Det er en stund siden jeg har skrevet her. Det er fryktelig travelt for tiden. Den berømte tidsklemma. Om man søker på nettet på dette ordet får man masse greier. Noen tyr til simple living som betyr egentlig å forenkle livet enten innenfra eller utenifra. I for seg en veldig intressang tankegang, men for min del trekkes jeg stadig etter tørst på kunnskap og viten og jeg blir i ekstase over nye teknologier etc. Jeg elsker noen ganger et hektisk. Jeg må jo si at etter jeg fikk barn og mann etc så har jeg ikke kjedet meg et sekund. Og det må da være et veldig stort pluss i min marg iallefall Jeg fant også en annen blogg og jeg syns det som sto der var veldig bra skrevet.  Det er viktig å kanskje bare sette seg ned og tenkte over hva er det man egentlig stresser for.  Jeg har funnet en del ting som hjelper. Jeg leser. Det ble nydelig påvist av en forsker(ja ikke sant hehe) at lesing av bøker er det aller beste du kan gjøre for deg selv for å stresse ned. Å gli inn i en annen verden er utrolig bra måte å flykte fra virkeligheten og det gir deg motivasjon til å fortsette dagen. For min del får jeg ofte inspirasjon også. Iblandt leser jeg triste bøker bare for at jeg da føler jeg at jeg har det bedre enn de selv om det er litt falut å sitte og snufse som en idiot på stillevognen på toget.

Uansett i det siste har det vært max stress. Jeg skal gifte meg neste helg. Tenk det. Jeg har så klart stresset rundt for å fikse og ordnem etc.  Og jeg som ikke har lyst å stresse hater å planlegge slikt. Men jeg gleder meg til dagen. Jeg og min mann har hatt det mye bedre i det siste og det er så deilig. Jeg tror nok at alle menn har sine irritasjonsmomenter, men jeg øver meg masse på å overse dem. Det er vanskelig, men om jeg setter pris på det han gjør bra istedet så blir han mindre irriterende på de andre områdene. Bare prøv. Det aller beste en mann vet er å bli satt pris på for den han er og det han gjør for familien. Like mye som vi kvinner trenger å føle at han bryr seg om hver minste følelse vi ytrer om…

Jeg har en plan, etterhvert som dette bryllupet er over og vi har nytt hverandre skal jeg gå litt nærmere innpå han og prøve og forstå han. Har tenkt å teste han på noen områder og på den måten kanskje jeg lærer noe jeg kan formidle videre her.

Fingrene klør i nærheten av et tastatur. Plutselig, i løpet av dagen, ramler tilfeldige setninger ned i hodet ditt, og du bare må skrive dem ned. Når ett eller annet skjer, tenker du automatisk på hvordan situasjonen kunne ha vært så utrolig mye morsomere, mer ironisk, mer dramatisk, bedre planlagt, mer uforutsigbar. Tiden flyr av gårde mye raskere enn den vanligvis gjør, uten at noe skjer. Et sted inni deg er det noe som blåser seg opp, du føler deg tyngre, og samtidig lettere, som om du er full av flytende helium.

Sånn føler jeg meg nå. Problemet er at det plotet jeg har, som jeg har ruget på lenge, trenger litt hjelp for å bli så bra som det skal. Jeg har funnet et annet et også, et sted der inne, men det er så lite, så skjørt, at det må ligge litt til.

Tid til å skrive? Er du gal? Noe annet må prioriteres før det. Sove, kanskje, fire timer per natt er ikke det smarteste i verden. Lekser, skole, innleveringer, sånt jeg mangler et par av siden jeg har vært så mye syk i det siste. (Men bare relativt, i forhold til i fjor er alt supert.)

Egentlig vil jeg bare skrive, punktum. Dere aner ikke hvor mange påbegynte og halvferdige blogginnlegg jeg har, for eksempel. Mange av dem ender opp med å bli sendt ut som én setning.

En liten statusrapport:

• PCen min måtte leveres inn og drepes. Alle filene mine er borte. Min kjære eksterne harddisk døde for to måneder siden. I morgen skal vi kjøpe en fin, ny, rød en på expert som har samme form som en moleskine. Det vedder jeg på var med vilje.
• Jeg har mistet en bok. Ingen steder er den å finne, ennå mindre nå som dens fødested er tapt for alltid. Bøkene mine er barna mine. Noe sier meg at jeg kommer til å ta det tyngre når verden presser litt mindre på.
• Bror har fått seg nytt webkamera.
• Jeg har fått jobben som team leader, men jeg kan ikke fortelle hvor, hvorfor, for hva eller for hvem.
• Noe sier meg at Mars kommer til å bli en fantastisk måned, og ikke helvetestida som den vanligvis er.
• Synestesien min sparker til skikkelig i disse dager, nærmere sagt i dag. Vanligvis er det lyder som sparker det igang, og jeg TROR jeg vet hva – og hvem – som har mye av skylda. En kombinasjon av trøtthet og “Hei, se, alle de fine ordene ble grønne!” gjorde meg irriterende fjern i dag. Ikke det at jeg er spesielt tilstedeværende i de alt for mange timene av dagen skole og reise opptar i disse dager, men det irriterer meg grenseløst når jeg blir enda verre.

2009 så langt; antall ganger jeg har…
Tatt toget: 4
Sovnet på sofaen: 5
Sovet mer enn 12 timer i strekk: 7
Sovet mindre enn fire timer på én natt: 14
Kollapset på ett eller annet vis i offentlighet: 4 (Traff en benk to ganger, gulvet én gang og på ett eller annet vis har jeg også klart å sette meg til i en vinduskarm, bak en gardin, og skremt vettet av noen. Unnskyld, menneske på skolen min.)
Kjøpt en bok: 9.
Ringt feil nummer: 2. Unnskyld, Daniel og Faith.
Gått på trynet på isen: Wow. Har ikke peiling. Minst to ganger i uka.

Tid finnes ikke. Tid er bare en måleenhet på atomer som svinger, planeter som snurrer og ting som beveger på seg generelt.

Allikevel er det noe jeg har alt for lite av, spesielt akkurat nå.

Tidens klagesang. Sant, bror?

Hvordan klarer mange å ha det så fabelaktig ryddig bestandig.

Samme når på døgnet en kommer og samme hva som nettopp har skjedd, det er helt støkent.

Jeg fatter ikke at det er mulig å få det til.

Jeg tenker da på småbarnsforeldre. Som ved siden av hus og hjem har full jobb og masse fritidsaktiviteter.

Hvordan rekker de å rydde opp igjen alt rotet til enhver tid. Nei, de kaster det ikke i ett skap eller en skuff og smekker igjen.

Og nei, ikke i en skuff og ikke engang i en roteskuff. For det eier de ikke. Jeg hadde ikke klart meg uten en roteskuff på kjøkkenet. En skuff der en kan kaste oppi de små ting som ikke har noen fast plass og som ikke kan kastes eller legges ett annet sted.

Det er en skuff som egentlig begynte med saks, lightere og gummistrikker osv, som nå bugner over av alt mulig annet.Ikke vet jeg hva alt er der. Men jeg vet at om jeg kikker oppi der så kan ingenting kastes eller det finnes ingen bedre plass.

Og skap som er stuet med rot er noe de aldri har sett, ihvertfall ikke hjemme hos seg selv.

Merkelig det der.

Rydder de hele tiden når ingen andre ser dem og setter seg kun ned ved besøk og når de spiser middag?

Sitter de aldri ned med en god bok eller slapper av foran TV’en. Sitter de aldri og er giddasløse og ser på ting som burde blitt gjort, men finner ut at det utsetter det ihvertfall en dag til, og finner ut at akkurat nå trenger de å slappe av litt.

Sovner de aldri en liten dupp på sofaen etter en endt arbeidsdag eller reiser rett på stranden etter middag om været er knall og setter igjen skitne kasseroller, lar duken på bordet med vasen ligge igjen nederst på bordet, lar kasserolle underlagene stå igjen midt på bordet, ikke rydder ut av oppvaskmaskinen for å få satt inn  de skitne, men setter det bare på benken før de reiser på stranda?

Går de aldri ut av badekaret  uten å vaske det etter seg med det samme?

Rer de bestandig opp sengen om morgenen, selv om barnet har vært oppe nesten hele natten med oppkastsjau.

Rydder de bestandig opp igjen alt ute etter seg  med en gang om en har sittet ute og spist og glemmer ikke ketchupflasken uansett!?

Kaster de nesten ikke opp av å være så fryktelig flinke og rutinerte?

Jeg kjenner jeg blir helt svett av alle ting som er så sytematiserte at det ikke blir rom for å være spontan fordi det til enhver tid er noe som en må gjøres så skikkleig at det ikke er til å holde ut.

Blir det ikke bare rydding da og organisering til neste dag? Blir ikke livet fryktelig kjedelig? Forsvinner ikke alle morsomme kommentarer, glede og spontanitet bort i å rydde og konsentrere seg om at alt til enhver tid blir gjort?

Jeg bare lurer jeg, for meg så er det nesten umulig å ha det slik.

Men å reise bort til andre som har det slik er jo bare himmel. Det er rent, ryddig, barna er lydige, terrassen er ikke bare beiset, men blir også vasket med en ukes mellomrom, det er hjemmebakt kake til kaffen og det er bare herlig. Føles som å komme på hotell

En blir ispirert og vil ha det slik hjemme selv.

De neste dagene går en på med krum hals. Ikke gå i fra noe som er uferdig. D.v.s, ikke på noen måte la noe ligge igjen etter det du nettopp har gjort. Ikke på noen måte.

Jeg gir opp, det går bare ikke.

Men om de som har det så fint aldri har tid til å sitte ned for å klare å holde det så fint, så vet jeg ikke om jeg vil bytte heller…

( Denne teksten er skrevet ut i fra tanker jeg har da jeg er frisk. Ikke ut i fra det jeg orker nå, for det er jo minimalt. Men jeg kjenner nå som jeg begynner å friskne til at jeg er i gang med de tankene igjen. De tankene om å få det enda litt ryddigere. Det er gode tanker egentlig, men jeg lurer på hvor mye energi en egentlig må legge i det for å få det systematisert og ryddig helt ned til bunn i en småbarnsfamilie. Og om det bare er superkvinnen som kan få det til, og hvor mye en nå ofre av fritid)