Idag ønsker jeg å slå et slag for de som tilgir. Folk som velger å ikke bli bitre, men tilgir det tilsynelatende utilgivelige. Folk som Nelson Mandela, som – etter å ha sittet en mannsalder i fengsel – leder sitt land gjennom en forsoningsprosess. Eller Corrie Ten Boom, den nederlandske kvinnen som i tysk fangeleir mistet hele sin familie, og som reiste rundt etter krigen med et budskap om forsoning. Eller som James Bain (bildet), som nylig ble sluppet fri etter å ha sittet i fengsel siden 1974, uskyldig dømt for barnevoldtekt.

Og der hvor de fleste av oss synes at Bain ikke bare har rett til å være bitter, men må være bitter, så velger James Bain å tilgi. “No, I’m not angry – because I’ve got God.” sa Bain til Associated Press.

For hva er det som gir mennesker kraft til ikke å bli bitre når man utsettes for det utilgivelige? Svært ofte er svaret en tro på Gud. Det å selv ha blitt tilgitt av en nådig Gud.  Det å ha lyttet til en mann som sa at man skulle elske sine fiender. Det å erfare at selv i smerten kan Gud være levende til stede. Det å ha et større perspektiv på livet enn meg og mitt. Nelson Mandela forteller i sin selvbiografi at det var hans kristne tro som ga ham kraft til å utholde uretten i fengelset. Det var det faktum at hun selv var tilgitt av Gud som ga Corrie Ten Boom kraft til å tilgi en av sine tyske fangevoktere.

”Hvor mange ganger skal jeg tilgi min bror”, spurte Peter Jesus om – og foreslår selv raust ”så mye som sju ganger?”.  “Ikke sju ganger,” svarte Jesus, “men jeg sier deg: sytti ganger sju!” Og så forteller Jesus historien om kongen som etterga en kjempegjeld som en av tjenerne hans hadde – og som da forventet at han var like raus til å ettergi gjeld hos andre. (Matteus 18, 22-35).

Rundt oss finnes et hav av hat og bitterhet. Mennesker som har levd i et voldsekteskap. Som har blitt bedratt av en ektefelle. Mobbet av jevnaldrende. Snytt av forretningspartnere. Mennesker som mener de har rett til å føle hat og bitterhet. Og som ikke forstår at bitterhet ikke gjør annet enn å ødelegge seg selv. Og som ikke har tatt til seg Jesu budskap om tilgivelse som den eneste veien. For Tilgivelse er ikke bare for Guds skyld eller for andres skyld. Det er for din egen.

Som løslatt mann på 54 gleder James Bain seg nå til å bruke tid sammen med familien sin. “That’s the most important thing in my life right now – besides God”, sier han.  Det må være lov å ønske ham lykke til – og Guds velsignelse attpå.

- - – -

Diverse kilder som sier mer om kraften i tilgivelsen:

• Bilder fra James Bains løslatelse
• Video på Youtube om tilgivelse etter Al Quaedas angrep på World Trade Center

Dette er historien om en helbredelse.

Fra den gang jeg var syv år og gikk i første klasse på skolen, til i går, onsdag den 18. november 2009 klokka 11.00, har jeg vært et offer. Jeg ble mobbet på skolen, og ingen grep inn. Ni år med helvete på skolen skapte et sår som fikk prege årene som fulgte også. Voksenlivet ble fullt av vansker. Dette er noe de fleste mobbeofre opplever. Det er tragisk, men slik er det.

Livet mitt var bygget på et helvete, en verkende smerte og et svik. Inntil i går. I går fikk jeg nytt kjøremønster for mitt liv.

Det tok meg førti år å vende tilbake til den livsfølelsen jeg var født med. Og når det endelig skjedde, var det enklere enn jeg trodde. Jeg trengte bare det rette verktøyet, den rette hjelperen. I går fant jeg henne. Jeg fikk hjelp av ei fantastisk dame på Hamar. Hun heter Sissel Danielsen og er en av to stykker som driver Alma-senteret.

Sissel tok meg med på en reise i mitt indre, helt inn til sjela og ut igjen. Underveis i denne prosessen tok vi tak i det voldsomme sinnet mitt, kulden som har ligget under, motstanden som har holdt meg, redselen og smerten. Vi gikk gjennom det hele, helt ned til der roen finnes, der roen og gleden og kjærligheten likevel finnes. Og så tok vi med oss disse gode følelsene opp igjen, og tok for oss alle de vonde følelsene med kjærligheten som redskap. Det var veldig effektivt!

Med kjærligheten som altomsluttende kraft var jeg i stand til å hente frem det største av mine gamle spøkelser; ensomheten. Jeg har møtt den før, og kjempet hardt med den, men denne gangen fant jeg den dype og ufattelig vonde ensomheten til en liten syvårig gutt … en gutt som blir mobbet og som ikke tør si fra.

Å se meg selv slik, så klart for mitt indre øye, var hjerteskjærende. Jeg grein, jeg skreik, jeg brølte over den smerten mitt syvårige jeg følte. Der stod jeg, aleine under et stort mørkt tre, med en ransel på ryggen og en bøyd nakke, skamfull over den evige ertingen til de andre ungene. Helt aleine var jeg, og uten vett til å fortelle min far og mor at jeg var mobbet. Uten evne til å gjøre noe med det. Jeg var så ufattelig ensom og hjelpeløs. Og i går så jeg meg selv for første gang, og jeg forstod for første gang at det ikke var mobbingen som var verst. Det verste var å være aleine med det, å ikke få noe hjelp fra lærerne og ikke ha mamma og pappa å støtte meg til. Det verste var å stå så liten og aleine under det store, mørke treet på skoleveien.

Nå fikk jeg tenne et leirbål i mitt indre, og invitere mamma og pappa dit, og alle lærerne. Jeg fikk fortalt mamma og pappa hva som hadde skjedd, og de holdt rundt meg, der, ved leirbålet i mitt indre. Jeg fikk endelig fortalt dem det, og de fikk holde meg i sin trygghet. De fikk endelig trøsta meg, førti år etter. Og det hjalp. Jeg kunne tilgi dem, og tilgi meg selv at jeg var for liten til å si det den gangen.

Og jeg fikk fortalt lærerne, alle lærerne, hvor kaldt og dumt det var av dem å se disse overgrepene skje, uten å gjøre noe med dem, uten å engasjere seg på vegne av den lille gutten de hadde ansvar for. Jeg fikk fortalt dem hvor ondt det var å sende ham ut i skolegården igjen, når han kom og fortalte at de andre ungene ertet ham. Og jeg fikk tilgi dem også, tilgi dem fra dypet av mitt hjerte. De fikk sitte ved leirbålet og se på hva som hadde skjedd med meg, og jeg skjønte at om de virkelig hadde sett kulden i sine egne handlinger, ville de handlet anderledes, fordi de også bærer ei kilde til kjærlighet i sitt indre.

Jeg tok den lille syvårige gutten til meg, og overtok ansvaret for ham. Voksne meg tok over alt mørket og smerten og ensomheten, og lot den lille gutten bli trygg igjen. Og jeg lot den lille gutten bli en del av min store kjærlighet, tok ham ut av skallet som ble laget den gangen, og lot ham bli fri i min egen kropp. Det var som å bli hel igjen, for første gang siden den gang. Det var som å bli den lille gutten, og likevel; som å bli voksne meg for første gang, fullt og helt.

Det var den beste følelsen jeg noengang har kjent. Så åpen, så hel, så glad og full av kjærlighet.

Slik endte de to timene hos Sissel Danielsen på Alma-senteret. Behandlingen hun brukte var Reisen. Denne behandlingen har virkelig åpnet et rom i meg som jeg har savnet, og som jeg på en måte har visst fantes der. Jeg har bare ikke hatt nøkkelen til dette fantastiske rommet. Men nå er jeg gitt en nøkkel til mitt sanne jeg, så livet vil aldri bli det samme, uansett.

Jeg må innrømme at jeg var redd dagene før jeg kom dit. Jeg hadde lest om denne behandlingsformen, og visste at mennesker hadde opplevd fullstendig helbredelse med den. Jeg var både redd for å bli helbredet og for ikke å bli det. Redd for den totale endringen av meg selv, og redd for å håpe.

Men når jeg gikk ut fra senteret klokka kvart over elleve i går, var endringen total! Og likevel var jeg ikke endret; jeg var mer meg selv enn jeg hadde vært på førti år! Det var en så befriende følelse at jeg gråt av glede! Jeg var full av fryd!

Jeg frydet meg over livet! Alt liv! Hele mitt liv! Hele meg!

Så jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover. På veien fra Hamar til Oslo er det masse veiarbeider. Jeg møtte stadig skilt med teksten: “Nytt kjøremønster”, Og jeg følte at det passet så godt. Det var som om de gule veiskiltene ropte at livet mitt hadde fått et nytt kjøremønster. Slik føltes det faktisk. Jeg har fått et helt nytt kjøremønsket å følge i livet mitt.

Og når jeg stoppet på Nebbenes kafeteria for å spise lutefisk, satt jeg og så ut av vinduet, og da parkerte det en tankbil like utenfor. På den stod det “YX Energi”. Og jeg, i min overstrømmende joviale tilstand, måtte smilende innse at også dette var et tegn fra universet (i mangel på en gud bruker jeg “universet”). Mine X og Y-kromosomer er fulle av energi, selvsagt! Hi-hi-hi!

Ikke ta meg for alvorlig. Jeg tok ikke meg selv alvorlig når jeg satt der og så den tankbilen, men jeg frydet meg likevel over å tenke slik; litt lykkelig lekende med det nye livet mitt. Og det er jo virkelig sant; jeg er full av energi! Full av fryd og ro og kjærlighet! Jeg har ei kilde i meg, ei sjelekilde som gir mitt liv et helt nytt kjøremønster.

Jeg tror man må ha opplevd det selv, for å fatte hvor jublende sterkt det er å endelig finne helbredelse for et sår som har verket i førti år.

For mange mennesker i dag tenker dårlig og nedverdigende om  seg selv. Når de gjør feil, i steden for å motta Guds nåde og går fremover i livet, går de rundt med dårlig samvittighet over det som hendte. De lytter til anklagerens stemme. Det blir en byrde for dem og skyldsfølelsen er hos dem som et stort lass på ryggen. Skyld preger mennesket ikke bare emosjonelt men over lengre tid også fysisk. Jeg kjenner mennesker som fortsatt ikke har gitt slipp på sine feilgrep og nederlag og holder fast på skylden inni seg – resultatet er sorg og tretthet, mismodighet og angst. Skyld er rett og slett en blindvei, uansett hva det er, for så snart du har bedt om tilgivelse fra Gud har du fått den av Ham.

[Hebr 10,17-18] sier: “Syndene deres og all deres urett
vil jeg ikke minnes mer. Men der det er tilgivelse for syndene, trengs det ikke lenger noe offer for synd.

Så når anklagerstemmen dukker opp og minner deg igjen på dine dårlige gjerninger kan man være sikker på at den ikke er fra Gud. Når vi gjør feil, som troende, blir vi domfelt av vår samvittighet; vi føler skyld. Det er den Hellige Ånd inni oss som belyser feilgjerningen. Måten å takle skyld på er å be om tilgivelse og omvende deg, da har Gud allerede tilgitt deg.  Men så snart det skjer kommer anklagerstemmen tilbake og minner oss på alt det gale som vi har gjort, om alt det som vi ikke duger til, alle nederlagene og at du bare må sitte på sidelinja. Det er djevelen som prøver å holde deg tilbake fra Guds nåde. Det er anklageren som holder deg unna velsignelsene Gud har for deg. Når du lytter til anklageren setter du grenser for deg selv og hva Gud kan gjøre for/med deg.

Noen av oss sitter igjen med alt for mange slike nederlag som vi har holdt fast ved alt for lenge. Jeg vet at Gud ikke ser på mine dårlige sider. Han ser på mine gode sider. Jeg har tro på min Gud men enda bedre – han har tro på meg. Det er ikke meningen at vi skal fordømme oss selv, så ikke hør på anklagerens løgner – de fører enn helt av sporet Gud vil sette deg på.

[Joh 3,20] – “for selv om vårt hjerte fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.”

En historie som illustrerer det er som følger:

Det er en liten gutt, kalt Daniel, som er ute å øver seg på å skyte med sprettert. Han skyter på blink ute i skogen men er ikke særlig flink og treffer sjeldent. En dag er han på vei tilbake og får øye på ei and som er ute på vannet. Det er mor Therese sitt kjæledyr og han tenker: “neida, eg treffer sikkert ikkje uansett”. Så han trekker tilbake strikket og lar steinen fly. Det verste hender… han treffer anda midt blink i hode og dyret velter over i vannet død. Han skynder seg for å fiske opp anda og begraver den bak noen trær. Det han ikke visste var at lillesøsteren hans Miriam så hele hendelsen.

Neste dag skal Far ut på fisketur og inviterer barna med, men Mor sier: “Jeg trenger Miriam til å bli igjen å hjelpe meg ta oppvasken”. “Men mamma, Daniel sa at han kan gjøre det!” svarer Miriam og hvisker i øret hans “ikke glem anda!”.

Morningen etter inviterer han barna med til butikken for å kjøpe is og frukt, men Mor sier: “Men jeg trenger Miriam til å bli igjen å hjelpe meg med husarbeidet”. Miriam svarer “Du mamma, Daniel sa at han kunne hjelpe deg istedet” og igjen hvisker  hun til ham “ikke glem anda!”.

Etter noen dager av å ha gjort både søsterens og hans egne rutineoppgaver i huset sier han til seg selv “nå gidder jeg ikke mer”. Han bekjenner hele hendelsen for Mor: “Mamma, eg beklager men jeg drepte anda di ved et uhell, kan du tilgi meg?”. Therese svarer ham: “Jeg vet det, jeg stod i vinduet og så alt som skjedde og jeg har allerede tilgitt deg, jeg ville bare se hvor lenge du ville la søsteren din utnytte deg sånn…”

Gud står i vinduet hele tiden og han vet alt, og han har allerede tilgitt deg. Du mangler bare å legge alt fram for Gud og legge det bak deg. Ikke la anklageren få overtaket, ikke lytt til anklageren. Ikke ta imot fordømmelse før du tar imot nåde. La skylden ligge bak.

Rom 8,1 – “Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.”

Matthæus 18,21-35

v21  Da kom Peter til ham og spurgte: »Herre, hvor mange gange skal jeg tilgive min broder, når han forsynder sig imod mig? Op til syv gange?« v22  Jesus svarede ham: »Jeg siger dig, ikke op til syv gange, men op til syvoghalvfjerds gange.

v23  Derfor: Himmeriget ligner en konge, der ville gøre regnskab med sine tjenere. v24  Da han begyndte på regnskaberne, blev en, der skyldte ti tusind talenter, ført frem for ham. v25  Da han ikke havde noget at betale med, befalede hans herre, at han og hans kone og børn og alt, hvad han ejede, skulle sælges og gælden betales. v26  Men tjeneren kastede sig ned for ham og bad: Hav tålmodighed med mig, så skal jeg betale dig det alt sammen. v27  Så fik den tjeners herre medynk med ham og lod ham gå og eftergav ham gælden. v28  Men da den tjener gik ud, traf han en af sine medtjenere, som skyldte ham hundrede denarer. Og han greb ham i struben og sagde: Betal, hvad du skylder! v29  Hans medtjener kastede sig ned for ham og bad: Hav tålmodighed med mig, så skal jeg betale dig. v30  Det ville han ikke, men gik hen og lod ham kaste i fængsel, indtil han fik betalt, hvad han skyldte. v31  Da hans medtjenere nu så, hvad der var sket, blev de meget bedrøvede og gik hen og forklarede deres herre alt, hvad der var sket. v32  Da kaldte hans herre ham for sig og sagde: Du onde tjener, al den gæld eftergav jeg dig, da du bad mig om det. v33  Burde du så ikke også forbarme dig over din medtjener, ligesom jeg forbarmede mig over dig? v34  Og hans herre blev vred og overlod ham til bødlerne, indtil han fik betalt alt, hvad han skyldte. v35  Sådan vil også min himmelske fader gøre med hver eneste af jer, der ikke af hjertet tilgiver sin broder.«

Mikkel anmelder den engelske film Boy A, der lige nu er ude på DVD.

I 1993 rystede historien om mordet på den kun 2-årige James Bulger England. Gerningsmændende var to drenge på kun 10 år, og forbrydelsen og den efterfølgende retssag fik enorm opmærksomhed i medierne.

Boy A er en fiktionshistorie, der har mange lighedspunkter med den virkelige sag. Filmen fokuserer på den 24-årige Eric, der i filmens begyndelse løslades fra den ungdomsinstitution, hvor han har siddet efter et mord på en pige 14 år tidligere. Boy A fokuserer dermed ikke på forbrydelsen, men på om det er muligt for forbryderen at vende tilbage til et tilnærmelsesvist normalt liv. Historien om mordet afsløres løbende gennem filmen i form af flashbacks, hvilket holder publikum på tæerne, da man hele tiden har et underskud af information. Dette fortællemæssige valg tillader også beskueren at få sympati for drengen ved først at vise hans grusomme fortid efter vi er begyndt at holde af karakteren.

En ny begyndelse?
Eric udstyres med en opdigtet forhistorie og ny identitet som Jack Burridge, og skal forsøge at få livet til at fungere i en ny by. Det er ikke nemt – han skal starte helt forfra, han har tabloidpressen i hælene, og når han kommer tæt på andre, føler han, at han lyver over for dem og længes mod at afsløre sandheden.

Andrew Garfield, der spiller Jack, er fremragende i rollen. Han skildrer eminent den usikkerhed, som den løsladte og umodne dreng føler i mødet med det omkringliggende samfund, samt den tvivlen på egen værdi, der er en konsekvens af omverdenens stempling af ham som monster. Specielt samspillet mellem Jack og den seksuelt offensive Michelle (Katie Lyons) er genialt. Garfield spiller her så genert og akavet, at man næsten kommer til at tvivle på, hvad Michelle ser i ham.

Også Jacks mentor Terry (Peter Mullan) er en interessant og velspillet karakter, der kæmper med sine egne spøgelser fra fortiden.

Skyld og tilgivelse
Boy A er fremragende fordi den stiller spørgsmålstegn ved vores opfattelse af skyld og straf, tilgivelse og ondskab. Filmen fremstiller på samme tid de to drenge som mordere og som ofre for omsorgssvigt og overgreb. Som seer er man både forfærdet over Jacks fortid, samtidig med at man føler en stor sympati med hans forsøg på at vende tilbage til et samfund, der ikke tøver med at stemple ham som ondskaben selv.

Instruktør John Crowley har med Boy A skabt en film, der både er skræmmende, ubamhjertig, nådesløs og ufatteligt rørende. Filmen er evigt relevant, måske specielt lige nu, hvor den danske højrefløj ud fra et unuanceret billede af årsager og virkninger er så ivrige for at bekæmpe al ungdomskriminalitet med kontrol og straf.

Jeg har linket traileren herunder, men efter min mening afslører den for meget af plottet. Så er du advaret.

Links: Trailer (Youtube) IMDB Wikipedia Rotten Tomatoes

Tenk etter: Når sa du sist unnskyld til noen?

Slik jeg ser det, er dette en god form for reality check. Svaret kan gi deg en indikasjon på hvor nær deg selv og dine følelser du lever.

Hvis du må svare Det er lenge siden jeg ba noen uforbeholdent om unnskyldning, er det kanskje noe du mangler?

Hvis du kan si Det kostet litt, men senest i går ba jeg noen uforbeholdent om unnskyldning, vil jeg hevde at du er en som har forstått noe viktig.

Å be om unnskyldning er egentlig å be om å få fjernet skyld. Altså, du innrømmer at du har gjort noe galt, du ber den dette har gått utover om å fjerne denne skylden. Det har å gjøre med en sunn trang til å sone og gjøre opp for seg. Det har å gjøre med en sunn evne til å kunne føle skam. Det har med å ha en solid rettesnor for livet sitt å gjøre.

Hva hindrer oss? Stolthet. Et merkelig ord for øvrig. Hva legger du i begrepet “stolthet”? Jeg vil gjerne høre din mening.

Og ty aldri til unnskyldninger av typen: Jeg beklager at du føler det slik. Det er en kvasi-unnskyldning. Det er mer en forskyvning enn en unnskyldning, egentlig. I steden for å ta det fulle og hele ansvar, skyver du i realiteten ansvaret over på den andre. Dette har også andre blogget om.

Med ønske om en god dag i ektefølt kontakt med ditt innerste jeg.

Though no one can go back and make a brand new start, anyone can start from now and make a brand new ending.

(Unknown)

Oh heart of mine, why must you stray?
From one so fair you run away
And one more time you have to pay
The heaviness of needless shame

Oh heart of mine, come back home
You’ve been too long out on your own
And He’s been there all along
Watching for you down the road

So come home running
His arms are open wide
His name is Jesus
He understands
He is the answer
You are looking for
So come home running
Just as you are

Oh child of God so dearly loved
And ransomed by the Savior’s blood
And called by name, daughter and son
Wrapped in the robe of righteousness

(Lyrics by Chris Tomlin)

Mange mennesker får dårlig smag i munden og ryster endda på hovedet, når de hører ordet “jihad”. Mange forbinder dette ord med blod, hellig krig, død, ødelæggelse osv. Slå blot ordet “jihad” op på Google, og se hvad jeg mener. Hvis man virkelig var klar over hvad ordet indebar, ville man forstå, hvorfor jihad er til i islam.

Først og fremmest, skal det gøres klart og tydeligt, at ordet “jihad” betyder “anstrengelse”, “kamp”, “bestræbelse”. Inden for islam findes to slags jihad. “Den store jihad” og “den lille jihad”. Størst belønning findes i førstnævnte. Førstnævnte er også hvad muslimerne bliver testet allermest i – ja faktisk bliver muslimer testet i den store jihad hver evig eneste dag.

Hvad går den store jihad ud på? Den store jihad kaldes sådan set “kampen/anstrengelsen mod selvet”. Da dette liv blot er en skillevæg mellem denne verden og det hensides, bliver vi testet på alle tænkelige og utænkelige måder. Kan vi klare testen? Dette kan vi svare på, ud fra vores egen kamp mod selvet, mod jeg’et.

På arbejde, på skolen, på ferie, ude hos venner, alene, og andet, kan vi møde forhindringer. Forhindringer, som kan manipulere med vores hjerner, og vil have os til at gøre dit og dat, alt for at skille os fra Gud og belønningen i livet efter døden. Det kan være alt mellem himmel og jord. Det kan være vreden der tager over, lyst og begær, misundelse og jalousi, uretfærdighed, manglende kærlighed, manglende tilgivelse og meget andet.

En lille fortælling med Imam Ali(as):

I slaget ved Siffin, forhindrede Moawiya, søn af Abu Sufyan, strømmen af vand og tillod dermed ikke Imam Ali(as) og sine tropper at få noget som helst at drikke. Imamen(as) stod og holdte et foredrag, hvorefter hans tropper beslaglagde kilden af vand af modpartens hær(Moawiyas i dette tilfælde) og førte det med sig til ørkenen. Imamens tropper fortalte Imamen(as) at de skulle nægte Moawiyas hær vandet og lade dem dø af tørst, og det derfor ikke ville være nødvendigt at bekæmpe dem. Imam Ali(as) tillod selvfølgelig ikke dette, for at handle uretfærdigt i vrede og at hævne sig, er ikke noget Islam står for.

For ikke at nævne hvordan Imam Ali(as) tilgav sine fjender på fornemste vis, viser denne fortælling også, hvordan man bør handle, selv om man indeholder vrede og lyst til hævn. Man bør kæmpe, anstrenge sig mod sin vrede og lyst til hævn, og klare testen mod selvet. Selv om man er blevet trådt på, blevet fornærmet osv. bør man være det bedre menneske og være den mest fornuftige, da dette kun fører belønning med sig.

Udover eksempelvis vrede, kan mennesket også blive testet i det materielle. Vi har en fiktiv, ung 20-årig mand. Han arbejder hver dag i en butik og tjener gode penge. Han er ikke gift, bor stadig hjemme, og har egentlig ikke så mange udgifter. Udover nogle regninger her og der, og lidt penge til sig selv, er han ikke en stor-forbruger. Han har derfor fået sparet en del penge i banken, og dem har han i øjeblikket ikke et formål med. Dog er han blevet ret glad for at hav tjent alle de penge, og selv om han ikke har et formål med dem, er han bleve enormt påpasselig med at de bliver brugt væk. Han ved egentlig godt, at man som muslim skal hjælpe de fattige, men lidt efter lidt, er han blevet grådig. Han kan ikke nænne at gøre de 50.000 danske kroner til 48.000,-  og dermed give nogle penge ud til dem, der har mest brug for det. Igen, han har ikke et formål med pengene, men grådigheden tager simpelthen over ham.

Ovenstående er et eksempel på en kamp mod selvet, som ikke gik den rette vej, da den fiktive unge mand blev:

1: testet i det materielle (i dette tilfælde: penge)

2: testet i grådighed

Begge tests forbindes med hinanden, da det var pengene der førte ham til grådighed. I stedet for at takke sin Skaber for hvad han har fået, og derved give lidt tilbage, kunne han ikke styre kampen mod selvet, og grådigheden fik ham til at beholde alle pengene for sig selv.

En anden form for jihad er f.eks. at bestræbe sig mod at bekæmpe folks fejlagtige informationer om ens religion. Dette kaldes: “Jihad bel qalam” (qalam = blyanten/pennen). Altså at man skal anstrenge sig for at bekæmpe uretfærdigheden, at man skal fortælle hvad der er ret og forkert, og at man skal udsende den viden man indeholder. Det er ikke nok, at du selv ved en masse nyttige ting om islam, og ikke fortæller disse ting videre. Har du evnen til at være en god fortaler for din religion, så vær det. Dette mener jeg personligt er en utrolig vigtig jihad, da den kan være med til at skabe forståelse og måske til en vis grad enighed.

For at slutte indlægget af, kan det siges, at den store jihad altså i højere grad er vigtige end den lille, idet at det er den, en muslim bliver testet hver dag, alle ugens dage. Den lille jihad, som måske er den misforståede jihad, vil jeg skrive om på et andet tidspunkt, om Gud vil.

Denne gangen leste jeg i Efeserne, og det ble bekreftet i mitt hjerte hvorfor en kan ikkje leve et lovisk liv med Jesus. Grunnen er først og fremst at loven ble skapt for at vi skulle innse at vi umulig kunne leve opp til Guds krav (Galaterne 2.16). Guds lov er perfekt. Først må vi innse at vi ikke er perfekt, det neste steget er å akseptere den eneste utveien, som er Jesus, som Gud sendte til jorden for dø for våre synder…

Efeserne 2: “Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. 2 Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. 3 Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre.
4 Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, 5 gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. 6 I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. 7 Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. 8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. 9 Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. 10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.” (Ef.2:10 – les på www.lassekaldefoss.blogspot.com)

Alt vi setter vår lit til, alt det som vi er og har av det gode, all viljen og styrken til å gjøre de gjerningene han har bedt oss om å gjøre, all vår evne til å tilbe og følge ham – Alt har vi og takke Jesus Kristus for. Det er mange som setter sin lit til andre; de tror innerst inne at de skal tjene Jesus ved å følge loven til punkt og prikke. Desverre vil de som forsøker å følge loven helt oppleve mange nederlag, fordi loven er der for at vi skal innse at vi ikkje kan oppfylle Guds krav. Ellers hadde han ikke trengt å sende sin sønn for å slette vår synd. Neste logiske spørsmål er: “Hvis ikke jeg kan leve etter loven, hva skal jeg leve etter da?”.

Lev i Jesus. Du er verken bundet eller under loven lenger – du er tilgitt for evig alltid. Jesus gir oss rom for at vi gjør feil i blant. Det eneste vi mangler er å godta at det eneste som skal til er å innse at man er en synder og vende seg vekk fra det. Før det jeg siterte, står det i bibelen –

“I ham har vi friheten,
kjøpt med hans blod,
tilgivelse for syndene.
Så rik er Guds nåde, [....]

I ham kom også dere til tro
da dere hørte sannhetens ord,
evangeliet om deres frelse.
I ham ble dere merket med seglet:
Den hellige ånd som var lovet oss,

han som er pantet på vår arv,
inntil Guds eget folk blir satt fri,
til lov og pris for hans herlighet.”

Du kan ikke leve et lovisk kristenliv, fordi da lever du ikke under nåden og tilgivelsen som du har fått gjennom Jesus. Å streve etter å oppfylle lovens krav er en tung og unødvendig åk på skuldrene som Jesus vil gi oss hvile fra. Noe å tenke på: Om Gud trodde vi kunne oppfylle loven på egen hånd, ville han da trengt å ofre sin sønn for våre synder?

[Anbefales å lese Galaterbrevet til dette innlegget - den er ikke lang ]

Vi gjør vel alle ting av og til som vi gjerne skulle sett ugjort. Noen ganger bagateller, andre ganger av mer alvorlig karakter. Det beste er vel ofte en real “oppvask- prat”, men om det ikke lar seg gjøre, har du her et reddende skjema  Fyll ut og håp på det beste! Originalt er det iallefall!

Om ikke den du har “syndet” mot da vil tilgi deg, er kanskje håpet likevel ute

Sjekk ut linken:

http://jegbeklager.com/

Lykke til med din syndsforlatelse!

Muligens du er som meg og vil gjerne gjøre alt rett, men gjør så masse galt alikevel? Kanskje det føles ekkelt å si at du er en kristen når hver dag nesten føles som nederlag med noen få gode stunder innimellom? Kanskje du og jeg er i samme båt med dårlig samvittighet og sorg i hjertet etter det forrige feilsteget?

Det er ikke langt i fra det enhver “god kristen” har, eller har hatt, i livet sitt. Imidlertid har jeg tenkt litt og kommet frem til at det eneste som skiller en “glad kristen” fra en kristen med mange nederlag på hjernen, er tankegangen. Tanken traff meg på bussen da jeg hørte på en av Hillsong-sangene og vokalisten sang “…yesterday, today the same”. Dette synger han om Gud. Gud har alltid vært, og vil være, den samme for evig tid. Vi, derimot, forandrer oss stadig. For å sette det litt i perspektiv:

Noen dager før begynnelsen av sommerferien var det en som traff Jesus gjennom meg. Hun sa til meg “det var som om du ikke var der lenger, men han som satt der istedet”. Den kvelden ba vi sammen, hun ble frelst, tårer rant og vi var sprell glade begge to – ingen tvil om at vi skal følge Jesus nå!!! Men det var faktisk ikke lenger enn noen dager før, at jeg var oppriktig lei meg og frustrert over at Gud ikke brukte meg til å utrette ting. Jeg var på et bønnerom og jeg skrev på et ark “hvorfor bruker ikke Gud meg? Er han ikke allmektig? Vil han ikke bruke meg, eller er han rett og slett inkompetent?”. Også I går synda jeg. Jeg gjorde noe jeg ikke ville, som var galt, og som jeg visste var galt. Der satt jeg og tenkte: “Gud kan ikke bruke meg når jeg gjør så masse galt, jeg orker ikke snakke til Gud når jeg svikter ham sånn”. Nå sier jeg – “Sånne tanker rammer oss alle, vi må bare velge bort gale tanker og velge å følge Gud”.

Når vi gjør gale ting som kristne blir vi lett berøvet motet til å be til Gud. Gud ser alt, så hvorfor skal vi føle oss frimodige når vi alltid svikter? Det er ikke lett, men Gud vil at vi skal kjenne hvem han er og stå fast ved det – han er en som oppmuntrer og elsker, en som bygger opp og styrker, en som tilgir og frelser fra synd. Det at vi henger fast ved vårt dårlig samvittighet, istedenfor å be om tilgivelse, trekker oss vekk fra Gud.

Gud sier til oss i Jesaja 46:10 - “Jeg kunngjør fra først av de siste ting, forutsier det som ikke har hendt. …”. Gud har gitt deg fri vilje, men Gud er allvitende. Han vet hva du skal velge og hvorfor du velger det du velger, før du velger det! Utrolig, og sant. Så han kjenner alle syndene du har gjort, og når du blir fristet eller prøvet, så kjenner han utfallet – hver eneste gang! Men det viktige å huske er at Gud holder ikke tellingen med syndene dine, fordi han tilgir dem så lenge du ber om tilgivelse for dem. Paulus sier her…

Romerne 7.18 – For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Gud kjenner deg, din ånd og sjel, og han kjenner deg, din kropp og syndige natur. Hva enn du gjør… ikke bryt kontakten med Gud… for du vil nok ta en del feilsteg i løpet av livet. Gud velsigne dere!

Gud

Dette eksempel på politisk humor har sin kontekst i den kristne begrebsverden.

Den har ikke desto mindre en hamrende god pointe, som bestemt er en eftertanke værd !!!

Værs’go’:

En tidligere modstandsmand fortalte engang i et foredrag om en ung mand, der opsøgte en præst og spurgte:

”Hr. pastor, skal man bede gud om tilgivelse, når man skyder en stikker?”

Og præsten svarer:

”Ja, det skal man, min dreng, men det skulle du jo også, hvis du havde ladet være.”

“Vitsen” er bestemt relevant i forhold til diskussionen omkring de forskellige modstandsbevægelser rundt omkring i verden.

Jeg havde stillet nogle spørgsmål til min sensei forleden i en mail og i går fik jeg så svar fra hende, som provokerede mig meget, som virkelig gik dybt ind og som jeg bare ville ønske jeg aldrig havde fået. Men svarene provokerede kun mit ego så meget, fordi jeg kendte dem i forvejen. Vi kender altid sandheden i forvejen er jeg overbevist om. Sommetider kan vi klare den kommer frem og at se den i øjnene, andre gange stiller hele sindets hær op for at beskytte mod den.

Den mail med de svar omhandlede bl.a. mit ansvar og deltagelse i andres glæde og om at mit ego forhindrer det. Avs! Jeg havde håbet på at få at vide at det er synd for mig at jeg selvfølgelig ikke skal deltage i noget og se andre, når nu jeg ikke har lyst og er såret. Men nej.

Og hele dagen i går og meget af formiddagen i dag gik jeg i hi og lod mine beskyttende soldater gøre deres job så mig ego kan leve videre og gemme sig bag at jeg har ondt af mig selv. Jeg fik skrevet en lang mail som svar, fyldt med undskyldninger, hvor jeg fortæller om hvor synd det er for mig og jeg derfor bør undtages fra denne sandhed hun så irriterende havde peget på.

Men midt i min selvmedlidenhed fandt jeg en dharmatalk på nettet som virkelig satte gang i tingene igen for mig. Den handlede om tilgivelse og jeg hørte den 2 gange efter hinanden.

Jeg er ved at indse, ellers stik imod mit billede af mig selv, at jeg er vred.  Jeg giver andre skylden for alt det jeg har været igennem af svære ting i livet. Jeg er VIRKELIG vred over den måde jeg er behandlet på og det er andres skyld! Hvis ikke jeg var blevet behandlet på den måde og var blevet behandlet godt, med mere kærlighed, opbakning osv. var jeg et andet bedre og lykkeligere menneske. Men jeg er behandlet skidt og derfor lider jeg! …

….Eller lider jeg fordi jeg ikke kan tilgive? Ikke bare andre, men også mig selv for min skrøbelighed? Lider jeg mon så meget, fordi jeg ikke kan tilgive andre deres menneskelighed og dermed også min egen? Fordi jeg ikke vil give slip på forestillingen om at det skulle have været anderledes?

Mit egos beskyttende hær led tab i dag. Min lange mail som modbeviser min søde læres indsigt vil ikke blive sendt. I stedet har jeg lagt en seddel på mit alter hvor der med store bogstaver står: TILGIVELSE og på den anden side af sedlen: = FRIHED!

Min lærer spurgte mig “Hvordan vil du nogensinde kunne frelse alle levende væsner, hvis du ikke engang gider være sammen med dem som elsker dig?”

Af hjertet tak, fordi du er så irriterende Shoken
Jeg ville ikke undvære det!

Langt fra noe litterært mesterverk, men Skuret klarte likevel å begeistre flertallet i Apostrofen.

Hyllet, lovpriset og slaktet. Kristenboka “Skuret” ble enten elsket eller hatet av Apostrofens medlemmer.

Aktuell bok: Skuret av William Paul Young

Tid: Torsdag 16. april

Sted: Øyvind

Til stede: Øyvind, Jarle, Gustav, Rolf

Neste bok: “Beretningen om et varslet mord” av Gabriel Garcia Marquez

Neste møte: Rolf, fredag 22. mai klokka 20.00 (NB! Merk tiden)

Karakterer på Skuret:

Jarle – 10

Gustav – 9

Rolf – 9

Kydland – 9 (Ikke til stede)

Øyvind – 2

Snitt: 7,8

Skuret viste seg å bli en av de største suksessene i Apostrofens historie. Medlemmene ga boka nærmest unison hyllest. Det eneste unntaket var Øyvind, som ga romanen tidenes slakt.

Øyvind påpekte at “Skuret” var et litterært lavmål. Språket er enkelt og platt, og klisjeene faller tett som hagl. Han irriterte seg også over enkelte selvmotsigelser, som ikke virket særlig gjennomtenkte av de tre forfatterne (To venner av Young har skrevet om det opprinnelige manuset, og resultatet har blitt Skuret).

De store litterære svakhetene gjorde at Øyvind ikke fikk noe utbytte av boka. Til tider var den bare irriterende å lese. Han påpekte likevel at romanen tok seg opp da hovedpersonen kom til skuret. Fra da av viser forfatteren (forfatterne?) at han har noe på hjertet. Men for Øyvinds del var for sent. Han ble heller ikke særlig engasjert av budskapet til Young.

Øyvind mente også at dette var en bok som bare kristne ville ha utbytte av. For mennesker uten tro, ville den være mer ellen mindre meningsløs. Det finnes mye god litteratur som får agnostikere og ateister til å tenke og filosofere over en høyere mening med livet. “Skuret “er ikke en slik bok, mente han.

Øyvind var imidlertid helt alene om å slakte boka. Man skulle tro han hadde lest en helt annen bok enn resten av Apostrofen.

Gustav sa at han ikke la merke til eventuelle litterære svakheter. Boka hadde en så god drive og var spennende hele veien, og han ble grepet av handlingen. Han hadde ingen problemer med å engasjere seg i og føle med hovedpersonen og hans sorg.

Jarle var den som hadde solgt inn “Skuret” for Apostrofen. Han lanserte den på forrige møte som “den nye Veien”. For sin del skulle det bli en underdrivelse. Jarle slo til med en 10-er og mente at dette var en bok som kunne forandre livet hans. “Skuret” fikk han til å tenke på måter han ikke hadde tenkt før.

Han måtte til tider stoppe opp og tenke: Hva er det jeg har lest nå? Budskapet var så massivt, og det kom nye tanker hele tida. Han var klar på at han måtte lese boka en gang til for å kunne få meg seg og reflektere over alt.

Lovprisingen til tross; han så poenget til Øyvind. Jarle var enig i at språket er begrenset. “Middels krimsjargong”, var ordene han brukte. Han så også at boka ikke tok av før hovedpersonen kom til skuret. Dette gjorde likevel ingenting. Når hovedpersonen først møter treenigheten, kommer boka opp til så store høyder at 10-eren er udiskutabel.

Rolf uttalte at han var i stor tvil om hvilken karakter han skulle gi “Skuret”. Personlig hadde han stort utbytte av boka. Spørsmålet var om dette var rett forum for en slik roman. Dette var trolig en bok som ville passet perfekt som forberedelse til en bibelgruppe eller huskirke. Til en bokklubb var den derimot ikke ideell. Rolf var klar på at en leser som ikke har noe gudsbilde, sannsynligvis vil få svært lite igjen av å lese boka.

Øyvind støttet Rolf fullt ut i analysen. Jarle sa seg også enig i at boka nok ikke er så aktuell for lesere uten tro.

Rolf så også de litterære svakhetene, men ga boka 9-er på grunn av sin personlige leseopplevelse.

Bokas teologiske budskap ble også diskutert. Øyvind hadde med seg en analyse av en dansk professor i teologi. Denne var svært kritisk til “Skuret” og nektet å kalle den en kristen bok. Han mente det snarere var snakk om new age. Teologen mente at Young flere steder ikke har dekning i Bibelen, og han lanserte elleve problematiske punkter hvor han hevder “Skuret” sier det motsatte av Bibelen.

Punktene ble tatt opp av Apostrofen, og Jarle mente at mye av dette kunne diskuteres. Han var imidlertid klar på at det godt kan tenkes at “Skuret” har mange feil, som teologer vil kritisere. Dette rokker likvel ikke ved at det er en god bok. Poenget er at den skal kunne leses av folk flest. Young er heller ikke teolog, han ønsker bare å spre sitt syn på Gud, sa Jarle.

Den kritiske analysen kan du lese her.

PS! Apostrofen uttrykte skuffelse over at “Skuret” prøver å skape et inntrykk over at det er en sann historie. Det fikk likevel ikke betydning for karaktergivningen.

For litt over et år siden fant jeg et band på internett som nå er blitt mitt all-time-favoutite-band. Bandet heter Flyleaf og består av ei jente, Lacey mosley, og fire gutter, Sameer Bhattacharya, Jared Hartmann, Pat Seals, James Culpepper.

Hvordan jeg fant de er avgjørende i hvordan jeg ser på de som band og som personer, og da særlig frotfiguren, Lacey. Jeg dreiv å surfet litt på gud-vet-hva, da jeg havnet på denne siden (Vent med å trykke på linken til du har lest ferdig her, er du snill )

Det jeg klikket meg inn på var visst et intevju av ei jente som het Lacey Mosley og overskriften var “I Felt Forgiven” Tilgivelse er jo en fin ting, så jeg ble nysgjerrig og leste videre. for de av dere som ikke gidder å lese hele intervjuet (selv om jeg anbefaler det på det STERKESTE!!) så kan jeg fortelle at Lacey kom fra en fattig seksbarnsfamilie og hjemme var det krangling hele tiden. Hun begynte å bruke stoff for første gang da hun var 10, og ble avhengig da hun var 13. 16 år gammel flyttet hun fra familie og kjæresten og bodde sammen med basteforeldrene sine på landet. Der følte hun seg utstøtt, hun kjente ingen og fikk ikke tak i stoff. Lacey bestemte seg for å ta livet sitt neste dag. Hun visste ikke lenger hva hun våknet opp til, hva hun levde for.

Besteforeldrene er kristne, og prøvde å få med Lacey i kirka, men hun nektet. hun ble alikevel til slutt med for å få bestemora til å slutte å mase, “og hvorfor ikke bare prøve det når hun skulle ta livet sitt dagen etter?!”

Lacey satt bakerst  kirka mens taleren talte om ødelagte familier og sa at det var legedom i Gud som elsker hver og en som satt der inne. Lacey følte virkelig at ordene traff henne for hun var fra et ødelagt hjem, og trengte virkelig den kjærligheten og nåden som Gud har å gi. Da møtet var over, kom taleren bort til henne uten å ha møtt/hilst på henne og uvitende om situasjonen hennes og sa: “jeg vet at du aldri har kjent din jordiske far, men Gud vil være en bedre far for deg enn en jordisk far noen gang kan være.”

han fortsatte å snakke, og til slutt spurte han om hun ville at all smerten i livet hennes skulle forsvinne.

- “ja, selvfølgelig vil jeg det, det er derfor jeg skal ta livet mitt i morgen” var svaret. Han spurte om han kunne få be for henne, og da han gjorde det var det akkurat som om hjertet hennes begynnte å forandre seg. Da han sa ordet fred, kjennte hun en enorm fred som hun aldri hadde følt før. Hun bestemte seg da for å gi livet sitt til Jesus og legge fra seg det gamle.

Lacey var tidligere med i et band, og visste at hun kunne synge, så da tilbude bød seg om å starte et kristen rockeband takket hun ikke nei. Hun vill bruke det vitnesbyrdet og den stemmen hun har til å fortelle loste og ødelagde liv at det finnes håp. Hvis du lytter godt til tekstene, vil du se at hun synger om Gud mellom linjene, men ikke så tydelig som i typiske lovsanger.

Navnet Flyleaf kommer at den blanke siden i begynnelsen og slutten av en bok som du kan dedikere boka til. Du vet hvis du får en bok til jul og det står på den blanke siden: “Til Ida Marie. bla bla bla, julen 2009″, sant?! og bak i boka kan du skrive egne tanker og sånn. Det heter da altså “flyleaf” på engelsk, men jeg aner ikke hva det heter på norsk.

Anyway,  det representerer fødselen og døden til oss mennesker, der vi begynner livet våres i Himmelen hos Gud og han skriver i begynnelsen av boka livet at vi er Hans barn, skapt i Hans bilde. “boka” må vi skive selv, og det er selve livet. Bakerst vil det stå en oppsummering av livet vårt og Gud vil dømme oss ut i fra det som står der. Det er det som er avgjørende for hvor vi skal henne etterpå.

Dette er min egen tolkning av ordet, basert på det jeg har hørt bandet snakket om det. For de som pleier å lese denne bloggen så har dere vel merket at jeg maser veldig med det der at du må velge hva du vil med livet ditt sånn at du vet at du havner på rett plass etterpå når alt er slutt, men det er bare fordi jeg er så glade i dere alle sammen og jeg vil så gjerne se dere igjen! Det er så viktig at alle kommer til Himmelen at jeg kan ikke få sagt det nok. Jeg kommer ikke til å unskylde meg engang.

(nå kan du trykke på linken i innledninga til det originale intervjuet )

Besøk også deres hjemmeside: www.flyleafmusic.com

Hør på sangene deres og lytt til tekstene. Enjoy:D

Er det et band/ noen personer som har gjort et stort inntrykk på deg?

xox Ida

]]> http://diakonkaarenielsen.wordpress.com/2009/04/01/uge-6-onsdag-du-er-altid-hos-mig-og-alt-mit-er-dit/ Wed, 01 Apr 2009 06:39:53 +0000 diakonkaarenielsen http://diakonkaarenielsen.wordpress.com/2009/04/01/uge-6-onsdag-du-er-altid-hos-mig-og-alt-mit-er-dit/ http://diakonkaarenielsen.wordpress.com/2009/03/24/uge-5-tirsdag-gud-vil-rette-dig-op/ Tue, 24 Mar 2009 04:16:28 +0000 diakonkaarenielsen http://diakonkaarenielsen.wordpress.com/2009/03/24/uge-5-tirsdag-gud-vil-rette-dig-op/ http://ornmyhre.wordpress.com/2008/12/26/ingen-grunn-til-a-v%c3%a6re-redd-for-a-apne-gaven/ Fri, 26 Dec 2008 20:57:00 +0000 ornmyhre http://ornmyhre.wordpress.com/2008/12/26/ingen-grunn-til-a-v%c3%a6re-redd-for-a-apne-gaven/

Nå tenker du kanskje at du ikke vil åpne gaven fra Gud, fordi det å åpne gaven fra Gud vil gjøre deg lik alle de kristne du allerede kjenner som slettes ikke kan sies å være noe gode og snille kristne mennesker.

Bibelen sier ingenting om at vi blir perfekte i det øyeblikket vi blir et Guds barn, vi blir m.a.o ikke identisk 100% med Gud og helt 100% syndfrie. Men den som blir frelst og blir et Guds barn vil være begynt på en vandring sammen med Jesus, hvor det er Jesus som har ansvaret for å gjøre vedkommende mer lik Jesus. Denne vandringen tar egentlig ikke slutt før man forlater dette livet, derfor kan vi med trygghet si at vi blir aldri feilfrie selv om vi er kristne.

Når du da begrunner din avgjørelse om ikke å åpne gaven fra Gud, i at du ikke vil bli som alle de kristne du kjenner, så velger du altså å stille større krav til kristne enn du stiller til deg selv. Du ender m.a.o opp med å fordømme kristne på feilaktig grunnlag.  Hvorfor vil du ikke stille de samme kravene om perfeksjon til deg selv? Er det fordi du kanskje vet så veldig godt at du ikke er et godt menneske og trenger tilgivelse fra Jesus?

Men hva da med alle de kristne du har møtt som har både vært utro, løyet uten betenkeligheter, snytt på skatten m.m? Kanskje du sier nå du ikke har sett noen tegn i dem til at de er på denne vandringen med Herren hvor Han gjør de mer lik seg? Hvordan vet du egentlig at du ikke har sett noen forandring hos dem? Har du observert de 24 timer helt fra den dagen de ble kristne?

Sannheten er at når det er Jesus som har ansvaret for å forandre en kristen til å bli mer lik Jesus, så er det til tider ikke helt enkelt å se forandringene med en gang. For denne prosessen er en prosess som foregår over tid. Og mens denne prosessen foregår, så vil den enkelte kristne gjøre feil. Men den enkelte kristne vil også lære av de feiliene, aldri gjøre de igjen så sant han /hun kan unngå de.

Med hvilken rett har du til å dømme kristne som er på vandring med Herren hvor Han former de, utvikler de og lærer de?

Hvordan skal man da skille mellom de kristne som er på vandring med Herren og gjør feil, og de “kristne” som ikke er på vandring med Herren og gjør bevisste syndige handlinger? For når alt kommer til alt, det finnes mennesker i denne verdenen som tror de er frelst, men som lever et liv som viser at Herren Jesus har enda ikke fått lov til å begynne å vandre sammen med de.

Når et menneske som bekjenner seg som et Guds barn utfører visse handlinger uten anger, uten samvittighetskvaler, uten problemer lyver, bedrar, horer, snyter på skatten m.m, så er ikke det et tegn på at vedkommende ikke er en kristen. For dette kan være en kristen som ikke vet at disse tingene er synd. Men om et slikt menneske blir gjort oppmerksom på at disse tingene er synd, og allikevel fortsetter å bekjenne seg selv som en kristen og leve et liv i synd helt 100% uten problemer, da er vedkommende aldri blitt frelst.

Det er m.a.o ingen fornuftig grunn til at du som leser dette, og er ufrelst, ikke skal ta imot gaven fra Gud. For du har ingen grunn for å frykte at du vil bli som de kristne du kjenner, som lever et liv som du ikke kan akseptere. For det er viktig å huske at det livet du lever selv nå, som ufrelst, kan ikke Gud akseptere. Så med hvilken rett dømmer du da andre etter en høyere standard enn du dømmer deg selv? Du vet heller ikke alltid helt sikkert om den kristne du møter er på vandring med Herren. Og skulle det vise seg at vedkommende ikke er på vandring med Herren, men allikevel bekjenner seg selv som en kristen, så er vedkommende enda en person som i likhet med deg er ufrelst og trenger frelse.

Det er derfor ingen grunn til å være redd for å åpne gaven fra Gud, for når du gjør det, så vil du bli tilgitt, bli et Guds barn og begynne på en vandring med Herren Jesus som elsker deg veldig høyt og vil forme deg til å bli et bedre menneske enn det du er i dag. Du vil av og til gjøre feil, men du vil alltid bli ført mot et høyere mål med en større godhet, kjærlighet i deg til Gud din Far og til dine medmennesker.

M.a.o Om du åpner pakken fra Gud, så blir verdenen et bedre sted, for du blir et bedre menneske i tillegg til å være sikret tilgivelse fra Gud.