Civil Rights Defenders arbete grundas på Helsingforsavtalet från 1975, som var resultatet av en serie konferenser om säkerhet och samarbete i Europa. Avtalet hade sannolikt en stor betydelse för murens fall för idag tjugo år sedan. En av huvudpunkterna i avtalet, som undertecknades av totalt 35 stater i Europa (alla utom Albanien) samt USA och Kanada, framhåller respekten för de mänskliga rättigheterna som en förutsättning för fred och vänskapliga relationer mellan staterna.

1976 grundades den första Helsingforskommittén. Det skedde i Moskva och det var en grupp dissidenter som beslutade sig för att bilda en icke-statlig, oberoende organisation i syfte att övervaka Sovjetunionens efterlevnad av det avtal landet skrivit under året innan. Gruppens medlemmar trakasserades, arresterades och tvingades i exil men liknande grupper började att växa fram i andra delar av Sovjetunionen samtidigt som det bildades stödkommittéer i USA, Kanada och Västeuropa.

En formulering i avtalet var “the right of the individual to know and to act upon his rights and duties” (den svenska översättningen är inte alls lika bra!), som så här i efterhand kan sägas blev en nyckelmening för demokrati- och människorättsaktivisterna i Öst. Vetskapen om vad deras ledare hade åtagit sig stärkte dem i deras informationsarbete. I kombination med den rapportering om situationen för de mänskliga rättigheterna bakom järnridån, som vi och andra organisationer i Väst hjälpte till med att sprida i syfte att göra omvärlden uppmärksam på vad som skedde, bidrog i hög utsträckning till att öka trycket på ledarna inom Östblocket att genomföra demokratiska reformer.

Det är min uppfattning att murens fall bidrog till att de mänskliga rättigheterna, som princip, fick ett rejält uppsving under 90-talet. Den säkerhetspolitiska spänning som fanns mellan Öst och Väst släppte, makten förskjöts till Väst och den ideologiska “låsningen” mellan medborgerliga och politiska rättigheter å ena sidan och ekonomiska, sociala och kulturella rättigheter å andra sidan, försvann. (Väst föredrog diskussioner kring den förstnämnda gruppen rättigheter medan Öst hellre framhöll den sistnämnda.) I de krig som följde i spåren av Östblockets upplösning (Balkan, Tjetjenien, Moldavien/Transnistrien, m fl), samt förstås andra stora händelser som apartheidregimens sammanbrott i Sydafrika och folkmordet i Rwanda 1994, kunde också västvärlden på ett helt annat sätt än tidigare diskutera och agera i frågor som humanitära interventioner och krigsförbrytartribunaler och domstolar.

Den utveckling som beskrivs ovan synliggjorde också nödvändigheten i att arbeta för att alla människors rättigheter ska förverkligas. Ingen är helt fri förrän alla är fria. Därför känns det inte det minsta märkligt att uppmärksamma 20-årsdagen av murens fall genom att, som vi gjorde på Kulturhuset idag, diskutera HBT-personers rättigheter i Serbien och Litauen, i motsats till vad som framfördes i den här artikeln i dagens SvD. För tjugo år sedan var det självklara kravet på HBT-personers mänskliga rättigheter inte ens uppe på bordet. Nu är situationen annorlunda men än hotas, trakasseras och mördas homo-, bi- och transpersoner runt om i Europa. Inte minst därför finns det anledning att påminna om de murar som återstår att riva.

”Mr. Gorbatjov, tear down this wall” sa USA:s president Ronald Reagan när han höll ett tal i väst Berlin under 1980-talets kalla krig. Muren revs också ned, men det var inte Gorbatjov utan det tyska folket som under jubel och glädjetårar gjorde det en kall novemberkväll 1989. 9:e november är det 20 år sedan dess, 20 år sedan Europas östra folk fick uppleva den frihet man i väst länge tagit för given.

   I närmare 40 år lyckades kommunismen och socialismen dela Europa. Berlinmuren delade Tyskland, familjer och vänner var splittrade till följd av krig och storpolitik. Hos dagens européer känns det väldigt främmande, men minnet av muren, kalla kriget och den hotande kommunismen från öster lever kvar.  

   Kommunismens brott är många. Stalins massutresningar i Sovjetunionen där människor fördes bort och ändade sina liv i Sibiriens gulagsystem. Massvälten i Ukraina under tvångskollektiviseringen av jordbruket där kannibalism blev vardag. Pol Potts mördarregim under Röda khmererna. Kina är ytterligare ett exempel där kommunismen har och fortfarande sätter sina spår. När Mao styrde Kina ledde ”det stora språnget” till massvält med oräkneliga döda. Kulturrevolutionen slog hårt mot landets intellektuella och dess kulturskatter förstördes av hjärntvättade ungdomar med Maos lilla röda i handen. Kommunismens och socialismens brott mot mänskligheten kan räknas upp i en evinnerlighet.

   Idag skördas fortfarande offer under kommunismens röda fana. Så sker i Kuba där oppositionella politiker fängslas för att de motverkar Fidel Castros diktaturregim. I Nordkorea lider folket av svält och många försöker lämna landet. Likt gamla Östtyskland tvingar man så gott det går kvar folket i landet. För den som flyr och tvingas tillbaka väntar misshandel, fruktansvärda kränkningar och tillslut död i något av landets många arbetsläger och koncentrationsläger. Brotten fortsätter än idag – detta kan aldrig accepteras.

  I Sverige finns en opposition som säger sig vara enad. Socialdemokraterna är beredda att släppa in Vänsterpartiet med Lars Ohly i en vänsterregering, en man som grät när muren föll. Glöm inte att Vänsterpartiet är sprunget ur kommunismen och dess mörka historia. Den 9:e november 1989 hette partiet VPK Västerpartiet kommunisterna, när muren föll försvann snart K:et. Men försvann den hemska ideologi ur vilken partiet är sprunget? En ideologi vars företrädare visat ett så fruktansvärt förakt för mänskligt liv att vem som helst kan bli mörkrädd. Vi i Moderata Ungdomsförbundet vill inte ha några kommunister i regeringen, inget Vänsterparti och ingen Lars Ohly i Sveriges regering!        

 Christofer Lundholm

Ordförande MUF Halmstad

Det femte och sista avsnittet i min serie artiklar på temat “Det judiska Polen” kommer att handla om den kommunistiska antisemitismen efter Andra världskrigets slut, kulminerande i en kampanj 1967-70 som tvingade merparten av Polens omkring 25 000 judar att lämna landet. Läs i sammanhanget gärna vad Judiska muséet har att anföra:

http://www.judiska-museet.a.se/utstallningar/1968_pl.stm

Åren 1948-53 kom i Sovjetunionen och Östblocket att präglas av stort upplagda antisemitiska och antisionistiska kampanjer, något som givit upphov till beteckningen “de svarta åren” när det gäller den judiska befolkningen i dessa områden. “Inom Sovjetunionens gränser förde man efter kriget två kampanjer av ideologisk och politisk natur”, heter det i Judehatets svarta bok av Eriksen, Harket, Lorenz (Albert Bonniers förlag, 2008). Dessa båda kampanjer benämndes den “antinationalistiska” respektive den “antikosmopolitiska” kampanjen och riktade sig alltså direkt mot judarna.

Dessa kampanjer hade sitt ursprung i sovjetdiktatorn Josef Stalins grundläggande antisemitism. Det började med våldsamma angrepp på judisk nationalism i slutet av 1947 och fortsatte med mordet på Judiska antifascistiska kommitténs (JAK)  ledare Solomon Mikhoels i januari 1948 och den därpå följande arresteringen av nästan hela JAK-ledningen. Sedan rullade det på i allt vildare fart. I Judehatets svarta bok läser vi:

“Från 1950 och framåt vidtogs hårdare åtgärder mot judarna. De åtalades och avrättades för att vilja förvandla Krim till en judisk republik och ett ‘brohuvud för den amerikanska imperialismen’…Den antisemitiska politiken kulminerade då flera hundra läkare arresterades mellan oktober 1952 och februari 1953, samt med den efterföljande processen mot framstående läkare som ägde rum i Moskva 1953.”

Av 37 åtalade läkare var 17 judar. Åtalspunkterna gällde att man redan mördat två ledande sovjetpolitiker, planerade en sammansvärjning mot staten och ville mörda Stalin samt sålt sig till amerikanerna. En pogromstämning mot Sovjetunionens judar byggdes upp inför vad som, av allt att döma, var planerat att bli en kommunistisk förintelse mindre än ett decennium efter den nazistiska. Till all lycka hann dock Stalin avlida innan någonting sådant kunde iscensättas, och efter Stalins död förklarades den judiska “sammansvärjningen” ha varit ett fabrikat av myndigheterna. De fängslade läkare som fortfarande var i livet frisläpptes.

De antisemitiska excesserna i Stalins rike spred sig som ringar på vattnet i det sovjetdominerade Östeuropa. Judehatets svarta bok igen:

“Den sovjetiska kampanjen mot kosmopoliter, internationalister och spioner tog upp klichéer liknande dem som tidigare använts mot judarna. Kampanjen fortplantade sig Tjeckoslovakien, Ungern, Bulgarien, Polen och Östtyskland (DDR). Processerna hade tydliga antisemitiska, antisionistiska och antiisraeliska drag. Internationellt mest känd blev rättsprocessen mot den judiske tjeckiske kommunistledaren Rudolf Slánský – en process där antisemitismen förklädd till antisionism blev den bärande beståndsdelen. Förhören och processerna genomfördes under sovjetisk ledning.”

 Rudolf Slánský avrättades 1952.

Slánský arresterades i november 1951 och dömdes året därpå till döden. Han gavs den övergripande skulden för Tjeckoslovakiens ekonomiska förfall och påstods ha lett en “titoistisk-sionistisk-kosmopolitisk” sammansvärjning. Bland 14 åtalade var elva judar. Åtta dömdes till döden, de övriga till livstids fängelse. Slánskýprocessen följdes av flera liknande skådespel fram till 1954. 233 dödsdomar, varav 178 verkställdes, utfärdades, och drygt 35 000 personer ådömdes långvariga fängelsestraff; 22 000 spärrades in i arbetsläger utan dom. Alla dessa var inte judar, men alla processer hade en rabiat antisemitisk ton.

I Polen användes landets traditionella antisemitism som redskap av det styrande kommunistpartiet vid två tillfällen: 1956 och 1968. Vid båda tillfällena lämnade många judar landet. Antisemitismen i mitten av 1950-talet hade sitt ursprung i att en fraktion inom kommunistpartiet gav “de stalinistiska judarna” skulden för övergreppen under den polska stalinistepoken, då Boleslaw Bierut haft makten. Eftersom det inte var alldeles enkelt att efter judeförintelsen under Andra världskriget helt oförblommerat angripa “judarna”, tvingades man sätta in antisemitismen i ett inte helt orimligt politiskt sammanhang. I en rad polska städer skedde, särskilt år 1957, grova antijudiska övergrepp samt skändning av judiska begravningsplatser. Gamla konspirationsteorier återupplivades.

Mellan 1956 och 1959 beräknas så många som 50 000 judar ha lämnat Polen, och två tredjedelar av de polska judar som valde att återvända till hemlandet från Sovjetunionen under senare delen av 1950-talet emigrerade vidare. Strax före ingången av år 1960 fanns cirka 30 000 judar kvar i Polen.

Så kom Sexdagarskriget 1967, då Israel sopade golvet med de arabiska aggressorerna och erövrade bland annat Sinai, östra Jerusalem, den så kallade Västbanken och Golanhöjderna. Resultatet blev en “antisionistisk” – det vill säga som alltid i realiteten en antisemitisk – våg i Östblocket. Den polske kommunistledaren Wladyslaw Gomulka gav den antisemitiska kampanjen en symbolisk start genom att i ett tal den 19 juni 1967 tala om polska judar som “femtekolonnare”, det vill säga anhängare av staten Israel vilken bekämpades av Östblockets arabiska allierade.

Gomulka talade om polska judar som “femtekolonnare”.

Snart nog beskylldes Polens judiska befolkning för allt möjligt ont, särskilt sedan stora studentdemonstrationer 1968 - liksom på andra håll i Europa – krävt yttrandefrihet och demokrati. Judar angavs vara pådrivande i “den amerikanska imperialismens, den västtyska revanschismens och världssionismens gemensamma antipolska konspiration.” Judarnas patriotiska lojalitet ifrågasattes, judiska medlemmar sparkades ut ur det regerande kommunistpartiet, judar anklagades för förtal mot staten, judar mobbades på arbeten och i skolor. Till slut uppmanades Polens judar att helt enkelt lämna landet, eftersom de ju var “främlingar”, “kosmopoliter” och “sionister.”

De pogromstämningar som skapats under åren 1967-70 ledde till att större delen av landets omkring 25 000 judar emigrerade. Bland dem som hamnade i Sverige kan nämnas publicisterna Dorotea Bromberg, Jackie Jakubowski och Maciej Zaremba.

Gomulka tvingades slutligen, efter en minst sagt växlingsrik karriär, avgå i december 1970 för att ersättas av Edward Gierek som högsta kommunisthönset i Polen. Några av läsarna har kanske hört följande historia om Gomulka och hur fort den politiska vindkantringen kunde gå i kommunismens Polen, men jag drar den ändå:

En ny fängelseintern leds in i en cell i Polen någon gång under det kommunistiska styret. I cellen sitter redan tre modstulna herrar mot en av gallerväggarna. Vår nykomling presenterar sig och frågar sedan mannen närmast honom: “Nå, min vän, hur har du hamnat här?” Mannen tittar missmodigt ner i golvet innan han svarar: “Jag skrek ‘Död åt Gomulka!’ vid en demonstration.” Samma fråga till näste man i ordningen som knappast är gladare han. Svaret blir: “Jag ropade ‘Leve Gomulka!’” Nykomlingen vänder sig sedan till den dystre gamle mannen med kal hjässa som sitter ihopkurad längst bort från honom. “Och hur är det med dig?” blir frågan. Gamlingen tittar upp med plågad blick och svarar: “Jag ÄR Gomulka.”

Den store proletariske revolusjonen i 1917, som avskaffet kapitalismen i Russland og landeier-systemet og banet veien for opprettelsen av Sovjetunionen, resulterte i etableringen av sosialisme for en stor andel av verdens befolkning. For første gang fikk verdenskapitalismen en sterk motstridende makt i form av en sosialistisk stat, som fungerte som et senter for verdensrevolusjonen. Følgende tekst er av ICMLPO:

Den sosialistiske revolusjonen i oktober 1917 var en hendelse som fikk verdensomspennende konsekvenser for alle arbeidere og undertrykte folk i verden. Dette skjedde fordi den russiske arbeiderklassen under lederskap av Lenins kommunistparti, hadde vunnet statsmakta gjennom å knuse det byråkratiske militærmaskineriet og kaste tsarherredømmet, et av de mest forelda og undertrykkende monarkiene i historia.

16.oktober 1917 godkjente Sentralkomiteen en resolusjon foreslått av Lenin som satte den bevæpna oppstanden på dagsorden. Denne oppstanden blei belønna med seier den 25.oktober 1917 (7.november etter vår kalender) med oppropet «Til alle innbyggere i Russland!». På kvelden erobra en også tsarens Vinterpalass.

«La herskerklassen skjelve for en kommunistisk revolusjon» sa Marx. Slik skalv borgerskapet i Russland og resten av verden, uten at de helt trudde at arbeiderne, bøndene og soldatene ville klare å holde på makta så lenge. Men i praksis viste seg tvert i mot å være sant. Arbeiderne, bøndene og halvproletariatet i byene og på landsbygda, folkets intellektuelle, menn og kvinner, dessuten de av imperialismen undertrykte nasjonene og arbeiderklassen de kapitalistiske landene tenkte helt motsatt av borgerskapet. For dem var oktoberrevolusjonen ikke bare mulig, men også nødvendig. Det var som et friskt pust i den kapitalistiske og føydalistiske undertrykkingas og utbyttingas midte. Den var et skinn av håp midt i blant all desperasjonen, en drøm hadde blitt virkelighet.

Arbeidernes, bøndenes og soldatenes makt begynte tilintetgjørelsen av kapitalismen og bygginga av sosialismen for første gang i menneskehetas historie. For første gang eksproprierte en eiendommen til kapitalistene og de store godseierne og gav den til bøndene. Arbeiderne tok også kontrollen over produksjonen og bygde opp en ny stat. En verdensomspennende kontrarevolusjon blei satt i gang. Tre år med borgerkrig mot den framvoksende sovjetmakta blei støtta av fjorten imperialistiske land. Likevel var det de anonyme heltene, arbeider, bønder, soldater og til og med de intellektuelle som gav livet sitt til støtte for den nye staten og bygde opp de væpna styrkene, Den røde hær, som i denne perioden slo hvitegardistene flerfoldige slag.

Etter dette stod de sovjetiske nasjonene ovenfor den vanskelige oppgava det var å gjenoppbygge et land som lå i ruiner. Folk sulta og bodde kummerlig, men de klarte å få landet på fote igjen. Disse heltedådene blei fullført i 1930-åra, da de klarte å bygge opp kooperativer, kollektivisere landbruket og industrialisere landet. Gjennom stor offervilje klarte proletariatets diktatur å forsyne folket med brød, arbeid, bolig, utdanning, helsestell, åkre og sosial velferd for alle arbeidere, både mannlige og kvinnelige. Dette tross i at en kjempa mot restene av tsarens vanstyre og at en var under trussel fra den tyske fascismen. Den nye staten gjorde en slutt på arbeidsløshet og analfabetisme, innførte åttetimersdagen og involverte millioner av kvinner inn i produksjonen. Dette var dåder som var ukjente for kapitalismen.

Arbeiderdemokratiet beviste at det var det borgerlige demokratiet overlegent. Breie lag av folket trådte fram. De utbytta, de undertrykte, de som hadde blitt ignorert, de som faktisk produserte verdiene, alle blant dei breie laga av folket trådte fram. De som tidligere ikke hadde noen innflytelse på de avgjørelsene som de borgerlige regjeringene fatta, begynte nå sjøl å ta politiske, militære, kulturelle og økonomiske saker i egne hender. De begynte å styre. Det var en revolusjonær omforming i menneskehetas historie.

Hverken de fjorten imperialiststatene som invaderte Russland under borgerkrigen med mål om å reversere revolusjonen eller den tyske fascismen var i stand til å nedkjempe den sosialistiske Sovjetunionen. Sosialismen blei ødelagt innenfra da et nytt borgerskap med partiboka i lomma vant den tjuende partikongressen i Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikene) og gjeninnførte kapitalismen.

Nederlaget arbeiderklassen og den sosialistiske Sovjetunionen opplevde på den tjuende partikongressen i 1956, satte Mao Zedong i gang med å foreta en djuptgående analyse av årsakene til at gjeninnføring av kapitalismen hadde vært mulig i verdens første sosialistiske stat. Han kom til konklusjonen at klasser, klassemotsigelser og klassekamp fortsetter å eksistere også i et sosialistisk samfunn og at disse kan enten vokse i styrke eller tape i styrke. Opphavet til denne klassekampen ligger i kommunistpartiet, siden klassekampen i samfunnet blir reflektert gjennom linjekamper i partiet. Dersom partiet degererer som et resultat av at et nytt borgerskap kommer til makta og går gjennom en byråkratiseringsprosess, vil dette nye borgerskapet som har partiboka i lomma, alliere seg sjøl med reaksjonære krefter i og utafor staten. Denne kampen blir da uttrykt i en kamp mellom to retninger, den sosialistiske eller den kapitalistiske retninga i tillegg til kampen mellom marxismen og revisjonismen. Mao tilpassa metoden han analyserte Sovjetunionen etter til Kina for å forhindre gjeninnføringa av kapitalismen der ved å innføre den store proletariske kulturrevolusjonen. Dette var suksessfull i ti år mellom 1966 og 1976.

I 1991 brøyt Sovjetunionen sammen. Dette avslørte den moderne revisjonismens fullstendige fiasko. I hele verden har borgerskapet prøvd å framstille dette som sosialismens endelige fall.

Den imperialistiske aggresjonen, med USA-imperialismen og deres allierte i spiss, har brakt fram en dramatisk situasjon i Irak og Afghanistan gjennom sin forebyggende krigføring og fascistiske lover som er gjennomført under påskuddet av å være en del av «kampen mot terror». Men den utrolige grådigheten som de undertrykker og plyndrer arbeiderklassen, de undertrykte folka og nasjonene i verden og driver millioner av mennesker inn i fattigdom, viser oss alle nødvendigheta av revolusjon og kamp for sosialisme og kommunisme.

La oss forsvare retten til samarbeid for marxist-leninistiske kommunistpartier. La oss ta et standpunkt for revolusjonær frigjøringskamp og retten til sjølbestemmelse for folk mot imperialisme og nykolonialisme.

La oss feire oktoberrevolusjonens jubileum sammen og la oss sette i gang en offensiv for ekte sosialisme mot de imperialistiske historikernes fordreininger. I dag tiltar kampene som arbeidere og andre undertrykte fører mot utbytting og undertrykking på internasjonalt nivå. Dette skjer samtidig som marxist-leninistiske partier vokser. Over hele kloden leiter en etter alternativet til kapitalismen, og dette kan ikke overses. Derfor setter også imperialistene i gang med sin antikommunistiske kampanje, fylt av sinne, hat og løgner. Mot bedre viten blir millionene av offer som imperialiststatenes to invasjoner av Russland forvrengt til å være ofre for kommunismen i denne skitne kampanjen. Det samme skjer med de som sulta i hjel som følge av de samme invasjonene og arven etter tsarregimet. Målet deres er å frata sosialismen sitt gode omdømme og å frata folk framtida si. I dag, nitti år etter oktoberrevolusjonens seier, er vi nødt til å vurdere det som har skjedd for å kunne trekke konklusjonen for et nytt oppsving i kampen for ekte sosialisme. Denne feiringa tjener til å vise at sosialismen er kapitalismen overlegen, til å trekke veksler av framskritta og til å rette opp i feila, slik at arbeiderklassen i hele verden én dag sammen med massene av undertrykte og utbytta av reaksjonære kapitalister og imperialister, vil velte imperialismen og bygge opp sosialismen i hele verden. Bare da kan mennesket si at «jorda er det flotteste menneskehetens paradis»

Tjen folket har digitalisert Lærebok i politisk økonomi. Boka blei skrevet av et kollektiv av Sovjet-økonomer i tida fra 1951 til 1954. Av stor betydning for boka var en økonomisk diskusjon som blei organisert av sentralkomiteen i Sovjets kommunistiske parti (SUKP) i november 1951. I løpet av denne diskusjonen ble det foretatt en allsidig og kritisk analyse av det utkastet som forfatterne la fram.

Læreboka kom på norsk første gang i 1955. Sist gang den blei trykt opp var i 1975. Det er med andre ord nå over 34 år siden boka sist blei gjort tilgjengelig. I forordet til den boka i 1975 skrev forlaget: «I syttiåra har behovet for studier av politisk økonomi i den revolusjonære og progressive bevegelsen stadig økt. Grunnen er klar: Krisa i det kapitalistiske verdenssystemet skjerpes også i Norge» … «Vi tror at boka kommer i “grevens tid”, håper at den vil bli brukt flittig som et våpen i kampen mellom arbeid og kapital og ønsker at leserne kommer med kritikk slik at forlaget får erfaringer som gjør oss i stand til å følge opp med utgivelser av mer litteratur om emnet».

Disse ordene er ikke mindre dekkende for situasjonen i dag, enn den var da de blei skrevet.

Les hele boka på Tjen folkets hjemmesider

Synet på Stalin og perioden han var leder for Sovjetunionen har vært gjenstand for mye diskusjon blant kommunister og andre. Stalin blir også utsatt for massiv hets fra borgerlige medier og historikere som ønsker å sverte sosialismen og Stalins innsats for menneskeheten. Følgende tekst er av Sverre Knutsen:

I nesten 30 år var Stalin lederen for den første sosialistiske staten i verden, Sovjet-Unionen. I denne perioden skjedde en rekke avgjørende saker, av betydning både for den internasjonale kommunistiske bevegelsen og for den sosialistiske utviklinga i Sovjet-Unionen. Følgelig kan vi slå fast at hvordan vi vurderer Stalin er et spørsmål om hvordan vi skal oppsummere de historiske erfaringene med proletariatets diktatur, og hvordan vi skal oppsummere erfaringene med den internasjonale kommunistiske bevegelsen siden Lenins død. Derfor er dette et spørsmål som en ikke kommer utenom så sant en ønsker revolusjon og ønsker sosialisme.

Vi kommunister har hevda og hevder at livet til Stalin var livet til en stor marxist-leninist og en stor proletarisk revolusjonær. For dette standpunktet har vi blitt utsatt for omfattende hets – fra Morgenbladet, NA og VG til alskens sjølbestalta skrivebordsteoretikere og opportunister. Vi marxist-leninister tar denne hetsen med knusende ro. Vi tar den som et uttrykk for at vi har lykkes i det som formann Mao sier: «Det er bra om vi angripes av fienden, for det beviser at vi har trukket en skarp skillelinje mellom fienden og oss, og enda bedre er det om fienden retter ville angrep mot oss og tilsverter oss fullstendig uten å tilkjenne oss en eneste god egenskap. Dette viser ikke bare at vi har trukket en skarp skillelinje mellom oss og fienden, men at vi også har oppnådd en hel del i vårt arbeid.» Men angrepa på oss har stort sett vært prega av hets og ikke ærlig debatt. Derfor er vi blitt tillagt en rekke meninger vi ikke har når det gjelder dette spørsmålet.

Vi marxist-leninister har nemlig også urokkelig hevda at Stalin begikk feil. Disse hadde historiske såvel som ideologiske røtter. Vi har gang på gang hevda at det er nødvendig å kritisere og lære av de feil som han virkelig begikk, men ut fra et riktig standpunkt og med de riktige metodene. Følgelig, når vi forsvarer Stalin, forsvarer vi hans positive sider og ikke hans feil. Men skal en bli i stand til å vurdere spørsmålet om Stalin, må en ha et marxistisk utgangspunkt. Måten en gir seg i kast med dette spørsmålet på, er derfor avgjørende. Når det gjelder vurderinga av Stalin, slutter vi kommunister oss fullt og helt til det standpunkt som Kinas Kommunistiske Parti har formulert i en programmatisk artikkel om spørsmålet om Stalin: «KKP har hele tida hevda at det må foretas en grundig, objektiv og vitenskapelig analyse av Stalins gode og dårlige sider ut fra den historisk-materialistiske metode og at historia må legges fram slik den virkelig foregikk. Vi har satt oss imot den subjektive, grove og totale fornektinga av Stalin ut fra den historiske idealismens metode og overlagt forandring og fordreining av historia.»

Det synspunktet om Stalin som vi har hevda, er det stor enhet om i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Det er et synspunkt som inntas av KKP og av Arbeidets Parti i Albania, av Vietnams Arbeiderparti og alle virkelig marxist-leninistiske partier og organisasjoner i hele verden. For ytterligere å slå fast dette faktum skal jeg sitere Truong Chinh. Han er medlem av Politbyrået i Vietnams Arbeiderparti og leder for nasjonalforsamlinga i Den demokratiske republikken Vietnam: «Fordi han var tro mot marxismen-leninismen, gjorde Stalin alt som stod i hans makt for å styrke partiet ideologisk og organisatorisk, for å forsvare og konsolidere proletariatets diktatur, føre ut den sosialistiske industrialiseringa, kollektiviseringa av jordbruket og revolusjonen i kulturen, for å oppnå like rettigheter for alle landets ulike nasjonaliteter og ga fullstendig støtte til revolusjonen i alle land verden over.» (Fra Truong Chinh: «Framover langs veien som er trukket opp av Karl Marx», Hanoi 1969).

Den linja som vi marxist-leninister har ført fram i dette spørsmålet er derfor i tråd med den linja som alle kommunister står på. Det materialet vi har lagt fram, er den internasjonale kommunistiske bevegelsens felles eiendom, samt en hel del eget materiale som ytterligere bekrefter kommunistenes linje i dette spørsmålet.

I Kontrast nr. 27 skriver redaksjonen: «I løpet av de siste åra er spørsmålet om Stalin igjen blitt aktuelt i norsk sosialistisk debatt. Hittil har den vært preget av manglende kunnskap og bombastiske utsagn.» Vi får i løpet av denne debatten se hvem som mangler kunnskap. Men vi marxist-leninister føler oss i et ærerikt selskap av såkalte «stalinistiske byråkrater», nemlig den internasjonale kommunistiske bevegelsen som ikke har utretta så reint lite når det gjelder å kjempe for folkenes interesser.

Og alle som inntar et ensidig og opportunistisk standpunkt: Når det gjelder synet på Stalin og når de angriper marxist-leninistene for den linja de har ført fram i dette spørsmålet, så skal de ihvertfall ut fra det jeg har sitert og pekt på her, være klar over at de da samtidig angriper og stiller seg i motsetning til KKP, Arbeidets Parti i Albania, Vietnams Arbeiderparti osv.

Jeg skal stille en del teser, som jeg skal søke å begrunne:

1. Stalin var en stor marxist-leninist, en stor revolusjonær, og det var Stalins hovedside.
2. Stalin gjorde viktige feil som alle revolusjonære må ta lærdom av, oppsummere og anvende for ikke å begå de samme feil.
3. Hetsen mot Stalin er et uttrykk for borgerskapets raseri overfor og hat til sosialismen og den kommunistiske bevegelsen.

4) Borgerskapets hets og opportunistenes forvrengninger når det gjelder spørsmålet om Stalin kan kokes ned til akkurat de samme kildene, nemlig trotskistiske kilder, særlig slike som bøkene til Isac Deutscher, medlem av Den 4. Internasjonalen, krustsjovnistiske kilder, den typen som Krustsjov la fram i en hemmelig rapport på den 20. partikongress der en av hovedtesene hans når det gjaldt Stalin, var at Stalin planla den annen verdenskrig på en globus. Og til slutt: De fascistiske, de rå antikommunistiske kildene som danner grunnlaget for slike bøker som Robert Conquests «Den store Terroren».

5) Liksom i mellomkrigstida er det i dagens Norge stort sett trotskistiske ideer som spres av dem som danner fortroppen i hetsen mot Stalin, med det siktemål å angripe marxismen-leninismen. Folka rundt Kontrast sprer, ganske riktig, halv-trotskistiske ideer. Enhver som tviler på det, kan lese Kontrast nr. 27 og deretter lese bøkene til Trotskij. Men deres ideer tas mer eller mindre systematisk opp av andre, og den slags ideologisk arbeid forbereder også grunnen for og miljøet for at organiserte trotskistgrupper vokser fram.

6) Jeg vil til slutt stille den tesen at hovedmotsigelsen i spørsmålet om Stalin, den går mellom marxist-leninistene og de som på fordomsfritt vis er tilhengere av diskusjon, alle ærlige tilhengere av enhetsfronten og kampfellesskap på den ene sida og en liten klikk med opportunister og tradisjonelle reaksjonære på den andre sida. Slik stod spørsmålet i den spanske borgerkrigen og slik er det i dag.

For å dokumentere både tese nummer 1 og tese 2, så er det nødvendig å ta utgangspunkt i de vanskene som verdens første sosialistiske stat stod overfor og reise og skissere hvilke problemer som måtte løses. Dernest må vi vise hvilken linje Stalin og kommunistene hadde for å løse disse vanskene og vise hvilke feilaktige oppfatninger som stod imot. Jeg vil ta utgangspunkt i situasjonen fra 1918 til 1920 i Sovjet-Unionen, den perioden som ofte omtales som perioden med krigskommunisme.

All verdens reaksjon hadde mobilisert mot den nye Sovjet-staten, hadde gått til imperialistiske, væpna angrep på den nye Sovjet-staten. Samtlige av de imperialistiske stormaktene var involvert i væpna kamp mot den nye proletariske statsmakta. Ut fra disse forholda herska det store problemer. Det hadde vært krig. Det var sult og elendighet. Og oppgaven som Sovjet-regjeringa stod overfor var å skaffe nok mat til et folk som stod på randen av hungersnød, fordele den rettferdig og å forsvare den politiske makta mot utvendig, imperialistisk angrep og alle forsøk på hjemlig gjenoppretting av kapitalismen. Allerede på dette tidspunktet dukket det opp viktige motsigelser.

Det gjaldt fredsforhandlingene som Sovjet-Unionen hadde med det imperialistiske Tyskland for å få slutt på krigen. I dette spørsmålet stod det to skarpt motsatte linjer mot hverandre: den linja som kommunistene rundt Lenin og Stalin representerte og den linja som Trotskij og den såkalte «venstre»-opposisjonen representerte. For Trotskijs vedkommende ga det seg utslag i en egenrådighet av dimensjoner i Brest-Litovsk, nemlig ved å forhale fullstendig de direktivene som var gitt fra bolsjevik-partiet om øyeblikkelig fredsslutning. Bukharins «venstre»-opposisjon kjørte fram den linja at det var «revolusjonær» krig mot Tyskland. Enhver som veit hvordan styrkeforholdet og situasjonen var, vil være klar over at dette var ei dødslinje når det gjaldt å forsvare den politiske makta som arbeiderklassen hadde tatt. Men intervensjonskrigen blei avslutta seierrikt. Reaksjonen var knust og imperialismen var drevet ut.

Det fundamentale spørsmålet man så stod overfor, var spørsmålet om høyning av produktiviteten og organiseringa av arbeidet. Også i dette spørsmålet kom det til en skarp kamp mellom to linjer – en kamp som viser Trotskijs og trotskistenes totale mangel på tiltru til arbeiderklassen og folket, en ideologi som vi seinere skal se førte direkte ut i kontrarevolusjonen. Stridsspørsmålet gjaldt særlig fagforeningene der Trotskijs kjørte fram linja med «knytt fagforeningene til staten, militariser fagforeningene, sett tommeskruen på fagforeningene». Dette var ei eksplisitt linje for byråkratisering av fagforeningene, for å likvidere demokratiet i fagorganisasjonen. Lenin skriver i denne forbindelsen at: «Den ene sida er fagforeningene som tar opp i seg alle industriarbeidere, en organisasjon for den makthavende, herskende, regjerende klassen, som nå har opprettet sitt diktatur, og utøver tvang gjennom staten. Men det er ikke en statlig organisasjon. Ikke heller er den egna til tvang, tvert om til fostring. Det er en organisasjon som er egnet til å mobilisere og fostre, den er rett og slett en skole – en skole i administrasjon, i bedriftsledelse, en skole i kommunisme.» Trotskij utdyper da sitt standpunkt: «Militarisering av arbeidet er en nødvendig, grunnleggende metode for å organisere vår arbeidsstyrke. Er det sant at tvangsarbeid alltid er uproduktivt? Dette er den mest tullete og elendige liberale fordom.» Slaveri var til og med produktivt, hevda Trotskij. Vi kommunister kaller folk med sånne ideer for borgerlige agenter. Men, ifølge Stalin-hetserne er det Stalin som skal ha stått for sånne ideer. Når historiske kjensgjerninger ikke passer dem så blir de snudd opp ned.

Det endelige oppgjøret med disse ideene ble tatt på bolsjevikpartiets 10. kongress, og den ideologiske kampen som i den forbindelse ble ført, viser bolsjevikenes sunne grunnholdning når det gjaldt spørsmålet om masselinja og forholdet til massene og forholdet mellom massene og partiet. Ut fra den skarpe kampen som foregikk, hadde den 10. kongressen i 1921 vendt på en stein, og fram krøp de fleste av Sovjet-maktas fiender: den såkalte Arbeideropposisjonen, som krevde at fagforeningene og ikke regjeringa skulle overta den administrative virksomheten, den «demokratiske sentralismens» gruppe, som krevde at fraksjoner var en bra ting og måtte tillates. Videre fikk vi «venstre»-gruppa til Bukharin og vi fikk trotskistene.

Hvorfor dukka dette her opp? Jo, Sovjet-Unionen var på dette tidspunkt et samfunn som var prega av meget harde klassekamper, som sjølsagt også ga seg utslag i partiet. Disse klassekampene kom til uttrykk på flere vis, f.eks. Kronstadt-oppgjøret, det var problemer når det gjaldt bøndene, osv. osv. Hva slags linje la kommunistene opp for å løse disse store problemene? Jo, de la opp linja med NEP, den nye økonomiske politikken. Den hadde utgangspunkt i at krigskommunismen avla misnøye, bøndene murra på landsbygda, det var trøbbel med varetilførselen til byene, handelen stoppa opp og hjula sto stille.

Samtidig sto Sovjet-staten overfor to viktige mål: nemlig industrialisere og sosialisere, dvs. bygge sosialismen. For å få hjula i gang, var det nødvendig å gi spillerom for en viss frihandel samtidig som Sovjet-makta holdt de såkalte kommandohøydene: storindustrien, kredittvesenet, utenrikshandelen og transporten. Lenin formulerte kjernen i si linje slik: Å gi kapitalistiske krefter spillerom under proletariatets kontroll, er å ta ett skritt tilbake for å ta to fram. NEP-politikkens første og andre fase fikk virkelig økonomien til å begynne å rulle og sakene på beina. Og gjenreisninga ga resultater.

Men dette la grunnlaget for en utvikling som har vært et fundamentalt og sentralt spørsmål i alle sosialistiske revolusjoner, nemlig spørsmålet om utvikling av kapitalismen på landsbygda. Vi kjenner det samme fra Kina og fra Vietnam. NEP-politikken hadde styrka i meget stor grad kulakkene. De var landsbygdas kapitalister, som slo til seg jord og tvang fattigbøndene under seg og utnytta dem. Dette tvang fram behovet for en grunnleggende løsning på dette spørsmålet: nemlig enten sosialistisk omdanning av landsbygda, eller tilbakevending til kapitalismen. Både Lenin og Stalin peker gang på gang i sine teoretiske skrifter fra denne tida på hvor alvorlig dette spørsmålet var når det gjaldt faren for gjenreisning av kapitalismen. Det proletariske diktatur i Sovjet-Unionen var basert på en allianse mellom fattig-bønder, mellom-bønder og industri-proletarer og proletariatet på landsbygda. Med dette utgangspunktet stilte Lenin og Stalin og bolsjevikene spørsmålet sånn: Det er nødvendig å kollektivisere og skape sosialistiske produksjonsforhold på landsbygda,

På den 16. kongressen i 1927 ble det i denne forbindelse vedtatt at partiet skulle ta initiativet til kollektiv-bevegelse på landsbygda, støtta på fattigbøndene som utgjorde ca. 35 % av befolkninga på landsbygda, og mellom-bøndene som også utgjorde en stor gruppe, sånn at det tilsammen utgjorde flertallet av bøndene på landsbygda. Når det gjaldt kollektiviseringa og reising av industrien, ble det samtidig vedtatt den første femårs-plan, som gikk fra 1928 til 1932. Formålet med kollektiviseringa var å likvidere tendensene til kapitalisme på landsbygda, og å bringe den sosialistiske industrien og jordbruket i samsvar, for å prøve å løse motsigelsene mellom by og land i det tilbakeliggende jordbrukslandet Sovjet. Det gikk kort og godt på å skape sosialistiske produksjonsforhold.

Resultatene av denne kollektiviseringsbevegelsen i begynnelsen av 30-tallet, var et helt nytt Sovjet-Union. På denne tida hadde vi store kapitalistiske kriser i den imperialistiske verden, mens Sovjet-Unionen hadde en stor, nærmere sagt fantastisk, produksjonsøkning i denne femårs-plan perioden. Vi kan oppsummere den seierrike kollektiviseringsbevegelsen som Stalin på den tida sto i spissen for, slik: For det første at den største utbytterklassen i landet, kulakkene, ble likvidert som klasse, nemlig ved at de måtte oppløse sine storeiendommer og gå inn i kollektivene på like fot med fattig-bøndene og mellom-bøndene. Den viktigste klassemessige hindringa for landsbygdas utvikling i sosialistisk retning ble dermed opphevd. Kulakk-klassen hadde vært et av de viktigste vilkåra for gjenoppretting av kapitalismen i Sovjet-Unionen og dette skrittet betydde da selvsagt noe meget sentralt og viktig i den sosialistiske utviklinga. For det andre: Kollektiviseringa førte den største arbeidende klassen i Sovjet-Unionen, nemlig bøndene, fra en individuell bondesmåhusholdning til samfunnsmessig husholdning i kollektiv skala, og dette likviderte en enorm grubling for kapitalistisk, individualistisk ideologi. Og for det tredje: Den mest etterblivende produksjonsgrein, nemlig jordbruket, ble stilt på en fremskreden basis når det gjaldt produksjonsforhold, nemlig sosialismen. På grunnlag av disse store framgangene kunne kongressen i 1934, den 17. kongressen, utropes stolt til en seierens kongress.

Når det gjaldt industrialiseringa, sosialisering av jordbruk og industri og oppbygging av tungindustrien som hadde nådd store resultater gjennom femårs-planen, så var dette et resultat av Sovjet-Unionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes) i all hovedsak korrekte politiske linje. De feilene som blei gjort, skal jeg komme tilbake til seinere. Men forutsetninga for denne politikken, hadde vært konsolidering av proletariatets diktatur gjennom å styrke forbundet med bøndene, dernest å skape sosialistiske produksjonsforhold ved å kollektivisere. Videre at klassekampen var skjerpa under den sosialistiske oppbygginga, og at bolsjevikene forstod det fundamentale og det viktige i å ta alvorlig på ideologisk kamp i partiet. Og derfor var den i all hovedsak riktige politikken som ble ført i disse spørsmålene ikke en sak som kom av seg sjøl, ikke en sak som datt ned fra himmelen, men en sak som framkom i kamp med feilaktige høyre- og «venstre»-linjer. De sentrale spørsmåla hadde vært akkurat som i Kina. De gjaldt bøndene, de gjaldt kollektiviseringa, de gjaldt muligheten av overhodet å bygge sosialismen i et tilbakeliggende jordbruksland. Og her hadde kommunistene vært nødt til å føre kamper på to fronter. For det første trotskistenes såkalte «venstre»-opposisjon, som særlig ble krystallisert ut i forholdet til bøndene. Jeg skal her sitere Trotskij for å stille den linja klart i relieff: «Bøndenes primitivitet vender sitt fiendtlige ansikt mot proletariatet. Bøndenes passivitet og småborgerlige karakter, deres begrensede landsbyanskuelse, deres isolering fra verdenspolitikkens bånd og lojaliteter, kommer til å skape uoverstigelige vansker med å konsolidere det herskende proletariatets revolusjonære politikk.»

Vi så i denne tida hvordan trotskistene vakla både til høyre og venstre akkurat som vingeskutte høner, når det gjaldt viktige politiske spørsmål som dette. Når det gjaldt kritikken og kampen fra høyre – høyre-faren – så gjaldt også dette spørsmålet forholdet til bøndene. Vi hadde nemlig ei gruppe leda av Bukharin som nå hadde blitt høyre-mann, som var sterkt imot kollektiviseringa, som tok forsvar for kulakkene og hevda at de angivelig skulle vokse «fredelig inn i sosialismen». Trotskistenes politikk i forbindelse med dette sentrale spørsmål, nemlig kollektiviseringa, var en ualminnelig vakling hit og dit. Dette hadde bare ett siktemål, nemlig å sabotere bygging av sosialismen i Sovjet-Unionen. I ulike plattformer og forklaringer avslørte trotskistene sin totale mangel på forståelse for kollektiviseringsbevegelsens sosialistiske innhold. De mente at jordbruket måtte gjennomløpe en uavhengig kapitalistisk utvikling, som de kalte det, før sosialismen blei stilt på dagsordenen. Under diskusjonen om dette fundamentale spørsmål gikk Trotskij f.eks. i 1925 inn for at det skulle mekaniseres før kollektivisering, og det er for den som har fulgt med i kampene under kulturrevolusjonen i Kina, en linje som er fullstendig parallell til Liu Shao Chis linje om at kollektivisering ikke er noe særlig viktig. Det viktigste er angivelig utviklinga av de «tilbakeliggende produktivkreftene».

Stalin stod sentralt i partiet i kampen mot ideologisk avvik og i kampen mot Sovjet-maktas fiender. Hva var det som virkelig var kjerna i dette spørsmålet? Jo, kjerna var trua på om Sovjet-folket var i stand til å bygge sosialismen eller ikke. Akkurat det samme spørsmålet som var sentralt i kulturrevolusjonen i Kina. Både Lenin og Stalin hadde konsekvent ført fram linja om at målet for Sovjetmakta var å bygge sosialismen, uansett hvilke problemer som reiste seg. Mot dette stilte Trotskij sin teori om den permanente revolusjon, som Lenin hadde utforma systematisk kritikk av allerede før revolusjonen, nemlig på spørsmålet om revolusjonen skulle tas i ett slag eller foregå gjennom stadier. Ett av punktene i denne teorien til Trotskij er at sosialismen ikke kan seire i Sovjet aleine. Jeg siterer: «Så lenge borgerskapet blir ved makta i andre europeiske land, er vi i kampen mot økonomisk isolering tvunget til å treffe overenskomster med den kapitalistiske verden. Samtidig kan det med sikkerhet fastslås at disse overenskomster kommer til å hjelpe oss med å ta ett eller et annet steg framover. Men et virkelig økonomisk oppsving pd sosialistisk basis i Sovjet-Unionen kommer først til å bli mulig etter proletariatets seier i Europas viktigste land.» (Den permanente Revolusjon).

Og dette hevdes til og med på et tidspunkt da revolusjonen hadde lidd et midlertidig nederlag i Europa, og da det var ebbe i den revolusjonære bevegelsen. Mot dette satte Stalin oppgaven med å bygge sosialismen i ett land. Så enkelt er altså spørsmålet: Er det mulig å bygge sosialismen, eller er det ikke? Er massene i besittelse av den skaperkraft som skal til? Stalin svarte ja, Trotskij svarte nei. Stalin stolte på massene og marxismen-leninismen, Trotskij håpa på hjelp utenifra og stolte ikke på massene. Dette er et grunnleggende spørsmål i alle revolusjoner, og det er den samme kampen som Mao har ført an imot Liu Shao Chi. Likevel har borgerskapet skrytt opp Trotskij som en sann internasjonalist, som urettmessig ble satt til side av det «stalinistiske byråkratiet» i 1923-24. Hvorfor denne jubel for Trotskij? Jo, fordi hans standpunkt egentlig var mot sosialismen, akkurat som dem. Hva sier så våre kritikere? Jeg skal sitere fra Kontrast nr. 27. På s. 26 står følgende i en artikkel som er den som framheves som marxistisk og veldokumentert, i motsetning til våre «bombastiske og moralistiske» utsagn. Jeg siterer fra Lucio Colletti:

«Sosialisme i ett land var først og fremst en erklæring av uavhengighet fra vesten (ja, akkurat), en proklamasjon som ga gjenklang i den gamle slavofile russiske tradisjon. Den representerte ingen økonomisk analyse, intet program eller langsiktig politisk strategi. Til dette var Stalins intellektuelle egenskaper helt utilstrekkelige, noe også hans rådgivere var.» Videre: «Blant bolsjeviklederne var Stalin den eneste som aldri hadde bodde i Europa (tenk det) og som aldri hadde lest eller snakket et vestlig språk. Fra det synspunkt representerte hans maktovertakelse noe som langt oversteg hans personlighet, nemlig å erstatte en hel politisk gruppe innen partiets ledende rekker, ledsaget av godkjennelsen av sosialismen i ett land.»

Dette synspunktet er for det første et rent rasistisk synspunkt, som går ut på at georgieren Stalin, som er en representant for den «asiatiske tilbakeliggenhet» (jeg siterer her Trotskij), ikke var i stand til å gå i spissen for å bygge sosialismen i Sovjet-Unionen. Det er akkurat det samme standpunktet som nyere trotskister fra Den 4. Internasjonale inntar. Isaac Deutscher sier f.eks. i sin kritikk av kulturrevolusjonen at nå er det ikke bare det «stalinistiske byråkratiet» i Sovjet-Unionen som er uttrykk for den asiatiske tilbakeliggenhet, men også det «maoistiske-stalinistiske byråkratiet» som isolerer seg bak den kinesiske mur, og som isolerer seg fra vestlig kulturs høyeste frambringelse, nemlig marxismen.

Dette grunnleggende borgerlige klassestandpunktet som opportunistene inntok, kjempa Stalin konsekvent mot. Han forsvarte marxismen-leninismen. Han gikk i spissen for å bygge sosialismen. Store diskusjoner i partiet førte til at Trotskij til slutt ble ekskludert og forvist fra Sovjet-Unionen fordi han ikke ville innordne seg de reglene for demokrati og for sentralisme som gjaldt i partiet. Men i tida etter dette fant trotskistene og andre fiender av Sovjet-makta hverandre i Sovjet-Unionen, og begynte undergrunnsvirksomhet, med det ene formål å styrte Sovjet-makta.

Ble det så begått feil, f.eks. under kollektiviseringa? Ja, det ble begått feil. Det forekom byråkratisme, og noen steder ble det gjort brudd mot selve grunnprinsippet i kollektivbevegelsen, nemlig at den skulle utfoldes frivillig. Og i enkelte høve ble også kollektiviseringa drevet gjennom i et forsert tempo, uten hensyn til de lokale vilkåra. I andre tilfelle ble det gjort feil mot prinsippet om at bare de viktigste produksjonsmidlene skulle kollektiviseres, og det ble kollektivisert, som Stalin ironisk sa, «så å si ned til den siste høna». Men disse feila var for det første forvrengninger av partiets linje som sto for den enkelte partisekretærs regning, og de ble korrigert til en viss grad av partiet i løpet av bevegelsen sjøl. For det andre så oppstod de ikke på grunnlag av en massiv motstand mot kollektivbevegelsen blant de breie bondemassene. Det var snarere feil som ble gjort av overivrige partisekretærer på grunnlag av de veldige framgangene som ble gjort i kollektiviseringa. Det som Stalin kalte: «de blei svimle av framgang». Der det blei gjort feil oppsto det sjølsagt også misnøye. Denne misnøyen som sjølsagt var alvorlig, blei utnytta systematisk av motstanderne av kollektiviseringa. I enkelte høve greide kulakkene å provosere bøndene til å slakte buskapene før de gikk inn i kollektivbruka. Noen ganger ble det også reist åpen motstand mot kollektiviseringa. Men å gjøre disse feilene til hovedsida og hovedsaka, det er bunns uriktig. Trass i at kollektiviseringa ble gjennomført raskere enn hva som kunne skjedd under gunstigere vilkår, så svarte bondemassene ikke med oppstand sånn som mensjevikene og de sosial-revolusjonære oppfordra dem til. De hadde gjennomgått tre revolusjoner, og hadde lært å stole på bolsjevikene. Og de hadde sjøl begynt å merke klassedelinga og forsto at kulakkene bar i seg kimen til et nytt blodsugervelde på landsbygda.

Jeg vil i tillegg nevne at det var andre feil som ble gjort, som delvis har ideologiske røtter og delvis var av historisk karakter. Måten å analysere disse feilene på er å sammenlikne hovedlinja til Stalin og bolsjevikene med den linja som Kinas Kommunistiske Parti under ledelse av Mao har ført fram når det gjelder kollektiviseringa.

For det første: I Sovjet-Unionen var det ikke bare forsering og svimmelhet av framgang, men også linja med ikke å kollektivisere i stadier, som ble gjennomført. Videre var det feil når det gjaldt forholdet mellom industri og jordbruk, med en ensidig vekt på tungindustrien.

Ser vi på Kina, så blei disse spørsmåla løst på en mye grundigere måte, fordi det teoretiske grunnlaget som Mao hadde lagt om disse spørsmåla, var på et mye høyere nivå enn det Stalin hadde greid å sammenfatte. Kollektiviseringsbevegelsen i Kina skjedde i tre etapper, nemlig først gjennom gjensidige arbeids- og støttelag, der bøndene i organisasjoner som hjalp hverandre med større anlegg og sånn, var organisert; dernest gjennom kooperativer, en bevegelse som var sluttført i 1956, og der det eksisterte sosialistiske produksjonsforhold på landsbygda i Kina; og til slutt dannelsen av folkekommuner som betydde en ny og høyere form for kollektiv.

Videre skal jeg summere opp ei linje i den økonomiske politikken om forholdet mellom industri og jordbruk, som kineserne har ført, og som også løste de problemene hvor bolsjevikpartiet under Stalins ledelse begikk feil. Når det gjelder forholdet mellom jordbruk og industri, så sier kineserne at jordbruket danner grunnlaget, og at industrien er den ledende faktoren. Det vil si å prøve å utvikle jordbruk og industri parallelt, slik at varestrømmen ikke skal være en varestrøm fra landsbygda til byene, men at industrien i byene skal forsyne det kollektiviserte jordbruket på landsbygda med industrivarer. Videre: utvikling av både tung- og lettindustri samtidig, med prioritet for tungindustrien. Videre utvikling av nasjonale og lokale industrier samtidig, spredning av liten og middelstor industri i folkekommunene og utvikling av såvel store som middelstore og små bedrifter. Og dernest anvendelse av både tradisjonelle og moderne produksjonsmetoder, nemlig det prinsippet som kineserne kaller «å gå på to bein». Særlig siden Det store spranget i 1958 har denne politikken vært konsekvent gjennomført.

Dette er en sak som, slik jeg nevnte, både har utgangspunkt i ideologi og i historie. Grunnen til den voldsomme preferansen for tungindustrien i Sovjet-Unionen, var sjølsagt at de sto overfor den fascistiske trusselen, og således hadde behov for rask industrialisering for å møte den. Og dernest ideologiske feil som gjorde at de ikke i stor nok grad løste det viktige spørsmålet om at når det gjaldt økonomien, så var ikke teknikken, ikke det materielle det viktigste, men politikken og ideologien: det at folk virkelig skjønner til bunns at de produserer for den sosialistiske oppbygninga og for verdensrevolusjonen.

Jeg har her pekt på en del av de viktige feilene som Stalin gjorde. Jeg skal nå gå over til spørsmålet om Stalin, om Sovjet-Unionen og den andre verdenskrigen. Borgerskapet har systematisk spredd den myten at Stalin aldri virkelig trudde at krigen skulle komme. Og Krustsjov har som nevnt bidratt med sitt. Alt dette er løgn og bedrag som har som sin eneste hensikt å sverte Stalin. På den 17. partikongressen i 1934 sa Stalin følgende: «Japans krig mot Kina og okkupasjonen av Mandsjuria har skjerpet situasjonen i Det fjerne østen. Fascismens seier i Tyskland og revansjetankens triumf, har skjerpet situasjonen i Europa. Japan og Tyskland er trådt ut av Folkeforbundet, og dermed er det satt ny fart i økningen av rustningene og forberedelsen til den imperialistiske krigen.» Stalin sier videre, på den samme kongressen: «Midt i dette opprørte havet med økonomiske rystelser og militær-politiske katastrofer, står Sovjet-Unionen som en klippe for seg. Den holder fram med sitt verk, den sosialistiske oppbygningens verk, og med kampen for å bevare freden. Mens den økonomiske krisen framleis fortsetter å rase i de kapitalistiske land, varer i Sovjet-Unionen oppsvinget ved, såvel i industrien som i landbruket. Mens de her, i de kapitalistiske land, ruster feberaktig til en ny krig, for å dele opp verden og innflytelsessfærene på nytt, fortsetter Sovjet-Unionen den systematiske, hardnakkede kampen mot krigsfaren og for freden. Og jeg kan ikke si om anstrengelsene fra Sovjet-Unionens side at de har vært uten framgang når det gjelder dette.»

Stalin, det sovjetiske bolsjevikpartiet og Komintern gikk systematisk mot krigspolitikken og fascismen. Dette skjedde på flere vis. Det skjedde gjennom den sosialistiske utenrikspolitikken, nemlig arbeidet for en kollektiv sikkerhetsordning i Europa, gjennom de såkalte tremakts-forhandlingene som ble ført med Frankrike og England. Videre en voldsom forsering av den sosialistiske oppbygninga i Sovjet-Unionen. Og viktigst: linja med enhetsfront og folkefront mot fascismen, som særlig fra den 7. kongressen til Komintern i 1935 blei kjørt fram som Komintern og kommunistenes generallinje. Her utforma Dimitrov denne linja i detalj og tok opp dens resultater i de ulike land, og tok opp hvordan den kunne føres fram til seier. Vi ser at Sovjet-Unionen under Stalins ledelse satte inn et kjempeløft mot den truende fascismen og krigen.

Men alle verdens reaksjonære slo seg sammen mot det sosialistiske Sovjet-Unionen. For det første har vi Englands og Frankrikes sabotasje av den kollektive sikkerhetsordningen. De brukte systematisk forhandlere uten mandat, og på et tidspunkt da det sto om dager, sendte de en forhandlingsdelegasjon til Moskva med dampbåt som tok fem uker.

Det mest skjendige i denne forbindelsen er vel München-politikken, der de imperialistiske, ikke-fascistiske maktene solgte Tsjekkoslovakia til fascismen, til Hitler, ut fra en slags illusorisk ide om at det skulle få Hitler til å rette seg mot Sovjet-Unionen. Sovjet svarte da med en politikk som det er blitt hetsa meget mot, nemlig ikke-angrepspakta. Dersom en studerer Sovjet-Unionens begrunnelse for ikke-angrepspakta, ser en at det var en pakt som for det første grunna seg på behovet for å vinne tid, og for det andre for å unngå muligheten av å splitte ut Hitler-Tyskland mot Sovjet-Unionen fra de andre imperialistiske maktenes side.

Når det gjelder enhetsfront- og folkefrontpolitikken mot fascismen, så ser vi nå de mest skjendige sider av den trotskistiske politikken, nemlig den systematiske undergraving av enhetsfronten og folkefronten fra den 4. Internasjonalens side, som var leda av Trotskij og starta på denne tida. Mange har hevda at det bare er løgn og tull at trotskistene gikk i ledtog mot fascismen. Vel, da skal jeg i hvert fall reise spørsmålet: Er det overhodet fruktbart å ta det utgangspunktet og stille det spørsmålet? Hadde de en politikk som tilsa at de gjorde knefall for fascismen? Jeg siterer da Trotskij, der han kommenterer situasjonen i Norge etter 9. april 1940: «To regjeringer har ei tid kjempa mot hverandre i Norge. Den norske nazist-regjeringa i sør, som er understøtta av de tyske troppene, og den gamle sosialdemokratiske regjeringa med sin konge i nord. Når det gjelder Norge, er det en direkte og umiddelbar konfrontasjon mellom to imperialistiske leire, i hvis hender de krigførende norske regjeringer bare er redskap. I verdensmålestokk støtter vi hverken den allierte leiren eller den tyske. Følgelig har vi ikke den minste grunn til å støtte noen av de tilfeldige redskapene til imperialistene i selve Norge.» («In defence of Marxism», 1940).

La oss ta de ulike landa gjennom krigen. For eksempel i Kina, hva var trotskistenes virksomhet der? Les Mao Tsetung og se. Trotskistene gikk i allianse med de japanske fascistene, de gikk inn for å sabotere enhetsfronten med Kuomintang. De gikk inn i det kommunistiske partiet for å undergrave, leda av trotskisten Chen Tu-Hsiu.

Se på Spania. Fins det noe mer skjendig i kampen mot fascismen enn det sviket som trotskistene gjorde i Spania? I Spania kjempa folkefrontregjeringa væpna kamp mot de fascistiske generalene. Mot folkefronten sto foruten et parti som het POUM, som trotskistene arbeidet i, også den anarko-syndikalistiske bevegelsen gjennom CNT og FAU. Disse folka sto sterkt i Barcelona, og der gjorde de alt som sto i deres makt for å sabotere enhetsfronten og folkefronten mot fascismen og folkefrontregjeringa som kommunistene deltok i. På et tidspunkt stilte de parolen om revolusjon og proletariatets diktatur, hvilket førte til oppstand og gatekamper i Barcelona, der det ble drept over 500 mennesker og såra mer enn 2000, og det på et tidspunkt da kampene på fronten mot Franco-generalene var hardest. Jan Myrdal sa i en tale i den svenske Vietnam-uka i Gøteborg: «Når det gjelder trotskistens virksomhet, må en alltid spørre: Til hvilken fordel og til hvis fordel?» «Hadde trotskistene spurt meg,» sa Jan Myrdal, «om jeg var for proletariatets diktatur og revolusjon, så hadde jeg sagt ja. Hadde de sagt: Er du for revolusjonen nå? så hadde jeg sagt: Faen ta meg, nei! Nemlig fordi en må stille spørsmålet: Til hvis fordel?». Var det til fordel for Franco-generalene at en gikk til angrep på folkefront-regjeringa, eller var det til fordel for verdens folk, som kjempa mot fascismen?

La oss ta Albania. På slutten av krigen i Albania, etter at trotskistene systematisk hadde underminert og undergravd frigjøringskampen mot de italienske og seinere de tyske okkupantene, så gikk – og det kan man lese om i Arbeidets Partis historie – trotskistene inn i væpna felles aksjoner med fascistene, mot frigjøringsstyrkene. Og med hvilken begrunnelse? Jo nettopp ut fra at de var mot enhetsfronten, at de hadde formulert ideologisk at de var mot alt som heter etapper. De begrunna det med at Italia var et mye mer industrialisert land enn Albania, så hvis de kom og okkuperte Albania, så kom Albania til å bli raskt industrialisert, og det kom til å bli så mye proletarer der at det ble lett å lage revolusjon.

Så har vi Vietnam. Hva gjorde trotskistene i Vietnam i 1944? Jo, de gikk i allianse med de japanske okkupantene. Den som er i tvil om det, kan lese Ho Chi Minh. Han gikk til en meget viktig og etter min mening meget riktig aksjon. De likviderte trotskistene, feide dem ut av Vietnam og fortsatte den væpna kampen mot den japanske fascismen.

Så har vi den indre fronten. Det var ikke bare mot enhetsfronten at trotskistene drev sabotasjepolitikk, men også mot den sosialistiske oppbygginga. Jeg skal kort snakke om Moskva-prosessene og hvilken betydning de hadde. Moskva-prosessene, og særlig den siste, er slik som Stalin og kommunistene formulerte formålet med dem, prosesser som tok sikte på å likvidere femtekolonnen i Sovjet-Unionen. Alle borgerlige og trotskistiske kilder nekter hardnakket at det var noen femtekolonne i Sovjet-Unionen. For det første har jeg vist trotskistenes syn på fascismen. Er det unaturlig å tru at disse folka også i Sovjet-Unionen sjøl gjorde knefall? Jeg skal sitere resultatet av hva borgerlige iakttakere, vestlige kilder, sa om utrenskningene i Sovjet-Unionen. Dette bekrefter den tesen at de knuste femtekolonnen.

I 1941 skrev ambassadør Joseph E. Davis, amerikansk ambassadør i Moskva: «Nå ser jeg plutselig bildet slik jeg skulle ha sett det på den tida. Da jeg undersøkte referatene fra sakene, og også det jeg sjøl hadde skrevet på den tida, fra en ny vinkel, fant jeg praktisk talt alle tegn på tysk femtekolonne-virksomhet. Det fantes ingen femtekolonister i Russland i 1941. De hadde skutt dem.» Videre skriver han om prosessene sjøl: «Etter daglig å ha observert vitnene, deres måte å vitne på og de ubevisste bekreftelser som kom fram under prosessens forløp, sammenholdt med andre forhold som kunne vurderes juridisk, vil jeg si at tilstrekkelig mange forbrytelser i følge sovjetisk lov, ble faststilt gjennom bevisførsel. Det er ingen rimelig grunn til tvil om berettigelsen av domsavsigelsene, som kjente dem skyldig i høyforræderi, og berettigelsen av den straffeutmålinga som den sovjetiske straffeloven foreskriver. De diplomatene som fulgte prosessene mest regelmessig, mente i almenhet at anklagene var bevist, at det fantes en formidabel politisk opposisjon og et særlig alvorlig komplott som ga diplomatene forklaring på mange av de til nå uforklarlige hendingene i Sovjet-Unionen i de siste månedene.»

Og til slutt F. L. Schumann, «Sovjet Politics at Home and Abroad» (1945): «Det som er heva over enhver tvil er at fascistiske konspiratører på 1930-tallet gjorde alt de kunne for å splitte og svekke Sovjet-Unionen, noe som de samtidig gjorde i andre samfunn som var utsett til å undertrykkes.» Sjøl om virksomheten mot Sovjet-Unionen ble nesten helt ignorert av de fleste samtidskommentatorer. Deres våpenarsenal innbefatta her som andre steder mord, sabotasje, bestikkelser, utpressing og opprør. Var ikke sammensvergelsen blitt avslørt og knust, ville Sovjet-Unionen ved begynnelsen av 1940-tallet ha lidd samme skjebne som Spania, Tsjekkoslovakia, Norge, Nederland, Belgia, Frankrike, Jugoslavia og Hellas. Og jeg stiller spørsmålet: Når de skjøt den trotskistiske femtekolonnen, den fascistiske femtekolonnen, i hvis interesse var det? Var det i interessen til verdensfolk som sloss mot fascismen, eller var det i fascismens interesse?

Sovjet mobiliserte totalt mot angrepet fra Hitler-Tyskland, med Stalin i ledelsen. Dette var en voldsom kraftanstrengelse, og det førte til enormt store tap og store offer. Men de greide under det kommunistiske partiets ledelse den store oppgaven å bli hovedfronten og hovedstyrken i kampen mot hitlerismen og nazismen. Jeg skal sitere kommentarer som viser hvordan kommunister og ikke-kommunister ser på dette. For det første igjen Truong Ching, som kjemper på en viktig front sjøl i dag: «I den andre verdenskrig leda det sovjetiske kommunistpartiet, leda av Stalin, kampen på en nesten utrolig heroisk måte – til Sovjetarmeen og det sovjetiske folket – fram til en strålende seier over fascismen. På den måten styrka de sikkerheten til den første sosialistiske staten i verden og de la grunnlaget for seierrike revolusjoner i Øst-Europa og i Asia, og vår egen august-revolusjon.»

Men eksisterte det da feil? Ja, vi marxist-leninister mener at det eksisterte feil, og Stalin sjøl mener også at det eksisterer feil. Mot femtekolonnen ble det mobilisert byråkrati og rettsvesenet, som også hadde en del borgerlige feil etter min mening, i stedet for å mobilisere massene. Og dette svekka sjølsagt proletariatets diktatur. Det ble begått byråkratiske feil, og utrenskningene antok i 1937-38 et omfang som var større enn det burde. Om dette sier Stalin sjøl: «En kan ikke si at denne utrenskningen ble gjennomført uten alvorlige mistak. Dessverre ble det gjort flere feil enn en skulle ha ventet. Det er ikke tvil om at vi ikke trenger å anvende metoden med utrenskningen i masseomfang nå lenger.» «Men utrenskningene i årene 1933-36 var likevel uunngåelige og førte i det vesentlige til positive resultater.» Og de positive resultatene har jeg da omtalt.

Men det som er viktig, var at de feilene som styrka byråkratismen, som gikk på å unnlate å mobilisere massene, som ikke teoretisk gjorde Stalin i stand til å formulere teorien om masselinja, la grunnlaget for byråkratisering av det sovjetiske statsapparatet og av partiet. Når det gjelder Stalin og den moderne revisjonismen og hvordan den er oppstått, så sier artikler i Kontrast 27 blant annet at Sovjetsamveldet under Krustsjov og Bresjnev er en naturlig følge av Stalin-tidas politikk. Dette er en tese som trotskistene har hevda i femogførti år, som borgerskapet hardnakka hevder i vest og som ny-trotskistene rundt Il Manifesto hevder og som Kontrast-redaksjonen villig bringer til torgs. Og dette er like klart en tese som står stikk i strid med synspunktene i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Jeg skal sitere de kinesiske kameratenes standpunkt i den saka: «Det er opplagt at det i dag foregår en hard klassekamp i Sovjet-Unionen mellom borgerskapet og proletariatet. De sovjetiske revisjonistiske herskerne er politiske representanter for borgerskapets privilegerte lag og utøver utilslørt borgerskapets diktatur i landet. Vår linje i dette spørsmålet er at Sovjet-Unionen er blitt forandra fra en sosialistisk til en byråkrat-kapitalistisk stat, der makta ikke lenger ligger i arbeiderklassens hender, der det ikke lenger eksisterer proletariatets diktatur.» Og den linja som Kontrast-folka hevder, den innebærer meget farlige konsekvenser, nemlig fordi den i sin anti-stalinistiske blindhet ikke ser forskjell på sosialisme og kapitalisme i Sovjet-Unionen. Det disse folka gjør er å tjene revisjonistene ved å framstille dagens Sovjet som et sosialistisk land. De greier ikke å skille mellom sosialistisk utenrikspolitisk og sosialimperialismen, og de faller for eksempel derfor i den hengemyra å forsvare sosialimperialismens støtte til Indias krig mot Pakistan.

Feila i Stalins politikk la vitterlig grunnlaget for gjeninnføring av kapitalismen. Ethvert samfunnssystem har framvekst i et annet. For eksempel bar føydalismen i seg kimen til kapitalismen, kapitalismen bærer i seg kimen til sosialismen. Men sjøl om Krustsjov-Bresjnev-klikken kunne vokse fram og gripe makta ut fra Stalins feil, så representerer den en politikk som står direkte i motstrid til hovedsida ved Stalins politikk. I Sovjet i dag er det nemlig kapitalisme, under Stalin var det sosialisme. I dag er det det nye økonomiske systemet som hersker, et system med profittmotivet, med utvida varesirkulasjon. Bedriftsherrer dominerer over kapitalvarene, de kan selge dem og avhende dem som de vil, det eksisterer økonomiske kriser av den typen det er i den vestlige verden, det eksisterer arbeidsløshet og rasjonalisering. Mot dette hadde vi Stalins system, som var et system med kollektiveiendom, med reduksjon av varesektoren, med statseiendom og sosialistisk statlig akkumulasjon, oppsamling av overskuddet, og fordeling av det. Vi marxist-leninister forklarer at hovedgrunnen til oppståelsen av den moderne revisjonismen og dermed den ideologiske forberedelsen av gjenopprettinga av kapitalismen, ligger i at byråkrati-skiktet fikk vokse fram under Stalin, på grunn av egne byråkratiske feil, på grunn av teoretiske brister når det gjaldt spørsmålet om klassekampen under sosialismen og når det gjaldt masselinja. Og som jeg sa, var Stalin ute av stand til å mobilisere massene mot byråkratismen. På slutten av Stalins liv var det harde kamper på disse spørsmålene, blant annet direkte på spørsmålet om de sosialistiske produksjonsforholdene. For eksempel på den 19. partikongressen i 1952 gikk Stalin hardt mot tendenser til degenerering og byråkratisering i partiet, og han gikk imot ideene at en skulle oppløse statseiendommen over maskinparkene i kollektivbrukene, osv. osv.

Ved å unnlate å analysere utviklinga i Sovjet-Unionen klassemessig, se hvordan det nye skiktet av byråkrati-kapitalister grodde fram, så forsvarer i realiteten de folka som sier at Sovjet i dag ikke er et kapitalistisk land, den moderne revisjonismen. For slik er det nemlig de ynder å framstille seg sjøl, som sosialister og som et sosialistisk land. Den trotskistiske teorien på dette spørsmålet, det er teorien om såkalte «degenererte arbeiderstater». At Sovjet i dag er noen som helst arbeiderstat, er en sak som ikke er i pakt med sannheten. Det er ikke arbeiderklassen, men byråkrat-kapitalistklassen som har makta i Sovjet-Unionen. Kinas kommunistiske parti under Maos ledelse har løst de fleste av de viktige spørsmåla som er reist i forbindelse med det jeg her har nevnt, nemlig spørsmålet om masselinja, spørsmålet om at klassekampen fortsetter under sosialismen. De har stilt metodene, spørsmålet om kulturrevolusjon, som i siste omgang retter seg inn på spørsmålet om folket skal fortsette å ha den politiske makta eller ikke, og konsolidere proletariatets diktatur.

Jeg mener at jeg gjennom det jeg her har pekt på, har gitt materiale som bekrefter de tesene jeg stilte opp innledningsvis. Hvilke lærdommer er det så vi skal trekke, hva er det vi har bruk for i dag? For det første er det nødvendig å avsløre den svindelen at det er uforsonlige motsetninger mellom Stalin og Mao, at de så å si representerer dag og natt. Denne påstanden forvirrer ikke bare når det gjelder historia, men den forvirrer også når det gjelder strategi og taktikk i dag. Og hva er de sentrale punktene i dette spørsmålet? For det første betydningen av at det bygges et kommunistisk parti, som evner å analysere samfunnet slik det er, og å reise arbeiderklassen og folket til kamp mot monopolkapitalismen, for egne interesser. Som videre forstår at metoden for å innføre sosialismen er væpna kamp, og at metoden for å bygge sosialismen er proletariatets diktatur.

Mot dette står det en rekke opportunistiske og reformistiske synspunkter, som ikke engang unnser seg for å dekke reformismen sin bak Mao. Jeg skal igjen sitere en konklusjon i Kontrast, som Rossana Rossanda, den ideologiske føreren i Il Manifesto-gruppa kommer med, der hun har «analysert» kulturrevolusjonen: “Fra denne synsvinkel innebærer den kinesiske erfaringen at man helt fundamentalt setter spørsmålstegn ved den tradisjonelle strategien for arbeiderbevegelsen i Vest. Den gir oss nøkkelen til å forstå den 3. Internasjonales nederlag og dens reformistiske eller «frontistiske» forsøk.” Det er som vi ser tradisjonelle trotskistiske angrepet på metoden med enhetsfront Rossanda får ut av sin «analyse» av kulturrevolusjonen!

Det Norske Studentersamfunn, 12. februar 1972

Dessvärre, för Jan Guillou, dömer eftervärlden en för ens handlingar och inte för vad man i efterhand påstår att man egentligen tänkte när man valde en väg som blir ifrågasatt. Det kan för all del vara så att Jan Guillou talar sanning, enligt polisuttrycket ’så rätt vi gjorde – så fel det blev’. Det har hänt förr i världshistorien att goda föresatser av slump och yttre omständigheter gett ett helt annat resultat än man tänkt sig. Oavsett detta måste man få ifrågasätta även institutioner som Jan Guillou.

Och just nu har han bevisligen uppenbara svårigheter att ta sig ur denna knipa han en gång försatte sig i genom att göra fel val – oavsett bevekelsegrund.

Jag skulle inte vilja kalla Per Gudmundsons bruk av citat ‘ohederligt’, eftersom Jan Guillou tillstår att han citerats rätt. Vad han nu i efterhand påstår att han egentligen tänkte mellan citat och handlingar utgör, för att uttrycka sig milt, kanske inte direkt någon absolut och verifierbar sanning för någon annan än honom själv.

Jan Guillous lagom diffusa ‘förtydligande’ av sina tankar och bevekelsegrunder i boken känns snarare som en efterhandskonstruktion för att gardera sig för det fall hans KGB-kontakter skulle avslöjas. Hans ordval är lagom intetsägande för att inte väcka frågan om eventuella kontakter, men tillräckligt precisa för att han skall kunna använda omnämnandet av ‘KGB-uppslag’ som undanflykt om frågan om hans KGB-förflutna skulle komma upp.

För ett KGB-förflutet har han bevisligen – även om han själv påstår sig ha wallraffat.

Hur mycket behöver man egentligen för att skriva en artikel om KGB? Kan man trots åratals kontakter, accepterande av uppdrag, betalning och leverans inte anse sig ha material att skriva en enda artikel om organisationens arbetssätt för att någon enstaka befattningshavare omplacerats – medan det går alldeles utmärkt att skriva om CIA utifrån ett misslyckat rekryteringsförsök.

Jan Guillous ‘klargörande’ har inte direkt fått detta att låta mindre långsökt.

Sedan kan man ju alltid undra varför inte KGB:s rekryteringsförsök var lika misslyckat som CIA:s?

Som f d polis vet jag hur farligt det kan vara att dra för långtgående slutsatser av indicier – men nog måste man anse att indiciekedjan som tyder på att Jan Guillou avslöjat IB på sovjetiskt uppdrag börjar se riktigt komprometterande ut.

Sedan tror jag å andra sidan inte Jan Guillou själv – ärligt och uppriktigt – anser sig vara spion. Fastän han t o m dömdes för spioneri. Han anser sig förmodligen enbart ha gjort sitt jobb när han lanserade scoopet om IB – oavsett vem som satte honom på spåret.

Om jag personligen skall tillåta mig tro något så anser jag det högst sannolikt att han fick uppdraget att avslöja IB från KGB.

Om jag skall fortsätta tro förstod han kanske inte ens själv att han fick ett uppdrag, utan trodde snarare att han fick ett uppslag. Med tanke på Jan Guillous uppenbart höga tankar om sig själv är det nog dessvärre så illa att han inte uppfattade att han stod till KGB:s förfogande – utan snarare att KGB stod till hans.

Men visst ser hela soppan illa ut för Jan Guillou; KGB har bevisligen odlat kontakten med honom i fem år. Det kan vi anse vara med sanningen överensstämmande eftersom t o m Jan Guillou själv erkänner detta. Han erkänner t o m att han fått betalt för att skriva artiklar på deras uppdrag.

Han har således enligt egen utsago ingått i vad man kan säga är KGB:s aktiva ’stall’ av inflytelseagenter eller ‘nyttiga idioter’ – välj själv, jag vet inte vilket som är värst. Enligt hans egen uppfattning var det dock inte ‘på allvar’, även fast han genomförde uppdrag mot betalning.

Så snubblar han då av en slump över möjligheten att skjuta en av de största motståndarna till sovjetisk underrättelsetjänst på svensk mark totalt i sank. Då anser KGB helt plötsligt inte att Jan Guillou längre är intressant att hålla kontakt med, utan avbryter samarbetet och låter honom löpa.

Tillåt mig att tycka att det låter lite väl långsökt.

“Ja, vi höll ju på med den där Guillou i fem års tid och betalade honom för att skriva lite insändare och så. Men vi släppte honom som kontakt, eftersom vi tyckte att hans idé om att med artikel eliminera vår störste motståndare blev bara för mycket. Vi hade ju i och för sig kontakt med honom för att han skulle skriva artiklar för att gynna våra intressen – men i det här fallet tyckte vi en artikel skulle göra alldeles för stor nytta för oss, så vi avbröt samarbetet med Jan Guillou omedelbart…”

Särskilt märkligt blir det att Jan Gulliou hållit tyst om sin KGB-hobby när han som SvD:s Per Gudmundson påtalar gjorde artiklar av betydligt harmlösare värvningsförsök från CIA.

Åtskilliga av våra offentliga mediepersonligheter tycks oavsett vad JAn Guillou gjort sig skyldig till eller ej gärna vilja släta över hans ‘ungdomliga oförstånd’. Förmodligen beror detta på att det alltid är svårt att tala illa om en vän, men samtidigt kan man inte annat än undra om det inte i vissa fall kan ligga mer bakom beteendet.

Med tanke på en stor del av våra mediegiganters politiska bakgrund är det måhända fler som dels a) tycker att Guillous agerande i att ta ställning för Sovjetunionen var helt normalt samt att det måhända b) finns fler som känner marken börja gunga under fötterna.

Att media för en gångs skull utför grävande journalistik, och dessutom granskar någon i den egna kåren är i sig unikt och ger i alla fall mig ett spirande hopp om en bättre framtid. Viljan att granska någon ur medieeliten stärker onekligen mitt hårt stukade förtroende för journalistiken. Låt det nu bara inte bli en engångsföreteelse.

SvD, DN

Av Alexei Danko, Proletarskaja Gazeta

Hvordan kunne kontrarevolusjonen vokse frem i sosialistiske Sovjetunionen?

Denne artikkelens korte omfang og mangelfulle forberedelser gjør at jeg ikke forespeiler å gi et grundig og utfyllende svar på spørsmålet som her er stilt. Likevel synes jeg at jeg i det minste må gjøre revolusjonære proletarer oppmerksomme på at det er nødvendig å studere dette spørsmålet djuptgående og vitenskapelig av hensyn til den framtidige klassekampen til det russiske og internasjonale proletariatet.

Videre: hvis vi kaller oss marxister, kan vi ikke «lukke øynene for virkeligheten», uansett hvor bitter og hard denne sannheten er for oss. Vi må trenge til bunns i sannheten og dens grunnleggende kjerne blant proletarene sånn at arbeiderne ikke lar seg lure av borgerskapets knep. Det er nødvendig å forklare kjerneinnholdet vitenskapelig fra den dialektiske og historiske materialismens synspunkt, sånn at arbeiderklassen ser seg sjøl som den som skaper historisk framskritt og slik at den ikke overlater det klassemessige ansvaret til fortroppen eller dens ledere aleine.

Under borgerlige forhold er arbeiderklassen den progressive klassen som utvikler den revolusjonære klassekampen mot den reaksjonære klassen av kapitalister. Det kommunistiske partiet er i bunn og grunn den politiske fortroppen, den mest framskredne delen av arbeiderklassen. Det vil si kadrene som er best forberedt på og best i stand til å føre revolusjonær kamp, «de beste blant de beste» i ei lita gruppe av profesjonelle revolusjonære.

I tråd med hva marxismen-leninismen lærer, er den mest framskredne klassen på et gitt historisk utviklingstrinn den ledende revolusjonære krafta som står opp mot det dekadente systemet til den klassen som holder systemet i hevd. Rolla til enkeltpersoner (herunder enhver politisk lederskikkelse) i prosessen med revolusjonær kamp kan uten tvil være stor, men den kan bare bli avgjørende i særskilt spente øyeblikk i kampens forløp, det vil si bare midlertidig.

Derfor ville det være grunnleggende feilaktig å hevde at proletariatets diktatur i Sovjetunionen i det vesentlige avhang av lederskapet og den politiske virksomheten til kamerat Stalin, og at kontrarevolusjonen i landet etter Stalins død førte fram som følge av en sammensvergelse og av viljen til en gjeng med sovjet-revisjonister som tok over den politiske makta (de såkalte «krusjtsjovistene»).

I den sosialistiske perioden, etter proletarrevolusjonen og undertrykkinga av den åpne klassemotstanden og de mest opplagte klassefiendene, fortsetter det i lang tid å bestå ikke-antagonistiske, ikke-fiendtlige klasser og sosiale lag, såvel som rester av kapitalisme og visse sosiale ulikheter. Som følge av dette er det naturlig at klassekampen fortsetter i forskjellige former og uttrykk under sosialismen, og at kontrarevolusjon under gitte negative klasseforhold kan bli en reell trussel. Den viktigste revolusjonære krafta som er i stand til å forhindre eller slå ned kontrarevolusjonære trusler og aktiviteter, er som før arbeiderklassen under ledelse av dens politiske fortropp – det kommunistiske partiet. Partiets viktigste oppgave er derfor å sikre stram og rigid kontroll over medlemmenes kvalitet og å utvikle en vedvarende ideologisk kamp mot anti-proletartiske ideologier og politiske «lærer» – et jernhardt diktatur imot ethvert kontrarevolusjonært uttrykk og for ei allmenn partilinje som er retta inn på å likvidere kapitalistiske overlevninger.

Kjerna i partiets eksistens er at det blir arbeiderklassens hjerne og til sjuende og sist utgjør en monolittisk organisme sammen med arbeiderklassen. Hvis det blir isolert fra klassen, opphører kommunistpartiet med å være klassens politiske fortropp og vil nødvendigvis degenerere fra et klasseståsted. Partiet bør være i stand til å forutse sosiale klassespørsmål i samfunnet, å forstå dem i tide og kunne gi arbeiderklassen råd om de mest effektive «helbredelsesmetodene».

Den småborgerlige ideologien og dens samfunnsmessige konsolidering er særdeles farlig for proletariatets dikatatur. Intelligentsiaen (herunder offiserer i hæren og andre undertrykkingsorganer) og bondemassene er objektivt massive spredere av småborgerlig psykologi. Den småborgerlige ideologiens innflytelse på arbeiderklassen er også betydelig, ettersom arbeiderklassen i vesentlig grad rekrutterer fra småborgerskapets rekker og ikke er skilt fra det med noen «kinesisk mur». I tida med Den store fedrelandskrigen (dvs. Annen Verdenskrig – overs. anm.) led arbeiderklassen voldsomme tap, ikke minst i form av eldre partikadre som hadde klassekamperfaring og en stødig klasseholdning. Disse ble erstatta av ungdommer uten samme klassemessige soliditet.

Den proletariske ideologien og den småborgerlige ideologien uttrykker forskjellige klasseinteresser. Derfor er det viktig å være svært bevisst om forskjellen mellom småborgerskapets og arbeiderklassens interesser.

Kollektivbønder leser Pravda

Det er de småborgerlige massene som reproduserer borgerlige forhåpninger i det sosialistiske samfunnet og som fostrer et nytt borgerskap. Hvis en overser kampen mot småborgerlig ideologi og mister den revolusjonære årvåkenheten i forhold til denne feige fienden av proletariatet, kan det innebære en dødelig fare for interessene til den proletariske revolusjonen og sosialismen.

Under kapitalismen blir visse deler av småborgerskapet en aktiv alliansepartner for arbeiderklassen, især når motsetningene mellom storkapitalens og småeiernes interesser tilspisser seg. Under sosialismen kan småborgerskapet, i tråd med sin klassenatur og sin klassemessige vankelmodighet, bli en farlig kontrarevolusjonær kraft når det kommunistiske partiets og arbeiderklassens kamp mot den småborgerlige ideologien blir avmatta. Småborgerskapet går til offensiv når det fins muligheter for personlig vinning og når det blir knapphet på visse varer eller tjenester. Småborgerskapet skifter raskt klasseholdning alt etter situasjonen og som følge av de egennyttige klasseinteressene til småeierne. De opptrer bare ut fra hensyn til enkeltindividet eller familien, de følger reint dyriske instinkter og evner ikke å tenke ut fra et samfunnsmessig eller globalt perspektiv. Ofte blir holdningene og den politiske aktiviteten til småborgerskapet uansvarlig og temmelig aggressiv.

Virkeliggjøringa av småborgerlige drømmer under sosialismen skjer som følge av den uomgjengelige videreføringa av visse elementer fra kapitalismen og at den «borgerlige rett» kommer til anvendelse, noe som ikke lar seg likvidere over et kort tidsrom. Om vi for eksempel tar fordelinga i forhold til arbeidsinnsats, fører denne nødvendigvis til differensierte inntekter og til vesentlige ulikheter mellom åndsarbeid og manuelt arbeid og mellom by og land. Et konkret uttrykk og en kilde til småborgerlige forhåpninger er eksistensen av (kollektiv)bøndenes private jordlapper, private boliger og landsteder, særlige luksusvarer, den opphøyde statusen til administrativt og intellektuelt arbeid, eksistensen av vare-penge-forhold i distribusjonen av bredt etterspurte produkter, varer og tjenester osv. Disse faktorene kan bare bli avskaffet gjennom gradvis likvidering av den «borgerlige rett» i løpet av den vedvarende utviklinga av sosialismens materielle og teknologiske basis. Bare på denne måten kan de forholda som gjenskaper det småborgerlige systemet med alle dets negative uttrykksformer, bli avskaffet.

Klassekampens former er mangearta: fra ideologisk kamp til væpna kamp og borgerkrig. Marxister anerkjenner alle klassekampens former. For å sikre seier i klassekampen sett under ett, bør leninistiske bolsjeviker først av alt vinne seier i den ideologiske kampen. Etter dette vant de seire på andre fronter. Ikke desto mindre fortsatte den ideologiske kampen. Den ideologiske kampen mellom småborgerlig ideologi, som opptrer i et mangfold av former, og proletarisk ideologi fortsatte i ulike former under åra med proletarisk sosialisme. Til tider ble den nedtona, til tider ble den mer framtredende. Kamerat Stalin sin tese om at klassekampen fortsetter under prosessen med oppbygginga av sosialismen er overbevisende stadfesta i praksis, av livet sjøl, ettersom praksis er det eneste kriteriet på sannhet.

Marxismen-leninismen lærer at forutsetningene for overgangen fra et samfunnssystem til et annet utvikler seg i samfunnets indre lenge før de revolusjonære begivenhetene inntreffer. Jeg er overbevist om at denne grunntesen også er gyldig når det gjelder kontrarevolusjon i et sosialistisk land.

Siden vi her tar for oss kontrarevolusjonens seier og nederlaget for proletariatets diktatur i USSR, skjedde det avgjørende endringer i forholdet mellom klassekreftene i USSR i etterkrigsperioden, endringer som ikke var til fordel for de proletariske kreftene, spesielt innafor bolsjevikpartiet. Disse antiproletariske kreftene overtok som følge av klassekampen. Ingen annen fortolkning er mulig hvis vi skal forholde oss til vitenskapen om klasser og klassekamp.

En må ikke vurdere invasjonen av Sovjetunionen fra det fascistiske Tyskland på primitivt vis, altså ved å se på den som ordinær aggresjon fra ett land mot et annet land. I denne konflikten på liv og død var det to uforsonlige klassekrefter som støtte mot hverandre: Kapitalismens mest reaksjonære krefter som tok parti for Nazi-Tyskland, og de progressive, kommunistiske kreftene representert ved Sovjetunionen, som gjorde et gjennombrudd for verdenssivilisasjonens framtid og utgjorde en fare for kapitalismen som helhet. Ved å betale en pris i form av utallige falne og talløse ofre, forsvarte Sovjetfolkene under bolsjevikpartiets ledelse den proletariske statens uavhengighet, de jagde aggressoren fra det sosialistiske landets territorium og knuste det fascistiske beistet i hiet sitt. Arbeiderklassen i Sovjetunionen forsvarte innbitt sine revolusjonære vinninger imot kreftene til verdenskapitalen. Men på samme tid klarte klassefienden å tilføye bolsjevikpartiet og proletardiktaturet i Sovjetunionen et banesår som skulle ta livet av arbeiderklassemakta og den proletariske sosialismen i USSR.

Bolsjevikpartiet var den sovjetiske arbeiderklassens fortropp ikke bare i kraft av partiets spesifikke politiske stilling. Bolsjevikpartiet sendte hele tida sine beste kadre til de vanskeligste og mest ansvarskrevende praktiske arbeidsfeltene. Her viste de på fremragende vis den store autoriteten og respekten som partimedlemmer nøt fra kamerater utenfor partiet på grunn av framgangene i praktisk handling. Under Den store fedrelandskrigen dirigerte bolsjevikpartiet sine dyktigste partikadre og de beste representantene for arbeiderklassen til de tøffeste områdene ved fronten og i de bakre linjene. Kommunistene var de første som gikk ut i strid og de første til å dø. Disse tapene blant partikadrene var derfor ytterst alvorlige, særlig i krigens første år. Likevel vokste partiet i medlemstall, rekkene ble for en stor del fylt av helter ved fronten ettersom heltedåd ved fronten ikke bare var et massefenomen men dessuten iøynefallende, og kommunistene var de beste blant disse heltene. Derfor ble tittelen kommunist en særlig hedersbetegnelse.

Den kjensgjerning at det overveldende flertallet av nye partikadre savnet partimessig og politisk erfaring bidro til å utvanne klassekarakteren til medlemsmassen. Særlig i løpet av krigsåra førte denne utviklinga til at partiet måtte tåle betydelige kvalitative skadevirkninger i ordets politiske betydning. Likevel kan en ikke se på dette som en feil eller mangel på politisk framsyn fra bolsjevikpartiets side. Under krigen ble arbeiderstatens skjebne avgjort ved fronten. Derfor var det viktigste målet, den viktigste oppgaven og parola på den tida: ALT FOR SEIEREN. All politikken og livet til bolsjevikene var øremerka til nettopp dette. I lys av dette var heltene fra fronten ikke bare helter, men også den politiske fortroppen i klassekampens mest framskredne form, dvs. at de i bunn og grunn utgjorde partiets basis under disse omstendighetene. Dette samsvarte fullt ut med partiets politikk og klassekrava i krigsperioden, men hadde i seg trusselen om småborgerlig degenerering av partiets rekker, særlig gjennom bønder og intellektuelle.

I krigstid var bevisstheten til bondemassene dominert av den arbeidende bondens psykologi. Hvorfor det? Den proletariske revolusjonen og sosialismens framganger hadde i stort monn bedra bøndenes levestandard. Arbeidermakta ga bøndene jord og midler til å drive den, moderne jordbruksteknikk under fordelaktige vilkår gjennom etablering av maskin- og traktorstasjoner (MTS), støtteordninger i tilfelle dårlige avlinger, mange sosiale og kulturelle fordeler, den frigjorde bøndene fra farene ved kaotiske markedsforhold når produktene skulle realiseres osv. Under tsarismen kunne ikke bøndene engang drømme om noe liknende. Derfor oppviste soldater fra landsbygda stor heroisme ved fronten, der de forsvarte sine klasseinteresser, og derigjennom forsvar av den proletariske revolusjonen og den proletariske statsmakta mot aggresjonen fra de fascistiske inntrengerne. Av denne grunn prega den kommunistiske psykologien bevisstheten til arbeiderbonden i krigsåra og mange bønder fant det naturlig å slutte seg til bolsjevikpartiet som forsvarte bøndenes interesser med livene til mange av partiets beste ungdommer som innsats.

I etterkrigsperioden endra situasjonen seg grunnleggende. Da de vendte tilbake fra fronten, møtte bøndene store materielle vansker. Kolkhozene, hvorav mange var blitt ødelagt under krigen, kunne knapt oppfylle kontraktene med staten. Industrien måtte omstille seg til fredsproduksjon og klarte ikke hurtig nok å forsyne bøndene med nødvendige industrivarer og teknikk, mens den samtidig rimeligvis forlangte at bøndene måtte øke produksjonen av mat og jordbruksprodukter. Bøndenes private jordstykker var ikke produktive nok; det var knapphet på klær og mange andre livsnødvendigheter for et beskjedent familieliv. De som hadde sloss ved fronten hadde allerede lidd under ekstrem knapphet, de kom hjem som krigshelter og drømte om et bedre liv. Dette tvang bøndene til å fokusere på sine egne materielle interesser, og det innebar også å dra fordel av krigsheltestatusen og partimedlemskapet. Disse faktorene oppmuntra bøndene til å utvikle sterke drag av egennyttetenkning. Men som følge av dobbeltheten i bondepsykologien, tenkemåten til småeieren og tenkemåten til arbeideren, stolte hovedtyngden av bøndene på bolsjevikpartiet når det gjaldt å bygge kommunismen siden de alt var overbeviste om de økonomiske fordelene som sosialismen hadde avstedkommet. På den andre sida satte bøndene som hovedregel sine privatinteresser foran samfunnets interesser når det gjaldt saker som hadde å gjøre med hverdagens liv og virke.

Slik er dialektikken når det gjelder bondepsykologien, han er småeier og arbeider på en og samme tid. Denne psykologien ble videreført og mer aggressivt utbredt av folk i byene med bakgrunn fra bondeklassen.

Kvinnelige kollektivbønder

Det å beskytte partirekkene fra den farlige fordervelsen fra elementer med den lille eiendomsbesitterens psykologi var i utgangspunktet en svært komplisert oppgave. For det første utgjorde denslags elementer allerede en stor seksjon av partiet. For det andre kunne disse elementene vise til fortjenestefull krigsinnsats til forsvar for det sosialistiske fedrelandet, og dette forhindra andre kamerater fra å avsløre dem.

De intellektuelle tjener under ethvert samfunnssystem alltid den herskende klassen i kraft av sin samfunnsmessige stilling.

Under kapitalismen forholder de intellektuelle seg på den ene sida også til den utbytta klassen. På den andre sida deltar de intellektuelle, som en følge av sin samfunnsmessige rolle, i gjennomføringa av utbyttinga av arbeiderne og bøndene. Det er fordi kapitalistklassen utøver og regulerer sin direkte kontroll gjennom de intellektuelle, dvs. at de intellektuelle blir brukt som redskaper i utbytting av arbeidere og bønder.

Under sosialismen er de intellektuelle tilbøyelige til å sette viljen til proletardiktaturet ut i livet. Mange i intelligentsiaen ser seg motvillig nødsaget til å utføre slike «tjenester», ettersom de må tjene interessene til arbeidere og bønder som de intellektuelle tradisjonelt har sett ned på som laverestående klasser. De intellektuelles levestandard avhenger av deres sosiale stilling i samfunnet. Dette forklarer tendensen til de intellektuelle til å bli smitta av sosiale sjukdommer som karrierisme, byråkratisme, idealisme, overvurdering av sin samfunnsmessige rolle og viljen til å innta en særskilt posisjon i samfunnet. Langt på vei forklarer dette tendensen blant intelligentsiaen til å slutte seg til bolsjevikpartiet. Som følge av sine sosiale og klassemessige særtrekk, dobbeltheten i deres klasseholdning, er de intellektuelle lette mål for småborgerlig innflytelse og oppløsning.

Intellektuelle og bønder, som begge er under innflytelse av individualisme, har som typisk fellestrekk at de gjør landets ledelse ansvarlig for organisering av samfunnslivet og av partiet.

I etterkrigsperioden var bolsjevikpartiet i farlig stor utstrekning infiltrert av denslags småborgerlige elementer.

Det er nødvendig å minne om at «hvis vi ikke lukker øynene for virkeligheten må vi innrømme at for øyeblikket blir partiets proletariske politikk ikke avgjort av sammensetninga av medlemsrekkene, men av den voldsomme og udelte prestisjen som tilfaller ei lita gruppe som en kunne kalle partiets gamle garde. En liten konflikt innafor denne gruppa vil være nok, om ikke til å ødelege denne prestisjen, så ihvertfall til å svekke gruppa i en sånn grad at den blir frarøvet sin makt til å bestemme politikken.» (V.I. Lenin Collected Works, 4. engelske utgave, Progress Publishers Moskva 1966, bd 33, side 257).

Som en følge av klassekampen under krigen og i etterkrigsperioden måtte denne «lille gruppa…av partiets gamle garde» tåle store tap som gjorde den enda mindre, og etter Stalins død svekka «små konflikter i denne gruppa» den i den grad at den ikke hadde «makt til å bestemme politikken».

Krigen og de alvorlige militære følgene påførte Sovjetunionen enorme tap. Ikke bare fra et klassemessig eller materielt ståsted eller i forhold til folketall, men den styrka også ei rekke tendenser som var faretruende for proletardiktaturet.

Krigsåra krevde at fokus for økonomien og utviklinga av produktivkreftene og hele samfunnets anstrengelser ble konsentrert om behovene i kampen mot den fascistiske aggresjonen. Gjennom virkeliggjøringa av dette hovedmålet gjennomgikk også produksjonsforholdene ei endring i retning av en strengt ovenfra-og-ned-struktur. Dette skiftet var ikke begrensa til økonomien, men skjedde på alle samfunnsområder, politikken inkludert. Behovet for å gjøre bot på de mest alvorlige skadene av krigen fordret ei hurtig økonomisk gjenoppbygging og utvikling av produktivkreftene under et regime av allmenn mobilisering.

Utviklinga av produksjonsforholdene sakket alvorlig etter utviklinga av produktivkreftene som resultat av disse ekstreme åtgjerdene og forholdene, og ikke bare som følge av den forandringsmessige treigheten som i alminnelighet kjennetegner produksjonsforholdene.

Under påtrykket og tilsløringa av disse og andre motsetningsfylte forhold ble funksjonene til proletardiktaturet og utviklinga av det proletariske demokratiet vesentlig hemma. Proletariatets diktatur ble nå utøvd fra toppen og nedad, for det meste som resultat av aktiviteten og autoriteten til de ledende organene til bolsjevikpartiet, og utviklinga av det proletariske demokratiet i samfunnet blei i det vesentlige redusert til tilslutning til regjerings- og partivedtak på topplan.

Denne strenge ovenfra og ned karakteren ved styringa av det økonomiske og sosiale livet betydde en alvorlig svekkelse av klassekontrollen nedenfra i forhold til virksomheten til apparatet og den intellektuelle eliten. Følgelig begynte småborgerlige interesser og handlinger fra direktørene og de intellektuelle elitene å fjerne seg fra klasseinteressene til proletariatet.

Fra et klassepolitisk synspunkt forverra situasjonen seg i og med utskiftinga av administrative kadre som følge av tapet av personell i løpet av krigen. Erstatningene besto hovedsaklig av demobiliserte militærkadre og spesialister innen krigsindustrien som tradisjonelt, i kraft av de organisatoriske særtrekka ved virksomheten de hadde bakgrunn fra, motsatte seg utvikling av proletarisk demokrati i produksjon og sosiale forhold, og forsto sannsynligvis ikke den skjulte faren for proletardiktaturet og sosialismen som deres handlinger representerte.

De klassemessige og sosialøkonomiske fenomene som er skildra ovenfor utgjorde en veritabel fare for proletardiktaturet, men så lenge Stalin var i live greide de proletariske kreftene innenfor partiet å bevare kontroll over den politiske situasjonen i partiet og i samfunnet. Hvordan skal vi forklare dette?

Sovjetfolkets oppriktige og djupfølte tillit til bolsjevikpartiet og arbeidermakta var kommet i stand gjennom livet sjøl og ble satt på prøve inntil døden i krigsåra. Det var spesifikt den monolittiske klasseenheten i bolsjevikpartiet og arbeiderklassen i allianse med de arbeidende massene (ikke-medlemmer av partiet) i Sovjetunionen som var en av de mest avgjørende forutsetningene som muliggjorde den framgangsrike og raske utviklinga av det sosialistiske samfunnets praktiske liv. Derfor er det både irriterende og lattervekkende når borgerlige ideologer i dag påstår at bolsjevikene og deres ledelse angivelig kuppet seg til makta og holdt seg ved makta ved hjelp av massevold og terror. Sånt kunnskapsløst sludder og grunnløse bakvaskelser ville bli tilbakevist sjøl av den mest nådeløse fiende av bolsjevikene og proletariatets diktatur.

Når vi sier Lenin mener vi partiet. Som en analogi var Stalins navn ensbetydende med proletariatets diktatur i Sovjetunionen i den såkalte stalinistiske perioden. Dette hadde ikke bare sammenheng med Stalins store bidrag til bolsjevikpartiet og arbeiderklassen. Fenomenet har også en sosial og klassemessig forklaring. Den proletariske revolusjonens seier og sosialismens voldsomme suksess under proletardiktaturet under bolsjevikpartiets ledelse skapte en sterk moral blant massene og ga dem håp om ei lysende framtid. Drømmen om et bedre liv ble gjort til virkelighet på raskt og planmessig vis. Den småborgerlige bevisstheten, i første rekke blant bøndene og de intellektuelle, ga seg utslag i å knytte det som var bra og dårlig i livene deres, seire eller nederlag, til navnet til en bestemt lederskikkelse, og ikke til politikken til den førende klassen. I den konkrete historiske konteksten snakker vi om proletariatets diktatur under bolsjevikpartiets ledelse. Dette var lettere for den småborgerlige bevisstheten å fatte, og landets framganger var uomtvistelig legendariske. Gjennom denne uttrykksformen mens Stalin levde ble innflytelsen til den proletariske kjerna i partiet ytterligere styrka gjennom autoriteten som partiet hadde vunnet i løpet av perioden med proletariatets diktatur. Partiets marxist-leninistiske linje blei ikke endra og formelt oppviste partiet klassemessig enhet i rekkene. Alt dette samsvarte med etterkrigsperioden mens Stalin ennå var i live.

Etter kamerat Stalins død jobba de småborgerlige kreftene innafor partiet (sovjetrevisjonistene, de såkalte «krustjsjovistene») hardt for å erobre nøkkelstillinger i partiet, ettersom kontroll over partistrukturen ga dem sjansen til å overta den politiske makta og få ideologisk kontroll. Men for å endre politikken til SUKP i motsatt klasseretning, dvs. for å bringe den i samsvar med den virkelige makta, var det nødvendig å diskreditere det stalinistiske proletardiktaturet og å isolere det fra det leninistiske bolsjevikpartiet, til tross for at det stalinistiske proletardiktaturet stødig fulgte i spora til det leninistiske bolsjevikpartiet.

Derfor måtte den 20. kongressen til SUKP omskrive proletariatets klassediktatur og bolsjevikpartiets fortroppsrolle med «persondyrkinga av Stalin», den måtte erstatte klassekampen med det eneveldige diktatet til lederen og tilsvine hans navn etter at han var død. Dette står i total motsetning til marxismen-leninismen som en vitenskap om klasser og klassekamp og praksisen fra hele verdens klassekamp, men er lett begripbar for en primitiv småborgerig bevissthet.

Den 20. kongressen til SUKP må bli sett på som merkedatoen som formelt markerer nederlaget for proletariatets diktatur i USSR og gjennomføringa av et kontrarevolusjonært kupp.

Kontrarevolusjonen nølte ikke med å ty til rykter, intriger, terror og trusler om direkte bruk av de væpna styrkene for å vinne makta.

Det er sant at ikke alle lederne partiet var enige i de konkrete handlingene til klassefienden. Særlig Malenkov, Kaganovitsj, Molotov, Sjepilov og andre partimedlemmer forsøkte etter en stund å få fjerna Krustsjov. Men handlingene deres gjenspeilte seg ikke i klassekampen og likna mer på en maktkamp mellom partitoppene, som om deres handlinger ikke hadde noe å gjøre med klassekampen og klassefienden, men snarere var en følge av private organisatoriske diskusjoner innafor partiet. Derfor ble «kampen» de førte ikke noe eksempel på revolusjonær klassekamp. Krustsjov og støttespillerne hans erklærte denne gruppa for å være «anti-parti» og ekskluderte dem alle fra partiledelsen.

Makta over Sovjetunionens veldige territorium falt fullstendig i hendene på de nye klassekreftene skapt i småborgerskapets midte som overvant proletariatets diktatur i klassekampen.

Dette var kommunister bare i ord, men kapitalister i praksis. Den nye partiledelsen var framfor alt nødt til å forvandle partiets dokumenter i samsvar med de nye maktforholda og den virkelige situasjonen i samfunnet. Grunnleggende klassemessige begreper som «proletariatets diktatur», «klassekamp», «arbeiderklassens politiske fortropp» og andre begreper som utgjør grunnlaget for den marxist-leninistiske læra forsvant ganske enkelt. Samtidig ble teser om «sosialismens fullstendige og endelige seier i USSR» lansert, teser som uten bevisførsel hevda at gjenreising av kapitalismen var en umulighet, som avviste muligheten for klassekamp og som messet om «hele folkets parti» osv. Marxismen-leninismen var med andre ord gjenstand for åpen og bevisst småborgerlig revidering. Men de ytre trekka til SUKP forblei urørte: partiet opprettholdt sitt kommunistiske navn, staten kalte seg fortsatt sosialistisk og partipropagandaen prekte fortsatt lojalitet til marxismen-leninismen. Dette stemte også godt med den rådende mentaliteten til den gjennomsnittlige sovjet-småborgeren på denne tida. Revideringa av marxismen-leninismen hadde også ei anna skjult side: revisjonistene kamuflerte sitt sanne (borgerlige) jeg ved å gjøre bruk av Lenin.

De forvandla Lenin til et ikon for massetilbedelse, noe som var harmløst for de nye makthaverne, og marxismen-leninismen blei omgjort til en småborgerlig kvasivitenskap under påskudd av «skapende utvikling» og sluttet med å inspirere til revolusjonær handling blant arbeiderklassen og kommunistene.

Representantene for de småborgerlige kreftene som tok makta og la proletardiktaturet i grus, overtok alle de sosialiserte produksjonsmidlene. Dermed blei de reint faktisk korporative eiere, dvs. kapitalister. Fra dette punkt har vi å gjøre med en borgerlig stat og borgerskapets diktatur.

En korporativ felleskapitalist må, som en dyd som følger av kapitalismens økonomiske grunnlov, loven om maksimumsprofitt, fordele produksjonsmidlene forholdsmessig. Disse klassekravene framtvinger endringer i den økonomiske basisen på alle nivåer når det gjelder eierforholdet til produksjonsmidlene og den tilsvarende statlige politikken.

Et hovedeksempel på denne typen forvandling i basis er vedtaket om å likvidere maskin- og traktorstasjonene (MTS). Likvideringa av MTS representerer likvideringa av samfunnsmessig eiendom over produksjonsmidlene på landsbygda, traktorstasjonenes tilbakevending til gruppeiendom og at de blir gjeninnført i systemet med vare-pengeforhold. Dette er et avgjørende vendepunkt i kjerna av de økonomiske forbindelsene mellom industrien og landsbygda i retning av kapitalistiske forhold.

Proletariatets diktatur eller borgerskapets diktatur avgjør om det eksisterer sosialisme eller kapitalisme. Det fins ikke noe mellomsteg mellom de to.

Først offentliggjort i Proletarskaja Gazeta nr. 26.

Oversatt av Revolusjon www.revolusjon.no

Av William B. Bland

I dag godtar nesten alle som kaller seg marxist-leninister at Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) i sine siste år var dominert av revisjonister — det vil si folk som påsto at de var marxist-leninister, men som i virkeligheten fordreide marxismen-leninismen for å tjene interessene til en framvoksende kapitalistklasse.

I ett spørsmål råder det imidlertid stadig uenighet, nemlig: når var det at revisjonistenes dominans i SUKP begynte? I våre dager tidfester de fleste det til den 20. kongressen til SUKP i 1956, da Khrusjtsjov kastet av seg sin falske marxist-leninistiske maske. Men det er gode grunner til å gå ut fra at i mange år før Stalins død i 1953, var et flertall i den sovjetiske ledelsen enten skjulte eller latente revisjonister.

Hvorfor sluttet for eksempel Stalin, som spilte en så aktiv rolle i den internasjonale kommunistiske bevegelsen i 20-åra, å gjøre dette etter 1926? Hvorfor stanset offentliggjøringen av Stalins arbeider, som var planlagt i seksten bind, med bind 13 i 1949, fire år før hans død? Hvorfor ble ikke Stalin bedt om å legge fram sentralkomiteens beretning til den 19. partikongressen i 1952? Hvorfor var Stalin siste skrifter begrensa til emner som lingvistikk og kritikk av forslaget til lærebok om økonomi – emner som skjulte revisjonister kan ha betraktet som harmløse hadde det ikke vært for at Stalin vendte dem til angrep på revisjonistiske ideer?

Hvorfor overrasket den sovjetiske regjeringa verdensopinionen i 1947 ved plutselig å snu om på sin utenrikspolitikk for å tilslutte seg det amerikanske forslaget til oppdelinga av Palestina som har vist seg så katastrofal for folkene i Midtøsten? Alt dette gir mening hvis — og jeg tror bare hvis — vi aksepterer det faktum at i noen år før sin død, var Stalin og hans marxist-leninistiske kamerater i mindretall i lederskapet for Sovjetunionen.

Det at det eksisterte et revisjonistisk flertall i ledelsen av SUKP ble effektivt skjult gjennom ‘personkulten’ som ble bygd opp omkring Stalin. Stalin sjøl både kritiserte og latterliggjorde denne ‘kulten’ ved tallrike anledninger. Likevel fortsatte det. Av det følger at Stalin enten var en gjennomført hykler, eller han var ute av stand til å sette en stopper for denne ‘dyrkelsen’.

Initiativtageren av ‘personkulten’ omkring Stalin var faktisk Karl Radek, som seg erklærte skyldig i forræderi da han sto offentlig tiltalt i 1937. Et typisk eksempel på ‘kulten’ er følgende sitatet fra 1936: «Elendige pygmeer! De hevet sine hender mot det største av alle levende mennesker, vår vise leder kamerat Stalin. Vi forsikrer deg, kamerat Stalin, at vi vil øke vår stalinistiske årvåkenhet enda mer og vil slutte våre rekker omkring den stalinske sentralkomiteen og den store Stalin».

Forfatteren av disse ordene var en Nikita Khrusjtsjov, som i 1956 fordømte ‘personkulten’ som et tegn på Stalins ‘forfengelighet’ og ‘personlige makt’. Det var også Khrusjtsjov som introduserte begrepet ‘vozhd’ om Stalin — et uttrykk som betyr ‘leder’ og er ekvivalent til nazitermen ‘fører’.

Hvorfor skulle revisjonistene ha bygd opp denne ‘personlighetskulten’ omkring Stalin?

Det var, slik jeg ser det, fordi det dekket over det faktum at det ikke var Stalin og marxist-leninistene, men de skjulte motstanderne av sosialismen som hadde flertall i ledelsen. Det gjorde det mulig for dem å treffe tiltak — slik som arrestasjonene av mange uskyldige personer mellom 1934 og 1938 (da de styrte sikkerhetsstyrkene) og deretter legge skylda for disse ‘bruddene på sosialistisk legalitet’ på Stalin.

Stalin sjøl sier i et opptak med den tyske forfatteren Lion Feuchtwanger i 1936 at ‘kulten omkring hans person’ ble bygd opp av hans politiske motstandere (jeg siterer:)

«. . . i den hensikt å diskreditere ham ved en senere anledning.»

Det står klart at Stalin’s ‘sykelige mistenksomhet’ overfor noen av hans kollegaer, som Khrusjtsjov klagde så bittert over i sin hemmelige tale til den 20 kongressen, ikke var sykelig i det hele tatt!

I forhold til en påstand er det enighet mellom Stalin og revisjonister — at det i Stalins tid forekom urettmessige dommer der det ble begått justismord mot folk som var uskyldige.

Revisjonister fastholder selvfølgelig at Stalin var ansvarlig for disse rettsbruddene. Men det er en motsetning her. Khrusjtsjov sjøl sa i sin hemmelig tale i 1956 at (og jeg siterer):

“Spørsmålet blir komplisert her av det faktum, at alt dette ble gjort fordi Stalin var overbevist om at dette var nødvendig for forsvaret av arbeiderklassens interesser mot fiendtlige sammensvergelser. Han så på dette med utgangspunkt i interessene til arbeiderklassen og sosialismens seier.”

Men bare en person som var fullstendig forrykt kunne i det hele tatt forestille seg at fengsling av uskyldige folk kunne tjene sosialismen. Og alle bevis tilsier at Stalin var fullstendig mentalt oppegående like til sin død.

Men denne motsetningen løser seg hvis disse justismordene ble utført, ikke på vegne av Stalin og marxist-leninistene, men på vegne av de revisjonistiske motstanderne av sosialismen.

Under den offentlige rettssaken i 1938 erklærte den tidligere folkekommissæren for innenrikssaker, Henrikh Jagoda, seg skyldig i å ha tilrettelagt mordet på sin forgjenger, Vjatsjeslav Mendsjinski i den hensikt å sikre sin egen forfremmelse til en post som ga ham styringa over de sovjetiske sikkerhetstjenestene. Ifølge hans egen tilståelse brukte han denne posisjonen til å beskytte terrorister som var ansvarlig for mordet på framstående marxist-leninister som sto Stalin nær — deriblant partisekretæren i Leningrad, Sergej Kirov, og den berømte forfatteren Maksim Gorki.

Og for at det skulle se ut som om sikkerhetstjenestene ikke lå på latsida, sørget Jagoda for arrestasjonen av mange folk som ikke var konspiratører, men som bare hadde vært løsmunna.

Etter at Jagoda var arrestert lyktes konspiratørene i å få ham etterfulgt av en annen konspiratør, Nikolai Jesjov, som fortsatte og forsterket denne prosessen.

Det var fordi Stalin og marxist-leninistene begynte å få mistanke om at sikkerhetstjenestene fungerte ukorrekt — ved at de vernet skyldige og straffet uskyldige — at de begynte å bruke Stalins personlige sekretariat, under ledelse av Aleksandr Poskrebysjev, som sitt private detektivbyrå.

Og det var på grunnlag av bevisene som ble avdekket av dette sekretariat og direkte forelagt partiet at de forkledde revisjonistene, for ikke å avsløre seg, ble tvunget til å godta arrestasjonen av ekte konspiratører, blant dem Jagoda og Jesjov. Og det var på Stalins personlig initiativ i 1938 at hans venn, marxist-leninisten Lavrenti Beria, ble hentet til Moskva fra Kaukasus for å ta hånd om sikkerhetstjenestene.

Under Beria fikk politiske fanger som var blitt arrestert under Jagoda og Jesjov sine saker tatt opp på nytt. Og, som vestlige pressekorrespondenter rapporterte på den tida, ble tusenvis av uskyldig dømte satt fri og rehabilitert. Særlig britiske marxist-leninister burde ikke ha noen vanskeligheter med å akseptere bildet av et marxist-leninistisk mindretall i SUKP.

Hvor mange medlemmer av Storbritannias kommunistiske parti gikk åpent ut i opposisjon mot den revisjonistiske ‘britiske veien til sosialismen’, som preket den absurde ‘parlamentariske vei til sosialismen’ da dette ble vedtatt i 1951? Jeg vet bare av fire.

Et spørsmål tvinger seg selvsagt på: Hvis revisjonistene hadde majoritet i ledelsen av SUKP fra 1930, hvorfor tok de ikke skritt for å demontere sosialismen før i 1956, etter Stalins død? Det korte svaret er at de prøvde og feilet.

Tidlig på 1940-tallet publiserte økonomene Eugen Varga og Nikolai Voznesenski bøker som åpent la opp til revisjonistiske programmer, og begge ble raskt slått tilbake av marxist-leninistene.  Selvfølgelig er det viktig ikke å overdrive omfanget av disse bruddene på rettsvernet.

I 1960 ble anti-sovjetisk propaganda som opprinnelig var blitt publisert i Nazi-Tyskland, gjenutgitt av et tidligere medlem av britiske Secret Service ved navn Robert Conquest under den mer respektable kappen til Harvard-universitetet. I boka si fra 1969 ‘Den Store Terroren’ setter Conquest tallet på ‘Stalins ofre’ (i hermetegn) til «mellom 5 og 6 millioner».

Men på 1980-tallet hevda Conquest at det i 1939 hadde vært totalt 25 til 30 millioner fanger i Sovjetunionen, mens det i 1950 skal ha vært 12 millioner politisk fanger. Men da arkivene til sentralkomiteen i SUKP ble åpnet for forskere, under Gorbatsjov, fant man at tallet på politiske fanger i 1939 hadde vært 454.000, ikke de millionene som har blitt hevdet av Conquest.

Hvis vi legger til de som var i fengsel for ikke-politiske straffbare handlinger, får vi tallet 2,5 millioner, det vil si 2,4% av den voksne befolkningen.  Til sammenligning var det i De forente Stater i 1996, ifølge offisielle tall, 5,5 millioner mennesker i fengsel, eller 2,8% av den voksne befolkningen. Altså er antall fanger i USA i dag 3 millioner høyere enn maksimumstallet som noensinne satt inne i Sovjetunionen.

I januar 1953, mindre enn to måneder før Stalins død, ble ni leger som arbeidet i Kreml arrestert siktet for å ha myrdet visse sovjetiske ledere — blant dem Andrej Sjdanov i 1948 — ved at de bevisst hadde foreskrevet feil medisinsk behandling. Siktelsene kom etter en undersøkelse av anklager fra en kvinnelig doktor, Lydia Timasjuk. De anklagede legene ble tiltalt for sammensvergelse for mord i samkvem med den amerikanske sionistiske organisasjonen ‘JOINT’.

Moskvakorrespondenter fra vestlig presse insisterte på at noen av de mest framstående sovjetiske lederne var under etterforskning i tilknytning til denne saken. Men Stalin døde beleilig før saken kom for retten.

Den albanske marxist-leninisten Enver Hoxha, en utrettelig motstander av revisjonisme og ikke en mann som har for vane å drive med grunnløst sladder – insisterer på at de sovjetiske revisjonistlederne innrømmet –nei, snarere skrøyt – av at de hadde myrdet ham. Og vi vet at Stalins sønn ble arrestert og fengslet for å ha erklært at hans far var blitt drept som del av en sammensvergelse.

Hvorom alt er, de arresterte doktorene ble straks løslatt og offisielt ‘rehabilitert’. Så ble Lavrentij Beria – et spøkelse for revisjonister bare overgått av Stalin – arrestert i et militærkupp, stilt for retten i hemmelighet, og deretter henretta. Veien var åpen for de revisjonistiske konspiratørene til å kaste av seg maska, fjerne alle marxist-leninister fra ledende poster i partiet, og til å ta de første skrittene på veien mot gjenoppretting av et kapitalistisk samfunn.

Konklusjon

Dette er da bildet av Stalin som viser seg etter en objektiv undersøkelse av faktaene. Det er bildet av en stor marxist-leninist som sloss hele sitt liv for sosialismens sak og for arbeiderklassen.

Det er bildet av en stor marxist-leninist som, skjønt omgitt av revisjonistiske forrædere, lyktes i løpet av sin livstid å hindre denne revisjonistiske majoriteten fra i vesentlig grad å svike arbeiderklassen som han elsket og å gjeninnføre det kapitalistiske systemet som han hatet.

Vi i alle land som seg har påtatt oss oppgaven med å gjenoppbygge den internasjonale kommunistiske bevegelsen må se på forsvaret av Stalin som en del av forsvaret av marxismen-leninismen. Det kan ikke finnes noe større kompliment for en som strever etter å være en marxist-leninist enn til å bli kalt Stalinist.

Alltså. Jag måste erkänna att jag är omåttligt road av att Jan Guillou spionerat åt Sovjet. Jag blev inte det minsta förvånad. Det känns liksom som en grej han skulle kunna göra. Carl Hamilton är liksom killen Guillou ville vara. Däremot är jag förvånad över att han inte har basunerat ut det här tidigare. Vilken grej, liksom

Jan Guillou agent åt Sovjetunionens KGB. Känn på de här orden.
Guillou och KGB. Kryddat med Sovjetunionen.
Släng in tjallare, spion och Säpo.
Det blir en alldeles magnifik kompott av ord som i sin tur blir ett scoop som till och med förvånar när det gäller Guillou. Vad glad jag är att han finns. I offentligheten.
I vårt land. Vi behöver fler personer som levt.

Såg när jag strosade runt i bokhandeln förut idag att Orlando Figes the Whisperers har blivit översatt till svenska. Historiska media har gett ut den under titeln De som viskade. En förvisso maffig tegelsten till bok, men riktigt intressant om stalintidens terror. Figes har arbetat på boken tillsammans med människorättsorganisationen memorial. Här kan den som vill läsa vad jag skrev om The Whisperers efter att jag läst den förra sommaren.

Uppdate: Vetenskapsradion Historia hade 5/11 en intervju med Orlando Figes om boken och projektet. Lyssna på det här.

Av Mikkel Frostad

Alt styret rundt filmen Katyn får oss nesten til å tru at vi har blitt villedet i årevis til å tru at det ikke var Sovjet, men de tyske nazistene som begikk massakren av de polske offiserene i Katyn-skogen. Men det motsatte er tilfellet. Bare en kjapp gikk på historiebøkene og de utallige artiklene som vi finner i aviser osv. beviser at vi har blitt fortalt om og om igjen at det var sovjeterne som begikk denne grufulle forbrytelsen. At det kunne ha vært tyskerne, nevnes omtrent ikke. Sier du ”nei, det var tyskerne som gjorde det!”, så blir du fortalt at du er ”hjernevaska av pro-kommunistisk propaganda” eller noe i den duren.

Faktum er at polakkene ble skutt av nazistene og med tyske kuler. Disse kulene var fremdeles i deres kropper da de ble gravd opp.

Goebbels var hjernen bak kampanjen som skulle legge skylden på Sovjetunionen for å skape problemer mellom Russland og Polen, et forgjeves forsøk på å redde det tyske naziimperiet. Han skrev i dagboken den 8.mai 1943: ”Dessverre har tysk ammunisjon blitt funnet i gravene ved Katyn (…) Det er viktig at denne hendelsen fortsatt forblir hemmelig. Hvis kunnskapen skulle komme til fienden, så må hele Katyn-saken droppes.”

De tyske nazistene drepte de polske offiserene for å sikre varig svakhet i Polens væpnende styrker, som ellers ville ha vært i stand til å motsette seg dem. Ifølge den nazistiske propagandaen var slavere, deriblant polakker, en ”underleggen rase” som måtte vike for nazistenes plan for “Lebensraum” (okkupere og utbytte land i øst som skulle fungere som slavekolonier for Tyskland).

Den 22.juni 1941 kommer Nazi-Tyskland med et overraskelseangrep på Sovjetunionen. Den røde arme ble tvunget i all hast til å trekke seg tilbake, og de Sovjet-kontrollerte delene av Polen ble overtatt av tyskerne. Under denne meget raske retretten, var det dessverre ikke praktisk mulig å evakuere polakkene, som ble igjen, deretter massakrert av tyskerne.

Ideen om å legge skylden for Katyn-massakren på Sovjetunionen oppsto ikke før to år senere. Denne store løgnen ble konstruert av Goebbels for å hindre at de anti-nazistiske kreftene skulle forenes. Tyskerne selv kunngjorde en rekke navn på de sovjetiske offiserene som angivelig skulle hatt ansvaret for massakren, og tildelte dem omtrent alle jødiske navn. Men alle disse navnene var fiktive.

Selv om det er nok av bevis for at det var nazistene som begikk denne grusomheten, herunder bevis fra når patologer undersøkte likene og bekreftet at de døde måtte ha ligget der siden tiden under den tyske okkupasjonen, så har disse bevisene blitt holdt nede, mens Goebbels løgner brukes som et våpen i anti-kommunismen.

Alle disse anti-kommunistene har forent seg for å sette i verk Goebbels propagandamaskin på nytt, og gjenta løgnene ofte nok for å på den måten få folk til å tru på det. Goebbels løgner formidles nå gjennom skolebøkene, mens det er tydeligvis ikke nok, siden denne filmen Katyn ble laget. Et forsøk på å spille på folkets følelser for ytterligere fremme et hat mot kommunismen.

Teksten ble også publisert i Friheten

I det tredje avsnittet av min artikelserie om Förintelsen utifrån min studieresa till Polen i augusti har turen kommit till ghettot i Warszawa och det uppror som delar av den judiska befolkningen där genomförde 1943. Samtidigt har jag insett att jag måste utsträcka nämnda artikelserie till fem avsnitt, där den avslutande artikeln kommer att ägnas åt kommunisternas judeförföljelser under efterkrigstiden.

Tyska trupper röjer i Warszawaghettot 1943.

Åren 1918-39 fanns i Polens huvudstad Warszawa den största koncentrationen av judar i Europa. Bara i New York fanns fler judar. När Andra världskriget inleddes fanns i Warszawa således 380 000 judar, nästan 30 procent av den totala befolkningen.

I slutet av 1940, när Tyskland hade lagt en stor del av Europa under sig, avskärmade tyskarna ghettot – som omfattade 300 hektar - från resten av Warszawa med en tre meter hög mur, samtidigt som fler judar från den omkringliggande delen av Polen flyttades till den polska huvudstaden. Ghettot var indelat i två delar – stora och lilla ghettot. Efter hand förstördes ghettot, först det lilla ghettot och efter upproren i maj och juli 1943 hela ghettoområdet.

Jan Olof Olsson (Jolo) redogör i sitt utomordentligt intressanta bokverk i sex band, 20e århundradet (del 5), på följande sätt för de grymma förutsättningarna:

“I Warszawa upprättade tyskarna i november 1940 ett ghetto som i princip aldrig var annat än ett koncentrationsläger, en genomgångsstation för judar på deras väg till gaskamrarna. 600 000 judar fördes samman i Warszawaghettot. Av dem har 500 överlevt.”

Marek Edelman var det siste överlevande ledaren från upproret i ghettot.

Faktum är att det nyligen meddelades att den siste av upprorets överlevande ledare, Marek Edelman, avlidit i en ålder av 85 år. (Födelseåret är osäkert, men jag håller mig till det som anges i boken The Warsaw Ghetto 1940-1945, Warszawa 2006, det vill säga 1924). Edelman tilldelades 1998 Polens finaste utmärkelse, Vita Örnens orden. Han deltog även i upproret i Warszawa 1944, då såväl judiska som icke-judiska polacker på Stalins order lämnades i sticket av Röda armén.

Till följd av de omänskliga förhållandena i Warszawas ghetto dog en mycket stor andel av judarna. Från oktober 1939 till i mitten av 1942 beräknas omkring 100 000 judar ha dött i Warszawa, huvudsakligen som ett resultat av svält och epidemiska sjukdomar. Såväl den långsamma svältdöden som avlivningarna i förintelselägrens gaskammare var produkter av den nationalsocialistiska judepolitiken. Därtill kom de som dukade under för plundring, tvångsarbete samt den gradvisa elimineringen av judar från det socio-ekonomiska livet i av nazisterna behärskade området.

Den första utrotningskampanjen i Warszawa genomfördes mellan 22 juli och 21 september 1942, då cirka 300 000 judar fördes till den så kallade omlastningsplatsen (Umschlagplatz) på Stawkigatan för att transporteras vidare till förintelselägret Treblinka. Dessa transporter fortsatte in på 1943. I anslutning till denna plats finns fortfarande två av byggnaderna från denna mörka tid kvar, det tidigare judiska sjukhuset samt SS-högkvarteret.

Rappaports monument över offren för upproret i Warszawaghettot.

Andra kvarvarande minnesmärken är rester av ghettomuren på Zlotagatan och Siennagatan. På Clodnagatan finns det hus i vilket ordföranden i Judiska välfärdsrådet, Adam Czerniakow, bodde – han begick självmord i juli 1942 då deportationerna till Treblinka tilltog i omfattning; Czerniakows dagböcker finns bevarade i Historiska institutets arkiv. I en park i anslutning till Zamenhoffagatan finns ett mäktigt monument till minne av ghettoupproret, skapat av Natan Rappaport 1948 då femårsminnet av upproret högtidlighölls. Monumentets svarta sten, som ursprungligen beställts av Hitler för ett nazityskt segermonument, kommer från Sverige. Dåvarande Västtysklands förbundskansler Willy Brandt besökte monumentet 1970 för att med en krans hedra ghettoupprorets offer.  En gravkulle i en park vid Milagatan markerar vidare den plats där den judiska motståndsrörelsen hade sitt högkvarter i en bunker. Mordechaj Anielewicz och andra motståndsledare begick självmord när bunkern omringades av nationalsocialisterna i slutfasen av upprorets första del.

Ghettot i Warszawa tilläts av ockupationsmakten att leva ett eget liv, och ingen jude fick komma utanför murarna. Judar från Polen men också från Tyskland pressades samman i en fullständigt olidlig trångboddhet. Handel tilläts, det vill säga de som hade råd kunde köpa upp förnödenheter som andra tvingades sälja för att ha någon möjlighet att klara livsuppehället. Jag lämnar åter över ordet till Jan Olof Olsson:

“I väntan på den oundvikliga döden – som de först efter tre år i ghettot insåg var slutstationen – tvangs sålunda judarna in i ett förödmjukande liv; förutom hungersnöden och sjukdomarna som skövlade familjerna, lämnades barn föräldralösa på gatorna eller i våningarna allt medan tyska soldater på permission gick omkring och fotograferade i stan, klev över döda eller svältande och skrattade åt de arma judarnas kommers med lösöre eller de plagg de kommit över och försökte sälja för att kunna skaffa barnen mat.”

Den judiska befolkningen gjorde vad den kunde för att överleva och bildade ett stort antal hjälporganisationer av olika slag, men till slut insåg man att väpnat motstånd var den sista utväg som stod till buds även om hoppet om att klara livhanken inte kan ha varit stort. Nyheter om den massiva utrotningskampanj som startats av tyskarna i samband med invasionen av Sovjetunionen nådde Warszawaghettot hösten 1941, och från den stunden började den aktiva motståndskampen förberedas.

Inspiration tillfördes av underrättelser om att litauska judar i och kring Wilna (Vilnius) inlett en gerillakamp mot tyskarna. En central roll i upproret hade organizationen ZOB (Judiska kamporganisationen), som leddes av den tidigare omtalade Mordechaj Anielewicz (1919-43), som alltså begick självmord tillsammans med andra upprorsledare. Överlevde gjorde, förutom nämnde Edelman, Icchak Cukierman (1915-81) och Cywia Lubetkin (1919-78).

Motståndsledaren Mordechaj Anielewicz (1919-43).

Trots att tyskarna gynnades av en massiv numerär och militär överlägsenhet togs de på sängen av resningen i april 1943 och led förluster under de första dagarna. Sedan tyskarna samlat sig kunde de emellertid få kontroll över situationen, vilket tvingade upprorsledarna att ta skydd i bunkrar vilka kom att fungera som motståndscentra. De tyska styrkorna, som kommenderades av general Jürgen Stroop,  förstörde emellertid på ett systematiskt sätt dessa bunkrar, och den 8 maj hade turen kommit till ZOBs ledningsbunker på Milagatan 18 som oskadliggjordes med en gasbomb. Den 16 maj gav general Stroop order om att Warszawas synagoga skulle förstöras som en markering av segern över den judiska motståndsarmén. Motståndet fortsatte dock – om än i blygsammare skala – fram till hösten 1943.

Trots att ghettotupproret slutligen nedkämpades av tyskarna hade motståndskämparna nått två grundläggande mål: de hade dels etablerat ett judiskt deltagande i kampen mot Tredje riket som ett fait accompli; dels hade de väckt omvärldens moraliska samvete inför det folkmord nationalsocialisterna var på väg att genomföra.

I Polen uppgick den judiska befolkningen i svunna tider till uppemot hälften av hela befolkningen. Efter den nazityska judeutrotningen och de antisemitiska kampanjer som drevs av den kommunistiska regimen efter kriget finns i dag troligen färre judar i Polen än i Sverige. 3000 av dem bor i Warszawa. Det hindrar inte att det finns en relativt livaktig judisk verksamhet i dagens Warszawa inklusive Teatr Zydowski (Judiska teatern) vid Grzybowskitorget, Nozyksynagogan på Twardagatan och Judiska historiska institutet på Tlomackiegatan

Av Mikkel Frostad

Arbeiderklassen har ikke makta lengre

Den 1.oktober kunne vi på nyhetene se enorme parader i Kinas hovedstad i anledning folkerepublikkens 60-årsdag. Tusenvis av menn og kvinner marsjerer i takt som om man skulle tru det var maskiner. Glade barn veiver med røde flagg. Bølger av mennesker suser gjennom paraden foran Den himmelske fredsplass. Ser vi en sosialistisk nasjon? Nei, selv om vi så gjerne skulle ha sett det.

Kina i dag er ikke sosialistisk, selv om det i statspropagandaen blir hevdet. Landet styres av et borgerskap som bruker det såkalte kommunistpartiet som et redskap for å undertrykke folket. Sosialistiske paroler brukes for å mobilisere folk, for så å revidere de marxistiske ideene til noe som legimiterer den kapitalistiske linja, ikke spesielt ulikt Sovjetunionen etter Stalins død. Sosialisme i ord, kapitalsime i praksis.

NKP sa det var sosialisme i Sovjetunionen helt frem til 1989, fordi SUKP sa det. Realiteten var en annen. Borgerskapet hadde makta, ikke arbeiderklassen. Så når sovjetrevisjonistene sa ”fredelig overgang til sosialisme er mulig”, så var det mulig. Sånn plutselig. Dette er faren ved blidt følge noe, uten å undersøke. AKP gjorde også denne feilen, bare med Kina. AKP fortsatte å støtte Kina som en sosialistisk stat etter Maos død og arrestasjonene av den såkalte Firerbanden. Men uansett, det gamle slettes ut, det nye tar dens plass. AKP er borte, og den nye maoistiske bevegelsen bygges på nytt. Vi må lære av de tidligere feilene i bevegelsen. En ting kan bli til det motsatte, lærte Mao oss. Det skjedde jo med Kina og Sovjetunionen. Det kan godt skje igjen.

Selv om vi så gjerne skulle hatt et sosialistisk fyrtårn i verden i dag, så er dessverre realitetene noe annet. Det hjelper heller ikke å lukke øynene og lure seg selv at det finnes, når det ikke finnes. Kommunister i dag må lære av Kina. Ikke fordi det er en sosialistisk modell, men hvordan et nyborgerskap styrter proletariatets makt gjennom kontrarevolusjon, og innfører borgerskapets diktatur og klarer å skjule seg bak ei kommunistisk maske.

Hva er imperialisme ?

Imperialismen er det høyeste stadiet av kapitalismen. Dette kom Lenin frem til i boken med tittelen Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium.

Hva kjennetegner imperialismen ?

Imperialismen er preget av monopoler og undertrykkelse. Monopolene som dominerer økonomien streber etter maksimal profitt. For å oppnå dette, eksporterer de en del av kapitalen sin for å utbytte arbeidende folk i andre land. Imperialisme betyr voldsom utbytting og grusom og blodig undertrykking. I motsetning til kapitalismen i tidligere stadier, så fører ikke imperialisme-stadiet av kapitalismen til noe mer fremgang for verden enn bare mer krig og miljøproblemer.

Ifølge Lenins lære, de landene som er i det høyeste stadiet av kapitalismen, imperialiststater i Europa og USA, vil en eller annen gang kjempe mot hverandre for en nyoppdeling av verden. En verdenskrig i dag vil være en krig mellom de imperialistiske maktene, noe som vil være en følge av kapitalismens iboende natur. F.eks “den kalde krigen” var en rivalisering mellom USA-imperialismen og Sovjet-imperialismen. Det var kamp om markeder hvor man kunne få solgt varene sine, og da streber de etter politisk og økonomisk kontroll gjennom kriger og opprettelse av lakeiregimer.

Et problem

Et problem for revolusjonære som arbeider innen de imperialistiske landene, er at arbeiderklassen, eller folket generelt, har liten klassebevissthet eller trang til revolusjon. Men uansett, det er høyst naturlig. Dette skyldes blant annet fordi store deler av produksjonen er flyttet til land i den tredje verden, og med det mister store deler av folket i imperialistlanda klassebevisstheten som nettopp kommer fra deltagelse i produksjonen. En annen ting er at borgerskapet i disse imperialistlanda, som da f.eks kan være Norge, sitter på så store ressurser at de kan kjøpe opp deler av arbeiderklassen til å bli et arbeideraristokrati, som er borgerskapets støttespillere innen arbeiderklassen. F.eks oljearbeidere i Norge er godt betalt nettopp fordi borgerskapet ikke har råd til å miste dem. Disse godt betalte laga innen arbeiderklassen vil, logisk nok, være vanskeligere å få med i den revolusjonære kampen, og muligens spille en reaksjonær rolle i en revolusjon.

Hvem er en imperialist ?

Svar: En imperialist er medlem av den herskende klassen i et samfunn med den høyeste formen for kapitalisme. Gjennom sin kontroll over produksjonskreftene, enten gjennom eierskap eller makt i regjeringen, så vil imperialisten ikke måtte jobbe en eneste dag i hans liv, dersom han ikke ønsker det. Han lever av andres arbeid og undertrykkelse.

Det er på tide å innse fakta: å sammenligne kommunister med nazister er pro-fascistisk. Det er helt urealistisk og det hjelper bare den andre siden, deriblant fascister, nazister, reaksjonære og monarker. Disse sammenligningene snur bare nazismen til å bli en klisjé, snarere enn å legge fokus på den faren det i realiteten er.

Ikke bare det, de klandrer indirekte kommunismen, den styrken som ødela facismen, for fremveksten av fascisme, ved å plassere dem begge i ”totalitær”-kategorien. Dette er jo kun en måte kapitalistklassen bruker for å renvaske seg selv. Kapitalistklassen har i realiteten skyld i fremveksten av Hitler, Mussolini, Pinochet og Franco, siden fascismen er borgerskapets siste og mest desperate forsøk på sikre sin makt.

Fascisme og kommunisme er ikke det samme. Faktisk så er fascisme et produkt av det borgerlige demokratiet. Dette sier sunn fornuft. Kapitalismen fører til fascisme. Enhver fornuftig person vet dette. Så, ikke tvil når de intellektuelle spankulerer rundt å sier ”Stalin er verre enn Hitler.” De er, muligens uten at de selv vet det, på nazistenes side og arbeider på deres vegne.