Lysten på verdens beste lammekoteletter trakk meg til Trikkestallen på Torsov i går. Jeg har i lang tid unngått Torsov da stedet ripper opp i tidligere tider. Gode tider, men også vonde tider som har gitt kroppen lengsler så store at ingen tekst kan romme dem og påfølgende indre arr. Jeg har til nå hele denne tiden frebrilsk holdt en knapp på metoden ”ute av øye, ute av sinn” for å glemme, og ikke satt min kropp på Torsov og omegn. Før i går.

Venninna mi ser på meg over bordet.  “Er du helt helt ferdig med Han? ” Jeg svarer kjapt ja. Jeg er ferdig med tanken på oss inn i fremtiden, jeg er ferdig med å elske Han med hud og hår og hele meg, jeg er ferdig med å tenke på Han i hverdagen- hva Han gjør og ikke gjør, jeg er ferdig med å dvele med fine minner, se på bilder eller dulle meg inn i selvmedlidende og bunnløs sorg og elendighet. Skulle bare mangle, det har blitt 2,5 år siden. Men noen bilder er likevel der, langt under overflaten og dukker opp nettopp nå og gjør øynene mine blanke og våte. Jeg tørker meg flau og hastig rundt øynene. Jeg blir forundret over min egen tårevåte reaksjon, men kanskje ble det for mye å sitte på Trikkestallen som var vårt sted, parkere på den faste plassen som bilen min alltid stod, å møte vennene Hans på kaffeen, å se opp mot leiligheten jeg bodde i og elsket og ble kastet på ræva ut av, se matbutikken jeg ofret mange  besøk siden jeg gjorde min flid i å lage spennende middager til oss to, å sitte ovenfor min valgte forlover på kafebordet og minnes dagen jeg fortalte henne nyheten over en bukett tulipaner og rødvin, å få en kort og ikke spesielt hyggelig sms av Han i samme sekund fordi jeg skal levere en lånt stige tilbake og Han ikke har lyst til å treffe meg når jeg leverer denne. I det øyeblikket tenker jeg at Torsov alltid, alltid kommer til å bli en spesiell plass for meg og at gutten aldri helt kommer til å slippe taket, men bli med meg som en indre ballast helt til jeg dør.

Jeg tenker meg litt om og fortsetter å si at kanskje, kanskje har jeg igjen litt sinne også ovenfor Han. Eller et snev av  skuffelse fordi jeg kunne ta så feil av Han som jeg elsket, fordi Han nektet å gjøre opp som de voksne menneskene vi er, bli ferdig, snakke med meg, lage en avslutning eller be om tilgivelse for måten alt ble gjort på. Jeg hadde trengt en takk for alt.  Han behandlet meg i stedet som spedalsk, som noe som ikke kan nevnes, må glemmes, må viskes ut og ikke minnes på når han har gått videre i livet sitt og jeg i lang tid følte at mitt stod stille. Men jeg skjønner så inderlig vel at noen ting sitter langt inne.

sorry seams to be the hardest word

Jeg skjønner også at noen ting aldri kommer til å skje og jeg forsøker å skygge over magevondten og heller være takknemlig fordi Han satt trofast med sykesengen min. Fordi Han holdt ut så lenge. Fordi jeg har klart å tilgi at Han dro og klarer å leve videre. Han er ikke lenger Han. Han er bare han.

I en god stund nå har “the secret” og “the law of attraction” bidratt med populære og friske tanker og filosofier til vår tankegang. Det står mye bra i slike bøker. Fokus er på å se for seg og visualisere det man ønsker tilværelsen skal gi en av ting, mennesker, eller hendelser.  Mye vil ha mer. Ingen forventninger virker for store og ingen ser dumt på deg om du har overdrevent store tanker om hva du skal få til eller skaffe deg. Generelt har vi lov å være ego, selvsentrerte opp-og-fram-mennesker. Mens vi venter på belønning fra oven eller sjefen, så har vi hørt at vi skal smile og tenke gode tanker, for de blir til gode handlinger. Og selvfølgelig se for seg det man ønsker seg. Mye vil ha mer. Det høres kanskje ut som jeg er uenig i at man skal tenke gode tanker, gjøre gode handlinger eller at man ikke skal ønske seg ting, men det er jeg ikke. Men jeg er bare blitt mer oppmerksom på å tenke på alt vi har. For det er jammen ikke lite i disse dager. Den økonomiske veksten siste tiår har ført til at hvermansen har kjøpt seg opp på det meste. Stopper vi opp og tenker på det?

Jeg snakket med en venninne idag på telefonen og i løpet av samtalen sa hun setningen: “vi må være fornøyde med det vi har“. Og det har hun virkelig rett i. Hvis vi tenker skikkelig etter… bruker vi noe som helst tid på å være fornøyde med alle dippeduttene vi har, alle menneskene vi har i livene våre eller alle tingene vi får til? Stanser vi opp eller bare higer vi videre i kjøpskarusellen eller på neste forhold i håp om at det skal være mindreproblemfyllt? Handler hele livet om “når vi blir lykkelig” og hver dag er en kamp for å oppnå denne lykken?

Nei, jeg vil heller være bevisst nåtiden. Det vi har. Det vi eier. De vi elsker. Med feil og mangler. For det er nå vi har det. Det er nå livet er, ikke om en stund. Tenker vi mer over hva vi har og er fornøyd med det, tror jeg veien til lykke er kort.

…..for alt jeg har lært av å være sammen med dere! Takket være dere er jeg den jeg er idag. Dere har vært øyeåpnere så jeg selv har klart å se mine svake og gode sider og kunnet utvikle meg deretter, riktignok i litt sakte tempo etter noens mening. Men utvikling ER utvikling. Og ofte ser man ikke lærdommen før etterpå, eller før det er for sent.

I dere har jeg kunne speile meg og lære masse om hvordan jeg kommuniserer, virker på andre og hvor mye jeg betyr bare fordi jeg er jeg. Takk til dere som gang på gang har visket meg i øret at dere elsker. Uten forbehold. Takket være dere har jeg drømt uttalige dagdrømmer i forelskelsesrus og like mange nattlige drømmer. Eller kjent at hjertet har elsket så høyt at det er i ferd med å sprenges ut av brystkassa. Jeg har lært meg å sette ord på følelser på alle slags vis, gjennom små lapper, brev og i deres trygge øyekontakt. Jeg har lært at alt kan snakkes om så lenge man respekterer og er trygge på hverandre. Takket være dere har jeg troen på at jeg er verdig å elskes og at jeg skal elske igjen.

Jeg har lært at det å være uenig ikke handler om at man ikke lenger er glad i den andre. Sammen med dere har jeg merket at jeg ikke er spesielt glad i konflikter siden det gjør meg usikker og redd. Men jeg har også lært at det ikke er farlig at det stormer, for alle stormer stilner av til slutt. Og etterpå husker man ikke hvorfor det var uvær en gang, og kanskje til og med stormen gjorde forholdet sterkere. Jeg har lært at det faktisk noen ganger er bedre å få en god natt søvn istedet for å prate seg igjennom problematiske ting i timesvis. Søvn gir et nytt blikk på situasjonen og ny optimisme.  Ikke alle oppleste og vedtatte sannheter om hvordan ting skal gjøres passer nødvendigvis inn i alles samspill og relasjoner.

Takket være dere har jeg lært å forholde meg tett til mennesker som mener ulikt som meg, og blitt flinkere til å takle ulikhetene. Dere har også lært meg masse praktisk om oppusning, sportslige ferdigheter, bil eller hvordan dere gutter tenker. Jeg har gjennom dere forstått at vi kommer fra to helt forskjellige planeter og at vi aldri noensinne kommer til å tenke helt likt. Og jeg har lært å akseptere forskjellene og kanskje heller flire av hverandres “håpløshet”.

Takket være dere har jeg fått masse sosial øvelse og fått uttøve min i perioder boblende fantasi og kreativitet. Jeg har ledd meg ihjel sammen med dere og dere har fått fram humoren og de kjappe kommentarene i meg.  Med dere har jeg lært at det er noe som heter interne koder og kosenavn, og har fått mange fine titler oppkalt etter meg og snakket så mye svada ingen andre skjønte bæret av. Jeg glemmer forresten aldri kallenavnet Fatima. Men det er en annen histore.

Dere har gitt meg tusenvis av komplimenter som har bygget meg opp, fått meg til å stråle og føle meg som en kvinne. Noen komplimenter har vært av den humoristiske varianten slik som feks at huden min er som en nylonstrømpe. Små ting man husker for resten av livet. Dere har utfordret meg til å tenke på egenhånd og til å selv bestemme over meg selv og mine avgjørelser. Dere har fått meg til å skjønne at den i perioder dårlige selvtilliten min på kropp og utseende, ikke alltid stemmer med det andre ser og synes. Jeg har også forstått at det ikke er lett å elske andre om man ikke elsker seg selv…

Sammen med dere har jeg forstått hvor mye det betyr for meg å være snill, bry meg og vise empati for dere når dere har hatt det kjipt. Dere har gitt meg muligheten til å være “trengt” og det å få være en tillitsfull støtte har varmet hjertet mitt. Jeg har lært å bli flinkere til å si jeg er glad i, og ikke bare tenke det. Vips kan det være for sent. Jeg har lært at dere har vært glad i, selv om dere ikke alltid har vært så flinke på å utrykke det.

Takket være en av dere fikk jeg opp øynene for betydningen av å ha et hjem å komme tilbake til. Hvor herlig det er å alltid ha noen som venter på en hjemme og som kysser deg i vei på morgenen. Et sted å gjøre ikke no som det fint går ann å gjøre når man er to. Jeg har lært at jeg ikke er mest pratsom på morgene, men tar det igjen på kvelden. Eller at hva man ser på som rot er skrekkelig individuelt, men at ikke alltid jeg gjør tingene på den beste måten.

Takket være dere har jeg blitt en kløpper på å hilse på og snakke med svigerforeldre og lært meg hvilke temaer som er enklest å snakke om for å opprettholde en samtale. Jeg har også lært meg hva som ikke er lurt å si. Jeg har blitt kjent med forfattere, filosofer og lært uttallige dialekter. Og ikke minst sett svigemødrenes sterke kjærlighet til sønnene sine og hvordan de tappert har prøvd å lære dere opp til å bli gentle mpt kvinner.

Så til dere gutter. Jeg ville aldri vært dere foruten. Uten dere vil livet på langt nær vært så rikt. Takk mine kjære ekser som har gjort meg til den jeg er idag!

Det er nok en nyttårsaften. Min 30. nyttårsaften. Årene bare raser, det skremmer meg litt. Jeg feirer nyttårsaften oftere og oftere virker det som. Nyttårsaften- dagen for de svulstige ordene, små og store forsetter, og mål og visjoner som skal gjøre fremtiden bedre og lysere. Ingen rynker på nesa om man sammen med boblevannet lirer av seg ting man aldri mest sannsynlig kommer til å gjennomføre. Det viktigste er den totale overbevisning der og da, som en pakt mens man ser rakettene lyse opp himmelen. Jeg har vært der engang, hvor følelsen av å kunne erobre fremtiden stod sterkt og løftene føltes intense og sterke.

Jeg er litt usikker på om jeg egentlig liker nyttårsaften noe særlig lenger. Dagen har nemlig begynt å tvinge meg til å tenke på det som var og det som skal komme. Året som gikk. Enten man vil eller ikke. Alle fremskritt og nederlag som en egen selvangivelse for 2008. Og alle vet vi at selvangivelsen kommer med mye ambivalente følelser! Det minner meg om nok et år jeg har vært syk, men også om flotte opplevelser og sterke “tilbake til virkeligheten-situasjoner”. Året minner meg om tårer felt i vanskelig tider, men også i latterkrampe. Året har gjort meg til tante og fadder. Året har gitt meg uvenner og venner. Året har gitt meg møter med flotte mennesker, men også mennesker som ikke har villet meg godt. Året jeg har turt, satset, men også blitt skuffet. To motpoler- hånd i hånd. Sånn dette livet er.

Et nytt år handler også om å avslutte noen kapitler i året som gikk. Og jeg er forferdelig dårlig på avslutninger eller avskjeder.

Jeg har noen timer lullet meg inn i selvmedlidenhet over at jeg ikke skal på en ordentlig feiring som i gode, gamle dager. Jeg var nemlig alltid med en stor vennegjeng, og var en mester på å fikse og arrangere. Tiden har gjort oss gamle og vennene er spredd for alle vinder. Jeg har tatt meg tid til å tenke på mye av det flotte som var og savne det gamle livet.

Jeg har fundert over hva som kommer til å skje i året som kommer. Alle disse vanskelige temaene som gir meg stikk i magen er uunngåelige når man tenker på fremtiden. Vil formen bli bedre? Blir jeg frisk dette året eller vil jeg stå på stedet hvil? Blir det inneliv eller ut- i- verden- liv? Finner jeg kjærligheten og får det forholdet jeg drømmer om? Kommer jeg litt videre i livet mitt med noe av det jeg håper og ønsker? Og jeg innrømmer det- jeg er litt redd for fremtiden. De tingene jeg ikke kan råde over. Jeg er til en viss grad kontrollfreak, og fremtiden kan jeg ikke kontrollere. Dermed denne lille vegringen. Og jeg skremmes over at tiden flyr fra meg i voldsomt tempo, mens jeg knapt husker hva jeg gjorde i året som gikk. Andre ganger ikke hva jeg gjorde dagen før fordi hodet var tåkelagt. Vissheten om at man bare blir eldre. Hvem vil vel bli det? Men jeg våger å håpe at året skal fare snilt med meg inntil det motsatte er bevist. Jeg kan ikke annet enn å sette smil, glede, kjærlighet og friskhet på ønskelista.

En ting er sikkert- på slike dager blir det veldig tydelig om man “har noen”, sin egen nære familie, sin egen hjertesten å kysse kl 12. Selv om jeg ikke har kjæreste, noe som ikke er verdens beste påminnelse, så har jeg familie som betyr mye for meg. Jeg har noen å være med selv om aldersgjennomsnittet er 40 pluss. Og det er det ikke alle som har! Jeg håper denne dagen har rom for ei som ikke er superentusiastisk eller kaster rundt seg med svulstige ord og visjoner. For ei som fortsatt ligger i kosebuksa i senga med laptopen i fanget og som ikke er sikker på om hun skal pynte seg eller ikke. Jeg for min del slår et slag for å tenke blanke ark og nye muligheter for små, flotte øyeblikk hver dag i stedet for klisjeer og store ord under rakettene denne ene dagen i året.

Om du har festklær eller kosebukse- ønsker jeg deg et godt, nytt år! Kanskje er det flere som meg som er litt redd for hva livet vil bringe. Men vi kan ikke annet enn å klamre oss fast, holde hodet over vannet og smile så mye vi klarer.
Måtte året gi oss mye, mye glede!
Godt nytt år!

Av og til får jeg en uro som brer seg rundt i kroppen og gjør meg rastløs. Gir meg en følelse av å ikke være helt fornøyd eller gir meg kvaler om valg og veien videre. Nå er uroen på besøk og sluker meg nesten helt. Men jeg tillater den ikke helt å spise meg. Jeg vet at uroen kommer som følge av at ting ikke er helt optimale i livet mitt, og jeg vet at uroen forsvinner fortere enn jeg aner ofte. Så jeg lar den få bli, den er en del av livet den også. Plutselig får jeg den gode lykkefølelsen tilbake og uroen er ute av døren før jeg får sukket for meg.

Men disse dagene går litt sakte. Jeg lengter til plasser jeg ikke kan komme. Jeg vil bort, reise, oppleve. Men jeg er fastlåst her. Tenker at om jeg bare dro ville alt føles bedre. Men vet at det er en naiv tanke. Jeg må heller jobbe med å snu uroen til ro. Den jobben er det bare jeg som kan gjøre. Men samtidig er det lite jeg kan gjøre med årsaken til uroen, nemlig min livssituasjon.

Når uroen er på besøk hjelper det ikke om jeg “flykter” til stranden, forsøker og kjøre en tur eller spiller musikk på full guffe. Tankene ligger der tykke og dekker hodet fra pannen til nakken, og ber pent om de kan tenkes igjennom. De overdøver musikken og strandkosen. Jeg blir litt sur på meg selv som ikke er fornøyd, jeg er jo tross alt bedre, jeg har tross alt mye å smile for i livet mitt. Har jo det. Men noen dager kan jeg ikke bli fort nok frisk. Jeg ville helst vært frisk i går. Det er så ufattelig å tenke på at jeg har brukt nesten 5 av mine beste år på dette tullet. Fra 25 til 30. Rundt meg på stranden ser jeg jevngamle sitte sammen med mannen sin og et par herlige barn kravlende rundt bena deres. Og jeg vet at det er dette uroen handler om. En lengsel og en sorg. At jeg må gå alle skrittene mine mutters alene og jeg mest sannsynlig aldri får kjæreste før jeg frisk. Redselen for at jeg aldri skal få oppleve å få barn, redselen for at sykdommen ikke kommer til å slippe taket. At dette skal være ALT. Det ville ikke vært til å tåle.

Jeg lengter så inderlig til å jobbe igjen, ha et normalt liv, treffe alle jeg vil, reise, elske- være Tornerose med valgmuligheter!

Uro over hva jeg skal velge av behandling. Endel av meg er i ferd med å kapitulere i forhold til skepsis, en annen del stritter imot. Jeg har lyst å gå fra behandling til behandling og ikke gi meg før jeg er bedre. Men jeg gir ikke kroppen den roen den trenger nå, jeg bare kaver og kaver i tankene. Må bli frisk, MÅ det.. før jeg blir for gammel, men hvordan?

Jeg tenker med uro på prinsen. Kanskje er jeg allerede glemt. Tenker på uro på hvor lite jeg fikk vist hvem jeg er. På ting jeg ikke sa, eller ikke gjorde. Og jeg blir bare lei meg. Tenker på alle prinsene i mitt liv. På alt som gikk galt og hvorfor. På hvorfor kjærlighetslivet går på skinner for noen, mens andre stadig opplever nedturer. Er det tilfeldig eller resultat av dårlige valg? Og jeg bruker dagene på selvransakelse. Hva kunne jeg gjort annerledes? Vil jeg noensinne kunne være akkurat slik jeg ønsker å være?

Kanksje er det en liten uro over at eksprinsen har forlovet seg på nytt. Jeg var forberedt, men støkket i magen kjentes likevel. De ser så lykkelig ut. Nå har han fridd igjen, men til en annen. Hva sa han denne gangen? Jeg unner han å ha det fint. Men skulle ønske jeg selv opplevde bittelitt av det han nå opplever. Da ville ikke livet føltes så urettferdig, og uroen ville ikke fylle kroppen på denne måte. Uro over alt som ikke ble. Uroen over ting som burde vært ordnet oppi, kastet eller solgt. Ting som burde vært skrevet, søkt på og sendt. Men hjernen har ikke ro til noe konstruktivt kjenner jeg.

Denne uro er en vind
Som river i seilet
Et sting i søvnig sinn
Denne uro er en sti
mot ukjente landskap
Mot alt som kan gå meg forbi
Så min uro må bli

Denne uro er en gnist
som tenner opp bålet
Og blir en brann til sist
Denne uro er en del av livet jeg har levd i
For den som setter alt på spill
Har en uro i sjel

Jeg vet at jeg må finne meg et sted å hvile når jeg er på disse vandringene. Et sted jeg kan trives på med kropp og sjel. Et sted der roen er ekte ro, og har fravær av tanker, uro og usikkerhet. Et sted hvor jeg kan la stillheten senke seg og la freden fylle meg innvendig.

Jeg må skyve alle disse stressende tankene på dør. For jeg vil ha en sommer hvor jeg nyter, ikke spises opp innvendig av alle tankene som kverner. Eller en utilfredshet, for jegvil jo være fornøyd.

Snart, snart fylles jeg av ro igjen.

Kanskje er det alt som skal til å skrive det ut. Sette ord på.
Måtte roen og gleden fylle meg imorgen den dag…

Jeg trenger det nå etter urolige dager.

Før jeg freser i vei på neste halvår er det på tide å stoppe opp, ta pulsen og sjekke status på hva året har vært til nå. Det har vært et halvår fyllt med mange utfordringer, men også mange gleder og opplevelser. Formen har gått sakte oppover siste året, men noen ganger har formen tatt et dobbeltskritt fram, for så å hoppe tilbake til start og vel så det. Fremgangen er en kombinasjon av behandlingsopplegget jeg går på av Mette Johnsgaard, men også endring av levestil. Mest er jeg takknemlig for at jeg har lært å leve bedre med sykdommen min. Jeg har blitt tvunget til å akseptere, slutte å sloss mot egen kropp, men heller spille på lag med den. Først når jeg kom over sorgen det var over å være utenfor samfunnet, arbeidsliv og livet, klarte jeg å mobilisere og finne positive ting i tilværelsen å fokusere på. Alt til sin tid. Det har utrolig mye å si å slippe å presse seg og slippe symptomhelvete hver eneste time. Jeg våkner nesten hver dag med smil om munnen og føler at jeg har et fint liv, tross sykdom. Sansene har blitt skjerpet, jeg er blitt mer lettrørt og tilstede i situasjoner. Følt en glede jeg ikke helt har kjent på før. Jeg føler at jeg er i ferd med å få livet i gave igjen på ny. A second chance..

Et ja-menneske har blitt flinkere til å vurdere egne krefter, si nei og være glad for avgjørelsen etterpå. Dette vil gjøre meg friskere! Jeg har brukt hjelpemidler og voktet klokka. Og ikke minst svelget kameler. Mange. Spesielt kamelen det var å få hjemmehjelp. Men du verden så herlig det er å få et rent hjem, god mat, og ha energi til å gjøre det jeg vil i stedet for. Og jeg overvant mine egne fordommer og de klamme følelsene over “hva alle andre ville si”.

Jeg har fått flere nye venner, men også måttet ta farvel fordi relasjonen ble “giftig”. Noen ganger trengst slike drastiske vendinger for å kunne gå videre.

Jeg har som blogget over måttet være sterk mye. Fordømt sterk. Tusen ting har måtte bli fikset, enten det har vært søknader, bilproblemer eller andre utfordringer. All by my self. Jeg er stolt over alt jeg har klart, at jeg selvstendig og fortsatt har hodet nogenlunde på rett plass. Men jeg har også grått, tilatt meg å være svak. en nødvendighet i min hverdag. Tenk at det er normalt med noen dårlige dager, for jeg vet det snur dagen etterpå. Jeg tror det er viktig å få ut alle slags følelser. Det er vondt mens det står på, men like friskt og lett å puste som etter en regnskyll etterpå.

Å oppleve byen på en lørdagkveld, det myldrende livet, da jeg så fyrverkeri ved operaen, var en spesiell opplevelse. Jeg tror nesten det var dagen jeg våknet. Jeg hadde helt glemt hvordan andre lever, hva som er “normalen”. Eller den dagen jeg orket å gå rundt Sognsvann (dog med smerter etterpå), men likevel. En fantastisk dag!! Jeg har ligget i lynga og knipsa bilder. Lært meg macro og HDR. Vært mye ved sjøen, plassen jeg elsker som gir meg ro langt inne i sjela. Plassen jeg bruker når livet er smertelig vondt, og når livet smiler til meg. Jeg sett mange av vennene mine. De forsømte vennene. Smilt og smilt, det har vært så etterlengta å være med dem. Jeg føler en inderlig varmhet for dem alle, er så glad i dem og glad for at de aldri gir meg opp.

Jeg har turt å treffe folk fra nettet, turt å gjøre meg sårbar. Våget, selv om jeg ikke bare har vunnet. Ja, synes jeg er tøff jeg. Jeg har ikke bare hatt treffet å konsentrere meg om, men også balansere kroppens symtomer samtidig. Jeg husker dagen jeg gikk i sprutregnet og blitt våt inntil undertøyet, det var å skikkelig leve igjen!! Jeg strakk halsen og ansiktet mot regnet og lot det dryppe. Herlig!! Brukt sansene mine, uten å bli ekstremt syk. Tålt sol uten å eksplodere. Orker å kjøre mer bil, og utvidet radiusen min litt. Jeg har ennå ikke en symptomfri dag, men har på et sett lært meg å leve med smerter eller symptomer. Blitt normalen, og man klarer å skyve dem vekk, avledes, iallefall en liten stund før en hvil er påtrengt. Fortsatt er det lyd-biten som er verst, og dette med å snakke med mange mennesker på en gang/ være i rom med masse prat. Hodet mitt vil eksplodere da. Men jeg har troen på at dette skal slippe taket, samme med smertene.

Lilleprinsessa har fått meg til å glemme tid og rom. Jeg lengter etter henne når jeg er i Oslo og er inderlig stolt over å være tante. Hun symboliserer vekst og friskhet. Familien har blitt tettere knyttet etter en nær-døden -opplevelse i påsken. Det trengtes, det er lettere å prate sammen her nå og lettere å se imellom fingrene på ting som ikke er perfekte. Ved nesten å miste, ble vi minnet på hvor glade vi er i hverandre.

Jeg har fått troen på at alt skal gå oppover.. Selv om kurven ikke er rett, så går det hvertfall opp. Jeg har funnet meg selv igjen etter det tunge bruddet for to år siden. Jeg har fått opp troen på at jeg er verdt og elskes igjen. At jeg har mange kvaliteter utover Me’n. For jeg er ikke ME’n. Jeg tror jeg har fått en indre styrke og fått ny kunnskap om meg selv og andre. Men ikke uten å gå igjennom mange tunger dager.

Så når jeg sitter her i dag, kjenner jeg meg inderlig glad og spent. Forventningsfull til neste halvår, år, ti år. Jeg tror det skal bli mitt beste! Det fineste av alt, jeg skal bli friskere og friskere- og forsyne meg av livets goder igjen – i rikt monn. Og det gleder jeg meg så inderlig til