once more with feeling er en av de beste buffy-episodene. hele episoden er lagt opp som en musikal, der de forskjellige personene med jevne mellomrom bryter ut i svulstig sang. den absolutt beste scenen (og sangen) er den i klippet nedenfor. anya er livredd kaniner, har alltid vært det, så når resten av gjengen begynner å synge om hva som kan være årsaken til all denne – ja, nettopp – syngingen, har hun sin egen løsning.

du kan til og med synge med!

cameron crowe er stor fan av my so-called life.

originalen.

jerry maguire (de skal på date, og renee har i sin begeistring kledd seg alt for fint i den lille sorte, hvilket utløser kommentaren: wow, that’s not a dress. that’s an audrey hepburn movie.)

mens vi er inne på det: filmscener som alltid får meg til å grine:

den engelske pasienten, etter at katharines mann har kræsjet flyet i ørkenen og almásy må bære henne inn i hulen:
almásy: you’re wearing the thimble.
katharine: of course, you idiot. i always wear it; i’ve always worn it; i’ve always loved you.

og da han endelig kommer seg tilbake. voiceover katharines notater i almásys bok:
we die. we die rich with lovers and tribes, tastes we have swallowed, bodies we’ve entered and swum up like rivers. fears we’ve hidden in – like this wretched cave. i want all this marked on my body. where the real countries are. not boundaries drawn on mapswith the names of powerful men. i know you’ll come carry me out to the palace of winds. that’s all i’ve wanted: to walk in such a place with you.

i filmen heartburn fra 1986 lanserer jack nicholson en interessant teori om hvor alle sokkene vi mister, ender opp. personlig bruker jeg ikke så mye krefter på å tenke på dette – for meg har sokkespørsmålet en filosofisk dybde på lik linje med gud, verdensrommet og min rolle i universet, og så dyp er jeg bare ikke.

- Here’s a riddle for you. There’s 200 million people in America. A hundred million of them are men. They lose four socks a year, conservatively. I lose ten myself. That’s 400 million missing socks. Missing forever. Where are they? Nobody ever sees them again. You’d think you’d run into one of them every once in a while.

- They’re in heaven. You die, go to heaven, and they give you this big box with all your missing socks and mufflers in it. And you get to spend eternity sorting it out.

filmen kan også skryte av sangen coming around again, sunget av carly simon. tenk deg undertegnede foran tven, ti år, filmen ruller over skjermen for tjuesjette gang denne uken. carly simon synger “and i believe in love. what else can i do, i’m so in love with you”. that’s a lesson in love, right there.

få scener er like bra som den siste, der meryl endelig har gått fra jack og flyr tilbake til new york alene med et spedbarn og en toåring. opp alle jordens forsmådde kvinner.

en av mine absolutte favorittfilmer er donnie darko. favorittserien er og blir seks fot under. hvis det går litt tid mellom hver gang jeg ser det ene eller det andre, er det utrolig fint å se dem igjen. man glemmer liksom litt hvor bra ting er.
for ikke lenge siden kjøpte jeg sesong fire av seks fot under. her en dag fikk jeg plutselig nok av tassled german ladies og dubbet laguna beach – det var på tide med litt bra tv. og herregod så bra det er. jeg kan ikke si det nok. episode én i sesong fire er så utrolig trist og tragisk og veldig, veldig bra. den må ses.
i episode to oppdaget jeg plutselig et fantastisk stykke casting. hver episode begynner med et dødsfall, og i denne episoden er det en svært religiøs dame som blir påkjørt. scenen begynner med to menn som står og blåser opp en hel haug med life-size plastdukker – you get the picture – som skal leveres til åpningen av en pornofilmfestival. de festes til (det åpne) lasteplanet ved hjelp av et nett, men underveis løsner selvfølgelig nettet og dukkene begynner å stige til værs. den religiøse damen ser dukkene sveve opp mot himmelen og tror det er engler. hun stopper bilen, løper rett ut i veibanen mens hun priser herren, og blir smack-bang kjørt ned. og her kommer rosinen i pølsa: den religiøse damen spilles av beth grant, som i donnie darko har rollen som kitty farmer, den dypt konservative og selvfølgelig fullstendig hyklerske gymlæreren som elsker jim cunningham og hans livsfilosofi, og som er leder for skolens star search-dansegruppe sparkle motion. denne damen står bak et av filmhistoriens beste sitater. kitty kan ikke bli med sparkle motion til en konkurranse i los angeles fordi hun må bli igjen hjemme og støtte jim cunningham etter at politiet har funnet barneporno i et skjult rom (som åpenbarer seg etter at donnie setter fyr på huset). kitty spør i stedet rose, donnies mor. roses datter samantha danser også i sparkle motion, men når kitty spør om rose kan ta over ansvaret for denne turen, nøler rose. kitty anklager rose for å ikke være nok involvert og dedikert til dansegruppen, noe som resulterer i kommentaren “sometimes i doubt your commitment to sparkle motion”. det ironiske er selvfølgelig at kitty blir hjemme for å forsvare en mann som driver med barneporno.

jake gyllenhaal er forøvrig mannen jeg hadde giftet meg med hvis jeg hadde vært streit.  

hanne lore har lagt opp filmmusikken fra days of thunder på fellesserveren på jobb, og guriland som vi mimrer. favoritten må være deal for life med john waite.

filmen er full av klassiske sitater fra den barske, men samtidig myke, cole trickle:

Cole: Claire, I’m more afraid of bein’ nothing than I am of being hurt.

Dr. Claire Lewicki: Boy, you’re very quick.
Cole: You oughta see me drive.

jeg vet ikke om tom var noe sexsymbol i denne filmen, men når han ligger i senga med nicole og forklarer prinsippet om å ligge i rompa på en bil for å få gratis drahjelp frem mot mål (herlig bruk av bil-lingo som et uttrykk for følelser. myk og barsk, myk og barsk), var det ikke i hvert fall ikke ham jeg så på. nicole kidman på begynnelsen av nittitallet … sukk.