For en uke siden var det storslått åpning av Larviks nye kulturhus “Bølgen”. Stor festivitas og masse prominente mennesker var til stede og bivånet denne unike historiske begivenheten. Superlativene  haglet, og folk var over seg i ekstase, hvis man skal tro noen herværende journaslister. En flott bygning og et  ganske nødvendig bygg for en god del av byens innvånere, var endelig en realitet. Over 30 år hadde noen ventet, og da kan man skjønne at de var lykkelige.

Imidlertid ble lykken noe kortvarig for de mange. Allerede tirsdag morgen kunne man lese i byens avis “Østlandsposten” at lederen for kulturhuset kom til å slutte i stillingen sin. Det var blitt enighet om dette allerede 1. august, men skulle hemmeligholdes fram til åpning. Årsaken til dette ser ut til å være   at freden og fasaden før åpningen ikke skulle forstyrres. Noen årsåk til at lederen slutter oppgis ikke. Allikevel skinner det gjennom at det er uoverenstemmelser mellom han og styret. Lederen virker lojal, og sier ikke noe om hvorfor han slutter.

Styret og styrelederen sier heller ikke noe. Det er dette jeg synes er svært merkelig, for ikke å si helt uforståelig. Sitter virkelig disse menneskene inne i en kokong og tror, at de kan bruke millioner av Larvikbefolkningens skattepenger uten å gjøre rede for noe som helst til oss skattebetalere. Selv om leder står ansvarlig ovenfor styret, så står styret ansvarlig ovenfor Larviks befolkning. Det er våre skattepenger og arvegods (kraftfondet) som i store trekk er blitt brukt til å bygge “Bølgen”. Styret er ikke noen selskapsklubb som kan skalte og valte som de vil. Meg bekjent er de politikere, valgt til sine verv av folket i Larvik.

Da Tone M. Andersen takket Østlandsposten for støtte  under åpningstalen ble jeg sint. Hva i all verden har Østlandsposten bidratt med i denne sammenheng, bortsett fra å vise en hel masse bilder av en tilsynelatende svært så PR-kåt styreleder under byggeperioden? Jo de har vært positive til prosjektet.

Kanskje en smule usaklig dette her, men jeg blir eitrande sinna når folk stikker unna fakta.  Kom på banen Tone. M Andersen. Når man leser Østlandsposten og ser at folk blir bedt om å uttale seg,  ser  det også som om mange har blitt pålagt munnkurv. Så vidt jeg har erfart i denne byen etter jeg flyttet hit, er ikke dette første gangen. Jeg mener å huske at det var en rådmann, som arbeidet omtrent på samme måten, den gangen jeg flyttet til byen.

Larviks befolkning har krav på informasjon.

Jeg er glad i å danse og liker å se på dans. Jeg har med glede sett på “Skal vi danse?” de  sesongene programmet har gått og stort sett kost meg.  Allikevel undrer jeg meg av og til over   programmet .  I dag erklærte så vidt jeg oppfattet  det,  Tor Fløysvik, at det var gale par som måtte danse om igjen og nektet å tippe hvilket par som måtte gå ut. Øynet jeg en liten furten guttunge som ikke fikk vilja si?  Han var indignert over den norske befolknings stemmegiving. Eller kanskje det er mangel på stemmegiving.

Det jeg synes er merkelig er, at vi som ser på TV skal holdes ansvarlig og liksom få kjeft fordi stemmegivingen ikke stemmer overens med dommernes valg. Sjøl gidder jeg ikke stemme. Hvorfor i all verden skal jeg bruke masse penger hver uke på programmer jeg utmerket godt kan leve uten. Jeg lurer på om det ikke er ganske mange andre også som begynner å bli møkka lei disse avstemming og utstemmingsprogammene. Det var bare det jeg ville si. Nå venter ei god seng. God natt:-)

For en tid tilbake så jeg en reklame for vann. For riktig gammelt vann. For vann som hadde gjemt seg bort langt ned i fjellet og bare vært der i tusener av år. Vannet hadde vært der helt for seg sjøl  uten at noen visste om det og hadde oppdaget det.  Dette vannet var som sagt svært gammelt,  og derfor inneholder vannet   mye som var veldig bra for de kroppene som drikker dette vannet. Det er  så bra at den som drikker det kan bli friskere, gladere, bedre og allslags gode ting. Her lurer jeg litt på bedre enn hva.  At vannet kostet en hel liten formue for en flaske er bare en selvfølgelighet.  Det er så selvfølgelig at andre ikke må komme på den tanken at vedkommende som selger det har i tankene å bli rik på dette vannet. Han har bare funnet noe som er til vederkvegelse for folket.

Lenge har jeg grublet og tenkt litt på fenomenet vann. Det jeg har tenkt veldig mye på er, at jeg tror at det er en konstant mengde med vann på jorda. En annen ting jeg også tenker er at alt dette vannet burde vel være sånn noenlunde like gammelt. Det er vel bare det at vannet har oppholdt seg på forskjellige steder til forskjellige tider som er forskjellen. Det er derfor det blir forskjell på vann – kanskje.

Ettermiddagslur i sommervarmen 1973

I størstedelen av livet mitt har jeg hatt tilknytning til dyr. I barn og ungdom var jeg i flittig arbeid på  et småbruk hvor det var både hest, kuer, gris og høner. Sjøl hadde vi høner og katter.

I voksen alder ble jeg eier av dyr sjøl. Om man kan kalle det da. Jeg er ikke helt sikker på hvem som eide hvem. Situasjonen var i alle fall slik at min familie og jeg skaffet dyra hus og mat. Hvis ikke de gikk på legd da. For det gjorde han nemlig “Tigern” en brannete hankatt som frekventerte vårt hjem på 1970 tallet.

Tigern var det første dyret jeg hadde i voksen alder,  hvor han kom fra husker jeg ikke akkurat nå. Når jeg tenker etter,  så tror jeg sannelig vi fikk han av Margaret Skjelbred og Lasse Jahnsen som den gangen bodde på Treidene på Tjøme. Vi fikk han sommeren 1973, og vi bodde da på Hvasser.

Han ble en god og glad lekekamerat for eldstedatter Tanja, og etter ei lang lekeøkt falt de ofte til ro sammen på sofaen. Tigern var en kjapp liten tass, full av liv og moro. Da vi fikk han hadde vi gardiner i stua. Etter en stund hadde vi ikke gardiner i stua. Det lille krapylet mente at gardiner kun var til for at han skulle fare opp og ned i dem akkurat som han lystet.

I 1975 flyttet vi fra Hvasser til  Strengsdal på Nøtterøy, og mange spådde at katta helt sikkert kom til å vandre tilbake til Hvasser hvor han vokste opp. Å  flytte voksne katter gikk bare ikke an, ble oss fortalt.

Tigern så seg noe forundret om da han kom til nytt  hus, fikk øye på yndlingstolen sin, hoppet opp i den, krøllet seg sammen og falt deretter til ro.  Siden brukte han noen dager på å akklimatisere seg i nabolaget. Det var ingen hankatter i nærheten, og det var nok årsaken til at han slo seg fort til ro. Stor var han også blitt og veide seks kilo. Allikevel var han spenstigog rask. Flink til å ta rotter og mus var han også, men sluttet å komme å vise dem fram da uskadede mus reddet ut av munnen hans.

Jeg nevnte at han gikk på legd. Etter hvert som han vendte seg til nytt territorium, fant han også ut hvor det var mat å finne. Salige fru Haglund  satte ut mat til han. Jeg har henne mistenkt for også å invitere han inn til middag noen ganger. For å være helt ærlig tror jeg faktisk han overnattet der noen ganger, når han ikke gadd å gå hjem. Sniken. Litt malig og kjelen stryking oppetter leggen kan ikke gamle katteelskere motstå. Fru Haglund var så glad i han at hun ringte og spurte om han var syk hvis hun ikke hadde sett han på et par dager.

Hadde han vært seint ute en kveld, brydde han seg svært lite om at vi hadde lagt oss. Han hadde full oversikt over hvor vi var og mjauet og hoppet på soveromsvinduet helt til vi slapp han inn.

Voksen og ganske så selvsikker.

Reservehjem skaffet han seg også i nærmiljøet. Mine foreldre bodde rett ved siden av oss, og hvis vi ikke var hjemme når han fant det for godt å komme hjem, gikk han dit, ble sluppet inn. Deretter slo han seg til ro på kattekrakken, som fremdeles sto ved siden av ovnen fra den tida de sjøl hadde katter.

Tigern ble ni år. En dag fikk han problemer med å gå. Dyrlege ble konsultert, og behandlig hjalp en stund. Allikevel måtte vi en dag bare ta hensyn til han og avlive han. Vi gråt, fru Haglund gråt, og heldigvis går det slik etter en stund, at vi klarte å finne fram godminnene igjen. Derfor undres jeg når folk sier at de ikke vil ha dyr mer enn en gang. De orker ikke sorgen sier de. Sorgen kan nok alle klare. Den er fæl og forferdelig når den er der, men vi er laga slik at vi greier den. Ellers kunne vi jo ikke levd. Jeg tenker på alt det gode mange går glipp av. Tiden sammen med dyra, og ikke minst gode minner. Jeg tror jeg skal skrive mer om dyra mine, for jeg kjenner at jeg blir glad av det.

En fantastisk kveld. Takk til Hedrum Historielag og beboerne i Kvisla. Takk for at dere bruker tid og energi på å skape en fantastisk St. Hansaften for så mange. Denne gangen lar jeg bildene tale for seg.

Årets lyseste og lengste dag. I dag skulle vi vel egentlig feiret midtsommer. Siden det er årets lyseste dag.  Vi feirer St Hans den 23 juni.   Det er også veldig fint.I fjor skrev jeg litt om dette. Jeg liker å leve i pakt med naturen og dens rytmer om jeg kan si det sånn. Personlig skal jeg feire midtsommer og kvelden på min måte. Først med en tur til Havna med kos på bakeriet. I kveld blir det mest sannsynlig Bøkeskogen med konsert med Larvik Storband .  Det kommer bare til å svinge. Ha en god midsommernatt. Til tirsdag blir det kanskje St. Hans feiring.

Et fantastisk ord. Slipp begeistringen løs, og du vil leve lenge i landet. I dag har jeg bestemt meg for at jeg skal la meg begeistre minst en gang om dagen. Egentlig vil jeg begeistres hele tida, for det er så godt, og nå vil jeg ha det godt. Akkurat nå om dagen er det masse å bli begeistret over. Naturen våkner til liv. Vakre farger omgir oss. Fra vinduet mitt ser jeg ut på syriner som knopper seg, en flammende gyllengul forsytiahekk , et gammelt høyt blomstrende morelltre. Det er ganske hvitt og står der og lyser opp, for akkurat nå er det grått i Larvik. Flott det også, for bakken og det som vokser nyter regndråpene. Det samme  gjør ugraset og jeg også, for jeg liker regn.

Noe annet som begeistrer er at jeg har skiftet skriveplass. Nå har jeg utsikt til omverdenenen  fra vinduet mot øst. Den er helt annerledes enn utsikten jeg hadde før.  Forandring fryder. Tidligere var utsikten  mot sør, og der var det mye sol mitt i fleisen til tider.

Jeg skal hente tilbake et gammelt utrykk som jeg brukte før i tida og det er:

“Jeg fryder meg” . Det er godt å si det igjen.

Jeg fryder meg over å sitte her å se ut i våren.

Jeg fryder meg over å kunne gå ut i hagen og arbeide der.

Jeg fryder meg over at jeg er meg og har evnen til å fryde meg.

Jeg fryder meg over gode venner.

Jeg fryder meg over familien min.

Jeg fryder meg over at jeg endrer på arbeidsrommet mitt disse dagene, og at jeg i morgen  skal legge inn mitt første bidrag  om Strengsdalboplassen på digitalt fortalt.

Jeg fryder meg fordi jeg har anledning til å skrive.

Det var i grunnen nok akkurat nå.

Ha en fin søndagskveld.

Det hjertet er fullt av renner munnen over med, sier et gammelt ordtak. Det betyr vel noe sånt som at vi prater mye om det som betyr noe for oss, noe vi er veldig glad i. Her på bloggen er det nok fingrene som renner over.

Akkurat nå er det våren og det fantastiske som skjer rundt meg i naturen som jeg renner over med. “ Nytt liv av daude gror .” skrev Elias Blix i den vakre  “No livnar det i lundar.”

Jeg tror sannelig jeg skriver den første strofen:

“No livnar det i lundar

no lauvast det i li.

Den heile skapning stundar

no fram til sumarstid.”

Er det ikke flott? Blodet bruser  når jeg leser dette, og sannelig livnar det i disse dager, både i lundar og andre steder.  Det siste tilhører privatlivet.

Ha en fin vårdag.

Tidligere har jeg fortalt  om  den gule og røde som møtte hverandre i skogen en høstdag. De lekte sammen og farget verdenen omkring seg  gul, oransje og rød. Da de var ferdige med den jobben falt de i søvn under et stor tre, og løvet falt ned over dem og skapte en god varm vinterdyne til dem.

For fjorten dager siden var de  våkne og lå og småsludret sammen. Egentlig kunne de tenke seg å stå opp og se seg litt om. Strekke litt på beina hadde også vært fint, for de ble litt slappe og dorske av å  ligge stille hele vinteren.

Dessverre var det noe som hindret dem i å komme ut, og det var et tykt teppe av snø som fremdeles lå over dem.  Den gangen var  teppet alt for tykt til å trenge igjennom, for  50 cm med snø klarte de ikke å forsere. Derfor besluttet de å slumre enda en stund.

For ca en uke siden  våknet de og oppdaget at det vite teppet, snøen, som har skilt dem fra omverdenen var borte. Endelig kunne de puste i frisk livgivende vårluft. De snur seg glade mot hverandre og ser plutselig veldig forbauset ut, for de  ser helt annerledes ut enn de gjorde, da de la seg til ro under de gode myke bladene i høst. De er ikke gule og røde lenger, men grønne. Lys, lys grønne er de.  Den lille gule har et  gult skjær i det grønne,  og den røde har en svakt rødlig teint. ” Så fin du er,”  sier de til hverandre.

Deretter har de bare en tanke i hodet, og det er lek og moro. Derfor drar de på jobb.  For nå skal de gi det som vokser og gror fargen sin tilbake. Aller først var det seljetrærne som fikk besøk. Gåsungene ble forandret fra grått til gult en vakker varm dag i forrige uke . På torsdag  var det visst. Nå etterpå har de vært over alt. De har jobba på spreng i bjerketrærne. Der ser det ut som de er i sammen den første tida, for bjerka blir rød før den springer ut, men så blir den grønn, fantastisk lys grønn, med litt gult skjær i.

Slik fortsetter de nå framover. Alle trær får et lite anstrøk av fargen deres. Noen steder i er de allerede ferdig med å farge trær og busker grønne. Andre steder holder de på for fullt om dagen slik som her hos oss.  Bøketreet utenfor vinduet mitt har store knopper som sikkert springer ut første varme dag.

Dessverre finnes det også steder i landet vårt  hvor  kong vinter fortsatt  har makta, men til slutt kommer de der også For de gir seg ikke. Hele landet skal bli grønt før de tar sommerferien  sin. Da slapper de  av noen måneder, før de igjen skifter farge til gult og rødt og  møter hverandre igjen en dag ut på høsten.

Påsken forbindes  i dag ofte med å lese kriminalromaner, spise appelsiner og se kriminalfilmer/serier på fjernsynet. Påsken er også kjærkomne fridager for svært mange av oss. Noen drar til fjells, men  de fleste fortrekker visst å tilbringe påska hjemme. En lokal avisspørrerunde her i Larvik viser i alle fall dette. Her  i heimen har det  vært mye verandaliv de siste dagene: Kosestundene blir  krydet med  små utrop som: –  Er de ikke vakre!? eller “nå har det smeltet her også! ” Ovasjonene gjelder løkplantene som kommer fram der snøen har smeltet.  Stor begeistring blir også vist når det dukker opp nye bare flekker der det var snø i går.  Tenk at vissent, tørt grass med litt råttent løv på kan spre slik en lykke.  Temperaturen er også til å leve med. Sist søndag var den høyeste temperaturmålingen 35,6 grader midt i solsteika  på verandaen og 13, 5 grader i skyggen på nordsida av skjulet. Snøen formelig renner bort.

Fordi jeg har ganske mye tid til disposisjon, all den tiden som finnes egentlig,  blir mye av den brukt til å tenke. Noen ganger er dette ganske fornøyelig, andre grader tuller jeg min inn i tankerekker, som det kan være svært så vanskelig å komme seg ut av. Derfor har jeg absolutt forståelse for ordtaket som sier at “Lediggang er roten til alt vondt”.  Det er utrolig hvor  mye styggedom et enkelt hode kan inneholde.  For tiden er jeg inne i en fredelig periode. Akkurat nå er det påsken og dens tradisjoner tankene dreier seg om.  

For eksempel tenker jeg på, at påsken flytter seg til forskjellige datoer hvert år. Det er dette som blir merkelig for meg. Særlig fordi vår påskefeiring er knyttet opp til spesifikke hendinger. Palmesøndag er jo dagen da Jesus red inn Jerusalem på en eselfole. Langfredag ble han korsfestet og 1. påskedag sto han opp fra graven.

 I fjor var Langfredag den 22. mars. I år er Langfredag den10. april. Jeg skjønner ikke helt dette her, for Jesus ble jo hengt på korset en bestemt dag. Ikke på en dag som flytter seg fra år til år. Dette har jeg grunnet over siden jeg var jentunge, og jeg kommer vel aldri til å få noe svar på hvilken dato det var da Jesus ble korfestet. Jeg skulle ønske  at påsken kunne vært på en bestemt dag hvert år sånn som julaften. Julaften er 24. desember, og slik er det med den saken. Enkelt og greit, og det er lett å akseptere. At påska flytter seg med opptil nesten 4 uker er vanskelig å godta for meg.  Det blir jo til at den datoen som er høytidsdag det ene året , viser seg å være en ganske alminnelig hverdag året etter. For meg blir dette ulogisk.

Jeg mener ikke å såre noen, eller å være blasfemisk, for jeg har egentlig  sans for påskebudskapet.

God Påske

Hvem skulle trodd det? I dag skriver jeg min 100. innlegg.  Jeg  gratulerer herved meg sjøl med dette lille jubileet. For ett år siden visste jeg knapt hva en blogg var, og jeg var veldig stolt da jeg tok beslutningen om å begynne å skrive den 30. april 2008. Denne dagen hadde jeg besøk av Maiken, mitt eldste barnebarn, og det var hun som logget meg inn  på wordpress og opprettet den nye bloggen min som skulle hete “mormormedde8ungene” .

Jeg følte at jeg måtte forklare navnevalget mitt, og det skrev jeg om her.

Undertittelen “Grethes grublerier” er også kommet fra Maikens tankeverden. Tusen takk lille venn.

At jeg skulle skrive på nettet, var som sagt totalt fremmed og utenkelig for meg fram til da. Jeg satt jo og skriblet litt her på PC-en, men det var bare meg sjøl som  leste skriveriene mine, som jeg alltid har kalt dem. Noen ganger tok jeg mot til meg og viste det til Tor. Han sa at det var bra og fint og slikt. I tillegg oppmuntret han meg til å skrive mer. ”Sånn man sier til hverandre for å være hyggelig”, tenkte jeg da.

Etter som tiden har gått, har jeg fått flere faste lesere, flere som skriver oppmuntrende ord til meg.  Jeg har nevnt det før- det varmer, og jeg blir glad og stolt. Et ord som jeg tør å bruke nå. Dessuten har jeg blitt kjent med mange også, mange som inspirerer, og som jeg får lærdom fra.

Jeg begynte veldig forsiktig. Følte vel at jeg nesten trengte meg på. Pussig hvilke tanker man kan ha i hodet. Jeg merker godt at jeg har vokst opp i en annen tid. En tid da man ikke skulle stille seg sjøl i fokus. Heldigvis går det an å endre seg, sjøl om man er blitt godt voksen. Jeg takker skrivinga for det.

Derfor har jeg nå tenkt å lenke til noen gamle innlegg som jeg er glad i,  og som bare jeg har skrevet. Rein egotripp med andre ord.  Noen innlegg som jeg synes representerer meg. Jeg har bestemt meg for å plukke ut fem. Jeg driver med sjøldigging.  Hvordan skal dette ende?  

1. Oppdagelse
2.  St. Hansaften
3.  Morgentåke
4.  Virkelighetsflukt
5.  Bare en bagatell

Sånn er det å digge seg sjøl. Egentlig er det godt, veldig godt når jeg kjenner godt etter.  Dette ble mye godt og godt skal livet være. Ha det godt du også.

Hun løper rundt på stranda og plukker stein. Røde, sorte, hvite og  steiner i alle gråtoner. Fra den lyseste sandgrå til mørk antrasitt. Det er så mange steiner å velge i på stranda, og de ligger strødd bortover og lager skapertrang i et ungt banehode.

”Mamma. Se hva jeg lager. ”Hun roper stolt og glad og prøver å påkalle moras oppmerksomhet. Allikevel har hun ikke tid til å registrere om mora svarer eller ikke, for hun er alt for engasjert i steinplukkinga. Alle de vakre steinene som ligger strødd utover den enorme sandstranda – hun må bare ta på dem og plukke dem opp.

 I begynnelsen tar hun en stein av gangen, og går tilbake til utgangspunktet. Der legger hun steinene fra seg i en sirkel, og det ser ut som hun bygger en labyrint. Etter hvert blir det færre steiner like i nærheten av byggverket. Det blir lengre vei å bære, og da tar hun med seg flere steiner av gangen, for det skal bygges mer. Noe som skal vise at hun har vært her. Grunnmuren er ferdig, og det skal bli et liten, borg. Nei en stor borg skal det bli. Det bestemmer hun her og nå. En stor borg som  kan vise fram at hun var her og bygde. Hun bærer stein og bygger, bærer stein og bygger. Fram og tilbake går de små beina. Byggverket blir høyere og høyere, men aktiviteten til den lille avtar ikke. Hun bærer flere steiner og bygger høyere og høyere.

Mora er opptatt med sitt. Hun står også bøyd og graver i sanda. Hva hun er opptatt med er litt vanskelig å få fått på. Men hun graver i sanden med bare fingrene. Det er jo mulig at hun også leiter etter steiner. Kanskje de er sjeldnere de steinene som ikke ligger oppe i dagen. Det merkelige er at hun overhodet ikke verken bifaller eller betrakter datteras byggverk.

 Plutselig reiser mora seg og forsetter videre bortover stranda, uten så mye som å kaste et blikk på verken dattera eller skaperverket. Dattera prøver å påkalle moras oppmerksomhet ved å rope på henne, men til ingen nytte.Til slutt er mora så langt borte, at det blir utrygt å være aleine igjen på byggeplassen. Gråtende tar jentungen beina fatt, og løper det hun kan med de små korte beina for å nå mora igjen. Den vesle jenta løper, løper, roper og snubler, og etter en lang og forferdelig stund når hun mora igjen. Jeg ser at hun fortvilet prøver å få tak i ei hand, men hun klarer ikke det. Mora strener bare raskt bortover uten å ense den lille. Dattera snufser og gråter, og de to forsvinner til slutt langt borte på stranda.

Tilbake står en påbegynt borg, som i et lite øyeblikk i et lite liv var en stolthet og glede, og en eldre betrakter som undrer seg over hvor forskjellige vi mennesker kan være.

Ser at Siv Jensen støtter rasistutpill om Willoch. Stakkars jente! Jeg lurer på om hun har fått for mange sjokk og skuffelser. Det kan jo ta på et lite menneske det.

Med utsikt fra arbeidsplassen min  i en av Larviks stille gater, opplever jeg en svært stille og rolig nyttårsdag. Ingen trafikk, bare noen fotgjengere rusler forbi. Jeg starter 2009 nesten som jeg avsluttet 2008, med et gammelt kort.   Dette er fra 1920 tallet. Kortet er sendt fra min far til hans mor. Dette blir det siste kortet på en stund.

2008 endte opp i et fyrverkeri som jeg knapt har sett maken til. Forbudet til tross. Jeg må innrømme at jeg syntes det var flott.  De nye batteriene skapte et vakkert komponert fyrverkeri om jeg kan kalle det noe sånt.

Allikevel synes jeg det er galskap å bruke millioner av kroner på noe så unyttig. Sikkert noen som er både enig og uenig i dette også.

Tilbake til stillheten. Ikke et vindpust i dag, ikke den minste bevegelse i en liten kvist i dag. Bare stille . Sola prøvde seg litt på formiddagen og gav løfte om at den også kommer til å glede oss i 2009. 

 På samme tidspunkt som sola sa et glødene takk for seg i går, og  samtidig laget sitt eget korte fyrverkeri   i det den tok kvelden,  dukket en månesigd opp mellom skylaget i dag. En smal nymåne opp  lyste forsiktig opp mellom skyene i noen få minutter. Deretter forsvant den. Det var et flott lite øyeblikk.  Nå skal jeg nyte resten av første nyttårsdagsstillheten. Noen ganger trenger man det. I morgen er det hverdag igjen. Det blir også fint.

Tenk om vi kunne ønske et godt nytt år til alle, og at det ville skje. Jeg mener alle. Ikke bare våre nærmeste, men alle som bor på denne jorda vår. En utopisk tanke, men allikevel.

Mange ganger sitter jeg og tenker. Tenker på så mye og mangt . Lurer på hvorfor det blir så mange tanker og lite handlinger  etter hvert. 

Jeg føler at jeg går sakte, veldig sakte. Kruttet er brukt opp på en måte. Allikevel får jeg gjort en del sjøl om jeg går sakte, for jeg har jo all den tida som fins. Tenk på det dere. All den tida som fins.  Noe så flott, for det er det ikke alle som har. Noen har ikke tid i det hele tatt. I allefall sier de det. Stakkars dem tenker jeg da. Tenk ikke å  ha tid . Det er synd på dem tenker jeg da, og  begynner  å lure på hva de har i stedet. I stedet for tid, mener jeg.

Noen sier, for eksempel at de har det travelt, også står de der og forteller ganske lenge hvor travelt de har det. Det har de tid til. Andre har ikke tid til å fortelle at de har det travelt  engang og bare farer av gårde. De har sikkert lite tid. Det virker  i hvertfall sånn.

Nå før jul har mange nesten ikke tid til å lage jul engang. Ialle fall sier noen pressefolk det. Vet du hva. Jeg tror de pressefolka skrønær litt noen ganger, for de folka jeg kjenner, de tar seg tid til å kose seg litt før jul de. Jula kommer den sier de, og det er helt sikkert.  Hvert år kommer julekvelden. Engang kom den på kjærringa. For hvor skulle ellers dette utrykket kommet fra. Det har jeg også lurt på.

skinner ei bleik desembersol  inn gjennom vinduet mitt.

sitter ei skjære på pipa  hos naboen og vipper med stjerten.

ser jeg ut på et vinterhvitt landskap som har gjort tilværelsen ganske lys og trivelig noen dager.

gleder jeg meg til en spontantur til Strømstad med Tor.

ser jeg hvor upussa vinduene mine er. Jeg vet at jeg burde gjort litt husarbeide, men tror at jeg har bedre av å komme meg litt ut.

tenker jeg på hvor mye jeg har å være glad for

kjenner jeg gleden brer seg i kroppen og jeg smiler

for at jeg kan oppleve det som er fint rundt meg med sansene mine.

Det kribler litt i kroppen i dag. Mormor skal ut og være barnevakt i helgen. For fire flotte gutter. Foreldrene skal på ut på bøljan blå med Color Fantasy og har liten lyst til at de unge håpefulle skal være aleine hjemme. De er i alderen 15 til 3, derfor skjønner jeg dette godt. 

Nå sitter jeg her ganske anspent og føler meg  usikker.  Skulle tro det er første gang, men dette har  jeg jo gjort mange, mange  ganger tidligere. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg er redd, for det er det jeg er. Redd for at jeg ikke skal klare det. Klare hva da? spør stemmen inne i meg. Å være der og ikke få det til, for jeg er redd for at det skal skje noe.  “Hva er du redd for skal skje?” spør stemmen igjen. Her kommer problemet. Jeg er så redd for at det skal skje en ulykke, men det kan jo skje selv om jeg ikke er der. Jeg blir nesten ergerlig på meg sjøl, fordi jeg drasser med meg denne destruktive tanken.  Redselen for at noe vondt skal skje, mener jeg.  Jeg har nok fått et varig mèn etter brannnatta på Gumserød, for jeg er nok mer redd for at noe galt skal hende med dem som står nær meg enn mange andre er. Tror jeg da. Eller er det vanlig besteforeldreproblem?

Nei, nå får jeg riste tungsinnet av meg og ta fram det gode lettsinnet.  Jeg er kjempepriviligert som skal være sammen med fire gode gutter som jeg er veldig glad. Vi har en hel helg til disposisjon bare vi fire. Vi skal kose oss sammen og lage god mat. Vi har det flott sammen, har gode samtaler, og de stiller mange spørsmål-for de lurer på masse- og i mange tilfelle kan jeg svære. “Mormor har du et leksikon inne i hue?” spurte eldstemann Eirik for et par år siden. Setningen foran har jeg aldri tort å si til noen før, for jeg har vokst opp med  “Av selvskryt lukter det”, men nå torte jeg å skrive det.

Er det digresjon dette blir kalt når man sporer litt av slik som dette?

Det hjalp å skrive av seg av tungsinnet, og nå klarer jeg å glede meg. En varm dyp glede sprer seg nå, for jeg tenker på at jeg er usigelig  heldig som har mine 8 barnebarn som jeg er svært glad i. Samtidig vet jeg at de også er veldig glad i meg.  Allikevel er det fineste i denne sammenhengen, at de to jeg nevnte først, foreldrene, får et par dager sammen med hverandre og får tid til å være kjærester. Det er viktig det.

God helg til dere alle. Nå reiser jeg snart 

“Nå selger vi båten, vi orker ikke mer”. Frustrasjonen var stor og dyp. Det var seint på høsten, og på en ettermiddagstur,  hadde vi oppdaget at båten vår lå nesten under vann nede ved brygga. Egentlig hadde vi tenkt å ta den opp for lenge siden. Men naboen hadde tryglet og bedt om at vi måtte ha den liggende ute, for naboen var så inderlig glad i å fiske. Dessuten hadde han  lovt at han skulle se etter båten hver dag og øse den når det kom nedbør.

Nå var bade båten og begeret fulle.  Noen måneders irritasjon og sinne fikk fritt utløp. Det var godt vi var alene og ingen kunne høre oss, for vi snakket med ganske store bokstaver da vi kom hjem.

Om våren hadde vi kjøpt oss båt. En liten åpen båt med en liten påhengsmotor. Akkurat passe stor slik at vi kunne komme oss en liten tur på sjøen. Vi hadde også tenkt å bruke den for å fiske litt og dra på øyturer. Like i nærheten av der vi bodde var det ei vakker øy  med en fantastisk sandstrand.  Lenge hadde vi ønsket å reise dit med ungene, men fordi vi ikke hadde noen båt, ble det alltid med tanken. Nå skulle drømmen bli en realitet. Vi gledet oss som småunger sammen med småungene våre.

Like etter at vi hadde kjøpt båten og ut over forsommeren brukte vi båten mye, og vi koste oss masse på dette nye stedet. Øya var lett å legge inntil, og  det var godt å ligge der i sola. Samtidig var det fint for ungene.  Hver gang vi var der, traff vi også noen kjente, som vi kunne kose oss sammen med.

Etter som ukene gikk, syntes vi at det ble litt mye planlegging hver gang vi skulle ta oss et bad. Vi bodde like i nærheten av ei fin strand, og vi begynte å bruke denne mer, slik vi hadde gjort  tidligere. Dette ble observert av naboen vår, som spurte om det var mulig å låne båten noen timer en dag. Vi syntes det var hyggelig at det gikk an å dele godene, og svarte at det var bra at båten ble brukt.

Lånene av båten ble hyppigere og hyppigere, og utover sommeren var det naboen som brukte båten mest. En ettermiddag kom nabofruen inn i hagen vår, og sa at hun  gjerne ville snakke med  oss om en sak. Jo, hun lurte på om ikke vi  kunne si i fra dagen i forveien, om vi skulle bruke  båten vår eller ikke.  Det hadde vært så greit for dem å kunne planlegge litt, og da kunne de jo også være på øya noen dager. Litt forbauset svarte vi at vi ikke kunne gjøre det. Vi prøvde å forklare at vi ville ha anledning til å bruke båten når vi selv ønsket. Fruen ble litt snurt, men kunne jo ikke akkurat si noe. Naboene fortsatte å bruke båten masse. Til slutt følte vi at vi nesten måtte spørre å låne vår egen båt.

En lørdag på seinsommeren  kom nabofruen innom igjen for å spørre om  det var mulig å låne båten dagen etter. Vi svarte som sant var at vi ventet besøk  av noen venner,  og hadde tenkt å ta dem med på øytur neste dag. Dessverre kom  vennene seint på søndagen,  og vi skjønte at det  ble liten tid til å dra øytur. Et raskt rådsmøte bestemte at det ble grilling på terrassen i stedet. Ingen skjenket båten en tanke. Sommerettermiddagen var god, og alle koste seg.  Ungen lekte på plenen og hadde det også svært så bra.

Plutselig blir idyllen brutt da nabofruen kommer brasende gjennom hekken.   Hun var morsk i ansiktet og lirte av seg en lang tirade med sinte ord. Her kom det  blant annet kom fram, at det var utrolig dårlig gjort å ikke si fra at vi ikke skulle bruke båten allikevel. Vi ble ganske forundret og mistet egentlig både munn og mæle.  Et lite innsmett og et forsøk på å fortelle at vi ikke visste  før ut på ettermiddagen - at vi ikke skulle bruke båten falt ikke i god jord. Damen gikk fnysende ut av hagen. Vi blei så paffe at vi ikke fikk sagt noe.

Etterpå satt vi  igjen med undring, sinne og mange spørsmål. Har vi ikke  lenger eiendomsrett til vår egen båt? –  var nok det som var mest sentralt. Skal vi be om unnskyldning for at vi ikke sier fra til naboen fordi vi ikke bruker vår egen båt? Er ikke dette urimelig? Det er jo vår båt! Dette blir for dumt.

Da høsten kom, og det ble tid for å ta opp båten spurte naboen om ikke den kunne ligge ute. Han var som sagt glad i å fiske og skulle passe godt på den. Vi samtykket i dette og båten ble liggende ute til nærmere jul.

Så kom dagen da vi gikk en tur og fant båten liggende nesten under vann. Nok er nok.  Båten ble hentet og satt på bukker i hagen. I løpet av vinteren besluttet vi at båten skulle selges, og den ble solgt våren etter.  Naboen fikk tilbud om å kjøpe, men ville ikke.

Hr. Simonsen må ha meg tilgitt.

Nå skriver jeg  Bøkeskogen, men sier bøkeskauen eller bokeskauen. Noe forvirret ? Enig. For det blir vanskelig noen ganger, når man skal følge stedets skikker når det gjelder stedsnavn.  En faktor som gjør det ekstra vanskelig her i Larvik, er at  de som bor på stedet ikke er innbyrdes enige om hva denna skauen skal hetta. For betegnesler er individuelle.   Kjært barn har mange navn. Derfor er betegnelsen skov, skog eller skau.  For alle har jo forfedre som sa det på sin måte. Ergo er forfedrenes måte riktig.

Sjøl har jeg også min måte å snakke om bokeskauen på. Egentlig er det rett for meg å si bokeskauen, for det sa vi i Strengsdal på Nøtterøy der jeg vokste opp. Entallsbetegnelsen som jeg bruker  på disse vakre trærne har jeg også tilbake fra min barndom. Det het ei bok- bestemt form entall var boka.  Så vidt jeg kan huske var det en del ganger vi snakka forbi hverandre når jeg snakka om ei bok.  Jeg både leste og klatra i boka, men for de aller fleste var ei bok noe helt annet enn et tre.

Noen som bodde innover på øya sa nok bøketre og bøketrær. Jeg som kom fra de ytre støk, syntes det hørtes litt jålete ut med bøketre og bøketrærne. Det var for de som snakka fint, og det gjorde ikke vi ytterst på øya.

For ei bok, treet altså, fulgte helt spesielle grammatikalske bøyningsregler. Det skulle ikke forundre meg om disse reglene var  hjemmelaga. Jeg husker at det bestandig var vanskelig  finne flertallsbetegnelsen på dissa trærna.  Det het som sagt ei bok- boka.  Bok hadde i grunnen ikke noe flertallsform, og det skulle ikke mange trær til før jeg kalte det en bokeskau.  Boker og bokene blei nok brukt av de gamle. Faren min sa det,  men han var lite  borti bøker.  Nei dette henger ikke på greip. Nå stopper jeg, for nå har jeg rota meg bort til de grader.

Egentlig hadde det vært lettere om disse trærne aldri hadde blitt planta her i Vestfold. Det er mye enklere å ha dem i Danmark, for der er de jo bøketrær og man spaserer eller promenerer i skoven.

Tanken var jo egentlig bare å  prøve å legge ut noen fine høstbilder fra en vakker skau i Larvik.

Hun løper lekende og lett. Håret flagrer som en sky rundt henne. Hvorfor hun løper vet hun ikke. Det var bare så inderlig masse energi og glede som måtte ut.

Hun løper og løper. Etter en stund får hun lyst til å juble, juble mot fjellene, mot havet og mot menneskene hun møter. Smilet dekker hele fjeset. Øynene glitrer og kroppen bruser. Den ikke bare bruser, men føles så inderlig lett, myk og samarbeidsvillig.

Hun vet heller ikke hvor hun skal, har ikke noe mål for løpingen, bare sprudler fram i terrenget. Hun kjenner hvordan kroppen våkner og får lyst til å løpe enda fortere. Farten settes opp og tankene vil også være med. For tankene er også ute og løper. Det er gode tanker, tanker som gir henne enda mer energi. Tanker  om ting hun skal gjøre når hun kommer tilbake igjen.

Deilig å kjenne musklene arbeide, deilig å kjenne bruset i blodet. Hun løper lenge, kjenner at åndedragene etter hvert blir hivende og korte. Kroppen sier fra at det er nok på tide å ta en pause. Hun vil sette seg ned og ta en hvil. Sansene er åpne for naturinntrykk.

Hun slår av tredemølla, er tilbake i virkeligheten igjen og går i dusjen.

Idag var jeg tidlig oppe, jeg var så tidlig oppe at hele verdenen rundt meg var innhyllet i tåke. Gjennom tåkesløret kunne jeg skimte sola oppe i alt det lodne, myke og grå. En fantastisk morgenstemning.

Plutselig var jeg mange år tilbake. En julimorgen på 1980 tallet fikk jeg være med far ut å fiske. Far hadde ei rosjekte liggende i Strengsdal, nede ved Vrengen. Vi hadde avtalt å dra tidlig ut, og for far var tidlig ca klokka fem om morgenen. Han hadde vel tenkt seg ennå tidligere, men jeg fikk forhandla meg fram til fem. På den tiden hadde jeg ikke noen problemer med å komme meg opp tidlig, og jeg gledet meg til å bli med. Jeg hadde allerede dengang og har fremdeles, mange gode minner om hyggelige fisketurer, sammen med far fra barndommen.

Som vanlig sykla vi ned til Vrengen. Hjemmefra brukte vi ca fem minutter ned til brygga der båten lå.

Et inntrykk som har spikret seg fast fra denne morgenstunden var været. Det var kjølig, ikke et vindpust, tjukk tåke, og vi måtte kle godt på oss. Vi kunne bare se noen meter utpå. Fordi far fisket stort sett bare noen meter fra land, bestemte vi oss for å dra ut. Far løste opp for- og akterfestet og satte seg til årene.

Det var stille denne tidlige morgenen, og det eneste vi hørte var lyden fra årene, og den hørtes knapt. Far var flink til å ro og plasket ikke med årene. Kun et lite skulp kunne høres hver gang han satte årebladene ned i vannet.

Vi valgte å dregge opp denne dagen, for da dreiv vi ikke av. I Vrengen er strømmen sterk, og hvis en skal ligge på samme plassen er en nødt til å dregge opp.

Jeg satt på aktertofta og kunne se far og båten, men ikke noe mer. Bak far var det en hvit verden. En verden så helt annerledes enn virkeligheten. Hvor var det blitt av Vrengen og landskapet rundt? Det var bare far, sjekta, noe fiskeutstyr og meg i hele verden. Egentlig en helt uvirkelig stund. Det var fint.

Vi snakket ikke mye, men vi opplevde dette sammen, og fisketuren skapte et varig minne. Et sterkt, godt minne. Mange ganger har jeg tenkt på denne morgenen som sitter igjen som en av mine beste stunder. Kan hende er det fordi jeg hadde kameraet med. Jeg husker ikke hvordan fangsten ble. Vi fikk vel noen pinnær som far kalte det.

Tenk om jeg kunne skrive noe riktig flott og feiende. Noe som alle bare måtte lese. Tenk å få leseren til å ønske at dette her må aldri stanse, dette må jeg bare lese mere av. Boltre meg i flotte setninger, spesielle og oppsiktsvekkende meninger og synspunkter. Være enestående, strålende. Tankerekkene bare renner ut i fingrene mine og over til tastaturet, gjennomtenkte og velformulerte.

Etterpå kan jeg  betrakte det fantastiske resultatet, briske meg og si: – Se dette unike, det har bare kommet  innenfra. Innenfra meg. Hvilken kilde jeg er utstyrt med.  Måtte den aldri renne tom.

Det er lov å drømme.

I dag  skal jeg bare skrive de tankene som kommer. Det første som detter inn er gleden ved å konstatere at det var 18.5 grader i skyggen da jeg sto opp klokka halv åtte. Det blåser litt, men det er deilig, ellers  blir dagen veldig varm. 

Her var det ikke mye å hente. Tomt hode i dag ser det ut til. Kanskje jeg skal legge planer for noen gjøremål for dagen. Tomt her også. Har alle tanker og ideer forlatt meg i løpet av natten? Det må da være noe, en bitte liten ide, eller tanke ett eller annet sted inne i toppetasjen, men tomt, tomt, tomt. Hvis du fremdeles henger med synes jeg du er tapper, for dette blir ikke mye morsomt. 

 Ja, ja. Sånn kan det gå.

En dag ble jeg bedt om å skrive mer. – Nå når du har fått så god tid så burde du skrive mer, sa fetteren min Tore Paulsen til meg. Jeg traff han uten for Coop på Borgheim på Nøtterøy  en dag. Jeg skrive mer. Hvorfor det liksom?  Jeg liker å skrive, men hvorfor skal folk gidde å lese det jeg skriver. Jeg må jo ha noe å skrive om. Hva slags  tema skal jeg velge? Hva er det som opptar meg?

Jeg prøver å følge med på  nyheter og debattprogrammer på tv, men undrer meg stadig over hva som regnes som nyheter. Det samme gjelder debattprogrammer. Jeg skjønner ikke helt at vi har det så fælt som det framkommer mange ganger. Egentlig er jeg blitt nesten allergisk ovenfor det som i dag blir betegnet som nyheter. For meg er det en orgie i elendighet.

Jeg bare undres: Går det ikke an å se det vakre som omgir oss? Senest i går kjørte jeg ned fra Nøtterøy til Larvik hvor jeg i dag er bosatt. Jeg foretrekker å kjøre gamle E-18. Da kan jeg kjøre litt saktere, stoppe langs veien og beundre det vakre landskapet som kan sees fra raet.

Strålende ettermiddagssol over dampende jorder gjorde opplevelsen meget sterk. Et etterlengtet regnvær sørget for dette.

Som du sikkert ser så skaper den ene tanken en ny assosiasjon som igjen fører med seg en helt ny tanke fra en helt annen sammenheng. Det går da ikke an å skrive når tankene hopper sånn. Eller gjør det? Hvem har sagt at det ikke går an å sitte og skrive ord på en pc slik som jeg gjør nå. Hvorfor i hule heiteste skal det vare sammenheng bestandig?

Jeg sitter nå og venter på den neste tankerekken som faller inn i hodet mitt. Nå må den snart komme for nå er jeg snart ferdig med denne tankerekken. Stresser jeg – det kan se slik ut.

Er det tomt i hodet? Nei da, det er det ikke. Der kom en hvit sky opp i horisonten. Hva vil den utvikle seg til mon tro – en okse, en eplehage eller et fantasidyr.  Den utviklet seg ikke i det hele tatt. Den ble bare en flopp egentlig.

Tanker hva er nå det for noe? Tanker dukker opp i hodet mitt hele dagen. Mange av dem er morsomme. Enda flere er kreative. Noen ganger bobler jeg over av ideer, andre ganger er det idétørke. Nå er det ustrukturert og rotete. Hvor løper du til nå lille tanke? Kanskje trenger du en liten pause. Surre- surre -  ikke noe bestemt dukker opp. Senk skuldrene og pust dypt.

Jeg får skrive en liste over gjøremål i dag , ta morgenturen min, og kanskje skrive litt seinere. Det virker som om rotet i hodet mitt kommer til å vare en stund. ­J

I dag så jeg regnbuen. Egentlig var det ikke noen regnbue, men det var regnbuefarger i dråpene fra et jordvanningsanlegg. Fargene var usedvanlig sterke og klare. Selvfølgelig et slikt øyeblikk som sa: “At jeg ikke tok med meg kamera.”  Kanskje jeg lærer en gang, når jeg blir 70 . Det er godt å se regnbue, for det assosieres med vann. Jeg lengter etter vann, ikke for det, jeg synes det er flott med fint, varmt vær. Allikevel er jeg nok mere glad i vått, fuktig vær selv om kroppen min synes det er pyton. Her er det ikke mye samsvar mellom psyke og fysikk.

Nå skal jeg legge meg . God natt til alle som jeg er glad i. God natt til dere jeg ikke kjenner også. En god natt er noe av det beste som kan skje oss.