I superheltenes verden finnes det flere sterke, selvstendige og hyperseksualiserte kvinner. Den man oftest nevner først er Wonder Woman, en kvinne basert på feministiske prinsipper (faktisk!), men som iløpet av karrieren bytter ut ønsket om egenutvikling og selvstendighet mot å stå klar med en dry martini når mannen kommer hjem. Til tross for at kvinnelige superhelter er slagkraftige og selvstendige, fremstår de oftest, og naturlig nok, som karikaturer av rollen de spiller. Men er det ett sted superheltene har tvetydigheten i behold, er det hos Marvel, og spesielt blant mutantene vi kjenner som X-Men.

Det yngste medlemmet av Marvels X-Men, Kitty Pryde kan virke som en uventet krigerprinsesse. En ung jente som kan gå gjennom vegger. Kitty er seriens barnlige komikk, der vi ikke møter farer, der vi møter tenåringens hybris og følgende fall. Først den kjedeligste av alle superhelter, sky, uskyldig og håpløst forelsket i en stålmannen (Colossus, den enorme russeren som faktisk blir til stål). Og når Colossus faller for en utenomjordisk skjønnhet på en av de mange utflukter superheltene tar til verdensrommet, blir Kitty forlatt og rømmer superheltkollektivet.

Det interessante med frk Pryde er hvordan hun iløpet av sine første år som superhelt utvikler seg, og hvordan hun gjennom oppveksten som heltinne kjemper mot og for mennene i livet sitt. X-Men-leder Storm lever i stor grad et nesten karikert sterkt-kvinneliv, hvor lederegenskapene og styrken hennes gjør henne nærmest isolert i forhold til det annet kjønn, hvor hennes værrelaterte superkrefter og tidvis religiøse forhold til Moder Jord resulterer i surrogatmødring for Kitty, som igjen manifesterer hennes ikke-private forhold til mennene i livet. Kitty, derimot, har forhold til menn. Ikke bare hjerteknuseren Colossus, men også til alles favoritt-X-Mann Wolverine. Der vi i filmatiseringen av superheltsagaen så et nærmest familiært forhold mellom Wolverine og Rogue, plasseres Wolverines følelser i serien sterkere til hans forhold til Kitty, den unge uskyldsrene som forsøker å finne sin plass i verden. Kitty har også en ubrukelig biologisk far, Carmen Pryde, og la oss ikke glemme sjefen selv, Professor X – Charles Xavier. Iløpet av en av de beste X-Men mini-sagaene: Kitty Pryde And Wolverine, får hun en FEMTE farsfigur; Ogun.

Vi skal ikke gå i detalj på den nevnte sagaen der Kitty til slutt finner sin rolle, det sentrale her er at Kitty i møte med sin biologiske fars mørke side, sin elskers svik og en ny (og ond!) læremesters plan om å gjøre henne om i hans eget bilde, når en ny innsikt i selvet. Hun går ikke lenger bare gjennom vegger og på luft, og hun gjør mer enn å kjempe med sverd. Hun er større enn summen av delene. Når håret klippes av og hun må beskytte sin eneste reelle farsfigur, Wolverine, er hun ikke lenger Kitty Pryde eller Ariel eller Sprite, aliaser hun tidligere har forsøkt uten særlig hell. Hun er Shadowcat. Ingen tilfeldighet, for som hun roper til en av sine mange fedre: “I’m not a kitten anymore!” Kattungen er voksen. En voksen katt er et elegant rovdyr, og rovdyret trenger hverken en partner, en lærer, eller en venn som surrogatfar. Rovdyret er krigerprinsessen.

Den ser ut som Tintin på gamlehjem, men Jimmy Corrigan er i ferd med å knuse alle fordommer mot tegneserier. No Comprendo Press utgir mesterverket på norsk i slutten av november, og D2 intervjuet Ware nå på fredag. Her er mitt intervju med Chris Ware fra 2002.

(Intervju med Chris Ware i anledning hans besøk på Raptusfestivalen 2002, opprinnelig publisert i Dagsavisen. Jeg publiserer director’s cut-versjonen av intervjuet på engelsk senere i høst. Følg med!)

For å si det rett ut: Tegneserien Jimmy Corrigan – The Smartest Kid On Earth er en 400 sider lang historie om en mann som synes fryktelig synd på seg selv. Men med god grunn, for svært få har beskrevet ensomhet, desperasjon og ulykkelighet med like stor kraft som den amerikanske serieskaperen Chris Ware. «Samuel Beckett er Mr. Cheerful sammenlignet med deg», som Wares egen forlagssjef sa til ham.

Ware sier selv det er drag av selvbiografi i alle seriene, og han har vokst opp med superhelter som farsfigur og er både sjenert og usikker – som Jimmy Corrigan selv.

– Jeg er dødelig lei av alle mine ideer og de må få rom til å utvikle seg over tid. Jeg har en dyp bipolar selvtillit og er iblant så frastøtt av mine egne serier at jeg rett og slett må ta lengre pauser fra arbeidet, forteller Ware.

Bejublet
Men selv om Ware fortsatt bare er en kulthelt i Norge, er oppmerksomheten i USA og Storbritannia blitt så omfattende at han ikke lenger har grunn til å være usikker. De rosende anmeldelsene for Jimmy Corrigan står i kø, den har fått to sider i trendbibelen The Face og – ikke minst – i fjor mottok Ware The Guardians prestisjetunge debutantpris på 10.000 pund.

«Original og energisk med stjernekvaliteteter både i fantasi og utførelse. En bok som utfordrer oss til å tenke over hva litteratur er og hvor den går i det 21. århundre«, sa Claire Armistead, litteraturredaktør i The Guardian.

Forfatteren Raymond Briggs mener Jimmy Corrigan er den beste tegneserien siden Krazy Kat og Little Nemo In Slumberland, og skrev følgende i The Guardian: «I dette landet har tegneserien blitt ansett som et medium for barn og idioter. Men dette kan bare bety at tegneserien nå er blitt intellektuelt respektert. Og det er på høy tid.»

Men Ware hviler ikke på sine laurbær og er i full gang med et nytt storverk – denne gang med den om mulig enda mer mistilpassede og hjelpeløse leketøyssamleren Rusty Brown i hovedrollen. Her har vi nok en mann som lar omverdenen passere, mens han er mest opptatt av sine Star Wars-figurer og sjeldne pornofilmer.

– «Vitse»-stripene om Rusty Brown, som allerede er utgitt i heftet ACME Novelty Library, har ikke noe med denne historien å gjøre. Den nye boka handler om åtte forskjellige personer, og de to første kapitlene utspiller seg i Rustys barndom på 1970-tallet. Han er en av de sentrale figurene, men ikke nødvendigvis hovedpersonen. Og vær ikke redd, dette blir ikke en 500 sider tykk bok om leketøyssamlere. Jeg arbeider også med en kortere historie, mens Drawn and Quarterly vil gi ut en skissebok i samarbeid med hollandske Oog & Blik.

Businesstil
Chris Ware har laget tegneserier siden tidlig på 1980-tallet, men gjorde seg først bemerket med heftet ACME Novelty Library i 1993. Heftets særegne design og stadig varierende størrelse dro nysgjerrige lesere inn, og ble holdt fast ved hjelp av Wares brutalt dystre historier.

I starten rommet ACME flere forskjellige serier, men etter hvert tok Jimmy Corrigan over – og serien utviklet seg til en krønike over tre generasjoner tapere med store problemer med å forholde seg til omverdenen og sine egne følelser.

– I starten så jeg for meg ACME som en tittel som kunne romme alt jeg hadde gjort tidligere; de eldste seriene der stammer fra 1988. Jeg ønsket heller ikke at navnet mitt skulle være klistret ut over omslagene, siden alt det jeg gjør i essensen er selvbiografi allerede.
Isteden har Ware diktet opp ACME-konsernet, med lange tekster og falske reklamer basert på konsernspråk fra 1920- og 30-tallet spredt rundt mellom seriene.

– Konserntonen gjør det mulig for meg å parodiere de pseudoestetiske aspektene ved forretningsverdenen som morer meg, samtidig som jeg får muligheten til å spille på de potensielle vitsene som finnes i et medium med en fot i kunsten og en fot i det rent kommersielle.

Ware er svært opptatt av arkitekturen og annonsespråket fra 1920- og 30-tallet, mens streken hans er som en mindre fargeglad variant av den europeiske «ligne claire»-skolen (der Hergés Tintin er mest kjent). Det er som Ware er nostalgisk for en tid han aldri har opplevd selv.

– I hovedsak beundrer jeg teknikken, ferdighetene, håndverket og respekten for tilskueren mye av designen fra det tidlige 1900-tallet hadde – og ikke minst den ustabile balansen mellom skøyerstreker og verdighet det kretset rundt. Det meste av dagens samfunn virker mer interessert i å være kul, glatt og sexy, noe som jeg finner distraherende og gjør verden til et mindre komfortabelt sted å være. Jeg har ikke noe behov for omgivelser som råder meg til å bli mer macho eller apatisk.

Superheltenes kraft
Men skjult bak Wares glatte og tiltalende strek skjuler sterke følelser seg. Jimmy Corrigan er fullstendig sosialt mistilpasset, og i serien følger vi ham i hans forhold til moren, jakten på hans far og farfar og generelle forsøk på å tilpasse seg omverdenen. Det går ikke så bra.

Og det USA Ware tegner minner mer om det «Alnabru med dødsstraff» forfatter Bjørn Gabrielsen beskrev i boka Lutefisk på prærien enn drømmenes land vi ellers kjenner fra film og bøker. Jimmy Corrigan lever i en verden av grå lagerbygninger, kjipe hamburgerbarer, ødslige bensinstasjoner og ensomme parkeringsplasser.

Men selv om Jimmy Corrigan roses av litteraturkritikere verden over, har den på ingen måte revet seg løs fra tegneserienes tradisjonelle klisjeer. For superheltene spiller en viktig rolle for stakkars Jimmy Corrigan.

– Vil amerikanske tegneserier noen gang riste av seg superhelten?

– Superhelten er en av de mest kraftfulle metaforene moderne kultur har skapt. Jeg er ikke noen tilhenger av superheltserier som prøver å være seriøs skrivekunst for voksne. Men den enkle ideen om en farsfigur kledd opp i kvasimilitært kostyme som hopper rundt, redder mennesker og preker moral er fantastisk. Jeg vokste opp med superheltserier og ville være en superhelt selv. De er en del av meg, og selv om jeg ikke var serietegner ville de nok spilt en viktig rolle i mitt daglige liv. For meg er en «supermann» en perfekt stand-in for en manglende far, og et mål en naivt kan sikte mot idet en er i ferd med å bli voksen. Altså før du innser at verden for det meste består av skuffelser.

FOTO: ØYVIND HOLEN

Oh yes I am. Spider-man er best, så Batman på en fin andreplass, men de fleste funker! Jeg har totalt dilla. Ganske gøy.