Reise øst- eller vestover 

Det har betydning for graden av jet lag om man reiser øst- eller vestover. For de fleste oppleves det som verre å reise østover enn vestover, uavhengig av om det er hjem- eller utreise. Dette kan forklares ut fra hvordan døgnrytmen fungerer. 

De fleste har erfaring med å forlenge døgnet, og er vant til å legge seg senere enn vanlig. Slik blir det også ved reiser vestover. Ved reiser østover derimot taper man timer, og sengetid blir tidligere enn vanlig, noe som gjør innsovning vanskelig. 

For folk flest er den innebygde døgnrytmen (den biologiske klokken) på over 24 timer. Faktisk har man i undersøkelser funnet ut at døgnrytmen i gjennomsnitt ligger på rundt 25 timer. Det gjør at reiser vestover oppleves mindre plagsomt. Ved reise til New York (seks timers tidsforskjell) oppleves ikke tidsforskjellen på mer enn fem timer, fordi hjernens rytme er innstilt på et forlenget døgn. Ved reise tilbake til Norge vil imidlertid tidsforskjellen oppleves som sju timer. Dette er en viktig forklaring på forskjellen mellom reiser øst- og vestover. 

Spesielt for typiske B-mennesker er en reise til USA forbundet med lite jet lag. B-mennesker har en innebygd døgnrytme som kan være på over 25 timer, og kan derfor lett forlenge døgnet.

Bakgrunn

Før jernbanens tid hadde alle steder sin egen lokale tid som ofte var uavhengig av tiden i resten av landet. Folk reiste lite, men ved jernbanens introduksjon i USA, ble det vanskelig å holde styr på rutetabeller når alle stasjonene hadde forskjellig tid. Det ble derfor i 1883 vedtatt at alle steder innenfor store regionale områder i USA skulle ha felles tid, og slik ble USA (fastlandet unntatt Alaska) delt inn i fire forskjellige tidssoner som innbyrdes hadde et helt antall timer i tidsforskjell. Professor Charles Ferdinand Dowd som oppfant dette systemet tok utgangspunkt i Greenwich-observatoriet utenfor London når han definerte tidssonene, og utgangspunktet som alle de andre tidssonene regnes ut fra er da GMT – Greenwich Mean Time (senere UTC – Coordinated Universal Time). Etterhvert har de fleste land tatt i bruk tidssonesystemet.

Inndeling av tidssoner

Ideelt sett er jorden delt etter lengdegradene, slik at hver tidssone dekker 15 lengdegrader, hvor området innenfor skal ha felles tid. Bruk av dette systemet direkte, ville ført til at Bergen ville vært en time etter Oslo, og Alta ville vært en time før Oslo, dvs. fastlands-Norge ville hatt tre forskjellige tider å holde styr på. Det var mer hensiktsmessig å samle hele Norge innenfor en tidssone – den som største delen av Norge ligger i. Blant annet fordi størstedelen av Norge ligger innenfor tidssonen en time foran UTC, som ideelt strekker seg fra 7.5 til 22.5 grader øst, har vi valgt å bruke denne for hele landet. De fleste mindre land har gjort dette på samme måten, og tidssoneområdene (områder med felles normaltid) følger derfor ikke lengdegradene alle steder, men ofte nasjonale grenser istedet.

Antall tidssoner

Egentlig skulle det være 25 tidssoner, fra GMT-12 timer til GMT+12 timer, hvor datolinjen ved 180 grader øst/vest markerer skillet mellom tidssonene med GMT-12 og GMT+12. I praksis har det blitt annerledes, det finnes mange flere tidssoner enn dette. Først og fremst er en tidssone for både GMT+13 og GMT+14 i bruk av blant annet Tonga og Kiribati i Stillehavet. I tillegg er det en rekke land/øyer og delstater som ikke følger standardsonene, men i stedet bruker egne “halvsoner” som ligger 15 eller 30 minutter fra de vanlige tidssonene, dette gjelder blant annet India, deler av Australia og Nepal. Det reelle antallet tidssoner i bruk er derfor i overkant av 35. Det er dessuten slett ikke uvanlig at noen land endrer tidssoner fram og tilbake, slik at antallet endrer seg over tid.

Bakgrunn

Før jernbanens tid hadde alle steder sin egen lokale tid som ofte var uavhengig av tiden i resten av landet. Folk reiste lite, men ved jernbanens introduksjon i USA, ble det vanskelig å holde styr på rutetabeller når alle stasjonene hadde forskjellig tid. Det ble derfor i 1883 vedtatt at alle steder innenfor store regionale områder i USA skulle ha felles tid, og slik ble USA (fastlandet unntatt Alaska) delt inn i fire forskjellige tidssoner som innbyrdes hadde et helt antall timer i tidsforskjell. Professor Charles Ferdinand Dowd som oppfant dette systemet tok utgangspunkt i Greenwich-observatoriet utenfor London når han definerte tidssonene, og utgangspunktet som alle de andre tidssonene regnes ut fra er da GMT – Greenwich Mean Time (senere UTC – Coordinated Universal Time). Etterhvert har de fleste land tatt i bruk tidssonesystemet.

Inndeling av tidssoner

Ideelt sett er jorden delt etter lengdegradene, slik at hver tidssone dekker 15 lengdegrader, hvor området innenfor skal ha felles tid. Bruk av dette systemet direkte, ville ført til at Bergen ville vært en time etter Oslo, og Alta ville vært en time før Oslo, dvs. fastlands-Norge ville hatt tre forskjellige tider å holde styr på. Det var mer hensiktsmessig å samle hele Norge innenfor en tidssone – den som største delen av Norge ligger i. Blant annet fordi størstedelen av Norge ligger innenfor tidssonen en time foran UTC, som ideelt strekker seg fra 7.5 til 22.5 grader øst, har vi valgt å bruke denne for hele landet. De fleste mindre land har gjort dette på samme måten, og tidssoneområdene (områder med felles normaltid) følger derfor ikke lengdegradene alle steder, men ofte nasjonale grenser istedet.

Antall tidssoner

Egentlig skulle det være 25 tidssoner, fra GMT-12 timer til GMT+12 timer, hvor datolinjen ved 180 grader øst/vest markerer skillet mellom tidssonene med GMT-12 og GMT+12. I praksis har det blitt annerledes, det finnes mange flere tidssoner enn dette. Først og fremst er en tidssone for både GMT+13 og GMT+14 i bruk av blant annet Tonga og Kiribati i Stillehavet. I tillegg er det en rekke land/øyer og delstater som ikke følger standardsonene, men i stedet bruker egne “halvsoner” som ligger 15 eller 30 minutter fra de vanlige tidssonene, dette gjelder blant annet India, deler av Australia og Nepal. Det reelle antallet tidssoner i bruk er derfor i overkant av 35. Det er dessuten slett ikke uvanlig at noen land endrer tidssoner fram og tilbake, slik at antallet endrer seg over tid. 

Bakgrunn for tidssoner:

Før jernbanens tid hadde alle steder sin egen lokale tid som ofte var uavhengig av tiden i resten av landet. Folk reiste lite, men ved jernbanens introduksjon i USA, ble det vanskelig å holde styr på rutetabeller når alle stasjonene hadde forskjellig tid. Det ble derfor i 1883 vedtatt at alle steder innenfor store regionale områder i USA skulle ha felles tid, og slik ble USA (fastlandet unntatt Alaska) delt inn i fire forskjellige tidssoner som innbyrdes hadde et helt antall timer i tidsforskjell. Professor Charles Ferdinand Dowd som oppfant dette systemet tok utgangspunkt i Greenwich-observatoriet utenfor London når han definerte tidssonene, og utgangspunktet som alle de andre tidssonene regnes ut fra er da GMT – Greenwich Mean Time (senere UTC – Coordinated Universal Time). Etterhvert har de fleste land tatt i bruk tidssonesystemet.

Inndeling av tidssoner

Ideelt sett er jorden delt etter lengdegradene, slik at hver tidssone dekker 15 lengdegrader, hvor området innenfor skal ha felles tid. Bruk av dette systemet direkte, ville ført til at Bergen ville vært en time etter Oslo, og Alta ville vært en time før Oslo, dvs. fastlands-Norge ville hatt tre forskjellige tider å holde styr på. Det var mer hensiktsmessig å samle hele Norge innenfor en tidssone – den som største delen av Norge ligger i. Blant annet fordi størstedelen av Norge ligger innenfor tidssonen en time foran UTC, som ideelt strekker seg fra 7.5 til 22.5 grader øst, har vi valgt å bruke denne for hele landet. De fleste mindre land har gjort dette på samme måten, og tidssoneområdene (områder med felles normaltid) følger derfor ikke lengdegradene alle steder, men ofte nasjonale grenser istedet.

Antall tidssoner

Egentlig skulle det være 25 tidssoner, fra GMT-12 timer til GMT+12 timer, hvor datolinjen ved 180 grader øst/vest markerer skillet mellom tidssonene med GMT-12 og GMT+12. I praksis har det blitt annerledes, det finnes mange flere tidssoner enn dette. Først og fremst er en tidssone for både GMT+13 og GMT+14 i bruk av blant annet Tonga og Kiribati i Stillehavet. I tillegg er det en rekke land/øyer og delstater som ikke følger standardsonene, men i stedet bruker egne “halvsoner” som ligger 15 eller 30 minutter fra de vanlige tidssonene, dette gjelder blant annet India, deler av Australia og Nepal. Det reelle antallet tidssoner i bruk er derfor i overkant av 35. Det er dessuten slett ikke uvanlig at noen land endrer tidssoner fram og tilbake, slik at antallet endrer seg over tid.

Hva påvirker døgnrytmene våre?

Det er lyset og sosiale faktorer som hjelper til med å snu døgnrytmen til den gjeldende rytmen på ankomststedet. Lyset har vist seg å være av størst betydning. Lyset kan derfor benyttes til å snu døgnrytmen raskere. Lyseksponering på ’feil’ tidspunkt vil imidlertid gi forverring av jet lag, og vil kunne forlenge tiden det tar å snu døgnet. Ved reiser østover (for eksempel fra USA til Norge) vil mange få lyseksponering på ugunstige tidspunkter, noe som også kan forklare problemene ved slike reiser. Det er spesielt ugunstig å få lys på øynene tidlig om morgenen ved reiser østover.
Behandling av jet lag

Ved moderne behandling av jet lag benyttes lys og/eller melatonin. Melatonin er et hormon som finnes hjernen, og som påvirker døgnrytmen. I flere land, blant annet i USA, er dette preparatet reseptfritt, mens i Norge kan man få melatonin på såkalt registreringsfritak (legen må søke). 

Melatonin er et omdiskutert hormon. Man kjenner ikke til alle effektene, og mulige langtidsbivirkninger er ukjent. Det ser imidlertid ut til å være et trygt preparat, men på grunn av usikkerheten rundt langtidsbivirkninger bør man være forsiktig. Jeg konsentrerer meg derfor om lysbehandling, som ikke ser ut til å gi alvorlige bivirkninger. 

Generelt sett må man kunne en del om hvordan døgnrytmen reguleres før man gir seg ut på behandling av jet lag. Lysbehandling gitt på feil tidspunkt kan forverre plagene. Jeg vil her prøve å gi et eksempel på lysbehandling ved reise fra New York til Norge, det vil si seks timers tidsforskjell. 
Forutsetningen for rådene er at man har vært lenge nok i USA til at døgnrytmen fungerer på amerikansk tid, og at man står opp hver dag rundt klokken sju om morgenen. Når man ankommer Norge bør lysbehandling gis fra klokken 11. Det vil gjøre at den biologiske klokken flyttes til tidligere på dagen. I tillegg er det vesentlig at man unngår å få mye lys på øynene før klokken 11 (man bør oppholde seg innendørs eller bruke mørke solbriller). Det vil nemlig flytte døgnrytmen i motsatt retning, og dermed kunne forverre jet lag. 

Disse rådene gjelder første dag etter ankomst. Deretter justeres lysbehandlingen med rundt to timer daglig, det vil si at neste dag anbefales lysbehandling fra klokken ni. På denne måten vil tiden det tar å snu døgnet kunne reduseres betraktelig. Undersøkelser viser at korrekt lyseksponering vil kunne korrigere den biologiske klokken til en hvilken som helst fase i løpet av 1 – 3 dager. 

Behandling med lys (og eventuelt melatonin) kan bedre situasjonen til personer som sliter med jet lag. Behandlingen må imidlertid individualiseres ettersom effekten av behandlingen er så avhengig av hver enkelt persons døgnrytme. Med lysbehandling menes gjerne bruk av spesielle lyskabinetter, men utelys/dagslys er selvfølgelig minst like effektivt. Fordelen med lyskabinettene er at de kan benyttes på tider av døgnet hvor det ikke er tilstrekkelig med dagslys. 

Bakgrunn for sommertid

Før jernbanens tid hadde alle steder sin egen lokale tid som ofte var uavhengig av tiden i resten av landet. Folk reiste lite, men ved jernbanens introduksjon i USA, ble det vanskelig å holde styr på rutetabeller når alle stasjonene hadde forskjellig tid. Det ble derfor i 1883 vedtatt at alle steder innenfor store regionale områder i USA skulle ha felles tid, og slik ble USA (fastlandet unntatt Alaska) delt inn i fire forskjellige tidssoner som innbyrdes hadde et helt antall timer i tidsforskjell. Professor Charles Ferdinand Dowd som oppfant dette systemet tok utgangspunkt i Greenwich-observatoriet utenfor London når han definerte tidssonene, og utgangspunktet som alle de andre tidssonene regnes ut fra er da GMT – Greenwich Mean Time (senere UTC – Coordinated Universal Time). Etterhvert har de fleste land tatt i bruk tidssonesystemet.

Inndeling av tidssoner

Ideelt sett er jorden delt etter lengdegradene, slik at hver tidssone dekker 15 lengdegrader, hvor området innenfor skal ha felles tid. Bruk av dette systemet direkte, ville ført til at Bergen ville vært en time etter Oslo, og Alta ville vært en time før Oslo, dvs. fastlands-Norge ville hatt tre forskjellige tider å holde styr på. Det var mer hensiktsmessig å samle hele Norge innenfor en tidssone – den som største delen av Norge ligger i. Blant annet fordi størstedelen av Norge ligger innenfor tidssonen en time foran UTC, som ideelt strekker seg fra 7.5 til 22.5 grader øst, har vi valgt å bruke denne for hele landet. De fleste mindre land har gjort dette på samme måten, og tidssoneområdene (områder med felles normaltid) følger derfor ikke lengdegradene alle steder, men ofte nasjonale grenser istedet.

Antall tidssoner

Egentlig skulle det være 25 tidssoner, fra GMT-12 timer til GMT+12 timer, hvor datolinjen ved 180 grader øst/vest markerer skillet mellom tidssonene med GMT-12 og GMT+12. I praksis har det blitt annerledes, det finnes mange flere tidssoner enn dette. Først og fremst er en tidssone for både GMT+13 og GMT+14 i bruk av blant annet Tonga og Kiribati i Stillehavet. I tillegg er det en rekke land/øyer og delstater som ikke følger standardsonene, men i stedet bruker egne “halvsoner” som ligger 15 eller 30 minutter fra de vanlige tidssonene, dette gjelder blant annet India, deler av Australia og Nepal. Det reelle antallet tidssoner i bruk er derfor i overkant av 35. Det er dessuten slett ikke uvanlig at noen land endrer tidssoner fram og tilbake, slik at antallet endrer seg over tid.

”Vi verdsetter, at hver og en av våre 70 milliarder celler har sin egen rytme”, sier Dr. Jürgen Zulley, Regensburg. Og denne rytmen, kodert som gener, er kronos-biologene (kronos = gammelgresk for tid) over hele verden på sporet av. ”Hver ting har sin tid”, står det allerede i bibelen. Vitenskaplig har man først de siste 100 årene beskjeftiget seg med kroppens tidsplaner. Resultatene er løfterike: Den som lever i takt med sin indre rytme, høster velvære, livsglede og suksess. 

Også disse rytmene finnes det

• Circardian beskriver de mange forskjelige dagsrytmene. Ikke bare rytmen for søvn og våkenhet, men også timer der medikamenter virker best.
• Circalunar settes i relasjon til månerytmen, av og på med hormonene, kvinnens syklus.
• Circannual – årsrytmen. Våren er den beste tiden for en diett. Med lengre dager, mer lys blir vi om våren mer mobil og seksuell aktiv. Mai øker lysten på kjærlighet. At sommeren er tiden med mest aktivitet, lar seg til og med måle på cellelivet. Neglene på fingrene vokser i juli mer enn alle de andre månedene. Når dagene blir kortere og lyset stadig mindre, tiltar tristheten: November kommer med depresjoner (SAD, vinterdepresjon).
• Tidsforskerne kjenner til helt korte, ultradiane rytmer som fra for eksempel nerve- og hjerneaktiviteter.  
• Naturligvis er hele det menneskelige liv underlagt en rytme. Barndom, ungdom, første og andre voksenalder og alderdommen.

Solen, lyset, trekker opp vårt
indre ur. Dag for dag.

 Et liv imot det indre ur koster oss livstid

Den knøttlille nervebunten med navnet SCN blir i vårt non-stop-samfunn sperret.

Langt vekk fra galende haner, sol, regelmessighet. Vi lever og arbeider i betongsiloer, kunstig lys gjør natt til dag. Vekkerklokken ringer mot menneskenes natur. Helgen bringer vår tidsmessig stramt organiserte hverdag ut av takt. Mandag morgen presenterer kroppen vår regningen: Tretthet, dårlig konsentrasjon, null motivasjon.

Vi flyr igjennom tidssonene med stor hastighet. Jetlaget straffer oss for sprangene over kontinentene med kvalmhet, vondt i magen, søvn- og konsentrasjonsforstyrrelser.

Kjenner du historien fra indianerhøvdingen fra ville vesten som reiste tvers over det amerikanske kontinentet til Washington med jernbanen, for å tale til parlamentet? Da han kom dit så han seg ikke i stand til å holde sin tale. Han sa, at riktignok var kroppen hans på plass, men sjelen hans var ennå ikke ankommet.

Når en venninne av meg flyr med et fly fra en tidssone til en annen, sier hun alltid de første to dagene: ”Min indianer er ennå ikke her.”

På tide med  tidsstyring av kroppen

Vi spurter gjennom dagen, uten å ta oss tid når den indre rytmen fordrer ro og god tid.

Det gjør en raskt gammel og syk: Depresjoner, angst, nerveforstyrrelser, hjertekarsykdommer og fordøyelsesbesvær. ja til og med kreft går på kontoen for gal tidsstyring av egen kropp.

Et klassisk eksperiment viser: Fluer hadde en lav livsforventning, når de stadig ble tvunget til å omstille sitt indre ur. Hamstere gikk det på samme måte, da man i et eksperiment hver uke forskjøv dags- og nattsyklusene. Eksperimenter med mennesker er naturligvis umoralsk. Men: mennesket deltar – mer eller mindre frivillig. Tjue prosent av befolkningen arbeider til fullstendig unaturlige tider. Og på grunn av økt globalisering av økonomien vil dette antagelig bare bli forsterket.

Sommertid – nei takk

Hvor sensibelt det indre uret reagerer på en times tidsforskyvelse, viser mandagen etter at klokkene har blitt omstilt til sommertid: Flere trafikkuhell enn alle andre mandager. 

Et liv mot det indre uret betaler vi med livstid. Dyreeksperimenter dokumenterer, at biologiske rytmer som over lengre tid har blitt forstyrret fører til tidligere død.

I tillegg kommer: Undersøkelser vedrørende innføring av sommertid har vist, at sommertiden overhodet ikke bringer noe. Man sparer verken energi eller forbedrer livskvaliteten.

Dette bør man tenke over – og aksjonere: I de fleste europeiske land begynner skolen klokken ni, i overensstemmelse med den biologiske rytmen til barna. Men vi sender våre barn klokken åtte om morgenen eller til og med tidligere til skolen. Arbeidstiden til voksne begynner som oftest klokken ni. Også krisen i økonomien er en rytmekrise, sier den kjente amerikanske tidsforskeren Jeremy Rifkin. Og han gir følgende råd for å unngå det truende rytmeinnfarktet: 

”Hvis vi ønsker å tilpasse vår konto i overensstemmelse med naturen, må vi sette ned tempoet i våre aktiviteter, slik at de passer sammen med naturens tidsplaner.”

Hjernen og opplevelsestid

Også vår subjektive tidsfornemmelse avviker ofte fra den regelmessige tikk-takk- lyden av det ytre uret. Allerede ved å se på uret synes de første sekundene å være lengre. Fenomenet har britiske forskere nylig oppklart:

Illusjonen oppstår fordi hjernen adderer tiden vi bruker på å kaste et blikk på klokka, helt enkelt til det første sekundet. Begrunnelsen: Denne illusjonen lar oss oppfatte verden stabil. Det vi ikke ser, hviler. Bare når vi flytter uret til et annet sted, regner ikke hjernen tiden, som blikket søker, som tillegg. Sekundet er ikke om et øyeblikk lengre. Hvor langt et minutt forekommer, er avhengig av hva som hender i denne tiden. Du kjenner sannsynligvis situasjonen: Et minutt varer forskjellig, avhengig av på hvilken side av toalettdøren du befinner deg.

Som tiden går …

Også erindringen er ansvarlig for hvordan du oppfatter tiden. Ventetid og kjedsomlighet synes lang for oss, fordi ikke noe skjer. Av samme grunn smelter erindringene sammen til et punkt. Omvendt flyr tiden raskt ved spennende opplevelser. Men i erindringen blir disse avvekslingsrike opplevelsene bevart og tar en mye større plass i hukommels-en enn den objektive lange ventetiden av opplevelsene. 

En lignende mekanisme er i virksomhet når vi blir eldre. Barn synes et år er veldig lenge, fordi deres fortid og dermed erindring bare innholder få opplevelser. Nåtiden dominerer. For eldre folk flyr årene stadig raskere. Deres nåtid inntar til sammenligning med deres voksende erindring et relativ kortere tidsrom. Dette kan man bremse: gjennom mange erfaringer. Bli helt enkelt aktiv.

Fra boken “Bumerang prinsippet – mer tid til lykke” av Lothar J. Seiwert

Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Skulle med fly i ni tida, så jeg stilte mobilen en time før jeg skulle avgårde med bussen til flyplassen. Dessverre hadde jeg glemt å stille mobilen til sommertid, så den ringte en time senere, og jeg måtte hoppe ut av senga i full fart og pile avgårde til bussen. Vel fremme på Gardermoen fant jeg ut at flyet ikke gikk før ti på fire, så jeg var på flyplassen i åtte timer før flyet gikk. Trodde de billettpapirene var korrekt, men de jeg hadde funnet fram var fra i fjor en gang. Kjempefin 1. aprilspøk med meg selv som eksekutor og offer (det var forresten ikke jeg som hadde funnet fram de papirene, kanskje det faktisk var en 1. april spøk). Det er ikke mye å ta seg til på en flyplass i så lang tid uten masse penger. Fikk meg noe mat og kaffe og avis, men hadde jeg hatt mer penger hadde jeg nok kommet temmelig dritings til Alta.

Det er søndag og sola skinner. Klokka er nettopp stilt til sommertid og folk våkner opp fra sin lange vinterdvale. Overalt sitter folk ute i sola og nyter.

Det gyldne håret soper langs bakken og små poter klasker mot asfalt. Hund og eier er begge litt raggete, men i sola skinner deres lange hår som gull. Eieren holder hardt fast i båndet og lar hunden dra. Han er en junkie på sparkesykkel en vakker vårdag.

Vinden tar tak og de skrangler avsted. Begge bærer preg av et liv på gateplan og asfaltjungelen har satt sine spor. Skitne, raggete og kanskje litt uønsket er de, men denne søndagen kjører junkien og hunden hans sparkesykkel og det er sommertid.

Så er det i nat kl. 2 at klokken bliver til kl. 3, idet vi skifter til sommertid, hvilket jo som bekendt sker hvert år den sidste søndag i marts ved at urene stilles en time frem.

Sommertid betyder så, at det er længere lyst om aftenen, hvilket mange forhåbentligt vil nyde, mens vi der gerne vil kigge stjerner desværre må vente en time længere på at det bliver ordentligt mørkt. Desværre bliver dagene også længere, så stjernekiggeriet har ikke så gode vilkår i sommerperioden, hvilket betyder, at de offentlige forevisninger på Montebelloobservatoriet bliver indstillet inden længe.

Vil du læse mere om sommertid så tag et kig på Wikipedia.

Så husk at fra i nat kl. 3 skal stjernekortet stilles til en time tidligere.

Drejeligt stjernekort

Så kom weekenden, hvor vintertid blev til sommertid, og uret skulle stilles en time frem. Det er i og for sig ikke noget problem at stille på de fysiske ure, men ens indre ur er lidt mere besværligt at ændre på. Det er meget muligt, at alle mine ure mandag morgen fortæller mig, at kl. er 06.00, men mit indre ur skriger ”kl. er kun fem – sov en time mere!!”. Trods problemerne med mit indre ur så glæder jeg mig over, at vi nu udnytter døgnets lyse timer bedre og at det stadig er lyst når jeg kommer hjem.  Som ved så mange andre ting forsøger jeg også her at fokusere på det positive/mulighederne i en situation, frem for det negative og besværlige - ikke alt her i livet skal være let og ligetil.

For mit vedkommende er det som regel også sådan, at jo hårdere jeg har arbejdet med en opgave, jo bedre er følelsen, når den er færdig og målet er nået. Det er min overbevisning, at når man møder en ny udfordring/situation, bør man forsøge at finde meningen med forandringen og reagere på denne, frem for at dvæle ved det trygge og kendte. Gør man ikke dette vil man aldrig flytte sig eller lære noget nyt.

Det at være i praktik indebærer dagligt nye og uvante situationer, som skal takles. Meningen med det er dog lysende klar. Man kunne kalde praktikperioden for en slags generalprøve på det virkelige liv. Vi får lov til at prøve kræfter med rigtige opgaver i en rigtig virksomhed, men vi har stadig den tryghed at kunne spørge om hjælp, eftersom vi stadig er studerende. Jeg forstår faktisk ikke, hvorfor det ikke er et krav, at alle på en videregående uddannelse skal gennemføre et praktikophold. Det er jo også i denne periode, man finder ud af, om man nu også virkelig har valgt rigtigt, og om det job, man uddanner sig til, nu også passer til ens person. Man kan være nok så dygtig til de enkelte teoretiske fag, men hvis man ikke formår at koble de forskellige kompetencer og se nye muligheder, så besidder man nok ikke de rigtige kvalifikationer. Desuden får man en forsmag på det ansvar og de udfordringer, man møder på arbejdsmarkedet. Efter en praktikperiode ved man, hvad der forventes af en med ens uddannelse, og jeg er sikker på, at man hurtigere udnytter sine egne og virksomhedens kompetencer til fulde, frem for først at skulle finde sig til rette med, hvad det egentlig vil sige at være, i mit tilfælde, diplomingeniør i Integreret Design. 

Kort sagt: ”Når forandringens vinde blæser, findes der to typer mennesker: Dem der bygger læhegn, og dem der bygger vindmøller.” 

Jeg vil hermed opfordre alle til at ”bygge vindmøller” når situationen byder sig…