I have to admit I don’t know too much about Finnish fashion, but Ivana Helsinki has been around a while – 11 years to be exact. The SS2010 collection is aptly named Leaving Circus and those influences were pretty evident what with the big polkadot prints and clown cone hats. My favourite pieces were the geometric horse-print dresses though! Need, not want… Also, I am seriously thinking that panda eyes á la Hank von Hell of Turbonegro might not be such a bad idea after all?!

Since the first decade of the third millennium is all but over, I have decided to not look back in anger, but in loving memory of the decade that was. The decade of my student years, my art school years, my london years, my single years, my moving back to oslo years…. many different kinds of years and many nostalgic moments to remember…

1: The White Heat Years

Around the time I was a student, this London club was run by my friends; the djs, the people at the door, the people flyering and the bookers were all room mates, boyfriends of room mates, room mates of boyfriends of room mates etc. When it first started White Heat was at a club in Old Burlington St, and it’s still going strong but has been at Madame JoJo’s a good many years. The soundtrack of White Heat were things like Simian Mobile Disco, Kate Bush, Radio 4, New Order, The Rapture, Le Tigre, Chicks on Speed etc etc, and it was an amazing place to dress up and go to on a tuesday night. White Heat has seen its fair share of broken hearts, broken glasses and broken skulls, this is also where my boyfriend first tried to kiss me and got a mouth full of hair, and where I first let him kiss me properly…

2: The Roskilde Years

Whilst I was living in London I also made sure I came back to Scandinavia every summer for the Roskilde Festival, which in my mind is the best music festival there is. This is where Dytastic and I first cemented our friendship, in fact I think we bonded over a rather spectacular Black Rebel Motorcycle Club concert, which I still rate as perhaps one of the best ever concert experiences. One year we went to 23 brilliant concerts in 4 days, another year we left a day early because the constant rain was a serious buzzkill. But over the 3 or 4 years we went to Roskilde together we experienced about 90% of the best concerts we will probably every see in our lives, like Yeah Yeah Yeahs, Erol Alkan, Chemical Brothers, New Order (good to see, but a bit like watching your dad dance), Iggy Pop, Pet Shop Boys (all the way from our tent), Turboneger (several times), Eighties Matchbox B-line Disaster, Interpol, Chicks on Speed, Electric Eel Shock, Metallica, Björk, White Stripes, Gotan Project, TV on the Radio, Mew, Morrissey, Radio 4 and The Raveonettes. But one very serious disappointment was when David Bowie was the main attraction, but he had a heart attack so they replaced him with Slipknot.

3: The Trash Years

Now legendary club night Trash (at The End) on a monday night was my first real clubbing experience that involved serious fashion considerations before leaving the house. This is where I first saw the Yeah Yeah Yeahs, back in 2002 (no really…), when they had just released their first EP, and it must have been one of their very first shows in London. I remember standing right at the front with my friend, and Karen O’s designer/stylist was standing next to us screaming “Do it for New York, baby!”. It was unlike anything we’d ever seen before. At the helm of Trash was Erol Alkan, resident dj, and now super producer. They also had people working/hanging at the door there called things like Swastika Pete, Wade (who had his own festival called Wade Fest) and the infamous Phil. The ladies’ room there was probably the most fashionable place in town.

4: The The Years

Remember when all the bands you were into had the very fashionable three letter prefix “the”? Everyone was in a band, and every band was an indie band. Every member in that band also had long, unkempt hair, converse, skinny jeans and vintage leather jackets. I listened to bands like The Coral, The Strokes, The Libertines, The Music, The Cooper Temple Clause, The Datsuns, The Stills, The Darkness, The Dandy Warhols, The Flaming Lips, The Rogers Sisters, The White Stripes, The Cure, The Smiths… basically anything with “the” in front.

5: The Silent Years

Right about when I moved in with the boyfriend, started working and moved to the suburbs I stopped exploring new music for a few years. Those years were spent in good company with some old favourites like The Smiths, Interpol, Johnny Cash and Yeah Yeah Yeahs, along with some new discoveries via the boyfriend, such as Low and Cat Power.

6: The “I Didn’t Know I Liked That” Years

When you live with a man who has a very serious vinyl record collection, is a music journalist, producer, recording artist and dj, you’re bound to feel like you have made some silly music decisions in the past (and perhaps goes a long way to explaining The Silent Years). For instance, I was convinced that I didn’t care for Duran Duran. I was wrong. I didn’t think I liked Yo La Tengo either. And I didn’t know I would like Neil Young, Vashti Bunyan, the Fairport Convention, Depeche Mode, Tears for Fears, Mercury Rev etc etc. In fact this part of my life is still very much a work in progress. Sometimes it takes some outside intervention to realise that you actually do like that stuff. Sometimes, like in the case of Pink Floyd, I am still unconvinced.

7: The Plingy-Plongy Years

Another aspect of living with someone with a very diverse record collection is the Plingy Plongy music that gets played around the house. Mostly this gets played when I’m away, but every now and again something slips through the net. I have often found myself saying out loud, rather than in my head as planned, “what is this weird shit you’re playing”? That can sometimes sound a bit harsh and judgemental, granted, but it’s hard for an indie girl at heart to get to grips with terms like “noise”, “contemporary”, “grindie”, “dubstep” (though I know that is supposed to be cool), “art metal” etc. Isn’t it all just a bit like white noise? Well, no, as it turns out. Plingy Plongy music that I like include Aphex Twin and Fuck Buttons, just don’t ask me to name any more. I have even been to ATP if that ups my cool points (never seen so many bespectacled anoraked pale boys in my life). Pling it on.

8: The Electronic Years

After spending most of the decade in a indie rock mood, suddenly I could feel myself wanting to D.A.N.C.E. when I was out. Electro was seriously sneaking into my life and all of the sudden I was all about the remixes. 2manydjs started the ball rolling for me, and was soon picked up by Sebastian, Justice, Uffie, Klaxons, The Knife, M.I.A, Santigold, La Roux, Annie, MGMT, Daft Punk, Kraftwerk and LCD Soundsystem etc. I guess this is a bit of an ongoing phase too, because I still want to D.A.N.C.E.!

9: The Oslo Years

The Oslo Years have been intermittent with all the other years, but since moving back here full time I have had some good times. Highlights include 2manydjs and Santigold at Oslo Live, La Roux at Blå (only 200 people in the room – amazing), the Spasibar years (miss it) and some fierce and intensely competitive music quizzes with the girls.

10: The Underworld Years

At the very very start of the decade I was a new metal girl, for my sins. I used to go to a club in Camden called the Underworld and mosh. I was into stuff like Limp Bizkit, Linkin Park, Blink 182, Muse, Foo Fighters and god knows what else. I went to a Foo Fighters concert with my friend Kasia, and I was so excited to go that I only put one sock on. So with one sockless foot I ended up in the moshpit, getting dragged out by security twice. Awsome! I also got headbutted at a Limp Bizkit concert once. Nice. Glad that phase is over.

Bad Mongo
Norsk forbund for utviklingshemmede reagerer på at tre utviklingshemmede var uønsket på restauranten Mandarinen i Bergen. Har sakset noen gode innlegg fra debatten på TV2.no, som jeg gjengir her da jeg synes disse gir et mer utfyllende bilde av hendelsen enn det som blir gjengitt i mediene, men først vil jeg gjerne legge til at Turboneger oppsummerer denne debatten på en ypperlig måte:

Ei forklaring – Gefi
Det det her dreier seg om er at miljøarbeider Monica Gjetli ikke gjorde jobben sin. Det var nemlig ikke snakk om «sikling». De spyttet rundt seg på bord, mat, og gulv. I disse dager da alle er så redde for svineinfluensa er det vel ikke rart at folk reagerer. Monica Gjetli på sin side syntes dette var helt greit. En resturant har et ansvar ovenfor kunder å holde smittefare på et akseptabelt minimum, og ha hygieniske forhold som gjenspeiler dette. Hvorfor tror Monica Gjetli at hele verden skal stoppe opp for henne, og hennes jobb? Hun har jo et visst annsvar ovenfor medmennesker, og samfunnet hun også. Selvfølgelig har alle rett til alt, det er jo åpenbart, men man prøver i det minste å begrense innvirkningen på andre. De psykisk utviklingshemmede, og miljøarbeiderne fra omsorgssenteret Christiegården går på denne resuranten jevnlig, og de blir hverken sjikanert eller kastet ut. Det var etter gjentatte hint fra resturantens ansatte at Sally snakket med Monica, og prøvde med den flåsete utalelsen å få miljøarbeideren til å reagere å ta litt annsvar. Men dog. Monica tok helt av, og dro derifra, uten at hun hadde blitt kastet ut. For det er nemlig ikke riktig at de ble kastet ut. Det var bare Monica som overreagerte, istedet for å prøve å forklare, opplyse, og komme til ei løsning. Sally er nemlig ikke urimlig på noen måte. Og vær så snill å hold dere for gode til å si «…kom deg hjem der du kommer fra…». Det er et lavmål som vi ikke trenger i en slik diskusjon. Sally har nemlig bodd i Norge i over 20 år. Hun snakker flytende norsk, har norske venner, går på fjellet om vinteren, og i skjergården om sommeren, og vet godt hvordan det fungerer her. Den uheldige uttalelsen hennes var en del av samtalen hun prøvde å ha med miljøarbeideren for å få henne til å forstå at hun måtte ta litt annsvar. At den ble gjentar den for BA er ikke noe annet enn en faktaopplysning. Men resten av intervjuet BA gjorde er ikke nevnt med et ord. Hele episoden grunnet nemlig i hygiene, hensyn til øvrige kunder, og om å ta litt ansvar. Ihvertfall late som man prøver å ta litt ansvar om ikke mindre. Men en løsning ble aldri diskutert før Monica gikk av hengslene. Det hele var kun en fillesak som kunne blitt blitt løst på et blunk, men noen liker å skape storm i et vannglass.

Jeg beklager…. – zondaar
….men jeg syns det er veldig ubehagelig når jeg skal spise ute og det sitter en å roper, hoier og spruter mat ut av munnen sin.. Det vil ikke si at jeg ikke mener utviklingshemmede skal spise ute, men jeg forbeholder meg retten til å si at jeg syns slike situasjoner er ubehagelige på samme linje som enkelte menn syns det er ubehagelig med ammende mødre på restaurant.

Denne skulle egentlig vært publisert i anledning Slash’ Las Vegas-feiring/låveshow på Quart tidligere i sommer, men allikevel. Det er alltid relevant med en påminner om gudestatusen til Ozzy Osbourne.

(Denne saken ble opprinnelig skrevet i Dagsavisen, i anledning TVNorge-premieren av The Osbournes.)

Han klarer ikke å programmere fjernkontrollen og TV 2 kaller ham b-kjendis. Med The Osbournes på tv-skjermen er det lett å glemme at Ozzy Osbourne revolusjonerte rocken med Black Sabbath.

Siste mandag i oktober: TVNorge har invitert journalister og deltakere i Muldvarpen og 71 grader nord til premiere på første episode av realityserien The Osbournes - om tungrockeren Ozzy Osbourne og hans familie. Det deles ut gensere, serveres kyllingvinger og du kan avbildes med Ozzy-parykk og solbriller eller få en juksetatovering. Men hvor ble det av musikken?

Da Black Sabbaths “Iron Man” endelig kommer forsiktig i bakgrunnen begynner jeg instinktivt å vugge hodet sakte i takt. Det er da min borddame fra Muldvarpen forferdet utbryter:

- Du liker sånn musikk, du!

B-kjendis
The Osbournes har gjort Ozzy Osbourne til tabloidkjendis, en som er mer kjent som tåkete og tatovert familiefar enn musiker.

“Amerikansk tv har hatt realitysuksess med b-kjendiser som Ozzy Osbourne”, sa Vegard Normann i TV 2s Absolutt Underholdning – og kanalen er ikke den eneste som har glemt at dagens rock ikke hadde vært den samme uten Black Sabbath. Men Norges rockere har ikke glemt.

- Jeg ble helt satt ut da TV 2 kalte Ozzy b-kjendis. Vi snakker jo om en av verdens mest kjente og viktigste musikere de siste 30 årene. Jeg synes The Osbournes er helt absurd, et freakshow og påfunn fra kona som har ham i et jerngrep. Et jerngrep som kommer til å følge Ozzy i graven, mener Sigurd Wongraven i Satyricon.

Han er ikke alene i kritikken av Sharon Osbourne, den beinharde forretningskvinnen som har solgt familiens liv til MTV for over fem millioner dollar. I The Osbournes blir hennes ektemann framstilt som en mumlende, bannende og skjelvende 54-åring sterkt preget av tiårs rusmisbruk. Men Thomas Felberg, vokalist i sterkt Black Sabbath-inspirerte WE, ser intet problem med det.

- Jeg har ikke noe mot The Osbournes; Ozzy begynner å bli gammel og trenger penger. Men som rocker var han hevet over kjendisstatus, og det er litt trist at pengegriske konemanagere drar han ned til kjendisnivå. Kjøp heller Black Sabbath-platene Paranoid og Master of Reality framfor å se serien, men selvfølgelig er det bare fett om noen Britney Spears-fans korrumperes til Sabbath-fans som følge av serien.

Tegneseriefigur
Jens Fredrik Ryland i black metal-bandet Borknagar ble faktisk positivt overrasket over Ozzy i The Osbournes.

- Jeg har ikke helt klart å bestemme meg for hva jeg synes om serien, men jeg ble positivt overrasket over at Ozzy er så oppegående. Jeg trodde det sto verre til. Dessuten får han jo så ufattelig mye mer PR nå enn da han var soloartist. Så serien er nok et nødvendig onde.

Black Sabbath har faktisk aldri vært oppløst, selv om de burde ha vært det flere ganger. Bandet snublet seg gjennom 1980- og 90-tallet med gitarist Tony Iommi som eneste faste medlem, men det er deres sju album fra første halvdel av 1970-tallet som fortsatt gir gjenlyd i platestudioer verden over. Vi ringte til to band som nettopp har kjent ånden av Black Sabbath i studio.

- Vi legger akkurat strykere på den nye Turboneger-plata, så nå er det litt Metallica-stemning her. Men jeg snakker gjerne om Black Sabbath. Ring litt senere, sier Turbo-gitarist og “euroboy” Knut Schreiner.

Vi ringer Anders Gjesti i El Caco, som nettopp er ferdig med sitt andre album, i mellomtiden.

- Ozzy blir mer tegneseriefigur enn han fortjener å være i The Osbournes, men det endrer neppe på synet fansen har på Black Sabbath. De som ikke kjenner Ozzy fra før, får nok et forvridd syn på hvem han er, for musikken spiller ingen viktig rolle, og det er umulig å forstå hvor ekstrem og nyskapende musikken var tidlig på 70-tallet. I dag står Ozzy mest fram som en tulling som går rundt og rører på tv, synes Gjesti.

Tungrock
Sammen med Led Zeppelin har Black Sabbath fått æren for å finne opp tungrocken. Men Sabbaths rendyrkede mørke, tyngde og monotoni falt ikke i god jord hos kritikerne.

- Sabbath var inspirert av Pretty Things, Led Zeppelin og blues, men det hele ble filtrert gjennom deres arbeiderklassebakgrunn fra Birmingham. Og likbleke engelskmenn med fett hår og bacon i hånda skaper ikke munter musikk; de lager paranoid, primitiv og skremmende musikk som skremte kritikere som var vant til idealisme, hippier og regnet rock som kunst. Black Sabbath var noe nytt, et band som ga faen, minner WE-Thomas oss på.

I mellomtiden er Turboneger blitt ferdig med strykerne.

- Det ble faktisk mer Black Sabbath enn Metallica. Den nye Turboneger-plata ligger faktisk et sted mellom Black Sabbath og Black Flag, røper Knut Schreiner.

Han understreker også hvor viktig Black Sabbaths arbeiderklassebakgrunn var for musikken de skapte.

- Black Sabbath klarer bedre enn noen å uttrykke narvervibben, mener Schreiner, og viser til Christopher Nielsens tegneserier om drabantbyungdom i Oslo på 70-tallet.

- Dette handler om negative arbeiderklassetenåringer fra forstedene, som lager musikk med en utrolig grå og trist melankoli i bunn. Det er nitrist, regntung forstadsmelankoli – hvit blues, og det er fascinerende hvordan Ozzy fortsatt er den ultimate åttendeklassingen i The Osbournes. Han er den slemme gutten på bakerste benk som samtidig sjarmerer lærerinnen og er alles kompis.

I motsetning til band som The Beatles og The Rolling Stones ble Black Sabbath hatet av kritikerne i samtiden, blant annet fordi det rendyrket sitt uttrykk – og dermed sto i motsetning til sjangerblandingen til Stones og Beatles. Schreiner er ikke overrasket.

- Helt siden Black Sabbath nærmest oppfant sjangeren er heavy metal blitt sett på som dum musikk, den er ikke “arty” og har enkle tekster. Slik er det fortsatt, bare se på numetal og kritikernes forakt mot den. Men Sabbath er musikalsk genialitet, og Ozzy er et hardrockgeni. Selv om mannen ikke klarer å holde styr på et akvarium i voksen alder, er jeg helt sikker på at det ligger jævla mye jobb og kjærlighet bak det han har gjort.

Hva betyr Black Sabbath for deg?

Anders Gjesti, El Caco
- Utrolig mye, bandet ga ut flere klassiske skiver som ingen kommer utenom dersom du spiller rock i dag. Bare Paranoid har formet mye av rocken i dag, og låtene har nok sneket seg inn i underbevisstheten til band som låner mer fra Black Sabbath enn de tror selv. Vi har akkurat vært i studio, og selv 30 år etter har vi problemer med å skape en så fet lyd som de fikk til da.

Thomas Felberg, WE
- Det var et ekstremt viktig band som skapte en helt unik sound, som i dag er for heavyrock-abc å regne. For alle som driver med heavyrock er å høre på Black Sabbath en like naturlig del av hverdagen som å drikke melk og spise knekkebrød.

Ole Petter Andreassen, The Cumshots/Black Debbath/Thulsa Doom
- Black Sabbath er et av heavy metals tre store – sammen med Judas Priest og Led Zeppelin. De hørte den første Zeppelin-skiva, og spilte bare enda tyngre og mørkere blues. Sabbath har mye av æren for dagens stonerrock, heavy metal, black metal – all hardrock.

Jens Fredrik Ryland, Borknagar
- En blir stadig påmint om hvor viktig Black Sabbath, som når du hører Fu Manchu, Kyuss, Queens Of The Stone Age eller Audioslave – de har alle sugerør ned i koppen som heter Black Sabbath. Jeg jobber en del som dj, og merker at der folk er lei heavy fra 1980-tallet, er Black Sabbath et band som bestandig har vært der og som folk aldri blir lei.

Knut Schreiner, Turboneger/Euroboys
- Black Sabbath er sikkert et av de fem viktigste bandene i rockehistorien, og Turboneger har vel egentlig alltid vært inspirert av Sabbath – og den nye Turboneger-plata vil nok ligge et sted mellom Black Sabbath og Black Flag. Som gitarist er jeg veldig fascinert av den doble lyden Tony Iommi klarte å skape, et studiotriks jeg har klart å finne ut av – men som jeg ikke vil røpe.

Sigurd Wongraven, Satyricon
- Det er vanskelig å finne ord. De er “the bread and butter”, det hard rock handler om. Black metal, streit heavy, hardcore, numetal, stonerrock – det ville ikke eksistert i dag uten Black Sabbath. Tony Iommi definerte tungrock med sine feite gitarer og den slepende måten han spiller på, mens Ozzy hadde en særpreget sangstemme jeg alltid har likt.

Har nå tatt bildene ut av mobilen og inn på  pc’n
Glemte å kjøpe batteri til kamera mitt, så alt er tatt med dårlig mobilkamera men men.. bilder er bilder

Scum De La Norvege

Scum De La Norvege

og Laffen i bar overkropp

En kjempekul gutt som virkelig rocka med

Turboneger

Howl

Howl

The Australian Pink Floyd Show

The Australian Pink Floyd Show

Susperia

Susperia

Helikopter

Fryktelig irriterende

Janove Ottesen

Kaizers Orchestra

Var på konsert med Megaherz også. Kjempebra konsert!!
Men bildene ble rett og slett for dårlige..

Husk batterier til neste år!

I dag er første dag på Steinkjerfestivalen !! Og jeg gleder meg så mye.. sitter hos svigers nå. Har endelig normalt nett. Deilig!

Skattepengene kom endelig i morrest, så bilettene er kjøpt og jeg venter på at kjæresten skal våkne

I dag skal vi første se

Scum

Turboneger

Howl

Fredag var det konsert med Turboneger på Bergerbanen, og det var bra og det var god stemning. Oppvarmingsbandet Delvoid var forresten også ganske bra. Og så var det litt morsomt å stå helt foran sammen med Anine, Guro og Julie . Ehe. Tenkte å legge ut noen bilder bare, men jeg må bare si at visse personer, helst medlemmer av Turbojugend, Turbonegers meget fine fanklubb, er mennesker som kanskje er litt ivrige og ikke har noe i mot å presse diverse knær og albuer i alle rundt seg. Og da mener jeg dytte albuer opp i fjeset på de ved siden av (meg) og presse mest mulig. Men bortsett fra det så var det bra ! Jeg må forresten nevne det at det ikke var så altfor lett å ta bra, skarpe bilder med svette, hoppende, skrikende folk rundt seg.Eh ja.

 Dette nederste bildet er, hvis noen lurer, gruppebilde av diverse turbojugender. Jeg bare fikk ikke helt bilde stort, så det synes ikke så godt. Jejaj.

————————————————————————————————————–

På søndag var det so long party for Lea på Hellviktangen, med kake og grilling og bare kos. Det var utrolig koselig, selvom det er litt trist at snart drar alle som skal på utveksling. Men detvar koselig!

Anine er den søteste i hele verden!!!

——————————————————————————————————————–

Ettersom dette er en reiseblogg, så kan jeg jo nevne at jeg var på Rotary-møte på lørdag. Og det var jo spennende og lærerikt og informativt. Heh, en som hadde vært et år i Japan, adde hatt det kjempebra, men det som var morsomt, var at han hadde gått på en katolsk jenteskole. Ehhhhh.

… noe som hadde vært dust, siden jeg ikke egentlig har så mye tid til å øve. Men så kom jeg ikke opp og så er det null stress joggedress. Det betyr også at alt som kalles skolearbeid er ferdig for dette året, og det er sommerferie om nøyaktig én uke. Helt ok følelse.

I tillegg er det Turboneger-konsert på Berger i dag og dit skal jeg!

I morgen skal jeg på Rotary-møte, landsmøte, og eh vi får en del informasjon og sånt. Eller noe. Det blir hvertfall bra og få vite enda mer og ha noen vi kan spørre spørsmål til og så tror jeg det kommer folk som har vært ute i den store verden som også skal snakke. Så det blir bra.

OG : Vi har fri tirsdag, onsdag og torsdag neste uke. DET er nice.

Etter en lengre periode med lite action er det endelig på tide med litt deathpunk igjen!

Happy-Tom tilbake i Follo… Kan bli gøy!

Onsdag 10. juni gir fotograf Morten Andersen ut bøkene Jetlag and alcohol og Blå skog/Blue Forest, sistnevnte andre bok i hans mangeårige gammelskogprosjekt. På tide å grave fram min sak om prosjektet fra arkivet.

ALLE FOTO: MORTEN ANDERSEN

Saken er opprinnelig publisert i D2.

En milliard kroner i året må til for å redde Norges eldste skogsområder. Blir det for dyrt, har fotograf Morten Andersen tatt fine bilder av de verneverdige områdene.

20 sekunder er gått siden Morten Andersen forlot den trygge stien, og allerede nå sklir han i full fart ned den bratte skråningen mot skogbunnen – med både rumpa og fotoapparatet full av gjørme.

– Jeg går ikke i skogen for moro skyld.

For Andersen er gjørme på kameralinsen det samme som møkk under neglene for kontorslaven. Han og kameraet er mer vant til å dukke unna øl og svette i Rocke-Oslo og nattelivet i verdens metropoler, men etter arbeidet med Days of Night i Tokyo og New York tidlig på 2000-tallet ble Andersen så lei av folk, byer og natteliv at han stakk til skogs.

– Jeg har alltid vært ute i skauen, men aldri jobbet med et seriøst naturprosjekt. Å fotografere handler om å utforske steder og miljøer jeg ikke kjenner så godt fra før, så nå leter jeg etter skogsområder som er vernet eller verneverdige, og velger ut steder som har noe med seg. Ellers blir det bare bilder av busker og kratt.

Romerikes regnskog
Vi er på vei innover i Romerike landskapsvernområde, 5000 dekar med leireskråninger, ravinebunner, skogsneller, bregner, blomster og fuglesang på grensen mellom Ullensaker og Nannestad kommune. Flystøyen fra Gardermoen forsvinner i takt med at vi beveger oss nedover de bratte leireskråningene, og vi omsvøpes av området som Naturvernforbundet i Oslo og Akershus beskriver som «det nærmeste man kommer tropisk regnskog her til lands, kanskje ikke i biologisk forstand, men opplevelsesmessig».

– Dette er ikke forskning, jeg er ikke interessert i friluftsliv og gjør dette definitivt heller ikke for spenningens skyld.

Skogsfotograferingen er i skjæringspunktet kunst og dokumentar som de fleste andre av Andersens prosjekter. Den personlige opplevelsen er det viktigste, og planen er å jobben utover sommeren og høsten, med utstilling i Porsgrunn kunstforening i november og bokutgivelse i 2009 som mål.

– Men prosjektet har også en politisk side. Norge har forsvinnende lite gammel skog, områder som er viktig å bevare på grunn av de utrydningstruede dyrene og plantene som lever i de døde trærne. Den gamle skogen er naturens skattkiste

Andersen beveget seg inn i skogen i 2003, og selv om han fortsatt ikke viser Lars Monsen-takter er han blitt noen hakk mer profesjonell i sitt forhold til naturen. Der han tidligere kunne ende opp våt, sulten og på villspor, har han nå med både niste og gummistøvler. Og skal han overnatte, sover han i bilen der «rock’n’roll forever»-klistremerket hans skremmer unna elg og innpåslitne fugler.

– Dessuten har jeg kart, men ikke kompass.

Økt engasjement
Morten Andersen har bare truffet biller, fugler og en og annen elg på sine skogsturer, men prosjektet hans treffer tidsånden. I 1998 ble Norges eldste grantre felt i Trillemarka i Rollag kommune i Buskerud, 507 år gammel. Nå står granens gjenlevende lillebror på 484 år trygt igjen i et nyetablert verneområde samme sted. Opprinnelig ble det anbefalt å verne 200 kvadratkilometer i det største verneverdige skogsområdet i Sør-Norge, men kommunen og grunneierne ønsket bare å verne halvparten.

I januar 2008 kompromisset Stoltenberg-regjeringen frem en verning av 147 kvadratkilometer skog, noe som betyr at hogsten kan fortsette som før i over 50 kvadratkilometer med svært verneverdig skog. Både skogeiere, regjering og naturvernere ruster nå til økt kamp og debatt om fremtiden til Norges andre gamle trær.

For Andersen er ikke den eneste gammelrockeren som engasjerer seg for enda eldre trær. «Vi må ha store, gamle og døende trær i våre skoger,» skrev Gylve Fenris Nagell, frontmann i black metal-bandet Darkthrone, i en kronikk i Aftenposten 13. april, sammen med Mikael Ohlson, professor ved Universitetet i miljø- og biovitenskap i Ås. Duoen mener bevaring av gamle trær er en nødvendighet dersom Norge skal stoppe tapet av biologisk mangfold innen 2010, som vedtatt av Stortinget.

De får støtte av Sigmund Hågvar, medforfatter av den ferske boken Norsk natur – farvel?.

– Vern av gammel skog er det viktigste enkelttiltaket for å redde truede arter i Norge. Vi snakker om spetter og ugler, hundrevis av biller, sopper og andre organismer.

I boken slår Hågvar fast at ved strenge krav til grad av urørthet, utgjør urskogsrestene langt under én prosent av det totale skogsarealet i Norge. Samtidig finnes 48 prosent av de 3799 artene på den norske rødlisten i skogen, arter som er mer eller mindre truet av utryddelse. Mange er avhengig av gammel skog og døde trær for å overleve.

– Ekte urskog finner vi i dag nesten bare i furuskogen i Øvre Pasvik nasjonalpark i Finnmark, men i Trillemarka finnes urskogsnære lommer som har vært lite påvirket av mennesker, forklarer Hågvar.

Han er til daglig professor i natur- og miljøvern ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås, og brekker ned de forskjellige definisjonene av skog for oss:

* I «urskogen» har mennesker ytterst sjelden hogd trær.
* «Naturskogen» har vært plukkhogd, det vil si at trær er hogd enkeltvis før flathogsten begynte på 1950-tallet.
* «Kulturskog» er områder der mennesker planter på nytt i områder med flathogst.

Leira
Tilbake på Romerike klatrer Morten Andersen opp på en liten stein, setter opp stativet og fyrer løs i skogen. Han er ikke så opptatt av dyrene i skogen, men jakter på de særegne trærne og landskapene – eller rettere sagt rommene som åpner seg mellom trærne.

– Jeg vet ikke helt hva jeg ser etter, det bare åpner seg opp for meg, og jeg jobber litt på intuisjon. Jeg ser etter rommene i skogen, men hver gang jeg finner noe fett, åpenbarer det seg noe enda bedre rundt neste sving eller bakketopp.

Andersen fotograferer en spjæret trestamme som strekker seg mot himmelen, mens en veltet og yngre kollega fortsatt vokser inn i de veltede treet. De døde trærne gir liv til de yngre.

– Jeg vet ikke en gang hva trærne her heter, det er vel or eller ask eller noe sånt. Men jeg ser etter kaos, når ting går litt på skrå som dette. Jeg jobber raskt og tar 10-12 filmer på hver skogstur, for jeg tar verdens kjedeligste bilder når jeg begynner å tenke.

Overgangen fra rock til skog, fra betong til natur, fra uteliv til friluftsliv skjøt fart etter at Andersen kjøpte seg et Maimya-kamera i Tokyo under arbeidet med Days of Night.

– Jeg begynte å fotografere i skogen på samme vis som jeg knipset folk på gatene, med grovkornet svart/hvitt-film, med mye bevegelse og sterke kontraster. Men det endte bare i pinlige, klisjéaktige stemninger.

Prosessen gikk først sakte. Maimya-kameraet var uvant å jobbe med, han måtte bruke stativ for første gang i karrieren, og begynte å eksperimentere med farger. Den siste biten falt på plass da han begynte å bruke kunstfilm med høy lysfølsomhet ute i det grønne, film som i hovedsak brukes innendørs.

– Resultatet ble andre farger enn de jeg så med mitt eget øye. Det var kanskje «feil» farger i forhold til virkeligheten, men resultatet ble både realistisk og magisk.

Nå trengte Andersen bare et prosjekt, noe konkret. Det fant han ikke langt unna barndomstraktene på Romerike: Elven Leira. Ved Nannestad blir det klare vannet fra Romeriksåsene farget brungrått av leire, og slynger seg videre gjennom raviner med tett vegetasjon og bratte skrenter til den renner ut i Øyeren. Resultatet ble både bok og utstilling, der hverdagslig norsk natur på magiskrealistisk vis forvandles til trolske stemninger, mystiske farger og eventyraktige landskap. Da D2 i høst tok bilde av den ledende fotoboksamleren Martin Parr hjemme i hans egen leilighet, sto tre av fotobøkene til Morten Andersen i hylla.

– Han mente Leira var det mest radikale prosjektet mitt, og det var moro. Etter at jeg var ferdig med Leira i 2006, gikk jeg vekk fra elven og dypere inn i skogen.

Skogen vokser
Bekymringene om urskogen til tross, den norske skogen vokser faktisk. Antallet norske trær er større enn noensinne siden man begynte å holde tellingen i 1919, fordi mange av Norges rundt 120.000 skogeiere ikke satser på tømmerhogging. «Skogen råtner på rot» advarte Gro Follo og Reidar Almås ved Norsk senter for bygdeforskning i Aftenposten 6. mars. De pekte på farene ved at Norge bare hugger ti millioner av den årlige tilveksten på 25 millioner kubikkmeter skog i året.

– Debatten er avhengig av hvilke briller du har på deg, mener Sigmund Hågvar.

Med naturvernbriller er bevaring av skog og artsmangfold en viktig del av skogforvaltningen.

– Tar du derimot på deg skogbrukerbriller, er skogen hundrelapper på rot, og du kan tillate deg å hogge like mye som skogen vokser. Men jeg mener det viktigste tiltaket skogeierne kan gjennomføre er å la mer død ved bli liggende. Skogbruket har sitt eget ansvar for å ta vare på artsmangfoldet der det hogges.

Hågvar mener bare rester av restene av den opprinnelige norske urskogen vernes i dag, og at det haster med å redde de siste naturskogene og urskogslignende miljøene.

– I dag har vi vernet 1,5 prosent av den norske skogen, men faglige utredninger tilråder at vi verner minst 4,5 prosent, som i Sverige og Finland. Det er en tredobling, og skal vi virkelig stoppe tap av biologisk mangfold innen 2010 har vi dårlig tid.

For å nå målet mener Hågvar at de årlige bevilgningene til erstatning til skogeiere må økes fra 100 millioner kroner i året til minst en milliard.

– Sverige bruker nesten en milliard kroner i året på skogvern, Finland bruker en halv milliard. Jeg tror vi etter hvert havner på nivå med Sverige og Finland, men i dag går utviklingen så langsomt at mange av de mest verneverdige områdene hogges mens vi venter. I det meste av Europa er disse verdiene allerede tapt, Danmark har for eksempel ikke en kvadratmeter urskog igjen. Vi har også et europeisk ansvar her.

På Romerike knekker Morten Andersen noen kvister på vei ned mot elven der det hele begynte, Leira. Ved elvebredden forteller han hvordan han føler et nærmere slektskap til klassiske landskapsmalere som Lars Hertervig og Herman August Cappelen enn samtidens norske naturfotografer.

– Det er ikke mye som er like gjennomfotografert som norsk natur, men det meste blir for pent, ordentlig og realistisk for min smak. De gamle landskapsmalerne var ikke så opptatt av realisme, men mer opptatt av å formidle stemningen i de dype skogene. Maleriene er jo den eneste dokumentasjonen vi har igjen etter den virkelige urskogen, men hvor riktige de var, vet man jo ikke.

Morten Andersen
* Kunst- og dokumentarfotograf fra Jessheim, født i 1965.
* Utdannet ved International Center of Photography i New York.
* Er blant de norske fotografene som har gitt ut flest fotobøker: Fast City (1999), Days of Night (2003), Oslo F (2005), Leira (2006), White Nights (2006), Ass Time Goes By (2008), Jetlag and Alcohol (2009) og Blå skog/Blue Forest (2009).
* Har hatt separatutstillinger i Norge, Portugal, Tyskland, Nederland, Østerrike, Italia, Russland, Frankrike og Sverige.

Den norske skogen
* Mens det i 1950 fantes over 30.000 lønnede skogsarbeidere i Norge, var tallet i 1990 rundt 5000. I dag er antallet under 700.
* Skogsbilveinettet i Norge er på rundt 47.000 kilometer. Jordklodens omkrets er 40.000 kilometer.
* De skogområdene som ligger lengst fra skogsbilvei, og dermed også dagens hogstmetoder, finnes i Nord-Trøndelag og nordover.
* Urskogsrestene i Norge utgjør lang under én prosent av skogsarealet.
* I Norge verner man 1,5 prosent av skogsarealet, mens man i Finland og Sverige verner rundt 4-5 prosent.
* 48 prosent av de 3799 utrydningstruede dyreartene i Norge er skogsdyr.
* Finske biologer regner med at over 100 arter har forsvunnet fra finske skoger, og at ytterligere tusen andre arter kan forsvinne dersom andelen gammelskog ikke økes bevisst i nærmeste fremtid.

«Stop Psychiatry From Killing Children» står det påskrevet bilen Hank von Helvete og Åge «Glam» Sten Nilsen poserer med i dagens VG.

Hank Von Helvete har lenge benektet at han er scientolog, men etter dette siste utspillet begynner jeg virkelig å lure. Han har tidligere roset rehabiliteringsprogrammet “narconon” (som behandler rusavhengighet med badstu og vitaminer), og nå har han bitt på scientologenes propaganda om at psykatri er roten til alt ondt.

Jeg kan forsåvidt være enig i det at vi er blitt litt for glade i raske løsninger i form av piller. Det å være litt trøtt og lei i en periode betyr ikke at man har en alvorlig depresjon som kan kureres med antidepressiva, og det at barn kan virke litt vel aktive betyr ikke nødvendigvis at de har ADHD som bør behandles med ritalin.  I en del tilfeller er jeg sikker på at mellommenneskelig kontakt, bedre kosthold, redusert stress osv. vil være mer enn god nok behandling, og i slike tilfeller kan kanskje piller gjøre mer vondt enn godt. Likevel kan vi ikke se vekk fra de tilfellene der medisinering er nødvendig for å kunne fungere (tilnærmet) normalt i hverdagen.

La oss ta bipolar lidelse som et eksempel: Det finnes ganske mye støtte for at sykdommen er delvis genetisk betinget, mens  miljømessige faktorer kan ha en utløsende effekt. Symptomer på bipolar lidelse er en veksling mellom depresjon og mani, der maniske episoder kan karakteriseres blant annet ved ekstrem oppstemthet, impulsivitet og manglende vurderingsevne. Behandling med forskjellig psykofarmaka er det som har vist seg å være mest lovende, og ettersom symptomene kan påvirke familie- og arbeidsliv i veldig stor grad vil denne typen behandling kunne være livsnødvendig for mange mennesker med bipolar lidelse.

Jeg antar at Hank Von Helvete ikke har hatt særlig god erfaring med psykatrien, men med uttalelser om at psykatri dreper barn viser han at han ikke har særlig god kjennskap til hva det egentlig er. Selvfølgelig vil ikke alle medisiner fungere like bra på alle mennesker; enkelte kan oppleve alvorlige bivirkninger eller føle som om medisineringen gjør vondt verre, men dette betyr ikke at psykatrien i sin helhet ikke fungerer. Tar man hensyn til hvor ekstremt komplisert menneskets nervesystem og følelsesliv er, så synes jeg at det er helt utrolig at man i det hele tatt har funnet medisiner som kan hjelpe de fleste mennesker med slike sykdommer.

Selvfølgelig har Herr Von Helvete rett til å si akkurat det han vil, men jeg skulle ønske at hans meninger var basert på fakta istedetfor hysterisk latterlig propaganda. Det er mange som er negative til legemiddelindustrien og psykatrien uten å hevde at det dreper barn eller er ansvarlig for holocaust…

Oppdateringer:

Hank skremmer pasienter (VG)

Hank Von Helvete er destruktiv og farlig (Dagbladet)

Cd-boksen Norsk musikk i 100 gir et flott tverrsnitt av norsk pophistorie, men de 200 utvalgte låtene viser også at Norge i lang tid bare har vært en musikalsk provins som i årevis var godt fornøyd med å dilte etter resten av verden.

Tor Milde (red.)
Norsk musikk i 100. Populærmusikk i Norge 1905-2005
Unidisc/VGCD 2005

Opprinnelig publisert i Ny Tid  26. november 2005.

Da undertegnede nettopp var på helgetur til London ble jeg i tre forskjellige butikker møtt velkommen av norsk musikk: Kings of Convenience, Röyksopp og Silje Nergaard tonet ut av høyttalerne for å stimulere kjøpelysten på henholdsvis Burger King, kleskjeden Top Shop og den japanske interiørkjeden Muji.

Det er ingen tvil om at norsk musikk står sterkere internasjonalt nå om dagen enn noensinne tidligere, men når man forsyner seg av musikken på høstens store musikkhistoriske cd-boks, Norsk musikk i 100. Populærmusikk i Norge 1905-2005, blir man slått av hvor provinsiell den norske pophistorien har vært. Ironisk nok fikk utgiverne med verken Kings of Convenience eller Röyksopp, fordi man ikke klarte å få tillatelse fra gruppenes utenlandske plateselskap i tide.

KINGS OF CONVENIENCE

Manglende selvsikkerhet
For norsk pophistorie er også historien om manglende selvsikkerhet og en langvarig etterdilting og kopiering av utenlandske musikktrender. De første norske rockerne var tydelige kopier av Elvis Presley og The Shadows, mens store deler av den norske slagerhistorien rett og slett bare er oversatt fra svensk, tysk og engelsk. Treff-gjengen fra 1970-tallet (Dag Spantell, Gro Anita Schønn, Inger Lise Rypdal og Stein Ingebrigtsen) sang for eksempel bare oversatte tekster over lydsporet fra internasjonale hits.

Denne formen for dubbing av internasjonale pophits går som en rød tråd gjennom store deler av låtene fra 1950-, 1960- og 1970-tallet på denne boksen, og samlingen har til og med fått en hel cd utelukkende viet fornorsking av internasjonal pop under temaparaplyen ”Ikke helnorsk, men…”. Her blir ”Peek-A-Boo” av New Vaudeville Band til Oslo Harmonikvartetts ”Sussebass”, humortrioen KLM gjør ”I Will Follow Him” av Little Peggy March om til ”Torsken kommer”, mens platearbeider Hans Petter Hansen fra Stavanger gjør ”Jeg kommer snart igjen”, som er en sober versjon av Demis Roussos’ kraftballade ”Goodbye My Love, Goodbye”.

Pop med kopimaskin og ordbok
Men den norske musikkbransjens lyst til å lage musikk ved hjelp av kopimaskin og ordbok lar seg ikke begrense til en enslig cd-plate, for oversettelsene står i kø: Per Asplins ”En glad calypso om våren” er opprinnelig svensk, Jan Høilands ”Sjømann” er tysk, ”Frøken Johansen og jeg” av Inger Jacobsen er svensk, Per ”Elvis” Granberg gjør en versjon av amerikanske ”Tennessee Waltz”, Åse Wentzels ”Domino” er italiensk, mens Lillebjørn Nilsens gjennombruddslåt ”Barn av regnbuen” er en oversettelse av Pete Seegers ”Rainbow Race”.

Det fortsetter: ”Fru Johnsen” av Inger Lise Rypdal het egentlig ”Harper Valley PTA”, og ble gjort av Jeannie C. Riley. Ja, selv Sissel Kyrkjebøs ”Kjærlighet” er fransk, skrevet av filmkomponisten Vladimir Cosma, Selv ikke 1970-tallets mer selvstendige rockere slapp unna coverlåtfeberen: Mojo Blues’ ”Nothing’s Too Good For My Baby” er en låt av powerpop-kulthelten Van Duren fra Memphis, mens Aunt Mary er representert med sin versjon av den amerikanske standardlåta ”Abraham, Martin and John”.

Tendensen bærer seg helt fram til våre dager, i form av Kurt Nilsens versjon av Tal Bachmans ”She’s So High”, Rune Rudbergs ”Ut mot havet” viser seg å være skrevet av tyske Dafi Deutscher og rapperne Jaa9 & OnklP baserer sin ”Kjendisparty” på Dag Spantells ”Kjendisparty” – en fornorsking av Rick Nelsons 1972-slager ”Garden Party”.

Grand Prix – en historisk nødvendighet
I en slik sammenheng begynner melodikonkurransen Melodi Grand Prix faktisk å stå fram som en historisk nødvendighet, da den faktisk inspirerte den norske musikkbransjen til å sette seg ned og skrive nye norske poplåter. Dermed står da også Åse Klevelands ”Intet er nytt under solen” og Kirstie Sparboes ”Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli” igjen som ekte norske evergreens.

Fram til a-Ha toppet den amerikanske Billboard-lista i 1984 med ”Take On Me” var det fint lite eksport av norsk popmusikk, og spiller du hele denne boksen for en hvilken som helst utlending er sjansene store for at han eller hun knapt har hørt en eneste av de 200 låtene tidligere. I alle fall ikke i den norske versjonen.

Nora Brockstedts ”Tango for to” ble spilt inn på svensk og islandsk, og ble så irriterende populær at den ble knekt på direkten på Radio Luxembourg. Titanic ga ut ”Sultana” i 25 land og spilte knapt i Norge, Ruphus hadde publikum i Tyskland og det samme hadde Wenche Myhre, Kirstie Sparboe og Anita Hegerland. Men det var ikke stort, og det var ikke så rart. For vi hadde jo fint lite med musikalsk egenart å selge.

En ny generasjon på 1970-tallet
Hvis vi ser bort fra Melodi Grand Prix og vise- og revytradisjonen, begynte det først å røre på seg på låtskriversiden blant en ny generasjon rockere rundt 1970. De ble ignorert av NRK og dermed det store massepublikumet, men hvis vi ser på utvalget på denne boksen står 1-2-6 med ”Graveyard Paradise” (1967), Saft med ”People In Motion” (1971), Popol Vuh med ”Queen Of All Queens” (1973), Prudence med ”Tomorrow May Be Vanished” (1972) og ”A Spectre Is Haunting The Peninsula” av Junipher Greene (1971) igjen som et vannskille.

Her var norske rockere som skrev egen musikk som på sitt beste kunne måle seg med konkurransen fra utlandet. Dette la grunnlaget for en ny selvsikkerhet, som med tid og stunder begynte å blomstre for fullt på 1980-tallet. Norskspråklige rockere som deLillos, DumDum Boys og Åge Aleksandersen erobret et stort norsk publikum, mens TNT og a-Ha ledet an et forsøk på å erobre verden. Sistnevnte ble raskt slått tilbake, men utover 1990-tallet kommer plutselig de internasjonale suksesshistoriene på løpende bånd: Lene Marlin, Turboneger, M2M, The Tuesdays, Sondre Lerche, Annie, Kaizers Orchestra. Kurt Nilsen, Kings of Convenience og Röyksopp. Og da er vi tilbake der vi startet, ved høyttalerne i London-butikkene.

Boksen på ti cd-plater er gitt ut i anledning hundreårsmarkeringa for unionsoppløsningen med Sverige, av VG og Hundreårsmarkeringen 2005 i samarbeid. Den er satt sammen av de erfarne musikkjournalistene Tor Milde og Morten Ståle Nilsen, og målet har ikke vært snauere enn å sette sammen en norsk popkanon med de 200 mest kjente låtene fra 200 forskjellige artister.

I motsetning til NRK P3s kåring av ”tidenes låt” i høst, er boksen befriende blottet for snobbete utelukkelser og en overvekt av nyere låter. Snarere kan man heller ta seg til å ønske flere nye låter i utvalget, men nettopp en viss forsiktighet til tidens ånd vil nok gjøre at denne CD-boksen vil ha lang levetid som et musikkhistorisk dokument. På den annen siden er hovedproblemet at utvalget er så bredt og omfattende at den til sjuende og sist ikke appellerer til noen som helst. Det beste er kanskje å kjøpe en boks, og splitte opp innholdet i forskjellige julepresanger: En til bestemor, en til far, en til mor, bror, søster og bittelillebror. Og så beholder du resten selv.

DE PRESS

Mange savnes
Musikkinteresserte vil ikke ha problemer med å etterlyse savnede favoritter eller diskutere selve låtutvalget på denne boksen. Personlig savner jeg artister som Warlocks, Pogo Pops, De Press, Seigmen og Backstreet Girls, mens jeg stiller spørsmålstegn ved om ”Gutta” av Jokke & Valentinerne og ”Fritt liv” av Raga Rockers er gruppenes mest kjente. Men dette utgjør bare en brøkdel av det totale innholdet, og på tross av enkelte mangler er dette ingen tvil om at dette er det beste tilgjengelige tverrsnittet av norsk pophistorie som er tilgjengelig nå. Hovedproblemet med sammensetningen er den mildt sagt pussige tematiske inndelinga.

Boksen er på ingen måte kronologisk satt sammen, for hvis man hører på alle de ti cd-platene i riktig rekkefølge begynner norsk pophistorie med Per Asplins ”En glad calypso om våren” (1959) og avsluttes med Dizzie Tunes’ ”Et bittelite miniskjørt” (1968). Det er også en hvit løgn at dette er 100 år med norsk pophistorie, for den eldste låta er Lalla Carlsens ”Til Holmenkollen” fra 1932. Norsk grammofonhistories første stjerne, Adolf Østbye, burde ha vært representert med en av sine innspillinger. Hans ”Parodi på Terje Vigen” ble i desember 1904 den første norske grammofoninnspillingen ment for kommersielt salg.

Istedenfor kronologi har Milde og Nilsen valgt seg ti tematiske paraplyer som de dytter inn respektive 20 sanger under. Temaer som ”husker du dengang”, viet klassiske viser og evergreens, og ”Norges fremtid”, viet i hovedsak musikk fra 1999 og opp, fungerer greit, men allerede her begynner sprekkene å vise seg.

For hvorfor er en av Norges første rockere, Per ”Elvis” Granberg, plassert ved samme bord som Lille Grethe og hennes teddybjørn og trekkspillkongen Freddy Kristoffersen? Og verken Motorpsycho og Hellbillies føles som Norges framtid, med til sammen 30 år i bransjen bak seg. Og dette er to av de temaparaplyene som fungerer best, for her blir følelsen av to gutter som desperat prøver å banke inn klosser som ikke passer i bankebrettet bare mer og mer påtagelig.

Og når samlesekkene ”dans til musikken” og ”hver sin smak” avslutter ballet med et sammensurium av henholdsvis rap, new wave, folkrock, fotballåter, barnesanger, ”one hit wonders”, revyartister, danseband og Grand Prix-låter blir hodepinen påtagelig. Jeg skulle likt å se den DJ som lokker sitt publikum ut på dansegulvet med Raga Rockers, Herborg Kråkevik, Clawfinger, Ole Paus, Flava To Da Bone og Odd Nordstoga på repertoaret, slik ”dans til musikken” antyder.

Norsk musikk er fortsatt en mygg i internasjonal sammenheng, men det er en betraktelig mer sulten og oppfinnsom mygg enn tidligere. Denne boksen illustrerer på fint vis den ujevne, men underholdende norske pophistorien.

Les intervju om boksen her.

Turboneger takket nei. Röyksopp ble ikke klarert i tide. Bortsett fra det, er kurator Tor Milde strålende fornøyd med cd-boksen Norsk musikk i 100.

TURBONEGER, FOTO: STIAN ANDERSEN

Med VGs CD-boks Norsk musikk i 100. Populærmusikk fra 1905 til 2005 får vi nå den tredje omfattende CD-samlingen med norsk musikkhistorie på sju år. Denne gang står norsk popmusikk i fokus, med 200 låter av 200 forskjellige artister fordelt over ti cd-plater.

− Jeg er stolt av boksen. I utgangspunktet var planen å gi ut en boks med 15 cd-plater med 300 låter fra 300 forskjellige artister, men i løpet av året jeg har arbeidet med dette prosjektet ble det kuttet ned til ti cd-plater, 200 låter og 200 artister. Da hadde jeg allerede plukket ut de 300 artistene, så den klart tøffeste jobben var å kutte vekk de 100 siste artistene, forteller Tor Milde, som har hatt i oppdrag å plukke ut låtene til prosjektet.

Nesten alle er med
Boksen rommer de mest kjente låtene fra 200 av Norges mest kjente artister, men går ikke helt tilbake til 1905 slik tittelen lover. Den eldste låta er nemlig ”bare” fra 1932. Ellers er Milde godt fornøyd med at han har fått med alle artistene han ønsket seg. Nesten.

− Herborg Kråkevik har det i kontrakten sin at hun ikke skal være med på samleplater, men hun ville være med her. A-ha også. Det er mange artister fra 1990 til 2005 som kunne ha vært med av kvalitetsmessige grunner, men der har jeg vært nødt til å ta hensyn til det historiske aspektet. Vi måtte passe på at vi hadde en tidsmessig bredde i utvalget. Personlig er jeg lei meg for at vi ikke fikk plass til Kings of Convenience, men det er bare to artister som jeg ikke fikk med av utenforliggende årsaker. Turboneger takket nei, mens vi ikke fikk klarert rettighetene rundt Röyksopp med deres franske plateselskap i tide.

Der tv-serien og cd-serien Norsk rocks historie konsentrerer seg om den norske rockehistorien fra 1950-tallet og fram til i dag, går Norsk musikk i 100 den norske populærmusikkhistorien i sømmene – helt fra 1930-tallet og fram til i dag. Det vil si alt fra slagere, revyviser og Melodi Grand Prix til rock, black metal og hiphop. ”Fra Lalla Carlsen til Anne Grete Preus. Fra Bjørg og Per Gunnar til Jaa9 & OnklP,” som det heter i reklamen. Er dette rett og slett et forsøk på å lage den norske pop-kanonen?

Ikke for museumsvokterne
− Kanskje du kan være så svulstig og si det? Jeg må i alle fall få si at den ikke er basert på VG-lista. Det er ikke slik at jeg har studert VG-listene og plukket låter derfra, men valgt ut 200 artister og plukket ut det jeg mener er ”den mest kjente låta” deres. Og da har jeg naturligvis skjelet til hva som har vært deres største hits. Det er blitt en mer folkelig samling musikk enn ”Norsk rocks historie”, med ingredienser som Rune Rudberg, ”Drømmen om Elin”, Trond-Viggo Torgersen og ”Bombadilla Life”. En samling musikk mange vil nikke mer gjenkjennende til enn Norsk rocks historie, som mer var for oss museumsvoktere.

- Når det er sagt, har vi også med en del av det jeg liker å kalle LP-artister. Band som Junipher Greene, Prudence og Aunt Mary, artister som ikke er så kjent for sine hits på VG-lista. Det skal for øvrig bli interessant å diskutere begrepet ”den mest kjente låta”. Jeg fikk allerede under forarbeidet flere telefoner fra artister som prøvde å påvirke låtutvalget, ler Milde.

JUNIPHER GREENE

Norge i 100 og Norsk rocks historie er to ferske forsøk på å samle store deler av norsk musikkhistorie under en paraply, men de er langt fra de første. Så sent som i 1998 ga Egmont Music Club ut Det beste av norsk musikk, en boks på hele 11 doble cd-plater med låter fra 1962 til 1998. Den var bare tilgjengelig gjennom musikklubben, men med hele 22 cd-plater rommet den en anseelig større mengde musikkhistorie enn både Norge i 100 og Norsk rocks historie. Tor Milde husker godt konseptet, men mener det er vanskelig å sammenligne med Norge i 100.

− For det første er den ute av distribusjon. For det andre var den bare å få gjennom en musikkklubb. For det tredje var den mer snever i tidsutvalget, og for det fjerde hadde den mange låter av hver artist. Jeg mener å huske at The Monroes hadde med hele fem låter. På Norge i 100 er ingen artister representert med mer enn én låt, bortsett fra når de har spilt i flere bandprosjekter. Morten Abel, Lillebjørn Nilsen og Jahn Teigen er for eksempel representert med tre låter hver.

Stort sprik
Med andre ord er både The September When, Morten Abel & Prepple Houmb, Ballade, Gitarkameratene, Popol Vuh og Prima Vera med på boksen, i tillegg til ett solospor med henholdsvis Abel, Nilsen og Teigen. Spørsmålet er hvem målgruppa for denne boksen er, når det musikalske innholdet spriker slik i tid og sjanger, og prisen er såpass stiv som 995 kroner.

− Opplaget er ikke så stort, bare 2000. Boksen er for de genuine samlerne og de som er spesielt interessert i norsk musikk og musikkhistorie. Den er blitt et historisk dokument, men det skal godt gjøres at mange vil finne noe av interesse på alle de ti platene. Mora mi vil for eksempel like de to første platene godt, men vil nok neppe bli noen stor fan av plata der Satyricon er med. Boksen er for sprikende for en normal 20-åring eller en normal 70-åring, men er blitt en boks du kan være stolt å i hylla di.

Hva har så Tor Milde lært om norsk musikkhistorie i arbeidet med å sette sammen denne boksen?

− Det kjedelige svaret er at jeg har lært at vi har gått fra tospor på 1930-tallet til en del flere spors opptaksmuligheter. Jeg har hørt på alt fra skrapete Lalla Carlsen-opptak til særs velprodusert Jim Stärk. En annen ting som har slått meg er hvordan nesten all musikk på 1950- og 60-tallet var norskspråklig. Og sang man på utenlandsk, var det i høyden snakk om svensk. Ellers syntes jeg både da og nå at norsk rock ble morsom og bra på 1970-tallet, og at band som Popol Vuh og Junipher Greene i dag fortsatt høres like kult ut som deres engelske ekvivalenter.

− Og hva med kjønnsfordelingen?

− Den er vel som den har vært lenge i norsk musikk. Det er flere menn enn kvinner, men det er ikke noe jeg har tenkt så nøye over.

Norsk musikk i 100 er gitt ut av VG og Hundreårsmarkeringen 2005 i samarbeid, og selges foreløbig bare via VGs egne salgskanaler. Espen Olsen Langfeldt, avdelingsleder i Rampelys-redaksjonen i avisa, forteller at det ikke er umulig at boksen etter hvert kommer ut i platebutikkene – om interessen er der. Det er også planer om å selge musikken enkeltvis via nettet, dersom brikkene og rettighetene faller på plass.

− Vi gjør dette først og fremst for markeringens skyld, og ikke for å tjene penger. Jeg tror vi kan selge ut opplaget på 2000, og at plata i alle fall vil leve helt fram til julesalget. Går salget bra, er det heller ikke umulig med et andreopplag. Årsaken til at vi velger å selge den selv har med distribusjon og avanse å gjøre. Vi når flere potensielle kjøpere via våre egne annonser i papiravisa og på nett enn selv Platekompaniet gjør via sine kanaler. Når det er sagt, er vi åpne for ønsker fra platebutikkene, sier Langfeldt Olsen.

Les min anmeldelse av boksen her.

Opprinnelig publisert i Ballade.no 17. august2005.

Hank Von Helvete of the mighty Turboneger is to play Jesus in a Norwegian version of Jesus Christ Superstar, this is something I would LOVE to see!

Article (in Norwegian) here: http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=537097
I can’t find a goddamn page that’ll translate it!

Ja, nå  kommer våren sakte med sikkert, sommeren nærmer seg, og ikke minst bilsessongen! Endelig er det klart for sommertreff! igjen, å her er litt om Vårtreffet:  Dette treffet er det størstebiltreffet i nordnorge!

Det hele starter den 12 Juni og fåregår til den 14. Årets program er nytt og spennende! Slik har det ikke vært før, blant annet så skal selveste karpe diem og Turboneger spille. Det vil blant annet både bli utstillinger, breisladd,  time attack, dragrace osv! Hvem gleder seg ikke?

Blant annet er det 279 stk som ALLEREDE er påmeldt, 220 er påmeldt til banekjøring og det er 237 ledige plasser igjen til banekjøringen! Så her er det ikke vits i å nøle, meld deg på allerede nå!

Skal du? isåfall går du glipp av noe stort!

Racerbilen til Andrè! Er den ikke rå? Sjekk det japanske skiltet!

Hehe.. da har jeg igjen byttet tema og igjen måtte redigere alle bilde str ennå engang.. hehe. Men nå har jeg bestemt meg for å prøve å lære meg litt mer photoshop. Var  en jævel på gamle gamle photoshop, men så gikk det noen år og utallige nye versjoner kom på markede så da har jeg detti helt ut!

Men med litt hjelp fra min kjære lærer jeg det nok fort. Ikke at jeg husker alt han liksom har lært meg i dag men har da lært litt om layers og det er morro. Og ut fra det ble det en ny header på siden!! hehe.

I morgen går turen hjem til Hamar en tur. Så etter å ha begeistret (og huffet) seg igjennom Norske talenter, Senkveld og Golden Goal skal jeg nå hoppe i dusjen tror jeg. Hihi fant igjen en skikkelig gammel hjemmeside jeg hadde for noen år siden også i dag, har en til også men har helt glemt hvor jeg hadde den. Noen som husker adressene på sånne enkle hjemmeside editorer?? Vel på denne siden fant jeg mye artige gamle bilder. Legger ut noen sånn at man kan le litt.

Et virkelig pent headset med en “liten” mic.  Dette er vel fra enten 03 eller 04. Hehe.

Dette bildet er tatt 24/2-04.

Stine som fargeklatt og ikke gjennomført punk rocker! hehe. Dette er tatt på vors hos Jan før Turboneger konserten på Hydranten 20/4-04.

Haha.. dette var tia si det! Silje og meg på den lille flotte russebilen vår på vei til Russetreff på Lillehammer.. tror aldri noen har brukt lengre tid fra Hamar til Lillehammer noen gang! haha… Elisabeth er fotograf! Her har vi fortsatt ikke kommet oss avgårde og som dere ser begynner det å bli mørkt!

Bendik Wold og Thomas Seltzer krangler om indierock. Men Wold må jo ha ruget på dette innlegget siden 2003?

Foto: Sub Pop Records/Tuba

Wold innleder sitt oppgjør med indiekritikere Thomas Seltzer og Ole-Martin Ihle med en scene fra kulturredaksjonen i en norsk avis. Indieskeptikerne tyter ut over alt, og “det nærmer seg konsensus i kontorlandskapet”.

– Indie? Det har jeg sluttet å høre på.

– Indierocken – «sånn musikk som spilles på Mono» – er bare slitsom. Snobbete. Konservativ. Nei, hva hører vi på i stedet?

– For tida kommer det jævlig mye bra fra r’n’b-produsentene, da. Neptunes og Timbaland og sånne.

“Jeg tør påstå at en slik samtale ikke kunne ha funnet sted på 90-tallet,” skriver Wold.

Vel, jeg tør påstå at den ikke kunne ha funnet sted i 2008 eller 2009 heller. I 2003 derimot, og jeg tror – og håper – dette er noe Wold har gravd fram fra skrivebordsskuffen og oppdatert med noen kjappe referanser til boka Faking It og Kjartan Fløgstad.

Bevis 1: The Neptunes er i dag dalende stjerner, mens Timbaland er en av samtidens mest sukssessfulle popprodusenter, og har toppet VG-lista flere ganger – både som soloartist og produsent. Ikke noe for trendnisser anno 2009 altså. I  2002 og 2003 derimot, ble de lovprist i kulturredaksjonene.

Bevis 2: Sitatene fra Ihle og Seltzer stammer fra henholdvis 2003 og 2001.

Bevis 3: Øyafestivalen er Norges mest vellykkede festival, og er som alltid indie heaven. I år kommer blant annet Arctic Monkeys og Bon Iver.

Bevis 4: Dagsavisens liste over 2008s beste album, satt sammen av favorittene til 45 norske plateanmeldere. Lista er gjennomsyret av indierocken Wold føler blir hundset som snobbete og konservativ: Glasvegas, Fleet Foxes, Vampire Weekend, TV On The Radio og Dungen. Og det var topp 5!

Så hva slags musikalsk konsensus er det egentlig som rår i kulturredaksjonene i norske aviser om dagen?

PS! Ole-Martin Ihle svarer i Dagbladet 21. januar. Og Bendik Wold svarer igjen 23. januar. Men vet Wold at de verste bling-bling-rapperne, som Master P, Lil Wayne og B.G., ga ut platene sine på indieselskap som No Limit Records og Cash Money Records.

Og nå har sannelig Kjetil Rolness kastet seg inn i debatten også.

Enda mer om saken her.

– Det er mye bedre å være et rasshøl som liker å ha det moro, enn å sutte på maktas kuk, uttaler Turbonegers Thomas Seltzer i Dagbladet.
Ja det er så sant, som det er sagt, Thomas.
Jeg ville ellers trodd at Bendik Wold og Seltzers´ eksistensielle debatt om indierock og klassetilhørighet gikk over hodet på avisleserne, men den lange debatt-tråden viser tvert i mot at dette usedvanlig sære temaet fenger folk.
At han nå har tredoblet seertallene på sitt program Trygdekontoret, er en fin-fin anledning til å kose seg med flere gullkorn fra Seltzer-munn:

- Det er alltid de med mest penger som er mest antimaterialistiske.
Thomas Seltzer til Dagsavisen

- Vi har miljøvernere som synes charterfly til Mallorca er forurensende, mens rutefly til Toscana ikke er det.
Thomas Seltzer til Dagbladet

- Kultur skal ikke være et statlig-nasjonalt prosjekt. Ellers minner man om sentraleuropeiske land på 30-tallet som man ellers ikke liker å sammenligne seg med.
Thomas Seltzer til Dagsavisen

- Vi har et tomrom i oss som vi må fylle med alkohol. Det tomrommet heter magesekken.
Thomas Seltzer til VG

O lykke i verden! Nå bestilte jeg nettopp billetter til Zeromancer-konserten som skal være i Oslo i mars. Jeg og Julia skal, og det kommer til å bli superfest! Vi så dem på Slottsfjellfestivalen i 2007 og det var kjempekos. Gleder meg virkelig til å se dem igjen. Og even better, jeg slipper å betale for det. Fikk ‘gavekort’ på en konsert og en middag i 18-årsgave av Julia, og nå ryker den første delen. Ååååh, jeg gleder meg så utrolig masse. Håper jeg får møtt noen søte folk når jeg er der nede, også.

Band/artister jeg har sett live:
Alice in Videoland
Bo Kaspers Orkester
Bob hund
Combichrist
DumDum Boys
Elvira Nikolaisen
Halvdan Sivertsen
HIM
In Flames
Kaizers Orchestra
Kent
Lamb of God
Lumsk
Madrugada
Magnus Eliassen
Maria Mena
Marilyn Manson
Metallica
Mira Craig
Noisuf-X
Paperboys
Ralph Myerz and the Jack Herren Band x3
Reaper
Seigmen x2
Skeletal Family
Slagsmålsklubben x2
Slayer x2
The Slits
The Smashing Pumpkins
The Spectacle
Telegram Frank
Tungtvann
Turboneger x4
Zeromancer

Jeg orker ikke å ta med veldig uviktige band, men jeg vet jeg har glemt ganske mange viktige, rop hvis dere ser noen!
Hvilke band har dere sett? Hvilke vil dere se?

Norges mest kjente pizzasjappe ligger i en brakke mellom Kiwi og 7-11 på Kolbotn. Takket være en låt på kanskje det beste deathpunk-albumet i historien, valfarter det folk fra fire verdensdeler dit. Pamparius nytes best utendørs i den lille parken utenfor Kiwi, med øl og stearinlys i beste Lady og Landstrykeren-stil, men i går tok historien en ny vending. 18 pizzaer ble med oss ut av fylket, for å fortæres på TJ Oslos juletrefest på DeVille’s!

Papmaparius pizza (tlf. 66 80 60 70): Anerkjent av Bent Stiansen, og Turbojugends over hele verden.

The Age of Pamparius (Apocalypse Dudes)

From the ashes of this golden age of
confusion, the demin recruits came to be
known as the apocalypse dudes.

So you think you had an Opera
So you think you had a Napoli
So you think you had a decent pizza
So you think you had a real good pizza
Well not like this

You got nothing to lose at Pamparius
gonna wear them happy shoes tonigth
You got nothing to lose Pamparius
Gonna bake a motherfucking pizza tonight

So you think you had a pepperoni
So you think you had a calzone
So you thought you could make your own
So you thought you could take it home
Well not like this

You got nothing to lose at Pamparius
gonna wear them happy shoes tonigth
You got nothing to lose Pamparius
Gonna bake a motherfucking pizza tonight
Apocalypse dudes got nothing to lose
Gonna stomp some teenage ass tonigth
Apocalypse dudes got nothingto lose
Gonna bake some motherfucking magic tonigth

Kåre & The Cavemen gjør både comeback- og avskjedskonsert på Øyafestivalen 2009. I dette gamle intervjuet snakker trommis Kåre Pedersen om bandbruddet. – Kåre & The Cavemen var en viktig del av livet mitt fra jeg var 13 til jeg var 25 år. Jeg ser på bruddet som min første skilsmisse, forteller Kåre.

«Hva er definisjonen på en trommeslager? Svar: En som liker å henge sammen med musikere.»

Kåre «João» Erik Pedersen (27) slurper i seg en halvliter på stamstedet Last Train, og hevder at han ikke kan én eneste trommeslagervits. Kanskje slike bare fortelles bak trommeslagerens rygg?

Når Kåre nå gir ut soloalbumet Sideman, tar han samtidig opp tråden etter Kåre & The Cavemen – med syv lange låter sterkt preget av rockehistorien.

- Jeg har laget denne platen for meg selv og de som liker samme musikken: de som går her på Last Train, spøker Kåre.

- Enkelt sagt er platen en oppsummering av musikk jeg hører på: Black Sabbath, Spiritualized, Beastie Boys, Fu Manchu, tidlig Pink Floyd, Rolling Stones og Crosby, Stills & Nash. 1960- og 70-tallet er helt klart den musikalske gullalderen for meg, sier Kåre – nå med artistnavnet Kåre João.

Rappkjeft
Kåre anno 2002 er langt mer beskjeden enn 1997-utgaven. Det var året da Kåre & The Cavemen debuterte med Jet Age, og bandet trakasserte Kronprins Haakon Magnus og Vegard Ulvang, og Kåre viste frem tissen i Puls Furore, Dagbladet og Se og Hør. Det var også året da Kåre var kjæresten til Anne-Kat. Hærland.

- Jeg er blitt mer voksen og har roet meg litt, men ikke så mye. I starten skjedde det så mye på kort tid, og vi var veldig rappkjeftet – det å slenge med leppa føltes som en del av gamet. I dag savner jeg ikke alt oppstyret rundt, men savner det å være ute på veien og gjøre konserter.

Kåre, Knut Schreiner og Dag Gravem spilte sammen som Kåre & The Cavemen siden tidlig i tenårene, men i 2000 var det plutselig slutt. Knut, Cavemen-nykommer Anders Møller og manager Rune Grønn krevde at Kåre skulle sparkes, og Dag Gravem og Per Øydir forlot bandet sammen med Kåre i protest.

Knut og Anders fortsatte som Euroboys, mens de to barndomsvennene sto bandløse tilbake.

- Rockemiljøet er som en syklubb der alle baksnakker hverandre. Vi begynte sikkert å krangle internt for ti år siden; sikkert om at jeg hadde drukket for mye øl før en konsert eller noe lignende. Det skal være  krangling i et band, men noen ganger blir det bare for mye. Knut prøvde å gi meg fyken, men jeg sluttet før det.

Kåre sammenligner situasjonen med en skilsmisse.

- Det var nesten verre enn det, men i ettertid ser jeg på bruddet som min første skilsmisse. Kåre & The Cavemen var en viktig del av livet mitt fra jeg var 13 til jeg var 25 år, og jeg tenkte aldri på at det skulle ta slutt.

Psykedelisk blues
Nå kaller Kåre sin egen musikk for «psykedelisk blues», og med albumet melder han seg inn i en ærefull klubb av trommeslagere med soloplater.

- Det hele startet med at jeg mekket noen låter på PC-en, og spilte det for Kristoffer Rygg i Ulver, som også driver plateselskapet Jester. «Jeg gir det ut med en gang», svarte han – og det som egentlig var tenkt som en single, utviklet seg til et helt album.

Kåre beskriver sin egen rolle som låtskriver, musiker og dirigent. Han satte ikke sammen noe nytt band, men hentet inn venner og bekjente fra Oslos rockemiljø til å spille:

Eks-cavemenene Gravem og Øydir, Chris Summers fra Turboneger, Rolf Yngve Uggen fra Gluecifer med flere. Men det viktigste var at Kåre tok kontakt med Anders Bortne, vokalist i Whopper.

- Egentlig hadde jeg tenkt å synge selv, men jeg brukte utrolig lang tid på å få det til. Så jeg ringte Anders og tok en øl med ham. Da ble vi raskt enige om at han skulle synge, og han har også skrevet de fleste tekstene.

Sideman oppsto som et studiobasert prosjekt, men etter at både Oslo Jazzfestival, Quart- og Øyafestivalen nå har snust på Kåre, har han satt sammen et nytt syvmannsband, med seg selv bak trommesettet og Anders bak mikrofonen.

- Jeg har alltid hatt lyst til å spille noe annet enn det jeg gjør, og har prøvd meg på både bass, gitar og orgel tidligere. Men jeg kommer nok til å holde meg til trommesettet med mitt nye band.

Flere solo-trommiser
Kåre Pedersen meldte seg inn i en ærefull klubb da han solodebuterte. Her er noen andre som har gjort det samme.

* Phil Collins, Genesis: Startet en suksessfull solokarrière med Face Value i 1981.

* Peter Criss, Kiss: Skrev «Beth» og sang på «Hard Luck Woman», og har gitt ut fire soloalbum.

* Grant Hart, Hüsker Dü: Har gitt ut fire soloplater og stiftet bandet Nova Mob.

* Ringo Starr, The Beatles: Har gitt ut en lang rekke soloalbum, der Ringo fra 1973 peker seg ut, riktignok med assistanse fra både George, Paul og John.

* Charlie Watts, The Rolling Stones: Har gitt ut en rekke plater i front for egne jazzgrupper.

* Keith Moon, The Who: Ga ut Two Sides of the Moon i 1975.

* Ginger Baker, Cream: Har gitt ut 20 soloplater siden 1970.

* Bill Bruford, Yes: Har over 15 soloplater på samvittigheten.

* Stewart Copeland, The Police: Syv soloplater, deriblant endel filmmusikk.

* Don Henley, The Eagles: Fire soloalbum med stor suksess.

* Bill Ward, Black Sabbath: Har gitt ut tre soloalbum.

* Robert Wyatt, Soft Machine: Ble lammet i en ulykke etter solodebuten i 1971, men har opprettholdt en rik karrière.

* Dennis Wilson, The Beach Boys: Ga ut den første – og beste, mener mange – soloplaten av Wilson-brødrene, med Pacific Ocean Blue i 1976.

* Dave Grohl, Nirvana: Byttet til gitar og vokal da han stiftet Foo Fighters.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften 19. mars 2002.

11. september gir fotograf Morten Andersen ut sin  visuelle versjon av historien om Turboneger. Ass Time Goes By – Turbonegro 1990-98 byr på hele 315 bilder over 512 sider.

- Bandet var fantastisk å jobbe med. De hadde store egoer, men var ikke selvhøytidelige. Det var mye kødd, mye humor, masse ideer, og i boken kan du se utviklingen av de forskjellige syke imagene deres, med parykker, barter, brunkrem og så videre, forteller Andersen.

Les mer og se flere bilder i D2.