Nok en faction. Jeg gruet meg litt til det, men hadde fått boken anbefalt (og kjøpte den på salg) – og så er den blitt lesesirkelbok. Riktignok ikke før i januar, men noe skal man jo gjøre på hytta når det regner…

Boken handler om de tyske vitenskapsmennene Alexander von Humboldt (geolog og oppdagelsesreisende) og Carl Friedrich Gauss (matematiker og astronom). Annethvert kapittel handler om Humboldt og annethvert om Gauss.

De to mennene har veldig forskjellig utgangspunkt. Gauss er en fattigmannssønn som blir “oppdaget” på skolen, Humboldt tilhører adelen og får dyre privatlærere. Mens Gauss blir hjemme i Tyskland, skriver avhandlinger, gifter seg, får barn og livnærer seg som landmåler, reiser Humboldt for egne penger til Sør-Amerika der han blir i en årrekke som oppdager, måler høyden på fjell, møter indianere og jaguarer i junglen og dissekerer planter sammen med sin assistent (unnskyld, medhjelper) Aimé Bonpland.

I 1928 møtes så de to som gamle menn på en kongress. Mot slutten av sitt liv reflekterer de så over hvor forskjellig – og hvor likt – de har opplevd og prøvd å forstå verden.

Jeg syntes det var en underholdende bok og jeg har stor sans for Kehlmanns skrivestil. Den er underfundig og oppfinnsom, her er mange morsomme formuleringer og humoristiske perspektiver. Ironi, underdrivelser og hentydninger florerer. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde orket å lese boken på tysk hadde denne opplevelsen vært enda sterkere, men heldigvis har oversetter Sverre Dahl gjort en god jobb. Språket flyter godt og vitsene fungerer.

Boken spiller opp til fordommen om vitenskapsmannen som stopper midt i en handling (spasertur, midt i middagen eller … ja, les selv) for å notere en aha-opplevelse. Kehlmann tar denne gamle klisjéen til et nytt nivå og gjør den morsom igjen. Og fortellingene om Humboldt i jungelen er jo rett og slett spennende.

Helt uproblematisk synes jeg fortsatt ikke det er med faction. Jeg sitter fremdeles og lurer på hvor mye jeg egentlig vet om Humboldt og Gauss etter å  ha lest denne boken.

Favorittsitat: “Møtet med det mørke var en del av det å vokse opp, den som ikke kjente til metafysisk angst, ble aldri en tysk mann.” (s. 18)

“Pølse, sa Kant.” (s. 80)

Karakter: 4+

Omtale i Aftenposten

… og i Dagbladet

Så har endelig jeg også blitt kjent med Holden Caulfield. For en fyr! Halve tiden irriterte han vettet av meg, andre halvparten syntes jeg synd på ham.

Denne boken var tung å komme inn i. Ikke før på side 112 klarte jeg å overse språket nok til å begynne å følge skikkelig med i handlingen. Språket var nemlig veldig muntlig og fullt av banneord. Fryktelig slitsomt å lese, synes jeg.

Men når jeg først klarte å se forbi språket var det forsåvidt en god bok. Veldig spennende – jeg satt og ventet på at et eller annet helt forferdelig skulle skje…

Bokens Store Tema er Holdens utvikling iløpet av noen få desemberdager det året han er 16. Kanskje er dette en “oppvekstroman” – skjønt tidsspennet er kort, og man kan jo spørre seg om han vokser noe særlig. “Headed for a crash” er en bedre beskrivelse.

Aller mest er han en fryktelig ensom person som desperat søker etter kontakt og tilknytning til andre mennesker. Men det går galt hver gang, for han skyver alle fra seg med imponerende effektivitet.

Et annet tema jeg ser i boken er hvordan de “kondisjonerte og vellykkede” (les: rike) i samfunnet overser “de indre verdier”. Holden trenger menneskelig kontakt og ikke minst trenger han nærhet til familien og trygghet. Det er åpenbart at han sliter med sorg og ensomhet etter at lillebroren hans døde. Men familien hans forventer at han skal gjøre det bra på skolen, bli en vellykket advokat og tjene penger slik som faren. Og når han ikke klarer det, blir løsningen å sende ham på en (garantert svindyr) psykiatrisk institusjon. Slik løser man sånne problemer i de kretser.

På grunn av språket klarte jeg ikke å finne noe sitat denne gangen. Kanskje jeg kan komme tilbake til det senere.

Karakter: 4++

SparkNotes om Catcher in the Rye

CliffNotes om Catcher in the Rye

En islandsk krim er jo forfriskende og annerledes. Den handler om mystiske ting som skjer i tilknytning til universitetsmiljøet. Saken skal løses av en kvinnelig islandsk advokat, sammen med en tysk forretningsmann som går i pensko på huleutflukter i den islandske vinteren. Her er det både action, svart magi og forskjellige løse tråder som må nøstes opp før man kommer i mål. Men jeg må innrømme at jeg gjettet løsningen på dramaet i god tid på forhånd – det trakk kanskje opplevelsen litt ned at det tross alt ikke var vanskeligere å gjette.

Karakter: 4-

Wow, for en bok! Etter å ha lest et par vakre og “alvorlige” romaner, tenkte jeg det var på tide med noe litt morsomt og lettlest. Og det innfrir Fatso. Man gremmes og skjemmes når man leser boka, blir flau og pinlig berørt. Dette er ikke boka for de som ikke tåler ord som pikk, pule, knulle, porno osv. Det er nemlig dette denne boka handler om.

Rino er 34 år, feit og jomfru. Han har ingen venner, og en kjedelig jobb. Det eneste han tenker på, er sex. Han runker hver eneste dag, det ligger tørkepapir rundt i hele leiligheten han bor i, som for øvrig eies av Rinos far. Rino nærmest hater seg selv. Han vet at han er feit, og han vet at han bare tenker på sex. Han er rett og slett en taper. Hele Rinos verden blir snudd på hodet da faren hans bestemmer seg for å leie ut det ene rommet i leiligheten. Rino blir svært overrasket da det viser seg at det er en jente som skal leie rommet. Han har omtrent aldri vært i nærheten av jenter. Med Maria boende, forandres Rino. Han lærer mer om seg selv, og om jenter. Livet hans blir mer sosialt, da Maria arrangerer fester og inviterer ham med ut på forskjellige ting. Sakte, men sikkert, forandres Rino.

Til tider er denne romanen ganske drøy. Ramslie sparer ikke på styggordene, han skjuler ingenting, bare skriver det som det er. Boka er inndelt i tre deler, som igjen er inndelt i bitte små “kapitler”: beskrivende underoverskrifter. På en måte er det en fin roman: Rino forandres fra å være ganske stakkarslig fyr, til å bli en mye mindre stakkarslig fyr. Han slanker seg, begynner å ta vare på utseendet sitt, og forsøker så godt han kan å være sosial. Han er fremdeles veldig kåt, og han glemmer aldri at han er jomfru. Hele boka kretser rundt hans manglende forhold til sex, og hans tanker om å miste jomfrudommen. Men det kommer også fram at han bare vil ha en person som er glad i ham, og som han kan være glad i. I tillegg til sex, vil han også ha nærhet. I slutten er han ikke lenger avhengig av runking og porno, men er heller “out there” og prøver å gjøre noe med sexsituasjonen sin.

Jeg synes romanen var underholdende – både morsom og pinlig, og dessuten var den lettlest. Likevel er det ikke det beste jeg har lest… Terningkast 4.

Tittelen på denne boken gjorde meg nysgjerrig. Det er ganske irriterende hvordan de fleste store religionene passer dårlig med det bildet av virkeligheten vi har fra vitenskapen. Derfor var jeg spent på hva han kunne klare å få ut av et sånt prosjekt. Spennende.

På bokens bakside har den kjente sosialantropologen og rikssynseren Thomas Hylland Eriksen skrevet:
«Dette er en modig og lærerik bok; reflektert, avbalansert og skrevet med eksistensiell nerve. Det er fantastisk at en internasjonalt anerkjent genetiker tør, og vil, skrive en bok som denne, og jeg tør påstå at utgivelsen av denne boken vil kunne løfte debatten om vitenskap og religion opp på et nytt nivå.»

Boken er delt inn i et forord, 5 kapitler og et appendiks. Det siste forstår jeg ikke helt; noen av bokens beste deler er plassert der, i appendikset. Det er her vi endelig får servert en beskrivelse av hva som i dagens vitenskap tilsvarer det forfatteren ønsker å kalle Gud.

Jeg har brukt lang tid på denne boken. Ikke kun fordi jeg ville være grundig og reflektert mens jeg leste, men fordi teksten er … i mangel av et bedre ord vil jeg kalle den ubehagelig. Jeg orket rett og slett ikke mer og måtte stadig legge fra meg boken, i timer eller dager, før jeg orket å lese litt til.

Dette var særlig et problem i de første ca. 100 sidene av boken. Mot slutten tok den seg betraktelig opp.

Ett spørsmål som stadig meldte seg var: Er denne mannen virkelig vitenskapsmann?? Så mye synsing og føling – hvor er den vitenskapelige diskusjonen og argumentasjonen? Særlig de første delene av boken er spekket med uttrykk av typen «det er nærliggende å øyne», «det kan tenkes», «det er ikke umulig å forestille seg». Denne typen formuleringer er ubehagelige for en som er vant til å lese vitenskapelige tekster.

Grindes prosjekt er å forene muligheten for religiøs tro med innholdet i moderne vitenskap. Men vitenskapen er en krevende brud. Den vil kun være med hvis det kan foregå på dens egne premisser. De som vil gå i spann med vitenskapen må rette seg etter vitenskapens krav. Hvis ikke vil den ikke være med. Da kan de få holde på som de lyster, men ikke med vitenskapen på laget.

Derfor blir det direkte provoserende når Grinde åpent og direkte avviser vitenskapelige kriterier, som på side 37: «Occams prinsipp er i beste fall en tommelfingerregel.» I beste fall? Fordi det finnes noen få eksempler på at den må omgås?

Det er også pinlig tydelig at Grinde hverken er historiker eller filosof. Det er ikke hans sterke sider og han fremstår som ubehagelig naiv i de delene av boken der han beveger seg inn på slike områder. Men jeg vil ikke legge ham dette til last, ingen kan være ekspert på alt. Det er spennende at noen skriver denne boken, og med ekspertise i genetikk har Grinde et utmerket utgangspunkt.

Det kan synes som om Grinde må strippe ned både vitenskapen og religionen for å få dem til å passe sammen. Gudsbegrepet han blir sittende igjen med er minimalistisk. I filosofien snakker man om «Den første beveger» – den som har satt igang alt sammen, bestemt naturlovene og «trykket på startknappen». Det er denne typen Gud det blir plass til i Grindes univers.

Først stripper han Gud for moral… (s. 44):
«Adjektiver som snill og slem er trolig like irrelevante i beskrivelsen av det guddommelige som i beskrivelsen av en bie eller en blomst. Gud befinner seg langt utenfor denslags begreper. Den guddommelige kraft er et overordnet prinsipp, med kvaliteter av en helt annen kategori enn de evolusjonen har lagt ned i menneskesinnet.»

…og deretter for allmektighet (s. 45):
«Vi kan velge å tro på guddommelig innflytelse uten at det gjør Gud allmektig på alle områder. Helt fra starten av kan det ha ligget begrensninger i skaperverket.»

Med disse store innskrenkningene i både vitenskapen og religionen, hvorfor er det da hensiktsmessig av oss å tro på Gud?

Jo, fordi dette vil gi oss et lykkeligere, fredeligere og lengre liv, ifølge Grinde. Side 20: «En rekke vitenskapelige undersøkelser konkluderer, ikke overraskende, med at troende i gjennomsnitt har bedre helse og lever lykkeligere.» (Med henvisninger.)

Men dette er ikke grunnlag nok til å motivere seg til å begynne å tro, hvis man ikke allerede tror fra før. Dette tror jeg Grinde er klar over. Én ting er å åpne for muligheten av å forene troen på Gud med vitenskapen. En helt annen ting er å inspirere og overbevise folk til faktisk å velge å tro.

En annen begrunnelse/motivasjon han tar utgangspunkt i (på s. 25) er at man bakenfor spørsmålene om hvordan universet oppsto mangler svaret på hvorfor. Her har vitenskapen intet svar, eller den sier det skyldes tilfeldigheter. Like gjerne som tilfeldigheter kan man da velge å anta at det ligger intensjon bak, uten at det dermed går på tvers av de føringer som er nedlagt i beskrivelsen av universets «hva» og «hvordan». Dette er egentlig et bedre poeng.

Grinde forsøker seg også med å trekke denne linjen videre, når han vil forklare hvordan menneskene har oppstått. Hele utviklingen kan beskrives, men den bygger på elementer som på samme tid både er helt uunnværlige og samtidig veldig usannsynlige. Istedenfor å hevde at det er tilfeldig at vi har akkurat de rette betingelsene her på jorda til at intelligent liv kunne oppstå, så er det fristende å kunne anta en styrende hånd som har tilveiebragt nettopp disse betingelsene, synes Grinde.

Mange steder ser det ut som Grinde oppfatter mennesket som målet for evolusjonen. Vi er skapt for at det skal finnes vesener som evner å forstå skaperverket og sanse Gud. Det er en lettelse når han på side 143 dementerer denne svært uvitenskapelige oppfatningen. Men veldig ryddig er det ikke.

Et svakt punkt er også sidene 21-23 der Grinde forsøksvis tar et oppgjør med religionenes negative konsekvenser i form av kriger, fundamentalisme og fanatisme. Jeg synes dette oppgjøret er svakt og lite overbevisende.

For min egen del er det helt andre deler av boken som ga meg de beste «aha»-opplevelsene. Det gjaldt særlig partiene om hvordan vi gjennom evolusjonen er tilpasset å leve på en bestemt måte, og at dagens samfunn på vesentlige punkter skiller seg fra dette livet. Dermed er det duket for stress og frustrasjon som forringer livskvaliteten hos moderne mennesker. Istedenfor å leve som jegere og samlere der vi får plenty av frisk luft, mosjon og sunn mat, sitter vi stille dagen lang på et kontor og er utsatt for konstante fristelser av mat som er usunn for oss. Istedenfor å leve i et sosialt nettverk av 20-100 mennesker vi kjenner godt, med det det betyr at trygghet, avlastning og forutsigbarhet, lever vi i små familiegrupper med et svært lite omsorgsnettverk og en konstant eksponering for fremmede mennesker. Jeg synes overhode ikke det er overraskende at dette kan gjøre mange mennesker ulykkelige.

Alt i alt vil jeg si at det er flott at noen prøver å skrive en sånn bok, og det er kanskje ikke å vente at man skal få mer ut av et slikt prosjekt enn det Grinde har klart. Jeg kan likevel ikke hjelpe for å være litt skuffet. Plusspoeng for gode og passe mange henvisninger til relevant litteratur.

Min karakter: 4

Noman Mubashir, NRK-journalist og norsk-pakistaner, har skrevet en slags selvbiografi/historisk oversikt over det pakistanske miljøet i Norge. Det er tydelig at dette er et miljø han kjenner godt. Morsomme historier og lett karikerte karakteristikker, ispedd avis-sitater og mange gode bilder og illustrasjoner. Her er det noe å kjenne seg igjenn i, både for innvandrer og innfødt, og alle får så hatten passer. Men skrevet med en stor porsjon selvironi så ingen kan føle seg støtt. Det var interessant å få et innblikk i dette miljøets historie her i Norge. Vi vet jo at de er her, men hvorfor og hvordan og ikke minst når kom de hit, egentlig? Dette er en lettlest og morsom liten bok, skrevet i et journalistisk språk, friskt, satirisk og vittig, men også fargerikt og så malende at man virkelig kan kjenne hvitløks- og karri-smaken mens man leser. Samtidig en kjærlighetserklæring til to land som begge har fått prege oppveksten til forfatteren. Alle som likte TV-serien “En Noman i Pakistan” vil like denne boken, tør jeg våge å påstå.

Yndlingssitat: “Et pakistansk juletre er enda mer glitrende og levende. Forskjellen er at det pakistanske juletreet pyntes med rosa posebukser, matchende lang bluse, et par kilo gull i øre, nese, hals, masse sminke og heter mor.”

Min karakter: 4+

En fornøyelig liten bok om en søt gammel dame som nærmest terrorriseres av sin stesønn og hans kriminelle kammerater.

Jeg hadde ingen forhåndskjennskap til Paasilinna da jeg fikk denne boken i hånden. Fortellerstilen bekrefter noen av fordommene vi har til finsk kultur: galgenhumor og alkoholisme. Men boken er morsom og lettlest, og forfatteren klarer å bevare spenningen til det siste – vi vet aldri helt nøyaktig hvordan det skal gå, og det er bra.

Språket halter litt, men jeg mistenker at det kanskje kan være oversetteren Tor Tveite sin skyld. Vitsene sitter ikke alltid helt presist, og formuleringer som nesten er artige smaker litt av å drukne i forsøket på å balansere en korrekt oversettelse mot en formulering som fungerer på norsk. Dessverre kan jeg ikke lese finsk, så jeg har ikke mulighet til å gå til originalen og sjekke.

Yndlingssitat: “I uttalelsene ble det understreket at overdrevent grundige utredninger kunne vekke irritasjon i et vennligsinnet naboland i ikke angitt himmelretning, og spesielt i landets byråkrati, som ble oppfattet som en omfangsrik hengemyr.”

Min karakter: 4

Her kommer første vinvurdering på bloggen. Husk at dette er min mening på vinen, og jeg håper vi er litt enige, og litt uenige, for de var har forskjellig trente smaksløker.

Seghesio Sonoma Zinfandel 2005
Denne rødvinen er produsert av Seghesio, et familiefirma i California, USA. Den er produsert på Zinfadel druen, som populerer over 10 % av vinrankene i distriktet. Zinfandel vinene blir bare bedre og bedre i kvalitet, og da spesielt rødvinene (det produseres mest rosèviner på denne druen).

Farge
Vinen har en dyp, rød farge og gir fine tårer av glyserolinnholdet i vinen.

Lukt
Vinen har en duft av røde bær, spesielt bjørnebær. Også en interesant lukt av honningmelon og sitrus, samt et bakverk jeg ikke helt greier å plassere

Smak
En fruktig vin med smak av sjokolademousse med masse rosiner i. Etter noen timer i åpen tilstand å ha litt honningmelon og litt eple i smaken

Konklusjon
En helt ok vin, som ikke gir meg noe unik, men all over en helt grei vin. Siden jeg for det meste drikker vin som er på prissjiktet 100-150 kr til vanlig, vil jeg si at det finnes alternativer til denne 179,- vinen fra andre “ny verden” land. Men forstå meg rett, selv om denne vinen ikke snudde livet mitt opp ned, så er det absolutt en bra vin.

Score

Poeng: 86+