Lisa har utfordret meg og jeg setter igang:

Utfordningen går ut på å finne 3 julegaver til under 100kr, i en nettbutikk. Her er mine 3 bidrag.

Leke til minstemann med lyd. Og lyd er morro for de små. 59 kr HER

Deilig pysj til mor, til å slumre rundt i 1. Juledag 99 kr HER

Toalett mappe med deo og dujsåpe til far 89 kr HER

Jeg gi denne videre til:

* Veronika

* Rodstilk

* 2 Store små

En jente vet hva som skal til for å føle seg vel? Etter en forholdsvis lang og hard uke, fant min kjære samboer og jeg ut at vi ikke skulle ut av huset med mindre noe manglet. Og det eneste som manglet for at vi skulle ha en knall helg, var matvarer til å lage taco av og ikke minst rødvin. Sing Star, vaffeljern, filmen Chocolat, en feel good spotify spilleliste og stekeovn hadde vi hjemme, og alt dette resulterte i en ganske flott lørdag.

Nå er det søndag kveld (vel, det kjennes slik ut) og vi venter på at brødet vi skal bake skal ferdig heves. Jeg øver febrilskt på en naturfag prøve jeg skal ha om to dager, etter at vi begge har ryddet og støvsuget hele huset. Sukk. En ferie trengs, altså.

Har du hatt en fin helg?

Akkurat nå sitter jeg i hjørnet mitt i leiligheta til Hans og gjengen og drikker kaffe mens jeg hører på Massive Attack. Stemningen rundt Mezzanine-albumet er så utrolig at jeg drømmer meg bort når jeg hører på det, uansett settingen.

“Dream on, dream on” Synger de, akkurat den setningen passer jo veldig godt her jeg sitter og drømmer og faller inn i tanker. Jeg er ikke så flink til å sette ord på disse tankene mine, men heldigvis har jeg et talent for å sette toner på disse tankene. Det som er litt morsomt med dette er at tonene jeg spiller og eller skriver ned ikke er inspirert av musikken jeg hører på, men av tankene musikken gir meg.

Det er altså ofte jeg sitter og hører på Monolithic og blir inspirert til å lage en stemningsfull fin jazz-låt med fine strykere og myk vokal. Tror kanskje det er den største, og kanskje eneste fordelen jeg har som låtskriver, nettopp det at jeg ikke blir inspirert av musikk, men det musikken gir meg, derfor lager jeg ikke musikk som ligner på noe av det jeg hører på.

Det er klart det ligner på musikk som er laget fra før, det gjør omtrent alt av alle band, men det er ikke så sikkert jeg har hørt den låta det ligner på.

Men jeg klarer ikke å lage musikk når det er folk her, det er kanskje min største svakhet, jeg må vente til jeg flytter for meg selv.

I går var jeg på gratiskonsert på Youngstorget, og litt dyrere konsert på Revolver, Cyaneed spilte begge steder og det var jo fett som vanlig. Men det som virkelig imponerte meg var disse gutta. Jeg har ikke skjekket ut myspace-musikken deres selv nå(Massive Attack nå), så jeg vet ærlig talt ikke hvordan de høres ut i studio, men den konserten de hadde på Youngstorget var intet annet enn helt fantastisk.

(Jeg skrev faktisk alt dette mens Hans, Petter og Eva satt på stua, jeg fortjener credz)

Edit: Har nå hørt litt på Mokoomba på myspace, og jeg konkluderer med at det ikke er halvparten så fett i studio som live, men fortsatt greit å høre på.

Soundtrack: Massive Attack – Teardrop

Det nærmer seg jul og jeg vil i den anleding gi dere lesere en julegave

Denne konkurransen vil gå helt til 1. Desember

Det dere må gjøre er:

* Legge igjen en kommentar (1. lodd)

* Lage et eget innlegg med bildet over på din egen blogg og legge igjen link til den i kommentar feltet( 1. lodd)

* Følge meg med Blog lovin (1.lodd)

* Følge meg med Twitter (MinGaleHverdag) (1.lodd)

* Legge ut på forum, facebook, nettby, myspace o.l. (1. lodd)

* For dere som ikke har egen blogg eller ønsker ektsra sjanser ( send meg en koselig julemail: mingalehverdag@hotmail.com) (2. lodd)

* Skriv i kommentar feltet hvorfor akkurat du skal vinne ( 1. lodd)

Du kan altså ha 7  lodd til sammen her

Husk å skrive hvor mage lodd du tar!!!!

Trekning 1. desember

Lykke til

Åååå det er lekkert vær ute! Da jeg åpnet døren for å gå ut og fore hestene for natten, så jeg bare Pippo som en skygge borti stalldøra. Mellom henne og meg lå det fykende regnvåt tåke. Pippo humret tungt og sultent, våt i manen og rastløs i bena. Jeg gikk inn i rommet ved siden av stallen og begynte å pakke knusktørt og fremdeles-grønt høy fra sommerslåtten i sekker imens jeg ventet på han som lagde kveldsgodisen der inne.

Da jeg var liten ELSKET vi slik vær. Tidlig mørke og tåkete høstkvelder, med våt asfalt og svakt susende furukroner. Da sprang vi ut, alle ungene i Husvikåsen. Ut for å prøve å gå oss vill i skogholtene som lå som grønne lunger i boligfeltet. Ut for å oppleve spøkelseshistorier. Sypresser, lekestuer, huskestativ, dusent lys fra stuevinduer… alt var mystisk. Løvet var strålende vått under gatelyktene og krittparadisene rant vekk. Det var deilig å gå laaangt! Helt til neste boligfelt, kanskje. Da var vi på fremmed grunn, duskregnet la seg klissent i håret og gensrene våre og vi følte oss modige. Og selv om vi bodde et godt stykke unna fjorden, synes jeg at jeg kan huske lyden av tungt rullende vann.

Rått, vått og barnlig godt var det. Sånn smakte det ute i kveld.

Der jeg sto med nesa nedi tørt trønderhøy hørte jeg noen tasse inn i høyrommet bak meg. Det var Lilith. Hun elsker det nye rommet og svinser lykkelig rundt så snart hun får lov til å komme dit. Kira sto ute i duskregnet og ventet utenfor stalldøra der matpapsen hadde gått inn med godisen. Så fikk de boller å slikke, begge hundene. Jeg lempet over høy og halm til ham i stallen, og alt ble behørig fordelt til lykkelige hester.

Så tok jeg en titt til hønene, og bestemte meg for å la dem ha lys på om natten et par-tre netter. De var våkne og lykkelig kaklende. Men det er rene elendigheten med eggleggingen for tiden. Vi har 23 høns og 3 hans (åjada – Lille Egg ser mistenkelig ut som en hans). Og ikke et eneste egg blir lagt. Litt lyssjokkterapi trenger ikke å være av det onde. Og om noen av dem blir sliten av alt lyset har de tilgang til et mørkt rom ved siden av den vanlige vagleplassen deres.

Ingen katter rullet seg lykkelig i halmen og måtte fanges før vi fikk stengt av låven for natten i kveld. De ligger inne og er late for tiden. Så vi slukket lys og sa “natta hæsta’n”, lukket dørene og tuslet inn igjen.

Et barndomsminne har sneket seg lunt inn i meg i kveld, og nuet er like lunt og lykkeligt. Når alt det der kommer av at været er som det er, må man jo si at det er et herlig vær!

Kalenderen viser knapt midten av oktober. I butikkhyllene derimot er det full julestemning. –Det er fortsatt OKTOBER!!

Idag var det nokså fint vær ute, og i den anledingen tok jeg meg en liten luftetur til butikken i strofriminuttet. Mens vi gikk tenkte jeg egentlig mest på at det var ganske kaldt til å være sommer.

Denne tanken falt fort ut av hodet mitt, både fordi jeg tenkte den høyt og de andre påstod at det var høst, men også fordi noe av det første som møtte meg på den lokale KIWI butikken var en haug med PEPPERKAKER :O

Pepperkaker er en ”jule-artikkel” og skal etter min mening bare selges rund juletider (noe som det ikke er nå!). Det samme gjelder for Julebrus og Påskemasipan, selv om den har sin egen høytid.

En annen ting jeg har merket meg var Twitter meldingen til P3-Ronny, hvor han skrev at han hadde sett årets første Marsipangris i butikken. Etter min mening er dette helt feil. Jeg mener at alle ”jule-ting” kun bør leges i Desember. På denne måten blir det lettre å bygge opp en aldrig så liten julestemning.

Dette gjelder også andre vei. ”Jula varer helt til påske” sies det i en sang, men dette er jo også bare tull! Men likevell kan du se dagligvarekjeder selge ut restpartier av pepperkaker som har gått ut på dato langt uti februar.

Med enkel hoderegning finner man fort ut at dette blir 5 måneder med ”jul”, for å sette det på spissen. Dette må det bli en slutt på, og jeg håper at vi en gang kan nyte jula kun i Desember med den rette julestemningen.

Beklager at det ble i overkant litt mye julestemning på det andre bildet!

I dag var det skikkelig høst kaldt ute, så jeg og Kristian hadde t -lys på bordet til frokosten i dag:)

Så var tiden oprenden til endnu et Friløb med tur gennem København, langs søerne, igennem Tivoli og tilbage til et nyrenoveret Østerbro Stadion. Jeg indrømmer; mine forventninger var høje, ihvertfald til oplevelsen og stemningen. Sidste år var min bedste løbsoplevelse helt sikkert Friløbet 2008, en for kort opmålt rute, kaos ved frugt og vand, for få toiletter til trods, fordi der er altså en særlig glad og positiv stemning sådan en efterårsmorgen på Østerbro med ca. 6000 andre forventningsfulde løbere i alle aldre, køn og tykkelser og former.

Vejret var igen i år fantastisk. Sol og en skyfri himmel. Østerbro Stadion var rammen i år, og der var god plads. Starten gik efter opvarmning, og så gik turen rundt med lidt variation fra sidste år pgra Wheel of Copenhagen på Axeltorv og andre forhindringer.

Højdepunktet er stadig turen igennem et Tivoli, som er ved at vågne til dagens gæster, inden turen går tilbage ad den anden side af søerne mod Østerbro. Ruten var i år DAF-opmålt, så arrangørerne havde taget sidste års kritik til sig, da ruten sidste år var lidt for kort.

I år målte mit FR 305 til 10.07 km i 59.39. Super og vender tilbage næste år igen. Det blev igen årets løbsoplevelse. Desværre uden brunch på Bopa Plads i år, men den tager vi helt sikkert næste år.

Den siste uka har vi jobba med en oppgave hvor vi skulle opparbeide vårs et fotoarkiv. I følge oppgaven skulle vi ta minst 100 bilder (10 bilder per kategori), og deretter velge ut de fem beste. Så mine damer og herrer, la meg introdusere; The Fabolous Five!

At sidde på terrassen under palmerne når solen går ned bag bjerget Teide – og temperaturen er stadigvæk 23º, og tage sig en dukkert i den private swimming pool, det er livet!

Der er lagt op til romance. Dæmpet belysning på terrassen og stille musik. Vi har lejet en villa med egen svømmebasin i 2 uger på hotel Ritz Resorts – og det bare oser af romantik!

Ferieflirt og romantik…

I kender sikkert alle sammen denne gamle romantiske kliché – to lys på et bord, god mad skyllet ned med en god flaske rødvin eller to.
Grunden til, at den romantiske spisesituation med tiden har opnået denne klichéagtige status, er, at det faktisk virker- og ikke mindst når du er på ferie til sydens paradis – og det virker endda virker rigtig godt …

Det har igennem mange år været kutyme at invitere din partner eller ægtefælle på en skøn restaurant med god og velsmagende mad.
Mange par tyr stadig til det, for det meste, sikre restaurationsbesøg, men flere og flere par vælger også at forsøge selv.
Det er alt for nemt at betale sig fra besvær som shopping,opvask, stoppede håndvaske, forbrændinger og snitsår – og specielt når du f.eks er på ferie på Tenerife, hvor maden er en del billigere end hjemme idet kolde nord. Men husk at tage en taxa – i stedet for bilen!

Vis din kærlighed…. det betaler sig!

Jeg er helt sikker på, at når man har stået i røg og damp i køkkenet i flere timer, viser det for alvor den du holder af, at man gider gøre noget ud af det for hans eller hendes  skyld. Det er i sandhed en langt mere direkte og personlig måde at vise sin kærlighed på – og så nyder man jo godt af det begge to. Så når vi er på sommer- og vinterferie, skiftes vi til at arrangere en romantiske middage for to – os to!

Det er viljen der tæller…
Vi er ikke særligt dygtige til at lave mad, men selvom maden skulle blive mislykket, har man stadig bevist sin gode vilje, hvad enten der er tale om en ny potentiel kæreste eller en partner gennem længere tid, som skal forkæles.

Jeg har vedlagt mit sidste menuforslag til en romantisk middag. Musikken, borddækningen og stemningen, det må du selv sørge for – og det gode vejr er en selvfølge, når du tilbringer 2 ugers ferie på Tenerife, der er den største af de kanariske øer.

Menuforslag:

STARTER:
Hvidvinsstegte muslinger med laks
Vin:
Tør hvidvin eller champagne

HOVEDRET:
Saltimbocca med krølsalat og stegte tomater
Vin:
En god fyldig spansk rødvin, f.eks en Rioja eller Caceres

DESSERT:
Is med jordbær
Vin:
Likør eller champagne

oplev Tenerife eller Madrid på en weekend politiken.dk

Rett før midnatt, da alt er blålig eller gyllent av gatelys, og lufta er lett og stille.

Og bloggen min ligger litt i bakhodet for tiden.

Finner liksom ikke helt roen til å sette meg ned og skrive noe som helst. Ikke for at det ikke skjer ting rundt meg, for det synes jeg det gjør i bøtter å spann. Men når de daglige pliktene er over,har jeg bare sittet og slappet av, med kaffe og kabal. Nei nå får jeg jaggu se å skjerpe meg……

Kommer sterkere tilbake

I går tenkte vi først at vi heller burde jobbe med eksamen enn å gå på quiz. Så lagde Rannveig spinatsuppe, vi drakk hvitvin (som passet veldig bra til spinatsuppe) og var veldig effektive i minst femten minutter. Og da hadde vi jo fortjent å gå på quiz.
To jenter i baren. Ingen pils i krana. Vi gikk glipp av første sangen. Vi savna Rolf. Hank Williams, ville han sagt. Willi, willi, han Willie-fyren, sa Rannveig. Wille Nelson?

mit sechsundvierzig und eine halbe Punkte!

Men fy faen for et comeback! For en innsats!
Kids At The Club ble så imponerte at de ga oss øl. Vinnerøl.
Spørsmålet vi sitter igjen med er: trenger vi egentlig flere på laget? Holder det ikke med oss tre?
Kanskje det er sånn at vi må finne tilbake til oss selv, selve …og på nest siste plass med 12 1/2 poeng, den harde kjerne. Som i en god, gammeldags Hollywoodfilm om den berømte basketballspilleren som får så mye penger og damer og sigarer og biler at han glemmer hvorfor han begynte å spille basket i utgangspunktet, han glemmer å elske spillet….(!)
Rannveig, Rolf og Zoë. Alle gode ting er tre. De tre musketerer, de tre små griser, tre blinde mus. Wir Sind Das Team.

Jeg kan ikke helt huske akkurat når vi fikk navnet vårt, annet enn at det var en kald, nedsnødd kveld i begynnelsen av 2007. Vi har holdt på det siden. De kjenner oss på Verkstedet nå, men i starten lo vi oss i hjæl av en stammende quizmaster: “…og på tiende plass med tjuetreogethalvt poeng og på nest siste plass med tolvogethalvt poeng, ja, på tiende altså, det blir nestnestnestsiste…eller…???”. Neida. Joda.

Forøvrig er det en trend i quizmiljøet (høhø, “trend i quizmiljøet”!) å finne på vittige ordspill og gjerne fusjonere artister og sangtitler i jakten på det cooleste navnet til laget sitt. Her er noen eksempler fra Verkstedet:

Faith No Gary Moore

Kine Hellebustah Rhymes

Research and Destroy

50 Ways To Love Your Liver

Hei på deg på Geilo (jeg sa ikke at alle var like morsomme…)

A Rock Star Ate My Hamster

Toretters.

Flere gøyale navn mottas med takk! Vi samler, nemlig.

PS. Vi vant forresten en pose Twist på Danskebåten en gang, premie for morsomste lagnavn: “…og på nest siste plass med 12 1/2 poeng…TIL SJØS!”. Hvem sa at Danskebåten var harry?!!

bare stillheten som rår.

Er litt snufsete og fryser litt. Så ikveld er det spraking fra ovnen og varmt å drikke som gjelder.

Vi danser limbo for tiden, listen blir lavere dag for dag.
Om en uke får vi vite hvem av oss som må slutte i jobben vår.

Stemningen ble nervøs og trykket mens vi ventet på møtet vi hadde blitt innkalt til, ryktene spredde seg.
På møtet ble vi presentert for realitetene. Hvor mange som må gå, hvordan og hvorfor. Og selv om vi, sammenlignet med veldig mange andre, er heldige i forhold til hvordan nedbemanningen skjer og vilkårene for dem det skjer med, er det en annen stemning på huset. Livet går videre, men vi har det alltid i bakhodet. Ubevisst og bevisst teller vi dager. Det er samtaleemne nummer én, til og med før værprat.

Noen klarer ikke tenke på noe annet, de forventer det verste. Andre ler det bort og vil nesten ikke innse realiteten. Og vi midt i mellom er avventende. Vi lar livet gå videre, galgenhumoren hersker og selv om vi verken har lyst til å miste jobben eller miste kollegaer vet vi at vi ikke får gjort så mye annet.
Ingen av oss reagerer feil, vi har bare forskjellige fokus. Alt går i bølger. Ett øyeblikk tenker jeg at det er helt greit om jeg mister jobben, jeg får nye muligheter. Men i det andre øyeblikket innser jeg hvor høyt jeg verdsetter jobben, firmaet og kollegaene mine. Og slik går dagene i loop.

Jeg er over middels glad i kollegaene mine og har ikke lyst til å miste en eneste en.
Mens vi venter drikker vi  kaffe, jobber lange dager og innimellom planlegger vi neste pøbelstrek.
Jeg vet bare ikke hvem som er igjen til å pøbles med.

Ingen skal skryte av bildekvaliteten her, men det er stemninga som teller. Og den er faen meg god.

Quiz 5.mars 2009, 4.plass:

I tiden Rolf har vært fraværende, har han eldet betraktelig.

Ingerid og Mia

Jeg ble rørt da hun sto foran speilet i en nydelig, hvit kjole. Jeg begynner å forstå at hun skal gifte seg.

Vi kom inn i butikken og før vi visste ordet av det hadde tre ansatte kastet seg over henne, dyttet henne inn i en kjole, plassert oss andre i stoler og gitt oss tøfler.  Sånne tøfler man får på hotell, enkle og med dårlig passform.
Det er en ny verden jeg har kommet inn i. Med mennesker som klager over at hun er altfor sent ute med kjolevalget, at hun burde ha tiara selv om hun ikke vil og at selv om kjolen har syv lag med stoff er den ikke så tung som hun tror.

(Men det var egentlig tøflene jeg ble mest fascinert over. Jeg tuslet rundt i tøflene og bukser med våte bein, mens hun ble dollet opp med tiara og slør. Hun følte seg nok litt bedre enn meg. Men så er det jo også henne det handler om.)

Og mens hun ble dyttet opp og ned, inn og ut av utallige kjoler vi nesten ikke så forskjell på til slutt, så vi på hverandre med store smil og skrekkblandet fryd. Dette er så voksent. Burde vi ikke ha med oss noen voksne til å ta disse avgjørelsene? Å nei, det er jo vi som er de voksne.
Hun prøvde forskjellige typer kjoler og jeg innså at hvis hun velger altfor langt slep er det jeg som må holde styr på det. Jeg prøvde å foreslå minikjole. Det falt ikke helt i smak.

Hun strålte i kjole etter kjole. De ansatte vet ikke at hun er en hvit brud med sorte vinger; vi har slett ikke tenkt til å kjøpe kjole, den skal en annen venninne sy.
Vi var bare ute etter ideer og inspirasjon. Og tøfler til våte føtter.

Det hadde sluttet å snø og det var stille, bortsett fra knirkingen under beina våre da vi gikk nedover fra Ekeberg. Lille Oslo strålte mot oss. Jeg ble litt forelsket i vinteren og ville ta bilder av alt det vakre, men holdt på å fryse fingrene av meg ved tanken og droppet det. Jeg er ikke flink nok fotograf, de fineste bildene er i hodet.
Hvordan kontainerhavna ser ut som en opplyst labyrint noen har lekt med, hvordan bilene snegler seg oppover veien, hvordan vi prøver å huske hvilken øy i fjorden vi tror vi ser – i mørket blir det bare forvirrende, hvordan det lyser på Bygdøy, den nesten magiske stemningen når vi runder den opplyste Sjømannsskolen.
Og i bakgrunnen i hodet mitt surret soundtracket i den mest melankolske versjonen:

(Takk til venninne for selskap, foreldrene mine for at jeg er født, været som ikke snør og Pr0nin for musikktipset.)

I motsetning til veldig mange andre Améliefans, så har ikke jeg sett Le Fabuleux Destin D’amélie Poulain så mange ganger at jeg kan filmen inn og ut, men jeg har sett den nok ganger til at den har satt sine spor. Igår kveld, før TV2 var så greie å viste Forrest Gump på skjermen, så Emilie og jeg Amélie for 3. gang sammen, og om jeg ikke tar feil, så kan jeg ikke huske å ha sett den uten henne heller.

Jeg har med andre ord bare sett Amélie 3 hele ganger og selv om det ikke er mange ganger, og selv om jeg vet veldig mange er uenige med meg, så syns jeg nesten Amélie er en film jeg ikke burde se så altfor mange ganger, for at den skal holde sin glød. For jeg vet om forferdelig mange som kan se den om og om igjen uten å bli lei.

For dere som har sett Amélie: Emilie og jeg holder på med noe ganske moro om dagen! Det Amélie gjør som liten under introen av filmen skal jeg også gjøre, også skal Emilie ta bilder av meg med Holgakameraet sitt – 8 punkter har allerede blitt stryket over, og jeg gleder meg til å gjøre fler! Introen kan du se her.

Åh, jeg liker stemninger. Og jeg synes det er morsomt å prøve å fange dem. I kveld måtte jeg avbryte det jeg holdt på med for å hente kameraet. Det var så mange forskjellige lys rundt på gården.

Selv om bildene ikke er topp, synes jeg likevel de viser litt av magien. Mørketid er en vakker tid når det er lys i mørket.

Lommelyktengel på låvebru

Månevind over hustaket

Juletre i månelys med bygden like ved

Blå måne gir tapt mot gult lampelys

Blårøyk

—

Og så er spørsmålet – hva slags lys er dette?

Kan dere gjette?

De er forskjellige, men likevel på en måte like.

Om de står slik en god stund ser de slettes ikke slik ut lenger. Men om de fortsetter å se slik ut, så er det vi som ikke ser ut. I hvertfall ikke på denne tiden.

Jeg kan ha flippet (snudd på) bildene, eller ikke… Men man kan si det slik at hvis jorden er flat står den ene til høyre for den andre og den andre til venstre for den ene. Og selv om jorden ikke er flat, så står de alltid hverandre like nær.

Hmf – jeg er ikke den beste til å lage gåter… men jeg vet å nyte lys i mørket

Håper dere koser dere på nyåret!

Jeg hører Katie Melua på radioen, og jeg kommer på damen Charlotte hadde møtt på en platebutikk som kjøpte hele 12 plater av Katie Melua som hun skulle gi bort som julegave til hennes venner og nærmeste. Jeg lurer på om noen av disse menneskene ble glad for gaven. Jeg ler litt av tanken, og er glad jeg ikke fikk noen Katie Melua CD til jul, selv om jeg fikk andre CD’er som jeg faktisk ønsket meg – Jeg fikk igrunn mye fint, når jeg tenker meg om. Jeg fikk alt fra en kjempefancy osteriverhøvel som jeg utrolig nok ønsket meg (!), og to nye engangskameraer har jeg også. Jeg fikk et veldig fantastisk album/bok-ting dekorert med mine favorittsangtekster og sitater fra mine favorittfilmer av Birte – og jammen har jeg ikke en egen kazoo å spille med også! En ganske kjekk mobil fikk jeg av pappa, og som om det ikke var nok hadde, han klart å mekke sammen en kjempeflott veggklokke av en gammel LP-plate til meg! Den tikker litt, men jeg liker å tro at det er det klokker gjør, utenom å vise tiden; de tikker. Right?

Og om noen av dere lurer på hva det var i den pakken jeg kjøpte til meg selv;

Hva fikk du til jul?
Røde ord er faktisk linker, du!