Oppsumere de siste dagene:

• I dag blei det delt ut ein invitasjon til sausage sizzle (pølsefest) til alle de som jobba bra i engelsk. Ca. 3-5 i kver klasse fikk, og eg får i morra ein pølse til lunch. Weehoo!
• Proffessor Umbridge er tilbake på skolen, viserektor som liker og kjefte på exchangestudents for ukjente grunner. 3 gode veker uten henne!
• Møtte ein dansk syklist som hadde sykla heile veien fra Cairns til Coolum (er en to timers flytur)
• Fikk bursdagkake 6 veker for seint, kan noen sjå kven det skal forestille?
• Julepynten kom for to veker siden. Og lysene på juletreet synger sanger.
• Folk her kan ikkje historie. Halve fysikkklassen kunne ikkje forkjellen på kapatalisme og kommunisme, de visste heller ikkje kva Sovjetunion var. Beste kommentaren var i dag når eg viste Norge på ett kart til han eine geeken: “Too be honest, I didn’t know where Norway was until now.”
• Eg har vert her i 16 veker i morra! Noe som betyr bare 8 måneder igjen!
• EIN MÅNED TIL SOMMERFERIE!

Vi er ikke altid i så god tid i min familie, og det plejer at passe os fint, først at finde ud af, hvor sommerferien skal gå hen, når vi sidder pakket sammen i bilen. Derfor troede vi, at vi var i rigtig god tid, da vi i går begyndte at kigge efter festlokaler til datterens konfirmations næste maj. Det viser sig bare, at alle andre mennesker lejer festlokaler til konfirmationen ca. 5 år inden den skal holdes. Hvilket i virkeligheden nok ville have været en god idé, for der er ikke flere festlokaler tilbage på hendes konfirmationsdag! Nå, men vi må jo lede videre, og hvis vi ikke finder noget, må vi jo holde det hjemme.. Noget skal vi nok finde på, kreativitet er efterhånden vores stærke side!

Fordi alle skoene jeg finner er stygge, eller jeg har så store føtter at de kommer til å se helt klumpfot på meg, undres jeg;

kanskje jeg bare skal bruke de fine nye tøyskoa fra Sverige. De er litt store, ullsokker passer sikkert.

Det er sikkert like intelligent som da jeg gikk barbeint på Øya, men hey, jeg sparer meg et par kroner og dårlig samvittighet for å værra materialistisk og drept noen dyr (hvis jeg hadde kjøpt lærsko).

Og jeg tror det ville holde meg i fint humør ganske ofte, se ned på de svarte skoa med de fargede maljene, minnes den fine turen til Sverige med Chris, og sommeren 2009 som endte den helga, siste helga i august.

Tror egentlig den eneste bakdelen er at jeg kanskje kan bli litt våt på føttene, men hey, jeg er vanntett.

overogut, nå må jeg vaske videre og høre på Green Day litt til.

gleder meg helt sinnsvakt

En af de bedste ting ved at holde ferie er at have god tid til at læse for sin fornøjelses skyld. Det er vidunderligt at være sammen med sin familie, at lege med børnene og at opleve en masse sammen – men for mig er det ikke en rigtig god ferie, hvis jeg ikke også får tid til at pløje mig gennem nogle bøger. Og når man nu rejser til udlandet, hvorfor så ikke kombinere den fysiske rejse med en indre og dykke ned i landets litteratur?

Den ide har jeg haft i flere år, men først i år fik jeg gjort noget ved sagen. Vi tilbragte knap tre uger i Italien, og med i kufferten havde jeg en stak meget forskellige romaner. Hjemmefra havde jeg forberedt mig lidt ved at læse ’I nuet’ af Andrea de Carlo, en lille roman om det moderne parforholds besværligheder, ’De kosmokomiske’ af Italo Calvino, som vel bedst kan betegnes som en fantasifuld fabuleren over ideer som universets tilstand før Big Bang og tilværelsen på jorden, mens månen endnu var ganske tæt på, samt Niccolo Ammaniti: ’Jeg er ikke bange’ hvor en dreng finder en anden, bortført dreng lænket i et fangehul under jorden.

Vel ankommet tog jeg for alvor fat: ’Leoparden’ af Lampedusa, der beskriver Italiens samling i 1860’erne set fra en siciliansk fyrsteslægts perspektiv, Margaret Mazzantini: ’Zinkbaljen’ om en italiensk kvindes historie op gennem det 20. århundrede, Christina Commencini: ’Tyrkerens frakke’ om to søstres opvækst og liv under ungdomsoprøret, Gianni Celati: ’Fortællere fra sletten’ med noveller baseret på gode historier fra Po-slettens beboere og Elsa Morante: ’Historien’ om en udsat romersk familie under og lige efter anden verdenskrig.

Ikke overraskende var der både perler og nitter imellem. Ammaniti er en mester i svøb med hans sublime skildring af, hvordan drengeårenes verdensbillede langsomt krakelerer til fordel for et mere barskt syn. Lampedusa og Morante levede begge op til mine store forventninger, og de gav virkeligt gode indblik i to af det moderne Italiens mest afgørende historiske perioder. Og så var ’Tyrkerens frakke’ en glædelig overraskelse med sin skildring af dynamikken mellem de to søstre og aktivismen på 1970’ernes italienske venstrefløj. Den største skuffelse var Celatis ’Fortællere fra sletten’, der så vidt jeg kan se hyldes som et storværk inden for italiensk litteratur, men som jeg havde svært ved at se den store gevinst ved.

Alt i alt fungerede det fint at kombinere rejsemål og ”læseplan”. De ældre bøger gav en bedre forståelse for Italiens udvikling og baggrund. F.eks. gav Morantes skildring af den turbulente udvikling under anden verdenskrig, hvor Italien både var aksemagt, allieret, besat og befriet en større forståelse for de historiske mindesmærker vi så i Bergamo. Det har været sin sag at mindes en så kompliceret sag, så monumenterne priste i reglen regimenternes indsats i alle sammenhænge, selvom nogen af dem med eftertidens øjne ser mere heroiske ud end andre. (Er det virkelig værd at hædre, at man deltog i angrebskrigen mod Abessinien i 1936?)

Mindeplade på la Rocca i Bergamo Alta

De nye bøger viste først og fremmest, at forskellene mellem Danmark og Italien i dag er beskedne. Med velfærdsstaten, kvindefrigørelsen, demokratiet som det politiske system, ungdomsoprøret, de facto sekularisering osv. som fælles erfaring for hele den vestlige verden efter 1945, er der mest tale om variationer over et fælles tema. Den opfattelse blev bekræftet af både litteraturen og indtrykkene fra selve rejsen, og på den måde spillede de to rejser fint sammen.

Alligevel opnåede jeg ikke helt det jeg ville; muligvis fordi jeg ikke taler eller læser italiensk, så der var ingen genkendelse af litteraturens udtryk i de lokales tale, når vi handlede ind, gik på gaden eller så på kirker. Eksperimentet bør med andre ord gentages, men det skal være i et land, hvor jeg i forvejen forstår sproget nogenlunde. Hmmm. Mon familien kan lokkes med til Sverige?

Vi har udtrukket en vinder blandt de mange indsendte ferieminder.
Vinderen blev Aase Carstensen fra Aabenraa.

Her er min sommeroplevelse og feriebillede. Det var en sjov oplevelse i Fredericia Lystbådehavn, hvor svanen kom og holdt vagt
Indsendt af Aase Carstensen

Tillykke til Aase Carstensen som modtager et Luksusbevis med posten.

Så skal der kræses for hinanden! Med et luksusophold er kvaliteten i højsæde, og rammerne for romantiske oplevelser ligger lige foran jer.

Luksusopholdsbeviset består bl.a. af slotte/herregårde, wellness og storbyferie og indeholder min. 2 overnatninger for 2 personer.

Beviset består af en voucher samt katalog over alle hoteller vi samarbejder med.

Tak for de mange flotte indsendte billeder til vores konkurrence. Vi holder løbende konkurrencer som denne. Hold dig informeret omkring dette ved at tilmelde dig vores nyhedsbrev.

Klik ind på vores forside og indtast din email. www.bellevuetours.dk.

Jeg vil så gerne have, at han skal opfatte mig som sexet. Se mig som smuk. Og måske lækker. Og jeg har knoklet for det. Barberet ben, arme, bikinilinje. Smurt tonsvis af creme i ansigtet. Lagt tusind lag mascara. Og malet negle i alle regnbuens farver.

Efter denne uge, er det hele spildt.

Først syg. Med snot, snotklude og næsespray i uendelige mængder. Og hoste. Den herlige hoste med slim i halsen. Og når man er klemt sammen i lille sommerhus, i sommerdanmark, er det svært at skjule alt den snot og alt det slim.

Og derefter. Skovflåter. I min kavalergang og på mit ben. Og hysteria-anfald over frygten for at vågne og ligne Mimi Jacobsen, dengang hun var formand for CD og stadig ikke havde fået lavet ansigtet.

Hvis han nogensinde kan se på uden at se små-skadedyr og snot er det vel det tætteste jeg kommer på et mirakel. Kan han ovenikøbet finde mig sexet… så er det sgu et fucking mirake.

Når tre mennesker tilbringer en uke sammen – og store deler av den innendørs, med god mat, vin, brettspill, bøker og for ikke å glemme gode samtaler – på et fyr i Lofoten, oppstår det lett en sjargong som man gapskratter av, noe som ofte er til stor irritasjon for omgivelsene, som på ingen måte forstår hvorfor trekløveret gliser slik at tannkjøttet eksponeres i all sin prakt. Nedenfor er utvalgte fraser som har gjort uka i Lofoten til en uforglemmelig opplevelse.

“Dette var skikkelig skinny-fat” (På norsk: “Tynn-feit”).

“Hvis frokosten din består av en trepakning med boller fra 7-eleven, tre sigaretter, et glass appelsinjuice fra konsentrat og en kopp kaffe med fem teskjeer sukker, er det stor sannsynlighet for at du er skinny-fat”

“Jeg gleder meg til omeLETTE” (alternativ uttale av den ikke helt ukjente retten man ofte spiser til frokost)

“Jeg håper vi ikke får fisk. Det er en stor mental påkjenning”

“Der står det leide vraket vårt” (allusjon til leiebilen fra Rent a Wreck)

“Jeg går og setter meg på Askepott (Cinderella). Hun er mye deiligere enn et vanlig toalett, for hun er alltid varm”.

“Ifølge The Undercover Economist er det ingen grunn til å la seg avskrekke av gyselig emballasje”

SE BILDER FRA ØYHOPPINGA VÅR HER.

I forrige uke dro jeg til Oslo og tilbragte ca 5 dager der, på Øya og i byen generelt.

Jeg møtte på mange koselige mennesker jeg kjente litt fra før, og folk jeg ikke kjente i det hele tatt men blei kompis med.

Det var mange høydepunkter på Øya, men et par ting som dro festivalen ganske mye ned.

I tillegg var det evig kjedelig å måtte bo to dager uten noen andre å gå med om natten enn meg sjøl, og ja, det var litt skummelt å gå seg vill på Ensjø.
Men fra torsdag så var jeg jo i lag med Solvor, og da tok det seg opp (spesielt fordi jeg endelig fikk noen å prate med irl som jeg kunne si alt til, jeg liker det).

Dag for dag, hva?

Tirsdag 11. august

Etter å ha vært på glattkjøring hele dagen tok jeg toget til Oslo S, jævlig stressa, og møtte min nye festival-kompis Kristine der.
Vi tok følge til Youngstorget ilag og bytta til festivalbånd. Tok taxi til han jeg sov hos, Ole, en gammal kompis av familien. Jeg møtte også Philippe, Margrethe og et knippe andre av Kristines venner seinere.

Jeg så Katzenjammer, Einar Stray og Cyaneed på tirsdag.

Cyaneed var helt utrolig! Takk for at du blei med, Truls!

Onsdag 12. august

Onsdagen hang jeg mest med Benedicte, ho er like random som meg når vi prater, så samtalene våres var innmari pussige og fine. Stakkars fant ut the hard way at øl og salsa går dårlig ilag. Veldig dårlig ilag.
Bortsett fra dette, så begynte det plutselig å pissregne noe helt utrolig før Band Of Horses og det resulterte i at jeg blei stående i en ekkel vanndam med tøysko. Denne kom jeg meg ikke ut av, så jeg blei nødt til å stå i den i en drøy time før jeg ikke gadd mer. Det ødela Band Of Horses for min del, i tillegg til det faktum at stakkar Benedicte var utenfor mengden og spøy et sted.

Fordi jeg var så evig våt på beina (pluss strømpebukse, nice) så tok jeg av meg tøyskoa og gikk til med’en og klipte av føttene på strømpebuksa. Et voilà, en leggings.
Ja, jeg gikk barføtt i flere timer, og tusla rundt i gjørma.
Nei, jeg blei ikke sjuk.
Jeg fikk ikke noe sprøyter ellernoe annet lignende i føttene heller.

Pony The Pirate (som vi møtte etterpå, jeg og Benedicte fikk et bilde med vokalisten og fine tamburindama på engangskameraet til Benedicte), Band Of Horses, Mew, Vampire Weekend, Jaga Jazzist.

Tbqh, Pony The Pirate var superflinke, kanskje kulere enn Band Of Horses.
Vampire Weekend var også kult, men det var så inni helsike varmt da de spilte.
Jaga fikk jeg bare med meg et par låter av, mer orka ikke jeg, egentlig.

Denne dagen gikk jeg meg også vill i Ensjø, rundt der hvor Ole bodde. Tok t-banen hjem, og istedet for å bruke ca 15 minutter hjem så blei det 1,5 timer og fy faen det var mørkt og jeg ante ikke hvor jeg var. Sjølvsagt var ikke google maps utfyllende nok. I rein flaks fant jeg hjem.

Torsdag 13. august

Herregud, torsdagen veit jeg ikke om jeg vil nevne en gang.
Ja okay, noe var kult, da. Kristine, Philippe og Maggie tok meg med på lunsj på Blitz. Blitzunge som jeg har blitt så tok jeg tog uten å betale, oi oi. Lot som om jeg sov da konduktøren gikk forbi.
Maten var billig og god på Blitz, sjølom de nye lokalene var litt vel nye og hvite.
Skulle ønske jeg fikk vært i gamle Blitz, men samma.

Vi tusla rundt og handla alkohol, og jeg gikk faktisk hjem til Ole, jeg fant veien og greier, skifta og klarte å finne t-banen til Jernbanetorget, fant Solvor, og vi tok buss til tante Ranveigs (Solvors tante) leilighet.
Der fant vi oss fort til rette ved å rote ut koffert og bag på sånn null komma niks, og skitne til kjøkkenet ved å lage havregrøt.
Nam.
Så skyndte jeg meg nedover til Øya for å få med meg Arctic Monkeys.

Arctic Monkeys er et av yndlingsbanda mine. Seriøst.
Arctic Monkeys var helt utrolig dårlige. Jeg hadde mest lyst til å grine.
Anette og jeg var like skuffa der vi stod og ikke skjønte hvor de ukjente sangene kom fra.
Æsj.
Det var godt å komme hjem til Solvor, som hadde drikki seg brisen på ei vinflaske jeg kjøpte tidligere, få litt trøst og mat, og Ingvild på msn. Lenge leve folk som ikke låser nettet sitt.

Fredag 14. august

Okay, denne dagen dro jeg og Solvor ilag til Øya. Derfor blei det kanskje den beste dagen. Nei, jeg tror det har noe med musikken å gjøre, for Lily var sykt kul.
Dansing på c her ja.
Jeg møtte Linn, og Solvor drakk seg mer enn brisen. Jeg var bare brisen, thank god.
Solvor er søt når ho er mer enn brisen og vil lese meldingene mine.
Sigh.

Thåström, Lily Allen, Datarock, Madness.

Lørdag 15. august

Etter nærmere fire dager i Oslo begynte jeg å gå tom for penger. Og pengeuttaket på Oslo S er kjempeteit, bare to-hundrelapper.
Jeg hooka up med Ida med det røde og fine håret, og vi så Crystal Castles ilag. Nevnte jeg forresten at på dagtid så hadde Linn, Solvor og jeg shoppa og leita etter bukse til Solvor? I pissregnet?

Gurimalla den dagen lovte ikke godt, jeg var like grå og trist til sinns som regnjakka mi.
Det hele blei bedre under Crystal Castles, og om jeg ikke likte de litt fra før, så liker jeg de veldig mye nå.

Ida og jeg dansa, og så begynte jeg å pante for å kunne kjøpe mat.
Vi panta helt utrolig masse, kanskje til rundt 350 kroner til sammen, og det blei middag og penger til overs av det. Og masse morro. Kanskje den desidert morsomste dagen, det føltes som en evigvarende skattejakt.
Som om ikke skattejakta gjorde meg glad i regnværet, fikk jeg også prate med Ole uten å være for sjenert, OG Robyn kom da Röyksopp spilte The Girl And The Robot.
Elise, Ida og jeg dansa. De er kjekke, ass!

Bussa hjemover og kom hjem til to jenter i veldig godt humør, mens jeg var litt trist av diverse grunner, og de hadde drikki veldig masse. Nok affal.
Jeg var klin edru. Lol.
Akkurat i det jeg begynte å løsne så slokna Solvor, og så slokna Linn.
Den natta var jeg lenge på msn med Ingvild!

Crystal Castles og Röyksopp var kanskje noe av det beste med hele Øya. Nei, stryk det, pantinga!

Søndag 16. august

Linn, Solvor og jeg rydda, småvaska, pakka og ordna før vi tok tog til våre respektive hjem.
Sliten ankom jeg Stokke.
Og litt skuffa også.

Slottsfjell og Hove var så mye bedre festivalmessig enn Øya, så mye mer personlig, så mye mer givende.

Kanskje jeg bare var festival-sliten (hvis noe kan hete det), kanskje det var fordi jeg stressa så mye med der jeg bodde de to første dagene, kanskje det var fordi jeg fikk følelsen av at Øya var jævlig mye mer gjerrig og kapitalistisk enn f.eks Slottsfjell.

Neste år dropper jeg Øya, eller jobber der frivillig. Hvis jeg jobber der frivillig kan jeg løpe rundt og pante når jeg har fri. Panting må være noe av det mest utrolig avhengighetsskapende jeg har gjort i sommer.
Nå skal jeg fortsette å høre på Dying av Hole, jeg får den ikke ut av systemet. Som med Crystal Castles.

festival ut

bilder kan du se her, faktisk

(jeg jubler ikke fordi ferien er over, men fordi det var ferie da)

Egentlig er jeg ikke så sikker på om det er med glede eller fortvilelse at jeg sier: Sommerferien er over. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg fikk mere ut av ferien og de solfylte tropedagene, men altfor mye jobbing stod i veien for de fornøyelsene. I tillegg opplevde vi ikke så altfor mange av de tropedagene denne sommeren, men noen dukket da vel opp. I slutten av juli fylte jeg 16 år, og det var en av de beste dagene i denne ferien, kanskje den aller beste! Flotte personer gjorde dagen min helt topp, kunne nok ikke ha blitt bedre. Også fikk jeg verdens beste og fineste “gave”. Hihihi. I løpet av denne ferien rakk jeg å være med på mye minnerikt både på et positivt og et negativt vis. Mange minner fikk jeg, nye venner og erfaringer på kjøpet. Samtidig er jeg spent med tanke på morgendagen og den følgende tiden fremover, og jeg lurer på hva den tiden vil bringe. Jeg kommer nok i kontakt med nye venner og bekjente, det håper jeg i allefall. At høsten begynner å komme er ikke så vanskelig å legge merke til. På føttene mine har jeg lester, og jeg beveger meg nesten ikke ute uten å kle godt på meg. Løvet på trærne skifter farge, det er kaldere i luften og det er en ganske kald vind som blåser omkring veggene ute. I tillegg regner det, og jeg føler at jeg ikke nøt sommeren godt nok. Det er omentrent et helt år til neste gang, og gjett om jeg skal kose meg skikkelig da. Og ikke pådra meg like mye arbeid som jeg gjorde denne ferien.

Opplevelser i denne sommerferien:
~ NUK ++ 2009
~ Rødsanddagene
~ Sommerjobben på Domus Café
~ Sommerjobben for Fabulus Fix, Finnsnes Barnebyteater
~ Ekskursjonsturen til Narvik
~ Hytteturen på Vangsvikfjellet
~ De få fridagene i solskinnet
~ Badedagene på Meieristranda og i Skatvik
~ Finnsnes i Fest
~ De (ikke så veldig mange) festene
~ Sammenkomstene med venner
~ Skrekkfilm-kveldene+the notebook <3
~ Pakking, utflytting og innflytting
~ Den nye hverdagen

Det er ganske mye jeg antageligvis vil savne når skolen starter opp igjen. For eksempel hverdagen på Vikstranda skole, og alle tradisjonene som følger med hver årstid. Til topps i Tranøy-fjellturene, navneoppropet hver første skoledag, nisseuka (grååtesavn, vi vant faktisk nå jul som var), gruppearbeidet, utplassering og hospitering. For ikke å snakke om det gode miljøet blant folkene, det blir mye savn! Men det er en tid for alt, ikke sant? Noen kommer når andre går. Jeg går fra Vikstranda og u-skolen, og kommer til Høgtun vgs. Så det er min tur nå.
Jeg hadde en flott sommerferie, og gleder meg allerede til neste gang. Men før den tid kommer har vi alle mest sannsynlig rukket å vokse mentalt og fysisk, opplevd mye og sikkert grått og smilt. Takk sommer 2009, denne ferien ender nok IKKE i glemmeboka! Min kjære mr. IpodTouch fikk seg nettopp en omgang med synkronisering, så nå har jeg øreporno i lange baner på den enda lengre bussturen både til og fra skolen i morgen og tiden fremover. Takk gud for ipodmusikk. En sang som ligger helt alene på favorittene inne på Ipoden er ogsååå:
En sang som for alltid vil minne meg om sommerferien 2009:

Ja, nå er sommerferien over for min del dette året! Jeg har vært utrolig treg til å oppdatere denne bloggen, men det er vel litt typisk for sommeren er det ikke – tempo settes ned, man får tid til å kose seg med de tingene man ikke rekker så mye av ellers, og fange perfekte øyeblikk og inntrykk man skal leve på resten av året.

Sommeren min har vært veldig fin, akkurat så avslappende og lang at jeg har rukket å bli litt rastløs på slutten.
Jeg har i løpet av sommeren vært på hytta,

 spilt orgel her

her

her

 og her,

vært på fisketur,

(hvor størrelsen på fangsten ikke var stort større enn agnsilda vi brukte…)

vært i Oslo,

vært på sykkeltur,

vært mange turer i Fredrikstad (=sommerbyen),

sittet på bussen og vært diverse steder.

Og sist, men ikke minst har jeg fått en utrolig vakker blomsterbukett:

Tusen takk <3

Jepp, det var årets sommerbildekavalkade! Nå er jeg veldig klar for å begynne på 2. studieår ved allmennlærerutdanninga i Halden i morgen. Skrives!:)

Oisann.. !
Jeg får bare begynne fra en ende. Først blir det oppdatering av nedtellingslista!

-Marit hadde bursdag på fredag, hun ble 18. GRATULERER!
-Skolen begynte i dag
-Sommerferien er ferdig
-40 dager tl høstferien
-62 dager til Anita blir 19!
-69 dager til jeg blir 18!
-56 dager til en Green Day konsert jeg HAR billett til! ( Noen som vil huse Marit og meg?)
-189 skoledager igjen!

Så kan jeg jo fortsette med å si at jeg er grundig lei av Sir Elton John på radio..

Og jeg har begynt på skolen ja.. Det virker som detr kan bli et interesant år dette her. Jeg tror vi er 17 stk. i klassen. Og for dere som lurer, så er det VG1A..
Jeg begynte 09.00 i dag, og var ferdig 10.30. Hvorfor kan ikke alle skoledager være slike? Men uansett er det ikke den verste timeplanen jeg har sett da! Begynner hver dag klokka 08.30, og ferdig 15.00. Helt supert!

Jeg har tatt noen bilder med mobil jeg ikke synes er så veldig dårlige. Hva synes du?

(bilde er tatt på Hånes. MKB-09)

(bildet er tatt fra gummibåten, midt ute på Kjønna. MKB-09)

Og bare fordi jeg er i godt humør, skal jeg legge ut yndligssangen min! (er jeg ikke snill?)

(Vist du lurer på hva som gjør meg glad, så er det at jeg får ny pc på onsdag, jeg har nike+ sko, og det synes jeg gjør livet mit ganske greit!)

Vi blogges!

-Marianne KB

Ja. Selvom jeg hadde nesten gitt opp å blogge følte jeg fremdeles for å …blogge? Æsj, vet ikke. Kan vel heller si at bloggen tok en ferie og litt plastiske operasjoner + et navnebytte over sommeren? OH YES. Wøh, hva har skjedd i det siste? Nei..vet ikke jeg. Jeg har egentlig bare jobbet, jobbet og jobbet mer. Sist uke lå jeg strykeflat med alle slags mulige betennelser. Jeg tror? jeg hadde svineinfluensa, og hvis det var det så er den bare barnemat iforhold til andre sykdommer. Men, er det noe jeg ikke gidd å diskutere er det svineinfluensa. overvurdert pga. navnet osv. JEG GIDDER IKKE! ah.

I dag er det jobb, imorgen og..lørdag og. Men, det er penger til ferien! har ferie i september - en brøkdel av ferien ihvertfall. Jeg tutler ned til Berlin en tur for å slappe av jeg! Oktober blir det vel en eller annen sydentur eller londontur med min kjære Silje, vi ser det egentlig bare an. Sist uke bodde jeg nesten hos Elisabeth fordi hun også var syk og vi ville “minske” smittefaren hjemme hos meg, så da var vi sofagriser som hadde vondt i hele kroppen og hostet og harket mens vi så på filmer dagen lang. Hadde også en liten bissevoff på fanget hele tiden. See the picture below!

I går ble lillesøster endelig atten, og det var latterkick på TGI Fridays’ når hun måtte opp på stolen mens de ansatte sang Happy birthday med heliumsbalonger, kanon!

Ergh, egentlig er jeg litt trist *snufs* om noen få uker hadde jeg egentlig vært i Sør Korea, men pga. tullet med Nord Korea måtte jeg og Paris avlyse turen, eller..flytte den til neste år. Tenker bare på de nye sangene som er kommet ut i Korea nå i det siste, jeg hadde eid dansegulvet til de! My Ear’s Candy – Baek Ji Young ft.Taecyeon (Fra 2PM) er den nyeste, og den får meg til å føle meg som en liten drittunge som digget aqua for 10 år siden. Men, feita meita partylåt!

Litt mer kaffe nå så er jeg i gir. eller..scratch that..just spilled coffee all over myself. joooy.

Meg og Charlie, nawww

Nå sitter jeg i Audreys hage med en kopp kaffe og selvsagt Mac`en på fanget. Avignon er herlig vakkert og jeg er glad jeg tok turen hit også. Kom hit, med Kelly, i går kveld og blir til 14 august. Merker riktignok at det er trist at dette er den siste Franske byen jeg besøker på denne reisen, men samtidig er jo ikke Mallorca helt feil heller.

Audreys familie er som de andre franske familiene jeg har møtt – Helt herlige! Nå har jeg netopp tilbrakt over en time med hennes far på terassen og diskutert froskelår og snegler. Han prøver å overbevise meg om at dette MÅ smakes. Jeg er skeptisk, men mulig jeg gir de en sjangse en av de kommende dagene…

Jeg vill foresten også påpeke at jeg sover i en køyeseng med lion-king dynetrekk. LOVE IT! Dessuten er rommet dekket med Muse plakater og det liker jeg. Dette er nemmlig lillebrorens rom egentlig, men han har for øyeblikket blitt stuet inn på ett annet rom. Synd den! (ond latter)

Nå må vi riktignok gå litt bak i tid å se på Romans:

———————————————————————————————————————————————————————-

ROMANS

Nå har jeg tilbrakt noen dager med Pooh Bear (aka Kelly) i Romans. Fikk også vært sammen med Boytoy (Giles- Kellys kjæreste) og Chubaka (aka Priscillia som jeg var med i Lyon). Disse skapningene har riktignok valgt å kalle meg Colliflower (blomkål) siden jeg driver å gir de usaklige kallenavn hele tiden.

Jeg tilbrakte det meste av tiden min i denne småbyen på dårlige franske diskotek, på Quick (god versjon av McDonalds) og ved/i elven med Pooh Bear, Chubaka og Boytoy. Det har vært helt herlig og utrolig koselig. Dessuten skal jeg gifte meg med Kellys far slik at jeg kan bli hennes ste-mor. Høres ikke det bra ut kanskje??? Han er uansett artist, musiker, har George Clooney looken og er veldig smart så, HVORFOR IKKE???? Tror ikke Kelly var helt fornøyd med ideen egentlig

PS: Ikke glem konkurransen! Nå har jeg noen små gaver fra både Southampton, Paris, Lyon og Romans:) thihi!

kråkstad kurset var gøy.! mye å spille og lite pauser.
okei, greit. på mahler var det syyykt mye å telle. men samma. gøy uansett.
det viktigste var vel at jeg kosa meg. jaddaaa. ^^

bilde har jeg tatt fra pia. !

MEN, greia er at jeg er i sverige NÅ!
halloooo, jeg har flytta.!gøygøy..!
selvom jeg er litt viggo. men det er fint her da.
flaks jeg har nett akkurat nå. hadde ikke det for 10min siden.!
jeg snylter på noen….. hurra. gratis! stressa!
HADIM…

Denne morgenen startet ikke som de andre. Både Olia og jeg våknet sånn i femtiden, og lot mer eller mindre være å sove hele morgenen. Klokken er nå halv ni, og jeg venter mens Olia smører nistematen vi skal ha med på stranden. I mellomtiden begynner jeg på denne bloggposten om vårt opphold i Alupka, og hvordan vi har hatt det her.

Leiligheten

Den første leiligheten vi bodde i var elendig. Jeg skrev om den første august i denne posten her, og var også innom den i de andre postene fra de første dagene her nede. Siden flyttet vi til en ny og mye bedre leilighet, noe jeg også har skrevet litt om, og nå skal beskrive nærmere.

Som alle leilighetskompleksene eller boligkompleksene her nede har denne også en stor jernport, der det som regel står Ждаётся жилие, når det er noe ledig. Og det er det altså som regel. Går man inn porten, kommer man inn i gårdsrommet, og vil vanligvis bli møtt av vertinnen, som informerer om de ulike boalternativene og viser dem frem. Det er absolutt en fordel å kunne litt russisk, hvis ikke blir det vanskelig, men ikke umulig. For meg her nede har Olia ordnet alt veldig greit.

Ok, det var litt om hvordan utleien foregår. Blir man enige, betales leien for hele perioden man skal bo der cash kontant med en gang. Vi ble altså enige om denne. Den har flere boenheter av varierende pris og kvalitet, vi fikk etter hva jeg vet den beste og dyreste. Det var også den eneste som var ledig.

Prisen nå i august var 225 griven, eller cirka 200 kroner. For den prisen fikk vi det som må kalles et tremannsrom, den passer for foreldre med et lite barn. Den har to rom, som ikke har dø mellom. Hvert av rommene er på rundt 8 kvadratmeter, så stort er det ikke. Men det er rent og nytt og velholdt. Rommene har også store vinduer med nydelig utsikt. Det ene ser rett ut over Svartehavet, det andre vender mot vest og ser toppen av fjellene til venstre, og Svartehavet til høyre.

For å komme inn i rommet vårt må vi også gå gjennom kjøkkenet til huseieren. Dette kjøkkenet kan ikke vi bruke. Vårt kjøkken er ute i forgården, der det står et lite kokeapparat med to gassplater. Dette deler vi med alle de andre familiene som bor her, 4-5 stykker, etter hva jeg kan regne meg frem til. Kjøkkenet er likevel som regel ledig, så det er ikke noe problem. Jeg tror egentlig det er Olia som bruker det mest.

Vi har to dusjer. Den ene er så enkelt som det blir, jernplater satt sammen ute i forgården, et lite forheng foran, og vann fra en eller annen tønne på taket. Den andre er mer moderne, inne på et fliselagt bad med ordentlig dør. Kaldtvannet kommer også her fra taket, eller et annet sted hvor det blir varmet opp av solen. Det er en dusjholder for kaldtvann og en for varmtvann. Den for varmtvann skal visstnok være ustabil, jeg har aldri brukt den. Kaldtvannet er forresten også litt ustabilt.

Bokhyllen

Jeg må skrive litt ekstra om bokhyllen. Jeg er jo en bokfantast. Det er en ordentlig bokhylle fra Sovjettiden. Bøkene kommer også fra den tiden, og det er virkelig interessant å lese om hvordan de presenterer sin egen historie. En mann som Josef Stalin blir for eksempel ikke nevnt med et ord. 30-tallet med hungerkatastrofe, skueprosesser og terror blir forbigått med noen detaljer om et eller annet byggeprosjekt, pionertur eller annet som var vellykket. I bøkene som er fra 1985 til 1990 av dem jeg har sjekket opp, blir ingen partileder etter Lenin nevnt. Jeg må gjøre oppmerksom på at jeg bare har skumlest bøkene, nøye lesning finnes ikke tid til.

Det er også et fornøyelig barneleksikon med tittelen Что такое, кто такой, eller ”hva er dette, hvem er det”. Dessverre finnes bare første bind fra dette verket som er fra det interessante året 1990, da Øst-Europa har falt og Sovjetunionen inne i sitt siste år. Jeg skulle gjerne sett hvordan landene fra Øst-Europa ble presentert. Interessante land som ble presentert, er Vietnam (V kommer tidlig i det russiske alfabetet) og Afghanistan. For begge landene blir det skrevet om uskyldige ting, som klima, landskap, natur og vareproduksjon. Det passer jo også godt for barn. Nøyaktigheten til leksikonet ble jeg litt i tvil om, da jeg så kartet over Skandinavia, der vest-Norge var gjort flatt, og fjellryggen vår var plassert godt inn i Sverige.

En flott bok om plante- og dyrelivet på Krim finnes også her. Bilder av dyrene er ikke trykket, derimot er det flotte tegninger av dem.

Jeg kunne hatt mye gøy med disse bøkene her, om jeg bare fikk være her lenger. Jeg har ikke engang nevnt alle verkene fra den klassiske, russiske litteraturen. Her er Dostojevskij, Pusjkin, Bunin, Blok, Solsjenitsyn og mange flere. Antalogier finnes det også, pluss flere lettvektere og underholdningsromaner. 

Alupka

Jeg tror jeg vil anbefale Alupka for nordmenn som vil reise ned på Krim, og holde seg på et sted. Det er mye billigere enn Jalta, og man kan reise til akkurat de samme turistattraksjonene her. Skal man virkelig farte rundt og se alt, er kanskje Alusjta der vi var først en noe bedre base. Der er bussforbindelsene enda litt bedre.

Alupka er en ordentlig ferieby. Vertinnen her sier at om vinteren er det bare to butikker åpne, og nesten ikke folk her. Om sommeren – som varer lenge – er det imidlertid godt med liv i byens lille sentrum. Olia og jeg har ikke prøvd noen av restaurantene her, vi har hver dag kost oss hjemme, men jeg har vært på mange restauranter i mitt liv, og kan se at her er mange som holder høy standard. Fra leiligheten vår er det drøye 200 meter til sentrum, og 300 meter til busstasjonen. Rundt busstasjonen er det også et lite sentrum.

Nede ved sjøkanten er det fullt opp av diskotek, og spisesteder som satser mer på dem som skal leve livet om natten. Olia og jeg var en kveld på Michael Jackson minnekveld, og det var jo uforglemmelig, som russiske diskotek pleier å være. Men det var selvsagt ikke den schwungen som man finner på diskotekene i hovedstedene og storbyene.

For voksne feriefolk er kanskje attraksjoner og severdigheter viktigere enn uteliv. Her i Alupka er det gang avstand til Voronsovskij dvorets, et palass fra 1800-tallet, bygget av en russisk prins, for øvrig den samme prinsen som sørget for Pusjkins ulykkelige død, om jeg har forstått informasjonen riktig.

Palasset er bygget i engelsk stil, det ligner på en engelsk borg, men ser man nærmere etter har det rappet litt både her og der, og er ikke akkurat en gave til kunsthistorien. Det har imidlertid noen fine fotomotiv, og en meget flott, stor hage å spasere i.

Det er også kort vei til Aj-Petri. Det høye fjellet der det finnes en taubane opp. Jeg har etter en del tankearbeid funnet ut at jeg er imot slike taubaner, men for denne gjorde jeg et unntak, og tok den. For den som er enda mer prinsippfast, finnes det også en bilvei der man kan ta en taxi for samme pris som taubanen. De virkelig prinsippfaste kan gå denne veien, men svingete som den er, må man regne med en viss tidsbruk. Ære være den som gjør det. Og presangen på toppen er ypperlig. Det er et kjempefjell med praktutsikt. Sjekk posten jeg har skrevet (når den kommer).

Busser til Jalta går hele tiden. Og man kan også lett komme seg til palasset der toppmøtet mellom Stalin, Roosevelt og Churchill ble holdt mot slutten av den andre verdenskrig. Der har jeg vært tidligere, så dit reiste vi ikke i år. 

Stranden

Fra Alupka har man om man er villig til å spasere litt riktig så mye strandlinje til disposisjon. Gledelig lite av den er betalingsstrender. Betalingsstrendene ligger naturligvis der det er kortest vei ned fra byen, og er erketypisk russiske med småstein og avgrenset av betongmoloer. Det finnes noen smutthull og mellomstrender for dem som ikke vil betale, også.

Men i dette sentralområdet er det ikke noe pent, synes jeg. Sovjetmakten har ødelagt ved å slippe tonnevis av betongblokker ned i strandlinjen, for å hindre bølger, eller hva de nå skal gjøre. Og området er ytterligere ødelagt av den nåværende turistindustrien, som bygger så nær til stranden at det hindrer utsikten og skygger for solen. Alupka er langt fra det verste når det gjelder dette.

Mot vest har Olia og jeg vært lite, men av det vi har sett er det flotte klippestrender og svaberg å ligge på i dette området. Det passer godt for nordmenn, men Olia liker det ikke så godt, så vi har valgt andre løsninger. Tilgangen til disse områdene går gjennom parken til Voronsovskij dvorets, noe som må regnes som en ren bonus. Går man langt nok, kommer man også til den sivilisasjonen noen kanskje vil etterlyse. Det er en liten sandstrand med betongmoloer rundt, en aldri så liten fornøyelsespark for vann med to apparat, og kafeer og salgsboder. Der likte jeg meg veldig godt, men vi var der bare en gang, i forbindelse med besøket til Voronsovskij dvorets, mens vi bodde i Alusjta.

Som regel har Olia og jeg valgt stranden mot øst. Den er todelt, på den ene siden finnes kampesteiner henslengt etter det som må være byggearbeid, og ukrainske og sovjetiske betongblokker mer eller mindre tilfeldig slengt rundt. Bortsett fra betongblokkene, synes jeg dette er ypperlig. Mange av steinene er flott å stupe fra, og det er fullt av krabber, fisk og sjødyr som gjemmer seg rundt dem. Sjøen er også klar og fin her (dog, Middelhavet er det ikke, forventningene må ikke skrus for høyt opp), så man kan lett se ned til bunnen og følge med på hva som skjer.

Det er også sjøfugl, deriblant en type russisk pingvin jeg ikke engang hadde hørt om før. Det er ingen ordentlig pingvin, men en fjern, liten slektning som kan fly. Den har også en riktig fin fjærdrakt. Delfiner har vi også sett. Både Olia og jeg synes det trekker opp at det er så få folk her. Man kan være usjenert, og det er det også noen som benytter seg av litt vel mye.

Den andre delen her borte er en tradisjonell sandstrand. Her finnes også salgsboder og plastkafeer å kjøpe seg noe forfriskende. 

Vårt opphold i Alupka

For Olia og meg har oppholdet her vært inncruisingen av bryllupsreisen vår. Særlig etter at vi skiftet leilighet har vi hatt det veldig behagelig (før vi skiftet var det naturligvis noen problemer). Alt vi har ønsket har vært i gangavstand, og vi har alltid kunnet komme hjem til et rent, fint rom med ordentlige senger og passe temperatur.

Vi har spist alle måltidene hjemme, også når vi bodde i den første leiligheten. Unntakene er bare når Olia har laget til noe niste å ha med på stranden. Ellers har vi spist en lang, god frokost, gjerne med honning og brød til dessert. Det har ført til at vi kan holde ut en lang dag på stranden. Og når jeg skriver vi, så mener jeg ”jeg”, for det er helst meg hun tenker på, når det gjelder mat.

På stranden har som regel jeg svømt mellom steinene, stupt fra dem og sittet på dem og studert bølgene som slår inn mot dem, mens Olia har sittet på betongen og lest Dagbladet fra 26. juni for å lære seg norsk. Med jevne mellomrom har jeg svømt tilbake til henne, sittet med henne og hjulpet henne med norsken, og ergret meg over Dagbladet som skriver så unødvendig fancy og er så unødvendig kule og korrekte.

Ofte kommer Olia også svømmende ut til meg. Da duver vi i bølgene ved vannkanten, svømmer langt ut til vi har panoramautsikt over fjellene og den vakre kysten, eller vi kryper rundt over steinene og ser etter sjødyr. Alt sammen slik at vi ikke trenger anstrenge oss for at det skal være romantisk.

I Olia har jeg også en kone som interesserer seg for fugler og dyr. Den som får øye på noe peker, og den andre snur seg og sier ”hvor, hvor” på norsk eller ”gde, gde” på russisk. I Kiev har de ikke måker, så til og med måker er interessante for henne. Mens den artige lille pingvinfuglen jeg aldri har sett før, er mest interessant for henne, fordi den er så interessant for meg. Ved en anledning fikk vi til og med på godt hold se den stupe ned i sjøen og snappe en liten fisk. Fantastisk.

Et høydepunkt for meg var også å se delfiner som hoppet rundt noen hundre meter uti sjøen. Det var langt hold og vanskelig å se ordentlig, men så vidt jeg husker er dette første gang jeg har sett delfiner i det fri, og det er jo noe helt annet enn å se dem i fangenskap. Vi forsøkte også å filme dem, det vil si jeg filmet, men denne filmen har størst verdi fordi jeg snakker så morsomt russisk i den, og filmer så håpløst.

Vi har alltid med oss fotoapparat, og i Olia har jeg møtt min overmann når det gjelder å ta bilder. Hun er ikke til å tro. Hun tar gjerne hundre bilder til dagen, og gir seg ikke før batteriet er tømt. Hun interesserer seg for båter, fugler, skyer og mange andre motiv det ikke ville falt meg inn å fotografere, og hun stiller meg opp i alle mulige positurer for å ta bilder fra alle mulige vinkler. Av og til får jeg lov til å ta bilde av henne også. Og om kvelden er det fast rutine å se på dem, og slette mengder av dem.

 Nå sitter jeg siste dag og har pakket, mens jeg venter på at Olia skal ordne med frokost og nistepakken for halvannen dag i buss og tog. Været er fantastisk og innbydende i dag også, klar sol, bortimot vindstille og passe kjølig sånn på morgenen. Det har vært en fantastisk ferie, og det eneste som er dumt med den, er at den nå er slutt.

Vinterferie eller sommerferie

Med en gennemsnitstemperatur i vinterhalvåret på 20 grader om vinteren og i sommerhalvåret på 25 grader om sommeren tiltrækker Tenerife naturligvis mange bade- og solhungrende turister og golf entusiaster der ønsker en perfekt golfferie. Det er netop hvad Tenerife kan tilbyde -  specielt fordi øen absolut ikke just mangler gode og udfordrende golfbaner. I dag finder du 8 fremragende golfbaner på Tenerife og La Gomera, der kan tilbyde dig gode golftilbud, rabatter og golfpakker. To af de kendte golfbaner på Tenerife, Golf Las Américas og Buenavista Golf Course, blev faktisk prisbelønnet ved udgangen af 2006.

Golfbanen i turistbyen Las Américas blev kåret af organisationen ”Sport & Forretning” som den spanske bane, der, i forbindelse med professionelle turneringer, behandlede både sine egne faciliteter, sine sponsorer, og sine medarbejdere bedst, mens selve golfbanen Buenavista af APAS (Sammenslutningen af Sociale og Kulturelle Aktiviteter) blev belønnet for den respekt for miljøet, der dels blev udvist ved banens etablering for år tilbage og dels også udvises i forbindelse med banens daglige pasning, der foretages af lokale spanske arbejdere og greenkeepere.

Der er også stor grund til at prise standarden generelt på Tenerifes øvrige golfbaner. Og de har alle det fælles træk, at de samtidig med en interessant runde golf, giver alle golfspillere – uanset køn, en fantastisk naturoplevelse.

En fridag  – når du ikke spiller golf

En usædvanlig og spændende naturoplevelse kan du nemt få på en golffridag på Tenerife, De Kanariske Øer. Du kan køre fra sydkysten af øen op mod vulkanen Teide, der er Spaniens højeste bjerg. Her kører du igennem fire klimazoner og ender til sidst oppe på plateauet Las Canadas. Det er et vældigt ruralt område med spredt bebyggelse – hvis nogen. Her finder du en usædvanlig natur, og der er mulighed for at bestige Teide via en svævebane – såfremt vejret tillader det. Hvis det blæser kraftigt kører svævebanen ikke med gæster.

Den helt store og utrolige naturoplevelse kommer, når man kører fra det månelignende  golde område på toppen mod nord igennem nye klimazoner, hvor det bare bliver mere og mere grønt og frodigt med tusindvis af blomster i alle regnbuens farver.  Langs vejkanten ser du julestjerner i flere meters højde – herhjemme ser du dem kun til jul og i små urtepotter i vindueskarmen.
Nede ved havet ligger Puerto de la Cruz, hvor du nærmest har oplevelsen af at køre ind i en botanisk have. Derefter anbefales det at tage motorvejen hjem mod syd, fordi turen til det sydlige Tenerife tager kun 1 times kørsel, og så er du også klar til aftenens store kulinariske oplevelser.

I går sovnet vi veldig plutselig sånn litt over ni, og det endte med at vi ble sovende hele natten bortsett fra noen små justeringer med åpne og lukkede vinduer, og forskjellige typer laken og sengetepper. Jeg var også oppe i totiden og pusset tennene, og gjorde kveldstoalettet. Jeg drømte at jeg avla eksamen i fysikk uten å ha lest noen ting, men med bestått resultat og pussig feiring etterpå, videre var Norge endelig kommet under Russland og vi syklet omkring langs jærstrendene som var helt forandret i fauna og i utseende, men landeveiene var jærske, og vi syklet på den en gjeng jeg ikke kjente så godt, og målet var å ta mange fine bilder, noe jeg delvis lyktes med. Det siste bildet jeg tok var en liten, gul båt som duvet inne ved strandkanten, og når jeg tok bilde av den, viste det seg å være en bil av typen 2cv i ferd med å synke.

Jeg våknet kvart på syv. Tre kvarter senere enn vanlig. Da jeg sovnet i går var jeg stiv og støl og sår over det meste av kroppen. Jeg har satt i gang et lite treningsprogram for å få orden på armmusklene, jeg har fått en kone nå som ikke liker tynne menn, og treningsprogrammet sammen med all svømmingen og klatringen gir en del gangsperr. Videre har min kone samme innstilling til solkremer, salver og legemiddel som jeg, det betyr at vi ikke har noe av det, som jeg før skal ha skrevet, og under den sterke solen her nede hender det at det blir litt problemer. Jeg er kort sagt solbrent på nesen og i hodebunnen. Jeg bruker naturligvis hatt, men svømmeprogrammet mitt går fra stein til stein langs strandkanten, og jeg kan ikke akkurat ta med meg hatten ut i vannet.

Slik blir det til at jeg tilbringer timevis ubeskyttet under solen hver dag her nede, og akkurat nå beveger det seg rundt grensen for hva jeg kan tåle før jeg må bite i gresset og for første gang i mitt liv kjøpe min egen solfaktor. Tidligere er det alltid andre som har reddet meg eller liksom tvunget meg, og smurt meg inn, liksom mot min vilje. Nå er det jeg som i begynnelsen presset litt på for å kjøpe solkrem, og min kone Olia som sa ”ja vel, ok, da”. Men det ble aldri til at vi kjøpte noe, og så fikk jeg underlaget jeg trengte.

Her i Alupka er imidlertid solen sterkere enn den var for oss i Alusjta. Der brukte vi alltid litt på formiddagen til å komme oss til stedet vi skulle til, og mens vi tok buss og gikk på gaten, kunne jeg naturligvis bruke hatt. Ofte kom vi ikke til strendene før utpå ettermiddagen, og ofte var det også litt overskyet. Når vi badet, hadde vi en base på en strand eller en brygge, og bortsett fra Partenit og Santa Barbara (og Novij Svet, om vi bare hadde badet skikkelig der), fantes ikke så mange steiner og holmer å svømme til.

Nåvel, det er tre dager igjen, og jeg skal holde dem ut. Vi har forresten en salve, en ”detskij krem”, eller ”barnekrem”, på norsk. Den koster 4 griven og er helt utmerket, en tykk fin fuktighetskrem. Den ordnet opp i mine såre, tørre fotblader som var i gang med å sprekke på hælen, etter påkjenningene de er utsatt for. Den første kremen varte en måned, nå har vi kjøpt en ny til 6 griven, fordi den første ikke fantes her. – De er alle sammen helt like fra Sovjettiden, sier Olia.

Det er på sitt vis deilig å ha slike feriekropper. Og til ferien hører også med noen ekstra nytelser, for eksempel vin. Vi kjøpte inn et par flasker forleden, som jeg har skrevet om i en munter vinhandel, og vi må jo drikke dem opp. Derfor innvilget jeg meg et glass Massandra Kokur, denne morgenen, en søt hvitvin, jeg var jo så sår og fæl i kroppen, og dessuten litt trøtt. Honning med Lavasj hadde vi også fra i går på rommet, brødet er spist, jeg har det godt.

Gårsdagen var en dag med akkurat de vanlige rutiner. Jeg våknet før Olia, hun våknet etter to timer, og så laget hun frokost. Hun kjøpte selv inn ingrediensene, og serverte en av mine favorittretter her nede, egg, rømme og en grønnsak jeg på ingen språk i verden kjenner navnet på. Det er til og med dandert, og en utmerket forrett på en hvilken som helst fasjonabel restaurant ville det vært.

Etter frokost var det kort hvile, og til stranden. Det blåste litt denne dagen, og var litt bølger, men ikke verre enn at det gikk godt an å bade, og godt an å stupe. Jeg gjorde begge deler hele dagen, mens Olia solte seg og leste ”Pluss” fra Stavanger Aftenblad, for å lære seg norsk. Med jevne mellomrom kom jeg tilbake til henne, i andre mellomrom kom hun ut til meg. Det var med andre ord helt utmerket.

Da kvelden kom gikk vi hjem igjen. Hun laget middag, mens jeg gikk i butikken for å kjøpe brød å ha til honningen etterpå. Middagen var enkel, stekte poteter, agurk og tomat, men det fungerer utmerket når varene er gode, og det er mye av dem. Både Olia og jeg ler av alle de eksotiske ingrediensene vi skal bruke i Norge, og særlig i norske restauranter, og hun sier hele tiden at i dag blir det ”Chi min”, etter en uforståelig oppskrift vi fant i Dagbladet hun leste, om en indonesisk marinade til grillet laks. Hvorfor skal man marinere så godt kjøtt som laks, spør vi?

Etter middagen gikk vi inn på rommet for å drikke mer vin, spise honning med brød og slappe av og kose oss litt. Avslappingen gjorde vi altså så ettertrykkelig at vi våknet igjen neste morgen. Jeg klokken kvart på syv, hvor fra denne posten er skrevet.

God morgen alle sammen! Klokken er nå halv sju her borte, og jeg har rutinemessig vært våken en halv time. Jeg våkner med sollyset rundt klokken seks, mens Olia pleier å våkne omtrent to timer senere, og mellomtiden bruker jeg til å skrive litt og ordne litt. I dag skal jeg skrive om en riktig trivelig dag. 

I går var det ikke bare en måned siden jeg var på internett, det var også en måned siden Olia og jeg reiste til Krim. På engelsk heter bryllupsreise ”honeymoon”, på russisk blir samme ide uttrykt i ordet Мёдвый месяц, der мёд er honning, og месяц er måned. Det er honningmåneden. Og vi hadde på dagen en av våre aller beste dager her nede.

Frokost

Den begynte med at Olia var litt sliten. Hun våkner hver morgen og tenker hva hun skal lage til frokost. For det er ikke nok med at hun tilbereder og serverer alle måltider til meg, de er også alle sammen varme, og hun må flere ganger om dagen tenke ut noe å spise. Som om alle måltider var middag, kort sagt.

All maten vi kjøper inn har det også med å forsvinne, siden jeg spiser så mye. Og denne morgenen ønsket hun ikke å organisere nye innkjøp, eller å kombinere noe ut i fra ingrediensene vi hadde, hun ønsket å spise på kantinen, stolovaja.

Det ønsket ikke jeg. Så jeg tenkte ok, i dag blir det en norsk frokost med brød og pålegg. Noe av årsaken til at de ikke spiser så mye brød og pålegg her, er naturligvis at brødet ikke er laget for å spises slik. Det hvite brødet er loff, det mørke brødet er hardt. Men jeg tok nå med pengene og kjøpte inn, loff, ost, tomater, agurk, druer, to yoghurter og enda mer honning. Dette skulle det nok bli mat av, tenkte jeg, når alt sammen er ferskt. 

Da jeg kom tilbake stod Olia allikevel over grytene og laget mat. Hun måtte bare tenke seg om litt, slappe av litt, og så var hun tilbake i superstandard. Siden jeg i tillegg hadde kjøpt inn, ble det et riktig rikt måltid. Til forrett var det brødskiver med fersk gulost og russiske agurker, det vil si små agurker skåret på langs, og saltet. Smakfullt. Hovedretten var kyllingfilet stekt i tomater og forskjellige andre ting Olia ikke ville avsløre for meg, men holde som en yrkeshemmelighet. Et lite glass rødvin, Kagor fra Massandra, var naturlig tilbehør. Desserten var ekte russisk honning med brød, og te. Upåklagelig.

Stranden og stupesteinene

Vi hviler oss alltid litt etter frokosten og alle andre måltider og så ofte vi kan, så det drøyde ytterligere litt før vi kom oss til stranden. Men det var ennå tidlig formiddag, før tolv, og solen skulle vare lenge ennå. Noen dagers hvile fra den aller kraftigste solen hadde også gjort godt for kroppene våre, som selv etter nesten en måned her nede på ny var blitt litt brent. Nå var vi rede til å holde ut sol på full styrke. 

De siste dagers store bølger hadde også roet seg ned til vennligere nivå, nå var de bare til underholdning. Stupesteinene var der som alltid, og nå begynner jeg å kjenne de fleste av dem, og vet hvordan bunnforholdene er under dem. Derfor fikk jeg en meget god start på badingen, da jeg spratt opp og ned steiner en ekstra vanskelig løype siden det allerede lå noen og solte seg langs den greieste, ut på en flat liten stein det ser helt umulig å stupe fra, og så stupte jeg likevel og fløt langt utover. Med fornøyelse snudde jeg meg og så at jeg var observert. Med enda større fornøyelse så jeg at nestemann som skulle uti der var betydelig engstelig, og slett ikke forstod hvordan han skulle stupe der. Når han likevel gjorde det, gjorde han det med hodet opp og armene ut, slik at han landet flatt på overflaten og omtrent ikke kom under vann og ikke fløt noen ting. – Haha, tenkte jeg.

Jeg har forklart Olia hvordan alle menn tenker, som om jeg hadde tilgang til hodene til alle menn, og kjenner tankene deres. Det gjelder å stupe fra alle mulige steiner, stupene skal være kraftige og fryktløse, og man skal flyte langt utover etterpå. Selvsagt gjelder det å stupe fra de største og høyeste steinene, men om man må gå uti fra mindre steiner, skal man stupe da også. Alt annet er frykt.

Det er to steiner jeg ennå ikke har stupt fra denne dagen, og en stein jeg ennå ikke har kommet opp fra. Den ene av dem er ingen stein, men en helt idiotisk betongkloss sovjetmakten har sluppet i vannet av grunner som beviser dens tilgang på ressurser og mangel på forstand. Hadde jeg superkrefter, ville jeg fjernet den. Men når den først er der, må man nesten stupe fra den, siden den er det høyeste punktet i nærheten. Årsaken til at jeg ennå ikke har gjort det, er at det er høyt, og at det ligger ytterligere noen betongblokker under den, ytterligere idiotisk, slik at man må stupe et stykke utover for ikke å skalle i stykker hodet sitt. Olia er dessuten sterkt imot denne mannlige rasjonalitet om at man skal stupe fra alle mulige steder, og vil slett ikke at jeg skal stupe derfra.

Den andre steinen var dagens mål. Det er strandens høyeste punkt, man kommer ikke høyere i dette området, og steinen er i tillegg imponerende stor, og dessuten bratt. På toppen er det en bitteliten forflatning, akkurat med plass til to fotsåler, som om den var laget for stuping. Bunnforholdene er også ypperlige. Når jeg under den dukker ned armene strakt opp, kommer fingertuppene akkurat så vidt under vann. Det er en eneste stein under den, men den er plassert slik at det er meget enkelt å stupe både over den og til side for den, den er i det hele tatt vanskelig å treffe. Så det er bare å gå opp og stupe.

Problemet er bare at det er så forferdelig høyt. Vi må ikke snakke meter, her, metre gir et altfor konkret bilde på hvor høyt det er. Malende bilder gir et mye bedre inntrykk av følelsen, det er forferdelig høyt og forferdelig farlig. Så da jeg hadde stupt fra meg på steinene bort til den, ble det til at jeg satte meg på toppen eller litt under toppen og vente. Hva jeg ventet på kan godt være litt ullent.

Etter at jeg hadde ventet en god stund kom Olia. Hun sa et eller annet, men det var umulig å høre siden hun var et stykke unna, og bølgene slo under meg. Så hun måtte gå opp og ned steinene for å komme helt bort, og til alt hell viste det seg at hun hadde med både fotoapparat og pengene, slik at vi kunne være der er en stund. Først fotograferte hun meg, så fotograferte jeg henne.

Dermed ble det på finurlig vis også til at hun stupte først. Hun er mestersvømmer fra barndommen og en langt bedre stuper enn jeg, men fra toppen ville hun ikke, så hun gikk et hakk ned og stupte derfra. Så var det min tur.

Nå skulle det selvfølgelig vært slik at jeg lett som lek smatt opp til toppen, og kastet meg ut fra den i strak kropp som også plutselig var muskesløs, og så som et prosjektil ned i vannet med veldig kraft, og så opp igjen der jeg fant det for godt etter å ha vært under vann så lenge jeg ville. Men problemene startet allerede ved første leddsetning, det var slett ikke så lett å komme seg opp til toppen. Ryggen av steinen var forferdelig smal, og det var langt ned på begge sider, slett ikke fristende å balansere for avslappet. Det ble både verre og bedre av Olia filmet hele seansen. Både verre og bedre fordi nå var det ingen vei utenom, nå måtte jeg komme meg opp og stupe innen rimelig tid.

Innen noenlunde rimelig tid men mye mer fryktsomt enn jeg helst skulle sett det, var jeg på toppen. Der var det fristende både å stupe og å la være, stupe for å komme seg unna, la være fordi det var så forferdelig høyt. Olia forbød meg like frem å stupe fra toppen, det er det hun sier meg på russisk på filmen, ”jeg er i mot”, sier hun, ”gå ned dit jeg stupte fra”, selv om jeg ber om å få slippe. Hovedårsaken til at jeg nå vil stupe fra toppen, er at jeg har lite lyst til å bevege meg for mye der opp.

Men ok, min skjønne kone var i mot, årsaken var at den minimale sjansen til å treffe steinen under, kun var til stede om man stupte fra toppen og siktet. Likevel var hun imot, og jeg tumlet meg ned til stykket under, og stupte øyeblikkelig. Alt er på film. Og det ble på alle måter vellykket. Seiersfølelsen er eventyrlig, enda det ikke var helt fra toppen, og stupet ble flott slik at jeg ikke kjente noen ting noen steder.

Så var det å klatre opp et spesielt vanskelig sted, vise litt muskler for fruen, og så sitte i det vakre sollyset litt og se bildene og filmen. Etterpå stupte jeg uti igjen fra en stein som er lavere, men hvor bunnen er vanskeligere, mens min kone gikk beinveien tilbake med pengene og fotoapparatet.

Dagens seire ble ytterligere sikret neste gang jeg badet. Ukraineren som hadde stupt så klønete etter meg forrige gang, skulle på ny uti samme sted akkurat samtidig som jeg skulle det. Mens han kløv over steinene og bort for å sjekke bunnforholdene, smatt jeg opp og ned og overalt og stupte uti bak ham der det er akkurat litt vanskeligere, og fløt langt utover. Med største fornøyelse så jeg ham komme etter uten å få hodet under vann.

Den siste seieren var steinen hvor jeg ennå ikke hadde fått klatret opp. Den lå ute i vannet og var litt av en nøtt. Det var flere steder det omtrent var mulig, men ingen av dem slik at det bare var å klatre opp med full kontroll. Til slutt bestemte jeg meg for å satse et sted. Jeg ville jo bare falle i vannet om det gikk galt. Og til min store overraskelse kom jeg rett opp i full kontroll etter med et hopp å ha flyttet tyngdepunktet fra høre til venstre fot et vanskelig startsted. Deretter var det bare å klatre opp, og jeg var på den også, og kunne stupe derfra også.

Middag

Det var blåst litt opp og var antydninger til mørke skyer da vi gikk hjem utpå ettermiddagen. Vi forventet dagens regnskyll. Vi hadde da også badet og solt oss i timevis. 

På vei hjem kjøpte Olia en pølse for middagen. Den ble løftet av mengder med vin kjøpt dagen før, klar til å prøves ut, og vi kunne legge oss meget godt fornøyde denne dagen også. Honning med brød smakte veldig godt til Massandra hvitvin også, Pino gri, denne gangen, like god som Muskat. Og vinen smakte fortsatt godt da honningen var spist opp.

Dette var vår avslutning på honningmåneden vår. Den var så absolutt verdig og en av våre beste dager. Men om honningmåneden er over, så fortsetter ferien. I det jeg skriver dette er det akkurat en uke til jeg reiser hjem. Den skal nytes den også.

Antrekk i kveld; Lakserosa tunika, svart magebelte, svart chinos-bukse brettet opp, ankelsokker, hårband og smykke.

Dette blir et veldig kjapt innlegg, siden jeg er på letten nå. Planen nå er at jeg stikker over broen, til Thomas. Håper det er liv i byen i kveld, det utarter seg vel morsomt da. Ha en fin kveld alle sammen, jeg blogger mest sannsynlig videre i morgen!