The past few days I’ve found myself mysteriously drawn to listening to Norwegian singer Thomas Dybdahl. This is as certain a sign of autumn as the orange trees outside.

Thomas Dybdahl started out in the band Quadraphonics, but it is when he started his solo-career that I got to know him. He is currently also a member of the band the National Bank. He released the album …That Great October Sound in 2002, which would later be known as the first in his October-trilogy. As you can see, the autumn reference is definately there. His next album, Stray Dogs was released in 2003, and One Day You’ll Dance For Me, New York City ended the trilogy in 2004. With this trilogy he left little doubt around the fact that he is one of the best musicians Norway has to offer. The October Trilogy (all of them released during autumn of course) was followed by Science in 2006, which was less melancholic than the trilogy. In 2009 he released En Samling, a sort of “Best Of” with a selection of his songs.

I’ve had the pleasure of seeing him live 3 times, and I loved it. Two times I went to his concerts, one time as he was promoting his latest CD (which allowed me to talk to him and take pictures. Gasp! As a sidenote, me and my 2 friends made it to the picture that was printed in the newspaper. Win!)

His whole appearance, style, melodies, lyrics – everything just reminds me of autumn, and autumn reminds me of him. Walking along the river under the orange trees, or sitting inside with a cup of tea watching the heavy rain – I’m definately listening to Thomas Dybdahl.

Thomas Dybdahl – Adelaide (one of my personal favourites)

Thomas Dybdahl – Dice

Thomas Dybdahl – A Lovestory (featured in the Norwegian movie Monstertorsdag)

Thomas Dybdahl – Cecilia

the National Bank – Tolerate

You can buy his albums on both amazon.co.uk and amazon.com, as well as on iTunes and probably all sorts of sites… Go for it, it’s worth it.

In perusing A. J. Nock’s “Jefferson”, Silverwolf was struck by the similarities between Jefferson’s reaction to the Hamiltonian National Bank, and Ron Paul’s reaction to President Obama’s and Congress’ use of the Federal Reserve as a slush fund to help out their backers. The situation of a lawyer-packed Congress and White House, completely out of tune with the laboring class and the small businessman who produce the actual wealth of the nation, is amazingly reminiscent of Jefferson’s perception of and opposition to the National Bank.

There are four ways in which the Congressional-White House Collectivists can control legislation (and thus influence much of the economy). Firstly and secondly, they can control the Congressional majorities and the White House, thereby ramming their legislation through to legality, its Constitutionality (or lack of it) be damned; thirdly, they can stack and utilize the Judiciary to overthrow the clear meaning of the Constitution and Bill of Rights; and finally, they can use the National Bank to print and dilute the currency, thereby wiping out part of the National Debt they spent years ago, in their welfare-warfare boondoggles. If the public clamps down, or controls one element through elections, the Collectivists merely switch control to another branch. And if they can line up the Executive, Legislative, and Judicial, then the FED/National Bank will not be far behind. And of course, there is always the bureaucratic class, who can interpret the very convoluted laws Congress passes, according to any whim of theirs that fits within the language of the bill. Bureaucrats in America probably have more power and cause more misery than the Supreme Court.

But none of this would be possible without the National Bank being able to add massive amounts of cash to the system at will by purchasing Treasury Bonds, diluting the value of all dollars currently in circulation. This increases the credit-creating ability of the banks at a nine-to-one ratio to the amounts of T-Bonds bought by the FED, but it is also a very subtle form of theft from all the savers in America, not unlike a private company that suddenly issues a massive tranche of new stock, diluting the holdings of all the current stockowners by increasing supply. Few realise this, and of those who do in the Government, it seems that only Ron Paul has the courage to introduce legislation that would put the first slight bit of accountability on the FED by letting the public examine its books. The fact the FED and the Democrats are fighting this Bill, H.R. 1207, tooth and nail is another important factor in the growing anger of the American public towards the Government, for an honest government would have no cause for secrecy in financial matters. The fact that the FED is suddenly saying “We know better than you how to run this, and we don’t want you to know because it might upset some of the banks” is like waving a red cape in front of the bull. America still has a thick tranche of  fiscally savvy and conservative thinkers out there in that 3000 mile by 1500 mile plain, and they vote.

And just as Jefferson was one of the lone Silverwolves standing up to the Hamiltonian Bank ( which had enabled Robert Morris to loot the American Treasury to the tune of millions), so Ron Paul is the lone Silverwolf standing up to the looters in Congress, and their accommodators at the Federal Reserve. The branching out of the FED’s powers into what amounts to a Fascist support of huge private corporations, a la Mussolini, has sent the first whiff of cozenage past the sensitized nostrils of the American public, and the old-fashioned common sense of balanced budgets, and their necessity for economic stability, has aroused Americans like no issue for years. All the warnings and prognostications Ron Paul made during his campaign are coming true before the public’s eyes, and many suddenly realize they voted for an economic lunatic, instead of the sane man from Texas.

 Indefinite prolonged detention, mandatory volunteering, expanding Bush’s “faith-based initiative”, increased powers for the FED, supporting FED secrecy, a banking czar, forced purchase of health insurance, calling those who question their Bills ”un-American”, requesting snooping emails, expanding the war in Afghanistan, bailing out Goldman Sachs, bailing out AIG, bailing out GM, bailing out Fannie Mae, bailing out Freddie Mac, $700 billion in TARP funds, $700 billion in stimulus or free money for contractors and swindlers, not repealing the Patriot Act, trashing State’s Rights by continuing to prosecute licensed medical Marijuana growers in States that have legalized it,  adding $2 trillion dollars in one year to the National Debt, cash for clunkers to bail out the Korean and Japanese auto makers while worsening our balance of trade at the individual taxpayer’s expense, — the lengthy list goes on and on and seems to grow daily. The violations of the Constitution and the whole American philosophy of self-sufficiency and limited government seem to have been completely forgotten by the vast majority of Americans, many of whom have never been educated in the basics of American Civics, the history of the Jeffersonian Revolution — a Libertarian, Capitalist Revolution, and the principles inherent in the U.S. Constitution and Bill of Rights. People in America have, for the most part, taken on the passive mindset of the Socialists in Europe, who have come to quietly accept the power of the Leviathan State as their master, instead of demanding the Natural Rights of the Individual, which were proclaimed not only by Jefferson, but also by the British Whig Liberals who supported the Revolution, and the more idealistic of the philosophes of the French Revolution. But such respect for the Individual is sorely lacking in the caponed inhabitants of North America. And what will bring about a change in those inhabitants, or a change in a rising generation so heavily conditioned by the Collectivist environment of the public schools? A child’s  inquisitiveness and energy is soon smothered by the necessity of sitting still in a boring classroom, listening to a boring teacher drone on about something that has very little relevance to his life. And he is always told it is for his own good. His mind becomes cannon fodder for the Collectivists, and the last election well illustrates that fact.

Jefferson found something of this revolutionary passivity when he returned to America from his assignment in France. After several years absence, he noted the talk in favor of a strong government, and protecting the men of property. Unlike France where Liberty was like a drug just discovered,  gone was the radical talk of Liberty, Natural Rights, Individual Freedom. Thus so quickly does a Revolution become calcified into political arthritis.

Key to this protecting the “rich and well-born” was Hamilton’s plan to redeem the highly specious government bonds at face value, a plan that would be highly inflationary because the bonds themselves were highly inflated. But the owners of these bonds were to be found in the “rich and well-born” class who were also the majority of Congressmen. Thus Hamilton had found a way of transferring wealth from the producing class, the laborers, farmers and small businessmen, to the non-producing class. The parallels of this process to the modern giveaway of funds under Hank Paulsen and his Congressional enablers is striking. The monocratic monolith of the Bi-partisan party in Congress has looted the working men of America to enrich its own interests and the interests of its friends, relatives and acquaintances, and piled the deficit onto the unborn generations who will be condemned to the 9-to-5 cell of industrial slavery. “Get a job” will apply to the honest, lowly, youth, but never to the well-fed caponed corporate-capitalists of Congress. Christopher Dodd’s sweetheart mortgage from Countrywide, and drug warrior Charles Rangell’s not declaring his taxable assets in property, are just two of many egregious examples of this sophisticated cozenage. As Jefferson put it, “The more debt Hamilton could rake up, the more plunder for his mercenaries”, words that could well apply to Paulsen, Pelosi, Reid, Bernanke, Frank, and President Obama, and all the Congressmen who voted for the immoral Bank Bailout Bill, and for massive loans to the mega-corporations.

Moreover, just as Hamilton knew that enriching the “rich and well-born” in Congress, and their affiliates, would bring great pressure to bear in support of these Government Bonds and the National Bank, so likewise the Congressional Democrats know that bailing out the banking sector at the same time that they bail out the Social Security pension sector, and all the sectors dependent for their wealth on the banks and corporations that were benefited by the bailout — this coalition of Bankers and Pensioners would create a vast block, a financial Maginot Line, which the disciples of Liberty and Sound Money, like Ron Paul, could not overcome. So many individuals and classes in America now benefit from the Socialist programs that enrich them at the expense of the producing class that it is virtually impossible to stop them. Anyone who stands up for the Constitution and sound economics is now called “un-American”. And few notice the perversion.

The ruction between the supporters of Liberty and Individual Freedom like Ron Paul and Thomas Jefferson, and the Collectivist-Fascist mentality epitomized by Pelosi, Reid, Geithner and the President, will go on as it always has in history. And unfortunately, as in history, it is the corrupt corporate interests that will continue to win.

The American public will continue to be robbed, and the dumbed-down majority will continue to applaud it, but the opponents of Tyranny will not shut up. The battle will continue with men like Ron Paul persevering in their quest to re-impose the Constitution on America, and the Libertarian Revolution on our economy.

Ron Paul and Thomas Jefferson vs. Alexander Hamilton and Barack Obama.

Who will win?

Hoooooooooooooooooooooooooooooooooooooooowwww! — Silverwolf

Thomas Dybdahl har tatt copyright på oktober med sin CD-trilogi. Hva synes han vi skal spille resten av året? Siden Dybdahl selger gamle sanger om igjen med En samling, passer det fint med en reprise på dette intervjuet fra 2004.

I 2002 valgte Thomas Dybdahl seg oktober. To år senere eier han oktober, etter å ha fullført sin ambisiøse cd-trilogi oppkalt etter Høstmåneden med stor H. ”Landets ypperste melankoliker” og toppkarakter var dommen i Aftenposten over siste kapittel, One day you’ll dance for me, New York City, som er i butikkene i morgen.

Målsnoren er brutt, flagget er reist, prikken er satt over i’en. Så hva nå, Thomas Dybdahl?

– Jeg har ikke peiling.

Etter et platesalg på 50.000 og overstrømmende kritikker frister det kanskje å ta en Douglas Adams. Forfatteren av The Hitchhiker’s Guide To The Galaxy utvidet sin trilogi til fem bøker.

– Nei, jeg gjør nok ikke det. Men jeg vet ikke en gang om jeg er flink til å gjøre andre typer stemninger enn den melankolske og varme stilen jeg har rendyrket.

Stemningsstudium
Musikken i oktobertrilogien er blitt skrevet i utlandet, i New York og øya Rawa i Malaysia, og savn er det gjennomgående temaet.

– Trilogien er et stemningsstudium. Reising er min største inspirasjonskilde, og musikken handler om følelsen av å være sinnssykt langt unna Norge, trygge omgivelser, venner, familie og kjæreste.

Dybdahl klør seg i sitt skjeggvaremerke, og tar oss med tilbake til tiden før oktobertrilogien på sin rolige sandnesdialekt. Han husker godt dagen for litt over to år siden: Han grillet i hagen da han fikk beskjed om at NRK Petre hadde satt låten ”From Grace” på sin a-liste, og at musikksjef Håkon Moslet skrev ”jeg kan ikke huske sist gang jeg hørte en norsk vokalist med en tilsvarende tilstedeværelse.”

”From Grace” handler om et liv som raste sammen, men Dybdahl fikk sitt snudd på hodet. Han hadde allerede gitt ut fire plater, men høsten 2002 var han mest bekymret over at musikken hans kanskje var for krevende for et stort publikum. Det snudde raskt: Før oktober 2002 har Dybdahl 12 oppføringer i avisenes tekstarkiv A-tekst. Etter har han 563 – and counting…

– Det overrasker meg fortsatt at så mange kjøper platene mine. Musikeren Nils Erga, som jeg samarbeidet med på filmmusikken til Monstertorsdag, var den første som fikk høre mitt nye album. ”Det er fint det her, men jeg er redd du begår et kommersielt selvmord”, mente han.

Vinter-Springsteen
Siden Dybdahl har tatt over oktober i norske platespillere, føltes det naturlig å høre hva han mente vi bør fylle ørene ellers i året.

– Nebraska av Bruce Springsteen passer bra i januar. Jeg har en kompis som blir helt fra seg hvis noen hører på Springsteen om sommeren. Det passer bare ikke!

Så går det i ball for Dybdahl. Spørsmålet er for vanskelig. Han trenger betenkningstid. Han lover å sende en epost i løpet av dagen. Listen tikket til slutt inn kl.  14.51 dagen etter.

Januar:
Nebraska av Bruce Springsteen. – Passer veldig fint i vinterkulden, mener Dybdahl.

Februar:
A Map of the World av Pat Metheny. Filmmusikk fra jazzkjempen Metheny.

Mars:
Time (The Revelator) av Gillian Welch. Akustiske ballader i krysningspunktet mellom folk, pop og rock.

April:
Lost In Space av Aimee Mann. Høststemning, mener nettsiden Allmusic. Lyden av vår, mener Dybdahl.

Mai:
Hourglass av Fenomenon. Stavanger-elektronika et sted mellom 80-tallspop og Röyksopp – med Dybdahl som gjestevokalist.

Juni:
Whatever and Ever Amen av Ben Folds Five. Amerikansk sommerpop med piano som ledende instrument.

Juli:
United av Phoenix. Varm fransk pop som var lyden av sommeren 2004.

August:
August & Everything After av Counting Crows. – En veldig fin plate som høres ut som slutten på noe godt, akkurat slik august signaliserer slutten av sommeren, mener Dybdahl.

September:
Mother I’ve Been Kissed av The September When. – Egentlig en allværsplate, men det må selvsagt bli september, mener Dybdahl.

November:
Fairytales av Radka Toneff og Steve Dobrogosz. Det definitive albumet fra den store, melankolske norske jazzsangerinnen.

Desember:
Closing Time av Tom Waits. – Min juleplate siden jeg hørte den for første gang da jeg satt alene på Cementen i Stavanger rett før stengetid i førjulen for fem år siden, sier Dybdahl.

Thomas Dybdahl
* Sanger og låtskriver fra Stavanger.
* Er mest kjent for de tre albumene i oktobertrilogien: …that great October sound (2002), Stray Dogs (2003) og One day you’ll dance for me, New York City (2004).
* Vant Spellemann-, Edvard- og Alarmprisen 2003.
* Har også gitt ut EP-ene Bird (2000) og John Wayne (2001), instrumentalalbumet Reisen til Amerika (2001), Science (2006) og samleplata En samling (2009), samt albumet Q (2002) med gruppen Quadraphonics.
* Er også vokalist i The National Bank, men er ikke involvert i låtskrivingen.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Bonus: Min anmeldelse av …that great October sound fra Dagsavisen:

Thomas Dybdahl
…that great October sound
CCAP/Tuba 2002
5/6

“My music is quiet, but the audiences in the past 20 years have become more quiet”. Ordene er hentet fra et intervju med den amerikanske samtidskomponisten Morton Feldman, men kunne like gjerne vært Thomas Dybdahls motto. Den unge rogalendingen bruker intervjuet i sporet “Postulate”, og hele debutalbumet hans er preget av en selvsikker tro på at du kan nå langt med å være lavmælt, forsiktig og melankolsk – men samtidig intens og gripende.

Det var helt tilfeldig, men Nye Takters egen topp fem-liste sist fredag var preget av høsten – med Beck, Ryan Adams og Low på topp. Konkurransen er knallhard, men etter å ha svømt nær overflaten i norsk rock med Quadraphenics og to ep-utgivelser i eget navn bryter Thomas Dybdahl nå overflaten, krabber seg på land og lærer å gå i rekordfart.

Han innrømmer åpent at The Band, Neil Young og Ryan Adams er klare forbilder, men utmerker seg allikevel med egen stil og personlighet i en flokk av nedstemte sangere og låtskrivere som stadig blir større. Og der hans første ep og arbeidet med Quadraphonics var preget av vel overlessede arrangementer, har Dybdahl nå så stor tiltro til egne sanger at han tør kle dem nakne.

Resultatet blir nedstemt, melodiøst og trist på en vakker måte – og akkurat slik Dybdahl ønsket: En plate som varmer i høstmørket.

Jeg har vært hjemme i to dager nå, og jeg skal bort om to dager igjen. I mellomtiden skal jeg treffe noen søte mennesker i Oslo, som jeg håper å gjøre et godt inntrykk på, selv om jeg er redd det kan bli vanskelig. De er allikevel såpass greie at det forhåpentligvis går ganske fint uansett. Ettersom jeg har blitt en av de tøffe hverdagsbloggerne som ingen leser, skal jeg skrive hvordan det gikk senere.

På torsdagen drar jeg innover til Tønsberg, og jeg gleder meg massemasse (!!!). Jeg er helt sikker på at Slottsfjell blir fantastisk i år, ikke minst fordi jeg har med meg to flotte venninner som jeg skal telte med.

Noen bilder fra fjorårets festival:

The National Bank.

The National Bank.

Superfamily.

Kaizers Orchestra.

Kaizers Orchestra.

Slottsfjellfestivalen.

Denne gangen er jeg nødt til å gå til anskaffelse av et engangskamera eller to. Det er liksom ikke så veldig godt for kameraet å bli sølt masse øl på, av en eller annen merkelig grunn.

Og siden det er skikkelig tøft å ikke være atten år, så man ikke kommer inn på Kastellnatt, skal jeg på midnattspremieren på Harry Potter og Halvblodsprinsen, og det blir så ARRRTIG! Når jeg tenker meg om, har jeg faktisk mer lyst til å dra på Harry Potter enn på Kastellnatt, så det så.

Men jeg hadde virkelig håpet at Nina, så flink som hun er, hadde klart å få tak i billetter til førpremieren, men den gang ei. Hun er fortsatt ganske flink, da.

Og bare for å gjøre det klart, så gleder jeg meg masse til å møte Frida, Sara og Neda, og jeg tror det blir kjempebra å telte med Liv Helene og Sigrid, og jeg gleder meg helt vilt til BigBang, Mathias Eick Quartet, Skambankt, Thom Hell og mange andre, og Harry Potter skal bli dødsbra!

Jeg tror jeg har en ordentlig god periode foran meg.

Norway’s The National Bank remains a side project even with their second release, Come On Over To The Other Side, but carries the weight of its members’ careers, as it’s easily more popular than the whole of them combined (Bigbang and Jaga Jazzist). Having topped Norwegian charts for a staggering 25 weeks with their self-titled 2004 debut, Come On Over was nothing short of a hotly anticipated sophomore effort from what Norway considers its premier supergroup.

This doesn’t change the fact that the band is more or less unheard of in the western music scene, a circumstance the Scandinavians are doing a startlingly poor job of remedying. Unlike its home country in summer, this album is shadowy and warm, a needed touch of blue-eyed soul since Honeycut’s 2006 The Day I Turned To Glass.

“Family” is a natural single choice, with its winning funk-pop verses and swelling chorus, the synth counterpointing Thomas Dybdahl’s retreating voice at its close. At first glance, its lyrical substance might seem typical and rather emblematic of pop music’s pervasive theme: romantic love. The intimacy of the song, however, is bracingly genuine upon hearing the end of the chorus: “but no matter what you do / lean on me / after all, we’re family / and that doesn’t change.”

Despite taking the time to craft some slower-paced material, the band resists lollygagging in any aural territory too long, and appears happy to build its arrangements a piece at a time to keep the listener on the line. The slow draw is an art lost on many artists these days, and sadly, the result finds listeners relieved rather than satisfied at the end of a given song, simply because it’s been hitting on the same auditory level for four (or more) straight minutes. An album full of tracks like this stirs a negative visceral reception that is both decided and nearly inexplicable, like a grandmother’s gentle scratch that lingers too long over the forearm. “Taste of Me,” by contrast, is exemplary in this respect, fully sussing the pizzicato strings and harp before introducing the stomping drums for the big finish. Listening to that track could be the shortest five minutes of your week.

The National Bank’s “Family.”

The ambient and atmospheric touches place this album past simple songwriting and fully in the realm of mature, artistic arrangement. Yet for such a sonically rich palette, The National Bank is surprisingly upbeat in many places; Dybdahl’s mellow crooning and subtle harmonies play like a buoyant doppelganger of fellow Norwegians Kings of Convenience (“The Balladeer,” “Cubicle Man”). Come On Over also courts versatility, and sheds the singer-songwriter trappings to great effect: the sparing “Something New” captures the dark in a way that bearded folksy look-alike Ray LaMontagne hasn’t, even granted his technically superior vocal flourishes.

For The National Bank, it seems the whole is greater than the sum of its parts. Come On Over To The Other Side is an intricate nighttime pop album that leaves little to be desired.

- JB

District Finals have been taking place since the start of the year, but The National Bank Young Farmer Contest gets the attention today because it was the official launch in Palmerston North.

Attended by sponsors, Young Farmers and Manawatu important people, as well as Jim Hopkins (not sure which category he falls into) and media, which is my forte as I am media liaison person. Or Media Kit if you look at today’s name tag.

A test drive of a new Hyundai might be on the cards cos they’re the new sponsor – I told one of them my mode of transport is a 10-year-old Honda Accord that’s waiting to die and he offered to help it along!  (Good lesson for the day – pronunciation ha-yune-dee not high-yunn-day – don’t go to the phonetics police though.)

And Lincoln University came in for a bit of stick too – given Palmy is home to rival Massey University.

Then there’s Ravensdown, Mr Hubby’s company, Echo, AGMARDT, Swanndri, Honda… there you go, got most of them in here now.  I can’t be bought.. but I am proud of my association with Young Farmers and with the Contest.

So .. busy busy writing a little story for the launch press release. Then bed! Here’s hoping my windows are shut or the lights turned off or it’s not going to be very pleasant sleeping with thousands of other little bodies. Well, little bodies. Saying other  little bodies would assume I had one!

Another deadline looms tomorrow but good headway has been made on that one.

Then there’s housekeeping. Did I tell you already that Mr Hubby, alias Board of Trustees chairman, invited the board, teachers and other staff for a gathering here tomorrow night and then told me he was away all week?  Doesn’t he know some of us are lazy around here at the best of times. I mean busy. Busy around here…..

Sjekka profilen min på LastFM, noe jeg sjeldent gjør. Har scrobblet, som det heter, en stund. Listen er som følger:

Her er vist alt som det skal være, nei veeeeeent litt. Britney Spears på 4. plass. Vel – det er ikke bare jeg som spiller musikk her i huset. Iallefall, siden jeg bryr meg så enormt om din mening, skal du få stemme på din favorittartist blandt disse 15.

Min side på LastFM

Du har garantert sett de merkverdige elementene brukt i noe av Hovefestivalens promoteringsmateriell. Det er ganske slående for hvordan livet føles når festivalen tar over og forandrer øya til et enestående kultursted fylt med konserter, andre evenementer og kunst.

For Toffen og gjengen har gjort det igjen. Selve området hadde fått en ansiktsløft fra fjoråret, nesten 100 forskjellige band og artister var satt opp, rundt 55 000 publikum var innom, og over 70 000 liter øl ble konsumert. Det er resultater som beviser at Hovefestivalen er kommet for å bli.

Med så mye unnagjort, så er det vanskelig å få kritikken på alt riktig. Jeg velger derfor å starte fra en kant, og begynner med det dårlige.

Det negative

1. Området
   Jeg har miksa følelser om bruken av og tilstanden på arealet på Hove. Mye var forandret fra fjoråret, noe som hovedsaklig var bra (kommer tilbake til dette). Men jeg savnet mer boder og valg på den store grusplassen, hvor de hadde landsby i fjor, og hvor de i år hadde inngang til camping (med mulighet til telt på grusen) og festival. Stedet er såpass sentralt i forhold til campingen, at det hadde vært deilig med litt mindre gåavstand.
   .
   En annen svært negativ ting, og det kommer vel ikke som noe sjokk, er avfalls- og latrinehåndteringen. Det var godt med latriner rundt forbi, men ikke sjeldent kom jeg til en som var drite ned, og alltid kom jeg til intet toalettpapir. Nå er det en kjennsgjerning at man tar med seg toalettpapir på festival, men når mangelen er gjennomgående for hele festivalen så er det for dårlig. At de besøkende er dårlig med avfallet sitt er selvfølgelig ikke noe overraskende, og der jeg bodde på miljøcampingen var det som regel bra, men jeg så mange steder hvor det fløyt over gang på gang.
   .
   Det viste seg også at camping Nord heller ikke i år klarte å holde vekk vannstanden når det spruta som verst natt til fredag. Gjørmen steg, og teltene sank. Ettersom jeg leste at dreneringen var høyt prioritert i dette området dette året, så skuffer det meg litt å se dette.
2. Programoversikt
   Hovefestivalen var gjennomgående flinke til å informere om forandringer i programmet, hvis du hadde lagt deg til i mobiltjenesten dems. Jeg nøt godt av dette (selv om The Teenagers ble forsinket, og jeg ikke fikk beskjed om dem), men det må ha vært vanskelig å få med seg at det skjedde forandringer før man var på stedet om du ikke brukte tjenesten. Jeg registrerte en skjerm med programoversikt, ellers noen meldinger i ny og ne på mobil-ladestasjonene.
   .
   Jeg savner også en oversikt til de ikke-musikalske arrangementene på Hove. Det var veldig moro å vandre rundt, og plutselig se to gjenger kledd i gult og rosa kjempe mot hverandre i “performance”. Veldig sært. Men etter å ha surra rundt en del, så forsto jeg at det var et enormt tilbud utenfor konsertene, og dette så jeg, og har fortsatt ikke sett, noe program over. Det var noen beskrivelser bakerst i den store Hoveboka, men var heller sparsomt med klar tidsoversikt.
3. Lineupen
   Festivalavisen skrev selv om dette, og proklamerte det som en av de mest sentrale tingene Toffen og gjengen må ta tak i til neste år. Selv om kvantiteten og kvaliteten på bandene var veldig god, så manglet Hovefestivalen headlinere. Det var enten Jay-Z eller In Flames (og kanskje Bad Religion) som sto som klare favoritter blant folket, men utover det var det lite store, kjente band. Det er synd å trekke dette fram som noe negativt, for bandene som var med presterte til tider guddommelige på scenen.
   .
   Det at headlinerne sviktet, gjorde at Hove(d)scenen aldri ble helt stappfull. Og det er synd for en slik scene, som tross får en magisk stemning når solen står på hell og publikum har fylt sletta til randen, slik det skjedde på Queens of the Stoneage i fjor.
4. Pengeuttak
   Det var generelt lite behov for pengeuttak, etter at man hadde skjønt hvor få uttaksterminaler det var. Én minibank og én butikk. Du kunne kjøpe øl med kort, noe som var helt nødvendig, men når ingen av matbodene (med unntak av lapskausboden) og merchandisebodene tok kort, kunne det bli ganske frustrerende til tider, når man må stå halvtime-time for å få ut penger.
5. Sikkerheten
   Jeg hadde aldri problemet med å føle meg trygg på Hove. Men jeg er stor og mann. Historier om at folk sniker seg lett inn på området, menn som sitter i skogen og titter på jentene som ikke vil vente i dokø, og det at to ipod-er ble stjelt fra teltet vårt i løpet av uka, bekrefter for meg at det er noe som står igjen før det er på et veldig godt nivå.
   .
   Det faktum at jeg selv ble sprayet ned av en fjott med boksmaling, gjør ikke saken bedre.
   .
   Med det sagt, så skal sikkerhetsvaktene og politiet ha ros for at de klarer å holde nivået på det det er, for jeg er sikker på at det kunne ha vært mye verre.

Det positive

1. Landsbyen
   Det var et veldig godt valg å legge bodene til skogen (men som sagt savna jeg utvalg på den store grusplassen og). Det var deilig å gå gjennom bodene på vei til og fra scenene, eller når man bare tok seg en tur for å utforske områdene. Følelsen av skog og natur, og Hovefestivalen som en del av det, ble satt i perspektiv og forsterket av dette valget.
2. Amfiscenen
   Det er ingen tvil om hvilken scene som står for meg som den beste i løpet av uka. Utformingen setter tankene tilbake til oldtiden, da man måtte designe arenaene for å skape best mulig akustikk, og lyden sitter som et skudd (med et unntak, som jeg kommer tilbake til). Når solen går ned og solen steiker mens riffene og trommene ruller over publikum, det finnes ikke noen andre ord enn magisk for denne følelsen.Det skal selvfølgelig også sies at lineupen på denne scenen var fantastisk.
3. Teltet natt
   Min store overraskelse i løpet av festivalen. Teltet bød på en rekke elektroniske artister på nattestider (dvs fra 22 og utover), og stemningen her var fantastisk. Hadde en rekke gode erfaringer med bartenderne, som danset med musikken, og alt var bare gjennomført deilig.
4. Matutvalget
   For en matentusiast som meg så er det viktig med god mat på festival. Dette sørget utallige boder for, fra økologisk burger til lapskaus, taco til sushi (i plastfat), pizza til baguetter, etc. Jeg vil tro det var noe for alle, og det skal de ha cred for. Personlig forelsket jeg meg i den økologiske burgern, som hadde veldig godt kjøtt, dekket med ost, og i et fantastisk brød (ikke av den vanlige typen, men husker ikke navnet på det nå).
5. P3-scenen, oslolosen og litteraturscenen
   Opplevelsene mine på disse stedene er relativt begrenset (to opptredener av Radioresepsjonen, et knippe uttalelser fra Harald Eia, og intervju på litteraturscenen), så jeg kan ikke sette de høyere på listen. Men hadde jeg vært der mer, hadde de garantert sneket seg oppover, for kvaliteten var generelt høy, og minnene sitter sterkt i hodet fra de villeste tingene (f.eks. streakere som løper forbi Radioresepsjonen, og en sprø, sprø dame som analyserer tekster i toxic punk, og som tar helt av når de begynner å snakke om Anal Cunt, med en veldig kul prat om feminisme i forkant;)).
6. Transporten
   Transport kommer ganske langt ned på listen over det positive, for det grenser til det negative. Når jeg kom til Harebakken på mandag gikk transporten rimelig knirkefritt frem til Hove. Det gikk med minibuss til Arendal sentrum, båt fra havna til Tromøya, og så med buss igjen til festivalinngangen. Men før det hadde jeg ventet nesten en time på bussen som gikk fra Risør til Arendal. Dette er vanskelig å kritisere arrangørene for, siden det tross alt var buss-selskapene sitt ansvar.Og når alt kommer til alt, så syns jeg arrangørene skal ha cred for at de klarte logistikken med 55 000 gjester i løpet av en uke, til en øy som bare har en hovedbru, rimelig smertefritt.

Konsertene

Man kan ikke skrive om Hove uten å dra frem musikken. Jeg var innom en rekke fra jeg kom sent på mandag til jeg dro lørdag formiddag. Her er listen over mine minneverdige opplevelser.

The Loved Ones!

• Flogging Molly (Amfi)
  Ølrockerne fra Irland reiv med seg folket fra første riff. Folk danset og lo, svingte seg etter de irskinnspirerte låtene, og koste seg generelt utrolig mye. Jeg satt ved Amfibokstavene og koste meg vilt med rytmene.
• Dimmu Borgir (Amfi)
  Det norske hardmetal-bandet står ikke høyt i kurs på min daglige spilleliste. Men når DB entrer scenen natt til torsdag, og setter i gang sin melodiøse, beinharde metallåter, kan jeg ikke annet enn å hengi meg til rusen disse godt erfarne og lydsterke karene gir med sin musikk.
• WE (Amfi)
  Enda et band som ikke ligger høyt på min spilleliste. Men for en liveopptreden! Livet, været, stedet, stemningen! Helt fantastisk!
• The Teenagers (Teltet natt)
  Franskmennene var de første til å virkelig vise meg hva Teltet var skapt for på nattestid. I første omgang forsinka, men med et heftig publikum, løfta de taket til de måtte gi seg i 3-4 tiden (arrangørene kom og sa de måtte gi seg).
• MSTRKRFT (Teltet natt)
  Der The Teenagers ga seg på mandag, fortsatte kanadierne livet på onsdag (tirsdag ble brått avbrutt av tidligere nevnte spray-angrep).
• The National Bank (Amfi)
  Å avslutte uken med nattkonsert med Thomas Dybdahl og gjengen, og med en god venninne i armkroken, er noe som ikke skal legges i glemmeboka med det første.

I Like!

• Killswitch Engage, Cavalera Conspiracy og Bullet for my Valentine (Amfi)
  KE føyde seg inn i rekke av metallrekka som gikk på onsdag kveld, og skapte en fantastisk stemning.
  .
  Brødrene fra Brazil m/band (Cavalera Conspiracy) lagde mye moro, og avsluttet metalkvelden på Amfiscenen storslagent. At sønnen til trommisen fikk slå seg gjennom et par sanger var også helt fantastisk å se på.
  .
  Jeg har aldri vært særlig stor fan av Bullet, men de hadde en sterk opptreden, og gjorde seg verdig som medlem av metallrekka.
• MGMT og Truls & The Trees (Hovedscenen)
  De startet konsertrekken tirsdag på Hovedscenen, og startet en veldig god kveld.
• N.I.C. (Telt natt)
  Da The Teenagers ble utsatt, steppet dette bandet inn, og satte liv i folket. Jeg var noe skuffet, da jeg hadde gledet meg en stund til førstnevnte band. Men N.I.C. gjorde et utrolig godt show, og jeg angrer på at jeg ikke holdt ut konserten, da jeg hørte at de faktisk hadde en del vokaler mot slutten (grunnen til at jeg stakk var at jeg ble lei av å bare høre synthene).
• Goldfrapp (Amfi)
  Jeg hadde ikke hørt noe særlig fra Goldfrapp, men da de spilte noen av hitene husket jeg dem fra radio. Og de spilte mye god musikk, og det var deilig å sitte på Amfi og høre dem.
• Neon Neon (Teltet natt) og Klubbsju/Mixhell (Bunkern)
  Begge band var ukjente for meg før festivalen, men en kamerat av meg tipset meg om NN tidligere, og interessen for sistnevnte våknet da det ble fortalt at ene av brødrene i Cavalera Conspiracy var Mixhell. Begge dj-gruppene kjørte noen vanvittige show, og temperaturen i både teltet og bunkern var høyt da de spilte.
• Slagsmålklubben (Teltet natt)
  Jeg hadde hørt noe av musikken deres før festivalen, og konkludert med at de var kule, på en meget sær måte. Men da jeg entret teltet merket jeg at de var noe helt annet live. Bassen satt godt i magen (og beina), og rytmene bygget godt opp under deres heller sære synth-musikk.
• The Raconteurs (Hovedscenen)
  Jack White gjorde rent bord for de oppmøtte, det hørtes rett og slett veldig bra ut.
• Animal Collective (Amfi)
  På vei tilbake fra The Teenagers hørte jeg psykedeliske lyder fra skogen. De var suggerende, og trakk meg mot Amfi. Det var lite bass og trommer, men lyden gikk inn i ryggraden min og satte meg ut. Det var rett og slett utrolig deilig (samt at jeg var meget full, noe som nok bygget opp under trance-følelsen min=)).
• Animal Alpha (Amfi)
  Animal Alpha ble små i forhold til sine etterfølgere, Flogging Molly, men i henseendet var de et meget godt oppvarmingsband.
• Hellacopters (Hovedscenen)
  Jeg har vært på konsert med Hellacopters tidligere, og de skapte bra show da og. Var gøy å høre på.
• Saramanga Six (Amfi)
  Gøy og god musikk, overrasket meg veldig positivt.

Meh (les: helt ok prestasjon)

• In Flames (Hovedscenen)
  IF var et av bandene jeg gledet meg mest til i løpet av festivalen, men de innfridde ikke helt forventningene. Det kan også ha noe med at jeg ikke fikk meg meg hele konserten, da kameratene jeg var med ikke følte seg så gode, og ville gå…
• Jay-Z (Hovedscenen)
  Sorry, ikke min type musikk. Men det var kult når han kjørte igang mix fra Prodigy – Smack My Bitch Up.
• Duffy (Amfi)
  Slo meg aldri helt. Var da heller ikke særlig lenge på konserten.
• Beck (Hovedscenen)
  Følte at han var oppskrytt, opptredenen var rett og slett kjedelig
• Behemoth
  Bråk…=P Men en del gode partier.
• Sigh & Explode
  En kar hoppet rundt i rosa skjorte og med en rosa ledning festa til mikrofonen. Kjedelig musikk.

BAD!

• Bad Religion (Amfi)
  En nedtur fra første sang… eneste skikkelig dårlige musikkerfaringen jeg hadde. Legendene klarte faktisk å vanære Amfi med sin opptreden. Nei nei.

Konserter jeg gjerne skulle hatt med meg (og grunnen til at jeg ikke fikk dem med meg)

• Les Savy Fav (var såvidt kommet, visste ingenting om dem, men herregud for et sceneshow vi fikk se på p3tv sin storskjerm senere)
• The Kooks (nedspraya…)
• Panic at the Disco (nedspraya…)
• Avenged Sevenfold (nedspraya…)
• The Wombats (nedspraya…)
• Thom Hell (drakk=))
• Band of Horses (tror jeg drakk på campen=))
• Tommy Tokyo (var på p3tv-scenen)
• Don Juan Dracula (drakk, ventet på venner)
• Satyricon (drakk=))

Dette var altså min erfaring fra Hove, og det er ingen tvil om jeg vil tilbake neste år. Nå får vi se om det blir noen flere festivaler i år, jeg håper på Skralfestivalen, men vi ser hvordan det går.

DEILIG er et ord som ikke klarer helt å beskrive følelsen, men det får gjøre nytten.

Hadde min siste arbeidsdag før sommeren på Senter for Helse & Arbeid på fredag. Det var litt trist, for jeg har hatt mye moro der de to siste ukene hvor alt har gått i ett. Menmen, skal tilbake allerede 7. til 9. juli for å jobbe med innrapporteringen. Og mye av tiden før og etter skal jeg jobbe på Kiwi i Risør, så sommerferie med modifikasjoner er beskrivelsen jeg bør legge meg på. Men litt ren ferie blir det jo.

Hovefestivalen står nemlig på døren, og imorgen farer jeg bortover for å ta del i musikkfesten. Jeg gleder meg som en unge! Foreløpig musikkplan er som følger.

MANDAG

• JAY-Z Hovedscenen 22.15
• THE TEENAGERS Teltet natt 23.00

TIRSDAG

• THE WOMBATS Teltet 19.15
• THE KOOKS Hovedscenen 20.15
• AVENGED SEVENFOLD Amfiscenen 21.00

ONSDAG

• ANIMAL ALPHA Amfiscenen 17.30
• BAD RELIGION Amfiscenen 21.00BECK Hovedscenen 22.15
• DIMMU BORGIR Amfiscenen natt 01.15
• MSTRKRFT Teltet natt 02.00

TORSDAG

• BULLET FOR MY VALENTINE Amfiscenen 17.30
• KILLSWITCH ENGAGE Amfiscenen 19.00
• HELLACOPTERS Hovedscenen 20.00

FREDAG

• DON JUAN DRACULA Amfiscenen 17.30
• OPETH Hovedscenen 20.00
• IN FLAMES Hovedscenen 22.00
• THE NATIONAL BANK Amfiscenen natt 00.45
• SLAGSMÅLSKLUBBEN Teltet natt 02.00

Har du tips og forslag til andre artister jeg burde få med meg, så sleng ut en kommentar. Jeg kommer til å sjekke mailen på lånemaskinene der borte, så prøver å få med meg alt=)

Ellers er det flere utdrikkningslag og et bryllup som står på planen i sommer. Ser med andre ord bra ut=)

Medium: CD
Artist: The National Bank
Tittel: Come On Over To The Other Side
År: 2008

Omtale: Det er like sikkert som Sparebanken Møre at The National Bank ikke skuffer oss som liker sofistiskert popsleng og utstudert skeiv jazzattityde. Man kan fnyse og kalle det kulturdepartementspop (en mye brukt betegnelse), men man kommer ikke unna at det er svært dyktig utført. Med deler av Jaga Jazzist og Bigbang samt Thomas Dybdahls karakteristiske vokal avføder The National Bank innfløkt kunstpop med Horntvedbrødrene som elektronisk grunnstamme over Dybdahls tryglende vokal. Variasjonen er stor, og det hele er noe mer spenstig utført enn på debuten fra 2004.

Sjekk tilgjengelighet og reserver denne platen

Du kan lytte til Lorraine sin neste singel When I Return to the World via den amerikanske bloggen Arjan Writes. Singelen kjem i sal 19. mai, med remiksar av The Camel Rider og Manhattan Clique, samt b-sida Beyond Sky.
lorrainemusic.co.uk

Sjå Home, den nye videoen til National Bank via Universal sine nettsider. Videoen er regissert av Kaveh Tehrani.
10.05 – Balestrand, Balejazz
14.06 – Stavanger, Til Byen
23.06 – Harstad, Festspillene
27.06 – Arendal, Hovefestivalen
28.06 – Oslo, Kontraskjæret
18.07 – Tønsberg, Slottsfjell Festival
01.08 – Bodø, Nordland Musikkfestuke
05.08 – Trondheim, Olavsdagene
The National Bank – Home (video) (HQ straum)
thenationalbank.no

Norwegian Wood er snart for tur, og då må ein også fylle Norwegian Underwood-scena. Som vanleg er det avstemning, og alle banda du kan velge mellom i år hadde gjort seg som ein triveleg festival i seg sjølv. Dei det er vanskeleg å velge mellom er:
A Day at the Gym
André Holstad
Attention Now!
Bellman
Bob Haley
The Cadettes
The Cute Crash Combo
Einar Stenseng Band
Evergary
Freddy & The Casuals
Hope I Die Virgin
The Little Hands of Asphalt
Love:Fi
The Lucky Bullets
Lydia Laska
Mary Me Young
Merlin
Pipedream
Professor Pez
wow!signal
Lytt til alle artistane, og avgje stemme på NRK sine Underwood-sider.