Vladimir Sorokin gjestet Bergen 4. november i forbindelse med lanseringen av romanen Køen på norsk (Flamme forlag, oversetter: Hege Susanne Bergan). Om formiddagen var han russiskfagets gjest til lunsj på På Høyden, og om kvelden arrangerte Studentersamfunnet i Bergen et godt besøkt bokbad i Logen bar, der Sorokin samtalte med Martin Paulsen og Ingunn Lunde fra Institutt fra fremmedspråk, profesjonelt tolket for det norske publikum av Maria Kim Espeland.

Sorokin snakket om boken Køen, køer i dag og for 25 år siden, om hvordan det var å være forfatter bak jernteppet på 70- og 80-tallet, om sine ulike stiler, språket i bøkene sine, om forholdet mellom litteratur og politikk, om internettets betydning for litteraturen i dag, sine egne arbeidsmetoder, og mye annet.

Køen kom første gang ut i Paris i 1985. På spørsmålet om køens og Køens aktualitet i dag, røpet forfatteren at han hadde vært inne på ideen å skrive en Køen II, om dagens køer:

«Køene har endret seg i Russland i dag, særlig i Moskva. Mens man i Sovjettiden sto i kø, sitter man nå i bilene sine. Fenomenet er like tungt som det var i Sovjettiden, for bilene i Moskva er både dyre og skitne. Køen er et sterkt fenomen. [...]. Køen er et levende vesen, med sin egen etikk og estetikk. Et vesen som oppløser enkelmenneskets personlighet slik at den enkelte blir en del av køens kollektive etikk og  personligheten blir til en del av denne køen».

Sorokins siste roman, Sukkerkreml [Sakharnyj kreml', 2008], med handling fra 2028, har også et kapittel som heter «Køen». Hvorfor tar forfatteren opp dette temaet igjen, 25 år senere?

«Russland beveger seg i dag mot Sovjetunionen igjen, mentalt og etisk, derfor er det heller ikke vanskelig å forestille seg at vi har køer i 2028».

Sorokin karakteriserte alle sine seneste romaner, antiutopiene fra Blått fett (1999) og fremover, som forsøk på å se samtiden — dagens Russland. Romanen En opritsjniks dag [Den' opritsjnika, 2006], med handling lagt til 2028, i et isolert Russland omgitt av en ugjennomtrengelig mur og i et totalitært samfunn der arkaiske maktstrukturer er kombinert med høyteknologiske elementer. Langt på vei blir også boken tolket som en satire over Putins Russland:

«Antiutopiene gir muligheten til å betrakte  samtiden fra fremtidens perspektiv, som om vi snur kikkerten. De gir den nødvendige avstand. — Jeg arbeider etter prinsippet om å prøve og feile. Da jeg skrev En opritsjniks dag, hadde jeg lyst til å skrive en folkelig, nærmest Bakhtinsk roman. Litt uventet ble tok den form av en rå politisk satire. Ærlig talt hadde jeg ikke forventet det. Det er uforutsigelig. I det hele tatt er litteraturen uforutsigelig når den ikke skrives for pengenes skyld».

Hva betyr skrivingen for Sorokin selv?

«Jeg kan ikke la være å skrive. Litteraturen er som et sterkt narkotikum, både for leseren og ikke minst for forfatteren. Når man først har begynt å skrive, er det vanskelig å ikke fortsette. Jeg har ikke noe valg: det er som når du kaster deg ut i vannet, da tenker du ikke lengre på at du sto på elvebredden og vurderte å legge på svøm. Du bare svømmer. Jeg bare skriver. Som Salvador Dalí sa, jeg vet ikke hva kunsten er, men vi kan ikke klare oss uten. Det er en meget presis observasjon. Slik er det med litteraturen også. Den lar oss se noe i oss selv. Hver morgen ser vi oss i speilet — litteraturen lar oss se vår egen nakke også, som er helt nødvendig for en sann forestilling om mennesket og om verden vi lever i».

Sorokin er blitt anmeldt og utsatt for harde angrep fra ulike grupper i Russland som en følge av de bøkene han har skrevet. Nylig ble hans forfatterkollega Viktor Jerofejev anklaget for å spre ekstremisme og russofobi av en rekke konservative professorer ved Russlands viktigste universitet, MGU. Hvordan er det å være liberal, demokratisk innstilt forfatter i Russland i dag?

«Foreløbig kan man tillate seg det — at jeg sitter her i dag, er et bevis på det, men jeg understreker: foreløbig. På de siste ni år har Russland tatt et stort skritt tilbake i etisk forstand. Jeg snakker om etikk og ikke økonomi. I skolens lærebøker i sovjetisk historie står det for eksempel at Stalin var en fremgangsrik «manager» og at avtalen mellom Molotov og Ribbentropp var en riktig og god avtale — slike ting gir en tunge tanker».

Hva kjennetegner russisk litteratur i dag?

«Den gode litteraturen kjennetegnes av forsøket på å besvare tre viktige spørsmål: hvem er vi, hvor kommer vi fra og hvor går vi hen? Og det å forstå hva som foregår i Russland og hva russisk metafysikk er for noe».

Sorokin er en mann av mange stiler: konseptualist på 80-tallet, postmodernist på 90-tallet, mer tradisjonell fortellerstil på 2000-tallet og folkelig satiriker i de seneste romanene, er forskernes forsøk på å sette merkelapper på forfatterskapet.

«Jeg vil gjerne at boken skal overraske først og fremst meg selv. Skrive noe som får blodet til å boble. Med forskjellige genrer og stiler forsøker jeg å skape noe nytt hver gang».

Språket er for mange hovedpersonen i Sorokins verker. Vi spurte forfatteren hvordan han jobber for å oppnå så stor språklig presisjon i dialogene:

«Det er nesten som et musikalsk prosjekt. Åpenbart har jeg godt litterært gehør. Jeg liker å lytte til hvordan folk taler, liker å gjenskape tale, som å skrive noter. Kanskje fordi jeg liker musikk og regner den som den mest fullkomne kunsten. Litteratur tar andreplassen».

Med sin omhyggelige språklige bearbeidning står Sorokins verker i motsetning til mye språkbruk i Russland i dag. Hvordan ser forfatteren på språksituasjonen i Russland i dag og hvilken rolle spiller litteraturen i denne sammenheng?

«Litteraturen ser faktisk ut til å spille en stadig større rolle. Den gode litteraturen. Det er mere god litteratur i bokhandlerne i dag, opplagene for detektivromaner er synkende. Dette gleder meg. På nittitallet hadde fjernsynet en viktig påvirkning rent språklig. Nå er TVen fullstendig kontrollert og minner om fjernsynet på Brezjnevs tid. Mange unge familier har ikke TV, de leser nyheter på nettet og bruker skjermen for å se film. Men de leser mye. Interessen for bøker er stigende. Politisk vinter gjør at man vil varme seg. Noen ganger, når jeg ser folk går ut av bokhandlerne, tenker jeg at det ser ut som de bærer bøker som ved: et slikt ønske om å varme seg er meget forståelig».

Sorokin har lenge hatt sin egen nettside, og i den senere tid er han blitt en ganske aktiv blogger på nettstedet Snob. Hvilken rolle spiller Internett for ham?

«En stor rolle. Likevel er 90-årenes eufori  forbi, da man forventet litterære mirakler fra internettet. Jeg overvurderer ikke internettet. Det er en ren funksjonell, men også helt nødvendig ting. Jeg bruker det mye i mitt daglige arbeid, for å sjekke en opplysning, huske noe, i kommunikasjonen med forlagene. Det er et meget godt instrument. En skrivemaskin av en ny generasjon. Det er praktisk å kommunisere gjennom blogger. Men nå finnes også reaksjoner mot bloggene. Noen er blitt lei av dem, og er begynt å skrive ordentlige brev til hverandre. Det er en ny ideologi, jeg kjenner slike folk».

Flere bilder fra Sorokins besøk finnes her.

Brameld, Theodore.  (2008).  The use of explosive ideas in education:  Culture, class, and evolution.  New York:  The New Press.

Metacultural assumptions of culture

“We call the assumptions or presuppositions of culture metacultural because they lie, strictly speaking, beyond or above or beneath an exclusively scientific description.  and since philosophy is itself sometimes defined as the critical study of assumptions, let us for present purposes call the philosophy of culture a metacultural discipline.”  (p. 45)

The reality of cultural order

“One of the most interesting contributions to the study of culture is Alfred L. Kroeber’s concept of the superorganic. . . . Culture, however, is a level above that of the merely organic.  It has emerged from the organic, to be sure, but, like other emergent levels of nature that have evolved from lower levels, culture has acquired its own distinctive features that are explicable in their own scientific terms.”  (p. 47)

Leslie White in The Science of Culture, explains that “culture causes culture, as it were.  Thus, the order of culture is subject to its own laws, just as the order of the biological level of nature is subject to its own laws. . . . These laws are located most centrally in the patterns [for instance, patterns of language, patterns of custom] of culture.”  (p. 47)

“The metacultural assumption implicit in this viewpoint of cultural order may be associated with a cluster of philosophic beliefs that we shall characterize as belonging to ontological realism. . . . Thus, culture too is an objective reality, just as are other levels of nature.”  (p. 47)

“Some ontological realists have been called historical materialists because they hold not only that culture has an objective reality which generates itself but that this occurs according to historical laws which are explicable in terms of the utilization of material energy in increasing complex ways.  That is, the spatiotemporal order of culture is to be viewed most fundamentally according to ways people channel the energies of nature in order to produce economic goods.”  (p. 48)

“A related but far from identical view of reality of culture . . . is called by philosophers objective idealism. . . . it is perhaps enough to recall that this theory of reality assumes that, although reality is governed by its own objective laws of stability and change, the ’stuff’ of reality is not ‘material’ but rather ’spiritual’ in character.”  (p. 48)

“Is it possible for one to hold a kind of superorganic view of culture and yet to be an idealist in one’s metacultural assumptions?  We think that it is.  One such proponent is the philosophically minded sociologist Pitirim Sorokin. . . . Sorokin tries to establish the basic laws of the history of culture which, despite their complexity, follow in a certain sequence, one upon the other, and are primarily characterized by the way human beings think and feel and then behave according to their thinking and feeling.  Culture has an objective reality, but this reality is spiritual in its innermost nature.”  (p. 49)

“The superorganic approach to cultural order is congenial to both the essentialist and perennialist orientations.”  (p. 51)

“Our chief conclusion is that . . . essentialism provides powerful theoretical support for the common view that education’s primary role is to induct each generation into the objective order of culture — an order that has already emerged in nature and is now waiting to be perceived and transmitted according to its own inherent laws.”  (p. 52)

“The operational approach to culture, on the other hand, has close affinity to the progressivist and reconstructionist views of education. . . . progressivists hold an operational theory of culture in the respect that they believe its members should learn how to interpret the meaning of various patterns of culture, not so much for the purpose of perpetuating them — although this role is also a necessary one — but, most importantly, for the purpose of modifying them through such operations.”  (p. 52)

Mandag og tirsdag skal jeg disputere for PhD-graden i russisk filologi på universitetet i Bergen. Mandag ettermiddag skal jeg holde en 45 min prøveforelesning med tittelen “Standard Language(s) and Contemporary Russian Literature” (kl 1630, Aud B, Sydneshaugen skole). Tirsdag finner selve disputasen sted (kl 0930–1230, samme auditorium). Der skal jeg diskutere avhandlingen Hegemonic Language and Literature: Russian Metadiscourse on Language in the 1990s med Henning Andersen (UCLA) og Michael S. Gorham (University of Florida).

Avhandlingen tar for seg språkdebatten i Russland på 1990-tallet, og fokuserer på forholdet mellom standardspråket og litteraturen. Studien er basert på en undersøkelse av russiske litteraturkritikeres kommentarer til språket i fire litterære verker. Språkdebatten forstås her som en eksplisitt metadiskurs om språk og undersøkes i forhold til to konsepter: normforhandlinger og språkideologi. Samlet fungerer disse to konseptene som et redskap til å tolke litteraturkritikernes kommentarer til språket i Russkaja krasavitsa (1990) av Viktor Jerofejev, Norma (1994) og Roman (1995) av Vladimir Sorokin, og Generation “P” (1999, oversatt til norsk som Generasjon P), av Viktor Pelevin. Min undersøkelse viser at de russiske litteraturkritikerne definitivt diskuterer språket i sine anmeldelser. Kritikernes kommentarer om språket er ofte relatert til andre kritikeres utsagn, og noen ganger til en mer generell offentlig metadiskurs om språket. Noen av dem forhandler i hvilken grad bannord eller engelske lånord skal aksepteres i språket, andre diskuterer standardspråkets utvikling.

Alle interesserte er hjertlig velkomne til begge arrangementene.

Seit einiger Zeit schleppe ich mit mir ein Werk des Moskauer Konzeptualisten Vladimir Sorokin. Ich mag seine Werke. Sie sind so aufrührend und schockierend zugleich. Während meines Studiums habe ich mich mit seinen Büchern angefreundet. Sie waren ein unterhaltsamer Begleiter in den langen Bibliothekssitzungen. Niemals habe ich versucht es literarisch zu analysieren. Vieles bleibt mir bis heute verborgen und unverständlich. Ich lass mich von Sorokin nur gern unterhalten.  

Das Buch Der Tag des Opritschniks ist in meinen Augen eine gelungene Meisterleistung. Es ist aber nicht leicht zu lesen. Er nutzt viele Ausdrücke und Bezeichnungen aus den Altrussischen, so dass die Bedeutung oft nur aus dem Kontext zu verstehen ist. Aber es ist unterhaltsam und komisch. Während der Buchvorstellung hat Sorokin auf eine gewisse politische Bedeutung des Werkes aufmerksam gemacht. Leider habe ich sie bisher nicht finden können.

Bevor man über ein leiterarisches Werk urteilen kann, sollte mann dieses gelesen haben. Ich bin aber erst auf der Seite 37.  Also liegt es wahrscheinlich noch vor mir.

According to Sorokin, a sieve is a control that acts as a sifter in society that maintains and regulates social mobility and actually places individuals in society according to her/his “talents”; in fact, sieves “control the process of vertical circulation”. Sieves typically have a direct relationship with standardized tests. Examples of sieves that Sorokin gives are educational institutions, families, churches, government institutions, and the armed services.

The purpose of schooling according to Sorokin is to be a kind of machine for testing the ability of individuals and determining their social position. I imagine that Sorokin must be a Marxist or neo-Marxist because of this stance. Sorokin goes on to say, “At the present moment it is certain that the school, while being a ‘training and educational’ institution, is at the same time, a piece of social machinery, which sifts them, selects them, and decides their prospective social position”. To take this thought a bit further, Sorokin sees educational institutions as vehicles that reproduce existing social inequities. For example, if an individual comes to school from a low-class background, then the school will work to produce a working class individual; furthermore, if a person comes to school from a upper-class background, the school will work to produce an upper-class worker (most likely leader in this case).

Weber describes rational bureaucratic structures as those structures in society that come from the top down, aren’t democratically decided, and are foisted onto society as the “norm” and certainly rational. The stratification of individuals along the basis of educational “certificates” is one of the examples that Weber uses. Structurally, a person is doomed if she/he doesn’t have some type of certification in our society. Of course there are isolated incidents where people do well without some type of certification, but the overwhelming majority of people who have no type of certification, especially a degree, are seen as incapable to do certain jobs and aren’t given a chance to prove themselves. This weeding out and distributing appears rational because of the false notion that people receive what they do in life strictly on a merit-based system. Adults without certificates are seen as those that haven’t worked hard enough or are inherently inferior intellectually. Bureaucratically, it is postulated that people are where they are in life because they worked hard to get there. Unfortunately, these individuals don’t accurately measure the role that circumstances play in life outcomes and economic mobility.

Under capitalism, a supposedly merit-based system, rational bureaucratic structures has as its key characteristics the aforementioned certificates, special or expert examinations, privileged stratum in institutions, and a seemingly rational claim to monopolize socially and economically advantageous positions.

Vilfredo Pareto:

En su obra “Trattato di Sociologia Generale” publicado en 1916, Pareto considera que tanto el sistema social como sus segmentos constitutivos (ideología/religión, economía/industria, política/ejército) transcurren por ciclos de:

• equilibrio
• desestabilización
• desequilibrio y
• nuevo equilibrio
  

Para Pareto existen tres componentes abstractos interrelacionados:

• Residuos (tendencias humanas)
  
• Intereses (condiciones objetivas)
  
• Derivaciones (justificaciones y racionalizaciones que legitiman)
  

Los residuos son el factor primario de la vida social. Existen dos tipos que representan a estrategias alternativas: astucia y fuerza que derivan en residuos de combinación y de persistencia.

Las sociedades son heterogeneas con miembros desiguales. El carácter de las élites dependerá de la proporción de los diferentes residuos entre sus miembros. Tanto el cambio social como el político son consecuencia del reemplazo de las élites en cada uno de los segmentos constitutivos: ideología, economía y política.

Pitirim Sorokin:

En su obra “Social and Cultural Dynamics” de 1937 considera que el nucleo de la teoría cíclica es la cultura a la que define como “… la suma total de todo aquello creado o modificado por la actividad consciente o inconsciente de uno o más individuos interactuando entre si o condicionando la conducta del otro.”

Sobre esta base distingue dos tipos opuetos de cultura denominados: Ideacional y Sensato.

Esta distinción la hace sobre la base de los tipos ideales ya que la realidad adopta formas mixtas donde destaca la Idealista.

La cultura ideacional se caractariza por:

• naturaleza de la realidad espiritual
• necesidades y fines espirituales
• autodesarrollo de la mente y cuerpo como medio
• verdad absoluta y eterna que se logra a través de la experiencia interior
• lo bueno está enraizado en valores inmateriales

La cultura sensata:

• la realidad es material, cambia
• necesidades y fines carnales
• satisfacción mediante la modificación del ambiente externo
• la verdad es temporal y se encuentra en lo sensible
• lo bueno está enraizado en valores materiales

La cultura idealista:

• la realidad tiene muchas caras: materiales y sobrenaturales
• necesidades tanto corporales como espirituales
• su satisfacción implica tanto la mejora del individuo como la mejora del medio

Sorokin concibe el modelo principal de cambio histórico en términos cíclicos, como una “incesante variación de procesos recurrentes” consistente en la alternancia de los tipos dominantes de dominación de mentalidad de cultura y de sistemas culturales: secuencia repetida de culturas Ideacionales, Idealistas y Sensatas.

For hundre år siden, om morgenen den 30. juni 1908, sa det PANG i luften over Sibir, og jordkloden opplevde den kraftigste naturlige eksplosjon i moderne tid. De lærde (og de litt mindre lærde) strides fortsatt om hva som egentlig skjedde, men den mest anerkjente versjonen er at en meteoritt eksploderte på himmelen over den russiske ødemarken. Eksplosjonen hadde en ufattelig kraft som veltet 80 millioner trær utover et område på over 2000 kvadratkilometer. 60 mil fra eksplosjonsstedet ble et lokomitiv løftet av jernbanesporet…

Til tross for denne enorme eksplosjonen har det ikke vært mulig å finne noen rester av meteoritten, noe som har ført til et utall ulike teorier om hva som egentlig skjedde denne midtsommernatten i midten av den russiske ødemarka.

En av de mer fantasifulle og utvilsomt den mest velformulerte er den russiske forfatteren Vladimir Sorokins Trilogi (Trilogija), som består av de tre romanene Is (Led, 2002), Bros vei (Put’ Bro, 2004) og 23.000 (23.000, 2005). I Sorokins univers var Tungus-meteoritten en magisk isklump som ble sendt til jorden for å gjenoppvekke 23.000 kosmiske lysstråler som hadde tatt bolig i menneskekropper og dermed blitt fanget i det meningsløse jordlige livet. Kun ved hjelp av denne isen kunne de 23.000 lysstrålene identifiseres og påny forenes i “Lysets brorskap”.

I trilogien forteller Sorokin om hvordan den brorskapets profet, Bro, finner isklumpen, får åpenbart sin misjon og starter jakten på sin 22.999 brødre og søstre. Disse er blonde og blåøyde mennesker over hele verden som besitter evnen til å snakke med hjertet, men denne evnen må vekkes, og det skjer ved hjelp av ishammere laget av is fra Tungus-meteoritten. Brorskapets mål er å samle alle de 23.000 slik at jorden kan utslettes og den kosmiske likevekten gjenopprettes.

Trilogien er fengende for sin umenneskelige kynisme. Fordi Sorokin skriver fra det kosmiske brorskapets perspektiv kan han legge fra seg alle krav til humanisme og medmennskelighet – i deres perspektiv er menneskene bare “kjøttmaskiner” som forstyrrer den kosmiske balansen. Dermed tematiserer den også det 20. århundres viktigste ideologiske erfaring: totalitarismen, hvor det menneskelige blir tilsidesatt for et høyere mål. Dette understrekes ved at brorskapet innfiltrerer både den nazistiske bevegelsen i Tyskland og Sovjetunionens KGB, for å optimalisere den brutale jakten på sine brødre og søstre. Samtidig er det interessant å se hvor godt Lysets brorskap tilpasser seg den verdensomspennende markedsliberalistiske tilstanden på 1990- og 2000-tallet. Markedsliberalismen viser seg å være et enda mer effektiv system for å realisere brorskapets mål enn det nazismen og kommunismen var.

Trilogi er den mest tilgjengelige delen av Sorokins fascinerende forfatterskap og et vakkert minnesmerke over en av vår tids mest spektakulære naturfenomener.

Sexrevolusjonens resultater
Sorokin skildrer sexualiseringen av den amerikanske kulturen. Litteratur, film, fjernsyn og radio er blitt sykelig sentrert om sex. Troløshet blir fremstilt som normalt. Pornografien appellerer til menneskets laveste dyriske instinkter. Kiosklitteraturen demoraliserer millioner av lesere. Løssalgsavisene selger på sexoppslag. Reklame stimulerer erotiske følelser som middel til å selge et produkt. Såkalte ”seksualforskere” lærer folk at alle seksuelle forhold som oppleves godt, er moralsk gode. Frihet innebærer rett til å nyte samleie når som helst med hvem som helst. Prevensjon hindrer uønskede svangerskap. Abort blir middel til å fjerne uønskede barn. Det dreier seg om en verdirevolusjon. Det som før var moralsk klanderverdig, er blitt en positiv verdi. Det som før ble kalt demoraliserende, omtales som moralsk fremgang og ny frihet. Politikere fremstår ikke lenger som moralske forbilder. Sex appeal er blitt en del av de politiske kampanjene. Vi er blitt omringet av et stigende tidevann av sex som oversvømmer alle deler av vår kultur.

Med talende statistikk skildrer Sorokin forfallet som følger som resultat av sexrevolusjonen. Skilsmissetalene har økt faretruende. Et stort antall forlatte barn er frarøvet trygghet og kjærlighet. En egoistisk grunnholdning brer seg, og kilden til mellommenneskelig solidaritet og spontan hjelp tørker ut. Med forskningsresultater dokumenterer Sorokin de skadelige virkningene. Den seksuelle utfoldelsen fører til store helseskader. Overutviklet seksualitet er en hovedkilde til nevroser og funksjonelle psykoser. Mange blir fanget av motstridende følelser som ligger i konstant innbyrdes krig, slik at man ikke får ro i sinnet. Sex-eventyrerne må stadig lyve for sine etterfølgende sengepartnere. De korte øyeblikk av seksuell lykkerus blir avløst av mistanke, hat, redsel, anger, kjedsomhet og konfliktopplevelser. Tilfeldig sex angår aldri bare ett individ. De medvirkende blir som drivende vrakgods. Ringvirkningene er store for partnere og familier. Et utsvevende liv forplanter seg til barn og venner. Det motsatte kjønn blir redusert til et instrument for kortvarig nytelse. Mennesket mister sin verdi når evnen til seksuell stimulering blir svekket.

Det sovjetiske sex-eksperimentet
Sorokin dokumenterer hvordan kulturer har gått til grunne der løssluppenheten tok overhånd på det seksuelle området. Siden Sorokin selv har russisk bakgrunn fra revolusjonstiden, er hans skildring av erfaringene fra Sovjetunionen i 1920-årene opplysende. Kommunistene ville eliminere det ”kapitalistiske” monogamiet og gjøre full sexfrihet til en hjørnesten i det nye kommunistiske samfunnet. I det første stadiet av revolusjonen (1918-26) forsøkte lederne med viten og vilje å ødelegge ekteskapet og familien. Fri kjærlighet ble lansert med ”glass med vann”-teorien: Det var uvesentlig hvilket glass man drakk av så sant tørsten ble slukket. Lovens skille mellom ekteskap og tilfeldig samleie ble opphevet. Loven talte nå bare om ”kontrakter” mellom mann og kvinne, men disse kunne gjøres for en avgrenset periode – et år, en uke eller en eneste natt! En kunne skilles så mange ganger en ville. Skilsmissen kunne til og med skje uten at den andre parten ble underrettet. Bigami og polygami var tillatt, og førekteskapelige forhold ble oppmuntret.

Hva ble resultatet? På få år ble horder av ville, hjemløse barn en samfunnsfiende for det sovjetiske samfunnet. Millioner av liv forliste. Skilsmissetall og antall aborter steg voldsomt. Hat og konflikter førte til at arbeidet i de nasjonaliserte fabrikkene stagnerte. Resultatet var så sjokkerende at regjeringen ble tvunget til å reversere politikken. Lovgivningen ble skjerpet. Myndighetene begynte å kjempe for seksuell renhet før ekteskapet. Adgangen til skilsmisse og abort ble sterkt begrenset. Og den negative utviklingen ble snudd i positiv retning omkring 1930, da tiltakene for å tøyle sexfriheten var praktisk talt fullført. Dette samfunnseksperimentet er lærerikt fordi det skjedde i omfattende målestokk over kort tid og innenfor det samme samfunnssystem.

Det trengs en motrevolusjon!
Sorokin konstaterer som sosiolog at så snart det seksuelle livet til foreldre eller barn i familien blir uordentlig, begynner familien selv å gå i oppløsning. Livsstandarden og kreativiteten brytes ned. Ofte blir resultatet skilsmisse og ensomhet, mental sykdom, ungdomskriminalitet og rusavhengighet. Sexrevolusjonen bryter ned menneskeslektens moralske verden. Faste moralske verdier blir erstattet av konvensjoner som kan skiftes ut og tilpasses tidens nytelsessyke. ”Alt som du kan slippe unna med, er tillatt.” Mens vi er opptatt av at jord, vann og luft ikke skal forsøples, blir våre sinn forurenset og forgiftet av forvrengt sex.

Det beste desinfeksjonsmiddelet mot sexrevolusjonen er det rene liv.
Sorokin oppfordrer til en motbevegelse der den vanlige borger nekter å kjøpe og se nedbrytende litteratur og film, fjernsyn, skuespill, erotiske show og musikk. Borgere bør nekte å kjøpe produkter som blir fremmet gjennom sexreklame, og avstå å stemme på utsvevende politikere. I stedet bør vi fremme en motrevolusjon som utvikler og utløser en strøm av skapende krefter, basert på ekteskapet og familien som umistelige verdier. Et samfunn er sterkt når familien står sterkt.

Sorokins skildring av den amerikanske sexrevolusjonen ble skrevet for 50 år siden. Siden har utviklingen i USA bare forverret seg, og revolusjonen har spredt seg over hele den vestlige verden. I Norge er kampen for ekteskapet og familien i dag nådd et kritisk punkt. Våre massemedier domineres av en kulturradikalisme som lovpriser den seksuelle friheten og bryter stadig nye grenser på dette området. De negative følgene vies liten oppmerksomhet i media. Nær halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Samboerskap går i stykker 3-4 ganger så hyppig. Halvparten av alle barn fødes utenfor ekteskap. En stor mengde barn vokser opp uten mor eller far. Homofil adopsjon og såkalte ”kjønnsnøytrale” ekteskap står nå på den politiske dagsorden. Er det ikke på tide at motkreftene kommer til uttrykk i ord og handling?

• El mundo moderno no está todavía, en esta hora, completamente ganado por el “historicismo”; aún asistimos al conflicto de dos concepciones: la concepción arcaica, que llamaríamos arquetípica y antihistórica, y la moderna, posthegelianda, que quiere ser histórica.

• Esta concepción tradicional de una defensa contra la historia aún hoy sigue consolando a las sociedades agrícolas europeas que se mantienen con obstinación en una posición antihistórica, y por ese hecho se hallan expuestas a los ataques violentos de todas las ideologías revolucionarias.

• A partir del siglo XVII el “linealismo” y la concepción progresista de la historia se afirman cada vez más instaurando la fe en un progreso infinito, fe proclamada ya por Leibniz, dominante en el siglo de las luces y vulgarizada en el siglo XIX gracias al triunfo de las ideas evolucionistas. Fue menester esperar a nuestro siglo para que se esbozaran de nuevo ciertas reacciones contra el “linealismo” histórico y volviera a despertarse cierto interés por la teoría de los ciclos: así asistimos, en economía política, a la rehabilitación de las nociones de ciclo, de fluctuación, de oscilación periódica; en filosofía, Nietzsche pone de nuevo en la orden del día el mito del eterno retorno; en la filosofía de la historia, un Spengler, un Toynbee se dedican al problema de la periodicidad, etc.

• Sorokin observa justamente que las teorías actuales sobre la muerte del universo no exluyen la hipótesis de la creación de un nuevo universo, o sea, algo parecido a la teoría del “Año Magno” de las especulaciones grecoorientales y al ciclo yuga del pensamiento hindú.

• La formulación en términos modernos de un mito arcaico delata, por lo menos, el deseo de hallar un sentido y una justificación transhistórica a los acontecimientos históricos. Y así volvemos a la posición prehegeliana, quedando implícitamente en discusión la validez de las soluciones “historicistas”, de Hegel y Marx al existencialismo. Desde Hegel, en efecto, todo esfuerzo tiende a salvar y a valorar el acontecimiento histórico en cuanto tal, el acontecimiento en sí mismo y por sí mismo. “Si reconocemos que las cosas son tal y como son por necesidad, es decir, que no son arbitrarias ni constituyen el resultado de un azar, reconoceremos igualmente que deben ser como son”.

• Todas las crueldades, aberraciones y tragedias de la historia han sido, y siguen siéndolo, justificadas por las necesidades del “momento histórico”. Es probable que Hegel no quisiera ir tan lejos, pero como estaba decidido a reconciliarse con su propio momento histórico se sentía obligado a ver en cada acontecimiento la voluntad del espíritu universal. Por esa razón consideraba “la lectura de los diarios matutinos como una especia de bendición realista de la mañana”. Para él, sólo el contacto diario con los acontecimientos podía orientar la conducta del hombre en sus relaciones con el mundo y con Dios.

• Según Hegel, el destino de un pueblo conservaba todavía una significación transhistórica, porque toda historia revelaba una nueva y más perfecta manifestación del espíritu universal. Pero con Marx la historia se despoja de toda significación transcendente; no es más que la epifanía de la lucha de clases. ¿En qué medida semejante teoría podía justificar los sufrimientos históricos? Basta con interrogar, entre otras, a la patética resistencia de un Bielinski o de un Dostoievski, quienes se preguntaban cómo podrían rescatarse en la perspectiva de la dialéctica de Hegel y Marx todos los dramas de la opresión, las calamidades colectivas, las deportaciones, las humillaciones y las matanzas de que está plagada la historia universal.

• La filosofía marxista coloca la edad de oro exclusivamente al final de la historia en vez de ponerla también al principio. Ahí está, para el militante marxista, el secreto del remedio al terror de la historia: así como los contemporáneos de una “edad oscura” se consolaban del acrecentamiento de los sufrimientos diciéndose que la agravación del mal precipita el rescate final, del mismo modo el militante marxista de nuestro tiempo advierte en el drama provocado por la presión de la historia un mal necesario, el pródromo del triunfo próximo que acabará para siempre con todo “mal” histórico.

• El “terror a la historia” es cada vez más difícil de soportar en la perspectiva de las diversas filosofías historicistas. Dilthey reconocía que “la relatividad de todos los conceptos humanos es la última palabra de la visión histórica del mundo”. Heidegger se había ocupado de demostrar que la historicidad de la existencia humana impide abrigar cualquier esperanza de trascender el tiempo de la historia.

• La justificación de un acontecimiento histórico por el simple hecho de ser un acontecimiento histórico, dicho de otro modo, por el simple hecho de que se produjo de ese modo, encontrará grandes dificultades para librar a la humanidad del terror que los acontecimientos le inspiran.

• No hemos de decidir si los motivos del hombre arcaico antihistórico eran o no pueriles, o si semejante rechazo de la historia resultaba siempre eficaz. Un solo hecho cuenta, en nuestra opinión: que gracias a ese parecer decenas de millones de hombres han podido tolerar durante siglos grandes presiones históricas sin desesperar, sin suicidarse ni caer en la sequedad espiritual, que siempre acarrea consigo una visión relativista o nihilista de la historia.

• El “historicismo” fue creado y profesado ante todo por pensadores que pertenecían a naciones para las cuales la historia jamás fue un terror continuo. Esos pensadores quizá hubieran adoptado otra perspectiva si hubiesen pertenecido a naciones señaladas por la “fatalidad de la historia”.

• En un momento en que la historia podría aniquilar a la especie humana en su totalidad -cosa que  ni el cosmos, ni el hombre, ni la casualidad consiguieron hacer hasta ahora-, no sería extraño que nos fuese dado asistir a una tentativa desesperada para prohibir “los acontecimientos de la historia” mediante la reintegración de las sociedades humanas en el horizonte de los arquetipos y de su repetición.

• La libertad de hacer la historia de que se jacta el hombre moderno es ilusoria para la casi totalidad del género humano. A lo sumo le queda la libertad de leegir entre dos posibilidades: 1ª, oponerse a la historia que hace esa limitada minoría (y en este caso tiene la libertad de elegir entre el suicidio y el destierro); 2ª, refugiarse en una existencia subhumana o en la evasión.

• En realidad el horizonte de los arquetipos y de la repetición sólo puede ser superado impunemente mediante una filosofía de la libertad que no excluya a Dios. El cristianismo es la religión del hombre moderno y del hombre histórico, del que ha descubierto simultáneamente la libertad personal y el tiempo continuo. La existencia de Dios se imponía con mucha mayor urgencia al hombre moderno, para quien la historia existe como tal, como historia y no como repetición, que al hombre de las culturas arcaicas y tradicionales, quien, para defenderse del terror a la historia, disponía de todos los mitos, ritos y comportamientos…

• Solamente presuponiendo el hombre la existencia de Dios conquista, por un lado, la libertad y, por otro, la certeza de que las tragedias históricas tienen una significación transhistórica. Toda otra situación del hombre moderno conduce, en última instancia, a la desesperación. Una desesperación provocada no por su propia existencialidad humana, sino por su presencia en un universo histórico, en el cual la casi totalidad de los seres humanos viven acosados por un terror continuo.

Jan Kjærstad etterlyste nylig norske intellektuelle som kunne skrive en tidsskriftsartikkel om bengalsk eller kinesisk samtidslitteratur. Jeg vet ikke om redaksjonen i Nordahl & Eftf. har tenkt å ta opp hansken i noen av sine kommende nummer, men de har ihvertfall viet et helt dobbeltnummer av tidsskriftet til ungarsk samtidslitteratur. For riktig å slå på stortromma ga de samtidig ut et dobbeltnummer om vold i litteraturen. Begge ser forlokkende ut og personlig kommer jeg nok til å avse de 140 kronene det vil koste for en hel årgang, men om det skulle være mulig å komme med en liten bønn, så hadde det vært fint om man kunne legge ut en komplett innholdsfortegnelse på hjemmesidene.

Den som blir fristet til å lese mer om ungarsk samtidslitteratur kan se på denne artikkelen om Imre Kertesz’ skrevet av nobelprisvinnerens engelske oversetter og gjort tilgjengelig på Eurozine.

Eurozine formidler også informasjon om det svenske tidsskriftet Ord & Bilds spesialnummer om russisk samtidslitteratur, som har blitt satt sammen under gjesteredaktør Kajsa Öberg Lindstens kyndige ledelse. Eurozine presenterer nummeret på følgende måte:

More than fifteen years after the fall of the Soviet empire, Russia is still looking for its identity. Traditional phenomena such as orthodox religion and proclaimed patriotism clashes with western consumerism and longing for true democracy. The resulting confusion is clearly visible in many of the short stories in Kajsa Öberg Lindsten’s selection, comprising a dozen writers.

Svenskene hadde også nylig gleden av å få oversatt Vladimir Sorokins siste roman I det heliga Rysslands tjänst (Den’ opritsjnika, 2006). Boken ble lansert på svensk, tysk, fransk og fire andre europeiske språk i forrige uke og har blitt lest som en dystopi, gjennomsyret av kritikk mot Putin-regimets autoritære tendenser. Samtidig er det minst like interessant å se hvordan Sorokin renser språket for anglisismer og erstatter dem med tradisjonelle russiske ord. Sikkert en skikkelig utfordring for oversetter Ben Hellman. Boken anbefales herved.

Konsep-konsep ketiga tokoh tersebut. (secara garis besar)

Aguste Comte, Pitrim Sorokin dan Ibnu Choldun mempunyai kesamaan sudut pandang dalam mengemukakan teori mereka. Kesamaan ini ialah bawa ketiga-tiganya menekankan kepada masalah-masalah kemajuan budaya yang dialami oleh manusia dengan menekankan terhadap perbedaan-perbedaan bentuk dan pola perubahan serta jenis penekanan terhadap fenomena-fenomena yang sedang di amati mereka. Auguste Comte menekankan mengenai konsep kemajuan evolusioner umat manusia dengan menggunakan pola linear dimana menurutnya, umat manusia berkembang melalui tiga tahap utama yaitu tahap teologis, metafisik, dan tahap positif yang ditentukan menurut cara berfikir yang dominan dalam masyarakat yang kemudian berpengaruh kepada pola-pola kelembagaan dan organisasi sosial masyarakat dimana watak struktur sosial dapat ditentukan. Comte mengemukakan penekanan permasalahan yang dihadapi dalam tahapan-tahapan tersebut mengenai perwujudan sebuah keteraturan sosial dimana pada tahapan positif yang menurut ramalannya tidak bisa terelakkan dari adanya kemajuan evolusioner umat manusia, nilai-nilai agama yang sebenarnya menjadi basis dalam perwujudan keteraturan sosial sudah ditinggalkan umat manusia pada tahapan tersebut dikarenakan asumsi bahwa agama didasarkan pada kekeliruan intelaktual asasi yang berkembang disaat awal-awal perkembangan intelektual manusia yang tidak sesuai dengan nilai-nilai positif dan diganti dengan pola fikir ilmiah dan rasional. Ia melihat dalam tahap teologis, agama sangat berperan dalam membentuk suatu kosensus universal dalam masyarakat, mendorong identifikasi dan ikatan emosional individu serta meningkatnya altruisme. Konsensus terhadap kepercayaan-kepercayaan dalam agama dapat dikatakan merupakan dasar utama untuk solidaritas dalam masyarakat. Pengaruh agama pada masa teologis dapat membentuk opini yang merangsang individu untuk bertindak spontan menurut cara-cara tertentu dalam mempertahankan keteraturan sosial. Senemtara dalam tahap positif, nilai-nilai yang menjadi ujung tombak dalam penciptaan keteraturan sosial yang di bawa oleh agama hilang seiring berkembangnya rasionalitas dalam tahapan tersebut sehingga kekhawatiran akan adanya pergolakan sosial yang mengancam keteraturan sosial dalam tahap positif tidak bisa terelakkan yang kemudian merasa penting bagi Comte untuk menciptakan agama baru yang sesuai dengan nilai-nilai positif atau yang ia sebut agama humanitas.

Mengenai Sorokin, ia mengemukakan adaya dinamika kemajuan budaya yang berbentuk siklus yang berasumsi bahwa dinamika sosio-budaya dalam masyarakat terus berkembang melalui kegiatan balajar dan refleksi individu-individu yang termasuk di dalamnya terhadap sistem perkembangan yang lama dari implikasi-implikasi mentaltas budaya dasar, seperti yang terungkap dalam bentuk-bentuk materil yang semakin banyak dan meluas ke banyak bidang kehidupan. Permasalahan yang dikemukakan oleh Sorokin menitik beratkan bahwa sistem sosio-budaya tidak berjalan terus tanpa batas dalam arah yang sama. Sesudah suatu mentalitas budaya tertentu berkembang secara maksimal, arah perubahan itu berbalik dan suatu mentalitas budaya yang berlawanan lalu berkembang sampai tingkat maksimal, sesudah itu ada lagi yang membalikkan arahnya dengan mengulang pokok dari yang terdapat pada tahap sebelumnya. Contohnya disini adalah jatuh bangunnya pemerintahan di Indonesia dimana ideologi-ideologi yang di usung berbagai orde, yang pada dasarnya merupakan suatu nilai abstrak dari sistem sosio-budaya tidak dapat memformulasikan suatu kebijakan yang lengkap dan terimplementasikan untuk mengatasi masalah bangsa yang hanya mengulangi kesalahan-kesalahan yang dibuat oleh pendahulunya yang sebenarnya merupakan oposisinya dalam struktur politk (tugas Tesos ke-3). Argumen ini berbeda sekali dengan argumen yang dikemukakan oleh Comte bahwa perkembangan manusia berjalan sesuai dengan model linear dimana tahap terakhir dari kemajuan peradaban manusia ialah pada tahap positif. Sorokin tidak memberikan suatu jenis yang pasti untuk tahap akhir dari perkembangan peradaban manusia dikarenakan asumsinya dalam teori siklus bahwa kemajuan budaya cenderung berulang-berubah sehingga Sorokin melihat perkembangan akan masa depan lebih pesimis dibandingkan dengan Comte.

Sedangkan, dalam argumentasi Ibnu Chaldun, menekankan analisa mengenai masalah kemajuan budaya dengan teori siklus yang berintikan kepada intensitas atau kuat lemahnya Ashabiyah (solidaritas kelompok) dalam masyarakat. Ia berpendapat dalam masyarakat terdapat berbagai kelompok-kelompok kecil yang kemudian bersatu dalam menjalankan pemerintahan untuk mengatur para anggotanya—atau saya sebut saja mereka mengadakan suatu kontrak sosial. Namun kemudian, kesatuan kelompok-kelompok kecil tersebut kemudian terfragmentasi kedalam beberapa kelompok dikarenakan adanya kesenjangan dan ketidakadilan yang dirasakan oleh anggota-anggota mereka terhadap kebijakan pemerintahan yang sedang berjalan—menyalahi kontrak sosial yang sudah disepakati. Kelompok yang dirugikan dalam kebijakan pemerintahan tersebut (badawa) kemudian bersatu dan kemudian merebut kekuasaan dan menjadi penguasa (hadhara). Demikian selanjutnya peristiwa tersebut berulang kembali dimana kaum badawa kemudian memberontak dan menjadi hadhara.

Sumber : Johnson. Bab III

Handout mata kuliah Tesos Rissalwan Habdy Lubis.