La oss oppsummere helgen..

Fredag var jeg kjempesliten etter jobb og ville bare hjem og ligge i fosterstilling.. Men jeg lot meg overtale til fredagspils med jobben på et altfor trendy sted på Frogner. Som alle vet drikker jeg da ikke øl, så jeg ente med å dele en flaske Cava med Lars. Noen glass senere og jeg hadde glemt hva det var å være sjenert og pratet som en foss med alt og alle. Havnet i diskusjoner om det meste ikludert Transformers. Jeg forlot jobbmenneskene og møtte Fredrik og ble med han på jobb. NSB-julebord er kleine greier skal jeg si deg.. De som vanligvis ikke drikker tar igjen et helt år med drikking og gamle ekle menn prøver seg på de pene unge jentene. Vi lo MYE av folka på dansegulvet. Turen gikk så videre til Smuget hvor jeg endelig fikk meg noe mat, tross alt bare 12 timer og en halv flaske Cava siden sist jeg spiste =P så ble det mer Cava og en haug med cider og så husker jeg ikke så mye mer.. Fantastisk kveld!

Jeg klarte å ta hele 1 bilde.. jeg er flink, jeg vet!

Lørdag ble en slapp dag. Tror fredagen ble sen for jeg sov halve lørdagen. Så hadde Rolf og jeg for en gangs skyld kjærestekveld med pizza og film, hvertfall helt til Modern Warfare 2 kom og tok over igjen.. Da ble det bare meg og sofaen en liten time før jeg gikk og la meg.

I dag har jeg vært riktig så flink! Jeg har vært og tent og jeg har tatt sol, trenger litt brunfarge om jeg skal ha på meg svart kjole på julebord. Etter trening og sol dro jeg med meg Fredrik på vandring gjennom halve Oslo. Veldig deilig å være litt ute. Vi endte på peppes for å spise pizza for tredje gang helgen. Nå har jeg kommet meg hjem og skal bruke kvelden på å pleie meg selv ..

Snakkes!

Sov borte i går forresten, ergo intet blogginnlegg.
Ikke vet jeg hva dere gjør, men mine øyne er i vertfall sprengfull av tårer når jeg leser dette og dette. På den første linken finner dere bloggen, og hjemmesiden, til Gunnhild. For dere som leser litt her inne, så vet dere hvor inderlig jeg elsker boken Idas Dans, og Gunnhild er altså moren. Innlegget jeg referer til er litt internt(i boken), men virkelig verdt å lese. Den andre linken er direkte til Regines blogg. Henne har jeg også snakket om før. Jenta har leukemi, og vil trolig ikke leve til jul. Jeg synes det er heeelt forferdelig, og håper hun få nytt den siste tiden hun har her på jorden. Det er verdt å lese. Hun er både flink med ord, livet og bilder. Generelt er hun bare flink

Bildet er et portrett av Regine(hentet fra hennes egen blogg).

Så er det haken da; her poster jeg et innlegg over at jeg har urinveisinfeksjon, når det finnes slikt i verden. Jeg bør alvorlig ta meg selv i nakkeskinnet å riste ut litt kloke gjerninger om ikke lenge.

For å dra tilbake til mitt-ego-selv så kan jeg påpeke hvor jævlig denne dagen har vært ved å oppsummere alt i ett ord: TOALETTET! Ja, jeg har faktisk tilbragt time etter time der, og alt grunnet den fordømrade urinveisinfeksjonen. Dette har også hindret meg i å lese biologi, så prøven i morgen kan bli heller interessant. Jeg tok et bilde av meg selv, for jeg var virkelig et bustahedni, men jeg finner ikke kabel, så dere veeet. l8r. Nå skal jeg slenge meg i loppekassen, men her, et lite bilde

Det var det for i kveld/dag/natt. Ønsk meg lykke på prøven, så snakkes vi forhåpentligvis ETTER urinveisinfeksjonen, for jeg satser på at medisinene fjerner den i løpet av morgendagen.

Love

Dessutom med beröm godkänt! Tröttheten rann av mig i duschen innan praktiken. Väldigt effektiv dusch i huset… från att ha irrat  omkring i sömnlösa tankegångar hela natten till, taadaa, superalert teacher-to-be med megatålamod. Inte illa, inte illa alls om jag får säga det själv.

Däremot gick luften ur mig när barnen hade hoppat i säng. Mina egna två små bustroll alltså! Jag riktigt hör hur sängen ropar på mig och ingen skulle bli lyckligare än mig om jag fick sova i natt.

Sambo C sitter och jobbar. Stämningen är bättre här hemma men vi samtalar fortfarande inte. Ifall det inte rör barnen eller väder och vind vid middagsbordet. Orkar inte känna efter hur det känns, vill bara sova nu… fast nu när jag tänker på det så fyller min sömnlöshet en slags funktion. Jag blir för trött för att orka känna, orka tänka. Någonting som jag faktiskt önskade mig i går, att bedövas… be careful what you wish for…

Testade kameran i nya mobilen (ja, på den fronten har jag redan hunnit skaffa en ny “partner” som jag skrev om här) i morse. Regn och snålblåst men dessa bollpilar är för otroligt vackra även utan löv.

Jeg er veldig trøtt om dagen, og innimellom skjønner jeg ikke åssen jeg skal klare å lese og pugge alt til eksamen…sukk….det er så mye som skal huskes. Jeg synes det er vanskeligere å huske ting/pugge nå som jeg er eldre, enn det var på ungdomsskolen og videregående. Jeg har så mange andre tanker i hodet nå, og det er tiltak å sette seg ned å lese.
I tillegg har vi to framføringer i andre fag før eksamen. Til fredag skal vi vise fram dukketeater til barn, og neste uke skal vi ha framføring om et kunst objekt vi har vært å sett på. Så mye av tiden vi kunne brukt til lesing går bort til andre fag….men nå har vi i hvert fall laget en kollokvie gruppe, og skal samles et par ganger i uka etter skolen og diskutere, sånn at vi er litt mer forberedt til eksamen. Håper det kan hjelpe litt!

Og i dag skulle jeg egentlig trent aerobic time, men jeg vet ikke om jeg orker. Tiltak å gå ut igjen, også har jeg en begynnende hodepine. Det blir nok ikke mye trening nå før eksamen….synd, men det liksom mer viktig å lese nå.

Enkelt og greit. I dag, mandag, har vært så lang av så få ting, at jeg er tilbake i mitt “hvilken dag er det i dag“-modus, og skjønner atter en gang lite. Skolen gikk forrykende da jeg fikk skrive figurdikt om bibliotekaren(JEI) og attpåtil hadde vikar. Videre bar det rett på jobb, og dit var jeg ikke hjemme fra før nå, som på en måte er i dag, men i morgen, om dere skjønner…(?) Jeg drog hjemmefra i går, og kom hjem i dag, for plutselig er det tirsdag. Herreguuud, døgnet burde begynt på en annen time. Kanskje ny dag burde begynt klokken 0400, slik at jeg også hadde hatt orden osv.

Nå er jeg bare helt utslitt, og selv etter en periode i baksetet på bilen ble jeg ikke bedre osv, så da blåser jeg ut stearinet og takker fint for meg. Bildet kommer heller i morgen, og hello…. alle dere, jeg er bare 19 år. Jeg har ikke strikkeoppskrift på tøfler, jeg har ikke peiling på hvordan man lager kransekake og jeg har aldeles ikke peilig på verken fødsel eller graviditet til dere som enda tror at jeg har barn. Jeg har jobbet i barnehage, ja, jeg passer en nabo, ja, men jeg har ikke barn og har aldri hatt barn(selvom jeg ofte skriver at jeg har barn i bloggen, men det er som regel i de ironiske innleggene, og er dermed ironi). Dette er en tydelig forskjell mellom 50 og 90-tallet folkens!!:D

Natta
Kjrælk.

Hei folkens.

Har vært lite aktiv på bloggen de siste dagene og er fullstendig klar over det.

De siste dagene har vært et eneste stress fra ende til annen med både personer man ikke kommer over ens med og ellers kjipe hverdager.

Så jeg har ikke hatt tid til noe blogging… Nå teller jeg ned dagene til juleferien som skal bli et godt pust i bakken=)

Tar ferie den 18 desember og har ferie frem til begynnelsen av januar. Tenker dette gir en mulighet til å starte et nytt å med blanke ark og nye muligheter;)

Å kaste på håret er alltid et triks for å skjule et ufotogent ansikt! Nei, jeg er ikke misfornøyd med ansiktet mitt, men det hadde bare ikke lyst til å bli tatt bilde av. Derav dette fancy outfit-bildet.

Topp: gina tricot
Strømpebukse: gina tricot
Leggvarmere: cubus
Armbåndet man ikke kan se er foresten fra cubus det også.

Jeg har ikke blogga på noen dager nå, ikke fordi jeg har bloggtørke, men fordi jeg rett og slett ikke har orket. For eksempel i går hadde jeg stappa meg på Baker Hansen for så å komme hjem og spise halvparten av middagen pappa lagde til meg. Etter det greide jeg ikke annet enn å ligge under dyna i senga uten å bevege meg i 2 timer. No way om jeg hadde greid å blogge da! Takk til Gossip Girl og telefonsamtale med Sverre. Selv om det eneste jeg sa var at jeg var sååå mett, for deretter å bli sur når han sier mobilen er utladet og må gå, selv om jeg egentlig burde legge meg på den tiden, men i stedet var nødt til å gjøre lekser….

Hvis noen lurte var det jeg gjorde tidligere den dagen å være på skolen og jobbe, what a great day!

I DAG KAN JEG VÆRE PÅ FACEBOOK IGJEN! Etter en uke fri fra facebook (prosjekt med medieklassen) selv om jeg sprakk 3 ganger… =P ALLE TRE VAR NØDVENDIGE!!

Til de som lurte på hvordan jeg lagde toppingen på muffinsene i forrige innlegg, sjekk ut “martilicious”-siden

Publisert: 16:01

I dag har jeg faktisk klart å lese rundt 10 sider med pensum og gjort meg ferdig med et kapittel jeg skal ha til eksamen. Har masse igjen som stresser meg noe helt ekstremt og gruer meg som bare rakkeren ettersom eksamen er om ca to uker. Føler at jeg ikke kan noen ting…

Uansett: I dag har jeg bestemt meg for å gå på W (la oss bare kalle det det ettersom jeg ikke vil at folk skal finne meg igjen) igjen. Gruer meg veldig ettersom jeg ikke har vært det på lenge. Men fikk meldinger her om dagen om at folk savner meg. Har ikke vært der på over et kvart år, og de sa at de har savnet meg mye og til og med etterlyst meg med artikkel og greier på hjemmesiden. Det er derfor jeg gleder meg, gleder meg til å se igjen folka fordi de har savnet meg. Men igjen gruer meg til spørsmål om hvorfor jeg ikke har vært der. Og jeg har ikke lyst til å si grunnen, men kommer nok til å skylde på at jeg har hatt så mye å gjøre uten å spesifisere noe mer. Lite troverdig egentlig, ettersom de vet at jeg har droppet et fag dette semesteret og sa at jeg skulle få mer tid til W da. Men jeg er eneste jenta der og de er som regel overlykkelige når jeg kommer (nerdegutter hele gjengen, og pleier ofte å mobbe dem og si at de sikkert ikke ser andre jenter enn meg i løpet av uka ). Kjenner at akkurat nå gledet jeg meg litt mer enn jeg gruer meg.

Morsomt å være der det bare er gutter, vi prater om så mye rart, og veldig ofte går vi litt over streken, men det er bare gøy. Likevel går det av og til går det litt langt, og er noen der som er skikkelig kvinnediskriminerende, men har fått beskjed om at hvis det skjer igjen så må jeg si ifra sånn at de skal si kraftig ifra til personen det gjelder. Og det er jo litt trygt.

Likevel: Ingen av de i W vet at jeg sliter (og jeg vil ikke at de skal vite noe heller, sier bare at har problemer med konsentrasjonen og det har jeg jo), bortsett fra en som jeg kjenner fra en annen sammenheng. Og han sa heldigvis ja til å være med når jeg sa at jeg ikke hadde lyst til å dra uten ham. Veldig koselig

Jaja, får nesten spise opp her også dra :S Huff, grugleder meg skikkelig…

Og så en ting som fikk meg til å smile i dag:

see more Lolcats and funny pictures

Publisert: 14:48

Jeg kom meg til DPS på fredag. Det var en fryktelig vanskelig time hvor veldig mye vanskelig med tatt opp, men som vanlig gråt jeg ikke. Orker ikke skrive om det… Men vi pratet blant annet om det som skjedde på torsdag og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør i sånne situasjoner (orker ikke forklare situasjonen så ga henne en utskrift av blogginnlegget mitt, men hun vet fortsatt ikke at jeg har denne bloggen…). Vi fant ut at neste gang så skal jeg bare løpe, fordi det faktisk er det kroppen gjør seg klar til når man blir redd. Vet ikke om jeg kommer til å klare det ettersom jeg har hørt alt for mange ganger at “Du bare flykter fra problemene dine!” og at jeg bare har blitt løpt etter og blitt slengt i bakken. Orker ikke utdype mer, er så utslitt…

På slutten av timen ble jeg veid ettersom jeg har sagt at jeg har gått kraftig veldig ned i vekt. Vekta viste 55kg, men det var vist noe i veien med den så den viste for mye, men ingen viste tydeligvis hvor mye.
“Hvor høy er du?”
Jeg var borte og svarte
“1,63″
“Hva sa du?”
“163″
Men egentlig er jeg 164,5cm, men tror ikke det spiller så stor rolle egentlig, en halv 1,5cm fra eller til. Selv tror jeg forresten at jeg veier rundt 49-50kg en plass, var nemlig det jeg veide før jeg begynte på medisiner. Sa det, men da sa hun: “Du har ikke på deg 5kg med klær.” Noe jeg syntes var veldig rart ettersom hun jo før hadde sagt at vekta veide for mye. Uansett: Det er den vekta jeg skal veies med fremover så da må jeg vel forholde meg til det, selv om jeg egentlig ikke vil siden jeg ikke liker at utstyr ikke fungerer. Tenk om jeg hadde en eller annen spiseforstyrrelse hvor jeg følte meg for tykk? Da kunne jeg jo kanskje føle at jeg var enda feitere og måtte enda mer ned i vekt (men jeg vet ikke for jeg har aldri hatt det, så om noen føler seg provosert eller liknende er det ikke meningen).

Hele helga har omtrent gått med til å ligge i senga og sløve, spesielt fredag, da klarte jeg ikke å komme meg opp av senga etter DPS, det var rett og slett for vanskelig. Jeg lå der med tårer i øyene og orket ingen verdens ting. I går var omtrent likedan, men da leste jeg en del i “De gales hus” og gjorde da faktisk noe. I dag har dagen hittil vært helt lik, men jeg skal prøve å få lest noe fag og håper jeg får det til.

Føler at jeg sakte, men sikkert ikke klarer meg selv lenger… Jeg klarer for eksempel ikke få i meg mat lenger. Ikke fordi jeg vil gå ned i vekt, det er noe jeg absolutt ikke vil, jeg vil opp noen kilo. Problemet er at jeg ikke klarer å lage meg mat, til og med det å lage frokostblanding er for vanskelig om dagen. Jeg vet jeg trenger mat, men klarer ikke… Det går greit de dagene jeg er på universitetet, da får jeg i meg mat fordi jeg kjøper i kantina og jeg spiser om jeg får mat servert. Men hjemme der er ting annerledes, i stedet for å lage meg mat sitter jeg bare å utsetter og utsetter og får det aldri i meg. For eksempel spiste jeg på lørdag og fredag i alt: To glass med Cultura (vann og te har jeg drukket en del av så det fører jeg ikke opp), 2 boller, en sjokolade (sånn liten), en potetgullpose, en neve solsikkekjerner, 8 klementiner og nesten en hel tallerken med grøt. Jeg skjemmes over meg selv, det er alt for lite og jeg vet det. Og jeg vet at hvis jeg ikke får i meg nok mat blir det bare enda verre. Trøsten er nå likevel at jeg lå rett ut på ryggen de dagene uten å bevege meg nevneverdig slik at jeg heller ikke forbrente så mye.

Stemmene og den syke delen av meg sier at jeg må gå mer ned i vekt slik at neste uke når jeg veies så har jeg gått ned så mye at de legger meg inn. Jeg tenker jeg vil egentlig legges inn nå. Der lager de nemlig mat til en slik at jeg får det i meg. Problemet er bare at hvis jeg går mer ned i vekt så kanskje de fokuserer mer på vekttapet enn selve depresjonen og da får jeg kanskje dårligere hjelp. Dessuten har jeg ikke pass til kaninen min om jeg skulle bli innlagt en måned, og jeg vil ikke at han skal få lite oppmerksomhet eller sitte i bur mens jeg er borte. Å bli innlagt fungerer ikke nå, men det er kanskje den letteste løsningen og derfor den virker fristende. Det er garantert flere som trenger oppholdet mer enn meg, for nå har jeg verken skremmende hallusinasjoner eller er suicidal (selvom jeg av og til tenker det, men jeg klarer å slå det fra meg). Blir som en sa til meg: “Det er lettere å gi opp enn å fortsette”. Akkurat nå frister det mest å gi opp, ettersom jeg ikke føler at jeg kommer noen vei. Men i det lange løp vet jeg at jeg har bedre av og fortsette og bli bedre, så jeg skal kjempe med nebb og klør for å komme meg dit. På den annen side er det jo lov å ikke ha det bra hele tiden…?

Føler at det jeg har skrevet nå bare er tull og at jeg ikke klarer å få ut noe fornuftig og at dere som sikkert det sikkert ikke kommer til å skjønne noen verdens ting. Vurderer nå å skrive et helt nytt innlegg, men orker rett og slett ikke…

Stemmene maser, hodet er fult av tanker, mange flere tanker enn det som kommer frem her, husk at jeg ikke orket å skrive ned alt. Derfor det enorme fokuset på vekt og mat, som faktisk bare er en liten mikroskopisk del av alt jeg sliter med om dagen… Der var bare det som var lettest å skrive om akkurat nå… Kanskje fordi jeg har blitt påvirket av “De gales hus” hvor hovedpersonen slutter å spise? Vet ikke…

Orker ikke skrive mer… Tror jeg går å legger meg på senga igjen…

Publisert: 23:40

I dag har jeg egentlig hatt en helt grei dag, og hang sammen med venner til sent og det var mørkt ute når jeg skulle ta bussen. Møtte som vanlig en jeg antar var narkoman som ba etter penger og jeg sa som sant var at jeg ikke hadde penger på meg bare kort. Sto og ventet mens han sto og spurte om folk hadde penger til ham. Var ei som hadde mistet en buss og spurte og jeg prøvde å hjelpe det gjorde også han. Og han gikk tilbake for å spørre etter penger.

Etter en stund smilte jeg bort til henne som hadde mistet bussen for å vise at jeg håpet at den kom snart, og at jeg håpet at hun ikke hadde mistet den noe hun var redd for. Omtrent her snur han seg og sier et eller annet til meg “hvorfor flire …….” hørte jeg bare fordi stemmene distraherte meg slik at jeg ikke fikk med meg hva han sa.

“Hva var det du sa?” sa jeg ettersom jeg ikke fikk det med meg
Så svarte han noe helt annet enn det han hadde sagt og jeg ble redd, ettersom det får meg til å anta at det han sa til meg først var ment veldig negativt til meg. Etter å ha sagt at været var fint osv. veldig sarkastisk snudde han seg mot meg og sa:
“Ka var det du sa?”
“Jeg har ikke sagt noen ting.”
“Ka var det du sa?!”
Jeg ble livredd for klarte bare å få frem:
“Jeg sa bare: Hva var det du sa…”
“Eg hørte det eg er ikkje dum heller!!!” begynte han å skrike til meg
“Lurer du kanskje på korfor eg bomer penger?!!”
“Nei hvorfor du gjør det har jeg ikke noe med. Til bussen kanskje…?” svarte jeg livredd, jeg turde ikke tie stille var redd for at han skulle kanskje seg over meg.
Pulsen økte og jeg hadde bare lyst til å dø, bare dø og slippe å ha han fremfor meg lenger ettersom jeg var så redd…
“NEI DET HAR DU FAEN MEG IKKJE NOKE ME!!!”
Så begynte han å skrike masse til meg som jeg ikke fikk med meg. Jeg hadde bare lyst til å dø, dø og slippe å være redd mer. Slippe og ha flashbacks som kom igjen og igjen… Jeg ville bare dø… Jeg har sikker på at han skulle slå, men han gjorde det ikke… Jeg hadde det helt jævlig…

Etter en evighet kom bussen…. endelig… Og tror du ikke han gikk på med meg… Jeg trodde jeg skulle dø og begynte å gråte mens jeg så ut av vinduet… Jeg hater å gråte på bussen, jeg hater at andre ser meg når jeg har det jævlig… Jo lenger og lenger bussen gikk jo vanskeligere vare det å holde gråten tilbake… Jeg gikk av to busstopp før… Klarte kontrollere stemmen en stund og ringte en jeg kjenner så vidt som bor i samme hus som meg slik at han kunne åpne bakdøra for meg sånn at jeg kunne komme meg til leiligheten min uten å gå igjennom gangen, men komme rett inn i leiligheten min. Han åpnet døra og jeg kom meg inn… Men han og en annen sto i gangen litt langt unna så de kunne ikke se meg gråte, men de sa hei og jeg skulle til å si hei tilbake når stemmen min sprakk, og jeg hulket som bare rakkeren mens jeg låste meg inn i leiligheten min og de så veldig rart på meg…

Stavret meg hulkende inn i leiligheten, kaninen fikk panikk av den høye stemmen min… Hentet meg en dorull og hulket og grein som bare rakkeren…

Ringte pappa…

Det ringte på døren, jeg trodde det var han som hadde åpnet opp, men det var ei helt annen ei, men hun hadde kommet ut mens de to andre sto der og fått høre at jeg ikke hadde det så bra etter det jeg skjønte. Sa til pappa jeg skulle ringe igjen…

“Går det bra? Vil du prate?”
Jeg slapp hun inn.
“Det går greit med meg”, og fortalte hva som hadde skjedd, mens jeg hylgrein.
Vi pratet litt og jeg kontrollerte meg raskt for at hun ikke skulle få seg med gråte, sa det også tror jeg at jeg ikke likte at hun så meg sånn. Vi pratet litt og jeg sa at kaninen hadde fått panikk og hun sa at hun likte sånne kaniner og at de var søte. Jeg sa at han er ikke vant til gråting så han er litt redd (renspikka løgn…. selvsagt…), hun sa “Det er jo bra.” og lo… Trodde tydeligvis på meg… Bra… Hun her vet ikke at jeg sliter og følte ikke at jeg ville si det… Etter en stund gikk hun igjen…

Kjenner at jeg har panikk… Hvorfor i granskauen måtte dette skje meg… Tre stykker… Er redd for å bli det store nye samtale emnet…

Ringte pappa igjen sa at det gikk greit…

Men det går søren meg ikke greit en gang, sitter her å hylgriner og har det ikke noe bra i det hele tatt…

Vil aldri ut av leiligheten min igjen, bli her og sulte ihjel når det ikke er mer mat igjen, men må prøve å komme meg til DPS i morgen…

Hva er det med disse torsdagene….?

Hvorfor kan jeg ikke bare få slippe….?

Orker ikke mer…

Orker virkelig ikke mer…

Få det til å slutte…

*gråter*

Bilde lånt her

I dag har jeg og Bølla gått en lang lang tur, pus var med også. 2 timer for å være nøyaktig. Det var så deilig. Jeg skulle egentlig kjøpe lekmatte til Kristian, men det var noe galt med kortet mitt. Jaja, da var de pengene spart

Så nå skal mor benke seg foran TV’n med pepsi max og bare slappe HELT av… Kanskje jeg skal legge meg i massasje stolen og få litt massasje også

MEN, jeg må tømme tørketrommelen først

Ha en flott kveld alle sammen

Hva gjør du denne Onsdags kvelden?

Publisert: 22:16

I dag er jeg helt tom innvendig…

Ingenting…

Tankene mine som er i form av ord er helt borte, og jeg ser bare bilder og kjenner følelser…
Så det er ikke helt tomt, men føler at det eneste som kommer er negativt eller likegyldighet…
I dag har jeg ikke fått gjort noen ting, annet enn å sitte å spille (jeg som faktisk aldri spiller spill)…
Eller det er ikke sant, jeg har vasket to maskiner med tøy, men bortsett fra de minuttene jeg har brukt på å legge klær inn og ut av vaskemaskinen har jeg bare spilt hele dagen…
Var også en tur på butikken for å ta ut penger, men kom hjem med to melkekartonger og skjønte egentlig ikke hva jeg skulle i butikken på vei hjem, men jeg viste det når jeg gikk inn; husket det ikke når jeg betalte…

Har nesten helt glemt å spise i dag, men fikk laget meg middag; orket ikke så mye men spiste nesten halvparten før jeg kastet resten. Jeg hater å kaste mat…

Føler at jeg bare vandrer i tåka, og klarer ikke finne ut. Det er slitsomt. Det er slitsomt å være tom. Jeg er tydeligvis ikke tom likevel, men tenker ubevist selv om jeg presser bort tankene slik at jeg ikke oppfatter dem. Tankene er for vanskelige.

Tiden blir bare borte, virker som noen har satt den på rask spoling fremover fordi jeg ikke får gjort noe uansett.

Jeg er sliten og har vondt i hodet.

Spilte i går kveld også til klokka ble et.

Var på DPS i går, men behandleren min ser egentlig aldri ut til å skjønne deg. Det jeg får høre hele tiden er bare: «Du klarer deg så bra bla bla bla.». Mener de at jeg klarer meg bra, nå om dagen klarer jeg jo bare så vidt å ta vare på meg selv. Kaninen derimot klarer jeg å ta vare på, så ingen behøver å bekymre seg for ham. «Du klarer deg jo kjempe bra med de symptomene du har bla bla bla.» Så bare fordi jeg klarer å bo alene og ha en kanin og tilfeldigvis går på universitetet, hvor jeg jo ikke akkurat gjør det så bra, så har jeg det tydeligvis bra. Jeg har det faktisk ikke bra i det hele tatt. Det er garantert noen der ute som har det verre enn meg, men jeg har det likevel ikke bra.

Har lyst til å raspe meg opp bare for å se om jeg fortsatt lever….

Jeg er skikkelig ensom om dagen, og trenger sårt en å gråte på skulderen til, en som kan ta litt vare på meg… Har sagt det til behandleren min og hun mener at jeg bare må prate med folk, og at jeg i alle fall ikke må fortelle folk hvordan jeg har det, for det kan jeg fortelle henne. Men hun skjønner jo søren meg ikke en dritt; i hennes øyne har det helt fint og klarer meg bra. Og hun tenker helt sikkert at jeg ikke behøver å komme på DPS heller, for jeg er bare en byrde.

Jeg er bare en byrde for alle mennesker, tror verden ville vært et bedre sted uten meg…

Verden. Verden som tydeligvis ikke er slik jeg ser den. Hvem er det som definerer verden egentlig? Hvem er det som har bestemt hvordan verden ser ut? Jeg tror faktisk ikke verden ser lik ut for noen. Men noen har vist bestemt seg for at sin verden er den riktige og ingen andres. Hvem bestemmer hva som er virkelighet og ikke virkelighet? For ingen mennesker er vel like? Eller har alle andre helt lik virkelighet, mens jeg har en annen?

Hvorfor skal folk ha meg til å gå på medisiner selv om jeg selv ikke vil? Enda jeg har klart meg hele livet på medisiner og først har blitt satt på dem når jeg var 19 og faktisk hadde det mye bedre enn når jeg var liten? Hvorfor?

Jeg er glad jeg har kaninen min, han gir meg ansvar for noe og han viser at han er glad i meg og gir klart i fra når han er missfornøyd. Mennesker gjør ikke det de sender skjulte signaler og har de det ikke bra sier de at de har det bra. Vil de ha noe sier de at de ikke vil ha det. Hvorfor kan ikke bare folk si ting rett ut? At folk ikke sier ting som de er gjør bare at jeg blir mer skeptisk og redd. Hva er det de vil med meg? Er de glade i meg eller bare sier de at de er det fordi de vil ha noe ut av meg? Tenker andre i det hele tatt, eller lever jeg bare i en konstruert verden fordi noen vil finne ut hvordan jeg reagerer på ting. Er jeg et mislykket eller vellykket eksperiment mon tro?

Hodet mitt sprenges… Jeg har så vondt…

Tror jeg har spilt i hele dag for å holde disse tankene unna…

Hvorfor er jeg egentlig plassert på denne planeten? Er det en straff? Er det noe jeg skal lære? Er det et liv etter døden? Når man dør blir man bare til jord da? Hva er i så fall vitsen? HVORFOR? Hodet mitt er fult av store spørsmål…

Jeg er vist ikke tom likevel…

Jeg tror jeg må kaste opp…

Orker ikke mer…

Tror jeg skal prøve å legge meg…

Missfoster!

Nå har jeg virkelig fortjent helg! Mye stress på jobben i dag, altfor mage mennesker som skulle ha altfor mye. Rakk såvidt å kaste i meg litt tomatsuppe og en vaffel i kantinen. Jeg overlevde dagen og kom meg hjem og sloknet på sofaen rett og slett.. Våknet litt før 9 og var en smule forvirret.. Nå har jeg laget meg pizza og skal kose meg helt for meg selv med verdens beste hjemmelaget pizza og julebrus, jeej helg!

I dag har jeg vasket, ryddet og støvsuget hele huset. Skiftet ørten bæsjebleier og stått på.

Har vært litt av personlig karakter også, så er litt sliten nå kjenner jeg. Så nå skal jeg kose meg med sjokolademelk og Hellstrøm på TV

Ha en flott kveld alle sammen:)

Igår var jag lite sliten efter dagens jäkt och stress. Skulle bara vila mig lite på den där soffan som brukar ropa ut sin längtan efter mig när jag kommer hem efter jobbet. Bara en liten stund tänkte jag, annars orkar jag inte gå på kören. Och en stund blev det, men inte så liten. Sambon gav sig iväg samtidigt som jag äntrade soffan och jag vaknade först när han kom hem tillbaka efter fem timmar. Då var körövningen slut för länge sen, liksom Efterlyst och de flesta andra gjorde sig redo för att gå till sängs, samtidigt som jag kom upp tillbaka efter min lilla middagslur. Inte att rekommendera sådana långa tupplurar, för det ställer verkligen till det i kroppen. Nu trodde min lekamen att det var morgon och dags att gå upp igen, så jag har varit uppe till klockan var straxt för fyra, då jag gick och la mig för att sova i ett par timmar. Och pigg är inte det ord som bäst beskriver min uppenbarelse när jag så skulle upp igen, men uppe är jag och nu gäller det att hålla sig på benen så jag kommer i rätt fas igen.

Ute flyger stora vita flingor, fortfarande rätt glest emellan, som för att vänja oss på med vad som komma skall. Under eftermiddagen ska ett riktigt snöoväder komma in över oss, förhoppningsvis blir det inte så farligt ändå. Men rejält halt är det redan, det har jag kunnat konstatera när jag varit ute och farit på morgonen. Bäst att ta det lugnt i trafiken, ja det ska man ju alltid göra, men det skadar inte att vara lite extra försiktig nu när man är ovan med  halkan.

Nu måste jag i alla fall halka iväg för att se vad världen erbjuder mig för utmaningar idag. Vi hörs!

Publisert: 19:51

Unnskyld for at jeg ikke har vært så flink til å kommentere på bloggene deres i det siste, men dere skal vite at jeg leser selv om jeg ikke har kommentert

I dag har jeg egentlig hatt en ganske grei dag: Jeg ble vekket av kaninen og spiste en god morgen yoghurt før jeg gikk til universitetet. Der begynte forelesningen litt over åtte og varte i to timer sånn cirka. Gikk plutselig opp for meg at det nærmer seg jul når foreleseren sa at det var nest siste forelesning i faget i dag. Så nå frem til eksamen kommer jeg bare til å ha et fag. Litt deilig føler jeg, håper bare at jeg klarer å komme meg inn igjen til eksamen. Etter forelesningen hadde jeg en pause før jeg satt  å jobbe i tre timer med en oppgave som må leveres neste uke. Har funnet ut at jeg jobber litt bedre på universitetet enn hjemme hvor det er en del distraksjoner.  Uansett hadde jeg ganske god samvittighet når jeg kom hjem. Laget meg pasta til middag (toro ) og spiste halvparten og kastet resten ettersom jeg bare ble kvalm. Selvom dagen har vært grei føler at jeg vasser rundt i en tykk tåke som jeg ikke kommer ut av. Øynene mine er slørete og det føles ut som hjernen min er byttet ut med en sky eller en ulldott. Hodet mitt murrer også veldig som er slitsomt.

Ellers tok jeg antipsykotiske i helga ettersom noen hadde en fest ved siden av meg ikke ble ferdig før dagen etterpå… Problemet var bare at det var så mye ut av det ettersom de bråket så fælt at ikke en gang de fikk meg til å sove. Søndagen husker jeg ikke noe særlig av. Tror jeg bare sløvet rundt.

Mandag er også borte, men unntak av at jeg husker at jeg var på universitetet. Men natt til i går husker jeg veldig godt: Ei jeg såvidt kjenner latet som hun skulle ta selvmord og skremte meg skikkelig (dette blir en ganske overfladisk beskrivelse og klarer ikke forklare hvor ille det var, og hvor mye dette ødela meg innvendig, ei heller hvordan hun oppførte seg). Hun fortalte ikke at det var tull før klokken var over 01:30 midt på natta hvor jeg allerede hadde rukket å bli helt ødelagt selv om dette er en person jeg faktisk ikke kjenner… Jeg ble mildt sagt kjempe sint, irritert, såret og følte meg skikkelig utnyttet og paranoiaen har egentlig vært litt på topp etter det… Etter jeg pratet med behandler har vi kommer frem til at jeg bare må prøve å få denne personen ut av livet mitt (jeg som ikke en gang viste at hun var en del av livet mitt ettersom hun ikke kjenner meg), før hun klarer å ødelegge meg enda mer. Så jeg skal prøve å ikke svare på noen sms om hun sender meg fler, uansett hvor ille de er. Hun her møter jeg heller ikke så ofte så det burde gå greit. Håper virkelig jeg klarer det, for jeg kan ikke ha slike personer som bryter meg ned i livet mitt akkurat nå…

I går prøvde jeg å få time hos DPS, men behandleren min er så opptatt at hun ikke hadde tid, ikke før torsdag, og da valgte jeg heller å ta timen jeg har fast på fredag… Fikk foresten beskjed om at jeg måtte komme senere enn det jeg pleier… Fikk pratet med henne noe i går da, men klarer ikke telefon, så fikk ikke noe ut av det føler jeg, men det mente vist hun… Jaja… Jeg hater telefon, har følelsen av at jeg blir overvåket og at folk kan laste ned tankene mine når jeg prater i telefonen… Og akkurat nå i det siste har den vært litt mer fremtredende enn på lenge, noe som er veldig slitsomt…

Jeg har ellers vært veldig dårlig på å spise ordentlig denne uka og har bare spist ett måltid om dagen, noe som ikke er særlig bra. Har ikke klart å presse i meg mat heller ettersom jeg bare har blitt kvalm og følt at jeg må brekke meg, ettersom det føles som maten bare vokser og vokser i munnen. Tydelig at psyken har begynt å gå litt utover kroppen. Men i dag har jeg som sagt klar å spise normalt. Dagene går også veldig i surr for meg nå, noe som er slitsomt. Jeg har null begrep om tid oppe i hodet om dagen, og må sette på alarmer hele tiden for å minne meg på at tiden er der, fordi jeg er inne i tankene mine hele tiden og ting har ikke samme tid der. Tenker så mye… Det er slitsomt… Dessuten hører jeg henne som ble tvangsinnlagt skrike i hodet fortsatt, omtrent hele tiden utenom når jeg sover.

Huff… Nå har jeg fått skikkelig migrene og tro  det eller ei, men jeg har nesten sittet tre timer med dette innlegget i følge mobilen min…

Håper dere har det bra alle sammen!

*drikker opp glasset sitt med Cultura og legger seg*

Ps: Har lest ferdig 23-salen nå og så vidt begynt på De Gales Hus

Jeg gjør den klassiske leksefeilen her på bloggen. Utsetter noe. I går, da jeg sa jeg hadde meget å berette var nemlig planen at det skulle ut i dag. For dere der ut kan jeg i dag fortelle at jeg ikke kommer til å skrive om det før jeg orker – og det er ikke i dag!

Jeg synes bildet passer ganske bra, da det liksom har noe med tiden å gjøre. Pluss en finger jeg har tegnet og en tyggis. Det er forresten tatt på det fotokurset jeg var på forleden, men som jeg tror jeg har glemt å skrive om. UANSETT.
Det jeg har tenkt å poste i dag, handler om meg. Jeg fikk det på facebook, folkens.

1. Hvor lenge jeg har levd

Ca. 609120000 sekunder
Ca. 10152000 minutter
Ca. 169200 timer
7050 dager
1007 uker
19 år

2. Hva skjedde i 1990.

1 kg poteter kostet kr 2,02 i engros
Italia vant Melodi Grand Prix
George Bush var president i USA
4 233 116 mennesker bodde i Norge 1/1-1990
Det fantes 2 357 242 registrerte motorkjøretøy i Norge

3. Fakta om mennesker født 15. juli 1990.

Hjertet har slått ca. 711 millioner slag
Hjertet har pumpet ca. 50760 tusen liter blod
Har pustet inn ca. 60912 tusen liter luft
Hver av fingerneglene har vokst ca. 151 centimeter
Kroppen har kvittet seg med ca. 17600 liter vann

Det var jo helt ærlig litt morsomme tall. Og her vil jeg avslutte med et litt molefonkelt bilde. Jeg lover å fortelle om alt det gøye som har skjedd litt utover i uken. Har mye tid til dagblogging skjønner dere. Uansett, så må jeg sove nå! Vi snakkes plutselig.

Kjærleik

Skolen vår har noe som kalles skole-kørdag, altså at vi er på skolen halve lørdagen ca to ganger i året eller noe sånt. På disse dagene har vi undervisning fram til klokka tolv, og så kommer familie og venner på besøk for informasjon og kake-salg og rett og slett få vite litt om hva som foregår her.

Nåja, i dag er det en sånn skole-lørdag, og jeg har selvfølgelig blitt satt opp på jobb i dag. Det betyr i praksis at min dag kommer til å se omtrent sånn ut:

• Opp klokka 7.00 for å spise knekkebrødet mitt
• Så på skolen fram til klokka 11.00, da er det foreldresamtale med kontaktlærer.
• Så møte i auditoriumet rett etterpå for generell informasjon
• Deretter rett opp på rommet og skifte
• 14.30 begynner på jobb
• 21.30 slutter på jobb
• Og da er jeg så sliten at jeg antagelig stuper til køys.

Takk og lov for at det er søndag i morgen og jeg kan sove lenge! Og jeg har funnet ut av pulsklokka mi! Så lenge den registrerer skritt, så teller den kalorier… Ønsket meg egentlig en som kunne måle hvor mange kalorier jeg brukte på en dag, uavhengig av bevegelse, men men! Begynner jaggu meg å like den litt jeg!

Publisert: 21:17

Jeg orker ikke mer….

I går hadde jeg en helt grusom dag: Jeg var på DPS og var vitne til ei på min egen alder som ble innlagt. Jeg satt med behandleren min også plutselig var det noen som slo i veggen på den andre siden, og behandleren min sa:
“Du skjønner kanskje at jeg må gå nå, ettersom det har blitt litt voldsomt der?” *peker på veggen*
“Ja..”
Døren sto på gløtt og jeg hørte pasienten skrike høyt, sint og full av panikk:
“DERE GIR MEG SÅ MYE ANSVAR! JEG ORKER IKKE MER!” og mye annet…
Behandleren min kommer inn og går ut igjen, og går nok en gang uten å lukke døra etter hun sier:
“Jeg må ut igjen, du skjønner jeg er sykepleier.”
Ulven står å knurrer mot døråpningen, den viste at dette kom til å skje, den hadde nemlig vært med meg hele dagen og nektet å gå sin vei. Den viste at i dag kom noe negativt til å skje. Den viste det!
Jeg hører henne skrive enda mer:
“JEG BLIR ALDRI FRISK UANSETT!”
*pang*
“SLÅ MEG DA!!! JEG SLO DEG! SLÅ MEG DA!
“Nei!” (stemme som jeg antar var behandleren hennes)
“SLÅ MEG DA!!!”
“Er det det du vil!”
“DERE GIR MEG SÅ MYE ANSVAR!!! JEG ORKER IKKE MER!!!!”
Behandleren min kommer inn igjen og spør:
“Hvordan går det med deg?”
“JEG BLÅSER I OM ALLE VET DET!!! ALLE VET DET JO ALT!!!”
Jeg sitter med øyene full av tårer. Ulven kommer bort til meg og legger det store hodet i fanget mitt, mens den holder et godt øye med døra. Den kan ikke beskytte meg og den vet det.
“Ikke bra… “
“Det er jo bare en liten spinkel jentunge…”
“Jeg blir redd likevel… Selv om jeg vet at hun ikke skriker til meg….”
“Hun blir innlagt nå, hun har en plass som står å venter på henne.”
Og da hører jeg at pasienten skriker utenfra:
“JEG KAN GJØRE HVA JEG VIL!!! HØRER DERE!!!”
Og omtrent på det tidspunktet, i følge lokalavisa, kledde hun av seg. Hun ble hentet av en ambulanse før politiet kom…

Jeg pratet med behandleren min om sinne og hvorfor jeg ikke takler det. Fordi jeg ikke har hatt det så bra gjennom oppveksten, men jeg kan ikke skrive noe om det her fordi det kan være en kommer til å skade meg eller andre jeg er glad i hvis jeg skriver noe om det. Jeg har problemer med sinne. Jeg takler ikke sinte mennesker og skriking, jeg blir livredd og føler meg liten igjen og har bare lyst til å bli til et sort hull og forsvinne inn i meg selv.

Dette var også ganske ille ettersom det ga meg flashbacks til når jeg var liten, og når det var jeg som skrek. Når det var jeg som trodde at ingen var glad i meg og at mamma bare var ute etter å ta livet av meg, når det var jeg som slo, beit, lugget, sparket og kalte mamma grusomme ting. Nå senere i ettertid har jeg jo skjønt at mamma dro meg med til psykologer, psykiatere, psykiatriske sykepleiere, nervroseksjonen osv. fordi hun var bekymret for meg fordi hun var redd for at jeg skulle ta livet av meg (prøvde som sagt å ta selvmord første gang når jeg var 6år). Jeg trodde hun dro meg med til Berit og Berit fordi de sammen hadde tenkt å ta livet av meg (Barit og Berit var to grusomme damene på nevroseksjonen som behandlet meg som om jeg var mindre verdt enn et dyr, og de er de to eneste jeg vil navngi i denne bloggen noen gang).

Det ga meg flashback på flashback også til de to gangene jeg slo bestemor fordi jeg trodde hun hatet meg og var ute etter meg. Jeg har ekstremt dårlig samvittighet for det, og etter første gang lovet jeg meg selv at det aldri skulle skje igjen:
“Unnskyld! Unnskyld Bestemor!!!”
“Det går greit.. Bare ikke gjør det igjen.”
Men det skjedde enda en gang…
På den tiden stolte ikke på noen og trodde at alle var ute etter meg. Ingen kunne vel være glad i meg?

Så sa behandleren min: “Vi må passe på tida det kommer jo noen etter deg.” Men det ble nok ikke noen flere timer den dagen fordi alle behandlerne satt i møte bortsett fra min og hele DPS’en var tom og det satt ingen i resepsjonen en gang og ingen på venteværelset. Jeg viste ikke da (og det tror jeg ikke behandleren min viste heller) at hun hadde kledd seg naken og at det var så alvorlig, før fikk høre det av noen som hadde lest avisa og på tull spurte om det var jeg som hadde løpt naken rundt… Kjenner jeg er sint på avisa… Hvorfor kan de ikke bare la folk være i fred… Kan de ikke la folk som blir tvangsinnlagt bli det uten for mye bry?

Jeg gikk hjem fra DPS, og følte meg full av sorg og smerte. Død innvendig, men samtidig så full av negative følelser. Masse flashback og når jeg kom hjem havnet jeg gråtende på senga, med en veldig bekymret kanin ved siden av meg som slikket vekk tårene mine. Jeg fikk ikke lov å klappe ham, han skulle bare ta vare på meg. Ulven var ikke der lenger.

Jeg begynner å tro at torsdager er forbannet…

I dag sov jeg nesten ikke hele natten og trodde jeg hadde fri, men det hadde jeg vist ikke i følge ei som ringte meg nå nettopp:
“Men det gjør jo ingen ting, får ikke noe ut av forelesningene uansett.”
“Men det gjør jeg, jeg må legge på, jeg er ikke bra…” var bare svaret mitt
Lurer på hva hun tenker om meg nå…

Jeg er kvalm og vil bare ha en slutt på alt… Jeg orker ikke mer…

Jeg har vært ute av huset, jeg har til og med vært innom universitetet i dag for å hente noen bøker, men jeg hadde ikke fått med meg at vi hadde forelesning (det har vi aldri på fredager, bortsett fra i dag tydeligvis). Jeg har aldri gått glipp av en forelesning før… Jeg har lyst til å kaste opp alle innvollene mine…

Jeg var på DPS i dag også for å levere noen greier… Behandleren min var ikke der i dag, men jeg har en annen jeg kan prate med… Men jeg orket ikke tanken på å prate om i går med ei ny ei, jeg orket ikke… Hva ville hun komme til å tro om meg…? Men nå angrer jeg… Hadde jeg vist at jeg hadde gått glipp av en forelesning hadde jeg gått, men det viste jeg ikke før nå…

Jeg har hørt henne skrike kontinuerlig oppe i hodet mitt siden i går, og jeg har flashbacks om og om igjen. Jeg sov nesten ikke i natt, jeg er sliten… Jeg har ikke lyst til å ta selvmord og jeg vil ikke heller, men akkurat nå tenker jeg at jeg nesten skulle ønske at det skjedde en ulykke med meg sånn at jeg døde. For da er det jo ikke selvmord lenger, og det er ikke min skyld…. Men jeg tenker på kaninen min; ønsker jeg å dø uansett om det er for egen hånd eller på grunn av en ulykke er det uansett veldig egoistisk overfor kaninen min… Hvordan skal han klare seg uten meg?

Jeg orker ikke mer… Jeg trenger noen å prate med, men har ingen akkurat nå… Det er derfor jeg skriver nå, det hjelper mer enn å bare skrive et ark til meg selv… Tenker at jeg kanskje kommer til å fjerne innlegget etterhvert i respekt for hun som ble innlagt, men hun er jo også anonym, så jeg vet ikke…

Jeg orker ikke tenke…

Jeg orker ikke mer….

Tror jeg skal legge meg nå…

Kaninen ligger ved føttene mine og ulven ligger på gulvet (den er sjelden inne i leiligheten med mindre jeg ber den om det, men i dag og i går lå den her inne uten å ha blitt bedt om det), de virker bekymret for meg og ingen av de to vil slippe meg av syne. Jeg kan ikke svikte dem…

Publisert: 19:44

I dag har vært en slitsom dag, men jeg klarer meg og jeg kjenner meg mye bedre nå enn bare for noen dager siden.

Det skjer ikke akkurat så mye om dagen og jeg går stort sett rundt og er trøtt.

Tankene vil ikke gi slipp et eneste sekund om dagen noe som er veldig slitsomt, og jeg ønsker meg egentlig litt stillhet. Så leser en del om

Ellers har jeg også gått ned i vekt og ser ut som et beinrangel igjen, og ribbeina syntes godt igjen Var på et ernærings foredrag sist torsdag (etter jeg mistet kontrollen, så gikk glipp av første del). Spurte foredragsholderen hvordan jeg kunne gå opp i vekt på en sunn måte, men det kunne hun ikke svare på: “Kanskje spise mer kjøtt og fett?”. Men å spise mer kjøtt er uaktuelt, der har jeg verken råd eller lyst til… Virker som folk bare fokuserer på å gå ned i vekt om dagen, og ingen tenker på at det faktisk er noen av oss som sliter å holde på oss det vi spiser.

Gikk opp i vekt etter jeg flyttet hjemmefra, men nå ser det ut som jeg har begynt å gå nedover igjen. Jeg spiser fortsatt like mye og akkurat det samme som jeg pleier, så jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg har ikke matlyst om dagen, men presser nå likevel i meg mat fordi jeg vet at jeg har godt av det og spiser opp alt så det er sjelden jeg kaster mat. Folk blir som regel forskrekket når de ser hvor mye jeg spiser; “for du er jo så liten”…

Ellers virker det også som om det er helt greit å komme med negative kommentarer til oss som er tynne: “Du er så tynn og bleik er du sjuk?”, “Å så tynn du er, har du anoreksi eller noe?”, “Ja du har godt av å trøstespise du!” osv. Det er skikkelig plagsomt, og går faktisk ut på selvtilliten… På videregående kom egentlig den verste episoden hvor jeg ble sendt til helsesøster fordi de trodde at jeg hadde en spise forstyrrelse fordi jeg er tynn, for man kan vel ikke være det naturlig uten å trene og sånt tydeligvis… Der ble jeg veid og målt og de fant ut at jeg var på grensen til å være undervektig, men fortsatt hadde normalvekt (men ikke hvis man bruker BMI som regnes ut på nettsider). Så jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte begynne å spise litt sunnere så skulle det nok gå bra; “Men ikke begynn å slanke deg!”. Begynte etter det å spise minimum en stor melkesjokoladeplate hver dag i en måned, men det ente bare med at jeg gikk ned noen kilo.

Sånn kroppen min var før jeg gikk ned var jeg egentlig veldig fornøyd med og i fare for å føle meg innbilsk følte jeg meg ganske flott. Nå derimot har jeg begynt å gå med store klær igjen (lenge leve kaldt vær!) fordi jeg er redd for at ribbenene vil syntes om jeg går med tettsittende tøy. Det er vel ganske lite sannsynlig egentlig at de kommer til å gjøre det, likevel tenker jeg: “Men tenk om…”.

Kanskje jeg skal trene og bygge noen muskler for å se større ut? Hadde det bare vært så lett… Jeg er elendig til å få satt sånne ting ut i livet, og like elendig til å følge det opp… Føler at jeg ikke har tid, studiene tar så mye tid, og jeg stresser med å få ferdig rapporter osv.

Tenker at det kanskje har noe med at jeg har vært så utslitt etter torsdag og derfor har spist noe uregelmessig, og det har sikkert noe med for lite søvn osv. Stresser også om dagen fordi jeg har en lab jeg er nødt til å fullføre. Kanskje noe av grunnen er fordi jeg har sluttet på medisiner? De gjør jo ofte at man legger på seg litt. Den indre nedstemtheten min har sikkert også masse å si. Hvem sa at psyken ikke påvirker fysikken?

Publisert: 20:16

Unnskyld for at jeg har vær så dårlig med å kommentere i det siste….

På fredag ble jeg ferdig med I morgen var jeg alltid en løve og jeg planlegger å skrive en slags bokanmeldelse her, men ikke i dag fordi jeg er så sliten (og fortsatt utslitt etter torsdag). Jeg har også begynt å lese på 23-salen og har kommet godt i gang.

Lørdagen min var veldig koselig og jeg fikk blant annet spandert en burger på meg, og fikk møte igjen hun som hjalp meg på torsdag igjen. Eneste negative som skjedde var at jeg fikk høre at noen ønsket å høre stemmer og se ting. Og mitt svar på det var at det faktisk er veldig skremmende og koselig hele tiden. Men da var svaret: “Jeg liker smerte.”. Kjenner at jeg blir frustrert av sånne ting. Ingen kan med hånden på hjerte si at de ønsker å ha det fælt vel? Jeg tror det går mest på nysgjerrighet. Det er kanskje gøy i maks noen timer, men ikke når du ikke kan slå det av og det holder på hele tiden.

Ellers føler jeg meg litt fylt av redsel om dagen, kjenner jeg er redd for mye. Redd for å ikke klare det jeg vil. Redd for at jeg skal gi opp. Redd for at andre rundt meg skal gi opp. Redd for at kaninen min skal dø. Redd for at jeg ikke er bra nok (jeg føler meg nemlig ikke bra nok…)… Redd for at kortet aldri kommer frem til meg… Jeg er redd for at brannalarmen skal gå… Jeg er redd for at huset skal brenne ned når jeg er borte… Redd for at folk snakker om meg bak ryggen min… Osv…

Jeg er redd og akkurat nå om dagen kjenner jeg at jeg trenger noen som kan trøste meg og passe på meg… Men jeg har ingen slik person her jeg bor nå… Føler meg ensom…

Med en blanding av Khia(artist) og imperialisme(historielekse) på hjernen sier det vel seg selv at jeg kommer til å drømme snodig i natt. Jeg er stupa trøtt, og har halvveis stått opp fra drømmenes rike for å gjøre to ting jeg plutselig kom på at jeg måtte gjør før øynene klapser igjen og setter livet mitt på vent.

sofalur

De to gjøremålene er forøvrig unnagjort, og var for det første å blogge, og for det andre å nappe øyenbrynene. Dere kvinner der ute i verden kan si hva dere vil, men det er ingenting som er verre enn nettopp det å nappe brynene. Jeg stilte meg opp foran speilet, tok pinsetten i hånden og ikke før TRETTIFEM nys senere var det ene brynet ferdig. Etter 35 nys kan jeg bekrefte at man både slever og gråter, og dermed verken har kraft eller motivasjon til å fortsette med det neste. For å gjøre dette litt enklere for dere, vil jeg derfor si at jeg sitter her med ett nappet bryr, og undres over hvor mange som egentlig kommer til å merke det. Nå faller kroppen min snart sammen, så jeg gir dere et veldig random bilde å se på, slik at dere ikke drømmer om det siste dere tenkte på(atsjooo), men noe litt finere.

Bildet har jeg tatt selv på den tid da solen enda varmet. I vinterstider som nå, er det bare å slenge de vinterkledde bena(hvem bruker shorts om vintern) under dyna, og å søke ly hos kjente og kjære som har en klem på lur. Jeg sender en cyber-klem til alle dere som ikke er så hissig på klemmefronten, og håper den når frem

Love