Den gangen så handlet alt om å skjule den store SKAMMEN.

Skammen over hva som skjedde i mitt hjem, i min familie.

Jeg visste ikke helt hva som var normalt i “de beste familier“. Jeg hadde ingen referanser, bare min egen barnslige logikk og magefølelse å orientere meg etter. I det ene øyeblikket skjønte jeg at ting var ute av kontroll, men det var glemt når ordene “glad i deg” eller unnskyldingene kom.

Jeg turde aldri si noe til noen disse årene. Jeg brukte masse energi på ikke å bli avslørt.

Jeg passet på så ikke blåmerkene syntes eller læreren oppfattet noe mistenkelig. Jeg trodde det var noe galt med meg. At jeg var unormal. Kanskje det til og med var min skyld alt sammen? Derfor måtte man ikke røpe noe. Men samtidig så var det ikke noe jeg heller ville enn å bli sett og hørt. Kunne fortelle alt som lå meg på hjertet. Til en jeg stolte på. Men jeg ble ikke “sett”, ikke da. Ikke av en utenforstående. Men pappa visste.

Det var endeløse netter uten søvn hvor man var vitne til helvetet i stuen. Jeg husker hvordan jeg lå med høy puls og fulgte lydene. Hva ble knust denne gangen? Serviser? Møbler? Og jeg lå og tenkte på naboene. Jeg synes det var så pinlig. Hva om de hørte? Hva ville de si på bygda? Og jeg kom til at de måtte ha hørt, og en kvalmende, flau følelse kom opp i meg. Jeg husker alltid vi ble liggende å gråte i køyesengen, meg og bror. Vi var redde. Etter hun hadde sluknet av utmattelse etter raserianfallene, listet pappa seg inn og var der for oss. Han trøstet, han strøk, han beklaget, han gråt, han lovet.. Det skulle bli bedre, en dag…

Jeg holdt det opp foran meg, håpet, at om en dag….

Det handlet om å svare riktig. Svarte jeg feil, så fikk jeg min straff. Jeg måtte ofte finne ut det svaret “hun ville høre”. Det var ikke lett. Det gikk som det gikk ofte. Jeg rygget da hun kom mot meg, tok armene foran ansiktet intuitivt for å beskytte meg. Men hun var for sterk. Håret mitt var for fristende å dra av, eller ansiktet en perfekt landing for et slag. Tiden stod stille. Bare jeg og min raske puls. Etter seansen kunne hun låse seg inne på do med kniv og si hun ikke orket mer.

Det ble mange knuste dører, svimerker fra stekepanner i gulvbelegget, servise var forbruksvare. At hun stod å hugde opp et møbel med øks, var ikke unormalt. Ikke hos oss.

Jeg ble tidlig voksen. Jeg ble tidlig brukt som psykolog også. Jeg satt ved sengen hennes til kroppen min verket, time etter time, og lyttet og lyttet til grelle detaljer fra deres samliv. Hørte hvor fæl pappan min var. Jeg måtte jatte. Jeg hadde lært meg det. Jeg forhindret mye med å jatte. Jeg hadde ikke noe valg.

Ferieturer var nok en skam. Det var så flaut når hennes gråt og hyl runget uttover campingplassen på Sørlandet. Dagen etter visste jeg at alle VISSTE. Men ingen turde si noe. Ingen tok affære. Ingen undret seg heller på hvorfor en voksen kvinne hoppet ut av bilen i fart og løpte rasende rundt på E 18. Ville ikke folk se?

Noen dager fikk jeg umenneskelige valg. Jeg måtte velge mellom pappa og henne. Men jeg turde ikke velge annet enn henne, ellers ville slagene bli så mange etterpå. Pappa stod og dro meg i en arm, hun i den andre. Så, hva blir det til.. hvem er du mest glad i?

***********

I dag sitter vi ved samme bord. Vi har faktisk kommet dit, hun og jeg. Veien har vært krokete, veien har vært hard. Det ble noen innleggelser underveis. Men jeg klarte aldri å besøke henne. Klarte ikke synes synd på. Jeg hadde ingen sympati igjen. Skilsmissen måtte komme, samme med diagnose og medisinering. Det var en lettelse. Det var ikke jeg, det var HENNE alene som hadde et problem. Jeg smilte da de skulle skilles. Og jeg sukket ett lettelsens sukk. I det skjulte.

Jeg trengte og tid til å fordøye alt fra utsiden. Prate og prate. Lette på lokket. Lette på skammen. Gråte strie strømmer. Fortelle til mine venner hva som hadde skjult seg bak husets fire vegger alle disse årene. Fortelle om det unormale, for så å føle seg litt mer normal. Fordi dette også var til å snakkes om.

I dag er det så underlig å tenke disse tingene. Underlig å skrive denne posten. Det føles som et helt annet liv. Nesten som jeg har drømt. Fortsatt er det ikke-tema. Jeg tørr ikke spørre henne om hun husker hva hun gjorde. Fortsatt er det litt skambelagt å fortelle om dette eller skrive her. Vold og ufred skal fortsatt ikke snakkes om. Alt skal være så bra.

Jeg strevde lenge med tanken; må jeg tilgi henne? Og jeg slet med å tilgi. Sakte men sikkert skjønte jeg at jeg ikke trengte å synes oppførselen hennes var grei, selv om jeg tilgav henne. Å tilgi betydde å velge å forholde meg til personen fremover, “på tross av”. Å tilgi handlet om at JEG skulle få gå videre, uten å bli bitter, og velge meg en god fremtid. Det gamle skulle ikke få ødelegge. Det er mitt valg.

Jeg har tenkt at alt kunne gått så mye verre. Jeg hadde ingen forventninger til at jeg noensinne skulle kommunisere normalt med henne. At det har skjedd er en bonus. Ikke har jeg blitt narkoman eller alkoholiker – jeg føler meg på mange måter heldig. Jeg klarte meg. Fordi jeg hadde en far som var der. Et løvetannbarn er jeg. Som klarte seg og skjøt blomst gjennom asfaltert vei

- mot alle odds.

Bildet lånt fra Rælingen Kunstsamling

Original URL: http://tornerose78.wordpress.com/2008/04/07/om-skammen-ved-a-vokse-opp-i-en-dysfunksjonell-familie/