 Det var nok også mormor som i bunn og grunn vervet meg til Wenche Foss-fanklubben da jeg var liten. På denne tiden slet jeg faktisk litt med å skille mellom mormor og Wenche Foss. Det er bare et par år som skiller dem og av utseende er de faktisk ikke så altfor ulike. Begge kjører den samme stilen med elegante drakter og permanent i håret. Jeg husker så godt da jeg som femåring så en reklameannonse med Wenche Foss i et ukeblad og konkluderte med at disse bare måtte være søstre. Når det er sagt, var det jo også på denne tiden at jeg innbilte meg at det rosa rådhuset i Haugesund var et slott og mormor simpelthen bare hadde flyttet hjemmefra sine konglige foreldre. Jeg kunne ikke komme på en bedre forklaring på hvorfor mormor ellers hadde så kongelige møbler i huset sitt…

Opp gjennom tiden har Wenche Foss vært samfunnsengasjert som få og har brukt sin kjendisstatus i dette. Hun har kjempet for psykisk utviklingshemmede, vært veldig åpen om egen kreftsykdom og støtter norske homofiles kamp om bedre rettigheter. 

Alt dette og mere til skal jeg blogge om hver dag i de neste to ukene. Hope you enjoy the ride!

Nå har jeg plutselig havnet på 15.plass over Kjendis-bloggere.
Vet ikke helt hvorfor, men helledussen så kult! Takktakk,til alle sammen.

Og siden vi er inne på kjendiser. Har du twitter kanskje?
Twitter er jo som kjent som statusen din på Facebook. Du skal bskrive dagen din eller hva du gjør akkurat nå med kun 120 bokstaver. Selv er jeg ikke så veldig god til å twitre, og det er heller ingen venner som har det.

Men det jeg liker best, er at jeg kan følge så mange kjendiser. Kjendiser som bor i Amerika og som vi ikke har noe annet forhold til enn det media sier til oss, twitrer plutselig om alle hverdagslige ting.
Min favoritttwitrer er Stephen Fry, som også er en av mine yndlingsskuespillere.

Har du en skuespiller du gjerne skulle ha visst hva driver med?
Sjekk ut www.twitter.com og sjekk om helten din driver med.
Stephen Fry: http://twitter.com/stephenfry
Du kan også følge min kjedelige twitring ved å trykke på denne linken: http://twitter.com/TheaBL

For andre oppdateringer om kjendiser som er mye bedre enn seher.no, besøk http://perezhilton.com

Jeg så nettopp American Crime. Jeg er ikke så glad i drama og sannhetsbaserte filmer egentlig, men denne filmen rører meg.

Den eneste grunnen til at jeg kjøpte den er fordi Ellen Page (mest kjent for rollene i Juno og X-men) har hovedrollen. Den jenta er rå! Hun er jordnær, feminist, pen, står på sitt, og ikke minst er hun en dyktig skuespiller.

“As a girl, you’re supposed to love Sleeping Beauty. I mean, who wants to love Sleeping Beauty when you can be Aladdin?”

Kom ikke her og fortell meg at denne fyren ikke er heit!
Født 6. Desember 1982 i Abilene , Texas.
Og mer enn det har jeg egentlig ikke klart å finne ut.
IMDB har litt mer info.
Og hjemmesiden CJThomason.
Klipp på youtube.com
Eller Twitter (hvor jeg nettopp meldte meg inn… gawd I’m bored.)

Det er sommer, det er sol, og jeg har nettopp sett filmen “Spanglish”.
Paz Vega er en av de vakreste skuespillerinnene jeg har sett!
Jeg vil høre på Maña og flytte til et spansktalende land og lære meg språket.
Hvem vet, jeg skal jo reise til vinteren, kanskje det skjer.