This season saw equilibrium return to Norwegian football. Now 21 times champions Rosenborg won the league again. There has not been constancy over who has won the Norwegian or the Swedish premier leagues over the last years. This inconsistency of the top clubs has meant that no club from the Scandinavian Peninsula has managed to make much of an impression in Europe. Denmark is excluded from this evaluation, because they are positioned geographically in a way that allows them to follow the European continental league format. In Norway and Sweden, like in Russia, the season is played from early spring until late fall. Sweden, despite having twice the population size of Norway, and a footballing tradition which includes World Cup silver (1958) and two World Cup bronzes (1950 and 1994), a European Cup final and a UEFA Cup victory, is positioned below Norway on the UEFA Country Rankings. In Norway, Swedish coaches and players dominate the top flight. The clubs that finished 1^st through 3^rd in this year’s championship had Swedish coaches. Rosenborg’s coach, Erik Hamrén, is the new national team coach of Sweden. Over the last four seasons, the top goal scorer in Norway has been a Swede three times. Could a closer cooperation between the two league systems be the way for a club from the Peninsula to achieve success in Europe? The idea is worth a closer look.

Success in Europe requires a mixture of factors working together. For a country to produce a Champions League winning club, it seems that six major factors stand out. These are a country’s football obsession, meaning the importance of football in the culture of the country, country population size, quality of youth development, training conditions and facilities, footballing traditions, and a country’s standard of living. History shows that these factors matter. In the history of the European Cup, clubs from countries of less than 15 million inhabitants almost never win the European Cup. Exceptions have been Portugal and Scotland. These two are countries with great footballing traditions, and when mixed with youth development and coaching know-how, this can make up for limited size of the talent pool. A look at the grandest European top flights tells us that most professional footballers today come from relatively high standards of living. This is the Western European working- and middle classes.

Looking at these factors from a Norwegian and Swedish perspective, it quickly becomes clear that neither country fulfils all criteria. Add to that the climatic challenges of these countries, forcing the leagues to be played spring-fall rather than fall-spring like the European cups, and the prospects of creating a cup-winning team seem bleak. However, Russian and Ukrainian teams have recently started showing Europe that these climatic challenges can be overcome, as long as the clubs are good enough. In both Russia and Ukraine this quality has its background in extreme financial backing, but there are ways for Scandinavian clubs to compensate for this.

What if the two leagues were to join each other? It would create a product that fulfils the Champions League-winning recipe. As explained below, football obsession, quality of youth development, training facilities, footballing traditions, and standards of living would all be joined together. Joining the leagues would mean the clubs would have easier access to a total population of about 15 million, which means the country population size issue would also be realized. If the 8 best-placed clubs of both countries would create a league, the increased competition should improve the quality of the clubs from both countries. A way to ensure this quality is maintained in both countries could be the following relegation/promotion solution – four clubs are relegated each year; if three relegated clubs are Norwegian, three Swedish clubs are promoted. This will keep the pressure on the FAs to ensure the quality of their country’s football and youth development is maintained. The difference in population size seems not to be a problem, since the Norwegian league is currently placed higher than the Swedish one. It will make it important for clubs from each country to perform well; otherwise it will be harder than now to be promoted again. It could also serve as a way to remove one of the greatest problems of both Swedish and Norwegian clubs – an incredible inconsistency from year to year. Travelling distances will still not be more than what German or French clubs do every week. Take a second to think of the advantages for clubs from both countries.

Norway has, according to the UN, the world’s highest standards of living. Sweden are also in the world top in this regard. According to the calculations of football authors Simon Kuper and Stefan Szymanski, Norway is also the most football-obsessed country in the World. This is based on registered football players, stadium attendances and TV spectators of football, relative to the population size. Such a calculation must be taken with a pinch of salt, but it is an indication that football is a central part of the country’s culture. The fact that HM King Harald of Norway is a Tottenham Hotspurs fan, and his father was an Arsenal fan, are other indications of the country’s football obsession. As Simon Kuper points out, few other European countries have fan clubs of for instance Barnet FC and Rushden and Diamonds, like Norway do. When it comes to winning traditions in European and International football, Norway come short, however. Taking into consideration the country’s climatic predicament, Norway do have quite good training facilities indeed.

Sweden have footballing traditions. As mentioned above, the International and European credentials Sweden have are quite impressive for a country of about 9 million in a cold climatic zone. Malmö FF reached the European Cup final in 1979, where they were beaten by Brian Clough’s Nottingham Forest 1-0. This was a match that was played without Malmö’s top players because of injuries, according to the club’s own history accounts. When it comes to youth talent development, and coaching know-how, Sweden are world class. Sven Göran Eriksson is for instance one of the world’s highest profiled coaches. In 1983 he won the UEFA Cup with IFK Göteborg, one of Swedish club football’s greatest triumphs. The success of Swedish coaches in Norway has already been mentioned. There is a nearly unending stream of Swedish youths going to Italian and Dutch clubs. Swedish players are high profile in Europe’s best leagues. Zlatan Ibrahimovic won the Italian top scorer trophy, and is in contention for the Ballon d’Or. Fredrik Ljungberg was a huge star for Arsenal in the Premier League and the Champions League. Jesper Blomqvist played the Champions League final for Manchester United in 1999, and won. Henrik Larsson is one of Europe’s most celebrated strikers of the last fifteen years. This is not a new phenomenon. In the 1950s Sweden produced some of the world’s best players. AC Milan’s Swedish trio Gunnar Gren, Gunnar Nordahl and Niels Lidholm, affectionately called Gre-No-Li, dominated the Serie A in the 1950s. Gunnar Nordahl is still the second highest goal scorer in Serie A history, winning Capocannoniere five times. These three were not even allowed to play in the 1950 World Cup, since the Swedish FA did not allow professionals to play for the national team. They were only three of about 30 Swedish players in the Serie A at the time. Without having been researched, this could very well be connected to Sweden’s neutrality in World War II. The wave of Swedes lasted until the mid-60s. Until the next golden generation of the early 90s, Sweden had a quiet period. The third-placed World Cup team sported players such as Tomas Brolin of AC Parma, Martin Dahlin of Boroussia Mönchengladbach, the mentioned Henrik Larsson, and Thomas Ravelli. These talented individuals and the team successes are evidence of great footballing traditions, and also traditions for nurturing talents to the highest level. Norway also have individual successful players, such as Rune Bratseth with Werder Bremen, Henning Berg in Blackburn, Ole Gunnar Solskjær, and John Carew. Perhaps some talent would also stay in their home clubs if the leagues and clubs would gain a higher profile and higher quality. The suggestion of a joint Norwegian–Swedish league seems one way to provide this.

So the footballing traditions, talented youth players, coaching excellence, as well as population size, standards of living, training facilities and also importance of football in the countries’ culture seem to be either joined or complemented by the other in a union of the two league systems. It could be the only way a Swedish or Norwegian club will again get close to a Champions League final. Rosenborg BK’s quarter final appearance in 1997 against Juventus is quite impressive in itself, and perhaps shows the potential that lies in the Scandinavian football leagues. The idea is hereby thrown out there for contemplation and discussion.

Årets nyvinning i norsk fotball har vært utvidelsen av kvalifiseringen til Tippeligaen. Med 14. beste Tippeligalag og lag 3 til 5 i Adeccoligaen i et cupsystem har NFF gitt fotballfansen litt ekstra moro helt mot tampen. Og de skjøt blink på første forsøk. Kongsvinger slo Sogndal i første runde, og kampen var forsåvidt underholdende nok. Men det som virkelig satte smak på ekstraretten var dramaet i Fredrikstad der naborival Sarpsborg 08 sendte storebror Fredrikstad rett ned. Askeladd-historier er alltid morsomt (med mindre man heter Per, Pål eller FFK), og jeg tror fotballfolket fikk øynene opp for en gammel storhet denne november-fredagen.

Mandag kveld ble et nytt kapittel skrevet, og det var også dramatisk nok. Sarpsborg vant 3-2, men kan neppe si seg fornøyd siden Kongsvinger scoret flere mål med 10 mot 11 mann enn de skapte sjanser før det røde kortet kom. Sarpsborg brant også en straffe, mens Kongsvinger satte sin. Både Sarpsborg og Kongsvinger har vist seg som utpregede hjemmelag i høst. Det holdt forsåvidt stikk også idag, ihvertfall viste Kongsvinger at de ikke trives på bortebane. Men det ble 94 meget underholdende minutter, og utmerket reklame for det nye systemet.

Den avgjørende kampen spilles på Gjemselund torsdag kveld. Alt ligger til rette for nok en dramatisk kveld. Kongsvinger må fremover på banen for å avgjøre, mens Sarpsborg vet at en scoring kan bl svært verdifull. For to lag som kjempen om å unngå nedrykk i fjor er dette en gigantisk opptur. Laget som går tapende ut av torsdagens duell vil helt sikkert være skuffet, men skuffelsen kan uansett ikke dekke over at prestasjonen i år har vært fremragende. Sånn sett er det rene bonuskamper.

Sarpsborg 08 og Kongsvinger har mange likheter. Dette er ikke hvitsnipp-klubber. De har ikke 20-30 mennesker i markedsapparatet, en strømlinjeformet administrasjon, spillere med millioninntekter og en topp moderne arena. Dette er dugnadsklubber hvor vanlige mennesker jobber gratis for å gi byene deres en sportslig samlingspunkt. Begge lag har en stolte historier, begge spiller på stadioner som ikke er noen pryd for øyet, og laget som rykker opp kommer ikke til å trekke tilskuersnittet opp. Men jeg mener Tippeligaen trenger slike lag.

Vi som er glad i fotball trenger å se at penger ikke betyr alt. Vi trenger å se at man må ikke være fra en stor by og operere med 50-100 millioner i budsjett for å spille på øverste norske nivå. Gutta på løkka trenger å se at fotballdrømmen kan åpne seg for dem og kameratene, i klubben de er medlem av. Og ikke minst: Store klubber med moderne stadion og 13.000 i tilskuere trenger å vite at det holder ikke å rappe en topptrener fra en liten klubb, handle inn et par spillere, og dermed unngå nedrykk. De trenger å vite at de fortsatt må spille god fotball i 90 minutter for å hamle opp med Espen Askeladd.

Enten det blir Kongsvinger eller Sarpsborg som rykker opp vil jeg ønske laget hjertelig velkommen tilbake i det gode selskap. Jeg er sikker på at de vil gjøre Tippeligaen rikere. Ikke økonomisk, men opplevelsesmessig.  Og til de som mener at hverken Sarpsborg eller Kongsvinger holder Tippeligastandard, vil jeg anbefale en titt på tabellene for foregående sesonger. Der finner man ihvertfall ingen garantier for at nyopprykkede lag blir noen umiddelbare kasteballer i øverste divisjon.

I kveld spilles første runde av det nye kvalifiseringsspillet for Tippeligaen 2010, med Fredrikstad – Sarpsborg og Kongsvinger – Sogndal. Vi har tittet litt på hvordan det pleier å gå i kamper mellom et Tippeligalag som hjemmelag og et Adeccolag borte:

• Siden 1991 har det vært 14 slike kvalifiseringskamper. I 1993 ble det ikke spilt kvalifisering siden Tippeligaen ble utvidet fra 12 til 14 lag. I 1994 til 1996 var det kun lagene i divisjonen som var involvert i kvalifiseringen.
• Tippeligalaget har vunnet 10 av 14 hjemmekamper, tilsvarende 71,4%
• I 2 tilfeller (KIL – Kjelsås i 1998 og Vålerenga – Sogndal i 2000) har det blitt uavgjort. Begge ganger med 2-2.
• I 2 tilfeller (Strømsgodset – Start i 1999 og Odd – Bodø/Glimt i 2007) har det blitt B. Begge ganger med 0-1.
• Hjemmelaget har scoret i 12 av tilfellene, og tilsammen 33 ganger over disse 14 kampene.
• Bortelaget har scoret i 8 kamper, og totalt har de puttet 12 mål. Siden Sandefjord scoret 3 mål på Vålerenga i 2003 har ikke Adeccolaget scoret mer enn 1 mål i en kamp.
• De største seierne siden 1991 er Tromsøs 4-0 over Eik Tønsberg i 1997 og Bodø/Glimts tilsvarende 4-0 over Kongsvinger i 2004.
• I 7 av de 14 kampene har hjemmelaget vunnet med 2 mål eller mer.
• Den mest målrike kampen var i Valhall 2003 mellom Vålerenga og Sandefjord. Den endte 5-3.
• Siden 1991 har ikke kamper mellom et Tippeligalag på hjemmebane og et Adeccoligalag endt 0-0.

Football Mansion Norge er den norske avdelingen av Football Mansions hovedblogg. Football Mansion er en blogg om europeisk fotball fra de største ligaene, og fra periferiet, mens Football Mansion Norge kommer til åhandle nesten eksklusivt om norsk fotball.

Football Mansion Norge lanseres uka etter at årets sesong er over, hvis man ser bort ifra den viktige kvalifiseringsstriden som for øyeblikket står mellom Kongsvinger, Sogndal og Fredrikstad. Det betyr ikke at det ikke er noe å skrive om norsk fotball! Det er hendelser, trender og historier relevante til serien og klubbene som kommer til å skrives om. I Football Mansion Norge er vi ikke interessert i spilleres privatliv eller konflikter som ikke angår oss, og heller ikke i overgangsspekulasjoner. I løpet av vinteren, og også i sesongen, er våre foretrukne temaer saker som har med spillet som foregår på banene på de forskjellige stadia rundt omkring det landstrakte land. Med andre ord bryr vi oss om hendelser og sammenhenger i norsk fotball relevant til tabellene, norsk fotball i europeisk perspektiv, og gode oppvisninger av taktikk eller ferdighet. I vinterdelen av sesongen må fokuset åpenbart falle på sammenhenger, siden hendelser da er få.

De første artiklene på denne siden kommer denne uka, med temaene ’Grunner til å se frem til Tippeligaen og Adeccoligaen 2010’, og selvfølgelig en artikkel før den viktige senhøstkampen mellom Kongsvinger og Sogndal på Gjemselund, Kongsvinger!

The deciding match in Sweden Football Mansion wrote about on Thursday, between league leaders AIK and second-placed IFK Gothenburg, was played today. The match ended in a 2-1 victory for AIK at IFK’s stadium Gamla Ullevi in Gothenburg, crowning the Stockholm side champions of the Swedish league. It is 11 years since AIK’s previous triumph.

The match was decided in a manner that could not be more emotional for AIK. As the match was going towards a draw, which in truth would have sufficed to clinch the championship, there was always a risk that IFK could get the crucial goal which would have made them champions instead. Sven Göran Eriksson’s earlier team could do nothing however, because in the 86^th minute the title race was ended by a goal from Daniel Tjernström. Tjernström is AIK’s captain, and at 35 his chances of winning the championship with his club of ten years had almost run out. It was only fitting, however, that the ageing midfielder, who has recently signed another 1-year contract, would come off the bench and decide the title race in AIK’s favour. Tjernström described the feeling to Swedish newspaper ‘Expressen’ as an “unreal” experience.

In fact, IFK had taken the lead in the match after only a half hour of play, when Thomas Olsson scored, making IFK table-toppers and potential champions. That lead lasted until ten minutes into the second half, when AIK’s Brazilian striker Antonio Flavio equalized for the guests. With AIK then having the advantage, the match hung in the balance until Daniel Tjernström came off the bench in the 78^th minute, and gave AIK the championship eight minutes later with his goal.

With AIK crowned champions in Sweden, and the last round having been played in Norway today as well, the spring-fall format leagues are now over, with the exception of Russia. In Russia there are still three more rounds to be played. Defending champions Rubin Kazan are currently top of the table, one point ahead of Spartak Moscow. Zenit St. Petersburg are third, nine points behind Rubin, and the same holds for fourth-placed FC Moscow. Mathematically it is possible for all four to win the championship, but it certainly looks as though it will be a race to the wire between Rubin Kazan and Spartak Moscow.

In Norway, the season was decided four rounds before the end, with Rosenborg BK being crowned champions. Until then, they had not lost a single match. The match following their title-deciding victory was lost 2-3 to IK Start, ruining their statistic. Rosenborg were undisputed champions however, and finished their season today with a 1-1 draw away at SK Brann in Bergen. Rosenborg’s goal was scored by league top scorer Rade Prica from Sweden, leaving his season tally at 17 goals.

For results regarding the champions in Iceland and Finland, please read our previous blog entry on spring-fall leagues here.

Lors de l’avant dernière journée de Tippeligaen en Norvège, le seul enseignement en haut du classement concerne le club de Stabaek IF qui s’assure une place en Europa League 2010-11 (deuxième tour préliminaire), suite à sa victoire 2-0 devant le club de FK Bodo/Glimt.  Le Belge d’origine ghanéenne Akwasi Oduro n’était pas sur la feuille de match. Son club termine quant à lui 15e sur 16 et descend donc directement suite à cette defaite. Le Belge, ancien attaquant du SK Lierse, qui a également joué en troisième division serbe l’an passé, a annoncé par la suite qu’il quittait le club pour raisons personnelles.

Devant Stabaek IF, le club de Molde FK confirme sa seconde place finale en allant battre Frederikstad FK (1-2). Frederikstad FK termine donc 14e et devra disputer les barrages pour se maintenir au plus haut niveau.

Rosenborg BK, déjà champion depuis le 27 septembre, engrange une 20e victoire devant Aalesunds FK (2-1).

En bas de classement, le match de la peur concernait Stromsgodset IF et Viking FK, encore mathématiquement barragistes avant le coup d’envoi avec respectivement 32 et 35 points, tandis que Frederikstad FK en comptait 31 et FK Bodo/Glimt 27, à 2 journées de la fin. La victoire de Stromsgodset IF (2-1), conjuguée aux défaites de Frederikstad FK et de FK Bodo/Glimt, a assuré aux deux clubs leur ticket pour la prochaine Tippeligaen.

Dans les autres matches, Tromso IL bat IK Start (3-1) et Lillestrom SK bat SK Brann sur le même score. Valerenga Fotball s’incline à domicile devant Sandefjord Fotball (1-2), tandis que Odd Grenland prend une option sur la 4e place en s’imposant nettement devant la lanterne rouge FC Lyn Oslo (4-1).

Hva kommer vi til å huske fra årets Tippeliga? Sportslig sett kommer vi til å huske Rosenborgs tilbakevunnede dominans under Hamrén, positiv gla ‘fotball fra Molde, unge norske talenter som Stokkelien, Singh, Rindarøy, Pedersen med flere, og de ujevne og tildels svake prestasjonene fra antatte toppklubber som Viking, Brann, Lillestrøm og Vålerenga. Men minst like mye vil årets Tippeliga bli husket for finansielle problemer og fokus på usportsligheter.

Det siste er kanskje det tristeste. Bakke versus Rekdal, Ramovic versus Thione og ikke minst Bakke versus Alle synes jeg har bidratt til å gjøre norsk fotball mindre sympatisk. Lavmålet trodde jeg ble nådd forrige helg, da Tromsø presterte å anke den magre straffen Ramovic fikk da han spilte skutt etter at Thioune berørte ham. En anke som kun ble levert for å omgå NFFs intensjoner siden den ble levert så sent at de forventet at den ikke ville bli behandlet før Glimt-kampen. Heldigvis luktet NFF lunta, og TIL ble stående som en dårlig taper. Molde var ikke mange slantene bedre, der de sutret over at noen andre ikke ble straffet der Thioune fikk en kamps karantene. Er det menn eller mus vi snakker om? Kan de ikke ta en velfortjent men beskjeden straff, istedetfor å leke sladrehanker i barnehagen?

Men Ramovic-Thione ble raskt overskygget av Dag-Eiliv Fagermo. Han skal ihvertfall ikke beskyldes for å smiske seg til ekstra venner i fotball-Norge. I går toppet han det meste ved å karakterisere Barsom som en ufyselig spiller. Sågar den eneste ufyselige i hele Tippeligaen. At taklingen var unødvendig hard og hadde fortjent minst et gult kort, er det vanskelig å være uenig i. Men å operere med den slags personkarakteristikker tjener ikke til noe annet enn å sverte fotballen. Det virker som om Fagermo har problemer med at hans egen Kenneth Dokken fikk en lang straff for sin håpløse nedsparking, og dermed til stadighet ønsker å sette fokus på andre spilleres ufinheter.

Det er klubbene selv som bør sørge for å stramme inn her. Odd-ledelsen bør snarest ta affære med Fagermo, for å avklare hva man tar internt og hva man tar eksternt. Jeg tror ikke hverken Odd, Molde eller Tromsø er tjent med at deres spillere og trenere opptrer som filmere, sytpeiser og sladrehanker.

Lyn går ikke konkurs med det første.

Oppdateres.

Norsk Toppfotball, som er interesseorganisasjonen til klubbene i de to øverste divisjonene, har gitt 1,6 mill til Lyn som et bidrag for at klubben skal overleve ut sesongen. Med en vanskelig økonomisk situasjon over hele fjøla regner jeg med at dette har vært en vanskelig avgjørelse. De hverken kan eller vil hjelpe alle klubber som sliter med å få endene til å møtes. De gjør det neppe av kjærlighet til Lyn, men for å redde Tippeligaens anseelse. Dersom Lyn måtte trekke seg 5 runder før sesongslutt ville dette sendt fotballen ut i et virkelig kaos. Et kaos Sondre Kåfjord og NFF må ta mye av ansvaret for.

NFF ga sent ifjor høst lisens for toppfotball til Lyn, og i ettertid har det vist seg å være en kjempetabbe. Selvsagt mye enklere å vurdere i nettopp ettertid, men lisensnemda i NFF satt med informasjon som burde gitt en annen konklusjon. Luft-budsjettet til Lyn hadde liten troverdighet, og jeg vil påstå at NFF viste total amatørskap ved at de kjøpte nettopp disse luftbudsjettet. VG skrev 19. september at Karen Espelund, som i ettertid har blitt presset ut av NFF (blant annet fra Kåfjord), innstilte på at Lyn ikke skulle få lisens. Hoder har rullet, men ikke nødvendigvis de rette….

To feil gjør ikke nødvendigvis rett. Det viste NFF da deres datterselskap Ullevål Stadion satte en stopp for gjeldsforhandlingene. De øvrige kreditorene (og dem er det mange av rundt Lyn)viste vilje til å akseptere litt for å redde stumpene, både økonomisk og sportslig. Men for NFF og Ullevål Stadion var det viktigere å ri prinsippene enn å bidra til å redusere farsen. En farse de selv sterkt bidro til da de ga lisens til Lyn i første omgang.

Hva har Kåfjord utrettet i sin ledertid? Breddefotballen beskylder NFF for å være elitefokusert, mens toppklubbene beskylder NFF for å være altfor opptatt av bredden. Sannheten er vel at det svikter på begge områder:

• Landslaget misser igjen et stort mesterskap, og også igjen etter å ha havnet i en enkel gruppe.
• Landslaget har hatt en vikar i sjefstolen. Stillingen som Toppfotballsjef har også stått ubesatt lenge.
• Ingen norske lag videre i e-cupene. Avstanden til europatopp har økt.
• Norske spillere er ikke lenger etterspurt ute. For dyre og dårlige.
• Klubbøkonomien er fullstendig skakk-kjørt. NFF har bommet helt med lisensopplegget.
• De sterkeste pålegget NFF gir klubbene er arena-baserte, som påfører klubbene tunge økonomiske løft, tildels fullstendig i utakt med behovet, og på bekostning av arenaer for bredden.
• Breddeklubbene fikk en av sine viktigste inntektskilder revet bort da automatforbundet inntraff, uten at NFF har klart å bidra til kompensering på klubbnivå.
• Altfor mange trenere er dugnadsdrevne, mens unge spillere trenger økt profesjonalitet i trenerleddet for at vi skal kunne utvikle spillere langsiktig.
• NFF aksepterer et anti-resultatfokus helt opp til 13-års alder, i utakt med utviklingen i andre lag såvel som i andre idretter i Norge. Utrolig nok tror NFF og NIF at unger helt opp mot tenårene ikke klarer å forholde seg til resultater, seire og tap dersom det ikke settes opp tabeller og cup-avansement.

Kort sagt:  Norges Fotballforbund feiler på så mange punkter, at en total renovering synes helt nødvendig. Håndteringen av Lyn-saken er dråpen som må få begeret til å renne over i flommer.

Kritikken mot NFF fritar på ingen måte Lyn for ansvaret. De har opptrådt svært hodeløst og umoralsk i denne saken, og hadde jeg vært næringslivsleder hadde jeg vært meget skeptisk til å ansette Erik Langerud. Men NFF burde ha reagert på de falske løftene og prognosene Lyn-ledelsen ga ifjor høst.

Nå får det være nok ! Jeg har null sympati for denne klubben. FC Lyn Oslo har påført seg disse problemene selv, og de burde jammen klare å komme seg ut av det selv også. Vi snakker om en klubb som har gått i kraftig underskudd de siste årene. Det er ikke slik man skal drive en butikk. For det er jo det klubben er, et varmerke som skal selges. Så hvorfor skal egentlig denne bedriften/fotballlaget bli reddet, fremfor alle andre bedrifter. De er en sterk bidragsyter til at Tippeligaen går over 100 millioner i minus dette året.
Lyn er en klubb som hadde ca 2100 tilskuere på sin forrige hjemmekamp, gjennomsnittet er nok ikke høyere enn 4-5000. Viss vi sammenligner med Rosenborg, som er norges største og sterkeste klubb, har de rundt 18-20 000 på sine tribuner. Og draktsalget går nok heller ikke som varmt hvetebrød. Man skal lete lenge etter en sterk Lyn profil etter at Edu og Mikel takket for seg.
Igjen, hvorfor skal FC Lyn Oslo reddes, en klubb som ikke kan skilte med noen annet enn disse to nigerianere som har lykkes i Premier League og Bundesligaen. Ja, er  faktisk helt utrolig at denne klubben presterer så dårlig som den gjør. Talentene må jo være der, det er rett og slett trenere og ledelse som ikke har peiling på hva de gjør. Dette skjønte nok Henning Berg, og dro, fornuftig.

Her er Einar Gelius sin (kanskje noe forkastelige mener noen) opphausing til “best i by’n” kampen mellom VIF og Lyn.

Håper Lyn rykker ned x-antall divisjoner, eller rett og slett går på rævva. De skulle vært konkurs for lengst uansett…

RMS

Kjære Drammenser

Det er flere ting i byen verdt å være stolt av:
Naturen – Drammenselva, Kjøsterudjuvet, Drammensmarka, Konnerudmarka.
Sentrum – Få av de store byene i landet har vel en slik flott og intim sentrumskjærne.
Uteliv – Meget godt og variert, med som regel mye livlige og trivelige mennesker.

Dog er det en ting, jeg skulle ønske flere kunne identifisere seg med, nemlig Strømsgodset.
Bergensere heier på Brann, trønderer på Rosenborg og siddiser på Viking.
Selv i Ålesund er det en fantastisk fotballkultur!
Det må da være fler enn 5000 Drammensere som interesserer seg for fotball!
Og hvor blir det av den flotte blåfargen i byen, både blant folk og lokale bedrifter?
Vi er tross alt så heldige å ha en av landets flotteste og best drevne fotballklubber!
La meg utdype:

Spillerstall
Greit, det finnes ikke mange Drammensere på Godset, men de finnes ikke akkurat i resten av fotballverdenen heller.
Dog har Strømsgodset samlet sammen så mange Norske spillere som mulig, og har pr. i dag kun Amewou, Sankoh og Riddez i troppen som ikke kommer fra fårikål-landet.
Derimot satser klubben hardt på spillerutvikling, og har i nyere tid hatt både Marius Boldt, Muhammed Keita og Lars Sætra (alle fra Drammensregionen) med på laget.
På toppen av dette har unge norske spillere som Marcus Pedersen, Kim Andre Madsen, Fredrik Nordkvelle, Steffen Nystrøm og Ola Kamara fått sjansen til å utfolde seg.
Både i norsk og internasjonal målestokk er dette helt fantastisk!

Underholdningsverdi
Jeg vil gjerne sammenlikne Strømsgodset med klubber som Ålesund og Fredrikstad her, da disse nedslagsfeltene er omtrentlig på størrelse med Drammen.
Begge disse klubbene mangler de store profilene, spiller dårlig og lite underholdende fotball, samtidig som de befinner seg i samme område på tabellen som Godset.
Strømsgodset derimot, spiller nesten uten unntak underholdende på hjemmebane.
Lite fryder et fotballhjerte så mye som å se ‘Il Doctor’ Winsnes sin legendariske kontroll på små flater, Marcus Pedersens råskap, eller frekkheten i spillet til Keita.
Bortebane mangler dette, men nå er det hjemmepublikummet jeg adresserer meg til.
Det må da vel være flere enn 5000 mennesker som er interesserte i å se god fotball?
Hadde det vært Chelsea som spilte, hadde ikke Marienlyst holdt i størrelse, og de spiller ikke på langt nær så underholdende! (Okei, litt på spissen den der)

Økonomi vs. resultat
Utifra budsjettert omsetning, er Strømsgodset i klasse med Bodø/Glimt og Sandefjord som minste klubbene i Tippeligaen.
De få kronene som er investeres hardt i ungdom og spillerutvikling, som jeg mener er riktig valg.
Klubben drives av en liten, intim gruppe mennesker som gjør sitt livs innsats for klubben, noe som er utrolig bra!

Supportere
Jeg vil gå så langt å si at GodsetUnionen de siste årene har utviklet seg fra en gjeng med sytende apekatter, til kanskje landets beste supportere!
Langt ifra størst i antall, men de lager definitivt mye lyd av seg!
Det er lite som gleder så mye som å være på bortekamp – enten det er i Stavanger eller på Ullevål – og høre “pris under leppa” bedre enn klappinga fra andre sida.
Spilles kampene på Marienlyst er det ingen tvil om hvem som lager mest lyd – på hjemmebane, er det virkelig vår hjemmebane.

Jeg skulle gjerne sett stinn brakke og iallefall 8000 mot Bodø/Glimt – en NRK-sendt lørdagskamp med forhåpentligvis godt oktobervær.
La Arne Scheie få kommentere hvor fantastisk flott det er å kunne vise en kamp fra Marienlyst med engasjement og flott fotball!
Drammenser, kom deg på kamp!

Dette fantastiske tilropet, fikk meg til å humre godt i sofakroken på Tjørvåg.
Godset leda 3-1 over Fredrikstad, og overkjørte laget fra plankebyen til de grader.
Nedrykksstriden tilspisser seg, og kun 8 poeng skiller fra 6.plass til 15. plass på tabellen.
Hvem rykker ned? Hvem får kvallikplass?
Det vet vi trolig ikke før klokken 20.00 1.november, men her er mine tanker om lagene som ligger dårligst an:

Lyn
Sorry. Dere rykker ned, enten skylda er det sportslige eller økonomiske.
Dead last etter 25 serierunder med 10 poeng opp til trygg grunn.
Det går rett og slett ikke, for den slags kvaliteter har rett og slett ikke laget deres.
X FACTOR: Hva?

Fredrikstad
Nordlie-effekten har ikke tatt av. Beviset var kampen i dag mot Strømsgodset.
Spillestilen sitter ikke, det mangler innsats, og Celso Borges klarer ikke å styre drøyt 2500 kvadratmeter med gressmatte alene.
Skal dere klare å holde det skyldes det litt hell og at Bodø/Glimt er dårligere enn dere.
X FACTOR: Celso Borges, om han får støtte fra resten av midtbanen

Bodø/Glimt
Samme som Fredrikstad, dere er rett og slett ikke gode nok.
Viktige nøkler mangler for å gi laget flere strenger å spille på, og snittalderen taler ikke i deres fordel når kampuret passerer 80min.
Tøff kamp med Fredrikstad om det siste nedrykkslaget.
X FACTOR: 2x Berg, fantastisk drivkraft i et ellers tamt Bodø-lag.

Strømsgodset
Fantastiske og nesten umulige å spille mot hjemme, nervøse og sløsende på bortebane.
Har fått en viktig nøkkelspiller i Riseth bak, som er med på å løfte hodene på mindre rutinerte spillere.
Har hatt uhell med skader på nøkkelspillere, men begynner å få orden på beina i laget nå.
Jeg tror faktisk (med hånda av hjertet) at Godset kan kapre en plass helt oppe i midten av tabellen før november treffer inn, dog da må man vinne borte mot Lyn og Ålesund.
X FACTOR: Marcus Pedersen, et av de råeste talentene i norsk fotball.

Vålerenga
Svinger veldig i prestasjonene, og kan i mine øyne dette så langt ned som kvallikplass før oktober er omme.
Sliter med å finne en definert spillestil, men har masse spennende talent på gang.
Må bli bedre på hjemmebane for å kunne hevde seg, men er et av ligaens bedre bortelag.
X FACTOR: Moa, en spiller som kan gjøre alt på egenhånd offensivt.

Aalesund
Overbevisende 3-0 mot Brann, men svinger også veldig i prestasjonene.
Vinner de neste kamp og fortsetter flyten i spillet sitt, holder de seg.
Er dødelige på eget gress, noe som taler i deres fordel i siste kamp mot Godset.
X FACTOR: Årøy, som nå også har scora med beina!

Det blir en spennende høst med mange tette oppgjør, og flere oppgjør mellom de nevnte lagene.
Trolig tette oppgjør, som kommer til å forme hvem som rykker ned, og hvem som holder seg.
…og stillinga, Andersson, ble til slutt 4-1.

Når Godset entrer Røkkeløkka i kveld, står det to motstandere på andre siden av banen.
Selvfølgelig Molde, men også det store bortespøkelset.
2 poeng på 11 bortekamper sier jo sitt, men det skumle er at det kun er produsert 8 mål, hvorav 2 “slappe” mål i 4-2-tapet for Brann i Bergen.
Hva gjør bortebane så vanskelig å spille på?

Hjemmebane (Marienlyst): 5-6000 på hver kamp, hvorav anslagsvis 1200-1500 tilhører den syngende arme GodsetUnionen.
En flott gjeng; Godset er priviligerte nok til å ha Norges beste supporterskare på en god dag.
Presterer Deilas 11 på banen, gjør også GU det fra kortsiden.

Bortebane: Alt fra 4000-18000 tilskuere. Mengden syngende supportere varierer, og trøkket på stadion deretter.
Banene er stort sett samme størrelse, med litt ulikt underlag.
Få gressbaner i Norge er dårlige fra mai og utover, men jeg tror ikke gress/kunstgress er årsaken til dårlige resultater.
Rammene rundt kampene er stort sett det samme, men forskjellen på forventningene ligger i at man hjemme skal styre kampene.

Her kommer det jeg ikke helt skjønner. Styrer Godset så mange kamper hjemme?
Legger vi premissene for hvordan motstanderen skal spille på Gamle Gress?
På sitt beste spiller Godset brilliant fotball.
Jeg vil faktisk påstå at på en god dag spiller Godset bedre fotball enn lagene plassert fra 3.plass og ned på tabellen.
Rosenborg er (heldigvis) tilbake i en klasse for seg selv, mens Molde på sitt beste er like gode, spesielt hjemme.

Så tilbake til spøkelset. Hva gjør at det er så stor forskjell på Godset hjemme og borte?
Kikker vi på tabellen er det faktisk kun 3 lag som har vunnet mer enn 25% av bortekampene sine.
Nevnte Rosenborg og Molde, og lettere varierende Vålerenga.
Altså er dette spøkelset ikke et problem bare for Godset, men hele Tippeligaen.

Lag som Viking (7.plass) har også bare scoret 8 mål på bortebane.
I snitt har hvert av lagene med unntak av nevnte 3 lag scoret 12 mål borte fra kjente hjemlige trakter.
Det er fristende å sammenlikne Norge med landslaget, men det er et annet blogginnlegg jeg sparer til senere.

Så ja, Godset sliter på bortebane, men jeg tror at mangelen på en seier skyldes uflaks og litt mangel på fokus.
Ser du på de andre lagene i Tippeligaen er ikke Godset mye dårligere.
Derfor håper jeg at Deilas menn ikke tenker så mye over at de ikke har vunnet, og forsøker å gjenskape spillet mot Odd.
Spøkelset på bortebane er tross alt et helnorsk fenomen, og Godset er sabla gode hjemme

Rosenborgs kamp på Santiago Bernabeu i Madrid for nøyaktig en uke siden ble atter en dokumentasjon på at selve flaggskipet i norsk klubbfotball sakker ut i kampen om å være blant Europas 30 beste fotballag. For øvrig et mål klubben selv har satt seg, tross bartebyens stolthet nå snart er utenfor topp 100 på rankinglistene til UEFA.

Sist uke fikk også Norges regjerende seriemester Stabæk en leksjon i spansk fotballkunst mot fryktede Valencia. Oslos stolthet Vålerenga røk tidligere ut for et middelmådig gresk lag, plankebyens FFK gikk på en stjernesmell for et ordinært polsk lag, mens Tromsø i det minste gikk ut med æren i behold mot baskernes Athletic Bilbao.

Kampen mellom Real-Madrid og Rosenborg i Spanias hovedstad var derimot gutter mot menn. Jeg fikk assosiasjoner tilbake til skolegården da vi sjetteklassingene spilte Lille-Per i midten mot de stakkars førsteklassingene. Ironisk nok var Per Ciljan Skjelbred den eneste som maktet stå frem i oppgjøret mot Real Madrid. For ordens skyld var kampen bare en treningskamp, men for mitt kjære RBK virket det i forkant som om det var Champions League- finale. Seriekampen mot Fredrikstad ble til og med flyttet for at de trønderne kunne dra til Madrid for å spille kamp. Slik kan bare skje i Tippeligaen.

I juli røk mitt kjære Rosenborg for et lag fra Aserbajdsjan i kvalifiseringen til Euro League. Det har jeg egentlig fortrengt, men de vonde minnene vekkes hver gang jeg begynner å filosofere over nivået i norsk fotball. Mulig det er høstfargene i fjellet som påminner meg alle de vakre fotballopplevelsene jeg hadde med Rosenborg så og si hver eneste høst på 90-tallet.

Det har nettopp vært Champions League-trekning, men det begynner å bli en stund siden en eller annen fotballpersonlighet leser opp Rosenborg på gebrokkent norsk-engelsk og som gjør at Champions League- hymnen spilles i Lerkendal-katedralen.

Dessverre virker det som om de største fotballklubbene vokser seg større og graver gapet ned til de nest største enda større. For det er ingen Perez i Trondheim, som er villig til å svi av 800 milloner kroner for en portugieser, eller en Roman som er villig til å lønne en midtstopper med 1,6 millioner i uka. Alle kjenner til historien om David og Goliat. I fotballsammenheng var Rosenborg på 90-tallet og innledningen av 2000-tallet synonymt med modige David. RBK slo klubbgiganter som Real Madrid, AC Milan og Borussia Dortmund. Det ble gjort med fortrinnsvis trøndere på laget og en kjær orkdaling på trenerbenken som ikke trenger nærmere presentasjon. Jeg har aldri vært mer stolt over å prate med tykk L enn hva jeg var da!

Jeg er og forblir fotballidiot, men det å se en Tippeliga-kamp kan være en langdryg lidelse. Spesielt om jeg for eksempel har fulgt en Premier League-kamp i forkant. I Tippeliga-sammenheng er det svært sjeldent at jeg teller ti trekk innad i laget før det blir balltap. Mangel på grunnleggende basisferdigheter får ta skylden. Vi har ingen kultur til å utvikle teknisk, dyktige spillere. Kulturforskjellen har jeg selv opplevd på nært hold da jeg spilte college-soccer i USA. Ballbehandlingen og artisteriet sør-amerikanerne og spanjolene stod for kunne fint gått utenpå mange av spillerne i den norske Eliteserien. Mine medspillere i USA skulle ha ballen på fot, og da hadde de også ferdigheter til å gjøre noe konstruktivt med lærkula – fordi de var oppdratt sånn. I Norge fosser spillerne fremover og er langt mer direkte i spillestilen, noe som naturligvis medfører utallige balltap. Er det noe nordmenn kan, så er det å løpe. Vi er best uten ball.

Jeg sier ikke alt var så mye bedre før med Rosenborg som lokomotivet i norsk fotball. Poenget er vel at lagene i Nord-Europa har stagnert, mens de tradisjonelt gode lagene har blitt enda bedre. Det var vel heller ikke noe styrketegn for norsk klubbfotball at Erik Mykland rakk å bli nevnt i landslagsdiskusjonen etter fire år på sidelinja.

I Norge har vi ikke spillere til å spille som de beste lagene gjør. Nils Johan Semb innledet et forsøk på å videreføre Drillo-stilen, men feilet. Åge Hareide gjorde sitt forsøk, men mislyktes. Som nevnt i bloggens foregående innlegg, er det andre ting vi må profilere på.

Uansett gis Eliteserien i Norge så mye medieoppmerksomhet at interessen blir opprettholdt til tross for at tilskuertallene avtar. Det sistnevnte tror jeg likevel skyldes økningen av antall kamper, og ikke selve nivået. Jeg må uansett få legge til at gudestatusen jeg i ung alder ga Tippeliga-spillerne har forsvunnet.

Det er med såret stolthet jeg må medgi at det sannsynligvis er lenge til vi igjen får oppleve historiske RBK- slag i fotballeuropa. Jeg har innsett at jeg bare må ta nivået i norsk klubbfotball for hva det er og heller glede meg over at seriegullet er på vei tilbake til gamle Nidaros. De herlige øyeblikkene jeg opplevde med RBK var den gang da og et resultat av tiden.

Rosenborg – et eventyr i svart og hvitt.

En drøy time før overgangsvinduet i Norge stengte, var nyheten klar. Mattias Andersson var klar for Tom Nordlies FFK, og skal nå kjempe mot gamleklubben fra Drammen i høstsesongen, om å ikke rykke ned. Jeg leser mange meninger om denne overgangen, og skal her komme med min begrunnelse for begeistring.

La oss begynne ganske enkelt med statistikk:
Adeccoligaen – 21 mål på 30 kamper
Tippeligaen  -  5 mål på 44 kamper

Spørsmål 1: Hva er egentlig nivået til Mattias Andersson?
Utifra statistikken kan man lett se at Mattias er “for god” for Adeccoligaen, dog ikke blant de beste angrepsspillerne i Tippeligaen. 5 mål på 44 kamper er langt ifra imponerende, og jeg vil ikke tippe at antall målgivende pasninger er mer enn 5-6 det heller. Man kan si hva man vil om skader og sånt, men om vi trekker fra 6-7 kamper per skade til rehab, står han fremdeles bare med 5 mål på drøye 30 kamper. Ikke spesielt imponerende. Det som ergrer meg mest med Andersson er hans forutsigbarhet. Frekkheten fra 2006 er borte, og ethvert angrep går kun en vei – ned E6 på venstre side. Har han ballen er det også kun to ting man kan forvente: At han prøver å løpe rett fram forbi forsvareren eller at han skyter i presset tilstand. De beste angrepsspillerne har en frekkhet og uforutsigbarhet ved seg, som gjør forsvarerne utrygge. Dette mangler dessverre hos Mr.Andersson.

Spørsmål 2: Hva tilfører Strømsgodsets angrepsspill?
Mitt svar her er at han har ikke så mye spennende å tilføre. Snarere tvert om. Gang på gang burde svensken ha spilt ballen til medspillere i bedre scoringsposisjoner, men har forsøkt seg på et skudd. Resultatet hittil i år er vel 2 Tippeligamål. Det ene på et frekt langskudd hvor keeper var malplassert. Sammenlikner du dette med f.eks. Keita (som spilte venstreving mot Odd), trillet han villig ballen til bedre plasserte Riddez.
Resultatet: Mål!

Spørsmål 3: Hva har Mattias tilført laget utenfor banen?
I begynnelsen var Mattias en meget ydmyk og jordnær person. Mitt bilde av han etter de siste par årene, er at dette bildet ikke stemmer lenger. Han er ikke et naturlig midtpunkt i spillergruppen (slik f.eks. David Nielsen ble etter kort tid), og han har ertet på seg både fans og journalister. Nå er jeg kanskje ikke den rette til å uttale meg om dette, men jeg gjetter på at han ikke var spillergruppas mest populære mann heller. Godt miljø er viktig i motgang!

Kort oppsummert:
Velkommen til plankebyen Fredrikstad. Sverige blir littegranne nærmere deg, og du får en ny sjanse til å vise nivået ditt. Jeg tror Fredrikstad ender på kvallikplass i år, bak din gamle klubb Strømsgodset.
Jeg forventer et mer dynamisk og mindre forutsigbart angrepsspill fra Godset i ukene som kommer. Og håper dette redder høsten!

Dagen etter en av årets beste kamper for Strømsgodset, er flere nettaviser fylt med trener Ronny Deilas superlativer. Dette går både på lagspillet, GodsetUnionen (og øvrig publikum), Vidar Riseth og ikke minst Marcus Pedersen. 3-1 mot årets overaskelseslag, Odd, er et respektabelt resultat på Gamle Gress. Faktisk var den eneste reelle sjansen til Odd var et noe billig straffespark. Godset var vel egentlig nærmere både 4- og 5-0 enn Odd var å score på et mål fra spill, og dette er viktig for Drammenslaget å ta med seg utover en tøff høstsesong.

Tilbake til denne nye kometen i Tippeligaen. 8 mål hittil i år, fra en 19-åring som inntil i år hadde 4 proffkamper bak seg (og et mål mot RBK) Imponerende, ja OK. Det som jeg ser i han er et sinnsykt topp-nivå til norsk unggutt å være.

Ulempen er at han også har et lavt bunn-nivå. Ikke unormalt for en spiller som nettopp har fått sitt gjennombrudd i TL. Jeg håper for både Marcus sin del, og ikke minst Godset, at han holder seg i klubben til bunn-nivået hans er vesentlig høyere. Om han klarer å prestere 90% av sitt beste i hver eneste kamp, er han en av Tippeligaens råeste spisser, noensinne! Han har en guts, vinnervilje og  fysikk som får den mest rutinerte landslagsstopper til å skjelve i knærne.

Jeg tror at noen år med Mr. & Mrs. Homstøl, og jevn utvikling i Drammensklubben, vil Marcus ha en kropp som tåler de tøffeste ligaer. Så er denne gutten en kommende internasjonal stjerne? Hvis han selv vil. Men da må han være tålmodig og stole på apparatet rundt seg, og utvikle det han kan bli bedre på.

Han er allerede i topp-10 klubben av Tippeligaens farligste spisser, i en alder av 19 år. (8 mål taler for seg selv) Det er det klasse over! Internasjonal klasse?

17. januar 2008 sto Jostein Flo stolt ved siden av en fargerik og etter sigende talentfull togoleser med navnet Komlan Amewou. Han fikk raskt trøye nummer 7 etter legendariske Øyvind Leonhardsen og målet var å spille for Barcelona i løpet av karrieren.

Halvannet år har gått, Komlan er fremdeles i Strømsgodset, og ingen av La Liga-klubbene vet hvem han er. Spilleren har tidvis brilliert med 70-meterspasninger i ekte Xabi Alonso-klasse, samt noen vendinger som de fleste nordmenn ville vært stolte av. Sekunder før og etter disse brilliante øyeblikkene, kan han finne på å forsøke å drible av to mann i egen 16-meter, bomme på en enkel støttepasning, eller være helt anonym og borte.

Samtidig er han i en klubb som sliter i bunnen av Tippeligaen. Økonomien til Godset er ikke god, og det ser ikke ut til å bli noen forsterkninger før overgangsvinduet stenger mandag. Klubben har i hele år spilt tidvis på høyde med de beste, men slitt med uttelling og det å komme seg til enkle målsjanser. Skader og mangel på kontinuitet skal ha noe av æren for dette, men den store landeplagen har vært kreativitet og overblikk i siste tredjedel av banen.

Tilbake til denne ambisiøse fotballspilleren som deler landslag med Manchester Citys Emmanuel Adebayor.
Hadde det ikke vært på tide å gi denne mannen en sjanse til å vise fram det potensialet som ligger i han? Gi han et par kamper fra start, tillit og rom til å boltre seg og bli bedre kjent med bevegelsene rundt seg, i trespann med 2x Fredrik på midtbanen til Strømsgodset. Jeg tror det vil gi både Amewou og Strømsgodset et løft. Forhåpentligvis en plass eller to opp på tabellen også.

Det er nå i motgang vi trenger en ambisiøs spiller som tør å prøve seg på det umulige. En spiller som har ferdighetene til å drible av en mann eller to, for så å slå en genial bakromspasning. Om han bommer på en eller to pasninger i løpet av en kamp, gjør ikke det spillet til Godset noe dårligere enn det er i dag. Selv rutinerte Winsnes er ikke 100% treffsikker med pasningene sine. Ikke er han særlig uforutsigbar heller.

Derfor spør jeg: Hvorfor ikke prøve å slippe løs vår afrikanske løve? Gi motstanderne litt “helvete” og kreativitet de ikke er vant med fra et nedrykkstruet Drammens-lag. Det er på tide å slippe løs Komlan Amewou.

I begynnelsen av mai blogget jeg en hyllest av Tom Nordlies imponerende resultater i mindre klubber, hvor Kongsvinger har vært en av dem. Fremdeles er poenghøsten imponerende, og laget holder kurs mot Tippeligakvalifisering.  Men alt har en bakside, også Tom Nordlie. Denne uken har Kongsvinger fått merke denne baksiden. Nordlie fikk et tilbud han åpenbart ikke klarte å avvise, og han har med umiddelbar effekt forlatt Kongsvinger til fordel for Fredrikstad.

KIL har i mange år vært synonymt med en slags Espen Askeladd i norsk fotball. Riktignok har de aldri vunnet kongeriket, serien eller cupen, men de hadde 17 sesonger på rad i øverste divisjon der de var nedrykkstippet så og si hver eneste gang. Med langt mindre ressurser klarte de seg lenge, i enkelte sesonger på en svært imponerende måte.

2009 var sesongen KIL igjen skulle vise fotball-Norge at det er mulig.  At Tippeligaen kan nås selv for fattige klubber uten rike onkler. At et lag fra en by med 13.000 innbyggere kan spille fotball på øverste nivå, at man trenger ikke 100 mill i budsjett, man trenger ikke 10 ansatte i markedsavdelingen eller 8 heltidsansatte trenere. Tom Nordlie var mannen som skulle lede troppene, og mye ble lagt til rette for at Nordlie fikk sine ønsker oppfyllt. Til gjengjeld måtte omtrent alt av ikke-sportslig virksomhet utføres på dugnadsinnsats.

10 runder og drøye 2 måneder før sesongenslutt så det meste lyst ut, med tredjeplass to poeng bak Sogndal og Haugesund på direkte opprykk. Ned til sjetteplassen som ikke gir kvalik var det 8 poeng. Men Fredrikstad var i trøbbel, fant frem sjekkheftet og sa “Hopp!”.  Nordlie benyttet en klausul i kontrakten, og hoppet. Nordlie uttalte til media at han håpet han skulle være en stund denne gangen, at han ønsket å være mer enn bare en redningsmann. Vel, Fredrikstad Fotballklubb, vær ikke så sikker på det. Ingen vet hvr haren hopper, men alle vet at Nordlie ikke stopper….

Nordlie har ikke gjort noe ulovlig, han har bare benyttet seg av en klausul i sin kontrakt. Men jeg er ikke i tvil om at Nordlie har opptrådt illojalt og umoralsk. Og han har gitt dugnadssjelen et hardt og kontant ballespark. Ikke bare dugnadssjelen i Kongsvinger, men for fotball-Norge generelt. Her var han og KIL i ferd med å vise hvor langt man kan komme uten de store pengene. Men drøye to måneder før jobben var fullført, valgte han å dra sin kos. Begrunnelse?  ”Kontraktstrygghet i 2010 og 2011″, ifølge Nordlie selv som ikke ville ha mer enn en et års kontrakt med Kongsvinger. Dessuten: hvem tror egentlig at Nordlie ville gått arbeidsledig spesielt lenge om han hadde ventet til etter sesongen? Til smør på brødet har han hatt også i Adeccoligaen, med sin månedslønn på 200.000.

Ved gjentatte anledninger har Tom Nordlie snakket varmt om dugnadsånden i Kongsvinger, og fleipet om at KIL har færre ansatte i organisasjonen enn det LSK har i kantinen. Nå står bare ordene igjen, fullstendig tomme. Dugnadssjelen og muligheten for å bygge noe uten å kunne lene seg på store budsjetter og et digert apparat betydde mindre enn en bonus for å unngå nedrykk med Fredrikstad. KIL har ikke vært nærmere Tippeligaen på denne siden av tusenårsskiftet, det kan ta lang tid før anledningen byr seg igjen. Laget, klubben og byen tok Nordlie imot med åpne armer. Når han skimtet et grønnere skjær over et gjerde, hoppet han så fort han bare kunne.  Ifølge styreleder og fungerende gratisarbeidende daglig leder Henrik Mohn var Nordlie gråtkvalt i stemmen da han ga Mohn beskjed om at han hadde valgt Fredrikstad. Jeg blir kvalm. Nordlie brukte lommebok og ikke hjertet da han tok avgjørelsen, og da bør han være mann nok til å stå for det uten sipping også.

Ivar Hoff sa sommeren 2008 at “Tom Nordlie er som en for tidlig sædavgang”. Å forlate sin egen klubb på vei inn i en avgjørende opprykksstrid drøye to måneder før sesongslutt blir omtrent som ektemannen som velger å være utro mens hans kone går hjemme gravid. På Kongsvinger vil Nordlie alltid bli husket for å ha reddet laget høsten 2008, men han vil også bli husket som en kynisk og illojal representant for den moderne fotballen, der penger betyr mer enn noe annet

Men drømmen om opprykk vil leve videre utover høsten. Samt drømmen om en avgjørende kvalik-match mellom Fredrikstad og Kongsvinger i november. Jeg er helt sikker på at KIL-spillerne vil glede seg langt mer til en slik kamp enn det Nordlie vil gjøre.

Leser på Db.no at Nordlie er i forhandlinger med FFK og kan være klar i løpet av uke?  Går Nordlie kun til klubber med problemer og stor pengesekk?

Jeg skjønner at Nordlie vil opp i Tippeligaen, men når han nå har tatt Kongsvinger opp på tredje plass i Adeccoligaen, 2 poeng bak direkte opprykk? Ville ikke et nytt opprykk fra Adecco vært større på hans merittliste enn å redde FFK fra nedrykk?

Også for Kongsvinger må jo dette være frustrende. De har tidligere år hatt problemer med økonomien etc. og endelig kan de rykke opp til øverste divisjonen. Da forsvinner treneren…

Jeg skjønner Nordlie om han skulle ønske det, men han vil få flere sjanser på det øverste nivået. Men hvis han blir å finne hos FFK fremover så tror jeg dette vil ha en negativ effekt på Kongsvinger som jeg tror vil sakke akter ut i kampen om opprykk.

Er det ikke slik at klubber ofte presterer bedre med ro i mannskapet og en stabil situasjon?

Goles