Jeg har fått et intest behov for å fjerne støy fra livet mitt. Det er akkurat som at hodet mitt er fullt, og at jeg ikke har plass til mer akkurat nå. Jeg orker ikke alle inntrykkene, all samvittigheten, alle forpliktelsene. Jeg har liksom mer enn nok med å takle livet, om ikke det stadig skal forstyrres av bråk, rot, internett.

Det er lenge siden jeg satt ved “delete account”-knappen på Twitter. Det er lenge siden jeg trykket på den, men så avbrøt det hele – i håp om at jeg skulle få tilbake den gode følelsen jeg hadde tidligere. Den følelsen har ikke kommet. Twitter ble altfor mye, altfor mange, altfor lett. Jeg skrev ting der jeg aldri ville skrevet her, og ihvertfall ikke på Facebook. Jeg skrev ting jeg aldri ville sagt til sjefen, en fremtidig kjæreste eller noen av foreldrene på jobb. Og jeg greide liksom ikke å skjønne at 460 folk kunne lese det.

Nå skåner jeg meg selv. Jeg har trykket på knappen, og Twitter er historie.

Det var som om jeg fikk en stein i magen. Så mye fint jeg har fått pga. Twitter! Jeg har lært masse, jeg har møtt gode mennesker, jeg har flørtet, jeg har ledd, jeg har grått, jeg har delt. Ja, dere skjønner. En periode var liksom alt jeg sa “på Twitter var det en som skrev at…”

Men det er ikke slik lenger. Og steinen var ikke så tung, og den var defninitivt ikke tung så lenge. Jeg føler meg lettet nå. En mindre ting å bekymre seg over, en mindre ting å utlevere seg på.

Jeg sletter venner på Facebook også. Og mange har fått begrenset tilgang til hva de kan se. Jeg er lett, lett, lett.

Og jeg tror dette er den eneste måten jeg kan la Mirakel fortsette å leve på. Bloggen er det siste jeg fjerner, og jeg håper jeg aldri kommer dit.

Man kan ikke se denne uten å bli berørt. Det er så ubeskrivelig vakkert.

Legg merke til hun smellvakre med det gode budskapet. Hun dukker opp sånn ca. 1:11 (!).

Den flotte Thomas Moen gjør noe vakkert. Han ønsker at vi skal ta bilde av oss selv sammen med et budskap vi ønsker å dele med verden. Jeg elsker det.

Her er mitt bidrag:

Og nå er det deres tur. Hvem som helst, alle som har noe på hjertet. Vis det frem.

Hun er en slik som ofte leker med dukker, og som elsker å bli lest for. Hun er stille, rolig, og hun lager sjelden eller aldri bråk. Hun gjør nesten alltid som hun skal, hun er pliktoppfyllende, omsorgsfull, snill og god. En flink pike. Litt slik jeg var da jeg var liten, kanskje.

Vi har vært på eventyr sammen. Vi møtte Fritjof, en liten flue som satt på veggen utenfor kjøkkenet, og som hvisket så lavt at bare voksne kunne høre han. Han var egentlig på vei til Syden, sa han, slik fuglene er. Men så fløy han litt feil, og han hadde mistet kofferten sin, og han var fortvilet. Vi måtte fortelle at han hadde endt i Norge, og vi måtte si at dette ikke var noe lurt sted å være nå. Her ville det bli kaldt og ekkelt, sa vi. Vi pekte ut hvor han burde fly, og begge vinket når han begynte den lange reisen. Etterpå løp vi på jakt etter revespor. Hun fant mange spor, hele tiden, og hun husket plutselig at hun hadde møtt reven natten før, da hun var i barnehagen sammen med moren og faren. Jeg husket plutselig at jeg også var der da, men at vi ikke hadde møttes fordi vi var på forskjellig side av huset.

Senere, noen dager kanskje, sto hun plutselig foran meg.

“Hei”, sier hun. “Hei”, svarer jeg, og jeg bruker navnet hennes, smiler og rufser henne i håret. Jeg pleier ofte å gjøre det. “Er det lenge siden du har sett meg i dag?”, spør hun, og jeg svarer at “Ja, nå er det jammen lenge siden jeg har sett deg, jeg har lurt på hvor du har vært, jeg har tenkt på deg!”, også tar jeg en klem av henne, og sier at det er godt å se henne igjen.

Hun har begynt å gjøre det ofte. Nesten hver dag. Hun sier ikke alltid hei, noen ganger står hun bare foran meg, før hun spør “Er det lenge siden du har sett meg i dag?”

Og jeg vet at hun ber om å bli sett.

Han var alt jeg hadde drømt om. Eller kanskje det jeg ikke hadde drømt om. Noe  annerledes, nytt, noe jeg aldri hadde tenkt var mulig. På en måte. Jeg vet ikke helt. Alt jeg vet er at jeg kom til meg selv etterpå. Det var mørkt, og jeg var sårbar. Jeg blir det, litt lei meg, når jeg skjønner at det snart skal ta slutt. Jeg merker det i hele rommet. Det blir litt kaldere, litt mer utrygt. Jeg lukker meg igjen, bittelitt, for jeg merker at alt er på vei til å forandres.

Jeg ville ikke si for mye, så jeg holdt han. Hardt. Jeg klemte, begravde ansiktet mitt i halsen hans, og jeg sa ingenting. Kjente lukten av parfymen, ville forsøke å huske, gjøre så jeg aldri ville glemme. Oss to, den kvelden.

Jeg visste at øynene mine ville fortelle alt, så jeg lukket de hardt igjen. Selv om jeg visste at han, bare i løpet av den korte tiden vår sammen, allerede hadde sett det meste. Han var en slik som åpnet meg. Fikk frem alt det jeg forsøker å gjemme, det jeg vil spare til den jeg vet blir min.

Jeg var redd for å glemme, så jeg åpnet øyene. Jeg måtte se litt til, måtte forsøke å huske alt dette. Jeg ville se nok til at jeg kunne lukke øynene igjen og allikevel se han, allikevel kjenne de følelsene, sommerfuglene, alt det som så sjelden kommer.

Og han så på meg, og jeg så at han leste. En åpen bok.

Han spurte hva jeg tenkte på, og jeg greide ikke å hindre det. Ærligheten, åpenheten, håpet. Jeg greide ikke å lyve, for øynene mine hadde alt sagt det.

“Jeg skulle ønske vi kunne hatt mer tid sammen”, sa jeg. Og jeg visste at det var begynnelsen på slutten.

“Å bli sterk skal være vondt”, sier jeg til meg selv, “det er nettopp sånn man blir sterk”.

Jeg sitter ute. Det er mørkt, og jeg er alene. Jeg tar lange trekk av sigaretten min, trøster meg litt med den. Den får meg til å puste. Ellers kjennes det som om jeg ikke får det til, det å puste. Det er som om magen er fylt med en stor og svart klump, og at det ikke er plass til noe annet der. Den kan ligne på en ball av aske, den klumpen. Halsen er sår, og det kjennes ut som jeg kommer til å gråte. Jeg kniper hardt igjen øynene. Sitter slik en stund, før munnen vrenger seg litt. Nedover, gråtemunn. Jeg åpner øynene, kjenner at det vil være greit å gråte. Men de er tåreløse, det eneste som kommer er noen tørre hulk.

Jeg får ikke gråte.

Jeg stumper røyken. Slukker nøye hver minste glo, har det ikke travelt. Forsøker å tenke på hva jeg skal gjøre, men er liksom lammet.  Det eneste jeg greier er å kjenne etter hvilke følelser jeg har. Jeg kjenner igjen sinne, sorg, redsel og skam. Det er de aller verste følelsene jeg vet om. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dem.

Men jeg vet at det blir bedre for hvert minutt, at det er nå styrken skapes.

Jeg reiser meg. Bruker god tid. “Inn, så vil dagene, kveldene, nettene gå, og jeg kan snart ha blitt sterk”, tenker jeg.

Det blir bedre snart.

Jeg leser Paulo Coelho med stor iver hver høst/vinter. Han er blant mye annen god livsvisdom opptatt av at vi skal finne vårt indre barn.

Vi skal legge vekk bekymringer og selvopptatthet, og vi skal leke. Slippe oss løs, være fri, finne frem til den barnslige gleden man hadde da man var liten.

Mitt indre barn har nok vært ganske vanskjøttet.

Som barn likte jeg best å sitte stille. Jeg tegnet, leste eller lekte med dukker. Jeg var ikke spesiell vill av meg, jeg kan bare huske èn gang jeg torde å klatre i tre. Da satte jeg fast foten min, og mamma måtte komme fra jobb for å få meg ned. Ellers lekte jeg og søsteren min at vi kolliderte med sykkel, og da kolliderte vi på ordentlig, men utenom den rebelske perioden, var jeg ganske rolig. Jeg likte å leke møter, butikk, frisør, at jeg red på hest, sånne rolige og fine leker, leker der jeg ofte var voksen. Jeg kan ikke huske at jeg ikke brydde meg om hva andre mente om meg. Såvidt jeg husker har jeg alltid bekymret meg for om folk likte valgene mine, den jeg var, det jeg gjorde.

Jeg har ikke vært spesiellt leken som voksen heller. Jeg har dager hvor jeg danser litt, hopper, klapper, synger, dager jeg ikke bryr meg om at de i butikken kikker rart på den plutselige dansen min, men ellers er jeg fortsatt pysete. Jeg er redd for alt som har med fart, høyder, insekter og plutselige fall å gjøre. På Tusenfryd er jeg, med andre ord, en veskeholder.

Vel. Nå har jeg jobbet i barnehage en liten stund. Ikke så lenge, og ikke hver dag. Men nok.

Plutselig husker jeg hvordan det var. Når jeg husket så høyt at jeg nesten var på vei helt rundt, når jeg løp om kapp med den raskeste av jentene, ga alt, og en sjelden gang vant. Når jeg syklet kjempe fort, med håret blafrende bak meg, en slags følelse av frihet, da også. Når jeg så på blomster, trær, vann, stein. Når jeg virkelig så, la merke til alt sammen, så det med nye øyne. Hver eneste dag. Og når jeg lekte med det lille parkeringshuset, eller barbiedukkene, og fantasien bare løp. Jeg lagde historier, ofte med en tragisk start og veldig lykkelig slutt. Og jeg lot ingenting begrense meg. Jeg lekte.

Jeg går fra jobb med et stort smil. Smittet av barnas glede og energi.

De store og stolte smilene når de viser frem hva de har tegnet. Det er et hus, ganske likt den jeg tegnet dagen før, bare at vinduene er oppned.

Når jeg sitter på gulvet og små armer legger seg rundt nakken min. Kanskje vil de løftes opp, få fly litt, eller kanskje de vil ha en klem. Noen setter seg på fanget mitt. Vil sitte der litt, ta en pause, bare sitte og slappe av.

Og jeg husker høyt, jeg løper om kapp til døren, jeg smiler helt ned i magen, og jeg husker den gleden og lykken jeg hadde da jeg var liten. Jeg glemmer hva andre tenker om meg, og jeg tør å være annerledes, jeg tør å drite meg ut. Og jeg elsker denne jobben.

Den vakre AnetteSylvia har bedt meg om å fortelle hva jeg ville ønsket for hele verden, om jeg hadde hatt ett ønske.

Jeg har tenkt på forskjellige muligheter. Kanskje alle skulle fått hver sin orgasme? Kanskje de skulle få leve som en konge for en dag, alle i verden? Eller alle kunne fått oppleve en dag som “en av de vanskeligstilte”, slik at de kunne forstå?

Men så er det høst, jeg er meg, og jeg har begynt å lese Paulo Coelho igjen. Da er det bare et  svar man kan gi.

Nemlig kjærlighet.

De aller fleste av oss vokser opp med bøttevis av kjærlighet. Vi får det av foreldre, besteforeldre, søsken, barnehage, skole, venner, kolleger osv. Det formelig renner over, og man føler seg verdifull, ivaretatt og trygg.

Også er det noen som ikke får det. De som blir utstøtt av jentene i klassen, som har besteforeldre som døde lenge før de kom til verden, som har foreldre som har mer enn nok med seg selv – og som dermed ikke gir den trygge kjærligheten de kan gi. De skulle jeg gjerne ha gitt kjærlighet til.

Den viktigste kjærligheten er allikevel den vi har selv. Inne i oss et sted, flommende, klar for å deles ut til de som kommer vår vei. Og kanskje aller viktigst: en kjærlighet til oss selv.

Det er dette jeg ville gjort. Jeg ville gitt alle massevis av kjærlighet til seg selv. Jeg ville fått mennesker til å tro på potensialet sitt, fått de til å elske den de er. De skulle ikke føle seg uelsket, fordi de ville vite at de er elsket av den viktigste personen i deres liv, en selv.

De ville kanskje ønske å bli annerledes, men bare fordi de så et potensiale der, ikke fordi de vil bli tynnere, penere, mer ulykkelig, tom.

De skulle oppfylt sine drømmer, de skulle tatt sine sjanser, vel vitende om at de er elsket, og at verden står stødig for de som tror.

Det er den typen kjærlighet jeg ville gitt. Hver eneste jente eller gutt i verden, de skulle fått en god porsjon kjærlighet til seg selv.

For det er det jeg tror mangler. Når man begynner å ruse seg, når man kaster opp maten man har spist, når man blir i et liv man hater, da er det bare en ting som hjelper.

Jeg skulle ønske alle så hvor vakre de er.

Idag har jag gjort en preliminär plannering, hur planering kan se ut, eller ett upplägg hur den kan tänkas sig se ut. Och enligt den plannering som jag har gjort ett utkast, verkar relativt smidig och tankefull. Så den verkar som större del klar, fast ännu saknas min littratur lista, annars är den fullständig.

Morfar er en mann av få ord. Han snakker aldri om følelser, blir aldri uvenn med noen, men sitter stille i stolen sin og lytter. Han er en tålmodig mann. De siste årene har han vært syk, og dagene hans består av å kikke ut vinduet, sånn for å se om naboen klipper plenen i dag, eller om det kjører noen kjente forbi mot byen, vente på hjemmesykpleien et par ganger om dagen, samt høre og se på mormor ordne i stand huset. De har en del besøk, men det er ofte mormor som snakker mest. Han sitter liksom i stolen sin og hører på, og innimellom sover han litt.

Han er en snill mann, en mann med bare godt i seg. Han gir sjelden komplimenter, men de gangene han gjør det, vil du aldri glemme. En gang sa han at jeg hadde en fin kjole. To ganger sa han det, på samme dagen. Den kjolen er noe av det fineste jeg har. Han har sørget for at den alltid vil minne om han.

Siden morfar sjelden snakker eller uttrykker følelser blir jeg rørt de gangene han gjør det. Som den ene gangen jeg har sett han gråte, eller som de gangene han begynner å le. Det kan være uforståelig noen ganger. Men han ler når han bli glad, lykkelig, forventningsfull. Når mamma og pappa foreslo en tur mot Oslo for å spise middag (en lang tur!), lo han så hele ansiktet lyste opp. Jeg ble rørt, og måtte se vekk. Han er liksom så god.

Mormor og morfar har stemt Arbeiderpartiet i mange år, og de har vært medlem i en mannsalder. De har begge fått et signert “takk” fra Jens Stoltenberg. En innrammet takk, med signatur og bilde av en rose. De henger på kjøkkenet, ved siden av hverandre. Takk for trofast støtte.

I dag skal morfar stemme. De siste gangene det har vært valg (kommunevalg, stortingsvalg), har han vært for dårlig til å stemme. Det har falt seg slik at han har ligget på sykehuset på valgdagen, og det har ikke vært mulig å få benytte seg av stemmeretten sin. Men i dag, i dag er han frisk nok.

Jeg vet ikke hvordan han har det. Det er umulig å lese ansiktet hans, vite om dette er like betydningsfullt som jeg tror. Men jeg har en følelse av at det er en stor dag. Han har nesten sagt det, faktisk. At han er glad han skal få stemt i år, siden han ikke har fått gjort det på en stund. En stille mann sier ikke slik uten at han mener det.

Jeg skal være med dem ned på samfunnshuset etterpå. Jeg har pyntet meg i kjole, slik jeg vet de mener man skal gjøre det. Og jeg gleder meg til å se dem. Kanskje mormor har på seg skjørt, kanskje morfar har ny skjorte.

En ting er ihvertfall sikkert: I dag skal morfar få stemme. Og det gjør meg litt rørt.

Jeg tenker en del på utroskap om dagen. Grunnen er antagelig at jeg liker en mann. Da begynner jeg raskt å tenke på hvordan det var da jeg selv ble bedratt, eller da jeg var en noen bedro noen med, samt den store frykten jeg har for å gjøre slikt mot andre.

I dag har jeg lest en del gamle innlegg i bloggen min, og foruten at jeg fant ut at jeg har blogget her i over to år, fant jeg igjen noen innlegg som jeg nesten er litt stolt av.

Dette er skrevet 15.08.07, og heter “Utro”. Det er en blanding av virkelighet og drøm.

Du kjenner blikket hennes på deg. Det er lekende. Flørtende. Hun har et skjevt smil, og når du gjengjelder smilet kjenner du hjertet slå raskere. Det er ulovlig og spennende. På fingeren har du en ring, og den føles tung i dag. Du kjenner forpliktelsene kvele deg. Du er usikker på om du lever det livet du ønsker, og du har lyst til å glemme alt for en stund. Bare noen timer med ubekymret flørting. Noen timer hvor du kan kjenne deg som den mannen du egentlig er. Uten alle bånd og hindringer. Bare som deg selv.

Kvelden går fort. Blikkene og smilene går over bordet, noen ganger mer enn du egentlig ønsker. Du er redd noen skal oppdage det. De andre er heldigvis opptatte med sitt. Bare dere to vet hva som står skrevet i øynene på hverandre.

Det har blitt mørkere, og det begynner å bli kjølig. Noen tar frem pledd. Dere har flyttet dere nærmere hverandre. Mange har gått hjem. Dere har stilltiende blitt enige om å være de siste som går hjem. Du mener fortsatt at det ikke skal skje noe mer. Men dere prater så fint sammen. Med henne kan du være ærlig om alt sammen. Du kan snakke om alt hjemme, om det vanskelige. Og hun forstår. Innimellom snakker dere stille sammen, før dere bryter ut i latter. Dere har den samme humoren. Du lurer på hvordan det ville vært å være sammen med henne. Det er ikke sikkert hun er like kontrollerende som hun hjemme. Kanskje du hadde fått lov til å være deg selv sammen med henne.

Telefonen din ringer flere ganger. Hun lurer på når du kommer hjem. Du er kort og irritert. Du bestemmer selv, du er da ikke et barn. Dere legger på med en fiendlig tone. Kanskje du skulle forlatt henne. Det ville blitt enklere da.

Nå er det ikke mange igjen. Dere deler et pledd nå. At det ligger et på stolen ved siden av deg ønsker du ikke å se. Du vil ha henne under det samme. Et teppe av hemmeligheter. Under pleddet har du latt kneet ditt berøre hennes. Du får kriblinger hver gang du kjenner henne i nærheten av deg. Hun er myk og god. Og dere snakker fortsatt fint sammen. Du lar en hånd legge seg på låret hennes. Det er godt skjult under både pledd og bord. Ingen andre merker noe. Hun ser på deg med et skjevt blikk. Du vet at hun vet du er gift. Du vet at hun ikke forventer noe av deg. Forsiktig kjenner du at hun tar hånden din. Den er annerledes enn den du er vant til.

En av de andre ser rart på deg. Du smiler trygt tilbake. Viser at du ikke gjør noe galt. Det kjennes jo ikke galt, egentlig. Den andre smiler, og ser beroliget ut. Det er kanskje ikke så farlig at de deler teppe. Og at de begge har en hånd skjult for de andre. Det kan jo hende de bare er kalde.

Så er det bare dere to igjen. Dere snakker fortsatt, men det er annerledes nå. Dere vet at det snart er over. Nå må du velge. Skal du gå hjem, eller skal du bli med henne? Du hadde bestemt deg for å bare flørte litt. Men grensene er forandret. Nå har du allerede gjort noe galt, og du vet at du vil ha dårlig samvittighet i morgen uansett. Hvorfor ikke gjøre det du egentlig ønsker?

Hun spør om du har lyst til å bli med henne hjem. Kanskje ta en kopp kaffe? Du er nødt til å ta et valg. Du ser for deg hun som er hjemme. Sengen der vil være som den alltid har vært. Nå har du muligheten til å dra et annet sted. Du kan glemme det livet du lever, og bare være deg selv. Og dessuten er det bare kaffe. Selv om du blir med henne hjem trenger det ikke å skje noe mer. Du takker smilende ja til invitasjonen.

Dere rusler stille langs veien. Du skulle ønske du kunne holde henne i hånden, men det vil bli for risikabelt. I stedet går dere tett sammen. Det ligger en forventning i luften.

Inne i leiligheten hennes er det varmt. Du føler deg trygg med en gang. Hun setter på rolig musikk og tenner et stearinlys. Når hun lager kaffe kjenner du et stikk av samvittighet. Hun høres akkurat ut som hun hjemme. Men du skyver det fort vekk. Går inn på kjøkkenet. Møter henne midt på gulvet, og legger armene rundt henne. Dere står slik lenge. Nå vet dere begge hva som vil skje.

Hun skyver deg langsomt bort. Du er redd hun angrer seg, men når du ser ned på henne vet du at hun ønsker dette. Blikket er sløret av både alkohol og lyst.

Langsomt kommer du nærmere ansiktet. Det første kysset er forsiktig. Du stryker henne lett over håret, kjenner henne svaie.

Så blir det grådigere. Hardere. Du kjenner på henne, denne andre kvinnen. Hun er så annerledes.

Nå har du gjort for mye allerede, sier en liten stemme. Det er ingen vits i å snu.

Så dere fortsetter. Kyssene er intense, berøringene blir stadig hardere.

Og du glemmer alle bekymringer. Det føles ikke galt. Alt er bare helt riktig.

Dere gjør ting du ikke har gjort før. Hun er helt annerledes. Det er bedre. Kyssene veksler mellom å være aggressive og myke. Hendene er overalt, og hun omslutter deg. Hun blir deg. Det ender i dyp tilfredsstillelse. Endelig.

Etterpå ligger dere stille. Begge er usikre på hvordan dette skal gjøres. Du trekker forsiktig til deg armen, slik at du blir liggende alene. Du kjenner at hun krymper seg. Slik ligger dere i noen minutter.

“Jeg får vel komme meg hjemover”, sier du til slutt. I ansiktet hennes leser du usikkerhet. Du lar en hånd stryke henne over kinnet. Smiler forsiktig. Hvisker at det var fint. Hun smiler tilbake, hun syntes også at det var fint. Du fortsetter med at det ikke kan skje igjen. Du har jo en hjemme, minner du henne på. Hun nikker forståelsesfullt. Hun vet jo dette. Samtidig ser du en sårbarhet hos henne nå. En som ikke var der tidligere i kveld. Dere har vel begge spilt en rolle, tenker du plutselig.

Etter å ha kledd på deg kjenner du en lyst til å bli litt til. Dere kysser ved døren. Du vet at du ikke kommer til å gjøre dette igjen. Det holder med denne ene gangen. Nå vet du at du kan.

Når hun lukker døren ser du det sårede ansiktsuttrykket.

På vei hjemover tenker du plutselig klart. Skrekk og skyldfølelse blandes. Du er redd det skal lukte av deg. Selv om du vasket deg litt før du gikk derfra er du bekymret. Og du er redd hun skal se det i blikket ditt. Og hva hvis noen andre skjønte det? Eller at du ikke greier å la være å fortelle det?

Du vil aller helst ta en dusj når du kommer hjem. Vaske av deg samvittigheten, tenke over hva du har gjort. Men du må være normal. Så normal du bare kan. Du må legge deg i sengen deres, og du må legge armene omkring henne. Akkurat som du alltid gjør.

Du ser på ringen. Den er ikke like tung som tidligere i kveld.

Og du lurer på hvordan dette vil føles i morgen.

I alle de 25 årene jeg har levd, har jeg alltid ønsket å gjøre folk til lags. Jeg har kanskje til og med gjort ting jeg egentlig ikke ville, bare for å ikke skuffe noen, si nei, være vanskelig. Å slutte med dette var et av mine hovedmål for 2009. Jeg vil ikke lenger legge unormalt stor vekt på hva folk syns om meg. Jeg vil ikke la frykten for at folk skal mislike valgene mine (eller enda verre: meg!) bety at jeg tar beslutninger som innerst inne føles feil for meg.

Så i går tok jeg et slik valg. Jeg tok det, vel vitende om at enkelte kommer til å himle med øynene, sukke oppgitt og kanskje til og med si “herlighet, hun tror tydeligvis at hun er bedre enn andre, hun der”.

Det var ikke med lett hjerte. Det tar tid å ikke bry seg om hva andre mener. Jeg spurte selvsagt de nærmeste om hva de syntes, og de støttet meg. Så kjente jeg på magefølelsen min. Den har sjelden vært så klar og tydelig på noe. Og jeg tok valget, mens jeg forsøkte å ignorere nervøsiteten over hva naboer og tilfeldig bekjente vil si.

For det er sjelden vennene mine eller familien som dømmer. De kjenner meg. De vet at jeg ikke tror jeg er bedre enn noen, de vet at jeg er redd for å gjøre feil, de vet at slike valg ikke er lett for meg. Det er “alle andre”. Og man kan jo lure på hvorfor jeg bryr meg om hva de mener. De er jo ikke nære, de er ikke kjempe betydningsfulle. Men så er jeg vel redd for å bli mislikt, og jeg hater tanken på å være noe man prater om rundt middagsbordet. Så lar jeg de bety en hel del allikevel.

Jeg begynte i en ny jobb på torsdag. Og jeg klarte tre dager før jeg forsto at dette var feil. Helt. Feil. Jeg var ikke rett person til jobben, og jobben var ikke rett for meg. Jeg tenkte på det gjennom helgen, og innså at jeg heller vil leve usikkert enn å leve i en boble av negativitet og som den verste jeg kan være. Jeg tenkte mye på hva folk ville tro om meg, og jeg kjente på skuffelse. Jeg hadde gledet meg fryktelig til å begynne å jobbe igjen, og jeg var så glad når jeg fikk jobben. Så ble jeg skuffet over meg selv, skuffet over at det ikke ble som jeg hadde ønsket, skuffet over at jeg ikke greide det bedre.

Men, okei. Man forsøker å tenke praktisk. Det ble ingen fast inntekt. Jeg fikk ikke flyttet til egen leilighet, og en Bergansjakke kan jeg se langt etter. Men inntekt vet jeg at jeg har, jeg har jobbet litt som tilkallingsvikar et sted, og de ønsket meg visstnok tilbake. Og jeg har tro. Stor tro på at jeg vil finne en jobb jeg trives i, finne en jobb som vil trives med meg. Jeg kan ikke starte livet mitt her på denne måten. Jeg vil trives. Jeg må trives.

Det var ingen sure miner og arbeidsplassen forsto. De hadde riktignok ikke samme oppfatning som meg, men jeg antar de har opplevd dette før. At folk ser tidlig at det ikke stemmer, at det ikke er et sted de kan trives.

Som Pappa sa til meg: “Den største kritikeren din er deg selv.” Han har rett. Andre kommer ikke til å si noe som jeg ikke allerede har tenkt selv.

Jeg tror jeg blir sterkere av dette.

Hvis noen flere viser meg en stillingsannonse, spør meg om jeg har søkt på den eller den jobben eller i det hele tatt nevner ordet jobb nå, så tror jeg går ut av mitt gode skinn.

Jeg har vært arbeidsledig i ti dager. Ti dager! Det er ikke lenge! Folk går arbeidsledig i månedsvis, og de greier seg. I Norge har vi et sikkerhetsnett, og det kalles NAV. Hvis jeg er så uheldig at jeg ikke får meg jobb innen åtte uker, så får jeg faktisk penger derfra. Ingen drømmesituasjon, og definitivt noe jeg jobber for å slippe, men en trygghet.Det blir aldri fullstendig krise i Norge. Jeg blir aldri hjemløs, uten penger, uten noe. Men det virker som om folk tror at jeg snart ender på gaten.

Jeg er helt sikker på at jeg snart får en jobb. Herlighet, jeg har jo utdannelse, er en hyggelig og omgjengelig jente, og jeg liker å jobbe. Enhver leder burde ønske meg, jeg er pliktoppfyllende som fy. Og jeg følger med. Å, jada. Jeg ser på annonser hver eneste dag, og jeg søker på de jeg ønsker meg. Jeg sitter ikke hele dagen og surrer, jeg jobber for å få meg en jobb. Tro meg på det.

Og jeg mener, det er mitt liv! Det er jeg som må tenke på manglende inntekt. Det er jeg som må si til kjekkaser på byen at “akkurat nå er jeg uten jobb, og jeg bor hos foreldrene mine”. Det er jeg som bør bekymre meg!

På fredag lurte pappa på om han skulle si “god helg” til meg, siden jeg egentlig ikke har helg. I dag sa lillebror at han syns jeg tar det veldig rolig, og at han mener jeg bør gjøre mer for å finne en jobb. Jeg forsøkte å si at jeg har søkt på det jeg kan søke på, men det virker som at ingen tror meg. At folk tror jeg liker dette, og at jeg egentlig bare er arbeidssky. De rynker på nesen når jeg bruker penger, og de mener jeg må gjøre mer. Mer!

Flere har sagt at jeg bør søke på jobber jeg ikke vil ha, jobber jeg vet jeg vil mistrives i. Dette gjelder de nærmeste rundt meg, folk jeg treffer tilfeldig på butikken, naboer, folk jeg knapt kjenner. Alle har en mening om hvordan jeg skal leve livet mitt.

Og jeg lurer på når det ble greit å si slikt? Jeg lurer på hvorfor de ikke kan la meg leve livet mitt selv, gjøre det jeg gjør alene, uten innblanding? Jeg tar ikke noe fra noen. Jeg har fortsatt en lønning til gode, og jeg har ikke tenkt å låne penger fra dem, om det er det de er redde for. Er man litt mindre verdt om man er uten jobb? Blir man automatisk en alle vil redde, alle vil gi råd til, alle mistror, selv en som har jobbet med å hjelpe folk ut i jobb?

Jeg lurer på hvordan det blir hvis dette fortsetter. Det kan godt hende jeg ender opp på en institusjon et sted.

Jeg kjente meg nokså godt igjen i denne:

Det er rart hvordan formene mine er blitt til en del av meg.

Denne kjenner jeg meg også igjen i:

På tide å gjøre plass til nye. Telefonlisten skal ryddes.

(besøk Post Secret)

Noen ganger kjennes det som om hele verden har forventninger til meg.

Jeg lever i et vakuum av ingenting, og jeg greier ikke å gripe tak i meg selv. Jeg nyter friheten, det store åpne ingenting, og jeg mangler motet, drivkraften, lidenskapen til å forandre det.

På en måte kjennes det godt å være her, midt i mellom alt. Etter det livet jeg hadde, før det livet jeg skal begynne. Jeg samler krefter til å leve, til å virkelig begynne, og jeg ser ikke ut til å ha nok enda.

Så da beklager jeg at jeg blir stille når dere spør meg om jeg vil søke jobb der, sende mail dit, sende enda en åpen søknad hit, kanskje si fra meg plassen på skolen eller ihvertfall melde meg arbeidsledig hos NAV?

Jeg skal gjøre det, jeg skal. Det er bare at nå har jeg mer enn nok med å riste av meg alle disse følelsene, redselen, sårbarheten, gleden.

Jeg svever mellom nytelse og vill panikk, og jeg vil ikke gjøre noe forhastet. Jeg vil bruke den tiden jeg trenger, og jeg vet at det vil gå bra. Jeg kan ta vare på meg selv.

Jeg er i et merkelig humør om dagen.

Det ene minuttet er jeg i godt humør. Jeg tenker positive stå-på-tanker, plystrer, smiler, og er helt inn i magen-glad.

Og plutselig, det neste minuttet, er jeg tankefull, lei meg og trist. Da sperrer jeg meg inne i meg selv, lar tankene strømme fritt, og omfavner tristheten.

Og ganske ofte hører jeg på Secret Garden. Denne sangen hører jeg på mange ganger om dagen:

(Jeg har fått så mange fine kommentarer på det forrige innlegget mitt. Jeg klarer ikke å formulere noe tilbake til dere enda. Men det kommer.)

“Jeg skal ha en sånn angrepille, jeg.”

Jeg hvisker det. Det er flaut, syns jeg. Og vondt. Kanskje aller mest vondt. Jeg vil ikke ta den, jeg har merket det. Disse kveldene jeg har strøket meg over magen, tenkt lyse, gule tanker. Du er min, har jeg tenkt, bare min. Men hva kan jeg tilby, om det skulle være slik at jeg var gravid? Annet enn kjærlighet, så mye jeg bare kunne gi, ikke så mye.

Han spurte om jeg kunne ta det. Jeg sa at jeg kunne. Og mer snakket vi ikke om det. Han vet ikke at jeg ikke ville, han vet ikke at jeg nesten håpet det var en der inne. Jeg er opptatt av at menn skal bestemme om de vil ha barn, de også. Det er ikke bare jeg som bestemmer, og det svir, det gjør vondt. Hadde jeg valgt alene, ville jeg latt det være. Sett om det var meningen, sett om det var en baby der. Tenk hvis jeg angrer på dette, tenker jeg. Tenk hvis jeg aldri får barn, at dette var min eneste sjanse.

Pillen er svelget. Jeg ligger i sengen og kjenner at magen reagerer. Det gjør nesten litt vondt, og jeg blir kvalm.

Hold ut, hvisker jeg. Hvis du vil være der, så bare hold deg fast.

Det er som å være i en båt. Rundt meg er det store bølger. Sjøen er mørk, frådende. Jeg vet ikke hva som skjer om jeg skulle falle ut i det. Og jeg har mistet roret, mistet styringen. Jeg forsøker hele tiden å få fatt i det igjen, men det kommer alltid en bølge, et eller annet, jeg får ikke tak i det. Så jeg må stå der, uten kontroll, se på at båten styrer seg selv. Noen ganger lengter jeg tilbake til det stille vannet jeg kom fra, noen ganger gråter jeg av skrekk. Og noen ganger fryder jeg meg over den manglende styringen, fryder meg i bølgene, i det uvisse.

Jeg føler meg maktesløs i livet mitt. Det er så mye jeg ikke vet hvordan jeg kan endre. Mye er utenfor min kontroll, i andres hender. Jeg håper de vet å ta vare på det, den gaven det er å bety noe for meg, å spille en rolle i livet mitt.

Jeg vet hva jeg ønsker, jeg vet hva jeg håper. Jeg vil ikke bli misbrukt. Den uvurderlige gaven jeg gir når jeg lar en komme forbi, komme forbi skjoldet mitt, lar han få se hvem jeg virkelig er. En kollega sa en gang at de menn som ikke ser meg for den jeg er, går glipp av noe stort. Jeg er redd de ikke liker det de ser, at de vil bli redde, kanskje. Jeg er ikke bare enkel, jeg er ikke bare smil, glede, latter. Jeg er intenst tilstede, sterke følelser, meninger, ord.

Jeg drømmer om barn, om en kjærlig familie, kjærlighet. Jeg vil ha min egen, jeg vil starte på nytt, jeg vil ha kontroll. Jeg prøver, prøver hardt å finne det jeg leter etter, den roen, tryggheten, det som kan endre rastløsheten min, men alt jeg finner er at jeg er maktesløs, jeg kan kontrollere noe, men jeg kan ikke kontrollere andre. Jeg kan ikke styre båten alene, til det er det altfor mange mennesker i livet mitt.

Ta vare på meg, alle dere som styrer båten.

Jeg gikk i byen, og plutselig slo det meg. Jeg skal ikke gå i denne byen mer. Ikke slik, ikke som om det er hjemme. Den kommer brått, egentlig, men så har den vært der hele tiden allikevel. Den følelsen av at alt er for siste gang.

Jeg har hatt min siste mandag, tirsdag, onsdag og torsdag på jobb. Nå er det en dag igjen, også skal jeg aldri jobbe der mer. Med meg har jeg hundrevis av minner, hundrevis av erfaringer. Jeg kommer til å savne de rolige morgenene, når jeg sitter ute med kaffekopp og røyk, og kollegaen min kommer kjørende. Jeg kommer til å savne en annen kollega, hun som kommer og skravler på starten av dagen, sånn at vi liksom kan begynne den sammen. Og jeg kommer til å savne klemmene til sjefen, de gode ordene, tilliten, alt sammen. Alle kollegene mine, all latteren, alle samtalene, alt, absolutt alt vi har delt. De har sett meg vokse fra en ung jente til den jeg er i dag. Og de har gjort meg sterkere.

Jeg treffer venner hele tiden nå. En siste gang før jeg flytter, sier vi. Og det dagligdagse blir borte. Å treffes etter jobb for å spise på brygga, sitte hjemme hos meg, kveld etter kveld, mens vi deler de hverdagslige tingene, gledene, de små sorgene. Alle festene vi har hatt, de impulsive, og de vi har gledet oss lenge til. Harryturene til Sverige, de som tar femten minutter, fordi alt vi skal ha er røyk og brus. Alt sammen blir annerledes nå, og jeg vil savne dem. Vi har vært en slags familie her, de har vært i hverdagen min.

Det føles fortsatt riktig å flytte. Men jeg har det vondt også. Midt oppe i all spenning og glede sørger jeg over det jeg mister.

De av dere som har lest hos meg en stund vet at jeg slet litt etter bilulykken jeg var i, i mars 2009. Noen uker etter ulykken innså jeg (etter påtrykk fra sjefen min) at kvalmen, den dårlige søvnen, all redselen, følelsene jeg bærte på, kunne bli bedre. Jeg bestemte meg for å få hjelp i form av psykolog. Bare et par-tre timer for å få snakket ut om alt, ha en å si alt det fæle og ekle jeg tenkte, alt jeg ikke torde fortelle til familie og venner.

Jeg troppet opp hos lege, og møtte en kvinne som ikke forsto. Hun avbrøt, hevet stemmen, og tilbudte meg piller og sykemelding før jeg i det hele tatt fikk sagt hva jeg ønsket. Jeg forsøkte å være klar og tydelig på hva jeg ønsket, og ble både lei meg, sint og skuffet over at hun ikke greide å forstå. At hun ikke ville forstå, kanskje? Jeg følte meg så lite møtt. Det var så stort for meg å tørre å vise svakheten min, også var jeg visst ikke verdt nok til å få hjelp. Og jeg skrev det ned etterpå. Et langt innlegg om hvordan det føltes, hvor vondt det var.

I etterkant ser jeg at det gikk greit å ikke få psykolog. Jeg klarte det selv, på et vis, selv om jeg kanskje fortsatt har mine ting å tenke på. Bilulykken sitter der fortsatt, er der kanskje mer og lenger, men ikke nok til at jeg ikke takler det. Jeg har grått over det nå. Det er det viktigste.

Uansett. I dag hentet jeg legejournalen min. Jeg tenkte det var greit å få med seg i flyttingen. Fra timen jeg opplevde som smertefull, vanskelig og kanskje litt vond å glemme, har hun skrevet følgende:

Bilulykke for tre uker siden. Smerter i nakke. Opplever ulykken som svært traumatisk. Front mot front, E6 ved Oslo. Innlagt Ullevål. Ønsker samtale med psykolog. Da det er svært lang ventetid, avventer vi dette. Hun har god støtte i venner og familie. Info om kontakt ved behov.

Vi har en veldig ulik oppfatning av hvordan den timen var.

“I det siste har jeg tenkt en del på hva som var bra med oss to. Husker du vi satt ved den nye spisestua? I hver vår ende, sånn som kongelige, mens vi drakk melk av vinglass. Fordi sånn var det på hotell. Og at vi vasket leiligheten i bare undertøyet, med høy musikk. Det er sånne ting jeg er så glad vi gjorde, sånn som er så riktig.”

Sist gang jeg så han, for tre år siden, var jeg fortsatt forelsket. Vi flørtet, holdt hender, håpet kanskje at det skulle bli oss igjen. Og jeg var bestemt på å vente.  Vente på at han skulle komme tilbake til meg, til det jeg følte var det eneste rette. Og jeg gjorde det, ventet i ett år, frem til han fikk barn med kjæresten sin. Da forsto jeg at jeg måtte videre. Og det brukte jeg enda ett år på.

I går møttes vi igjen. Og det var fint for oss begge, tror jeg. Å ta avskjed, få sagt alt som måtte sies. Det var jeg som sa mest. Jeg har brukt tre år på å orke dette.

“Jeg vil du skal vite at jeg ikke angrer på noe med deg. Du har lært meg så mye, jeg ville aldri vært det foruten. Jeg vokste på grunn av deg, du ga meg verdens største lykke, og kanskje den største sorgen. Og jeg er glad det ble sånn, det skulle ikke være annerledes.”

Jeg så inn i øynene hans. De er fortsatt mørkebrune, slike man kan drukne i, og jeg husker hvorfor jeg elsket han, hvorfor jeg kjempet slik. Det var alltid noe spesiellt mellom oss. En ordløs kjærlighet, et sug i magen, “jeg elsker deg” med blikk. Jeg kjente et blaff av alt det når jeg så inn i øynene hans.

Jeg hadde glemt at det er det jeg har lett etter.

“Jeg vil ha det slik jeg hadde det med deg. Når visste jeg at jeg var forelsket i deg? Første måneden, første uken, første gangen vi møttes? Jeg skal ha det slik igjen en gang, jeg vil ikke ha mindre.”

Han var annerledes også. En mann nå, voksen. Tryggere. Mer lykkelig, kanskje. Og jeg ønsker han det beste, all lykke han kan finne. Han også. Han har tro på at jeg kommer til å finne det jeg leter etter, han ønsker meg det. Og han ville ikke vært meg foruten, jeg var viktig jeg også.

Punktumet er satt, og jeg snur meg ikke lenger.

På fredag var jeg på grillfest hos en kamerat av vennene mine. Jeg har hilst på ham noen ganger før, men vi har aldri snakket skikkelig sammen.

I løpet av festen fikk vi god kontakt, og etterhvert endte vi opp med det de aller fleste gjør på slike sammenkomster; vi tok en Alvorlig Prat om hvor gode venner vi er nødt til å bli.

I den sammenhengen sa han at han tidligere hadde følt seg ukomfortabel med meg, at han ikke hadde likt å være i nærheten av meg, og at han hadde følt seg truet. Han begrunnet det med at jeg er så frempå og.. eh.. skravlete skråstrek mye.

Før ville en slik tilbakemelding ha knust meg fullstendig. Jeg ville grått resten av festen, ignorert alle som ville trøste, og våknet neste dag etter med en stor, svart og trist angstklump i magen. Også ville jeg gitt meg selv mentalt bank, sett for meg alt jeg kunne ha sagt og gjort, og helgen ville stort sett gått ut på å føle seg mislykket, mislikt og grusom.

Men slik ble det ikke nå. Joda, jeg har tenkt på det en hel del siden han sa det. Jeg har tenkt på at jeg kanskje burde tone meg ned noen hakk når jeg treffer nye mennesker, kanskje til og med se an hvem jeg viser sprudle-Mirakel til, men jeg har ikke ligget på sofaen og følt meg dum. Jeg har tvert i mot fått en aldri så liten selvtillitsboost. Jeg har følt meg sterk som klarte å ta i mot dette uten å knuses, og jeg har følt meg stolt over å ha klart å fokusere på det viktigste; nemlig at jeg kan gjøre noe med det, og at han faktisk ikke føler det slik lenger.

Jeg er så lettet over at det går an å gjøre om førsteinntrykk. Og jeg er så glad det finnes mennesker som tør å fortelle hva de tenker.

Jeg følger oppfordringen, og skriver ned hva slags ønsker jeg har for sommeren, eller mer spesifikt: 21. juni til 21. september.

1. Flytte. Det vil si: ta avskjed med det jeg har hatt de siste syv årene. Om det kommer tårer, redsel, takknemlighet, lykke, spenning, sorg, håp og tro – la det komme, ikke gjemme det vekk.

2. Starte det nye livet mitt. Finne den roen jeg lengter slik etter, kjenne at jeg valgte rett.

3. Ha is nok i magen til å vente på det som er riktig i forhold til jobb. Som så mye annet handler det om å følge hjertet.

4. Være våken helt til morgengry, minst en gang. Alene, bare meg, lys natt og stille verden.

5. Få en ny venn.

6. Bli forelsket. Og ha en slik samtale man bare kan ha om natten, i mørket. Sånn nært, rolig, om det som er helt innerst.

7. Skrive om det jeg syns er så vanskelig.

8. Oppleve, leve. Reise på besøk til venner i Fredrikstad, uten den sedvanlige angsten for å sove borte, se konsert med Alexander Rybak enda noen ganger, skrive, ta bilder, være ute.

Jeg er i en tid for avslutninger. Dører lukkes, punktum settes, steder, mennesker, minner forlates.

Så også han.

Jeg har ikke sett han på mange år. Vi har aldri møttes sånn tilfeldig på gaten, jeg sliten og stresset med dårlig hårdag, han perfekt og lykkelig med stor familie.

Og jeg har følt meg heldig, lettet, over at vi slapp avskjeden. Vi så aldri hverandre “en siste gang”, den siste gangen visste ingen av oss at vi ikke skulle se hverandre igjen.

Så da var det rart å kjenne at jeg plutselig ville ta avskjed. Ikke en avskjed hvor jeg skal pynte meg, se best ut, og han skal se hva han gikk glipp av. Ikke en avskjed hvor jeg skal se hvor lykkelig han er, kjenne det gnage, at det livet kunne jeg også hatt. Nei, en enkel avslutning på det som var. En samtale kanskje, om det vi har fått, det vi har lært. Se han inn i øynene, se hva jeg hadde, det fine vi hadde, men ikke som sorg, som lykke. En verdig avslutning på noe som var fint, stort, vakkert for meg. Og kanskje få vite at det var noe for han også, noe fint og stort. At jeg var viktig, kanskje. Viktig for den han ble. At jeg betydde noe, slik han betydde noe for meg. På godt og vondt.

Og vi er lykkelige da, begge to. For et endelig punktum er satt, og vi kan være i hvert vårt liv, lykkelige, og jeg kan gå videre, videre med vissheten om at jeg aldri skal se han igjen, og at det er helt greit.

En av de søteste vennene mine har gitt meg en liten gavebok som heter “Stå på!”. Den inneholder små sitater om å følge drømmene sine, ta sjanser og tro på seg selv.

Et av sitatene traff meg (i all sin enkelhet) sånn omtrent midt i hjertet: “Den virkelige definisjonen av “girlpower” er å ha styrken til å være sårbar og stole på hverandre.” – Jill Cuniff.

Det er dèt alt handler om, er det ikke? Å la de få muligheten til å såre deg, bare fordi du stoler på at de ikke vil gjøre det. Å tørre å tro at enkelte relasjoner er for alltid, selv om du vet at alt forandres hele tiden.

Jeg syns livet består av så mange avskjeder, så store forandringer. Det er lett å bare stenge alt ute, ikke la noen komme nær nok. Sånn for å spare seg for tårene, savnet, sorgen, skuffelsen.

Men jeg skal slippe dem inn, litt etter litt.

Jeg tror det blir det nye standpunktet mitt.