De vanligste grunnene til å flytte fra et land til et annet er krig og kjærlighet. Dansken Henrik Saxgren har fotografert folk fra 110 etniske grupper i sitt nye nordiske hjemmemiljø, og skrevet en sparsom tekst til hvert bilde. Deler av samlingen er plukket ut til en utstilling som vandrer rundt i Norden, og som torsdag åpnet i Stenersenmuseet. Enda flere bilder finnes i den fantastiske boka med samme tittel: Krig & kjærlighet – om innvandringen i Norden.

Det er Thorvald Stoltenberg som åpner utstillingen. Han står foran et bilde av Sør-Varanger og snakker om håp. «Uten håpet,» sier han, «er ingenting mulig, da får vi ikke til noenting. Håp er nesten like viktig som liv.»

Og så skjer det rare at vi får en slags tango, mellom Stoltenberg og Saxgren, når den ene går av gulvet og den andre kommer på. De møtes i utkanten av Sør-Varanger, hilser og snur i en ring rundt hverandre, før de fortsetter i hver sin linje rett fram, som regissert. Alt er over på sekunder og jeg fanger bare utgangen, men det var en fascinerende dans.

Saxgren selv forteller om møter med varme mennesker blant snø og is, om kebabsjapper og idrettshaller, sambaklubber og flyktningmottak. Han brukte assistenter til å velge ut et antall personer, disse assistentene ble sendt ut på besøk, og det personene (tilfeldigvis) hadde på seg under første besøk skulle de også ha på seg under fotoseansen – med visse unntak.

Jeg skal ikke vise deg mye av utstillingen. Saxgren er perfeksjonist, og jeg tror han ville mislike sterkt disse dårlige kopiene, med skeive utsnitt, bleike farger, reflekser fra lampene i taket, for ikke å snakke om en helt annen tekst enn hans egen. I pressematerialet står det at de frigitte bildene skal legges ut med nøyaktig tekst og copyright under. Det virker så strengt at jeg slett ikke tør å bruke materialet, men nøyer meg med egne knips. Som vanlig er jo heller ikke de bildene valgt ut for pressebruk, som griper meg mest.

Som dette. Uansett om kopien er dårlig vil jeg vise fram denne gamle damen, for hun fikk meg til å gråte to ganger, både da jeg kom og da jeg gikk. En kenyansk bestemor i Danmark, sittende på senga med øyne tåket av stær, en ståkrykke i dagligstuen, en fot som trekkes inn bak det fargerike skjørtet, kanskje av anstendighet, fra den tomme plastsandalen på gulvet.

Bildet er rørende, men teksten enda mer. Asha Jabril fra Nairobi oppdro Nadja aleine da foreldrene døde, seinere flyttet jenta til Danmark, men så, da Asha ble syk, fikk hun komme til Danmark og flytte inn hos barnebarnet. Det er få ord, rett fram, og kanskje er det romantisering fra min side, men jeg tenker på hva alt dette betyr, hva det kunne ha betydd for meg selv, av kompromisser og konflikt, men også håp og kjærlighet.

Vi blir stående foran et bilde fra fiskemottaket i Skrova, jeg og to afrikanske jenter med nordnorsk dialekt, samt M, nettopp hjemkommet fra kaffesmaking i Nicaragua. På et skilt står det 68,1 grader nord og 14,4 grader øst, over tre menn med oransje hansker og hver sin digre fisk. «De likner et rockeband,» foreslår M, «de kunne ha spilt luftgitar på fiskene.» «Eller klarinett,» sier ei av jentene og ler, «kanskje er det klarinetter gjemt i fisken.» Vi diskuterer hvilken ende det er best å blåse i, og kommer fram til, med en viss dissens fra M, at munnen er mest fristende. Kyss fisken.

Nå er gutta på bildet blitt en del av historien vår, men de har også sin egen. Yosef, Teddy og Tsegan fra Etiopia kom til Lofoten i 2002, og jobber hos Ellingsen Fisk mens de venter på behandling av asylsøknaden.

Det er også landskapsbilder på utstillingen, av boligområder og nordisk natur. Enkelte er verken vakre eller oppløftende, som beboernes kjøleskap på et flyktningmottak i Danmark, stablet oppå hverandre med hver sin hengelås. Eller bildet av en tægget stein i norske skoger, med en påskrift jeg ikke vil sitere for å slippe denne typen søkeord på bloggen.

Men stort sett er det fine hverdagsliv, og jeg liker hvordan individualiteten liksom slår igjennom uansett: en gullfarget gameboy, ei russisk rullekake på det svenske bjørkebordet, noen gjenstander fra Kosovo hengt opp i et pussig slangemønster på en vegg, som går over i bildeslangen på en annen vegg i neste leilighet i rekkehuset, hvor brorfamilien bor.

Utstillingen henger i Stenersenmuseet fram til 27. april. Det er ikke mange rom med bilder, men pass på å ha god tid likevel, for som kurator Selene Wendt uttalte: «Vanligvis ber jeg folk å konsentrere seg om bildene, og ikke bry seg for mye om teksten. Men i dette tilfellet vil jeg anbefale folk å lese iallfall noe av det som står ved siden av.»

En fin omtale av utstillingen finner du her (på foto.no). Se også Henrik Saxgrens hjemmeside, med bilder fra åpningen i København (juni 2006).

Når du skal hjelpe en fyr å installere ei lydslynge, og han står ved siden av deg og sier: Sett den på repeat! Og du svarer ja, men han gjentar flere ganger: Sett den på repeat! Er det ikke da fristende å si: You are repeating yourself. Og er ikke livet fullt av slike paradokser?

Den repeterende mannen er Christopher Cozier fra Trinidad, en kunstner på utstillingen Ekvatoriale Rytmer, som åpnet denne uka på Stenersen. Det er T som forteller historien, han er museumstekniker og den som stadig ber meg med på vernissage. Cozier har malt en gutt med to typer fottøy, en plastsandal på venstre fot og en converse på høyre, og rundt ham er det høyttalere, både malte og virkelige, som spiller latinomusikk. Det er politisk kunst, kanskje om imperialisme og protest, jeg vet ikke sikkert. Men jeg liker skoene (Stepping, you keep on knocking but you can’t come in, 2005).

Flere av kunstnerne jobber med politiske undertoner. Olu Oguibe bruker sivmatter som lerret og kombinerer tradisjonelle mønstre med moderne slagord (National Grafitti, 1989). Stråmattene er eneste verk på utstillingen uten lyd, men nærmer seg lyden gjennom påmalte sangstrofer: «Man is born free but everywhere in chain.» Det er blant annet referanser til nigeriansk musikk, særlig den politiske aktivisten og sangeren Fela Kuti.

Den indonesiske ambassaden bød på mat til vernissagen fordi kunstnerne Heri Dono (installasjon) og Jompet (lyd) skulle ha en performance. Når jeg kommer inn er rygger alt jeg ser, men jeg smyger meg fram gjennom mørket til jeg får glimt av en mann i sarong med ledninger og blinkende lys festet til brystet. Han likner en selvmordsbomber på film. Nå står han med bøyd hode, fikler med ledningene og messer ubegripelig. Det går opp for meg at apparatet ikke virker, og at messingen skal avlede oppmerksomheten vår. Jeg lurer på hva som vil skje når han får koblet det på nytt, går huset i lufta?

Mannen blir ferdig med å koble, strekker ut armene og begynner å synge. Etterhvert tar han opp noen skyggespillfigurer, og framfører en slags dans med dem mot veggen, foran en projektor.

Seinere sitter jeg med T i kaféen og snakker om utstillingen. På et tidspunkt sier T, som er svensk: «Undrar vad den indonesiske farbrorn höll på med?» Alle begynner å le, for ingen skjønte hva det handlet om. Men etterpå leser jeg i katalogen at forestillingen har navn etter to gudinner som samtidig bærer i seg både gode og destruktive krefter, omtrent som de politiske prosessene i Indonesia (Kala Kali, 2007)

I et annet mørkt rom er det en projektor i den ene enden og et lerret i den andre. Mellom dem står en samling vakre fuglebur, som kaster skygger på lerretet mens filmen går. På filmen vises siluettene av fugler, som flakser omkring og lander innimellom på en telefonledning. Verket er laget av Eder Santos fra Brasil (Call Waiting, 2005).

Kurator Selene Wendt skriver i katalogen om lettelsen hun kjente da det gikk opp for henne at disse fuglene aldri hadde sittet i bur. Bare bildet av dem er fanget, i vakre skyggebevegelser, og projisert mot buret.

Kunstneren har et dikt i katalogen om dette, noe om tankens flukt, med bilder og lyd som unnslipper oss. «Musikken synger, fanget i musikkboksen. Diktet unnslipper sidene i boka, lik fugler i flukt.»

Kanskje er det ikke viktig, kanskje holder den estetiske opplevelsen: det mørke rommet og det flakkende lyset, gjenskinnet i de hvitmalte burene, fugleskyggene og de røde lysflekkene til lyden av vinger.

Jeg liker disse paradoksale verkene på utstillingen. Gutten som danser med en av hver type sko. Gudinnen som både har gode og onde krefter. Rommet hvor fuglene er fri, men fanges av film og projiseres mot gitter. Stolen jeg skrev om i forrige post, med vinger som ikke kan fly, men uttrykker noe opphøyd, kanskje flukt eller oversikt. Uten paradokser ville kunsten vært umulig.

Sitter i en tronstol som vifter meg med store vinger, og dingler med et glass i takt med reggaemusikken. DJ er fra samme land som musikken, og dette er min lengste vernissage så langt. T insisterte på å komme tidlig fordi han mente det var lite mat og vin, men vi fikk nok karret til oss vår del. Den indonesiske ambassaden bød på mat, og kunsten er minst like eksotisk.

Vingestolen er laget av Albert Chong, som mener at alle mennesker burde ha et spesielt sted hvor de kan sitte og føle seg beæret. Vingene er stille når stolen er tom, men beveger seg sakte og verdig straks noen setter seg.

På bildet under står kurator Selene Wendt foran vingestolen og snakker om visjonene sine for utstillingen. Opprinnelig fikk hun idéen utfra sin personlige interesse for jamaicansk reggaemusikk og kubansk samtidskunst. Så tenkte hun at kunst og musikk egentlig har mye felles, og at fellespunktet må handle om rytme. For rytme er ikke bare lyd, det kan like gjerne være regelmessighet og mønstre som finnes visuelt.

Kunstnerne er valgt ut fordi de integrerer musikk og lyd med det visuelle. De kommer fra land hvor musikken tradisjonelt er helt sentral i folks dagligliv. Navnet på utstillingen, Ekvatoriale rytmer, er litt misvisende, siden bare et fåtall av landene ligger på ekvator.

Jeg betrakter folk fra vingestolen mens jeg tar en hvil fra dansen. Kunstnerne har mye attitude. De både er og lager kunstverk.

Til venstre Yvette Mattern fra Puerto Rico, som bor og arbeider i Berlin. Til høyre Albert Chong fra Jamaica, som har laget vingestolen og holder til i USA. Objektene er interaktive, og det samme er kunstnerne.

På balkongen står nordmannen Kjetil Berge, som til daglig bor i Portugal. Han har laget en plattform utenfor museet, som alle kan se uten å gå inn.

I plattformen er det støpt inn glassbiter og annet skrot fra Cuba, som forvandles til skatter når det belyses innenfra.

Plattformen er kopi av Kjetil Berges bidrag til Havana-biennalen 2006. Den ble plassert som scene i en kubansk forstad og umiddelbart tatt i bruk av lokale musikere, som i løpet av noen måneder nærmest spilte den i stykker. I Oslo frykter Berge at det spontane engasjementet blir mindre intenst, så han har hyret inn noen gatemusikanter for kvelden.

Utstillingen Equatorial Rhythms kan besøkes i Stenersen-museet fra nå og fram til 30. desember. Den anbefales virkelig! Jeg kommer tilbake med flere bilder seinere i uka, siden denne posten begynner å bli lang.

Men hvis du går dit ganske snart, hvorfor ikke supplere med et kinobesøk i samme stil? Tjue meter unna ligger Vika kino, hvor Film Fra Sør-festivalen finner sted fra 4. til 11. oktober. Her kan du se film mellom klokka 11 om formiddagen og midnatt alle dager. Film Fra Sør benytter også Eldorado, Filmens Hus, Parkteatret, Innvik-båten og Nobels Fredssenter.