I dag er jeg en tenker. Jeg kjente det allerede før jeg stod opp. Ikke tenker i filosofisk forstand altså, litt mer som en tenkende livmor.

Dagen er helt uten planer. Det er ikke lenge siden sist jeg hadde en slik dag, men jeg vet å sette pris på dem. Jeg våknet av at jeg planla lykke. Ut for å kjøpe luer. Bare det, liksom. All verdens tid til å kjøpe luer.

Voks. I dag skal jeg bedrive egenpleie, hele ansiktet består av øyenbryn. Det er så sinnsykt vondt. Jeg satt en gang på gulvet på badet i bare nettoen. Når man har vondt, svetter man. Jeg satt altså slik og nappet, og plutselig skled jeg i min egen svettepøl og fikk hodet slengt inn i badekarskanten. Tenker du er glad for den trivielle informasjonen.

En tenker altså. Jeg lurer på når man skal slippe taket og når man skal kjempe. Hvordan vet man det? Hvor kjenner man det? Er det en tredveårskrise som har tatt hånd om meg? Som jeg nevnte, dette er ingen filosofisk dag. Når begynte jeg å tenke via livmoren? Og hva får en tilsynelatende kynisk og desillusjonert jente som meg selv til å tenke sånne tanker? Jeg tror ikke jeg liker det. Og hvis det er denne bloggingen som gjør det, må jeg begrense den. Dette finner jeg meg ikke i.

Bamboosa, liksom.

Jeg hadde så lyst til å finne et tøft navn til denne bloggen, og et navn som passer til meg. Det jeg stort sett gjør, er å snakke bambus. Å snakke bambus er et av de dummeste uttrykkene jeg hører. Jeg husker jeg satt og himlet med øynene over en kollega som snakket bambus hver eneste dag. Det er dumt å himle med øynene når noen snakker, og enda dummere å kalle opp bloggen sin etter noe man har himlet for.

Det begynte med at jeg skulle finne et annet ord for å snakke tøv, skit i nattmøssan, sludder, pølsevev og bambus. Det var da jeg fant den skjønneste lille pandabjørn. Med munnen full av bambus. Og der stopper det. Ikke har jeg vært i Kina, ikke er jeg spesielt glad i kinamat. Pandaen er ikke særlig glad i selskap, og unngår kontakt med sine venner. Bortsett fra i parringstiden. Pandaen og jeg har ingen ting felles. Men SE! Nå snakker jeg bambus igjen.

Blogging. Hvis noen kan finne et fint navn til denne bloggen, lover jeg å svare med et par oppsiktsvekkende innlegg. (tørr latter)

Jeg elsker høsten. Rødt og gult og grønt og lykke. Skulle gjerne hatt høst hele året. Regnet, den friske luften, mørten og puta. Jeg tror jammen meg jeg har en sentimental dag. I alle fall når jeg ikke tenker på pandaer, friterte bananer og altfor lange flyreiser. I skrivende stund har jeg en tolvåring på kjøkkenet som lager vannbakkels til meg. Jeg er en heldiggris.

Hvert år tar jeg meg i å tenke på julesylta utpå høsten en gang. Jeg blir ikke elsket når jeg snakker om julemarsipan i slutten av september. Tvert imot. Men det er jo bare to små uker til den kommer! Hver dag tenker jeg på det, enda jeg ikke er særlig glad i marsipan. Når den første snøen kommer, blir jeg glad og fylt av en slags melankoli. Allerede i slutten av august myser jeg mot himmelen og tenker at det ikke er helt umulig at det skulle komme til å falle et fnugg.

Det er godt å være mentalt forberedt på julemarsipanen. Ingen jul skal komme som jula på kjerringa på meg. Det er enkelte setninger som ikke burde se dagens lys. Helt i smug planlegger jeg juledekorasjoner, hvor røkelsen skal stå, hva ungene skal få. Hvordan blir klementinene i år? Får jeg lurt Jon til å tegne enda større pepperkakehus?

Jeg stønner litt halvhøyt til kolleger og bekjente; stakkars meg som må pakke inn syttito små gaver til julekalenderen. Inni meg står jubelen i taket. Tenk å kunne pakke inn syttito små gaver! Ungene skal samles, de skal bestikkes. Hvis dere er tålmodige og smiler i ti minutter til, hvis jeg bare får ett perfekt bilde, så skal dere få..

Julesylta er en av grunnene til at jeg er så glad i julen tror jeg. Mormor lagde syltebusser til meg. Hjemmelaget lefse med meierismør, mormors sylte og grov sennep. En annen grunn er mormor, jeg var alltid hos mormor og morfar i julen. Det var bare å gape som en trostunge, så hadde jeg syltebuss i kjeften før jeg visste ordet av det.

Pause