Selv om alt det som har skjedd i det siste ikke er direkte rettet mot meg, så blir jeg likevel lei meg av å tenke på det. Det faktumet at mamma ligger på sykehus for tiden er vel kanskje det som går mest inn på meg, men det er jo fordi det er moren min det er snakk om. Dette er ikke akkuratt det mest alvorlige som har skjedd i det siste. Det blir vel kanskje mer det at moren til en venn av meg nettopp gikk bort, eller bestevennen til en annen venn gikk bort i trafikkulykke. Av det setter jeg kanskje morens død høyest, fordi det er hun jeg er best venn med. Vi var en god del sammen på ungdomskolen, men har hatt lite kontakt etter det. Likevel føler jeg absolutt for å komme i begravelsen, for å vise støtte til henne og vise at jeg bryr meg. Rett og slett bare gi en klem. Hva synes dere om sånne ting? Hvor går grensen til de man ønsker å ha til stede i en begravelse?

I tillegg til dette har søstern min fått kyssesyken og har en venninne som går på krykker. Men i forhold til det som er nevn ovenfor er jo dette bare bagateller, ting som går over. Alle sår leges med tiden, men likevel finnes det sår av den typen hvor arret alltid blir værende.

I 1993 smalt det. Og det smalt kraftig. Bilen jeg var passasjer i frontkolliderte med en buss.

Bilen jeg var passasjer i. Legg merke til at taket har begynt å knekke i sammenstøtet.

Jeg gikk i 8. klasse og var på yrkesutplassering hos en dyrlege. Vi hadde vært på et fjøsbesøk på Senja og skulle til et nytt sted.

Jeg husker at det var fint vær. Snø som glinset under strålende sol. Sola hadde gjort snøføret glatt, det var dannet en ishinne i kjørebanen.

Det siste fjøsbesøket husker jeg ikke. Jeg tror ikke jeg husker det, men har dannet meg et bilde av hva jeg er blitt fortalt.

Selve ulykkesforløpet er en salig blanding av minner og hva jeg oppdaget i etterkant.

Vi kjørte langs en landevei, og i det vi skal runde en høyresving glipper bilen. Føreren mister kontrollen, dekkene glir over isen som på en skøytebane. Jeg tror jeg tenkte “nå kjører vi utfor”. Og helt plutselig, uten forvarsel i det hele tatt, ser jeg fronten på en buss nærme seg i en vanvittig fart. Jeg har ingen mentale bilder av sammenstøtet, men hører det singler i glass. Jeg hører ikke et smell, bare et mykt dump og en søt, klar singling av glassbiter som danser i luften.
Så blir det svart.

Det neste jeg husker er følelsen av at jeg ikke helt klarer å puste. Jeg klarer ikke å rope. Men jeg ser det kommer røyk opp fra dørken hvor jeg har bena mine. Jeg tror det brenner, og blir grepet av en følelse jeg ikke kan beskrive annerledes enn en vanvittig redsel og panikk. Døra står fast. Jeg kommer meg ikke ut. I mellom her har jeg klart å løsne sikkerhetsbeltet på et eller annet vis som jeg ikke husker. Og prøver å sparke ut sideruta. Jeg har gummistøvler på bena, og klarer ikke å sparke ut ruta. Ikke har jeg krefter heller. Ved siden av meg hører jeg surklelyder av dyrlegen ved siden av meg. Hun har utrolig mye blod i ansiktet.

Fortvilelsen over at jeg ikke kommer meg noen vei var sterk husker jeg. Jeg hvisket “mamma”, nesten som i en bønn over at hun må komme og hjelpe meg. Så ser jeg folk på utsiden av bilen. Som sier at jeg må prøve å komme meg ut gjennom bakdøra. Jeg vet ikke om jeg klarer. Jeg har enda ikke vondt noen steder, men oppdager at jeg setter blodspor over alt. Da jeg klatrer bakover møter jeg en ny hindring. Veterinærer bringer med seg frossen dyresæd i flytende nitrogen. Denne beholderen (vet ikke hvor mange kg eller hvor stor den er) blokkerer hele baksetet. Den har flydd fra bagasjerommet og har truffet seteryggen min. Jeg får vite senere at setet mitt er knekt.
Beholderen står opp ned. Ingen nitrogen har lekket ut. Jeg husker ikke mer enn at jeg lander i snøen ute.

Blodspor og et knekt sete vitner om kampen min ut av bilen.

Jeg hadde klart å kravle over beholderen. Klart å komme meg ut.

Det neste glimtet jeg husker er at en jente sitter med overkroppen min i fanget og forteller meg at jeg har et kutt i halsen hvor hun plukker ut biter av smykkene jeg hadde på meg. Og hun av og til presser hånda mot halspartiet. I dag har jeg et arr på hele høyresiden av halsen hvor sikkerhetsbeltet skar seg inn faretruende nær hovedpulsåren.

Jeg er trøtt. Så utrolig trøtt. Blir geleidet inn i en bil, opp fra den kalde snøen. Får et teppe – eller var det kanskje en jakke? – rundt meg. Jeg sier at jeg vil sove, men tenker at jeg ikke må sove. Kan ikke sove. Må holde meg våken. Jeg skjønner at jeg har sirkulasjonssvikt. Men så faller jeg bort igjen likevel. “Endelig!” hører jeg noen rope. Jeg ser blålys komme mot meg og føler en enorm lettelse over at jeg endelig skal bli hentet. Så kommer skuffelsen som en kampesten i hodet. For det var bare en brannbil.

Det tok en time før ambulansene kom. Det hadde vært en misforståelse mellom AMK og den lokale politistasjonen. Full forvirring om det var skadete mennesker i ulykken.

Jeg husker at jeg er forvirret over alt oppstyret. Og jeg er så lettet når jeg blir lagt på båren og får en dyne over meg. En rødkledt mann holder meg i hånda. Spør og graver om alt mulig. Jeg svarer etter beste evne og prøver å holde meg våken mens jeg registrerer sirenen som kommer fra bilen jeg blir fraktet i. Jeg blir trillet inn på den lokale skadestua. Det skjer mye. Jeg husker ikke så mye. Men jeg husker at jeg av en eller annen grunn blånektet på å bli sendt i helikopter til sykehuset. Hvorfor vet jeg ikke. Sånn var det bare.

Jeg blir overrasket når mamma og broren min kommer inn. Hva gjør de her liksom? De er selvfølgelig blitt kontaktet. En stund etterpå kommer pappa, og jeg husker at han begynner å gråte.
Nesten samtidig, tror jeg, hører jeg surklelyder igjen. Eller stønning. Det er føreren av bilen som blir trillet inn, og jeg blir trillet ut. Mamma får være med i ambulansen.

Turen til sykehuset, som med vanlig bil tok ca 3 timer, husker jeg omtrent ikke. Men jeg husket et telefonnummer i et par år etterpå. Det var telefonnummeret til ambulansestasjonen lokalt, som stod på bakdøren. Dette har jeg tydeligvis pugget.

På sykehuset blir jeg undersøkt her og der, trillet i røntgen, trillet i ultralyd. Og blir sydd i en finger. En sykepleier farer inn og sier med passe angst i stemmen sin at jeg har blod i avføringen. Jeg reagerer ikke da jeg svarer avkreftende på om jeg har mensen. Men det betød at jeg hadde blødninger i magen.

Alt i alt var vi svært heldige. Vi overlevde en kraftig kollisjon. Både politi, brannvesen, lege og ambulansepersonell skjønte ikke hvordan vi hadde overlevd. Men det gjorde vi. Hadde englevakt. Vår tid var ikke kommet.
Jeg hadde moderate skader; brukket brystben, bristede ribben, små blødninger i magen, noen kutt her og der som heldigvis ikke hadde gått ut over store blodårer eller sener. Jeg hadde en trillion blåmerker og var sinnsykt mørbanket i hver millimeter av kroppen i lang tid. Og jeg fikk en ryggskade. En ryggskade jeg alltid vil slite med. Roten til mye vondt.

I tillegg er jeg ikke særlig komfortabel med å være passasjer i en bil. Forbikjøringer som blir tatt med meg på passasjersiden er et helvete. Og det er bare jeg som vet hvor vondt det er.

Jeg er så takknemlig for at jeg overlevde. Men jeg hater skadene mine. Innimellom er jeg nesten litt bitter på at jeg skal slite resten av mitt liv med denne ulykken. Det hender jeg har mareritt om at jeg er låst inne i en brennende bygning eller en brennende bil. Lyden av glass som knuser oppsøker meg jevnlig.
Jeg har våkenetter av smerter i ryggen.

Realiteten om at livet kan være over i løpet av noen få sekunder er for meg utrolig sterk. Jeg så døden i hvitøyet.

Tuslet bort til Kiwi i dag, skulle bare ha noen karbonader og ciabatta-brød. Helt i min egen verden og intetanende om at i dag skulle jeg møte på Norges største tulling! I det jeg kom ut fra gangveien må jeg krysse en stikkvei uten et gangfelt. Vanligvis ingen problem. I det jeg setter beinet ut i veien kommer en liten grønn sak av type sportsbil kjørende rett inn fra hovedveien og snittet meg meg med kanskje 10 cm. Jeg skvatt skikkelig! I det jeg igjen prøvde meg over veien kjente jeg sinne bruse, først i magen. Men det nådde ganske fort hodet. Med faste og raske skritt, skrådde jeg parkeringsplassen i retning bilen. Til nærmere jeg kom til mere steg sinnet. For inni bilen satt det en liten jypling. Tynn og spinkel med Harry Potter briller. Ved siden av han satt en bitte liten barbie dukke. Hun så at jeg kom mot bilen og jeg så at hun advarte han. Han turte ikke engang å se opp. Til slutt gikk han ut av bilen og jeg gikk rett mot han. “Hva er dette slags kjøring?” sa jeg. Og han prøvde alt han kunne å breske seg opp. “Du får gå på gangfeltet!” sa han. “Hvilket gangfelt?” svarte jeg. Jeg greide ikke å dy meg. Jeg slang ut av meg at han hadde kanskje ikke førerkort, for gutter på 14 har ikke det. Temmelig flau over å få kjeft av en dame som kanskje kunne vært moren hans, mens kjæresten så på, begynte han å bli stygg i kjeften. Med noen kommentarer jeg ikke en gang vil skrive her, hadde han fått meg fly forbanna. Jeg gikk rett mot han og stilte meg opp i ansiktet hans. ” Hvis du er tøff nok kan du jo bli med bak den konteineren der?” Han ville ikke det…

Etterpå begynte jeg å skjelve. Både av sinnet og den reaksjonen av å nesten bli påkjørt! Ble ganske overrasket over hvordan jeg reagerte, at jeg nesten var i ferd med å banke opp en liten Harry Potter figur… Skammelig!

Både VG og Dagbladet skriver i dag at ulykkesbilen holdt 198 km/t gjennom Eiksundtunnelen. En tragisk ulykke hvor 5 personer omkom. Tilbake sitter familie og venner. Den ytterste konsekvensen av uansvarlig kjøring.

Bilvraket etter ulykken i Eiksundtunnelen

Jeg har selv vært i en kraftig trafikkulykke. En ulykke som skjedde fordi det var glatt veibane og bilføreren var uerfaren med vinterføre. Redningspersonell skjønte ikke hvordan vi kom levende fra ulykken, en møteulykke mellom bil og buss. Jeg overlevde, og er utrolig takknemlig for det. Men de varige skadene jeg har fått er tøffe å leve med. Smerter i kroppen og dager hvor jeg nesten ikke skal klare å komme meg opp på beina. Følgene av ulykken. Og mange har overhodet ingen anelse hva jeg sliter med, ikke sitter jeg i rullestol og ikke har jeg arr i ansiktet.

Ulykker skjer, men det er så unødvendig at de skjer som følge av uansvarlig kjøring. Kjenn dine begrensninger. Slipp trafikk forbi om du ikke er i stand til å la trafikken flyte. Ikke tramp gassen i bånn og hold vanvittig fart. Bruk bilbelbelte.
Skjer ulykken, og du er så heldig å overleve, så vil det likevel oppstå følger. Fysisk eller psykisk. Skader eller dårlige minner. Det vil på en eller annen måte prege deg eller de rundt deg.

Bruk bilbelte, noen er glad i deg!

Hadde kanskje mitt hittil mest spennende oppdrag i går! Satt på jobb når jeg fikk en telefon fra adresseavisa, om en trafikkulykke på Sparbu. Fikk i oppdrag å dra dit så fort som mulig, å ta noen bilder. På veg dit passerte jeg ambulansen, og når jeg kom frem stod både brannbil og bergingsbil på stedet, for å fiske bilen opp av grøfta. Ikke en alvorlig sak, men spennende uansett. Både bilen og tilhengeren lå på hodet i grøfta, noe som såg veldig dramatisk ut. Det ble en liten notis på verdalingen.no, men tviler på at adressa bruker bildene. Saken var ikke stor nok, siden ingen ble alvorlig skadet (!!!).

Bildet som ble brukt på verdalingen.no

link til saken

Igjen har det vært en alvorlig trafikkulykke, denne gangen ved Gardermoen der totalt 8 personer ble sendt til sykehus. Ulykken skjedde ved at en bil kom over i motgående kjørefelt og kolliderte med møtende trafikk.

Dette kunne vært unngått ved at man hadde bevilget penger til skikkelige veier og midtdele på alle hovedveier. Alle i regjeringen, på Stortinget og i særdeleshet samferdselsminister Liv Signe Navarsete bør ta en titt på bildet under, for ansvaret for dette er deres.