Denne natten kan da ikke vare evig, sier hun, i morgen stiger solen som alltid før. Men vi har sluttet å høre på henne. Vi hutrer rundt bålet og vet at denne natten tar aldri slutt. Vi forteller hverandre historier og synger våre sanger. Vi er trøtte og vil sove, men ingen av oss vil sovne. Det er ingen morgendag å våkne opp til. Snart er bålet brent ned og vi klynger oss sammen for å holde varmen litt lenger.

Rart å tenke på at sola gikk ned for aller siste gang i går.
Rart å tenke på at den aldri kommer tilbake.

Over oss er stjernene og under oss er jorda som blir kaldere og kaldere og kaldere.

Snart er det ikke mer mat. Snart er det ikke mer drikke.

Bålet blir mindre. Vi flytter oss nærmere. Det er ingenting vi kan gjøre. Det er ingen flere sanger og alle historiene er forlengst fortalt.

Bare tausheten og tomheten er tilbake.

*

Fredrik Hossmann

A: «Taushet er som regel det klokeste valget.»

B: «Ikke hvis de tilstedeværende er unge eller ikke kjenner hverandre, og er nervøst nysgjerrige på hverandres status, for da kan disse personene lett tippe over i forfengelighet eller selvmedlidenhet. I et slikt tilfelle er det best å si noe som er lite verd, fordi dette kan bidra til å etablere et trygt og derved fruktbart utgangspunkt for en fortsettelse, så den samlede verdien av samtalen kan bli større.»

A: «Det er sant. Men hvis man røper dette motivet, som f.eks. ved at det aktuelle utsagnet blir oppsiktsvekkende lite verdifullt — da har man skutt seg selv i foten, for de tilstedeværende kommer til å stusse seg inn i meta-spiraler og bli svært forvirrede. Hvis situasjonen allerede er nervøs, er forvirring det siste man vil legge til.»

B: «Det trenger ikke å føre til forvirring. Det kan også lette på den nervøse stemningen. La oss si at den som kommer med det verdiløse utsagnet heter X, og de andre heter Y og Z. Disse andre får, etter Xs utsagn, anledning til å komme med et enkelt spørsmål for å oppklare en formodentlig selvsagt forvirring. Et slikt spørsmål vil ikke stille spørreren i et dårlig lys, og heller ikke koste den en dråpe anstrengelse, nesten uansett hvilket svar det fører til. Med andre ord: Ballen kastes tilbake til X, og denne får en ny sjanse. Det naturlige svaret for X (hvis han er som meg) ville da være å analysere sitt eget verdiløse utsagn — og siden imponerende analytisk improvisasjon er en ganske vanskelig øvelse, vil det antageligvis slå litt feil. Altså: X blir provosert til å si noe som er akkurat passe verdiløst!»

A: «Jeg overser noen mindre viktige reservasjoner her, og sier meg enig.»

B: «Men tilbake til påstanden din, la meg ta den mer alvorlig: Hva får deg til å si at taushet som oftest er det beste?»

A: «Fordi det er lite gunstig å samtale for sosialitetens skyld. Man bør holde seg over en viss terskel. Og når man holder seg over en viss terskel, da er det i de fleste sosiale situasjoner ikke så mye igjen å ta av. Det er på dette punktet jeg fraråder å ty til bortkastet pjatt — la det heller ebbe ut på en litt pinlig måte, om det er alternativet.»

B: «Hvor universelt tenker du dette?»

A: «Ganske universelt. Vel, dette fortjener en digresjon: — Det finnes selvfølgelig unntak, hvor det er gunstig å samtale for sosialitetens skyld. Og faktorene dette avhenger av varierer fra person til person. Det kan for eksempel være at man ikke evner noe annet enn sosialitet. Eller det kan være en god strategisk beslutning å være sosial i enkelte situasjoner, for å kjøpe seg anledning til å gjøre gunstige ting på et annet tidspunkt. I et samfunn er det viktig å holde ved like tillitsbånd, så ingen blir utrygge, for det er mer fordelaktig å ha et tillitsfullt og sosialt samfunn enn et mistroisk og kontemplativt. Altså: Jeg mener det ganske universelt, men ikke slik at jeg kommer til å presse det på noen.»

B: «Press er vel heller ikke det beste virkemiddelet i en slik situasjon. Som enkelte gamle kinesere sikkert ville sagt: Man skal ikke presse der hvor det er motstand — omgå heller problemet.»

A: «Godt sagt. — Men her vil jeg faktisk gjerne understreke viktigheten av andre verdier enn våre her: På samme måte som at man godtar dårlige argumenter for å beholde husfreden, slik bør man også til en viss grad gå med på falske idealer for å beholde samfunnets stabilitet.»

B: «Spennende tema! Hvilke falske idealer tenker du på?»

A: «Kjærlighet, frihet, ydmykhet, sosiabilitet, slike ting. Disse verdiene har en problematisk begrunnelse, men enda mer problematisk vil det være om den jevne borger opplever dem som problematiske! Disse verdiene er samfunnsbærende. Ikke fordi de er sanne, men de ville ikke ha erobret verden om det ikke var for at de var best til noe…»

B: «Jeg ser! Enkelte idealer har erobret verden. Vi lever under et imperie, og bør opprettholde den høyst gunstige pax idealica! Det er akkurat som i politikken; man bør ikke forandre den nåværende orden utenfra og med våpen, men innenfra, med lure sjakktrekk i riktig retning.»

A: «Dette ble en glimrende digresjon! Vi kunne gjerne avsluttet her, men jeg er ikke helt ferdig med å svare på spørsmålet om hvorfor taushet som regel er klokest: Motiver er bare ett aspekt. Et annet jeg vil ta opp er vanskelighetene med å uttrykke seg: Det er lite gunstig å forsøke å si noe når man har lav sannsynlighet for å lykkes med overføringen. Siden vanskelighetene med å uttrykke seg øker hurtig med temaets kompleksitet eller fremmedhet (man kunne nesten lagt til gunstighet her —), er det som regel best å finne andre, sikrere uttrykksmåter for slike tanker enn den muntlige.»

B: «Så muntlighet er bra for to ting: 1) Grooming, og 2) Overføring av enkle eller velkjente opplysninger, som på tross av at de er enkle eller velkjente, ønskes å formidles?»

A: «En ting til: De mange slags sosiale spill kan være interessante å observere utenfra. Kanskje det til og med kan være gunstig å delta i slike spill personlig også av og til — den vises interesser er uransakelige…»

B: «Nå glemmer du viktige ting som oppdragelse av barn og generell folkeopplysning.»

A: «Ja, faktisk gjorde jeg det. Du har rett, og det er et viktig nok punkt: Noen må være menneskegartnere. Men først må disse bli vise. Og da er selvutvikling første bud.»

B: «Er det nå vi lar det ebbe ut på en litt pinlig måte?»

A: «Ja…»

ingenting å si
ingenting usagt
likevel snakker vi
likevel kan vi være stille

*

Fredrik Hossmann