9. November hadde jeg en kronikk på trykk i Hamar Arbeiderblad, med tittelen “De fiktive kjønnsforskjellene“. Dagen etter fikk jeg svar fra medlem av Stange SV; Irmelin Sander. Svar på innlegget ble skrevet mens jeg satt på fly til Georgia og sendt inn til avisen samme dag, men først i dag kom den altså på trykk i avisen. Siden HA, har passordbegrensninger på sine sider, har jeg lagt inn Irmelins svarinnlegg under kommentarfeltet på mitt forrige innlegg. Mitt svarinnlegg i dagens avis kan leses her:

Det må være trist å være sosialist!

Tirsdag 10. november svarer Irmelin Sander på mitt innlegg om likelønn: «De fiktive kjønnsforskjellene». Innlegget handlet egentlig om likelønn, men Sander henger seg i stedet opp i et gammelt Thatcher-sitat om sosialistenes tenkemåte som jeg trakk frem i en sammenligning: «So long as the gap is smaller they’d rather the poor were poorer».

Irmelin forsøker ikke engang å benekte sannheten i Thatchers sitat. Hun understreker tvert imot at hun egentlig er helt enig. Så lenge elendigheten er begrenset, kan vi godt ha det ganske dårlig alle sammen. Så lenge lidelsen er lik er allting godt. Det lyser misunnelighet lang vei, og hun forsøker ikke engang å benekte det: «Jeg har aldri levd i nød, selv om jeg som jentunge husker at vi bare hadde brød, smør og sennep ved noen anledninger. Det går, – det går i en overgang, og det er lettere å leve med når ikke naboen går forbi med et glinsende helt grønt eple i hånda, eller slikker på en diger softis!», skriver hun.

Jeg beklager å si det Irmelin, men jeg synes virkelig det er trist at du har et slikt syn på samfunnet rundt deg. Jeg synes det er trist at du ikke evner å glede deg over den velstanden vi har i dagens Norge. Jeg vil anbefale deg å sette deg ned, trekke pusten, se deg rundt, se hvor bra du har det, og tenke over hvem som virkelig er bakstreversk. Hvem er det egentlig som vil skru klokka -og vår sivilisasjon tilbake? Det er ikke meg!

God oppvekst?
Jeg fatter ikke hvorfor jeg skal unnskylde og skamme meg over vestlig sivilisasjons suverenitet. Ja, Irmelin har helt rett i at jeg er priviligert. Jeg har aldri forsøkt å legge skjul på at jeg er vokst opp i et møblert hjem, med tilgang til bøker og annen kultur. I store deler av min oppvekst har jeg også vanket i ganske radikale teatermiljøer, som Irmelin kjenner godt, der jeg har fått kulturell input som jeg er takknemlig for den dag i dag. Forskjellen på meg og Irmelin er at jeg ikke har tenkt å skamme meg over at jeg er priviligert. Jeg har ikke tenkt å gå rundt å være flau over velstanden vi har i vår del av verden, eller beklage høylydt at jeg var så heldig å ha et trygt barndomshjem og foreldre som stilte opp. Jeg er tvert imot stolt over det. Jeg er stolt av min familie, jeg er stolt av oppveksten min, jeg er stolt av Norge, og jeg er stolt av vårt frie, velstående og demokratiske samfunn. Jeg skulle ønske Irmelin også ville klare å være det, både for politikkens del, og hennes egen del.

Menneskesyn
Jeg må si jeg priser meg lykkelig over å ikke ha samme menneskesyn og verdensoppfatning som Sander. Det må være utrolig trist å aldri kunne glede seg fullt og helt over lykkelige hendelser i livet. Når man tror at det ideelle er likhet, og at verden er et nulsumspill, må hver eneste glede i livet ha en fryktelig vond bismak. Det kan jo ikke være spesielt hyggelig å innbille seg at hvert gode man tilegner seg kommer på bekostning av noen andre. En viss grad av misunnelighet finnes riktignok i oss alle på en eller annen måte. Jeg kan også ta meg selv i føle dette iblant. Av og til er det ting jeg skulle ønske jeg hadde råd til, men det faller meg aldri inn å tenke noe så irrasjonelt som at andres velstand er på bekostning av min!

Frykt for mangfoldet
Et annet aspekt som både forundrer meg og skremmer meg litt er Irmelins frykt for mangfoldet. Det er ikke så viktig hvordan vi har det, men at vi har det så likt som mulig. Jeg synes det er rart at Irmelin, som jeg ellers personlig kjenner som et åpent, varmt og inkluderende menneske, kan ha slike oppfatninger. Er det noe jeg virkelig har lært igjennom det kulturelle miljøet i suttung-bevegelsen, ungdomsteateret, kulturskolen og musikkinja på Stange Vgs så er det nettopp respekten for,- og gleden ved mangfoldet. Jeg har alltid undret meg over at så mange i disse miljøene trekker til den radikale venstresiden i politikken. Det er jo nettopp i de mest venstreradikale samfunn at respekten for det flerkulturelle har vært aller minst. Mangfold er nemlig også aksepten for at mennesker har ulik bakgrunn, talent, oppvekst og utgangspunkt. Målet må jo være å skape et samfunn der alle har like muligheter, ikke et samfunn der det er mest mulig likhet. Det gjør meg intenting om naboen min kjøper champagne til 20.000 kr, og kjører rundt i en Lexus, så lenge alle har de formelle mulighetene til dette hvis de jobber hardt og bruker sine talenter.

Nullsumspill
I skrivende stund sitter jeg på et fly til Georgia. Der skal jeg møte Unge Høyres søsterparti i landet, Young Rights. De er i opposisjon til det sittende regimet og jobber for grunnleggende menneskerettigheter og et objektivt rettsvesen. Velstandsnivået der er et ganske annet enn vårt. Jeg drar imidlertig ikke dit for å unnskylde velstanden jeg lever i, men for å dele av våre erfaringer i Norge. Jeg er glad jeg kan se alle menneskene der i øynene, og føle at jeg gjør det jeg kan for å jobbe for at de også skal kunne bli et fritt, velstående demokratisk samfunn en gang. Jeg er glad jeg slipper å tenke at jeg har det bra på bekostning av dem. Verden er nemlig ikke et nullsumspill. Verdens rikdom har mangedoblet seg i løpet av bare de siste 50 årene. Vi kan alle få det bedre. Derfor må det være så utrolig trist å tenke som Sander. Det må være trist å være sosialist!

Jeg fortsetter likelønnsdebatten. Innlegget under er en kronikk jeg har på trykk i dagens Hamar Arbeiderblad. Mange av argumentene er hentet fra mine tidligere innlegg om likelønnsdebatten, men den inneholder også en del nye argumenter som jeg håper er av interesse:

De fiktive kjønnsforskjellene

Det virker som noen på død og liv ønsker å holde kjønnskampen oppe. I hele min oppvekst har jeg tatt det som en selvfølge at jenter og gutter var likestilte i Norge,- og hadde de samme mulighetene, men i den hittil kortere delen av mitt mer voksne liv har jeg dessverre blitt meget skuffet. Ikke fordi jeg har oppdaget at slike kjønnsforskjeller eksisterer likevel, men fordi jeg har vært vitne til at noen av våre fremste samfunnsskikkelser gjør alt de kan for å skape, eller gjenopprette, fiktive forskjeller i samfunnet vårt. De spiller konsekvent på misunnelighet, og de dårligere sidene ved oss mennesker for å forsvare en ytterligere kontroll og regulering av samfunnet vårt.

Det underliggende motiv
Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg, Liv Signe Navarsete og vår nye likestillingsminister Audun Lysbakken gjør i realiteten alt de kan for å skape kjønnsforskjeller i samfunnet vårt; kjønnsforskjeller som egentlig ikke eksisterer. Så lenge de kan spille på slike fiktive forskjeller legetimerer det all verdens fordelingstiltak. Fordeling, eller sosial utjevning, er den underliggende motivasjonen for all sosialdemokratisk/sosialistisk tankegang. Det er ideen om at verden er et nullsumspill, og at det eneste vi kan gjøre for å hjelpe de svake er å bruke all tid og ressurser på å dytte vellykkede mennesker ned,- og holde ressurssterke mennesker tilbake. Jens Stoltenberg har understreket dette flere ganger: «Likelønn er et fordelingsspørsmål, ikke et bevilgningsspørsmål», sier han. De viktigste er altså ikke at noen får det bedre, men at noen får det bedre sammenlignet med noen andre. (Det er fristende å trekke en parallell til fattigdomsdebatten og Margaret Thatchers gamle treffende sitat om sosialistenes tenkemåte: «So long as the gap is smaller, they’d rather the poor were poorer».)

Likelønnsdebatten
Men tilbake til likelønnsdebatten, som var det egentlig poenget med innlegget. I et intervju med Dagsavisen sier Audun Lysbakken følgende: «Norske kvinner tjener i gjennomsnitt 85 prosent av det menn gjør. Kvinnedominerte yrkesgrupper henger systematisk etter de mannsdominerte. Kvinner får altså dårligere betalt fordi de er kvinner.»

At det er mulig å komme unna med en så absurd konklusjon! Fordi mange kvinnedominerte yrkesgrupper har lavere gjennomsnittslønn enn mange mannsdominerte yrkesgrupper, presterer Lysbakken automatisk å slå fast at kvinner får dårligere betalt simpelthen fordi de er kvinner. Det faktum at mennene i disse «kvinnedominerte lavtlønnsyrkene» tjener akkurat det samme som sine kvinnelige kollegaer enser åpenbart ikke Lysbakken. Det er rett og slett på tide at noen kaller en spade for en spade. Sosialistenes likelønnsdebatt er intet annet enn humbug.

Yrkesgrupper
Denne debatten handler om forskjeller mellom yrkesgrupper. Her er det flere problemstillinger det er å verdt å fokusere på. Mange yrkesgrupper med høy utdanning, har et mye lavere inntektsnivå enn andre yrkesgrupper med høy utdanning, men å påstå at dette handler om kjønnsforskjeller er tåpelig. En mannlig lærer tjener jo mindre enn en mannlig ingeniør, og en kvinnelig sykepleier tjener mindre enn en kvinnelig advokat. Vi har lik lønn for likt arbeid i dag, men det er altså slik at flere kvinner enn menn søker seg til såkalte lavtlønnsyrker. Så er det noen sosialister som forsøker å innbille oss at dette er fordi gamle reaksjonære besteborerlige hvite dresskledde menn har tvunget dem til det, og ikke fordi de har valgt disse jobbene selv, men er ikke slik argumentasjon nettopp kvinnediskrinering?

Jens Stoltenberg talte nylig til Utdanningsforbundets landsmøte, der han signaliserte at noen yrkesgrupper kan vente seg lønns-stillstand for å styrke likelønnen blant lærere og andre kvinnedominerte yrker. Er ikke dette diskriminerende ovenfor både lærere og kvinner? Først påstår man altså at kvinner får lavere lønn fordi de er kvinner, selv om deres mannlige kollegaer tjener akkurat det samme. Deretter følger man opp med at disse yrkene skal få høyere lønn, ikke fordi den jobben de gjør fortjener et lønnsløft, men kun fordi den er dominert av kvinner?! Jeg hadde virkelig håpet debatten var kommet lenger.

Tiltak
Til slutt: I likhet med regjeringen mener også jeg at lærere og sykepleiere fortjener høyere lønn. Det mest effektive tiltaket her ville vært et mer liberalisert arbeidsmarked, og å oppfordre til betraktelig flere private aktører i både skole, utdannings og helsesektoren. Lønnen i offentlig sektor er generelt mye dårligere enn i det private. I tillegg er vårt sentraliserte system for lønnsdannelse, der staten og arbeidsorganisasjonene bestemmer lønnen til en ganske betraktelig del av arbeidstakerne, mye av grunnen til at f.eks. norske akademikere er svært dårlig betalt sammenlignet med andre vestlige land. Jeg forventer riktignok ikke at dette skal være på agendaen til den rødgrønne regjeringen med det første, men vi mener altså begge at lærere og sykepleiere burde hatt høyere lønn.

Jeg mener de burde hatt høyere lønn fordi de har lang utdanning og gjør en viktig jobb. Særlig mener jeg at lærere, og spesielt lektorer som har sårt tiltrengt spisskompetanse burde hatt høyere lønn. I tillegg burde vi øke kravene for å komme inn på lærerhøgskolen betraktelig, og slik sende et signal om at at vi ønsker å løfte lærerens status, og dermed oppfordre flere ressurssterke studenter til å bli lærere. Konklusjonen er altså at jeg mener lærere og sykepleiere burde hatt høyere lønn fordi jeg har respekt for,- og anerkjenner den viktige jobben de gjør. Jens Stoltenberg og regjeringen derimot mener kun at de skal få høyere lønn fordi flesteparten av dem har kvinnelig kjønnsorgan.

Jeg er inne i en periode hvor jeg har begynt å tvile på om de standpunktene jeg står for, og de meningene jeg har virkelig er det jeg tror på. Jeg har begynt å tvile på om jeg faktisk støtter partiet Rødt. Om jeg syns politikken deres er realistisk nok til at jeg vil fortsette å støtte dem. Ja, de var utrolig nære fra å komme inn på stortinget under årets valg. Men hva hjelper vel det når folk ser på Rødt som en sånn “kommunistisk” lite parti, på lik linje med NKP? De var ekstremt nære fra å få inn to mandater. Men det er jo da vi kan spørre oss, hvilken forskjell gjør to mandater? Ja, de får bittelitt makt. Men hvilken forskjell blir det da, når en stor del av politikken deres er urealistisk og de neppe kommer til å få igjennom så veldig mye? Jeg syns at Rødt står for en del svært bra ting. Som jeg absolutt støtter, og kommer til å støtte uansett. Men jeg ser bare ikke hvordan politikken deres er gjennomførbar i det norske samfunnet i dag.
Det kan hende jeg tar feil, men etter å ha hatt tid til å gå igjennom hvilke standpunkter jeg har, og står for, så har jeg samtidig funnet ut en hel del om meg selv i sammen slengen. Syns jeg at det er greit å revurdere mitt politiske standpunkt? Det er ikke sånn at jeg går fra å være “radikal” til å ikke ha meninger i det hele tatt.  Det er jo bare tull.
Det er en annen ting som egentlig er ganske vanskelig. Etter å ha lest en hel haug med parti-programmer og virkelig gått inn i meg selv, har jeg funnet ut at jeg enten kommer til å gå for Venstre, eller SV. SV er dog mest realistisk at jeg kommer til å gå for. Men jeg ser ikke på Venstre som umulig heller.
Ja, jeg kommer nok til å bruke tiden fremover til å virkelig finne ut av hva jeg virkelig vil, og hva jeg mener.

Som Venstrepolitiker blir jeg glad og stolt over å lese om engasjementet til Øyvind Nordrum i E6 saken. Det er slike personer som er beviset på at lokaldemokratiet er viktig, og at det skal være velfungerende. Han belyser viktige sider av saken, og jobber utrettelig for fornuftige løsninger. Han stiller spørsmål, men får ei noe vettuge svar. Maktarrogansen Arbeiderpartiet eller lettere sagt hans Fortreffelige høyhet Forman Eng viser i Sør Fron, er forhåpentligvis siste krampetrekninger fra en svunnen tid som ingen ønsker seg tilbake til. Kommunistiske og sosialistiske hersketeknikker har blitt kjørt på historiens skraphaug i hele verden, med unntak av Sør Forn. Heldigvis vi har kommet lengre her i Nord Fron, her har vi faktiske politiske prosesser, respekt for hverandre og god takhøyde. Ja vi krangler, og det kan bli høy temperatur, dette er sundt! Etter at Arbeiderpartiet mistet sitt absolutte diktatoriske flertall, fremstår partiet her i Nord Fron som mer ydmykt, løsningsorienterte, konstruktive og demokratiske. Nord Fr0n Arbeiderparti kan faktisk være stolte av den nye situasjonen de er i, og jeg er glad for hvordan partiet i dag fremstår.  Det politiske klimaet i kommunen er godt, vi har en ordfører som har stor takhøyde, og som lar politiske prosesser skje, alle blir hørt, og de som argumenterer godt kan få sakene sine igjennom. Eng fremstår som gammeldags, og lite smidig i måten han går løs på Nordrum. En ordfører må klare  å utvise bedre gangsyn, en noe mer smidig og bedre politisk teft enn han gjør i denne saken. Vi borgere er ikke dumme, vi vet hvordan ting fungerer, og vi avslører usannheter, maktspill og herske teknikker. Den tid er over at ordførere kunne ture frem slik de ville, med prøyssisk kadaver disiplin som sin rett. Jeg håper at Nordrum stiller til valg, enten på en bygdeliste, eller for et parti i 2011, og utfordrer ordføreren i Ringebu. Så skal jeg gjøre mitt for å starte opp Venstre i Sør Fron slik at vi kan få til det samme gode politiske klima i Sør Fron som her. Et vitalt kommunestyre der politikere slipper å trekke seg i protest fra utvalg, der gardbrukere ikke skal være redd for ekspropriasjon for å lage opplevelsessenter, der ordføreren er streng og rettferdig men verdig. Et kommunestyre der politiske prosesser er åpne og demokratiske, og et kommunestyre der AP sitt hegemoni og raljering med andre tar slutt. Med et Venstre i Sør Fron vil kommunen få en positiv utvikling.

Kapitalismen er basert på et konkurransesamfunn. Hver og en er overlatt til seg selv, og målet er å oppnå høyest mulig status i samfunnet, både sosialt og økonomisk. Alle deler av samfunnet er ideelt privatiserte og konkurranseutsatte. Fokuset i det private næringslivet er å tjene penger, og hele ideen er at eierne av en produksjonsenhet vil tjene penger på overskuddet som lages av arbeiderne. Alt annet kommer i andre rekke, dette gjelder også viktige saker som miljøvern, arbeidsforhold, levekår for befolkningen, menneskeliv og dyrevern. Det er ikke prioritert fordi det koster penger å forbedre forholdene og gir ingen inntjening økonomisk.
Gjennom historien har mange sett baksiden med kapitalismen, og mange har fått føle den på kroppen. Kommunismen er et reelt alternativ til kapitalismen, men har fått ryktet kraftig svekket av tidligere mislykkede forsøk på å innføre kommunisme via sosialisme. Kapitalistene misbruker bevisst ordene kommunisme og sosialisme ved å sette de i samme gruppe som fascisme og nazisme for å unngå opprør mot dagens politiske system. Sannheten er at fascisme og nazisme handler om undertrykking og kontrollering av befolkningen, mens kommunisme og sosialisme handler om likeverd og utjevning av sosiale og økonomiske klasseskiller.

Tidligere sosialistiske prosjekter har ikke innfridd det man legger i begrepet kommunisme, og det er ikke korrekt å omtale disse som ”kommunistiske stater”, blant annet fordi staten ikke eksisterer i kommunismen! Til felles for alle disse statene er at de alle undertrykte befolkningen og hadde en sterk statlig oppbygning. I dag eksisterer fortsatt Cuba og Nord-Korea som såkalte ”sosialistiske” stater: Nord-Korea mest kjent for fascisme og Cuba mest kjent for USAs handelsblokkade av landet.

Det vi legger i kommunisme er et samfunn uten klassemotsetninger, det vil si at økonomen og renholdsoperatøren har samme status og arbeidet de utfører er like mye verdsatt. Det sier seg selv at begges arbeid er like verdifullt.
Det blir ikke mulig å eie/kjøpe andres arbeidskraft og ta fortjenesten selv slik som i kapitalisme. Dette betyr at det er andre ting enn det økonomiske overskuddet som kommer i fokus. Det som er viktig for folket vil bli prioritert.

Hvordan kommer man seg til kommunisme?
Å tro på at valg innenfor kapitalistenes ”demokratiske” prosesser skal gi et drømmesamfunn er naivt. Revolusjon er veien til det klasseløse samfunn. Historien har vist at sosialdemokrati ikke fungerer, og at det i virkeligheten er kapitalistisk politikk. Det finnes ingen realistiske revolusjonære alternativ i dag. Betyr dette at folket er fornøyde med kapitalismen?

Vårt svar er at folk er redde for å ta initiativet til et bedre samfunn. Og vi har virkelig god forståelse for det. Hvem vil vel forlate sitt rosenrøde liv i kapitalismen for å kjempe for noe bedre? Man er opplært til å idyllisere tilværelsen som en ”nyttig borger” som lever et liv i kjernefamilien og tjener penger. Kanskje er det på tide å tenke nytt?

Når begeret endelig renner over, kan man kanskje driste seg ut i gatene med en plakat og kreve å bli behandlet anstendig eller at USA skal slutte å bombe sivile. Dette gir stort sett liten respons. Derimot gir gateopprør avisoppslag i flere uker. Det kan hende at dette sier ett og annet om hvilken praksis man bør legge seg på for å lamme kapitalismen, selv om borgerlig massemedia ikke trykker de artiklene man ønsker seg.

- Konkretblogg; Tobias og Andrea

Vi syns det er viktig å markere avstand til de i samfunnsdebatten som vi mener ikke tjener folkets interesser. Det skal kanskje ikke mye til for å forstå at vi har lite til felles med høyresiden, men vi har heller ikke så mye til felles med venstresiden i norsk populærpolitikk.

Utover 1900-tallet utviklet det seg ulike former for venstrevridd politikk basert på Marxs og Engels ideologiske teorier der kritikk av kapitalismen er sentralt. Vi vil i senere blogginnlegg gå nærmere inn på hva som er galt med kapitalismen. Teoriene til Marx og Engels ble videreutviklet av Lenin under 1917-revolusjonen i Russland, og ble etter hvert ganske konkrete. I Norge var det i begynnelsen oppslutning rundt denne ideologiske tankegangen som vi kjenner som sosialismen eller kommunismen, det er viktig å merke seg at det legges større forskjell i disse begrepene i dag enn det var vanlig den gangen. Det store skillet innen norsk politikk kom da den sosialdemokratiske tankeganen ble lansert, og det oppsto en splittelse mellom kommunistene og sosialdemokratene(Ap).

I begynnelsen var forskjellen på sosialdemokrati og kommunisme om man ville satse på revolusjon eller ”demokratiske” prosesser innen det borgerlige systemet. I praksis er forskjellen større enn det i dag. De partiene vi i dag kjenner som sosialdemokratiske er knøttpartiet SV og store, sterke Ap, som faktisk sitter med makten sammen med knøttpartiet Sp. Man skulle tro at dette gir grunnlag for en politikk nær den sosialdemokratiske plattform, og at man etter fire år kan se fram til fire år med tilnærming til et rettferdig samfunn. Dessverre har de fire årene som allerede har gått vist noe annet, som egentlig ikke kommer som noen overraskelse. Hvis man studerer litt politisk historie i Norge og dagens partier vil man oppdage at dagens Ap egentlig er et borgerlig parti og at SV knapt er noe bedre enn det. Dette gjør, slik vi ser det, at hele den sosialdemokratiske tankegangen er bevist mislykket.

Heldigvis er det jo også andre alternativer. Rødt med sine marginale prosent på meningsmålingene må sies å gjøre det sterkt om dagen! Man skal helt tilbake til 70-tallet før man kan snakke om noen storhetstid for AKP(m-l) og RV, som Rødt jo består av. I denne tiden var de som kjent langt mer radikale enn det som er tilfellet i dag. 80- og 90-tallet bød på nedgangstider for disse partiene, og begge hadde en sterk høyrevridning, AKP var riktig nok litt mer radikale enn RV. Etter at Rødt så dagens lys skulle dette nye venstrepartiet kapre velgerne. Hvor ble det av de revolusjonære? Vi forstår at det er lettere å få være med i TV-debattene og i media hvis man har kommet seg på Stortinget, og at man fremstår som mindre truende når man ikke lengre snakker om den væpnede revolusjonen. Men hva er alt dette egentlig verdt? Ved å satse mer og mer på det systemet som allerede er etablert, kapitalismen, støtter de også opp om det – akkurat som sosialdemokratene.

Vi ønsker et alternativ til det borgerlige rotet som preger norsk venstreside. Det er ingen tvil om at vi trenger en ny revolusjonær bevegelse i Norge. Vi må sammen ta det nødvendige steget videre, og ikke la oss bremse ned av det såkalte demokratiet vi har i dag. Det er samtidig viktig å markere avstand til personhylling og sosialdemokrater.
Det er på tide å snakke om det som er viktig. Følg med videre på bloggen!

- konkretblogg; Tobias og Andrea

Mange lurer på hvorfor jeg har valgt Venstre som parti.

Om jeg ville ha makt hadde jeg jo meldt meg inn i Arbeiderpartiet eller Høyre. For meg handler politikk om mer enn makt, det handler om ideologi, viljen til å ville noe, ønsket om å skape det beste samfunnet. Vi i Venstre er mer opptatt av de gode sakene enn posisjoner og makt, vi vil være et alternativ til dem som har gått feil, vi er den tredje vei.

Utgangspunktet for en hver politikk er ideologien, Venstre er et Sosial Liberalt parti, og det er vi som skapte Norge! Det visste du kanskje ikke,  men det er alltid bra å lære noe nytt. Venstre er Norges første politiske parti, og det er Venstre som innførte det politiske systemet vi har i Norge i dag der alle har stemmerett og at vi har likhet uansett om vi er mann, kvinne fattig eller rik.

Da Venstre ble grunnlagt var det Sveriges konge Oscar den II som bestemte alt. Venstre fikk presset igjennom mye av sin politikk ved å være tydelige og kompromissløse, vi endte neste opp med krig flere ganger. Det var Venstrefolk som brukte det rene Norske flagg uten sildesaleten, det var Venstre som villa ha rettferdighet for arbeidere og kvinner.

Venstre innførte stemmerett for kvinner, 8 timers dagen slik at arbeidere ikke ble utnyttet og vi innførte ferielovene. Vi innførte skole for alle barn, fattig eller rik og vi lovfestet hjemfallsretten som sikrer at alle natur resursene tilhører folket og ikke noen enkelte rikinger som kan kjøpe seg kraft rettigheter. Vi innførte også syketrygden og velferdsordningene.Du trodde sikkert at dette var Arbeiderpartiet som gjorde, men da tok du feil vi gjorde alt dette før AP ble grunnlagt. Vi i Venstre skapte Norge i vårt bilde, og derfor er jeg så glad i Venstre. Det som gjør meg frustrert er alle partiene som har stjålet vår politikk, jeg vil ha Venstre tilbake, slik at landet kan utvikles i en borgerlig og radikal retning.  Derfor er jeg Venstre, og jeg skal blogge mer om enkeltsaker etter hvert.

venstremikkel

Det er lenge siden jeg har blitt så oppslukt av en bok. Jeg har faktisk ikke lest boken ferdig enda. Egentlig har jeg bare såvidt begynt, men jeg vil allerede nå anbefale boken «The Fatal Conceit» av Freidrich A. Hayek på det aller varmeste. Hayek skrev boken i 1988, 89 år gammel, 4 år før han døde. (Etter påminnelse fra Ove Vanebo må jeg informere om at det er usikkert hvor mye av denne boken som er skrevet av Hayek, og hva som er redaktør William Warren Bartley sitt verk, dere kan lese mer om det her. Jeg synes uansett at boken så langt er forfriskende lesning, med herlige argumenter)

Boken forsøker konluderende å avkrefte alle former for sosialisme med å demonstrere at sosialistiske teorier ikke bare er logisk ukorrekte, men også at premissene de bruker for sine argumenter er ukorrekte. Sosialister er feilaktige fordi de ser bort ifra det faktum at moderne sivilisasjon er et resultat av en naturlig utvikling – den var ikke planlagt.

Jeg skal komme med en oppsummering av boken på bloggen senere, men akkurat nå vil jeg bare veldig kort sette fokus på noen argumenter som jeg synes var for gode til å vente med.

Hele grunnlaget for sosialisme er at samfunnsutviklingen kan planlegges; tanken om at enkelte intelligente mennesker besitter nok kunnskap til å planlegge samfunnets utvikling på et skrivebord.

Hayek argumenterer med at all evolusjon, både kulturell og biologisk, er en prosess av kontinuerlig omstilling til uforutsette hendelser, til kontingente forhold som ikke kunne vært forutsett. Evolusjonær teori kan aldri sette oss i en posisjon der vi kan rasjonelt forutse og kontrollere fremtidig evolusjon. Alt slik teori kan gjøre er å vise hvordan komplekse strukturer bærer med seg en indre korreksjon som leder til videre evolusjonær utvikling som er, i overensstemmelse med sin natur, i seg selv uungåelig uforutsigbar.

Biologi og kulturell evolusjon betror seg til samme prinsipp for seleksjon: overlevelse og reproduktive fordeler. Variasjon, omstilling og konkurranse er essensielt den samme type prosess, uavhengig av hvor forskjellig deres særskilte mekanismer er, særlig dem som hører til forplantning. Ikke bare hviler all evolusjon på konkurranse; vedvarende konkurranse er nødvendig bare for å opprettholde eksisterende prestasjoner.

Dette må imidlertid ikke forveksles med sosialdarwinisme.

Hayek presiserer at sosialdarwinisme er feil i mange aspekter, men at den intense forakten for den som vises i dag er delvis fordi den er i konflikt med den fatale innbilskheten (The Fatal Conceit) at mennesket er i stand til å forme verden rundt seg i tråd med sine ønsker.

Hayeks argumenter er her helt i kjernen av det jeg mener er konservatismens essens, og noe av grunnen til at jeg mener at Hayek (selv om han skrev et essay ved navn: «Why I am not a conservative») er en av de viktigste figurene i utformingen av moderne konservativ tankegang. Vår manglende kunnskap om hvordan samfunnet kommer til å se ut i morgen, gjør at enkeltmenneskets frihet er en forutsetning for at samfunnet skal fortsette å utvikle seg. Verden drives av enkeltindivider som forfølger sine individuelle interesser. Samlet utgjør dette en kraft, og en utvikling som ikke er planlagt, og som ikke kunne vært forutsett. Det er dette som gjør kapitalismen og det frie markedet overlegent. Det er dette som driver verden fremover.

Oleh: Muhammad Iqbal
(Sumber: Abu’l-Hasan Ali Al-Nadli, “Islam Membangun Peradaban Dunia” (diterjemahkan oleh Drs. M. Ruslan Shiddieq), Jakarta: PT Dunia Pustaka Jaya dan PT Djambatan, Cet. I, 1988, hal 362)

Diceritakan, para setan dan komplotan-komplotan iblis dan para pendukungnya berkumpul dalam suatu majelis permusyawaratan dan berdiskusi tentang perjalanan dunia serta berbagai krisis dan bencana yang mengancam masa depan mereka serta tentang kekhawatiran mereka pada ancaman terhadap pola kehidupan iblis dan kepentingan setan.

Mereka memperbincangkan berbagai kemungkinan bahaya yang mengepung mereka. Salah satu dari setan-setan itu memperingatkan bahaya republik dan memperhitungkannya benar-benar. Setan kedua menjawab, “Tak usah khawatir dengan republik; ia hanyalah monarki terselubung; dan justru kitalah yang menciptakan selubung republik itu untuk monarki. Ketika kita tahu bahwa manusia mulai menyadari harga dirinya dan mengkhawatirkan pemberontakan mereka terhadap pola hidup kita yang seringkali berakibat fatal, maka kita ciptakan paham republik itu untuk menipu mereka. Tak ada bedanya presiden atau raja. Monarki tidak terbatas pada kekuasaan sewenang-wenang dari seorang raja. Yang dinamakan monarki ialah jika manusia hidup bergantung pada orang lain, selalu mengincar harta milik orang lain, baik dalam bentuk bangsa atau individu. Tidakkah Anda melihat sistem republik di Barat yang di luarnya kelihatan berseri-seri, namun sebenarnya jiwanya lebih gelap daripada jiwa Jengis Khan.”

Iblis yang lain menjawab, “Kalau begitu sistem republik itu tidak berbahaya, asalkan jiwa monarkinya tetap ada. Tetapi apa yang akan dikatakan oleh anggota dewan yang terhormat terhadap bencana besar yang disebarkan oleh si Yahudi yang menamakan dirinya Karl Marx – yang bukan nabi tapi meninggalkan kitab suci untuk para pengikutnya itu? Apakah anda meramalkan bahwa ia akan bisa membangkitkan kaum proletar melawan kaum borjuis birokrat dan menciptakan tata aturan dunia baru sehingga mengguncangkan sendi-sendi kekuasaan dan pemerintahan yang ada?”

Setan yang lain pun berpidato ditujukan kepada pimpinan sidang, “Saudara Ketua yang mulia, para tukang sihir Eropa itu, walaupun mereka adalah murid-murid Anda yang setia, namun saya belum yakin akan semangat mereka itu. Lihatlah si Samiri Yahudi itu yang merupakan duplikat Mazdak (tokoh sosialisme Persia) yang hampir membinasakan dunia dengan prinsip-prinsipnya yang membuat kaum proletar berani berdiri sama tinggi duduk sama rendah dengan para raja. Semula kita memandang ringan pada propaganda gerakan sosialisme ini, tapi sekarang itu benar-benar telah membahayakan masa depan dunia kita. Saudara, dunia yang Saudara pimpin ini akan ambruk menimpa Anda, dan situasi dunia pun akan terbalik.”

Maka Iblis, pimpinan majelis itu, berbicara, “Aku punya kuasa atas dunia ini; aku bisa menentukan hitam putihnya sekehendak hatiku. Dan dunia pun akan kagum ketika aku berhasil mengadu domba bangsa-bangsa Eropa sehingga saling menggigit bagaikan anjing, saling menerkam seperti serigala. Manakala aku berbisik di telinga para pemimpin politik dan pemimpin rohani, mereka pun kehilangan akal sehat dan menjadi gila. Adapun yang kalian sebut-sebut sebagai sosialisme itu, yakinlah bahwa naluri manusia tidak bisa dibelokkan begitu saja oleh logika Mazdakisme (filsafat sosialisme). Orang-orang sosialis terkutuk dan para proletar tolol itu tak akan membuatku takut.

Jika aku harus merasa takut, maka yang kutakuti ialah suatu umat yang senantiasa memendam semangat hidup dalam hati nuraninya, yang memiliki orang-orang yang senantiasa khusyuk beribadah siang dan malam dan air matanya mengalir lantaran takut kepada Allah. Tak salah lagi, bagi orang yang cerdik dan punya firasat, Islamlah yang merupakan bencana dan ancaman masa depan, bukan sosialisme.

Aku tidak menutup mata bahwa umat ini memang telah berpaling dari ajaran Al-Qur’an, dan telah terpukau oleh harta dunia, sibuk mengumpulkan dan menyimpannya, tak ubahnya seperti bangsa-bangsa lain. Aku maklum bahwa dunia Timur sedang gelap gulita, dan bahwa para ulama Islam dan tokoh-tokohnya tidak memiliki cahaya penerang bagi kegelapan dunia itu; tetapi aku khawatir kalau-kalau segala bencana dan ujian umat Islam sekarang ini justru akan membangkitkan mereka dari tidurnya dan membawanya kembali kepada hukum syariat yang telah kuperingatkan kalian akan bahayanya, yakni syariat yang bersumber dari agama Muhammad — agama yang melindungi kehormatan dan menjaga harga diri manusia, agama kemuliaan dan keagungan, agama keterpercayaan dan kesucian jiwa, agama keagungan, agama kepribadian luhur dan heroisme, agama pertahanan dan perjuangan yang menghapuskan segala bentuk perbudakan dan melenyapkan segala manifestasi penindasan manusia atas manusia (exploitation de ‘l homme par ‘l homme) yang tidak membeda-bedakan antara sang raja dan si budak, yang tidak mengistimewakan penguasa dan merendahkan kaum nestapa, yang membersihkan harta benda dari kekotorannya hingga bersih jernih sehingga kaum hartawan menjadi orang-orang yang terpercaya yang mendapat kepercayaan Allah sebagai khalifah (pengelola) harta mereka; lalu adakah suatu gerakan revolusioner yang lebih besar dan lebih berbahaya daripada gerakan yang dibangkitkan oleh agama Islam ini ke dalam alam pikiran dan perbuatan ketika agama itu berseru bahwa bumi dan segala isinya ini milik Allah, bukan milik para raja dan penguasa.

Karena itu kerahkanlah segenap upaya kalian untuk menjauhkan agama itu dari perhatian manusia. Yakinlah bahwa orang Muslim itu sendiri lemah kepercayaannya kepada Tuhannya, tipis imannya kepada agamanya. Maka tak ada alternatif lain bagi kita selain membiarkan si Muslim sibuk dengan ilmu-ilmu filsafat teologi dan interpretasi ayat-ayat kitab suci. Tutuplah telinga Muslim, karena ia bisa mematahkan mantra-mantra dunia dan menggagalkan sihir kita dengan azan dan takbirnya. Usahakan benar-benar agar si Muslim lebih lama tertidur nyenyak. Wahai Saudara-saudaraku kaum setan, usahakanlah agar si Muslim lalai dari bekerja keras sehingga ia tertinggal dalam persaingan dunia. Akan tetapi lebih baik bagi kita jika Muslim tetap menjadi budak sesamanya dan menjauhi kehidupan dunia ini dan menyerahkannya kepada orang lain karena tidak menyukainya dan menganggap kecil peranannya. Alangkah celakanya kita seandainya umat Islam sadar dan bangkit memimpin dan menyelamatkan dunia dari kehancurannya, sebagaimana diserukan oleh agamanya.”

——————————————————————————————————————————————————

“Komunisme adalah upaya untuk mendistribusikan kemiskinan dan kemelaratan. Kapitalisme adalah persekongkolan dari sejumlah kecil manusia untuk mencuri hak orang banyak. Sosialisme adalah kosmetik untuk memperindah wajah komunisme dan kapitalisme.” (Kutipan)

——————————————————————————————————————————————————

Hari-hari ini bapak-bapak polisi sedang menyosialisasikan aturan baru diperempatan jalan. Kalau dulu, menurut UU tahun 1994 (UU yang dulu saaat saya sekolah di SMP sempat bikin geger karena besaran denda yang gila-gilaan) diperempatan jalan Anda boleh berbelok ke kiri tanpa menghiraukan lampu merah, kini jika Anda hendak belok kiri harus menunggu lampau hijau. Ini menurut UU No 22 tahun 2009 yang  disahkan Mei lalu. Aturannya sebenrnya cuma dibalik saja. Kalau dulu, belok kiri jalan terus kecuali ada larangan, sekarang belok kiri dilarang kecuali ada tanda yang memperbolehkan.Kono, aturan ini dibikin karena volume kendaraan yang sudah melampaui kemampuan ruas jalan. Kita lihat saja nanti apakah aturan ini tidak akan menambah macet jalanan dan menciptakan polisi-polisi yang senang bersembunyi di belokan kiri menunggu mangsa seperti di iklan rokok itu.

Ihwal belok kiri jalan terus ini dulu pernah menjadi permainan kata-kata teman-teman saya yang punya kecenderungan ideologi kiri. Kiri dalam khazanah politik kerap dikaitkan dengan ideologi sosialis, sebagai tanding dari ideologi liberal. Dalam pengertian yang lebih luas, kiri bisa berarti kritis terhadap sesuatu yang bersifat dominasi dan kejumudan. Nah, Kiri Jalan Terus itu pernah menjadi slogan yang hendak mengatakan bahwa ideologi kiri masih jalan meski selalu dilarang dan diberangus di mana-mana, meski tembok Berlin—misalnya—sudah roboh dan sosialisme tinggal menjadi cerita. Kiri Jalan Terus juga mengacu pada bangkitnya kembali sosialisme (yang ini konon berwajah baru) di Amerika Latin.

Sewaktu kuliah dulu, teman-teman saya di Sintesa pernah memainkan kata Kiri sebagai tulisan di kaos oblong: “Left is Right, Right is Wrong”. Kaos menjadi sesuatu yang sangat mencolok di penghujung kekuasaan Soeharto yang dikenal sangat anti ideologi Kiri. Kawan-kawan saya di Pingsoet juga memainkan kata Kiri ini pada sebuah design kaos oblongnya: “My Heart is on the Left.” Jika kaos itu dipakai, kata “Left” akan berada persis di dada sebelah kiri, letak jantung kita bersemayam.

Di jalanan saat ini belok kiri tidak boleh jalan terus. Saya tidak tahu apakah ini lantas menjadi penanda tentang kekuatan kelompok Kanan yang makin menggurita dan betapa negeri ini sudah kaffah berada di haribaan kaum Kanan. Wallahu a’lam.

I et intervju med Dagsavisen, sier vår nye regjeringsmarxist Audun Lysbakken, at lønnsforskjell mellom kvinner og menn er en av våre største likestillingsutfordringer. Lysbakken drømmer om å kunne annonsere likelønn.

Til Dagbladet sier han at likelønn er «en av de tingene jeg har tenkt å jobbe mest med de neste fire årene (…) Det er nemlig ikke innstrammingene i asylpolitikken Soria Moria 2 vil bli husket for om noen år, men likelønnsløftet»

Hva er egentlig dette «likelønnsløftet» som sosialistene (eller marxistene i Lysbakkens tilfelle) liker å snakke om?

La oss først se på grunnlaget for denne likelønnskampen: «Norske kvinner tjener i gjennomsnitt 85 prosent av det menn gjør. Kvinnedominerte yrkesgrupper henger systematisk etter de mannsdominerte. Kvinner får altså dårligere betalt fordi de er kvinner. Finnes det noen større urettferdighet i vårt samfunn?» spør Lysbakken (i en kronikk i Dagsavisen).

Problemstillingen til Lysbakken er egentlig helt absurd. Fordi kvinnedominerte yrkesgrupper henger etter mange mannsdominerte yrkesgrupper, slår han automatisk fast at kvinner får dårligere betalt fordi de er kvinner. Det er rett og slett på tide å kalle en spade for en spade. Dette er ikke annet enn vrøvl fra ende til annen!

Hva er likelønn?
Likelønn burde ikke engang være et tema i Norge. Vi har likelønn i Norge i dag. Det er klinisk umulig å komme i en situasjon der alle kvinner i Norge samlet og alle menn i Norge samlet – helt uavhengig av lønn, familiesituasjon, osv… – tjener akkurat det samme. Ei heller burde dette være et mål. Likelønn dreier seg om lik lønn for likt arbeid. Det er så og si ingen som mener at en offentlig sykepleier og en offentlig hjernekirurg skal ha samme lønn, men en kvinnelig hjernekirurg skal ha samme lønn som en mannlig hjernekirurg. Slik er det også i dag. (Jeg presiserer offentlig her, fordi det ikke er staten som bestemmer individuelt baserte lønninger i privat sektor)

Venstresiden er imidlertid ikke fornøyd med dette, fordi kvinner som helhet tjener mindre en menn. At dette blandt annet skyldes at kvinner føder barn, og i større grad enn menn faktisk ønsker å være hjemme med barna sine et par år ekstra ser de fullstendig bort ifra. (Enkelte rødstrømpene skulle antakelig innerst inne ønske at kvinner bare kunne dra til sædbanken og deretter fremstille barnet sitt i et laboratorium, slik at de skilte seg minst mulig fra menn. Det er egentlig ganske ironisk at denne gruppen feministers fremste kampsak tilsynelatende er at kvinner skal være mest mulig lik menn. Å dyrke sin kvinnelighet er nesten en skam i mange slike miljøer, men nok om det. Det var ikke først og fremst rødstrømpene jeg var sint på nå – men det er utrolig hvor tilfredsstillende blogging kan være for en ellers passelig balansert person.)

SÅ, tilbake til likelønn. Vi har lik lønn for likt arbeid i dag, men det er slik at kvinner i større grad enn menn har deltidsstillinger, er hjemme med barna, jobber i det offentlige, og – som Lysbakken påpeker – innehar jobber i typiske lavtlønnsyrker. Det er imidlerid IKKE fordi noen gamle reaksjonære besteborerlige hvite dresskledde menn har tvunget dem til det, men fordi de har valgt disse jobbene selv!

Burde vi oppfordre flere kvinner til å bli leger, advokater og bedriftsledere? Ja, absolutt! Det mener jeg helt klart. Jeg tror det ville være en berikelse for disse yrkesgruppene om flere kvinner søkte seg til toppjobber i næringslivet og typiske yrker med høy lønn. Det er likevel stor forskjell på å oppfordre flere kvinner til å søke seg til disse jobbene, og å forsøke å tvinge igjennom denne falske ideen om likelønn ved politiske reguleringer.

Manglende ryggrad på borgerlig side
Min irritasjon over venstresiden i denne debatten er likevel ganske begrenset. Ikke fordi jeg ikke mener at deres innfallsvinkel er direkte idioti. Det mener jeg, men fordi jeg ikke forventer mer av politikere som har den utopiske forestillingen om likhet som sitt opphøyde mål. Venstresiden mener alltid at løsningen på et problem er en ny politisk regulering. Og løser ikke reguleringen problemet, så har man ikke regulert nok.

Venstresiden har sosial utjevning som et opphøyd mål. Deres fremste visjon er altså likhet. Aller helst skulle alle hatt like stort hus, samme lønn, like høyt utdanningsnivå, osv… og deretter ofret blod svette og tårer for fellesskapet med glede. Vi skulle aller helst vært sosialt klonede mennesker i en sosialistisk utopi der mennesket er befridd fra den indre drakampen som profittjaget og kapitalismen har befestet i oss.

Dette likelønnsmaset fra venstresiden er altså ikke spesielt overraskende, men det ER ganske overraskende at Høyre (Høyre har riktignok skilt seg positivt ut i valgkampen sammenlignet med de andre borgerlige partiene, ved å snakke mest om en kompetansepott – som også jeg er for – og ikke en likelønnspott, men også Høyre har av og til tilnærmet seg denne utfordringen fra et «likelønnsperspektiv»), Frp og de andre ikke-sosialistiske partiene opptil flere ganger i valgkampen har tendert mot å akseptere sosialistenes premisser for debatten ved å snakke om å «løfte de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene». Og ikke nok med det – Frp valgte til og med indirekte å angripe sosialistene for ikke å ha vært SOSIALISTISKE NOK. Dette viser en, for å si det rett ut, ynkelig liten ryggrad og ideologisk bevissthet fra et parti som kaller seg liberalister.

Å løfte de «kvinnedominerte lavtlønnsyrkene» handler ikke om likelønn! Mennene som jobber i disse yrkene tjener akkurat like lite som sine kvinnelige kollegaer. Å late som samfunnet diskriminerer kvinner, fordi mange kvinner har valgt yrker som man fra før av visste at lå på et lavere lønnsnivå enn mange mer mannsdominerte yrker, er ikke minst også et hån mot nettopp disse kvinnene som har valgt disse jobbene av egen fri vilje. Insinuerer man at de ikke har valgt disse jobbene fordi de har lyst? Hvem har isåfall valgt for dem?

Til slutt: Jeg er faktisk ikke imot å løfte de «kvinnedominerte lavtlønnsyrkene». Det er mange av disse yrkesgruppene som hadde fortjent et lønnsløft (sykepleiere og lærere burde med sin lange utdanning ha en langt høyere lønn enn i dag), men hvis vi skal løfte disse yrkesgruppene, så skal det jo være fordi nettopp denne yrkesgruppen fortjener et lønnsløft og ikke fordi den er dominert av et bestemt kjønn, rase, seksuell legning, osv…

Hypotetisk eksempel: Sett at man plutselig var i en situasjon der kvinner tjente gjennomsnittlig mer enn menn; ville dagens sosialister/radikale feminister da også stått på barrikadene for å løfte f.eks. lagerarbeidere og andre mannsdominerte lavtlønnsyrker i lønn??? Antakelig ikke! Jeg tviler på at dette hadde vært en kampsak for Kristin Halvorsen og SV.

Jeg vil avslutte med å presisere nok en gang at jeg ØNSKER meg flere kvinnelige bedriftsledere, leger, kirurger, advokater, aksjemeglere, eiendomsmeglere, eller børshaier for den saks skyld. Men kvinner kan ikke tvinges til å velge disse yrkene, like lite som man – av åpenbare årsaker – kan gi alle sykepleiere og lærere samme lønn som Eivind Reiten.

Jeg presiserer også at jeg MENER at f.eks. sykepleiere, lærere og lektorer burde ha høyere lønn enn i dag, men det er fordi disse yrkesgruppene i offentlig sektor som krever høy utdanning fortjener lønnsløft basert på utdanningsnivået, og IKKE fordi den er dominert av en bestemt gruppe.

Og så et siste spørsmål til dere sosialister som fortsatt leser og river seg i håret: ville dere vært imot å gi sykepleiere høyere lønn hvis det var flere mannlige sykepleiere enn kvinnelige?

Konklusjon:
Likelønnskampen er vunnet for lenge siden. Det er en reguleringskamp på sosialistenes premisser som Frp, KrF, Venstre, og tildels Høyre av og til, konkurrerer om å sette agendaen i. Det er egentlig en ganske trist forestilling.

Anette:
Jeg tar oppfordringen din. Jeg vil ikke gå inn på hvordan sosialismen vil kunne funksjonere i praksis, men rette søkelyset på Lysbakkens utsagn sett i forhold til demokratiet; noe som også var intensjonen i mitt første innlegg. La oss derfor begynne med hva Lysbakken faktisk sier.

At Lysbakken påstår at menneskennes frigjøring er avhengig av om kapitalismen blir avskaffet, er helt greit. Jeg er uenig i utsagnet, men han må selvsagt få lov til å mene hva han vil. Det som derimot er problematisk, er at han knesetter følgende prinsipp i et nytt, sosialistisk samfunn:

“Å gjeninnføre kapitalistiske eiendomsformer vil være forbudt og straffbart. Å befeste sosialismen med slik makt vil være nødvendig for å forhindre at den blir ødelagt, innefra eller utenfra”

Audun Lysbakken,  Manifest 02 sitt studiehefte

Det han egentlig sier, er at dersom sosialismen først blir innført, skal det være forbudt å forsøke å avskaffe den.

Men er ikke det greit da?

I mange land er det mer eller mindre forbudt å avskaffe demokratiet. I Tyskland har man f.eks. en forfatningsdomstol som aktivt griper inn mot bl.a. nynazistiske grupper, mens man i Norge har en mer passiv løsning ved at man ikke kan vedta bestemmelser som er i strid med “Grunnlovens ånd”.

En sosialist vil gjerne tenke på sosialismen (og fraværet av kapitalismen) som noe lignende – at det på samme måte som demokrati er en forutsetning for et godt samfunn, og derfor ikke bør kunne avskaffes. Det er derimot en viktig forskjell på de to:

Forbud mot å avskaffe demokrati – folket kan ikke si fra seg retten til å bestemme over samfunnet.

Forbud mot å avskaffe sosialismen – folket sier fra seg retten til å bestemme hvilket samfunnssystem vi skal ha.

Opposisjonen knebles!

De to prinsippene står i sterk kontrast. Mens det ene verner om folkets makt, tar det andre makten fra folket. Følger vi Solbakkens logikk, skal samfunnet være sosialistisk for en hver pris. Selv om et flertall i befolkningen på et tidspunkt vil ønske å gjenninføre kapitalismen, skal dette være forbudt. Solbakken er da rede til å gå på tvers av folkeviljen.

Opposisjonspartiene, deriblant Høyre, vil være uenig med sosialistene, og selvsagt jobbe for å gjenninnføre kapitalismen. Under Solbakkens regime vil dette være forbudt, og opposisjonen vil være kneblet. Da har man i praksis et diktatur.

Selama 60 tahun berkuasa sejak tahun 1949, “dinasti” Partai Komunis Cina telah menguvah wajah negeri itu, antara lain pada bidang ekonomi dengan “sosialisme berkarakteristik Cina”. Sebuah perpaduan yang kompleks antara kapitalisme yang kompetitif dan monopoli politik yang kental.

Dengan resep sosialisme mereka yang khas itu, Cina saat ini menjadi negara dengan cadangan devisa luar biasa besar, pertumbuhan ekonomi dua digit, dan eksportir kedua terbesar di dunia. Di sisi lain, reformasi dalam bidang politik tetap terus berjalan.

Desa Huaxi, di Propinsi Jiangsu, merupakan salah satu contoh keberhasilan resep khusus sosialisme berkarakteristik Cina. Di desa itu, setiap keluarga memiliki rumah dan setidaknya satu mobil, semuanya merupakan pemberian dari komune.

Huaxi merupakan desa terkaya di Cina. Keluarga di sana rata-rata memiliki aet sebesar 150.000 dollarAS atau setara dengan Rp 1,5 milliar. Sedangkan pendapatan per kapita mencapai 2.000 dollar AS atau Rp 20 juta. Mereka mendapatkan kesejahteraan itu dari pabrik baja, besi, dan tekstil di desa. Pabrik itu memiliki kinerja yang luar biasa bagus, penjualannya mencapai 7,3 milliar dollar AS pada tahun 2008/

Penduduk Huaxi dan pabrik mereka tergabung dalam Grup Huaxi, koperasi komune pertama yang mencatatkan sahamnya di bursa saham. Perusahaan yang mempekerjakan 30.000 orang itu merupakan sisa komune, yaitu koperasi yang menggarap lahan dan membagikan keuntungannya sama rata kepada warga. Khas sekali dalam negara-negara komunis yang menganut asas sama rasa sama rata. Huaxi merupakan proyek percontohan Partai Komunis Cina (PKC) dalam meningkatkan kesejahteraan rakyat yang petani dengan resep perpaduan komunis dan kapitalis itu hanya dalam satu generasi. Bisa dikatakan, Huaxi merupakan refleksi Cina pada abad ke-21.

Ciri komunisme

Huaxi merupakan contoh ekstrem perjalanan PKC menerapkan sosialisme berkarakteristik Cina. Walaupun sudah mengenal pasar bebas dan memasukinya, Cina masih saja memiliki ciri komunisme yang erat melekat.

“ Apa sebenarnya sosialisme ? Apa sebenarnya kapitalisme ? Kami hanya ingin yang baik bagi warga dan ingin bertambah sejahtera, “ ujar Wu Renbao (82) yang merupakan tetua di Huaxi dan Sekretaris PKC.

Pada tahun 1961, di Huaxi didirikan “brigade kerja”. Rumah-rumah sangat reyot, makan daging merupakan kemewahan, jalanan rusak. Hal itu terjadi ketika mereka mengikuti diktum Ketua Mao. Wu yang sudah menjadi sekretaris partai sejak saat itu menyadari penduduk tidak akan sejahtera dari pertanian. Lalu dia melawan arus, melawan Ketua Mao dan menyuruh penduduk bertani sendiri-sendiri, bukan secara kolektif. Jelas idenya ditentang penduduk sendiri. Wu lalu mendirikan pabrik perlengkapan rumah tangga kecil pada tahun 1969. Pabrik itu disembunyikan dari para pejabat partai yang datang berkunjung. Pada saat itu tidak mungkin sektor swasta memiliki modal dan memiliki aset, yang merupakan ide kapitalisme.

“ Komunisme ada sisi positifnya, kapitalisme juga, sehingga sebenarnya kita dapat belajar dari ekduanya. Saya tidak takut kapitalisme, saya takut jika disuruh hanya menggunakan satu cara saja, “ kata Wu.

Pada saat Pemerintah Cina mendorong kepemilikan pribadi dan kewiraswastaan, awal tahun 1980-an, Huaxi berada di tempat terdepan. Pendapatan pabrik digunakan sebagai modal mengembangkan usaha dan mendirikan beberapa perusahaan lain, tentu saja tanda ada serikat pekerja. Para petani Huaxi telah mencapai mimpi mereka.

Kemakmuran itu membuat penduduk asli Huaxi yang berjumlah 400 keluarga kini menempati rumah bergaya Eropa seluas 400 – 600 meter persegi. Lengkap dengan mobilnya. Penduduk mendapat gaji pokok juga mendapat bonus tahunan yang 80 persen harus diinvestasikan dalam saham perusahaan. Seperti dahulu masa Mai, mereka juga mendapat jaminan kesehatan, pendidikan, dan pensiun. Jaminan kesejahteraan seperti itu sudah tidak dinikmati lagi karena perubahan Cina ke arah kapitalisme.

Persoalan yang muncul adalah terdapat perbedaan antara penduduk asli dan pekerja migran yang datang dari tempat lain. Mereka tidak dapat memiliki tempat tinggal di situ, atau mendapatkan gaji dan bonus seperti yang diterima penduduk Huaxi. Itu juga mencerminkan masalah yang dihadapi Cina dengan pekerja migrannya. Huaxi seperti kota industri lain di Cina menarik pekerja migran datang, tetapi mereka mendapat manfaat yang lebih sedikit dibandingkan dengan penduduk setempat. Seperti setelah pembangunan Stadion Olimpiade Beijing yang mewah, para pekerja migran tidak menjadi bagian dari pesat tersebut, pulang setelah pembangunan selesai.

Tampaknya resep campuran itu memang sangat manjur dalam mendukung perekonomian Cina.

Sumber  :

Sosialisme Gaya Cina – Joice Tauris Santi
Kompas, 03.10.2009

Om det finnes moraler i SV, og forsåvidt på venstresiden. Blir det ikke da moralsk feil av en oljehatende finansminister å bruke slike tilsmussede sorte penger?

Gir Halvorsen mer gass? (E24)

¨I 2009 bruker Regjeringen 130 milliarder oljekroner. Det er 40 milliarder kroner mer enn hovedregelen, og betyr et «overforbruk» på 42 prosent.¨ (E24)

Og samtidig så snakker man om overbruk? Hadde det vært opp til SV fra start av, så hadde vi verken hatt Oljefond,Olje eller Oljepenger. Når det allerede har vært et overforbruk på 42 %, hvordan vil det se ut i år, og kommende fire år da?

Cubas tidligere diktator Fidel Castro liker Barack Obama.

Det måtte selvsagt en venstrevridd amerikansk president til for å smelte Fidel Castro. Castro, som midlertidig overlot makta til sin yngre bror Raul Castro i 2006 før han formelt gikk av som landets president i fjor, har ikke vist seg offentlig siden 2006. Da Castro i fjor trakk seg tilbake for godt var han den lengstsittende statslederen i verden, med nærmere 50 år med makta.

I januar uttalte han, i forbindelse med innsettelsen av den amerikanske presidenten, at han neppe kom til å overleve Obamas fire år i presidentsetet.

I forbindelse med utdelingen av Nobels Fredspris til nettopp Obama, skal Castro ha uttalt at “Det er ikke alltid jeg er enig med utnevnelsene til denn institusjonen, men denne gangen var jeg enig”.

Poppis president
Barack Obama virker til å være en populær mann om dagen. Når selv en gammel fiende av USA gir den karismatiske lederen en klapp på skulderen, er det utvilsomt et tegn på at Nobelkomiteen hadde et godt poeng i at mannen har skapt håp om en fredeligere og bedre verden.

USA har som kjent en årelang handelsblokade mot den sosialistiske staten som er Karibias største øy. Regimet i Havanna står også oppført på USAs liste over stater som støtter terrorisme.

Sayur 1500, apalagi tuh. Jangan bayangi bahwa tulisan ini membahas sayur… baik sayur asam, sayur bening, sayur nangka dan sayur-sayur lainnya. Ini sih Cuma mengungkapkan betapa proses dan hasil itu perlu penyikapan yang baik.
Kemarin, saya sudah menulis masalah bagaimana menyikapi proses daan hasil, eh ternyata Allah berkehendak menguji saya atas apa yang saya tulis kemarin. Subhanallah, Alhamdulillah, Allahuakbar semuanya begitu saja mengalir membuat saya sadar bahwa apa yang kita katakan akan ada tanggungjawab mengikutinya.
Sore tadi, ditengah asyiknya berada dialam mimpi, saya terbangun karena ada teman yang bermain game di komputernya. Dengan setengah mengantuk, saya melihat hp saya dan tertulis dilayar ada 2 message dan 1 misscall. Singkatnya bahwa teman mengajak bertemu membahas kegiatan organisasi sore jam setengah lima.
Pada awalnya sih malas ke mesjid Salman sore hari, apalagi mendung tebal menggelayut di langit sore bandung, tapi demi lancarnya kegiatan, sayapun mencoba untuk berangkat ke Salman. Dan benar saja, tidak berapa lama, air berjatuhan dari langit dengan lincahnya membasahi bumi yang sudah lembab sehingga malas itu makin berkobar dihati saya. Ada keinginan untuk sms teman saya untuk membatalkan janji, tetapi pada akhirnya ga jadi karena saya berusaha untuk belajar menepati janji yang saya ucapkan dan Alhamdulillah dengan tekad yang bulat saya berangkat ke Salman dengan naik angkot.
Ketika sampai di Salman, saya coba untuk mengirim sms ke teman saya, tetapi ternyata di layar hp saya tertulis sebuah pesan yang cukup mengesalkan yang menyatakan teman saya tidak bisa datang karena hujan. Betapa kesal dan menyesalnya saya……….. Astagfirullah, saya baru sadar bahwa perasaan itu dihembuskan syetan, dan saya beristighfar kepada Allah atas perasaan itu. Dan ingatan saya kembali ke proses dan hasil, dan kemudian saya sadar bahwa ini adalah ujian pertama untuk kata-kata saya yang saya ucapkan. Saya tidak mau munafik, saya kesal juga tapi ini bukanlah salah teman saya, ini adalah sebuah peristiwa yang mengajarkan kepada saya bahwa manusia hanya berusaha dan hasilnya hanyalah Allah yang menentukan. Paling tidak saya mendapat pahala dari usaha saya (insya Allah) dan seplastik sayur seharga 1500 di kantin Salman.
Itulah sejarahnya sayur 1500, saksi dari peristiwa yang benar-benar menguji keimanan saya. Sayur 1500, adalah sebuah kenangan yang manis yang didalamnya penuh dengan hikmah. Bagi teman-teman, sekali lagi proses dan hasil bukanlah suatu yang penting, karena banyak peristiwa dalam proses dan hasil yang jauh dari harapan kita, tetapi bagaimana kita menyikapi itu untuk menjadi bernilai ibadah disisi Allah.

Bapak itu berjalan dengan lambatnya, terlihat gurat kelelahan diwajahnya, badannya terlihat lelah, keringat mengucur mengalir ditubuhnya. Bapak itu membawa alat dibahunya untuk usahanya mencari uang demi keluarganya, tidak tahu apa yang didalamnya. Usianya mungkin 60 -70 tahun, dengan kulit keriputnya dan tenaga tuanya dia bias saja berjalan berkilometer jauhnya. Terenyuh hati melihat beliau, tapi tidak tahu bantuan apa yang bisa diserahkan kepada beliau, hanya do’a yang terpanjat semoga beliau mendapat rejeki yang halal dan tayyib dan semoga Allah membuatkan rumah disurga nanti untuk beliau.

Tidak jauh dari Bapak itu, ada seorang pemuda dengan baju keren, berjalan menuju mobil Honda jazz merah ditemani seorang gadis cantik disisinya. Dia baru saja selesai makan disebuah café bersama pacarnya. Kalau melihat bentuk dan suasana café, bisa jadi dia menghabiskan uang puluhan bahkan ratusan ribu rupiah untuk makan disana. Pemuda itu mungkin usianya sekitar 18 tahun, dan terlihat jelas dia adalah anak orang kaya yang tidak pernah merasakan beratnya mencari uang seribu rupiah.

Di tempat lain, ada seorang bapak usia 40-50 tahun, duduk dipinggir jalan sebagai pengemis. Dengan pakaian compang-camping, dengan sabar dia menanti belas kasihan orang yang lewat didepannya.

di sisi lain, ada seorang pegawai PNS yang duduk santai dikantornya karena pekerjaannya sudah selesai atau memang tidak ada pekerjaan yang harus ia lakukan? Dia duduk sambil membaca Koran sambil sekali-kali bercanda dengan temannya yang juga duduk manis didepan computer sambil memainkan freecell.

Di lain benua, ada orang yang bekerja secara penuh hingga hidupnya seperti habis di dalam pekerjaannya itu. Urusan keluarga dan lingkungan di sekitar rumahnya, dia sama sekali tidak mengerti dan tidak mau tahu, yang penting selama tidak mengganggu dirinya, maka dia tidak akan memberikan perhatian terhadap peristiwa disekitarnya

Masih banyak tipe manusia yang berbeda-beda di muka bumi ini, jutaan bahkan milyaran orang memiliki karakteristik dan tingkah laku yang berbeda satu sama lainnya. Dari sekian banyak perbedaan mereka dapat dikelompokkan menjadi dua perbedaan besar. Satu kelompok adalah proses lebih penting dari hasil sedangkan kelompok kedua menganggap hasil lebih penting dari proses.

Terlepas mana yang lebih penting antara hasil atau proses, sikap terhadap dua hal itulah yang paling patut diperhatikan. Yang jelas dalam dua hal tersebut, ada dua hal yang harusnya dilakukan oleh seorang muslim dalam menyikapinya yaitu sabar dan syukur. Apapun yang terjadi, kesabaran dan rasa syukur haruslah kita miliki karena semua itu akan membuat kita selalu berprasangka baik kepada Allah SWT. Kita dapat lihat dari contoh-contoh diatas, seorang bapak yang bekerja keras, seorang pemuda yang mengandalkan kekayaan orangtuanya, seorang pengemis dan seorang pegawai negeri dan seorang pencandu kerja yang kehilangan sosialisasinya dengan keluarga dan lingkungannya, cara mereka menyikapi hidup. Pertanyaannya pada diri kita adalah seberapa besar kesabaran kita dalam proses dan rasa syukur kita dalam menerima hasil? Mari tanyakan kepada hati kita yang merintih sedih karena ketidaksabaran dan ketidaksyukuran kita. Uang Rp 1000,- memiliki banyak arti bagi manusia, bagi pengemis, bagi pekerja keras, bagi pemuda anak mama, bagi pelayan toko, bagi PNS bahkan bagi anak kecil. Pertanyaan terakhir adalah berapakah arti Rp 1000,- buat kita?

I gårsdagens innlegg om Dag Solstads Aril Asnes, 1970 så vi litt på denne hovedpersonens (og Dag Solstads?) argumentering for kommunismens fortreffelighet. Jeg nøyde meg med å referere til bokens innhold og skrev ikke så mye om mitt eget syn på saken. Det skal jeg gjøre desto mer av her. Jeg kan vel like greit slippe katta ut av sekken med det samme og erklære at jeg ikke er en tilhenger av kommunismen, eller noen annen form for sosialisme for den saks skyld. Her er de viktigste grunnene til at jeg ikke er en sosialist:

Profitt er ikke undertrykkende for arbeidere. Et samfunn som gir frihet til å starte og ta profitt av en næringsvirksomhet med ansatte, er ikke nødvendigvis undertrykkende og nedverdigende for arbeiderne. Hvis alle arbeidgivere hadde behandlet arbeiderne med respekt, rettferdighet og omsorg, hadde sannsynligvis aldri sosialismen oppstått. Etikk i næringslivet er en nødvendig del av et godt samfunn. Arbeidsgiverne må selv ta ansvar for å behandle arbeiderne bra, og de har sin del av skylden hvis arbeiderne går til revolusjon for å oppnå rettferdighet. Men selv om de ikke gjør det, finnes det andre metoder for å oppnå gode og rettferdige forhold for arbeiderne, uten å gå til avskaffelse av kapitalistenes eierskap til produksjonsmidlene og frihet til økonomisk initiativ. Det ser vi gode eksempler på i etterkrigstidens Vest-Europa, hvis velferdsstater har gitt gode kår for arbeiderne, slik som tariffavtaler og trygdeordninger, uten å avskaffe kapitalismen og arbeidsgiveres mulighet for profitt. Dette har vært en generelt politikk i de fleste land i Vest-Europa, enten den har blitt utformet i sosialdemokratisk, kristendemokratisk eller konservativ tapning.

Et samfunn uten mulighet for økonomisk initiativ er et ufritt samfunn. Hvis vi hadde avskaffet borgernes frihet til å starte en bedrift og profitere på de ansattes arbeid, hadde vi samtidig laget et ufritt samfunn, et samfunn så grått, kjedelig og ufritt at det hadde ikke vært mennesker verdig. Mennesket er født med visse umistelige rettigheter, som retten til “life, liberty and the pursuit of happiness” som det står i den amerikanske grunnloven. Til “the pursuit of happiness” må vi utvilsomt regne det å starte en bedrift med arbeidstakere, og profitere på disses arbeid. Hvis jeg starter en bedrift, og tilbyr arbeid til arbeidstakere, så må jeg kunne stå fritt til å tjene på arbeidstakernes arbeid, så lenge de har friheten til å takke nei til arbeidet. Hvis det skulle vise seg arbeidsgiverne ikke tar sitt etiske ansvar i forhold til sine arbeidstakere, og gir dem urettferdige vilkår eller en lønn som ikke er til å leve av, så kan man lage arbeidsmiljølover og tariffavtaler, hvor arbeidernes rettmessige krav kan lovfestes og fremforhandes, uten at vi trenger å avskaffe eiendomsretten og retten til økonomisk initiativ.

Det er en grunn til at amerikanerne under den kalde krigen tok en ekstra shoppingtur til kjøpesenteret, som en politisk handling. Sivile friheter som ytringsfrihet og stemmerett har en nær sammenheng med friheten til å opptre som en økonomisk aktør og starte forretningsvirksomhet. Det handler om det frie, myndige menneske. Det handler om vi skal leve i et fritt samfunn som respekterer enkeltindividet, eller om vi skal leve i et ufritt slaveri som prioriterer utopiske drømmer om kollektivet foran individenes konkrete friheter og rettigheter.

Hva mener du om sosialismen? Er kapitalismen per definisjon urettferdig og undertrykkende?