Den kritikken av statsbudsjettet og Soria Moria II som kommer fra partiene til høyre for den sittende regjeringa er stort sett bare tullball. Derimot så kommer det mye viktig og riktig kritikk fra deler av fagbevegelsen og andre deler av organisasjonslivet. Her er noen eksempler: I LO Aktuelt, nr. 16, 2009 kan man blant annet lese følgende: «Han [Fagforbundets leder Jan Davidsen] skulle riktig nok ønsket seg mer konkrete og forpliktende formuleringer i kapitlet om sosial rettferdighet. – Fagforbundet har tatt til orde for en nasjonal minstenorm for sosialhjelp som bygger på standarden til Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO). Dette skulle vi ønsket at de rødgrønne hadde gått for i Soria Moria II, sier Davidsen. (…) – Det som står om kriminalomsorgen, det vil si nesten ingenting, er veldig skuffende og en respektløs behandling av hver enkelt ansatt i kriminalomsorgen, sier forbundsleder [i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund] Geir Bjørkli til Aktuell. I forkant hadde LO-forbundet spilt inn tiltak som ville bedret de ansattes arbeidsforhold og økt driftsbudsjettene i de ulike fengslene og friomsorgskontorene. Nå opplever de å ikke ha blitt hørt. Hvis dette er ambisjonsinivået går vi en svart tid i møte, konstaterer en skuffet Geir Bjørkli. Også i FO [Fellesorganisasjonen] er man kritiske til enkelte deler av regjeringens politikk. Forbundsleder Randi Reese mener det som står om enslige mindreårige asylsøkere i Soria Moria II, er en skandale. Norsk Sykepleierforbund sier at de ikke kan se at statsbudsjettet følger opp likestillinga av tredelt turnus med skiftarbeid fra 1.1.2010 med finansiering. ( https://www.sykepleierforbundet.no/portal/page/portal/NSF/VisArtikkel?p_document_id=283164&p_sub_doc_id=283164 og https://www.sykepleierforbundet.no/portal/page/portal/NSF/VisArtikkel?p_document_id=283321&p_sub_doc_id=283321 ) Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) skriver følgende på sine nettsider: «Selv om det er lagt opp til rekordbruk av oljefondets penger i dette budsjettet, med en sum på 154 mrd kroner, er det fortsatt mange saker FFO savner satsning på. I følge Soria Moria II skulle samferdsel prioriteres i handlingsplanen «Norge universelt utformet i 2025». Denne satsningen er det ikke mulig å finne igjen på budsjettet. Det er heller ingen satsning på universell utforming av transportsektoren i 2010 til tross en økning i samferdselspotten på dette området med nesten 5 mrd kroner.» ( http://www.ffo.no/no/Sidemeny/FFO-mener/Krav-til-statsbudsjettet/Budsjettkonferanse-i-FFO/ )

Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund kritiserer statsbudsjettet for 2010, blant annet fordi det ikke inneholder en økning av studiestøtta på tross av at alle regjeringspartiene hadde lovet dette. ( http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=575144 )

Kirken under broen er et utendørs gudstjenestetilbud for hjemløse og fattige i Waco i Texas som har eksistert siden 1992.

Hver tiende amerikaner er nå avhengige av matkuponger for å få endende til å møtes, viser ferske tall fra myndighetene.

Dagsavisen 22.12 2008

Finanskrisen rammer hardt i USA og stadig flere amerikanere må gå den tunge veien til myndighetene for å be om matkuponger.

Husholdninger på minst fire medlemmer, med en samlet inntekt på under 16.000 kroner i måneden, har krav på matkuponger fra Supplemental Nutrition Assistance Program (SNAP).

30 millioner

Over 30 millioner amerikanere, 10 prosent av befolkningen, mottar nå slik sosialhjelp, som gis i form av et betalingskort som kan benyttes på supermarkeder over hele landet.

Etterspørselen etter matkuponger øker vanligvis i økonomiske nedgangstider, men utviklingen de siste månedene har overrasket de fleste.

– Jeg har aldri opplevd noe lignende, sier  som leder sosialetaten i Washington.

Mistet jobben

– I dag har jeg latt stoltheten vike og kommet for å få meg noen matkuponger, forteller Donald Fortune, som har tatt oppstilling på et overfylt venterom i Washington.

For fire måneder siden mistet han jobben, og siden har 45-åringen knapt hatt råd til å spise seg mett, forteller han.

Dagene bruker Fortune til å jakte på ny jobb, en skjebne han nå deler med 6,7 prosent av arbeidsstokken. På det meste rekker han innom nærmere 30 bedrifter, men ingen har noe å tilby.

– Alle sier at de ikke har råd. Det er ingen som ansetter nye for tiden. Jeg har lett over at, forteller Fortune.

Hjemløse

Samtidig med at etterspørselen etter matkuponger øker, øker også antallet hjemløse og køene foran suppekjøkken og herberger.

Tallet på hjemløse har økt med minst 12 prosent det siste året, viser en fersk undersøkelse.

I 19 av de 25 storbyene som inngår i undersøkelsen, har det registrerte tallet på hjemløse økt. I San Francisco er økningen på hele 50 prosent.

Den siste landsomfattende oversikten viste at det i oktober 2007 var 1,6 millioner kronisk hjemløse i USA. Mer oppdaterte tall fra myndighetene foreligger ennå ikke, men alle venter en kraftig økning.

Flyktninger er en positiv ressurs for landet vårt, mener jeg. Men de kommer fra fryktelige forhold, og trenger hjelp for å bygge seg et liv her. Vår evne til å gi denne hjelpen kan drukne i regelrytteri. En sak i Drammen nylig har vist dette i grelle farger. Fem barn får sitte og sulte fordi foreldrene har flyttet fra en kommune uten jobbtilbud, til Drammen, for å bygge seg et liv der. Men de nektes sosialhjelp, og får beskjed om å flytte tilbake til bygda de var.

Når “regler” med tvilsom gyldighet settes foran vår medmenneskelighet, er det negativt og urett. De som forvalter midlene i sosialhjelpen vår har plikt til å hjelpe der det er nød. De kan ikke lage seg “regler” som hindrer dette. Men likevel skjer det, og ledere for sosialtjenesten forsvarer det!

Norge er et land der folk selv bestemmer hvor de vil bo. Dette er i tråd med menneskerettighetene. De som driver sosialkontorene har ideer om at de skal bestemme slikt for sine klienter. Det er reint maktmisbruk, og ikke noe sosialkontorene har rett til å bestemme. De bryter faktisk med menneskerettighetene! Mange sosialklienter opplever dette, også flyktninger, og det er nedverdigende. Det finnes ingen gode grunner for slik praksis i en landsdekkende hjelpetjeneste.

Når voksne mennesker tar med seg familien sin til et sted for å se etter arbeid, finner jeg det mer enn besynderlig at sosialkontoret ikke spiller på lag med dem. Hjelp til selvhjelp må være den ideelle måten å hjelpe folk på, også for et sosialkontor. Når sosialkontorene mister målet om selvhjelp og selvstendighet av syne, og ledere for sosialkontorene ikke ser dette, er det urovekkende. Sosialsjefer som ikke ser dette burde ta sine nisseluer og gå fra lederstillingen med umiddelbar virkning. Og om denne skavanken i vurderingsevne er vanlig på sosialkontorene (jeg frykter faktisk det), burde hele byråkratiet kjøres på en beinhard omskolering.

“Vi stiller oss solidarisk med de som lider” - uttalelse fra figurene i bloggen her

Det er vår plikt som nasjon og medmennesker å gi flyktninger hjelp på deres vilkår. Ja, jeg mener det:

Gi hjelpen på deres vilkår!

La dem bestemme hva de trenger og hvordan de skal få det, innenfor de rammene vi har for slik hjelp. Slik medbestemmelse kan hjelpe folk like mye som pengene, fordi det er med å gjøre dem til frie, selvstendige og stolte medlemmer av samfunnet vårt. Det er viktig å behandle folk som verdifulle, og å møte dem med respekt.

Dette er verdier vi vil samfunnet vårt skal bygge på. Dette er holdninger som har gjort det mulig for våre forgjengere å bygge et godt land å leve i. Gjennom å møte de som trenger det mest med slike holdninger, dyrker vi disse holdningene i dem, og i oss selv. Folk som jobber med flyktninger, trygdede, syke og sosialklienter må ha disse holdningene inne. Uten en forståelse for viktigheten av verdier for folk i sårbare posisjoner, er hjelpearbeidere ikke skikka til den jobben de har.

Dette gjelder altså for flere enn flyktninger. Alle mennesker som har havnet i grøfta, uansett grunn, blir bedre mennesker av å bli møtt med respekt! Mistillit og moralisme skaper ingenting annet enn mer elendighet. Det må og skal være en del av sosialkonsulentens arbeid å nullstille seg hver dag, slik at han/hun kan møte dagens klienter med evne til tillit og vilje til respekt. Det handler om å anerkjenne menneskers vilje til å bedre sitt eget liv, og å spille på lag med denne viljen.

“Norge” er et begrep som brukes av mange mennesker som merkelapp på noe positivt, en samling verdier og holdninger som vi gjerne vil at resten av verden skal ta til seg (så kunne det bli fred og frihet og mindre forurensning).
Utfordringen:
- å fylle begrepet “Norge” med gode gjerninger og konstruktive holdninger.
- å gjøre “Norge” til et åpent felleskap som hjelper folk å bygge sitt eget hus.
- å forstå at samfunnet er en prosess som aldri stopper. Det bygges hver dag i våre liv.
Samfunnet skal først og fremst bedømmes etter hvordan det tar vare på de som trenger hjelp. Derfor er dette viktig for oss alle.

I sangen “Gud signe Noregs land” av Arne Garborg er syvende vers slik:

I kjærleik varm og mild me legg vår vilje til,
då veks det fram. Då får det bløma blidt,
då får det spørjast vidt og alltid standa fritt
- for naud og skam.

Kloke ord fra en av våre forfedre. La oss handle slik at de gode holdningene vokser frem, i oss og i de som trenger vår hjelp.

La oss fylle Norge

med gode gjerninger

og sterke holdninger!

____________________________

Denne posten er inspirert av en sak med sultne flyktninger i Drammen.

Lov om sosiale tjenester sier følgende:

§ 1-1. Lovens formål.

Formålet med denne loven er

På en helt vanlig dagligvarebutikk en dag i januar 2008:

 Jeg skulle stille meg i kø for å betale for helgens utskeielser da jeg la merke til at mannen i køen hadde en lapp han skulle betale med. Ikke penger, men en lapp. Dette gikk ikke stille for seg, for butikkdamen måtte rådføre seg med en kollega om hvordan dette skulle gjøres. Jeg skjønte at dette var et påfunn fra kommunens sosialkontor. Alle som var i nærheten hørte hva som foregikk, og forsto at dette ikke var en mann av A4-slaget. Dette var en mann som ikke hadde penger å betale maten sin med, og som ikke har troverdighet nok til å få penger i hånda. Tydeligvis.  Vi fikk med oss at han måtte handle for hele beløpet (på 400 kroner) og at han ikke fikk lov til å kjøpe øl. Butikkdamen hvisket ikke akkurat.

Greit nok, butikkdamen slo inn varene, men nådde maxbeløpet før alt var slått inn. Da måtte han velge vekk det som ikke var så nødvendig. Melk, saft og en pakke pålegg ble lagt tilbake. Da var han bare 1,50 over. Det greide han å grave frem fra lommene sine. Posen var han så heldig å få gratis. Jeg sto med to femtilapper sammenkrøllet i hånda. Jeg trippet etter å få gi ham dem. Jeg ville så gjerne at han skulle få handle det han hadde tenkt – og slippe å måtte legge varene tilbake. Jeg har selv opplevd å måtte gjøre det, og det er noe av det flaueste jeg har opplevd. Jeg ville gi ham de pengene, men jeg greide det ikke. Tiden gikk, jeg sto med pengene. Sto og sto. Jeg turde ikke gå bort til ham å gi ham pengene, for jeg var så redd for at han ville finne det ydmykende… Jeg gikk ut av butikken med tårer i øynene, og var rådvill. Jeg kunne jo ha gitt ham de pengene da han kom ut, men jeg gjorde det ikke. Av en eller annen grunn fikk han aldri de hundre kronene. Jeg var så redd for å dumme meg ut! Jeg skammer meg litt nå.

Denne mannen, og andre som lever som ham synes nok ikke dette er flaut lenger. De er over det stadiet og vant til å bli behandlet på den måten. Jeg kan tenke meg at de opplever nedverdigelser som denne, og verre, ganske ofte. Men jeg synes ikke det er riktig at en voksen mann skal være nødt til å stå med hatten i hånda til offentlig beskuelse. Ikke en gang når han handler skal han få være “normal”. Kunne ikke sosialkontorene finne andre løsninger for mennesker som kanskje trenger litt hjelp så de får kjøpt seg mat? Hvis det er sånn at alle pengene alltid går til andre ting, og de ikke greier å ta ansvar for matinnkjøp, så kan man vel hjelpe på andre måter. Hva med å skrive en handleliste, så kan f.eks hjemmesykepleien handle inn maten?

Nei huff. Dette var vondt å observere.

Tålmodigheten til AFO er nå blitt blitt strukket alt for langt og de har kommet til at det må komme endringer i regjeringens sammensetning for at det skal være mulig å ha tillit til den når det gjelder fattigdomsbekjempelsen. AFO har i dag sendt ut følgende pressemelding:

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) krever Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen sin avgang.
Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) takker statsråd Bjarne Håkon Hanssen for en ualminnelig klar og utvetydig uttalelse om at regjeringen ikke vil øke sosialhjelpssatsene i budsjettet for 2008 og heller ikke i 2009. Dette er ikke bare en glideflukt bort fra det som er nedfelt i Soria Moria erklæringen (side 36) men det er en offentlig vraking av den inngåtte felleserklæringen mellom AP, SV og SP.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) kan heller ikke forstå dette annerledes enn at statsråd Bjarne Håkon Hanssen med dette leverer en klokkeklar avskjedssøknad til statsminister Jens Stoltenberg. Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) har inntil nå hatt tillit til at Soria Moria erklæringen og det som står der om fattigdomsbekjempelse skulle være regjeringens politikk, men vi konstaterer at Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (AP) ikke vil leve opp til intensjonene i erklæringen.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) har ved flere anledninger gitt utrykk for at tilliten til statsråd Bjarne Håkon Hanssen ikke er den største, for å si det mildt, men etter dette har Arbeidssøkerforbundet i Norge ingen tillit til han. Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) oppfordrer statsminister Jens Stoltenberg til å godta statsråd Bjarne Håkon Hanssens avskjedssøknad og foreta en rask utskifting av Arbeids- og inkluderingsministeren.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) krever også at statsminister Jens Stoltenberg klargjør om Soria Moria erklæringen fortsatt er verdt det papiret den er trykket på og spesielt å klargjøre punktet om sier at sosialhjelpssatsene skal heves og om når dette løftet vil bli innfridd. Dersom det er så at Soria Moria erklæringen fortsatt gjelder på dette feltet.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) oppfordrer regjeringspartiene om å vise ved aktiv handling og at de virkelig mener alvor når de sier at de skal bekjempe fattigdommen her i landet. Slutt å krangle dere i mellom, det er nok fattige i Norge, så det er nok til dere alle! Dere behøver ikke å krangle om dem.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO)
Harald Trulsrud
Forbundsleder

Som leder i Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) er det ofte jeg blir sittende og reflektere over forskjellige sider av livet og samfunnet rundt oss – ikke minst hvor tilfeldig urettferdighet og andre ulykker kan ramme oss, som lyn fra klar himmel.

Det er mye vi mennesker ikke kan forstå her i verden, både når det gjelder endringer i naturen og når det gjelder teknologiens utvikling og virkemåter. Det kan være så vanskelig å forstå at en lett resignerer og sier at ”sånn er det”.
10-talls millioner i opsjoner har noe av den samme virkningen på mange av oss. Sommerens diskusjoner om opsjoner og hvordan de virker kan virke fremmed og nesten uvirkelig på oss dødelige. Det handler om en helt annen virkelighet en den vi ”andre” befinner oss i, og resultatet blir lett at vi resignerer – sånn er det vel bare blant toppdirektørene, og sånn må det vel være, tenker vi – må det det?

Tenker de annerledes
Likevel, det må dreie seg om mennesker som tenker og handler ganske annerledes enn de fleste av oss. Vi skulle nok klart å bruke en del mer penger enn det vi tjener i dag – men 10-talls millioner? Det hadde faktisk vært lettere å reagere hvis noen av våre kolleger tjente dobbelt så mye som oss for det samme arbeidet vi selv også utfører. Det kunne vi nok forholde oss til og sikkert hisse oss opp over, lik lønn for likt arbeid er jo opplest og vedtatt i de fleste sammenhenger. Uten at det er oppnådd i vårt ”inkluderende” arbeidsliv.

Argumentasjonen for og i mot opsjoner har vært en blanding av juss, økonomi, politikk og moral. Jeg er redd for at det igjen blir økonomene og juristene som vinner. Juristene finleser avtaler og økonomene hevder det er nødvendig med kjempeavlønninger for å få visse folk til å arbeide. Uten millionopsjoner til topplederne vil ikke bare Hydro og Telenor tape i den internasjonale konkurransen, hele Norge vil bli fattigere.

Toppsjefene har laget seg egne regler
Topplederne har altså forstått spillet: ikke full innsats uten store pengepremier.
Så må samfunnet stole på at det store flertallet IKKE har forstått hvordan det hele henger sammen, men fortsetter å utføre våre jobber etter beste evne uten opsjoner.
Det er altså noen regler som gjelder for toppsjefer og deres produktivitet, som ikke gjelder for det store flertallet av oss. Det er et tankekors i seg selv.

Noe annet som også er uforståelig for de fleste av oss er at når en toppleder må forlate en toppstilling fordi han, fortsatt er det flest menn, har gjort en ekstremt dårlig jobb så får han med seg utallige millioner i en sluttpakke for å forlate stillingen raskest mulig. En vanlig dødelig får knapt stå oppsigelsestiden ut, med sin vanlige lønn. Det er ikke dette jeg skriver om i denne bloggen, men tanken streifet meg – og jeg mener denne forskjellsbehandlingen er mildt sakt urettferdig og ikke minst umoralsk. Dette er også et tankekors.

Politikerne har laget omvendte regler for sosialklienter og trygdede
Problemet øker imidlertid når vi nærmer oss den andre enden av skalaen. De fattigste skal stimuleres til å gjøre mer ved å få så LITE som mulig å leve av. Våre velferdsordninger er utformet ut fra en bekymring for at sosialklienter og trygdemottakere skal få så mye at de ikke gidder og jobbe.
Mens toppsjefene inspireres til økt innsats ved millionutbetalinger skal sosialklientene stimuleres til økt innsats ved minimumsutbetalinger, forstå det den som kan!

”The moral hazard”
Begrepet ”The moral Hazard” brukes i økonomisk teori for å beskrive faren for at personer oppfører seg umoralsk fordi de forstår noe som det ikke var meningen at de skulle forstå.
I trygdemessig sammenheng har det vært brukt om sosialklienter og trygdemottakere som lar være å ta lønnsarbeid som de egentlig var i stand til (altså en umoralsk handling) fordi de oppdaget at de får nesten like mye å leve av hvis de klarer å oppnå trygd eller sosialstøtte.

Utgangspunktet for denne bloggen var ikke opsjonene, men en av AFOs medlemmer som også var sosialklient. Dette medlemmet ønsker å komme i arbeid, men stønadssatsene er så lave at alt initiativ og alt overskudd går med til en vedvarende konflikt med sosialkontoret for om mulig opprettholde et verdig liv. På sosialkontoret blir den moralske risiko vendt om ved å mistenke mennesker for å sluntre unna hvis de får anledning til det.

I et politisk bestemt forsøk på å få folk i arbeid ved å holde sosialhjelpssatsene nede, hindres folk i å få et verdig liv som en forutsetning for å komme i arbeid. Jeg kan forresten fortelle at det dette medlemmet ber om blir ganske beskjedent sammenliknet med opsjonenes millionbeløp.