Tomas skrev et vakkert dikt til meg i et kommentarfelt, som synes skulle få sin egen post.

Visdom

Gir henne arbeidshender,
bruker trygge og tålmodige fingre
som fanger hudens fluktforsøk
i et ømt motstandpunkt.

Gir kvinnen friheter
og gåtefulle forventninger.
Leker med henne i morgensolen
og ser henne med alvorlig måneblikk.
Lar kvinnen fylle øreganger og nesevinger
med indianerens flotteste fjærpryd.

Tornerose danser klinedans
med faresignaler i hvert åndedrett.
Trykker sin svimle kropp mot gulvet
og dyrker øyeepler i taket.

Finner ord når tausheten
overmanner henne, hun blir
setninger i en maskin, et sår.

Noen tar imot henne,
noen tar imot henne,
noen tar imot henne,
når hun faller.