http://alphainventions.com                           http://blogsurfer.us

Happy Birthday to Rebecca

Elsewhere in Bdays today…
~1926 John Coltrane born in Hamlet, NC; saxophone, composer, bandleader, bebop, hard bop, post bop, free jazz. 

~1930 Ray Charles born in Albany,Ga; Fun Fact: “Charles gave each of his children $1,000,000.00 tax free in December 2002 at a family lunch. 10 of his 12 children were given a check for $1,000,000 at the luncheon, 2 couldn’t make it.”
Firsts for Today…
~1962 ABC’s 1st color TV series-The Jetsons
~1977 Cheryl Ladd replaces Farrah Fawcett on Charlie’s Angels
~1984 SF 49er Joe Montana misses his 1st start in 49 games

Music Notes…
~1967, making their UK live debut, The Mothers Of Invention appeared at the Royal Albert Hall London.
~1967, The Box Tops started a four week run at No.1 on the US singles chart with ‘The Letter’
~1968, working on new songs for their forthcoming ‘White Album’, The Beatles recorded a new John Lennon song ‘Happiness Is A Warm Gun In Your Hand’, (working title of ‘Happiness Is A Warm Gun’). The title came from the cover of a gun magazine that producer George Martin showed Lennon.
~1989, Milli Vanilli started a two week run at No.1 on the US singles chart with ‘Girl I’m Gonna Miss You’, the duo’s second US No.1

Deeeeep Thoughts…on deeep questions
(Tip of the hat to sixnate)

~If you have sex with a prostitute against her will, is it considered rape or shoplifting? 
~Can you cry under water?
~How important does a person have to be before they are considered assassinated instead of just murdered?

Weird Tweetin’…
~ClaytonMorris: Clayton’s Weird Fact: Ants stretch when they wake up. They also appear to yawn in a very human manner before taking up the tasks of the day.
~weirdralph: My pet elephant has a bad rash. Over-the-counter creams don’t work, so today we’re going to see a pachydermatologist.

Smooth ‘n’ Jazzy Living…

~”Decide on what you think is right, and stick to it.”-George Eliot (1819-1880) English Novelist

Enjoy your day…thanks for visiting.

For my money, these were the best major-label samplers of the 1960s and 1970s.  Warner Bros. and Reprise (the label founded by Frank Sinatra) was the place where you could find Frank, Dean Martin, Sammy Davis Jr., Trini Lopez, Miriam Makeba and so on.  But sometime around 1967 the label started to get hip, when it produced the debut album of a San Fransisco band thought to be “unmarketable” – the Grateful Dead.  Warner/Reprise signed people like Arlo Guthrie, Joni Mitchell, Van Dyke Parks and Randy Newman, and experimented with rock acts like the Kinks, the Fugs and Frank Zappa’s Mothers of Invention.  Then it took a chance on a dude who was getting popular in England but hadn’t yet made a dent in the States: Jimi Hendrix.

So the freaks were lovin’ Warner/Reprise, and in 1969 the label decided to put out its first two-LP sampler, The 1969 Warner/Reprise Songbook, with 23 artists ranging from Hendrix and Zappa to Van Morrison and the Everly Brothers.  The liner notes explained, “We have put this double album together not only for our own enjoyment  … but hopefully to win new friends for some very creative people.”

Side three of Songbook had a caution: not for radio airplay!  That was where you could find the Mothers as well as the Fugs.   By the time this sampler appeared, the Fugs had already split up.  They included Tuli Kupferberg, a playwright and a part-time professor at the Free University of New York, where he taught courses on the sexual revolution; Ken Weaver, a Texan; and Ed Sanders, a poet, novelist and former proprietor of the Peace Eye Pornographic Gallery of Art.  The core trio was joined at various times by others, most notably Peter Stampfel and Steve Weber of the Holy Modal Rounders, and the Fugs’ music was scatalogical but hysterical.  After all, “Fugs” came from a euphemism for “fuck,” as used by Norman Mailer in The Naked and the Dead.  They also wrote and sang anti-war and other political songs, and various members of the Fugs have reunited intermittently over the years.

Warner wasted no time releasing a sequel to Songbook, the rather obviously titled 1969 Warner/Reprise Record Show (Son of Songbook).   This one had more of the same, but it was a little less eclectic and a little more straight-ahead rock and roll: kicking off with Neil Young’s “Cinnamon Girl,” it featured selections from Peter, Paul and Mary, Ella Fitzgerald, the Pentangle, Jethro Tull and Fats Domino mixed in with your Fugs, Mothers and Kinks.  OK, it was pretty eclectic, kind of like a free-form FM radio station.  That’s the effect most of the WB/Reprise samplers created as the series continued.

Both of these 2-disc sets cost $2 apiece, and they came pretty quick in the mail.  What a motherlode of music for a teenager in a Texas bedroom: for me, the WB/Reprise samplers opened the door to a big ol’ world of music and weirdness.

MP3: “Why Oh Why” by Sweetwater (from Songbook)

MP3: “Finders Keepers” by the Electric Prunes (from Songbook)

MP3: “Wide Wide River” by the Fugs (from Songbook)

MP3: “The Voice of Cheese/Louie Louie at Royal Albert Hall/Our Bizarre Relationship/The Air” by The Mothers of Invention (from Songbook)

MP3: “Doin’ That Rag” (abridged) by the Grateful Dead (from Record Show)

MP3: “Yodellin’ Yippie” by the Fugs (from Record Show)

MP3: “Red House” by the Jimi Hendrix Experience (from Record Show)

MP3: “Nothing To Say” by the Kinks (from Record Show)

MP3: “Everybody’s Got Something To Hide Except Me and My Monkey” by Fats Domino (from Record Show)

Inside the Warner/Reprise Loss Leaders from the website Dustbury.com

Do you cry out in the night?

Quatre Tete Arm of The State:

Math-rock with clean vocals. Musically Quatre Tete is steeped in blues based music more than most math-rock, a genre which usually goes for more dissonant harmonies. The riffs remind me a bit of Mastodon, but they change at a pace reminiscent of The Mothers of Invention. A really interesting mash-up of styles.

Rating: 14/15 Bitchin’ riffs

What I’ve learned about Frank Zappa as a musician and performer.

Zappa was interested in music from an early age, he started by playing the drums, but quickly moved on to other instruments. Zappa’s first influence was Rythem & Blues and in later years he claimed to have the words largest private  R&B collection. The second great influence on Zappa’s music was classical, Zappa gained a great appreciation for modern classical composers, most notably Edgard Varese. These two styles, and Zappa love of noise – any and all noises, especially the ‘ugly’ ones –  combined to create the unique sound that was Frank Zappa. 

The Guitar is the main instrument Zappa is known for playing, and he became one of the top guitarists of all time (Rolling Stone Magazine ranking him 45 in their top 100). Zappa was one of the pioneers to make use of the synclavier and in creating computer generated music from compositions. 

From what I can understand Zappa could be both a friendly and open performer, or a cold and uninviting one. During his better performances (mood wise) when Zappa was receiving positive vibes from the audience, he would engage with them and joke around. However, if Zappa wasn’t receiving the reception well he could be very upset and cold toward both the audience and his band members. Zappa’s mood was often for the better when he was touring with the new Mothers of Invention, made up of mostly younger musicians who looked to Zappa as a mentor and boss. This is most likely because for Zappa being in charge, and conducting a band of young, extremely talented musicians who looked up to him was the dream.

This post will be of absolutely no interest to at least 99% of the readers here – unless you’re far more interested in the music of Frank Zappa than is good for you, you might as well skip this post. I’m posting this because it’s one of those things that someone might stumble across in a year or two and be thankful for.

The death of Jimmy Carl Black, the original drummer with the Mothers of Invention, last month got me thinking about various gigs I’d seen him at over the years. I’d seen him as a guest vocalist with the Scouse band The Muffin Men on many occasions, but I particularly remembered him playing with The Grandmothers.

The Grand(e)mothers is a name used by various line-ups of former members of The Mothers Of Invention. The current line-up has Don Preston, Roy Estrada and Napoleon Murphy Brock, but the line-up I saw in 1994 was Preston, Jimmy Carl Black and Bunk Gardner, along with guitarist/Zappa lookalike Sandra Oliva and bass player Ener Bladezipper (possibly not his real name). I decided to have a look on eMusic to see if there was anything by this band I could download as a belated souvenir. There was, but as so often happens I ended up downloading a ton of other stuff by ex-Zappa band members too, just because downloads on eMusic are so cheap. All the albums on this list probably cost me less than £10 in total.

So I’ve decided to provide a quick (and very non-exhaustive) guide to music by ex-Zappa-band-members available on eMusic.

The Grandmothers – Eating The Astoria
This is absolutely fantastic, surprisingly enough. This is a line-up of the Grandmothers similar to the one I saw live, except that by this point Jimmy Carl Black was only singing, no longer playing the drums, and Preston had left temporarily, leaving Bunk Gardner the only original instrumentalist on this.
Despite that, this is the album on this list it’s easiest for me to recommend. There are very few live recordings of the original Mothers Of Invention, and those there are are mostly very poor quality. By the time Zappa started recording his bands regularly, he was playing very different, slicker arrangements when he played these old 60s songs. So hearing these live performances of Peaches En Regalia, Oh No, Mr Green Genes and so on played in their original arrangements is about as close as we’ll ever come to a live album by the original Mothers with decent modern recording quality. Hearing this stuff with the excitement of a live performance but with very precise musicianship (and Bladezipper particularly is a wonderful bass player) is astounding.
There are a few originals on there, too. Oliva’s songs are Zappa-as-genre, and quite good of their type, while Jimmy Carl Black’s R&B numbers about the Trail Of Tears and the Great White Buffalo are worthy but unimpressive.

Don Preston is a more conflicted musician. Before joining the Mothers in 1966 he was a Proper Jazzman, playing with people like Elvin Jones and Al Jarreau, and since finally finishing with Zappa eight years later he’s been so associated with Zappa’s music that he’s never had the respect as a jazz musician he arguably deserves. As a result, he’s alternated between claiming that Zappa ripped his musicians off (a common claim of Zappa band alumni) and trying to make his own Zappaesque music, performing ‘tributes’ to Zappa, and trying to make his own unique music.

Vile Foamy Ectoplasm is a clear attempt to make a record that sounds a bit like Zappa. It’s a compilation of twenty years of Preston’s recordings, including duets with Bunk Gardner and performances with the Grandmothers, and it’s strictly Zappa-as-genre.

The bulk of the album is jazz fusion stuff with tons of semiquaver chromatic runs on the Moog, sounding like at any moment it’ll turn into either Inca Roads or Peaches En Regalia but never quite doing so, with a few percussion-and-electronic bits thrown in in the style of Varese. The whole thing’s clearly an attempt to say “I can make a Zappa album too”, but it never quite coheres properly. One can tell Preston’s exasperation at his old band’s legacy, from songs like The Eternal Question:

What was Zappa really like?
Did he fly into a rage?
I bet he smoked dope all the time
And did he really shit on the stage?

On the other hand, Transformation is startlingly good. A piano trio album, it contains an arrangement of The Eric Dolphy Memorial Barbecue but is otherwise Preston’s own work, in a more traditional bop style. Reminiscent at times of Cecil Taylor, it also has more mellow, melodic patches that sound almost like Dave Brubeck, and it’s an album I keep coming back to. A really nice jazz album – not groundbreaking, but fun.

So Yuh Don’t Like Modern Art by Banned From Utopia is pointless.
Banned From Utopia are an 11-piece band, nine of whom were in Zappa’s last touring band in 1988 (and several of them had been with him much longer – the Fowler brothers off and on since the early 70s). Arthur Barrow, the bass-player, was also a longtime Zappa band member (none of the rest of the band liked Scott Thunes, the 1988 bass player).
This band were Zappa’s slickest, most ‘musicianly’ band, as can be heard on the Zappa live albums Best Band You Never Heard In Your Life, Broadway The Hard Way and Make A Jazz Noise Here. In terms of pure musicianship and discipline, they couldn’t be beaten.
Unfortunately, that means that the Zappa covers on this album are so close to the versions we already have by this band as to make it pointless, while the originals, including such tasteful songs as “Jailbait Babysitter”, are soulless hackwork.

The Phlorescent Leech & Eddie/Flo & Eddie by Flo & Eddie is a collection of the first two ’solo’ albums by the former Turtles Mark Volman and Howard Kaylan. The first album, featuring almost all the 1971 lineup of the Mothers (including Preston, ex-Turtle Jim Pons, and drummer Aynsley Dunbar) is a classic of hippie folk-pop, very reminiscent of the better, later Turtles records. You can tell from songs like Goodbye Surprise that these people were also the backing vocalists on T-Rex’s hits, too. It’s recommended to anyone who likes light, funny, melodic late-60s/early 70s stuff like Nilsson, and is an album I’ve loved for years. The second album is patchier, a mix of comedy routines that they used to perform on stage with Zappa (“It’s the next illusion, you guessed it… the horrible sodomy trick!”) that have dated about as badly as Cheech & Chong, cover versions of 60s songs (including quite good versions of Days by the Kinks and Afterglow (Of Your Love) by the Small Faces, both of which were very obscure in the US at the time), and a gorgeous seven-minute orchestrated epic remake of the Turtles song Marmendy Hill. Worth downloading, but more for the first album than the second, and only if you already own Turtle Soup, Volman and Kaylan’s finest hour by far.

Sandy’s Album Is Here At Last by Sandy Hurvitz is an album by someone who was in the Mothers for a few month in the mid-60s, produced by Zappa and Ian Underwood. An uninspiring attempt at a Joni Mitchell sound by a singer-songwriter who later changed her name to Esra Mohawk, all you really need to know is that she wrote True Colors for Cyndi Lauper. Oh, and it sounds like it’s been mastered off an old vinyl copy. Avoid.

There are many more Zappa-alumnus albums on eMusic (several George Duke albums I might get at some point, tons of albums of Jimmy Carl Black doing old R&B songs, Napoleon Murphy Brock albums) but I think I now have more Zappa-bandmember music than any reasonable person needs…

Does humor belong in music? Essa frase é título de um disco ao vivo de Frank Zappa, e pode definir uma faceta bastante ampla de sua carreira. Pois, se por um lado, sempre houve o desejo de ir fundo no sincretismo de gêneros e ampliar o repertório e as pesquisas timbrísticas (patente já em Hot Rats), por outro havia o desejo de parasitar o cancioneiro popular para parodiar e conseqüentemente criticar os modos de vida mais convencionais, atingindo com especial atenção o conformismo e a felicidade hipócrita de uma classe média que através do consumismo e do individualismo alcançou seu pote de ouro. Ao lado das melodias pop mais mansas e feelgood apareciam, como não poderia deixar de ser, espaço para a selvageria e os barulhos destruidores (aspecto mais discernível em Weasels Ripped My Flesh). We’re Only in It for the Money talvez seja mais famoso por sua mitológica paródia do Sgt. Pepper’s dos Beatles e pelo extremo sarcasmo destinado à zombaria da cultura flower power que brotava nos EUA e no mundo. “”Who Needs the Peace Corps?” é a faixa 2 do disco, e talvez a mais direcionada à crítica do hippismo ainda no nascedouro. “I will love everyone, I will love the police as they beat the shit out of me” , ouvimos um narrador dizer, e sentimos Zappa rebater ao “All You Need is Love” beatle com a necessidade de injetar algum senso de agressão no recheio. O principal inimigo de Zappa sempre foi o raciocínio prefabricado, e nesse disco ele aponta para um senso de alienação e narcisismo subjacente à novíssima contracultura que surgia. Mas a energia dessa música não pára no teor sarcástico da letra. Em dois minutos e meio, o andamento vai e volta, a faixa se fragmenta, muitas vozes se acavalam, e tudo diante de uma melodia dócil e assobiável. Curiosamente, alguns acham isso ultrapassado, porque a época passou. Em matéria de invenção, no entanto, “Who Needs the Peace Corps?” está no mesmo patamar de destruição e paródia que as obras do Fluxus, de Nam June Paik, de Andy Warhol em sua forma de cooptar a cultura pop para fazer com que ela se autodestrua nos moldes de consumo fácil, torne-se ridícula e dê origem a outra coisa. (Ruy Gardnier)

A wonderful saying, and so true. It is unsurprising therefore, to find that first appeared in the Greek Philospher Plato’s work “Republic”.

Could Plato, in all his musings, I wonder, have envisaged his wise words being appropriated by the eclectic musician Frank Zappa for the naming of his band “The Mother’s of Invention“? I think not! The band in turn inspired the famous lyric in Deep Purple’s classic anthem “Smoke on the Water”-”Frank Zappa and the Mothers, had the best place around..”

Strangely, referring to another saying in our current theme, there is an album by a band called Jellyfish entitled “Spilt Milk”. Now I will neatly connect my ramblings by telling you there’s a track on that very album entitled “Sabrina, Paste and Plato”…

Art imitating life, or the other way around?

Kev Moore

Frank Zappa covered this Beatles tune during his 1988 tour. Ike Willis handles the vocals. This video comes to us from Mannheim Germany and was filmed during Zappa’s final tour.

POPREVYEN var en norsk musikkavis som kom ut på sekstitallet. Jeg kommer til å legge ut det jeg har av artikler om Frank Zappa og The Mothers of Invention fra denne avisen, men det er neppe alt som finnes. Hvis du sitter på mer, må du gjerne sende det inn, så får jeg lagt ut det også.

Dette leserinnlegget ble innsendt til POPREVYEN av en viss Erik Ellefsen fra Lillehammer.

—

Ikke tvil om at Zappa er et geni

Opphavsmennene for leserbrev i POP-Revyen nr. 21 har en ting felles – de hevder begge å representere majoriteten av norsk ungdom. Hvis dette er riktig, står det virkelig dårlig til med mine landsmenn.

Disse to åndelige pygméer kommer med dustemeninger. Ole Trosviken trekker sprogstriden inn i et område hvor den ikke hører hjemme. Herr Trosvikenm hvis du bedømmer kvaliteten til en avis etter hvilken målform den benytter, er du uhyre sneversynt. Mer vil jeg ikke si, fordi ditt innlegg ikke er verdt det.

Det andre innlegget er det en Svein Sydengen som står for. Maken til sprøyt! Ingen kan hevde at C & W og Sven Ingvars-musikken gir noen musikalsk opplevelse. Forøvrig vil jeg si at karkteristikken «I love my horse»-musikk er meget treffende på C & W. Når det gjelder Sven Ingvars-musikken er det en kjennsgjerning at denne musikken ikke har noen som helst verdi.

Sydengen kritiserer to personer som etter hans mening står for ensporet flisespikkeri. Galt. De to han kritiserer er blant dem som har funnet et skille mellom god og dårlig musikk. De er med andre ord kvalitetsbevisste, ikke ensporede.

Kan det herske noen tvil om at Frank Zappa er et musikalsk geni? De som har hørt ham på Lumpy Gravey har bare ett svar. De som hørte ham sammen med Mothers på deres LP’er er også overentusiastiske, hvis de ikke har en alt for lav kvalitetsbevissthet. Prøv å lytte til Mothers, Beefheart, Velvet U. og lignende musikere. Dere vil bli gledelig overrasket.

Personen bak dette forholdsvis lange intervjuet går under initialene RS. Jeg skulle likt å vite hvem det er, for moro skyld.

—

FRANK ZAPPA i intervju med POP-Revyens New York-medarbeider:

- Litt elektroniske effekter kombinert med melodilinjer, ulyder, taktforandringer og rytmiske forskyvninger. Det hele er helt umulig å danse til, slik at folk faktisk blir nødt til å lytte istedenfor.

- Men aksepterer og forstår publikum det dere driver med?

- Det begynner å komme. For ikke så lenge siden, i Salt Lake City, virket det som om det store publikum for første gang begynte å begripe hva vi gjorde. De tok oss for hva vi var, og avgjorde om de likte oss eller ikke. Tidligere nøyde de seg med å avfeie det hele med replikken «Snakk om freak out-gruppe».

Det virker som om vårt publikum nå kan vurdere den musikalske kvaliteten, kanskje fordi de kan høre oss oftere enn før. Da vi startet gruppen var vi de eneste som spilte på denne måten, og folk kunne virkelig snakke om «snodige greier». Men etterhvert begynte også de andre gruppene å plukke opp noen av våre ideer.

„En tåpelig historie‟

- Hva var egentlig grunnen til at platen «Lumpy Gravy» ble produsert for Capitol – og utgitt av MGM?

- Det hele var en tåpelig historie. Jeg hadde kontrakt med MGM som produsent – og ikke som artist. Og da Capitol spurte om vi ville inn platen hos dem, sa jeg ja. Da det skjedde, hadde hverken MGM eller noe annet selskap bedt meg om å lage seriøs musikk selv. Men da platen var spilt inn, endte det likevel med at MGM truet Capitol med rettssak – og Capitol truet tilbake. Heldigvis fant selskapene til slutt ut at det var best for begge parter å avblåse feiden, og det endte med at MGM kjøpte tape’n av Capitol.

Forøvrig var jeg ikke så lite forbannet på MGM den gangen. Da de sendte meg et prøveeksemplar av «We’re Only In It For The Money», viste det seg at en rekke detaljer var sensurert vekk. Bl.a. fjernet de ordene «And I still remember mama with her apron and her pad, feeding all the boy’s at Ed’s cafe». Men dermed ble jo hele teksten helt meningsløs, ved siden av at musikken ble ødelagt når fire takter av break’et forsvant. Dessuten ble hele balansen forandret, høydepunkter ble dempet ned, og enkelte ord ble bevisst overdøvet.

Sammen med testplaten fulgte et skjema hvor det var meningen at jeg skulle undertegne for å godkjenne utgivelsen. Jeg ringte opp og ga beskjed om at dette skamferte produktet ikke kunne bli gitt ut. Og da var det allerede presset 40.000 eksemplarer!

„Alle innspillingene er som én LP‟

- Hvordan ser du nå tilbake på alle dine plater?

- Alt er en eneste stor LP. Alt som er med på LP-platene henger organisk sammen. Om jeg hadde alle master-tape’ene og et barberblad foran meg ville det være mulig å kutte låtene fra hverandre, og sette dem sammen igjen på tyve forskjellige måter. Og det ville hele tiden låte som et helstøpt musikkstykke. Alt hører sammen, ingen tvil om det.

- Hvilke av dine innspillinger liker du selv best?

- «Pig and ponnies» fra «Lumpy Gravy», «Idiot Bastard Son» på «We’re Only In It For The Money», «Brown Shoes Don’t Make It» på «Absolutely Free», og «Brain Police» og «It can’t happen here» fra «Freak Out».

- Hvorfor nettopp disse innspillingene?

- «Pigs and ponnies» uttrykker hva jeg mener, og fremføringen er så bra som jeg kunne håpe på. Den ble 100 % av hva jeg på forhånd hadde planlagt. Jeg pleier alltid å bedømme våre innspillinger i prosenter.

«Idiot Bastard Son» liker jeg på grunn av meningen som blir uttrykt, selv om ikke innspillingen ble helt vellykket. Men innspillingens struktur liker jeg, spesielt tale-partiet i midten og måten dette retter seg etter akkordforandringene på.

Det samme gjelder «Brown shoes», jeg er begeistret for budskapet, men ikke særlig fornøyd med innspillingen. Den låten som er dårligst fremført er kanskje «Brain police», men likevel er dette en av de viktigste. Når det gjelder «It can’t happen here», gir jeg den 80 % – og etter hva jeg forstår er strukturen helt enestående, sett fra et pop-synspunkt.

- Hvordan gikk det til at du overtok hele annonsevirksomheten for Mothers of Invention’s plater?

„Vi er ikke på jakt etter tenåringene‟

- MGM kunne ikke begripe at salget kunne økes ved å henvende seg til undergrunnsbladene og visse andre venstre-orienterte eller hippie-orienterte tidsskrifter – kort sagt alt som ikke hørte med blant «De etablerte media». Men vi var ute etter et spesielt publikum, og appellerte til nysgjerrigheten hos mennesker med et litt uvanlig syn på omverdenen. Og vår taktikk bar frukter, vi nådde nettopp de menneskene i samfunnet som det kunne tenkes ville ha interesse av våre plater, lytte til dem og kanskje forstå innspillingene bedre enn om platene var blitt solgt til mennesker som kanskje heller ville forkastet dem. Det var ryktespredning som solgte vårt produkt. Vi var ikke på jakt etter tenåringer, men ville nå modne mennesker som kunne forstå oss og like oss så godt at de i sin tur omvendte andre til å like oss.

Tre-dobbel LP er spilt inn

- Noen nye plateplaner?

En av sangene handler om falske identifikasjonskort, og en annen om brystvorter. En surrealistisk R & B-låt har fåt tittelen «The air escaping from your mouth», og ellers er også «Mr. Green Genes» og «Electric aunt Jemia» av det surrealistiske slaget. Forøvrig blir det plass til en rekke instrumentalinnspillinger. En av dem varer bare i 90 sekunder. Men 40 spor ble lagt over hverandre, slik at det tok fire dager å lage den!

- Hvordan startet du som musiker?

- Jeg fikk lyst til å spille trommer, anskaffet et par stikker og begynte å bake støvet ut av møblene hjemme med slik villskap at mine foreldre til slutt ikke fant annen råd enn å gi meg en tromme. Dengang hadde jeg aldri hørt R & B, og var mest interessert i dansemusikk. Men senere fikk jeg høre litt R & B, og prøvde å spare penger til å starte min egen rhythm & blues-gruppe. Dengang var det saksofonen og ikke gitaren som var det store soloinstrumentet. Jeg fikk tak i noen gitarister, men de nektet å spille slik jeg ville at de skulle gjøre det. Dermed ble jeg nødt til å spille gitar selv. Jeg var 18 år da jeg kjøpte min første, den kostet ikke mer enn en tier – på auksjon. Strengene var så hardt spent at det ikke var mulig å ta noen akkorder, så jeg begynte å spille på linjene istedenfor. Først et år senere lærte jeg noen akkorder. I 21-årsalderen kom jeg over en elektrisk gitar, og fant ut at jeg ikke kunne det dugg, jeg måtte begynne helt fra bunnen igjen.

- Når startet du dutt første band?

- Mens jeg gikk på Antilope Valley High School i Lancaster, det var der jeg kjøpte gitar. Vi kalte oss The Blackouts. . . .

Lancaster var en by som fikk dårlige erfaringer omkring 1954, før jeg flyttet dit. Joe Houston, Marvin & Johnny og noen flere var kommet til byen for å fremføre et R & B-show, det første som Lancaster hadde sett. Men med showet kom narkotikaselgerne, og folk ble redde for alvor.

På denne tiden var politiet redde for tenåringene, det var ville dager med bandekriger og ungdomsopptøyer. Så kom jeg til byen, etter å ha spilt med en R & B-gruppe i San Diego. Jeg startet en gruppe, og vi holdt sammen lenge nok til å øve inn 10 låter.

Det fantes et negerkvarter utenfor selve byen som het Sun Village, og det var mennesker her som støttet oss. Vi dro store mengder negre til våre show, og det opprørte naturligvis folket inne i byen. Det endte med at politiet arresterte meg for løsgjengeri, og kastet meg i arresten dagen før vi skulle ha et større show. Men mine foreldre betalte kausjonen og jeg ble sluppet ut igjen. Først da alle i bandet begynte å gå hverandre på nervene, ble det oppløst.

Ette at jeg forlo gruppen tok de navnet The Omens, og det er noen av medlemmene i dette bandet som nå er med i Mothers of Invention, ved siden av at noen er begynt med Captain Beefheart.

Don Vliet, som nå spiller med Captain Beefheart, kom fra min gruppe. Don og jeg pleide å møte hverandre etter at skolen var ferdig for dagen og lytte til plater i tre-fire timer. Vi startet hjemme hos meg, skaffet oss senere noe å spise, og kjørte deretter rundt i hans gamle Oldsmobile og sjekket ryper – i Lancaster. Senere på kvelden kjørte vi hjem til ham, robbet brødboksen til hans gamle far, og ble sittende å spise ananasbiter og lytte til plater til klokken var fem om morgenen. Ofte skulket vi skolen dagen etter. Musikken var det eneste som virkelig betydde noe for oss den gangen, vi lyttet så ofte på platene at vi kunne synge alle gitarsoloene utenat. Vi stilte hverandre spørsmål om hvor mange plater har den og den typen gjort, hva heter hans siste innspilling, hva er platenummeret. . . .

- Du benytter stadig high school som tema i dine sanger?

- Ja, jeg har på følelsen at det er en hel masse mennesker som ikke vet hva high school egentlig er – inklusive alle som går der. Mine sanger blir skrevet for å gi dem et videre perspektiv. Folk er dumme, de stopper aldri opp for å sette seg inn i forskjellige ting som de etterhvert møter. De bare aksepterer det uten videre.

- Hva er forskjellen på de som er unge nå for tiden og de som var unge for ti år siden?

- De som er unge nå har det lettere på alle måter, har de ikke? For ti år siden måtte de unge bearbeide sin far for å få låne bilen. Men nå til dags spør man sin far om å få låne bilen, og han svarer: «Hvilken av dem?»

Før i tiden måtte de unge slåss med sine foreldre for å få dem til å si at de skulle få være oppe til midnatt . . . – og man kom hjem ved midnattstider. Idag tør ikke foreldrene angi noen spesiell tid. De er rett og slett redde for at deres barn ikke skal komme tilbake i det hele tatt.

Man tar LSD, man starter en popgruppe. Det er ikke det samme å rømme hjemmefra nå som før. Man vet at det finnes mennesker, litt eldre enn en selv, som tar hånd om en.

Men for ti år siden var det farlig å forlate hjemmet. Da fantes det ingen underground, det fantes bare en hop eldre mennesker, som kanskje til og med var hardere enn ens egne foreldre.

POPREVYEN var en norsk musikkavis som kom ut på sekstitallet. Jeg kommer til å legge ut det jeg har av artikler om Frank Zappa og The Mothers of Invention fra denne avisen, men det er neppe alt som finnes. Hvis du sitter på mer, må du gjerne sende det inn, så får jeg lagt ut det også.

Hvis initialene tm stod for Terje Mosnes i den forrige posten, gjør de det også i denne anmeldelsen av «Lumpy Gravy».

—

Meningsløs støy fra Frank Zappa

Bare tittelen kan jo skremme en stakkar: «Francis Vincent Zappa Conducts Lumpy Gravy». Og de spiller en «Abnuceals Emuukha Electric Symphony Orchestra» (with maybe even some of the mothers of invention).

Men hva skal man si videre? Dersom Zappa har en beskjed med «Lumpy Gravy» har jeg ikke oppfattet den ennå, alt jeg kan si er at platen er totalt ulik det som vanligvis selges, og at den er totalt i stil med Mothers of Invention. Nokså mye som på meg virker som temmelig meningsløs støy, endel er prating som sikkert er ment å ha et dypt innhold, og kanskje det har det også for alt man vet, og noe er parodi på andre grupper. Dessuten et par melodier i vanlig forstand, og et par melodier som ligger nærmere «ny musikk» og free music. En instrumentalversjon av «Take off your clothes when you dance» fra «We’re Only In It For The Money» er med, og dessuten endel hysterisk latter her og der, skrammel og orkestertorden hører med, og det hele er umulig å skrive mer om. Hør selv, døm selv og gi opp selv. Enten er det bare bløff eller så er det representativt for moderne musikk og ting som skjer i tiden. Men å forklare det, ikke jeg nei. . . . Etter glimrende «We’re Only In It For The Money» var nok dette tross alt en liten skuffelse.

POPREVYEN var en norsk musikkavis som kom ut på sekstitallet. Jeg kommer til å legge ut det jeg har av artikler om Frank Zappa og The Mothers of Invention fra denne avisen, men det er neppe alt som finnes. Hvis du sitter på mer, må du gjerne sende det inn, så får jeg lagt ut det også.

Ergerlig nok mangler siden med første del av denne artikkelen fra mitt eksemplar, men jeg legger ut siste del likevel. Forfatteren er en viss tm. Jeg gjetter meg til at initialene tilhører Terje Mosnes.

—

…litt på Beatles med valget av platetittel også.

I all sin skarpe kritikk er «We’re Only In It For The Money» først og fremst en morsom plate, fordi melodiene og fremføringen av disse er en eneste sammenhengende parodi på dagens popmusikk. Ved å forene sine krasse angrep med de villeste melodier får Zappa sitt publikum til å storle, og hans foraktelige spark til «falske hippies» er glimrende. «Flower Punk» er en løpsk «Hey Joe» og hele den lange «Who Needs The Pace Corps?» er vanvittig oppbygd, med rytmeskift, «surfsound» (tør Beach Boys i det hele tatt vise seg etter dette?) og vakker harmoni, omtrent som Søstrene Bjørklund ble parodiert i hine dager. I «What’s The Ugliest Part Of Your Body» er det mere spark til falsett-gruppene, en falsett som likner på et sykt hyl må få selv den sureste til å skoggerle. Foruten hippiene er det den amerikanske foreldregenerasjonen som er skyteskive (TV-gal og drikkende, plastikkforeldre) ved siden av de amerikanske kvinner. («Harry, You’re A Beast»). Hele veien er musikken morsom og skiftende, til og med New Vaudeville Band blir hengt ut. («Bow Tie Daddy»).

Hovedinntrykket av denne platen er en underlig blanding av humor og hatske spark, sveivet sammen til den mest omfattende og vellykkede parodi på dagens pop. Det finnes utallige små episoder som man etterhvert legger merke til, artister blir parodiert, forskjellige «sounds» gjenkjennes, i det hele tatt blir en aldri ferdig med platen. Og man hører formelig Frank Zappas snerrende latter når man lytter intenst til de partiene på platen som best kan kalles støy, for om mulig å snappe opp en godbit. Men kjedelig blir det aldri i selskap med The Mothers of Invention, snarere tvert imot. Og bare coveret, med tekster og bruksanvisning er verdt penger i seg selv.

POPREVYEN var en norsk musikkavis som kom ut på sekstitallet. Jeg kommer til å legge ut det jeg har av artikler om Frank Zappa og The Mothers of Invention fra denne avisen, men det er neppe alt som finnes. Hvis du sitter på mer, må du gjerne sende det inn, så får jeg lagt ut det også.

—

Mothers of Invention elsker fred – men skaper bråk!

(Fra vår Stockholm-redaksjon)

Er MOTHERS OF INVENTION en ren bløff som er basert på økonomiske interesser liksom Monkees, eller tar medlemmene sin musikk virkelig alvorlig? Ekstremt er det i alle tilfelle!

Samtlige av medlemmene er temmelig gamle, omkring 40 år. Før Frank Zappa startet M. o. I. var de øvrige medlemmene såkalte «rene og pyntelige» samfunnsborgere. Men betrakter man dem nå, kan man med den gjengse oppfatningen av hvordan en kontorist skal se ut, vanskelig forestille seg at noen av dem har vært slik.

Det er ingen hemmelighet at det spekuleres hardt omkring fenomenet Mothers of Invention. Mange er av den mening at bandets stil slett ikke er spontan, men at det dreier seg om en helt kommersiell foreteelse. Det faktum at medlemmene tidligere i høyeste grad var «borgerlige» tyder på det, blir det påstått.

Gruppens farverike hovedperson Frank Zappa er imidlertid alltid blitt betraktet som original og dyp, og andre er derfor av den mening at M. o. I. virkelig mener det alvorlig med sin musikk. Sikkert er det iallfall at enten må Frank Zappa ha gjennomgått en radikal forandring – eller så må de øvrige medlemmene ha gjort det.

Zappa snakker mye om «fred på jorden», og han håper at han med sin spontant oppriktige stil klarer å lede menneskene til fredeligere tanker. Han mente at U.S.A. burde trekke seg ut av Vietnam lenge før den store massen kom med de samme synspunktene, og oppfordret andre amerikanske popstjerner til å slutte opp om kravet.

Det sier seg selv at hans radikale agitasjon har ført til at eldre, borgerlige mennesker i U.S.A. har tatt til motmæle. «Zappa er en ekstremistisk fårehund, en landsforræder som går inn for å forføre den amerikanske ungdommen. Heng ham!» Men Zappa selv bare smiler, og mener ot denne kritikken av ham karakteriserer seg selv.

Mothers of Invention er knapt populære blant de yngste. Dette kan skyldes at gruppemedlemmene virker «stygge», at det er gamle og at deres musikk inneholder «vanskelige» budskap som det ikke alltid er like lett å få tak i.

Derfor er de fleste M. o. I.-tilhengere å finne blant den noe eldre del av ungdommen – og kanskje i første rekke blant det mer intellektuelle poppublikummet.

Trolig er stilen til M. o. I. en fortsettelse av Rolling Stones «Bad Boy-stil», dog på en mer intellektuell basis. Men gruppen møter vanskeligheter med å utvikle denne stilen videre, fordi de hele tiden blir motarbeidet av de «voksne». Og det er mye som tyder på at Mothers of Invention’s besøk i popverdenen blir kortvarig – enten de nå tar sin musikk alvorlig eller ikke.