jeg har en føkka døgnrytme for tida

det er greit å stå opp til lunsj i helgene, etter lange netter, men hver dag i ei heilt normal uke: not so much

og det er så rart hvordan hjernen fungerer, eller eventuelt velger å ikke fungere: du vet hva du ikke bør gjøre, men gjør det likevel, enda du tenker “dette er teit, dette er det motsatte av hva jeg burde gjøre nå” gjør du likevel det du vet at du ikke bør gjøre og du gjør det med overlegg, du er fullstendig klar over at du gjør noe teit, men det når ikke fram til den delen av hjernen din som bestemmer handlingene dine, du klarer ikke nå fram til deg selv

akkurat som om du har to tanker i hodet samtidig, som om det er en brist i kommunikasjonen; det har vært en ulykke på hjernestien, elektronkollisjon, eller det gnistrer for mye et sted, over en liten hump arrangeres det kolonnekjøring; alt kommer frem for sent

jeg gikk rett bak Kristopher Schau idag og pusta inn røyk fra røyken han holdt mellom den ene handa mens han trilla på sykkelen med den andre, eller kanskje det var han andre fyren som trilla sykkelen, kanskje var det hans røyk jeg pusta inn, mest sannsynlig en blanding av begges, to sigaretter i lårhøyde, eller kanskje tilsvarende hoftehøyde om jeg hadde stilt meg atmed. jeg følte meg nesten som en stalker, en som fulgte etter, kanskje fordi jeg allerede da begynte å formulere denne teksten som jeg akkurat har skrevet inn, der jeg går rett bak Kristopher Schau på vei til Tronsmo og føler meg som en stalker og tenker at jeg skal late som om jeg ikke vet at han skal til Tronsmo han også for å snakke om På vegne av venner og at det er derfor jeg er på vei til Tronsmo, for jeg vet hvem han er men han aner ikke hvem jeg er og det er noe rart med det der, å ha informasjon andre ikke har, å vite mer enn andre

noe ubehagelig nærmest, så jeg later litt sånn halvveis som at jeg ikke aner at det skjer noe på Tronsmo, at jeg bare tilfeldigvis er på tur dit for å se på bøker og andre fine ting, og jeg gjør det selv om det ikke har noe som helst å si, for noen andre enn meg selv, for han ser ikke bak og hadde vel neppe tenkt to ganger over det om han gjorde det heller

og det er litt som boka hans også, å gå i andre folks begravelser har ikke noe å si for dem, selv om man kanskje føler det sånn. det er noe man gjør for seg selv.

og når han sa at det ikke er noe som er riktig i denne verdenen, men mye som er feil, og at det at ingen er i en begravelse er feil, og at det riktignok kanskje var litt motstridende at han som ikke tror det er noe etter døden og at når den som dør ikke aner om noen er der eller ikke, hvorfor skulle det ha noe å si om han var i begravelsen eller ikke, hvorfor føltes det feil at ingen var der, når han sa disse tingene tenkte jeg på det; at en begravelse aldri egentlig er for den døde, men for de levende, de etterlatte, de pårørende.

alt vi gjør, gjør vi for oss selv.

Jeg har vært kritisk. Jeg har skrevet mange kritiske innlegg om bokbransjen. Det er bra å være kritisk. Det er enda bedre å være kritisk og foreslå noen konkrete forbedringer. Det har jeg prøvd på. Dette innlegget skal også peke på noe bra:

 Jeg kjøper mine bøker hos Tronsmo. Hvorfor det? Vel, som de selv skriver på hjemmesiden sin: På Tronsmo dunker du ikke hodet i reklameplakater eller snubler over stabler med bestselgere med en gang du kommer inn døra. Vi har ingen markedsavdeling som sitter og pønsker ut snedige salgskonsepter for å få folk til å ta med seg flere bøker enn de har lyst på. 

Tronsmo lar ikke forlagenes salgstall dominere hva de har i hyllene sine. Bøkene her er håndplukket med yrkesmessig stolthet og fagkunnskap. Derfor finner du en hel vegg med kritisk litteratur om globalisering, storpolitikk og nye og eldre politiske klassikere; en hel vegg der bøker om rock og hip hop, jazz og country står om hverandre; en svær avdeling med bøker om film, foto, design og grafitti; egne seksjoner med bøker av Charles Bukowski og amerikansk beat-litteratur; 15 hyllemeter med skjønnlitteratur fra Midt-Østen, Afrika, Asia og Latin-Amerika og enda fler med sakprosa på de samme områdene, og så videre… For ikke å glemme kjelleretasjen, fylt med kvalitetstegneserier. Har du lest noen gode tegneserieromaner i det siste? Da vil du ha flere. Tronsmo har dem. Og har du ikke oppdaget denne sjangeren ennå, – løp! Eller, du trenger ikke løpe heller. Tronsmo er kundevennlige nok til å fortelle hvilke trikker, nr. 10, 11 og 17, du kan ta, helt framtil døra.              

Hvert år gis det ut hundretusenvis av bøker. Bare i Norge kommer det årlig rundt 5000 bøker. Ikke lett å vite hvilke du skal velge. Tronsmo hjelper deg. Her finner du noen kvalifiserte anbefalinger.   

Jeg registrerer at Tronsmos anbefalinger inneholder mange bøker på engelsk. Ser man derimot på hva lista over det de selger mest av, altså en liste basert på hva superkundene, som Tronsmo kaller dem, leser, finner man at åtte av de ni nøkene på lista, er på norsk.

Og her hva noen supersuperkunder har sagt om Tronsmo:

Neil Gaiman: “One of the coolest bookshops in the world.”

Allen Ginsberg: “The best bookshop in the world.”

Jan Erik Vold:  “Det finnes bare en hip bokhandel i Norge.”

Her jeg sitter og jobber med studier, dag og natt, eight days a week, kan jeg ikke annet enn å si at jeg gleder meg til juleferien. Da skal jeg ta med meg kjæresten min til Oslo. Vi setter oss på trikken. Vi har god tid. Timesvis til å kikke på bøker hos Tronsmo. Etterpå: kaffe og kaker. 

Nei! Ikke tenke på det nå. Det er til å få tårer i øynene av. Tilbake til studier av sjanger som sosial handling.

vi vant grand prix, men det har jo alle fått med seg uansett. de første tolvpoengerne var vi ekstatiske, så dabba det litt av, og det hele gikk mer over til indignasjon over alle poeng under ti. kjente en viss tilfredsstillelse av å se sverige langt nede på lista med lusne 29 poeng mot våre 387, jeg mener, det var jo så passende, nasjonalhelga og alt, all den tid grunnlovsdagen var første skritt på vei til nasjonsfrihet og død over sildesalaten (som riktignok kom noen år etter grunnloven, men pytt pytt).

og det er virkelig enkelte ting jeg elsker med søttende mai. jeg elsker å feire søttende mai i oslo når det er fint vær og jeg kan snike meg inn i toget og vinke til kongen og dronninga og kronprinsen (er ikke så viktig å vinke til mette-marit, skal jeg være helt ærlig), jeg elsker å slappe av på parkgress, mens sola skinner og folk er glade; i bunader og dresser og finstas, og det løper pynta småbarn over alt, og russen trasker rundt og ser ut som døden er rett rundt hjørnet og jeg tenker “haha ingen flere dunkende russebusser hurraaa”, og jeg elsker trommene og korpsmusikken, marsjtakta og norge i rødt, hvitt og blått (og jeg er også, fordi bunaden henger i skapet hjemme, der oppe, nord for polarsirkelen hvor midnattsola har gjort sin entré nå, je crois). jeg elsker at jeg bare kan spasere bort til Blå og sitte ute ved elva og spise vårruller i sola, dra hjem og hente øl, komme til Kubaparken og møte folk og drikke øl og stemninga er festival, bare enda bedre, for det er nasjonaldagen og alle som er ute på nasjonaldagen (i alle fall i Kubaparken) er glade og fornøyde og sprer god stemning. og jeg suger opp hver eneste lille flik.

helt til jeg er full. nå er jeg full. post-grand-prix-seier- og søttende-mai-blues. oslo var dekka av skyer og regn i dag. grått vær, slapp stemning. blåmandag. mot bedre vitende tok jeg turen innom Tronsmo og så litt i et av de små diktheftene fra Flamme forlag, det jeg har lyst til å kjøpe men ikke helt klarer å kjøpe likevel, for det er så trist. det er sånn jeg kunne skrevet selv, tror jeg, hadde det vært meg. og en gang blir det meg, det er vel kanskje derfor jeg ikke helt klarer å kjøpe den for å ha den liggende lett tilgjengelig, fordi den tanken; en dag er det meg, den er en fryktinngytende stormsky jeg helst vil ignorere så lenge jeg kan. vi vil vel alle det?

(og når det er sagt, vil jeg fortelle deg at jeg ser spøkelsene dine over alt i denne byen, så mange som går rundt og ser ut som deg, ser skikkelig ut som deg, yngre, eldre, alt du var, alt du aldri ble, og aldri visste jeg at så mange kunne se så like ut, og om noen hadde fortalt meg det ville jeg ikke trodd på det uansett. jeg tar meg selv i å stirre akkurat litt for lenge, akkurat litt for intenst, litt for forbausa. det hele er så rart. du har brødre du aldri visste om. bety det at jeg har levende søstre vandrende omkring, refleksjoner av meg som ikke er meg og ikke er i nærheten av å være meg, men som likevel er? slektskap uten blod. har vi alle?)

*from “22 Tattoo Ideas” by Kurt Wolfgang

I’ve always loved comics and there are always thousands shots to know them more. One time I went to an annual book sale at Tronsmo, my favourite book store in Oslo. This sale has always attracted many bookworms like me, since it has a lot of cool and cheap goods! It’s like a heaven on earth. Or like a combination of pasta and bacon. Yummy.

Anyhow. I found some collectible old series of Mome, “a quarterly anthology showcasing the best new talent of this decade’s rising cartoon generation,” as quoted from its publisher website, Fantagraphics Books Inc. Man, I dig them! Without further scrutiny, I brought them home along with other books and comics, which I’m not going to talk for now.

I’ve never known so many new young cartoonists before and Mome gives this kind of knowledge. Along with various interesting works from different contributors, it also provides an interview with one of the artistes in each edition. This series also has sort of semi-fixed crew of contributors e.g. Sophie Crumb (she produced Enid’s notebook in the movie Ghost World) and Tom Kaczynski, and always superbly designed by Jordan Crane.

Since recently I’ve been so busy with some calamitous exams, I only have the chance to read the comics in the toilet. For your information, the newest edition of Mome is Vol. 12 – Fall 2008, which I haven’t possessed and perhaps, for now is the best situation.

Click here for a preview slideshow on Flickr!

Jeg trodde Push ville sitte i et hjørne og skule. Signere bøkene sine motvillig. Nekte oss å ta bilder av ham. Kanskje nekte oss å kjøpe bøker også, som da han gikk rundt på vernissagen i Oslo Kunstforening for en måned siden ikledd ei egenprodusert t-skjorte hvor det sto «ikke kjøp Puswagner», denne rørende feilstavinga vi har tøyset med siden. Søte lille pus-wagner, liksom, det yndige vraket, forvirra etter årevis med dopbruk, usikker på hvem som er venn og hvem som er fiende, dop-paranoid. Han føler seg lurt av sin tidligere mesen som overtok bildene da han selv var som lengst nede, oppbevarte dem trygt i ti år, men nå vil selge dem, vel og merke til inntekt for Pushwagner selv, men han er likevel bitter og sinna, fordi kontrollen over når og hva som skal selges burde være hans og bare hans, dessuten mener han bildene ble urettmessig overtatt i 1998. Med andre ord: ei suppe.

Men idag er det boksignering på Tronsmo. Det er to enorme køer: én som bukter seg i to store kvadrater gjennom butikken fram til kassa, med vegger og reoler som stive sperretau, og én annen utenfor, fra døra langs fortauet og inn gjennom portrommet, rundt hele bakgården til bordet hvor Pushwagner ikke sitter, men står, hopper, løper, danser, skjærer grimaser og tegner med sprittusj, mest i bøkene, men også på folkene som rekker dem fram, tegner på panner og armer og hender og klær, alt som er hvitt nok, og folk finner seg i det, rusler takknemlig flirende fra bordet med grønne, svarte, røde og blå tusjstreker i ansiktet og på kroppen.

Sankt Push har landet. Det var Tommy Olsson som først kalte ham det, i en anmeldelse av vårens utstilling i Morgenbladet. Kanskje på grunn av lidelsene, eksentrisiteten og den eksploderende berømmelsen, men også fordi han av utseende minner om en hellig mann, og i førti år har vært forut for sin tid, har nærmet seg forutanelsen og det mystiske klarsynet. I bakgården på Tronsmo får jeg liknende assossiasjoner: en beinete guru, en forklaret sjel i en herjet kropp, den skjelettaktige skikkelsen med den merkelige vitaliteten, som ingen omkring ham helt kan beregne eller tolke. Jeg står i signeringskøen sammen med Streck, som seinere låner pennen min og klorer ned en tegning:

Pushwagner tegnet av Streck (Tor-Bjørn Adelgren). Foto: Oda Bhar.

Boka som slippes idag er en grafisk roman kalt Soft City. Pushwagner begynte på den i 1968 og avsluttet arbeidet i 1976, men tegningene har aldri før vært publisert. På baksida av permen står det at kofferten med originalene forsvant og var borte i mer enn tjue år, før den dukket opp igjen i Oslo i 2002. Det er slike historier som skaper myten om Pushwagner. Løse brokker av informasjon som reiser flere spørsmål enn de besvarer. Hvordan forsvant tegningene? Hvorfor «dukket de opp igjen»? Hvem oppbevarte dem i mellomtida? Hadde Pushwagner selv forlagt dem, og kom endelig på hvor de befant seg, eller ventet noen andre på et bedre marked for å selge dem?

Soft City er det første anslaget til en tematikk omkring urbanisme og ensomhet. Det begynte da Pushwagner i 1968 ble kjent med forfatteren Axel Jensen, som var på utkikk etter en tegner. Han var allerede berømt, men ønsket å sprenge den borgerlige forfatterrollen ved å ta i bruk det visuelle. De to gikk i gang med å utvikle et tegneseriemanus, og samarbeidet intenst de neste par årene. Navnet Soft City er et spark til reklamebransjen, som klistret moteordet «soft» på alt mulig for å inngi en illusjon av lykke. For Pushwagner og Axel Jensen ble det «softe» selve symbolet på et fremmedgjørende forbrukssamfunn.

Hariton Pushwagner heter egentlig Terje Brofoss, men valgte seg et nytt navn i hippietida. Hariton står for Hare Krishna, og Pushwagner for supermarkedenes trillevogner, noe som selvfølgelig er enda et spark til konsumsamfunnet. Jeg fikk vite dette foran et bilde i Oslo Kunstforening for en måned siden. Serien En dag i familien Manns liv er en videreutvikling av motivene fra Soft City, og ble malt mot slutten av 1970-tallet. Bildet Music viser en uendelig rekke kvinner i et tverrskåret varehus, en klaustrofobisk maurtue av trillevognskonsum.

Bildene i Oslo Kunstforening var enda mer fantastiske og skremmende enn skissene i bilderomanen. De gjentatte figurene i rosa, hvitt, svart og grått, satt sammen i komplekse mønstre, som pop artens sjablonger. Samtidig er streken dirrende nervøs, noe som motvirker det maskinaktige inntrykket. Omrisset på bilene har elegante kurver som minner om planteornamentene i jugendstilen. Individene forvandles til identiske dresser, men kan skilles fra hverandre gjennom små glimt av liv, som blikkenes retning.

Pushwagners tema er dagliglivet på jobben og hjemme. Vi ser fedrene vinke mot familien bak hundrevis av identiske vinduer i høyhuset. På vei til jobben fylles gatene mellom skyskraperne med horder av biler, og mødrene marsjerer taktfast med barna ved siden av seg, lik hunder i bånd.

Etter arbeidstid det bedøvende familielivet: mann og kone i hver sin tv-stol, eller med hver sin pille på sengekanten. Eneste kontrast er den lille babyen bak gitter i lekegrinda, med store øyne som ennå ikke er blitt sløvet. Jeg elsker disse bildene, og grøsser av dem. Helst ville jeg ha limt alle inn, men det blir for mye. Istedet har jeg lagd ei flickr-mappe.

Da Pushwagner stilte ut En dag i familien Manns liv for første gang i 1980 ble bildene misforstått. Folk trodde han gjorde narr av arbeiderne, når det han ville var å vise at vi alle er gisler. Idag er misforståelsen vanskelig å forestille seg. Samfunnskritikken virker åpenbar og skremmende aktuell. Det er neppe tilfeldig at det store gjennombruddet hans kommer nå, hvor overforbruket er blitt allemannseie og det nærmest tas for gitt at også individet er en vare (arbeidskraft, målgruppe, profilering).

I bakgården på Tronsmo er det alle mulige folk: unge og gamle, fattige og rike, kunst- og tegneserieinteresserte. Ukjente serieskapere står og henger, jeg hører minst én forhandle med redaktøren sin om utgivelse over et knekkebrød med sild. Christopher Nielsen (ovenfor) kommer fram og rister hånda til Push, som kvitterer ved å sleike ham på kinnet. Uberegneligheten til Push gjør at det ikke blir kjedelig å stå i kø, det eneste som bekymrer meg er hvor lenge han vil gidde å signere. Mange kjøper bunker av bøker, kanskje årets julegaver eller bestikkelser til venner og kjente. Allerede nå slenger Push bøkene fra seg som frisbees, hvis eieren ikke griper dem lynraskt farer de tvers over bordet og ned på bakken straks navnetrekket er på plass.

Noen meter foran meg står ei jente som har noe ved seg, og det faller meg inn at Push kommer til å like henne. Når hun står for tur går jeg fram, og ganske riktig, Push lyser opp og flørter vilt med henne, før noen kan blunke blir hun knappet opp og den hvite bhen dristig signert.

Det er skrevet mye bra om Pushwagner i det siste, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har turt å prøve selv. Jeg har lest og lest, og vil skrive alt fine de andre har skrevet, metaforene og de briljante analysene, illustrert med sjelfulle bilder av portrettfotografer. Men det er stygt å stjele, og det finnes ikke plass, så jeg anbefaler at du leser mer et annet sted. Noen tips:

1. «Byens klaustrofobiske trengsel» av Mona Pahle Bjerke i NRK. Kortfattet anmeldelse av utstillingen Hello Everybody, med glitrende formuleringer: «Bildene skildrer hvordan det fremmedgjorte gjennomsnittsmenneske lever sitt ordinære og meningsfattige liv i ensomhet i byens klaustrofobiske trengsel.»
2. «Fremtiden i ruter» av Petter Mejlænder i Aftenposten, en av disse riksmålsbiografene som er litt for glad i svulstige adjektiver, men han virker kunnskapsrik og har intervjuet Push grundig for en kommende biografi. Artikkelen er illustrert med noe så sjeldent som et nydelig portrettbilde av Push uten solbriller.
3. Tommy Olssons anmeldelser av Pushwagners siste to utstillinger i Oslo: «The Pusher» fra 2006 og «Sankt Push» fra 2008 (i Morgenbladet, den siste bare tilgjengelig for abonnenter). Dette er Tommy Olsson på sitt beste, to personlige tekster med sår og tøff undertone.
4. «Gjennombrudd 40 år etter» av Mona Larsen i Dagsavisen, hvor Push snakker varmt om Axel Jensen og blir rørt til tårer fordi det overvelder ham å endelig få anerkjennelse.

Du kan også ta en tur til Blå og kikke på veggmaleriene i Ingens gate, hvor en eller annet har malt et street art-portrett av Push (hvis noen kjenner til hvem, så vil jeg gjerne vite det!) Du kan også se flere bilder fra Tronsmo i ei annen flickr-mappe jeg har laget. Og selvfølgelig bør du kjøpe boka til Push. Soft City er utgitt på No Comprendo Press, og er et røverkjøp for bare kr 240!

Det begynner å regne, og jazzorkesteret trekker under tak. En stor parasoll blir skjøvet bort til signeringsbordet for å holde Push tørr, men han bryr seg ikke, danser bare videre, tøyser og tuller, og nå er det endelig vår egen tur. Vi kommer rett etter en mann med en kartong full av bøker, så Push er forståelig nok litt lei akkurat nå, og når Streck ber ham skrive en personlig hilsen trår jenta fra bokhandelen til og sier nei. Men Push skriver navnet sitt, med tusj og enorme bokstaver, og vi kan gå hjem med hver vår signerte bok.

Alle foto: Oda Bhar. Tegnet portrett av Pushwagner: Streck.