Heisann, denne dagen har jo vært virkelig vakker,  noe som du kanskje ser på innlegget under. Grunnen er at jeg har venta på innkalling til sykehuset en stund, men de (sykehuset eller fastlegen min) glemte meg, så når mamma ringte dit, så hasta det visst så sykt, og jeg fikk time i morgen. Det raskeste de fikk til. Jeg hadde jo liksom planer for i morgen, og var skikkelig gira også får en slik telefon. Det er drygt, for da kan jeg ikke gjøre det jeg planla likevel, men jeg må sitte utti Kristiansund å spise tabletter. Mamma syns jeg er en jævla bortskjemt drittunge siden jeg ble sur for at jeg må til byen på en fridag. Da syns jeg hun er en jævel som ikke skjønner en dritt. Værsego!

Så nå må jeg stå opp kl 07.00 i morgen for å ta buss til byen, selv om jeg ikke trenger å være der før kl 1300. Og det er heller ikke så veldig morsomt.. Kroppen min er helt mongotard siden jeg trena så hardt tidligere idag (utfall er en crazy øvelse) og dro rett på jobb (som jeg kom for sent til) etterpå med stressfaktor 1003. Livet er herligt.
Satser på å få en fin dag i morgen, jeg. Har forresten kjøpt meg symaskin, så nå blir det sying på g!

Se så fin, da! wohoo

Hatt en fin dag, du eller?

Nå er jeg så sint at jeg kunne gått løs på anyone. Hælvetes sykehusfaen, hælvetes doktorfaen å min hælvetes naturligvise UFLAX. Det er faen meg en selvfølge at ting ikke skal klaffe for meg. Imorgen har vi arbeidsdag på skolen, noe som vil si at vi har fri, og da skal faen meg jeg på sykehuset?! Hærregud, GUDENE vil meg vondt! Helt seriøst. Ja, for det fins flere guder dere jævla kristne og muslimske folk. Hinduismen hey(y)

Jeg har fri og kunne fått en ekstra fin helg og reist opp til kjæresten, men NEI, jeg skal på sykehuset. Skyt meg! Fikk telefon nå i matfri fra mutter. Sorry altså, men hvorfor i helvete ringer du i skoletida?! Kan jo ringe når jeg kommer hjem så jeg får drept noe der i stedet! Fan asså, mat ble det ikke på meg heller. Stappfult av jævla 10. klassinger som er på visit. Stygge jævler som bråker og lukter stygt!

FAN!

I går kveld så jeg verden bli ødelagt i 2012. Det plaget meg ikke i det hele tatt. Faktisk var det ganske fornøyelig å se alle høyhusene i hva som går for sentrum i Los Angeles brenne og falle over. Og at veiene her i omegn er i dårlig stand er ikke akkurat noen nyhet, selv om jeg synes de overdrev litt i filmen.

Men når John Cusack kjører fra Manhattan Beach til en eller annen forstad i Hollywood-området via Marina del Rey, DA reagerer jeg. Det går jo bare ikke an!

Virkelig! I filmen får vi se Cusack starte opp limousinen i hva vi allerede har fått vite er Manhattan Beach. Det er forsåvidt greitt. I neste øyeblikk får vi se limousinen kjøre vestover på Marina Expressway mot Lincoln Boulevard i Marina del Rey. Forsåvidt også helt greitt.
Men så zoomer de inn litt, og da er han plutselig langt inne i byen, og destinasjonen hans viser seg å være en forstad som ikke nevnes ved navn men det er tydelig fra blant annet bebyggelsen at den er i Hollywood/Beverly Hills/Westwood området. Det hele er bare fullstendig ulogisk.

Nå skal jeg spare eventuelle lesere for alle detaljene som har gått gjennom hodet mitt, som at I-405 sto i stampe (det er normalt) og at han prøver å ta Lincoln til PCH og så Sunset Boulevard inn i forstadland (men da burde han tatt Lincoln hele veien fra Manhattan Beach til Marina del Rey!), eller at han virkelig kjørte på kryss og tvers på mindre veier for å unngå motorveiene (normalt i Los Angeles). Men uansett er det ulogisk å kjøre inn til Marina del Rey når man skal til forstadene oppe i heiene.
Kanskje ikke ulogisk sammenligned med å ta to unger med på biltur fra Los Angeles til Yellowstone National Park (det tar minst to dager), men det er en annen sak.

Hjernen min har nemlig altfor god forstand på ting som har med rom å gjøre. Jeg bare suser gjennom 3D-figurene (den delen kvinner lissom gjør det så dårlig på) på IQ-tester (for så å sitte og si “Hæh??” når jeg kommer til delen som har med generelle kunnskaper å gjøre), og så lenge jeg vet sånn omtrentlig hvor jeg er og hvor jeg skal, kan jeg komme meg fram uten kart, kompass eller GPS selv om veien stort sett går gjennom Terra Incognita.

Dette er ofte nyttig i det virkelige liv, men etter at jeg flyttet til Los Angeles har det vært litt plagsomt når jeg ser på film. Iallefall filmer som er filmet her i omegn. Før plaget det meg bare når jeg så filmer som var filmet på steder som Seattle og Chicago, og dem er det ikke så mange av.

Men når folk kjører i en retning for så å ende opp på et sted som er i motsatt retning, da er det bare feil. Og ikke bare legger hjernen min merke til dette; den nekter å gi slipp på det. Mens den uten videre går med på at filmer kan late som om all verdens tektoniske plater kan gå i oppløsning helt plutselig, forflytte seg tusenvis av kilometer på etpar timer, og så gå tilbake til normalt noen uker senere, og den har ikke noe stort problem med at helten i en eller annen shoot’em-up fyrer av ti skudd fra en revolver uten å lade, men den nekter å gå med på at noen kjører fra Manhattan Beach til forstadland via Marina del Rey. Det er bare ulogisk!

Jeg kan nevne at selv om jeg ikke lenger husker hvilken film det var fra, husker jeg ganske nøyaktig en scene i en film der en fyr kjører nordover på PCH fra Malibu for så å ende opp i Malibu Beach. Hjernen min insisterer selvsagt på at dette ikke går an uten å snu, og ettersom fyren lissom bor i Malibu må han da vite hvordan man kommer seg derfra til Malibu Beach?

Selv ikke oppfordringer om å glemme hele greia for det er bare film og derfor ulogisk hjelper det minste. Hjernen min er akkurat som hjernen til han som ikke kunne gå og legge seg fordi noen tar feil på internett; den insisterer på at dette er bare galt og noe må gjøres med det. Øyeblikkelig!

Og det er selvsagt umulig.

Ulogiske mennesker er igrunnen ganske heldige.

Som sikkert noen har fått med seg har jeg blitt heftig “stalka” av en eller anna person over lengre tid….

…bare se hvor mange mailer jeg har fått på grunn av alle kommentarene jeg har fått fra denne stalkeren. Men nå har jeg funnet ut hvem det er, så det blir muligens anmeldt. Yeah, you shaait your pantiiis now? huh? Satser på at du holder kjeft nå slik at du slipper å få purken på døra.

Da kan jeg begynne å leve normalt igjen! Jippi

Leser her om en liten gutt på 2 år som er blitt kvalt av en kjærlighet på pinne. Det er jo bare tragisk og veldig trist….Jeg har ikke barn selv, men det må være helt forferdelig å miste noen, særlig når det er så absurd som en kjærlighet på pinne. Jeg tror ikke jeg ville gitt mine barn hverken det, tyggegummi eller store drops når de er så små. Og det står også på posen at de ikke bør gis til barn under 3 år, så jeg kan tenke meg at foreldrene har eller vil få litt skyldfølelse etterhvert…..Dette viser at man kan aldri være for forsiktig når det gjelder små barn…det er litt skremmende å tenke på hvor fort det kan gå galt. Og særlig for meg som når jeg er ferdig utdanna skal ut i barnehage, det finnes nok mange ting der som i værste fall kan være en dødsfelle….man må hele tiden være obs på om det er noe barn kan putte i munn og svelge, og prøve unngå slike tragiske dødsfall.

Når foreldre er så redde for at den store, stygge baconfeberen/ribbesnuen/svineinfluensaen skal angripe de søte små at de bekymrer seg for at halloweensnopet skal inneholde virus, da er det jaggumeg på tide å holde smårollingene hjemme, skalke alle luker, og melde seg ut av samfunnet til man kommer seg over sine egne personlige problemer.

Makan!

Iblant får jeg denne ekle følelsen av at jeg er eneste person på jorden som fremdeles skjønner at kula treffer der du sikter, ikke nødvendigvis der du ønsker…

Men jeg er slett ikke overrasket over artikkelen i Aftenposten der sosiolog Hege Widerberg jamrer seg over at nordmenn blir stadig feitere til tross for økt tilgang til både informasjon om helse og kosthold og sunn mat. Denne sutringen er ganske standard kost i norske så vel som amerikanske aviser og andre tidsskrifter. Det som får meg til å reagere ved denne artikkelen er at Widerberg later som om hun ikke skjønner hvorfor nordmenn blir stadig feitere til tross for all informasjonene om helse og sunt kosthold de bombarderes med.

Hvis Widerberg ikke skjønner bæret av nordmenns vektøkning er det fordi hun er så grundig på bærtur så langt ute i granskauen at hun sannsynligvis ikke kommer seg hjem dette århundret, selv om hun helt sikkert har GPS.

Ærlig talt…

For hver artikkel som forteller oss hvor sunt det er å spise brokkoli blir vi bombardert med minst hundre reklamer for hvor kult det er å drikke Cola. For hver gang vi har sjansen til å lese om hvor viktig det er å spise fersk frukt blir vi bombardert med hundrevis av reklamer for fete snacks. For hver gang vi leser om farene ved å spise junk food leser vi en mengde artikler om farene ved slanking. For hver artikkel om hvor viktig det er å være fysisk aktiv er det en mengde artikler om alle skadene man kan pådra seg hvis man trener.
For hver artikkel om farene ved overvekt, som to tredjedeler av befolkningen lider av, er det minst ti artikler om farene ved anoreksi, som kanskje to prosent av befolkningen lider av.

Og mens forskerne som forteller oss at middelhavsdietten kan forhindre depresjon sannsynligvis bruker mye av arbeidsdagen på å søke om forskningsmidler, har pilleindustrien som heller vil overbevise oss om at alt vi trenger er en liten rosa pille morgen, middag og kveld et enormt reklamebudsjett.
Og knøttsmå produksjonskostnader.

Følg pengene, sier jeg.

Vi vet alle at det er mye enklere å varme opp en Grandiosa enn å lage et skikkelig måltid. I tillegg er det mye billigere. Grønnsaker vokser sakte og krever innsats for å bli markedsklare, så må de høstes og fraktes til markedet i hui og hast før de visner. Pakkemat kan frysetørkes, eller bare fryses, tørkes, eller pakkes, og varer lengre enn de fleste regjeringer. Og den kan lages fra billige ingredienser i en fabrikk der arbeidskraften er billigst, og produksjonen kan stå på hele året om nødvendig. Grønnsaker vokser bare mens temperaturene er fordelaktige.
Frukt er enda vanskeligere. Ananas, for eksempel, råtner på bare ti dager i et kjølelager. Epler, som er en av de mest holdbare fruktene, kan holde seg i omtrent tre måneder, men bare under nøye (og dyr) klimakontroll.
Ferskt kjøtt og fisk kan holde seg i noen få timer utenfor kjøleskap, og kanskje noen dager i.

I tillegg til at fersk, sunn mat er så resurskrevende, går det ikke an å sette en logo på den og kopibeskytte den på samme måte man kan med brus og potetgull, og det gjør det umulig å reklamere effektivt. Når folk ser et eple, ser de et eple, og assosierer det kanskje med bestemors eplekake. Når de ser en flaske brus, ser de den kule logoen og assosierer det med alle de perfekte menneskene iført glamorøse antrekk som har det så utrolig moro på eksotiske steder i reklamene, og den søte sangeren fra det kule guttebandet som reklamerte for brusen da de var unge.
Når noen ser en frossen pakke slankemiddagsmat assosierer de den med de fantastiske resultatene kjendisdama som reklamerer for merket sier hun fikk ved å spise akkurat dette mølet. Når noen ser brokkoli assosierer de det med “Ewwwww!”

Sunn mat har tapt kampen mot pakkemat og snacks som kan reklameres for ganske enkelt fordi det var ikke penger nok til å melde den på i konkurransen. De som ikke forstår hva resultatet av det blir, kan bare ringe meg. Jeg har jo fremdeles denne strandeiendommen i Iowa jeg gjerne vil få solgt…

Jeg må innrømme at jeg ble småivrig da jeg fant denne Thailandske filmen… det er jo tross alt en katastrofe film og som du sikkert vet så er det min favoritt kategori… MEN filmen er dessverre ganske så tragisk (på feil måte). Jeg synes ikke noen av skuespillerne er troverdige og alt er bare fjas… Effektene er heller ikke det helt store å skryte av. Filmen er grei nok å se om du ikke får inn annet enn NrK på TV’n din (skal jeg være ærlig så frister til og med NrKs program mer enn filmen her hadde jeg visst åssen den var).

Jeg gir denne filmen

(2/6 stjerner)

Nylig overhørte jeg en godt voksen kvinne som prøvde å forklare til en jente på omtrent 18 hvorfor overdreven soling ikke var en god ide, uten særlig hell. Ungjenta mente at hudkreft er ikke veldig farlig, for det kan jo opereres bort. Og at hun kom til å være et skikkelig skrukketroll når hun blir 40 gjorde ikke noe inntrykk heller. “Når jeg er 40 kommer jeg ikke til å bry meg.” sa jenta, helt skråsikkert.

Der tar hun feil, selvsagt. Man bryr seg akkurat like mye når man er 40 som når man er 18, og jeg burde vite ettersom jeg har erfaring med begge deler og god nok hukommelse til å huske da jeg var 18.

Jeg har ikke sånne dyper rynker, men jeg har nok av de små man får under øynene. De er ikke alltid så veldig tydelige og de plager meg ikke så veldig mye, men jeg ville ikke klaget om de bestemte seg for å dra sin vei og plage noen andre til senere en gang. Som når jeg er 80. Jeg kommer sikkert til å bry meg når jeg er 80 også, men kanskje ikke så mye om rynker.

Det er bare det at de siste få ukene har jeg merket disse rynkene mye mer enn tidligere, og jeg har en stygg mistanke om at dette ikke skyldes at jeg først nå legger merke til dem eller at synet mitt plutselig har forbedret seg. Det ville vært litt merkelig om slike ting skulle skje like etter at jeg slapp opp for øyekremen jeg har brukt de siste årene. Minst like merkelig som om det faktisk finnes en anti-rynkekrem som virker, og det er nettopp det jeg begynner å få mistanke om nå.

Ikke at jeg tror det finnes noen krem som reverserer eller på annet vis fjerner rynker, men den kan jo virke på annet vis. Som ved å skjule rynkene på en eller annen måte. Eller kanskje virker den bare på hodet mitt, og får meg til å hallusinere sånn at jeg innbiller meg at jeg ikke ser like mange rynker som det virkelig er?

I teorien er det jo lett å finne ut; bare kjøpe en ny tube og etter noen uker se om det er noen forskjell. Og så kan jeg få en venn til å ta en titt sånn at jeg kan få avklart om kremen virker på rynkene eller bare synet mitt. Funker sikkert bra; alle vennene jeg har her er menn, og vi vet jo alle at menn er mer saklige enn kvinner. Særlig når det gjelder rynker og hudkremer…

Men det er to alvorlige problemer med denne kremen. Et er at den koster $100 tuben. Det er litt drøyt, synes jeg, men ettersom en tube varer i omtrent et år kan man late som om det ikke er så ille.
Det andre problemet er at det eneste stedet jeg vet om der man får kjøpt den er Sephora. Det var ikke noe problem da jeg bodde i Midtvesten, hvor den eneste Sephora-butikken befinner seg omtrent midt på Michigan Avenue i Chicago.
Men i Los Angeles County er det et stort problem, for den Sephora-butikken som er nærmest der jeg bor befinner seg nemlig i kjøpesenteret Century City i Beverly Hills, og de andre er ikke stort bedre plassert.
Nå vet jeg at tanken på å handle i Beverly Hills for noen er så attraktiv at det er til å dåne over, men jeg ville heller dånt av for å slippe.

Jeg tror Beverly Hills opprinnelig ble opprettet som etslags fristed der film-”stjerner” og annet riff-raff kunne utfolde seg uten å plage skikkelige folk. Altså en slags ghetto.
Men nå ser det ut til å være stedet der falmede peroksydblondiner med sigende silikonpupper drar for å dø. Ikke akkurat som elefantenes kirkegård, men omtrent like skrukkete hud.
Avdankede golddiggere er ikke akkurat hyggelige mennesker og de har aldri lært å kjøre. I tillegg har de ingen hobbyer bortsett fra å handle, og resultatet av det er at parkeringsgarasjen på Century City er som en krigssone.
Nei, verre enn en krigssone. Jeg har vært i krigssoner og der kjører folk stort sett ganske fornuftig og de er stort sett høflige og vennlige. Iallefall de såkalte fiendene.
Golddiggerne som drar til Century City kjører for å drepe og de hater alle andre mennesker intenst og oppfører seg deretter.

Uansett, vi snakker om et kjøpesenter her. Sivilisasjonens endestasjon, avdeling Beverly HIlls. La gå de visstnok har et stoppested til på Rodeo Drive, og jeg har hørt rykter om noe på Melrose Avenue også, men det gir meg ikke noen grunn til å ville dra til Century City.

Så, det var en heller lang forklaring på hvorfor jeg handlet på internett og betalte $11 i frakt for en tube krem jeg kunne stukket innom det lokale kjøpesenteret og kjøpt på vei fra jobben. $11 er billig sammenlignet med hva det ville kostet å rette opp bulkene i bilen min.
Og det plager meg ikke det minste å vente en uke på produkter jeg kunne fått tak i på en halvtime. Å vente en uke på en tube krem er ikke noe problem sammenlignet med å vente flere uker på psykologisk hjelp når man har vært utsatt for umenneskelige kjøpesenter-mareritter og fått dype sår på sjelen i tillegg til flere rynker.

Forskjellen på 18 og 40 er nemlig at når man er 40 finner man seg ikke i like mye tull, og man har penger nok til å kjøpe seg ut av ubehageligheter. Det er faktisk helt fin kompensasjon for litt rynker!

En dansk sjef vil ha slutt på kaffepauser, forteller Aftenposten oss. Alt jeg kan si er at han tydeligvis har strammet slipset altfor mye! Åssen skal folk få gjort noe som helst hvis de ikke kan ta kaffepauser? De kommer jo til å bli sittende ved skrivebordet og snorkesove halve dagen! Og de kommer til å være helt intetanende om hva som foregår verken i verden eller ved arbeidsplassen, og hvordan kan de gjøre nytte for seg da?

Nå må jeg innrømme at slike ting godt kan skje ved min egen arbeidsplass. Det er bare noen måneder siden jeg og en kollega fikk sure kommentarer for å sitte i lunsjrommet og snakke. Joda, hva vi snakket om var helt uten tilknytning til jobben, og ja, dette var noe vi gjorde ganske regelmessig. Kanskje opptil flere ganger i uka. Og sikkert for minst ti minutter om gangen!
Vi ble litt fornærmet over at en av de slipsbehengte la seg opp i hva vi gjorde, selvsagt, så ettersom jeg har en iPhone og han har en iPod touch, installerte vi begge en høvelig IM-klient og fortsatte samtalen neste dag. HELE neste dag.
Dagen etterpå var vi litt lei av å stirre så mye på de små skjermene så istedet brukte vi fire og en halv time på å diskutere motorsykler. To og en halv time ved hans datamaskin, og to ved min. Alt sjefene så var to ansatte som ivrig diskuterte noe teknisk mens de stirret på en dataskjerm, og de regnet vel det som bra. De oppdaget ikke at hva vi var så opptatt av var nettsidene til Suzuki og Honda.
Dagen etter var det surfing og dykking som sto for tur…

Det er også verdt å merke seg at ingen greide å klage over at vi ikke fikk arbeidet vårt gjort i tide. For det gjorde vi.

Og ingen har enda klaget over de udugelige dustene som bare sitter ved skrivebordene sine og gjør et eller annet veldig dårlig og veldig forsinket hele dagen.
Sjefer har virkelig ikke peiling!

Jau, du har dårlige filmer og du har horribelt dårlige filmer… denne kommer i kategori 2. Effektene i filmen var bra på et og annet sted, men troverdigheten til tornadoene var lik null… Den siste Tornadoen skulle liksom være en F5 men ettervirkningene  av den gedigne twisteren så ikke værre ut enn det gjør etter en bøgdafest i Åfjord kommune. Tragisk dårligt… har sett værre skuespill og dumheten til innbyggerne i byen på slutten var troverdig på så mange vis *ler*. Amerikanere er ikke de smarteste fiskene i bøtta… Grei nok underholdning… Ikke venta jeg stort ut av filmen heller, og jeg ser katastrofefilmer med glede når jeg først finner dem.

Jeg gir denne filmen

(2/6 stjerner)

Er alt jeg kan si. Nok en gang har det vært en dødsulykke i Halsa kommune. Jeg har ingen statistikk på ulykkene, men jeg vet om så utrolig mange bilulykker som har skjedd på mine atten år. Desto gamlere jeg blir jo nærmere blir jeg de som er involvert. Jeg tenker så veldig på de som sitter igjen. De må ha det helt forferdelig! Jeg greier ikke tenke på hvis det hadde vært noen av mine aller nærmeste. Det må være helt forjævlig. All medfølelse til de nærmeste. Rest in peace.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=570579

http://www.facebook.com/group.php?gid=121341941161&ref=search&sid=666125400.3294740764..1

Huffameg.

Da jeg var en liten snørrunge ønsket jeg meg Lego-tog. Noe jeg selvsagt aldri fikk.
En av grunnene som ble gitt for at jeg ikke kunne få noe Lego-tog var, ikke overraskende, at tog var gutteleker. Jeg burde holde meg til å bygge hus og slikt med de Lego-klossene jeg allerede hadde.
Problemet med det var selvsagt at jeg ikke hadde lyst til å bygge hus. Jeg ville bygge jernbane. Og det er ikke så spennende å bygge jernbane uten tog.

Nå har Lego en egen kategori for jenter. Med rosa klosser og sett som ikke er veldig utfordrende.

Jeg kunne selvsagt sett positivt på dette og sagt at dette burde hjelpe vettskremte amerikanske foreldre og besteforeldre til å forstå at det er greitt å gi jenter Lego-klosser, men dengang ei. Det har alltid vært greitt å gi jenter Lego. Nå er det plutselig ikke lenger greitt å gi jenter Lego som ikke er rosa.
Jeg greier ikke å se dette som fremgang i det hele tatt.

Faktisk synes jeg verden har tatt ganske mange skritt tilbake når det gjelder kjønnstereotyper. Da jeg var unge var det iallefall akseptabelt å kle gutter og jenter i de samme fargene, iallefall hvis man holdt seg unna rosa, som ikke var mye brukt dengang uansett. Og jeg kan huske at klærne jeg hadde som barn stort sett var de samme noenlunde praktiske olabuksene, ullgenserene og boblejakkene som guttene hadde. Folk kjøpte ski og sykler til både jenter og gutter fra det samme utvalget. Mulig jenter oftere fikk rød sykkel, men det var ingen regel. Selv hadde jeg iallefall blå ski, og jeg er helt sikker på at nabogutten hadde røde, samme som søsteren hans.
Broren deres hadde grønne, akkurat som en av “tantene” mine.
Nå skal jentene ha rosa prinsessekjoler, mens guttene skal kles som G.I. Joe, og alt fra kladdebøker til sportsutstyr er kjønnet. Rosa eller lilla til jentene, blått eller kamuflasje til guttene. Og det er en regel som blir grundig overholdt. Da kamuflasjemønstre var mest på moten her noen år siden ble det faktisk solgt rosa kamuflasjeting sånn at jentene kunne ta del i motedilla, de også.

Alt er plutselig separert og sortert etter kjønn. Og jeg sitter bare her og føler meg utafor, for jeg passet ikke engang inn i de relativt milde stereotypene vi hadde da jeg var barn, så jeg passer selvsagt ikke i de hele tatt inn i dagens mye strenger kjønnsstereotyper.

OK. Så jeg kan vel bare innrømme det. Jeg hater kjønnsstereotyper fordi jeg ikke ser bra ut i rosa. Jeg liker ikke å gå i høyhælte sko. Jeg liker ikke rysjer. Jeg tar meg ikke særlig ut i tiara. Glitter ser bare fjollete ut på meg, og jeg er overhode ikke interessert i prinsesser elle i å leke hus.

Og hvorfor iallverden skal jeg være nødt til å leve opp til disse nye kjønnsstereotypiene som ikke engang eksisterte da jeg ble født? Man kan jo ikke forvente at 40 år gamle kvinner forandrer seg over natta.
Så dette er min nye unnskyldning for å ikke passe inn; jeg ble født før de ble introdusert, og behøver derfor ikke møte disse fjollete nymotens standardene! Haha! Jeg er fri, og kan gjøre som jeg vil!

Det er da noen fordeler til å være født i 1969.

Twitter er visst død. Jeg er helt fortapt og vet ikke hva som foregår i verden mere.

Jeg kan ikke tro at jeg nettopp gidda å se alle 3 timene av denne miniserien som gikk på NBC..  elendig og irriterende skuespill, dårlig story og ikke noe særlig imponerende effekter  (etter å ha sett hva de får til med effekter i tv-filmer som Category 6 og 7 er denne filmen en spøk). Jeg hadde heller sett at NBC fornyet serien Life enn å kaste bort penger på denne tragiske filmen. Den eneste grunnen jeg fant til å se begge delene i denne “mini-serien” er den sexy politikvinnen Devon Williams spilt av Marisol Nichols som ironisk nok spilte i en episode av Life *ler*. #bringbacklife

Jeg gir denne filmen

(2/6 stjerner)

Nå er det ingen hemmelighet at jeg elsker katastrofefilmer.. for første gang fant jeg unntaket til dette fakta. Polar Opposites tar lavbudsjettfilm til et nytt nivå… Når tak raser sammen er alt av isopor… de 20 statistene i filmen er flinkere å spille døde enn skuespillerne er levende. Den eneste effekten i filmen ser ut som den er lånt fra en annen film. Historien er tynn og det eneste positive jeg så med filmen var den sjarmerende dama som jobba sammen med de der faktasamlergeekene…

Jeg gir denne filmen

(1/6 stjerner)

Denne filmen så litt morsom ut på reklamen, men filmen i seg selv er tragisk dårlig. De eneste pluss poengene med filmen er Christine Lakin og Danielle Harris (Hot Hot Hot)… men det hjelper da lite med eyecandy når filmen er så dårlig. Jeg er ganske stolt over at jeg gidda se hele filmen.

Jeg gir denne filmen

(2/6 stjerner)

Det er altså meg jeg mener. Og hvorfor? Vel, etter å syte om håret mitt som vokser for fort og å bestemme meg for at den beste hårstrategien nok er å la det vokse ut igjen, drar jeg til frisøren og får det klippet skikkelig kort.

For å gjøre vondt verre, bestemte jeg meg for å farge det knallrødt…

Jeg har helt håpløst hår. Det er stritt og tynt og kommer stort sett i en sånn kjedelig mørkebrun farge som lett kan forvirres med svart, bortsett fra enkelte hårstrå som for en eller annen merkelig grunn er platinablonde. I tillegg brekker det lett så det har for vane å se slitt og tufsete ut uansett hva jeg gjør med det.

Så kort hår høres egentlig ikke så dumt ut. Kort hår får ikke tid til å se slitt ut, man behøver ikke bekymre seg mye for å matche tidligere farge når man farger det og det er jo så lettstelt!

Joda.

De siste par årene har jeg hatt tilnærmet langt hår. Det var selvsagt en pest og plage som aldri så helt bra ut, trengte store mengder balsam, tok en evighet å tørke (nei, føner er ikke en god ide med håret mitt) og selv profesjonelle frisører hadde vanskeligheter med å få det farget jevnt.
Det eneste positive ved det lange håret var at når jeg ble lei av det, som var mesteparten av tiden, kunne jeg bare ha det i en hestehale og slippe å se det hele dagen.

En dag nevnte jeg til etpar damer på jobben at jeg tenkte på å klippe håret kort. De var litt betenkte med mente at jeg kom til å se bra ut med kort hår.
En kveld mumlet jeg noe lite pent om håret mitt innen hørevidde av Mannen i Mitt Liv, og han foreslo helt uoppfordret at jeg burde klippe håret kort.
I en telefonsamtale med en gammel venn nevnte jeg at jeg tenkte på å klippe håret kort, og han sa jeg hadde alltid sett best ut med kort hår.

Så da jeg slapp opp for hårstrikk en dag var det enkelt å bestemme seg for å gå til en frisør og få hele ruklet klippet av.

Og det så fint ut. Det forandret hele utseendet mitt, og det kan jo bare være positivt. For en hel uke, ja, kanskje to uker, så det fint ut. Så begynte det å stikke ut her og der, og se litt tufsete ut enkelte steder.

Jeg holdt ut en uke og en halv til, så gikk jeg tilbake til frisøren for å få det klippet igjen. Denne gangen ba jeg henne klippe det litt kortere.

For en uke eller to så det bra ut…

Jeg tror bare jeg skal la det gro ut igjen. Eller ta barberhøvelen fatt og kjøpe meg parykk.

En ting som slo meg når jeg så filmen der er… hva er det med jenter som skifter rett foran kompiser som om de ikke skulle vært der… Jeg har opplevd det samme flere ganger selv. Det er som man ikke eksisterer… Hei, jeg er i samme rommet som deg og du er nesten naken… halloooo… Jeg er gutt… Snakk om å bli småfornærma.

Bart got a room er en ganske så tragisk komedie… ikke særlig morsom og lett å kjenne seg igjen i.. spesielt for meg. Jeg ble bare mer og mer irritert på hovedpersonen… og såååå mange pinlige situasjoner (jeg bare måtte spøle over).

Jeg gir denne filmen

(3/6 stjerner)

Jeg er en stor fan av digitalt fotografi. Det har jeg vært helt siden teknologien kom så langt at man kunne ta brukbare bilder med digitale kameraer, og det er ganske lenge nå. Minst ti år.

Men. Jeg har nå måttet innrømme at det er endel store fordeler med film. Enorme fordeler, faktisk.
Og da mener jeg ikke bare at det er visse fordeler ved film når man har mennesker som er dumme nok til å tro at man kan partere harddisken uten å ta backup først gående løse i husholdningen. Neida! Idioter kan greie å hive bort film også, så det teller ikke.

Det er selvsagt oppbevaring jeg mener. Det er enkelt å oppbevare film. Hvis man kommer hjem fra laboratoriet med en fremkalt rull eller tjue og oppdager at man ikke har plass for flere i permen, og ikke flere skobokser man kan putte dem i inntil videre kan man bare la hele greia ligge på hylla i noen dager til man har ordnet med oppbevaringsplass.

Med digitale fotografier, derimot, finner man seg i skikkelig trøbbel hvis man kommer hjem med fulle minnekort og ingen plass igjen på harddisken. Man har da valget mellom å løpe ut og kjøpe flere/større harddisker, slette noe fra de gamle, eller bare la minnekortene ligge til man har gjort en eller flere av de forannevnte tingene. Man kan ikke legge fra seg digitale fotografier på salongbordet eller i nattbordskuffen og forvente at de ligger der og venter til man har tid til å finne skikkelig oppbevaringsplass for dem.
Vel, man kan selvsagt legge fra seg minnekortene, men da kan man ikke ta noen flere bilder for en stund. Og det går jo ikke!

Så ved å være en stor fan av digital fotografi har jeg gjort meg selv helt avhengig av å skaffe meg stadig flere og større harddisker. Hittil har jeg greid å være diskret, og har bestilt dem på internett sånn at jeg ikke behøver å se langerne i hvitøyet.
Men da jeg kom hjem søndag kveld ganske sent og oppdaget at jeg kun hadde 864MB igjen av den 250GB interne harddisken og at alle de 5 andre harddiskene mine også var fulle, brast det og jeg råkjørte ned til Best Buy sekunder før stengetid og nesten tryglet om å få kjøpe bare en eneste terabyte før de stenger kassa, da var det klart at bunnen var nådd.

Jeg vurderte å ringe en psykiater eller finne en avvenningsklinikk, men bestemte meg for at en stor ordre til OWC var en bedre idé…

Another Cinderella Story er definitivt ikke en dansefilm du bør vente deg stort ut av. Dansinga i filmen er forferdelig dårlig (skam deg hvem du enn er som koreograferte den). Jeg har sett værre skuespillerprestasjoner det må jeg innrømme og storyen var grei nok… men den lille dansinga som var var dypt skuffende. Ja, nå vet jeg dette er en film for 12 åringer eller de rundt den aldern… men den skal da være sebar for foreldre generasjonen også (huff, er jeg virkelig så gammel *sukk*). Om jeg skal gi filmen en pitteliten pluss så likte jeg dansinga med toveis speilet… men etter det så var det nedtur resten av filmen…

Jeg gir denne filmen

(2/6 stjerner)

Man har a- og b-filmer, men av og til så kan man komme over en c-film også, hvilket dette er. En C-film med b-film verdige kampscener. For filmen hadde faktisk noen få kule actionsekvenser og nok spenning til at jeg pinte meg gjennom hele filmen. Kamera arbeidet i denne filmen er ikke stort å skryte av… jeg hater når de løper med kamera i løpe scener… av og til var til og med bilde ute av fokus. For å toppe det hele av så var det forferdelig skuespill… talentløst. Action sekvensene er det som gjør filmen sebar… Jeg skjønner fremdeles ikke helt hvorfor jeg gidda se hele filmen.. Det kan ha noe med at det var en god del action. Forutsigbar… Samt ei dame jeg ikke helt skjønte vitsen med i filmen.. Vel, hu knerta en karakter jeg ikke kunne fordra så noe godt kom ut av henne.. regna med det var derfor hun var med i filmen *ler*

Jeg gir denne filmen

(2/6 stjerner)

Jau, dette var da ein reinspekka b-film det ska værra sekkert… Filmen har antakelig den værste og mest nytteløse sheriff jeg noengang har sett i en film. Noe som faktisk imponerte meg var noen av fighting sekvensene… det var faktisk en del kule slosse scener i filmen men forruten det så var helegreia talentløst… Greit nok den har en storyline og en del scener som er så dumme at man kan ikke la være å le men dette er definitivt ikke en film jeg ville kasta bort tid på å se om igjen… James Hong ser ut til å dukke opp overalt i sånne filmer :S

Jeg gir denne filmen

(2/6 stjerner)

Det er ei god stund siden jeg så en film med Dolph Lundgren nå så da var det vel på tide med en skikkelig b-film med masse pang pang og blod. Jau, filmen var akkurat like dårlig som jeg trodde den koms til å være… Forferdelig faktisk… Ikke en gang min store tv fikk filmen her til å se bra ut. Eneste pluss poengene med denne filmen er rett og slett ei søt dame og en happy ending… That’s it.

Jeg gir denne filmen

(2/6 stjerner)