am fost la plimbare, am stat la soare, m-am distrat cu doi oameni super misto carora li s-au alaturat alti 14 si a iesit…

a iesit asa: o seara cu bancuri de autobaza, dar la care rad si acum cand mi le amintesc; o camera in care cred ca toata caldura din lume fusese inghesuita, altfel nu-mi explic de ce era asa cald; un hohot de ras (pauza, ca iar m-a apucat) pe principiul un om calareste un cal, in apa se vede invers (pentru cunoscatori ), o rezervatie de ursi inchisa (si o rugaminte sa nu insistam… noi si toti ceilalti care am insistat intr-o masura), o petrecere organizata snur, brici etc dupa metoda “lasa ca se descurca” (functioneaza!), un jacuzzi cu 7 oameni (eu i-am vazut doar pe primii 3, da’ tot nu pun poze ); o plimbare pe o culme suficient de inalta incat sa gafai zdravan, dar si o enorma satisfactie ca, dupa mai bine de 10 ani de pauza, am fost in stare sa urc si sa tin ritmul fara sa lesin in mijlocul potecii. sa nu uit, am si votat.  

uneori, oile tin cu ursii. n-am mai insistat

in patratelul rosu sunt masinile, vazute de la 2/3 din urcus. v-am spus ca sunt mandra de mine?

in zare, Bucegii inzapeziti

Hayatımda tanıdığım Türkçeyi en iyi kullanan kişi babam. Yazıda da konuşmada da enteresan bir titizliği var. Anneme göre aynı titilziği temizliğine gösterse dünyanın en temiz insanı bile olabilir.

/fiziksel olarak temizlik yani!/

Enteresan bir bakış açısına sahip bir adam babam. Devletini, hükümetlerin bile sevmediği kadar çok seviyor. ne şovenistliğe kaçıyor ne ümmetçiliğe, ne ulusalcı oluyor ne liberal. değişik bir adam değişik bir tür. Neyse Türkçe kullanımı diyordum. Sosyal iletişim aracının paşası msn de geçen küçük bir konuşmamızla şöyle örneklendireyim;

Baba : Oğlum, merhaba nasılsın? Okul işleri nasıl gidiyor? Vizeleriniz başladı mı?

Kulak : iii baba ya nolsun yua hocalar filan işte vizlerdede zıplıyoruz yerimizde işte puhahah..
Baba : Oğlum! Hayvanoğlu havyan! Neden böyle baştan savma yazıyorsun? Neden dikkat etmiyorsun?
Kulak : ok baba daa dikkatli olcam sonrakine söz
Baba : Eşekoğlu eşek!

tabi böyle babalar internetin arka planı güvencesiyle arada şaka da yapıyor misal;

Baba : Merhaba Kulak’ ım ben annen. Nasılsın?

Hadi ordan ya. Annem o kadar imla kuralının dilimizde olduğunu bile bilmiyor. İlahi baba güldürdün beni.

Babam bu denli Türkçeye önem verirken, ben paso ingilizce çalışıyorum gelecekte hiçbir bok işime yaramasa o yarar diyerek. Tabi babam inanılmaz sinirleniyor, “Ha! Yani Türkçe’ nin bokunu yedin kaldı İngilizce öyle mi oğlum?!” titizlik ve kibarlığıyla. Ama tabi biz milenyum gençleri olarak,

/yani her boka el atan ama hiçbir bok olamayan!/

uvzumuzun dikine gitmeyi çok seviyoruz.

/bayan okurları tenzih ederim!/

Aylarca çalıştığımız KPDS’ nin meyvelerini almak üzere sınav olacağımız ağaca gittik bugün abimle. Sorular çok bomba kazık tabi. Ben daha sınav başlamadan kendimi hazırlamıştım kazık soruyla karşılaşırsam atıp geçecem diye. Sınav 1 saat önce bitince sınavın baya kazık olduğu çıktı meydana. Sınavdan çıktım abimin sınav olduğu sınıfa şöyle bir göz attım ki abim, cevap kağıdıyla soru kitapçığı arasında süzücü hızda geçişler yapıyor. Mevzuyu hemen anladım tabi, abim sınavı yetiştirememiş.

Hayırlısı diyip kadersel bir yönelişten sonra sınav herkes için bitti. Abim çıktığında suratındaki sinirsel mimikler tezimde ne denli haklı olduğumu gösteriyordu. Hani baştan korkar gibi oldum da sonradan soruverdim, Abi sınav nasıldı diye. “Yürü yetişmedi!” deyince yüreğime su serpildi.

/ne bencil adamım onu da görün bak!/

Sınav berbattı. Babam haklı ben ki 45 Türkçe sorusundan 25 neti zor çıkarmış bir öss genci. Neyime benim ingilizce sınavı. Ha çok biliyorsan bulursun sokakta elinde “loonly planet” kitabıyla iki turist. Aşağıdaki kalıpları kullanırsın. Etrafında da havanı atarsın. Öyle sınava girip kendini cümle aleme “ulan hani bu kabakulak ingilizce biliyordu!” diye rezil etmezsin.

Bunlarda yukarıda, aşağıda dediğim ingilizce temel kalıplar;

-hello hav ar yu?
-wer ar yu from
-so farrr
-way kam to hiyır
-oh griiiyyyt
-evriting is gud?
-veri vell, nays tu mit yu. si yu.

İdda ediyorum bu kalıpları sırasıyla kullanın tam bir iletişime geçmiş sayılacaksınız. Bütün turistlerde işe yarıyor. Sınavlardan uzak durun. Havanız olsun yeter..

Ma bucur si eu cum pot de greva de la metrou. De pilda adun povesti cu cate ore ati facut cel mai mult pana la serviciu, pana acum castigatorul are 2:35h.

Insa un alt aspect pe care il da greva este faptul ca petreci mult mai mult timp in masina (autobuz/automobil/taxi), lucru pentru care am decis sa ma comport ca un turist in propriul meu oras. Adica sa ma uit in sus mai mult, sa ma minunez la ce vad, sa aleg sa ma uit la ce e frumos.

Insa de la locul unde parchez pana la birou mersul pe jos se aseamana mult cu mersul prin campuri neumblate prin Cambogia sau Vientam (apropos ne-am luat vize de Tailanda si Vietnam asa ca sigur plecam). Si asta pentru ca pe sub frumoasele frunze aurii, cazute pe caldaram, se poate afla materie organica canina… si in setul dat poti sa-ti periclitezi si viata printr-o alunecare…

Am descoperit o noua fauna automobilistica – vanzatorul de ziara de ambuteiaj, care pana acum locuia doar la stop, dar care a inceput sa migreze in zone mai manoase. Banuisc ca totul pleaca de la faptul ca automobilele mai demult veneau si plecau, ceea ce-i oferea destula prada, acum cand stau, trebuie sa se duca el singur sa le culeaga fructele.

Si noi emotii, cum ar fi frustratul posesor de Porsche, care e frustrat de orice bicicleta sau scuter.

Tramvaiele care desi au banda lor delimitata fizic, intra in depasire pentru a salva timp.

Daca n-ati trai in Bucuresti ati zice ca sunt nepotul lui Muchausen, dar sper ca-mi dati un pic de dreptate.

_______

In ultima vreme prin natura proiectelor pe care le am, dar si prin analiza articolelor de presa, am ajuns la concluzia ca intr-adevar statul nostru e al nimanui.

Voi analiza mai jos Metrorex Vs Metro Paris (la Londra, NY, Tokio, Moscova n-am fost)

• Metrorex 219m pasageri anuali, 67km lungime, 48 de statii, 4157 angajati
• Metro Paris 1642m pasageri anuali, 214km lungime, 300 de statii, 15000 angajati

Deci pentru de 4 ori mai putini angajati, servim de 6 ori mai putine statii, pe un traseu de 3 ori mai redus, cu de 8 ori mai putin pasageri… solutia ar fi sa dam afara toate casieritele, paza la intrare si sa punem intrari tip usa,  sa externalizam partea de instalatie electrica catre un privat competitiv, si sa curatam si noi structura administrativa. Nu cred ca Metro este mai putin de stat, nici nu cred ca nu este bazat si el “pe pile”, insa chiar si asa este mai eficient. Alte idei includ … pilotless driver (nu doar ca e posibil, dar exista trenuri care fac asta pe linii normale).

PS. Cred ca ridic o liniuta la mamaligometru, pentru ca incep proteste masive.

Eile oli siin férié ehk siis riigipüha ning loomulikult ka vaba päev. Kui ma oma töökaaslastelt eelmise nädala lõpus küsisin, et mille pärast on 11. november oluline, siis öeldi, et see on I maailmasõja lõppu tähistav päev. Palju põhjalikumat seletust ma ei saanudki. Traditsiooniliselt toimub igas linnas kell 11 veteranide poolt koostatud teksti (üle Prantsusmaa sama tekst) ettekandmine linnapea pool, pannakse mälestusmärgile lilli ning võib-olla peetakse veel mõni kõne või pakutakse aperatiivi. Enamus inimesi sellest teenistusest aga osa ei võta ning mingeid muid erilisi traditsioone selle vaba päevaga ei seota. Ehk vaid see, et tavapäraselt alati sajab sel päeval. Nii ka eile.

Ühesõnaga on mul olnud pikk nädalavahetus, kokku 5 vaba päeva, mida ma maksimaalselt olen ka ära kasutanud. Laupäeva hommikul uitasin jälle raamatukogus ning ootasin pingsalt lõunat, sest siis pidi Sander jõudma Bergeracist( kuhu ta loomulikult jõudis Eestist) Marmandesse. Nii ka läks ning pärastlõuna veetsime kohaliku eluga tutvudes ja Marmande ilusamaid paiku läbi jalutades. Õhtul oli minu siinse perekonna juures suurem õhtusöök, mis tähendas siis nii 12 inimest, maitsvaid roogasid ning pärast südaööni hoogsat laulmist. (Neil, kel võimalus)Võite Sandrilt ise järele uurida, aga ta oli äärmiselt vaimustunud nii söögist kui ka ülimalt meeleolukast õhkkonnast ning ütles, et niisama turistina Prantsusmaad külastades ei satuks ta eales sellisele koosviibimisele.

Pühapäeval otsustasime pärast põhjalikku kaardisilmitsemist Baskimaale sõita. Valikuid oli mitmeid ning olugi, et ma oleks tahtnud kõike ilusat siin regioonis Sandrile tutvustada, siis oli selge, et kui me just valguse kiirusel ei liigu, siis ei ole see võimalik. Küsisime ka kohalikelt, et mida oleks otstarbekam teha, kuid nii palju kui oli inimesi, oli ka erinevaid soovitusi. Ühesõnaga oli sihtpunktiks Baskimaal asuv Biarritz. Ma ise külastasin Biarritzi juulis, kuid vaatamata kõrgklassi kuurortlinna staatusele ning hirmkallitele hindadele, jättis see väga hea mulje. Pealegi meeldib meile mõlemale Sandriga meri ning Atlandi ookeani ei näe ka iga päev. Autosõit kestis nii 2,5 tundi ning olimegi kõigepealt Bayonnes, kust me suhteliselt kiiresti ka läbi sõitsime ja siis Biarritzis. Meie õnneks või kahjuks möllas seal päris hull torm. See tähendas siis tõesti väga väga kõva tuult ja vihma. Auto termomeeter näitas küll 13 kraadi sooja, kuid õues oli mul seljas siiski paks jope, millega kohe üldse palav ei hakanud. Meri jättis aga unustamatu mulje – hiiglaslikud lained, mis tormis pekslesid vastu kaljusid. Me seisime( nii palju kui see selles tuules võimalik oli) mõlemad lummatult ja ei tahtnud kuhugi poole liikuda. Äge ühesõnaga.

Hiljem proovisime veel Baskimaa traditsioonilist kooki (selline keedukreemiga kook oli) ühes kohvikus ning jõime teed ning jalutasime veidi ringi.

Pean lisama, et need kaks Biarritzi, mida ma nägin juulis ning nüüd novembris, erinesid üksteisest tohutult. Juuli tähendas helesinist ja sooja merd ühes surfaritega, luksusautosid ning peenelt riietatud rahvast (pigem 30-50 aastased paarid kui noored) voorimas mööda kallite firmampoodidega ääristatud tänavaid. November oli aga mässav ja tomine meri, inimtühjad tänavad ning inimesed, kes jooksid mööda katuseääri vihma eest või olid kinninööpitud pealaest jalatallani ning sammusid vapralt tuulele vastu. Kuna kella poole 5-st hakkab siin pimedaks minema ning kell 6 on päris kottpime, siis suundusime pimeduse saabudes tagasi Marmandesse.

Esmaspäeval oli plaanis Toulouse. Kaalusime pikalt, kas minna Bordeaux-sse või poole kaugemal asuvasse Toulouse´i, kuid kuna ma olen Bordeaux-d juba mõned korrad külastanud, siis sai minu veidikese mõjutamise tulemusel otsustatud Toulouse-i kasuks. Nagu hiljem minu perekond mulle ütles, siis nimetatakse Toulouse´i roosaks linnaks, sest seal on palju punastest telliskividest ehitatud maju, kirikuid ning muid hooneid.

Pärast 167 kilomeetrit kiirteel, mis tähendas 12 EURi, jõudsimegi kohale. Ilm oli jällegi novembrine, tuuliselt külm ja sombune. Jalutasime linnas ringi, otsisime turismiinfo ülesse ning sammusime kaardi järgi siis olulisemad kohad läbi. Ausalt öeldes mingit eriliselt suurepärast muljet see meile kummagile ei jätnud. Ilus linn oli, aga ei midagi ahhetama panevat. Ma ei tea, kas mõni suurem linn seda üldse teha suudab, sest linnad on kõik mingil määral üksteise sarnased.

Tagasi Marmande poole sõites kulastasime Toulouse lähedal asuvat väikest linna Montauban. Sattusime täpselt õigeks ajaks, et seista punastest telliskividest suurel sillal, ning näha linnale loojuvat päikest. See oli meeleolukas. Hiljem jalutasime veel väikese tiiru linnas ning sõime imemaitsvaid šokolaadisaiasid, mida me boulangerie-st ostsime.

Ja oligi käes teisipäev ning Sandril tuli tagasi koju sõita. Sõime lõunat koos Marie-ga ning arutasime Eesti kirjanduse üle. Jutustasime talle „Tõe ja õiguse“ lühikokkuvõtet J ning tegime kiirülevaate ka eesti kirjanduse lähiajaloost. Pärast oli veel kiire tutvumine töökaaslastega ja lõunal saatsingi Sandri Bergeraci poole teele taas. Väga mõnusad olid need puhkepäevad siin.

Gripa porcina … AH1N1 … m-a disperat cuvantul asta ! Cica prin Romania sunt vreo 600 de gripati speciali si ca focarul mai nou s-a mutat de la Filiasi la Sinaia. Saptamana trecuta , mai exact sambata am fost prin Sinaia si am vazut cum baietii cu ambulantele ii saltau pe respectivii turisti din Hotel Sinaia. Imbracati in dita costumele de parca ar fi fost leprosi bietii turisti care mai mult ca sigur , parerea mea , erau doar gripati  … masuri de precautie cica … .

Si alaturi de Hotel Sinaia este un club select … Fusion. Am fost si pe acolo , dar nu se compara cu ce era acum un an. Intrarea era libera si toti boschetarii erau in club , pe sistemul esti boschetar , nu ai bani dar ai chef de distractie , haide in club Fusion .

Concluzia : Fusion e  varza praf  , nu cred in gripa porcina si Old Nick Rullz .

“I am in the beginning of my period…”
(Nyutnevnt kvinnelig dansk minister)

“I am a man who likes to have my balls in the air.”
(Svensk forretningsmann)

‘Thank you for the mess’
(Statsminister Kjell Magne Bondevik etter gudstjeneste i Brasil)

‘I just want to lie down on the coach’
(Sliten svensk kvinnelig fotballspiller)

‘But didn’t you have pigs in your decks’?
(Programleder Odd Grythe, til amerikansk gjest som klaget over glatte veier)

‘I thank you for giving my wife and me the clap. I thank you from the heart of my bottom.’
(Fransk-kanadisk politiker til publikum etter hjertelig applaus)

‘In case of emergency, the lifeguard are under the seat.’
(Ferge, Puerto Rico)

En nordmann satte seg inn i en drosje i London. Han manglet kontanter, og spurte: “Do you take VISA”?
“I’m black, you see”. Da så han plutselig at sjåføren var svart som kull, og prøvde å rette opp inntrykket: “You see, in Norway we call poor people black”.

‘We take your bags and send them in all directions.’
(Dansk flyselskap)

‘Dear friends, we are the same as before, although we have lost our pricks.’
(Da Götabanken ble Gota Bank)

‘Excuse me, what is the fart limit?’
(Svensk sjåfør som ble stoppet av engelsk politi)

En skandinavisk au pair i USA stod for denne:
Faren i huset: ‘Do you want to use the rest room before we drive cross State?’
Au pair: ‘No, i can do it in the car.
‘
Norsk turist, på full fart inn i sjåførsetet i London-taxi:
‘Oh I’m sorry, You see in Norway the rat is on the other side’

Pühapäeva õhtul olen ma peaaegu alati siin eluga rahul, sest nädalavahetused lihtsalt on äärmiselt mõnusad ja mitmekesised. Alustades reedel ostukäru vargusega kohalikust supermarketist ning lõpetades pühapäevase kirikuskäigu ja õhtuse sallikudumisega. Aga kõigest lähemalt.

Laupäev pidasime korteris Gloria sünnipäeva. Selleks jaoks oli vaja aga hulgaliselt süüa ja juua koju toimetada. Kuna Mariel oli oma sõnul palju tegemist ja ta ei leidnud aega, et meid autoga supermarketisse viia, siis läksime tervislikult jala. Mõne aja pärast selgus, et Gloria oli ostukärusse ikka julgelt asju kuhjanud ja nende käeotsas tassimine oli pehmelt öeldes keeruline. Seega tuli tüdrukutel suurepärane idee 10 minuti kaugusel asuvasse korterisse ostukäruga minna. Õnneks oli juba pime ning terve linn vist ei saanudki teada koletust kuriteost, kuis kaks neidu hirmsalt koliseva ostukäru ärandasid. Plaanis on see tagastada, aga hetkel on käru trepikojas ootamas ühte pimedat õhtut, mil sellega tagasi poe juurde hiilida.

Lisaks kuulub reede juurde veel ühine õhtusöök Gloria ja Sophiaga ning seejärel ühe tundmatu tütarlapse sünnipäevapeo külastamine ja seejärel Dolce Gubana. Laupäeva hommikul ärkasin ma varakult, nagu ikka (see on siis nii kell 8, mis sest, et magama saime nii 3 ajal) ja kuna ma ei tahtnud palju kolistada ja teisi äratada, siis ma kõndisin linna raamatukokku. Üritasin veidi lähemalt tutvuda ka kohaliku pressiga, aga kuna õhtu oli olnud pikk ning lehe lugemine ei ole siin mingi lihtne asi, siis ma jätkasin pigem värviliste ajakirjadega. Laenutasin endale ka paar luulekogumikku prantsuse luulega, et ennast veidigi kultuuriliselt harida . Pean mainima, et sellel hommikul tuli mul veel teisigi  häid ideid. Nimelt tuli mul tänaval kõndides korraga mõte, et ma tahaks salli kududa. Astusingi siis õiges kohas uksest sisse ja ostsin endale vardad ja lõnga ning kiirustasin seejärel Sophia juurde, kes mulle kudumise põhitõdesid selgitas. (nimelt puusid mul senini need oskused). Kui ma Gloriaga õhtul baaris kokku sain ja ta mind seal kudumas nägi, siis vaatas ta mind (nagu ikka) ja ütles, et ma olen ikka väga kummaline.

Sünnipäevapidu mõõdus samuti äärmiselt meeleolukalt ning südaöösel suundusime JÄLLE Dolce Gubanasse. Ma ei tea, mis needus siin klubidega on, aga juba 4 nädalavahetust oleme me üritanud minna klubisse. On kohalik klubi, mis asub linna ääres ja kuhu tuleb Dolce ja Gubanast(kodust on sinna 25 minutit kõndida) veel kõndida 30 minutit. Kõrval külas asub aga suurem klubi, kuhu tuleb minna kas bussi või autoga. Senini ei ole meil õnnestunud külastada kumbagi klubi ja mul on vaikselt tekkinud kahtlus, et kas me üldse kunagi sinna jõuame. Nimelt on suurema seltskonnaga alati eriti keeruline siin asju korraldada. Küll ei mahu autosse inimesed ära, et autoga minna. Kord ei tule bussi. Kord ei taha osad inimesed jala kõndida. Kord pole kellegi tuju jne. Ühesõnaga ei jõudnud me ka sellel nädalavahetusel klubisse.

Täna hommikul käisin Sophiaga aga 1.novembri jumalateenistusel siinses Notre Dame´i kirikus. Jaa…mina ja kirikus..ma ise vist ka ei usuks, kui poleks seal olnud. Arvestades seda, et see oli minu esimene katoliiklik jumalateenistus, siis peab ütlema, et mulle täitsa meeldis. Laulud olid ilusad ja kirik oli väga ilus, aga arvatavasti jääb tänane turismi-kultuuri-huvikäik pigem erandiks. Päevaplaanis oli seejärel 45 minutine jalutuskäik McDonaldisse. Seejärel käisime surnuaias (kui turistid) ja ülejäänud õhtupooliku kudusime Sophiaga pargis. Kui me õhtul jälle Gloriaga kokku saime ja oma tegemistest rääkisime,siis vaatas ta meid (nagu ikka) väga pikalt ja ütles, et me oleme mõlemad eriti kummalised.

Un rechin din specia Marele Alb, cu o impresionanta lungime de circa patru metri, a fost descoperit de catre un grup de pescari australieni, in apropierea popularelor plaje din Queensland, intr-o stare care i-a ingrozit, la propriu, pe cei prezenti. Monstrul fusese, practic, despicat de catre un animal inca necunoscut pe care specialistii il considera a fi un rechin de dimensiuni gigantice. Acesta este al doilea rechin ucis, descoperit de catre pescarii australieni in ultimele zile, dupa ce un altul, de dimensiuni mai mici, fusese scos la suprafata intr-o stare aproape identica.

Dupa estimarile biologilor, atacatorul ar trebui sa aiba o lungime de cel putin 6 metri si jumatate, ceea ce il face chiar mai mare decat monstrul fictional din productia hollywoodiana “Falci”, regizata de Steven Spielberg. Surferii si inotatorii au fost avertizati sa nu se aventureze in apele oceanului, cel putin pana cand monstrul nu va fi reperat si capturat.

Efortul autoritatilor de a proteja plajele din Queensland cu plase de protectie a fost unul de succes, in ultimii 3 ani fiind semnalata o singura victima in randul oamenilor, studenta de numai 21 de ani, Sarah Whiley. Cu toate acestea, membrii Societatii de Conservare a Vietii Marine sustin ca plasele constituie un pericol major pentru numeroase specii de delfini, balene si testoase. In prezent, autoritatile locale analizeaza posibilitatea implementarii altor programe de protectie a turistilor care frecventeaza plajele dar, date fiind ultimele atacuri ale uriasului pradator, acestea sustin ca inlaturarea imediata a plaselor este imposibila.

Sa fie asa , sa nu fie asa nu avem de unde sa stim. Oricum daca ar fi adevarat …..Doamne ajuta!

Oostende este un orasel de aproape 70.000 de locuitori, fix in marginea Belgiei, la malul Marii Nordului. cladirile din jurul garii sunt suficient de darapanate ca sa crezi ca este un orasel sarac. la iesirea din gara, in schimb, ti se lipeste de ochi canalul pe care sunt ancorate zeci de ambarcatiuni deloc ieftine. treptat, mergand de-a lungul portului, printre pescarusi, vezi ca orasul numai sarac nu e. plin de hoteluri si carciumi, multe tearooms (n-am inteles exact ce inseamna; am mancat la un astfel de local care este bistro, tearoom si fast food in acelasi timp. in niciun caz, nu arata ca un fast food. e restaurant elegant, cu terasa).

cand am fost eu, era plin si de balciuri. octombrie este luna balciurilor, orasul este efectiv plin. si ma refer chiar la balciuri din acelea cu carusel, roata, sute de jucarii de plus etc. si cu muzica data tare, cu luminite de-ti joaca ochii in cap… toti sunt satui; imi spunea un nene ca sunt foarte scumpe si daca ai 3 copii, s-a dus salariul pe o luna.

oamenii… pe strada nu prea i-am vazut, ca erau pe la carciumi. unde am mancat, chiar langa mine era o gasca de vreo 7-8 oameni in varsta (super relaxati, veseli… si sunt sigura ca erau mai batrani decat aratau) care iesisera, intr-o dupa-amiaza ploioasa, cu prietenii la bere. am aflat ca orasul este un loc preferat de cei batrani si ceva mai bogati pentru petrecerea batranetii. cat despre cei tineri, la tearoom-ul asta erau 3 chelneri si pe cuvant ca erau toti 3 draguti foc. nu mai zic de florarul de la care am cumparat o begonie rosie. nu zic nici de faptul ca orasul este recunoscut ca fiind foarte prietenos cu homosexualii. si stiu eu ca cei mai multi barbati misto ori sunt luati, ori sunt gay . dar mi-am clatit ochii cu placere .

plaja pe care am vazut-o este, zic ei, cea mica, Little Beach, dar care e mai mare decat plaja de la Mamaia. data viitoare, merg direct la plaja mare, sa vad ce inseamna ‘mare’ pentru ei. nisipul era roscat, scoicile maro, apa nu era rece, caci am bagat o mana, dar am si simtit-o in cizme, cand a venit un val mai puternic in timp ce filmam. asta dupa ce eram oricum murata de ploaie (chiar, cata ploaie poate suporta o tara? dupa vacanta in Belgia, am devenit imuna).

Cei mai multi turisti vin in Wuppertal pentru a face o plimbare cu celebrul Schwebebahn – cea mai veche linie de transport suspendata din lume (prezentare detaliata in articolul “Nu ratati sa vizitati.. in Wuppertal (I)”). Wuppertal are insa mai multe de oferit.

Orasul e conectat in mod direct la autostrazile din zona prin 11 puncte de jonctiune, gara il conecteaza la liniile de cale ferata de mare viteza iar aeroporturile din Koln si Dusseldorf sunt la jumatate de ora fiecare. Oraselul este deci un punct de atractie in sine prin ce ofera si in acelasi timp un loc preferat de oamenii de business cu treburi in cele doua orase mari din apropiere.

Wuppertal va pune la dispozitie (in paranteze fiind denumirile statiilor Schwebebahn)..

- peisaje excelente, orasul fiind inconjurat de dealuri impadurite si taiat de raul Wupper; mai mult, din orice punct din oras se poate ajunge in parcuri, padure sau alte zone verzi in cateva minute. Verdeata si peisajele compenseaza cele 8.723 de trepte din tot orasul, Wuppertal avand o altitudine minima fata de nivelul marii de 100 metri si o altitudine maxima de 350 metri. De asemenea de vazut este Gradina Zoologica (Zoo/Stadion) care in cele 20 de hectare ale sale adaposteste 5.000 de animale din 500 specii.

- Opera din Wuppertal (Adlerbrucke sau Alter Markt) si teatrul (Landgericht) ce gazduieste celebrul dans modern Pina Bausch, centrul istoric ce include muzeul industrializarii timpurii, muzeul cinematografiei (ambele Adlerbrucke), muzeul etnologic (Volklinger Strasse), judecatoria construita pe o mica insula (Landgericht), muzeul de arta (Werther Brucke) muzeul ceasului, muzeul de arta moderna von der Heydt, biserica St Laurentius (toate cele trei obiective la HBF/Doppersberg), vechea primarie, muzeul de istorie naturala (ambele Ohligsmuhle Stadhalle), uzina Bayer (Westende), biserica Sonnborn (Zoo/Stadion) ce seamana cu un castel

- Fabrica de bere Wupper (Werther Brucke), bere locala ce poate fi servita chiar in incinta berariei, zone de shopping, restaurante, cafenele, pub-uri: Barmen City, Alter Markt (ambele Alter Markt), Wickuler Park (Landgericht), Rathaus Galerie, City Arkaden (ambele HBF/Doppersberg). Langa Barmen City se gaseste primaria orasului si piata Rathaus, un loc de vizitat neaparat.

sau Anvers, depinde in ce limba zici. acolo este zona ‘dutch’, asa ca este Antwerpen.

gara este din 1905 si intre timp a devenit un reper in arhitectura de cale ferata din Belgia. in februarie anul acesta, un ziar din SUA a clasat-o pe locul 4 in topul celor mai frumoase gari din lume.

imi pare rau ca nu am prins vreun eveniment organizat in holul central; da, acolo se organizeaza tot felul de lucruri faine, dupa cum puteti vedea in filmuletele postate mai jos. pozele sunt facute de mine, filmele sunt de pe youtube.

asa m-am simtit in cursa Tarom de luni dimineata, catre Bruxelles. eram cumva in plus, caci toti se cam stiau intre ei, se salutau, vorbeau. am fost colega de zbor si cu al nostru comisar Orban. si la aeroport nu mi-a fost greu sa ies la lumina, caci m-am luat dupa cunoscatori. noroc cu ei, caci aeroportul nu e mic. mi-am luat casa in spate (ce-oi fi pus eu in rucsac de 19 kg, nu stiu!) si am cautat autobuzul. stiam una si buna, orice ar fi, iau busul 12 pana la Place Schuman. n-am inteles ce vroia automatul de la mine, cand am vrut sa iau bilet, pentru ca e ori cu fise ori cu card. fisa aveam doar una iar cardul era pus bine. asa ca am scapat de 4 euro cursa pana in oras (la automat, ar fi fost 3 euro). acolo, m-am oprit in fata unei cladiri gri, ondulate Comisia, aveam sa ma prind mai tarziu.

in bus, a fost senzational, m-am simtit ca in 335, zguduita ca un sac de cartofi. cand era liber, mai era cum mai era, dar cand era aglomerat, atunci il lua graba si ba dadea sa plece, ba frana, noi mai zburam juma de metru. iar cand frana, parca isi amintea in ultimul moment. la statia finala, s-au scurs din autobuz zeci de trollere si serviete, ecusoane si costume. cam asta vezi in general pe strada, mai ales in zona institutiilor europene.

Am stat in Belgia vreo 10 zile. Am peste 4 giga de poze si filmulete. Dar abia astazi stiu ce sa scriu.

Este, de departe, cea mai tare si mai misto vacanta de pana acum. Poate si pentru ca nu o simt ca o vacanta asa cum o intelegem in mod normal. Cartierul general a fost la Bruxelles, la buna si vechea mea prietena. Si asta, asa cum mi-a spus tatal ei si n-am crezut, a contat foarte mult. Nu este acel feeling de hotel. E mult mai confortabil cand ai cheia de la casa in buzunar si vii linistit, iti faci un ceai, mananci ce vrei, caci iti gatesti ce ai chef… conteaza. Apoi, statul la un localnic te face sa te integrezi mult mai repede. Am invatat, de nevoie, foarte repede cum este cu autobuzul, metroul, trenul, magazinele etc. Am realizat ca stiu mai multa franceza decat credeam .

Am bifat Antwerpen (Anvers), Oostende (la Marea Nordului, m-a cucerit definitiv; si orasul si marea, adica) si Brugge. Am vazut Bruxelles-ul pe soare, dupa ce Antwerpen si Oostende au fost prin ploaie, sa-mi ajunga pentru urmatorii 5 ani. Am stat in fund pe iarba la Cinquantenaire, am intrat in Grand Place mancand cartofi prajiti la cornet, am stat si m-am uitat la Manneken Pis in timp ce savuram niste capsuni in ciocolata, tot la cornet. Am pozat Bursa cu o mana, caci in cealalta aveam o gauffre. Am iesit la o plimbare in jurul blocului si, dupa stanga-dreapta de mai multe ori, mi-am dat seama ca sunt departe de casa, seara, singura, in ploaie, in locuri pe care nu le mai vazusem, dar am reusit sa nimeresc autobuzul corect spre casa. M-am pozat cu toate cladirile, parcurile, strazile care mi-au placut. Am evitat magazinele (incredibil, stiu!!) dar am ‘investit’ timpul in plimbari. Am jucat si la loteria belgiana dar am avut doar cate un numar pe fiecare linie.

Am gatit ciorba, snitele, chiftele, supa si spaghete cu sos cu (destula) bere belgiana (iar cel mai tare comentariu a fost “mie imi vine sa ragai de la mancarea asta” ). Am facut si degustare de bere belgiana (multzam, Raz ); am chefuit pana dimineata cu oameni faini, romani din Bruxelles. Am inecat carnea de chiftele in bere (din nou, sa traiasca Raz ) si am devorat clatite cu gem de la bunica.

Am mangaiat un ied, am vorbit cu niste lame si cerbi (si vocile mi-au spus ca nu e nimic in neregula ), am fost la un restaurant japonez (prima oara), am condus, am stat la o terasa si am baut un ceai si m-am uitat cum toarna cu galeata, am cumparat o floare rosie si foarte frumoasa de la un florar dragut , am dat indicatii turistilor (!!), desi n-am inteles daca aratam ori a turist profesionist, ori de-a locului. Am reusit sa ma ratacesc de doua ori intr-un oras in care toate sunt aproape , dar am si savurat la maxim o plimbare cu barca pe canale. Am ras de n-am mai putut cand am vazut, din tren, o faza fenomenala (pe care n-aveam cum s-o filmez). Am revazut o persoana tare draga sufletului meu, am baut vin australian si am ascultat Abba. Am zambit si cineva a fost fermecat de zambetul meu. Am refuzat sa vizitez o catedrala care avea taxa de intrare, pentru ca nu mi-am dat seama daca sunt ei nesimtiti sau suntem noi prosti, caci in Romania toate bisericile si catedralele sunt gratuite. Am cules scoici maro, m-am udat la picioare teribil in timp ce filmam valuri (si mai si ploua), am cules castane, am ras in hohote de nenumarate ori, am mutat mobila, am tremurat de frig dimineata in parc, am invatat cuvinte in dutch, am prins un tren de 10.31 la 10.30 si 30 de secunde.

Am avut minte destula incat sa ma grabesc sa-mi iau bilet de avion dus-intors si acum imi pare rau. Mai sunt o multime de locuri de vazut. Dar, vorba belgianului, a la prochaine fois .

Stateam in aeroport la Otopeni si asteptam sa imi fac check in-ul. Cum n-aveam altceva de facut si oricum la ora 6 dimineata nu prea aveam chef sa-mi gasesc ceva de facut, mi-am aruncat ochii pe plasmele de acolo. Si am vazut tot felul de spoturi despre Romania, ce minunata destinatie turistica. Si ziceau ei acolo despre ‘aventura’, ‘natura pura’, ‘cultura’ etc, cu imagini de peste tot, cu oameni facand tot felul de kestii… ma rog, nu era foarte rau. Prima oara cand am prins sloganul, n-am reusit sa-l citesc, ca are un font nu foarte prietenos cititului rapid. Cand in sfarsit l-am vazut, mi-a fost jena. Foarte jena.

As vrea sa precizez ca am batut tara in lung si in lat, si cu trenul si cu masina si cu avionul, am dormit si in cabane fara lumina si in hoteluri de multe stele. Imi place tara mea si o vizitez cu placere atunci cand am ocazia. Dar la fel de bine stiu ca avem o basina de infrastructura (nu o data am zis ca ramane masina bucati in drum), nu suntem deloc coordonati ca politica de turism si mai avem drum lung pana sa putem sustine hoarde de turisti.

Asa ca sloganul “don’t waste time elsewhere” (nu pierde timpul in alta parte) mi s-a parut de maxim tupeu si mare jena.

Esmaspäeva hommikul tööl, salaja internetis tööasjadest kõrvale viilimas. Suhteliselt nõme on ikka see, et mul oma uues kodus internetti ei ole. Reedel kolisin. Sellest, et kuhu ja mis, siis millalgi hiljem. Aga põhimõtteliselt on nii, et internett on mul praegu tööl, aga siin tuleb teha tööasju ja….eks paistab kuidas kujuneb. On verra!

Aga igatahes oli nädalavahetus väga tihedalt sisustatud. Reedel uus kodu ja esimese pikk rattatripp, laupäeval saabusid külalised Eestist. Ema, isa ja suure üllatusena ka vanaema. Ma vist ei pea lisama, et mul oli väga väga väga hea meel. Ja nii ma siis tutvustasingi neid kõigile töökaaslastele, elukaaslastele ja oma siinsele perekonnale. Tegime kiire külastuse Marmande ilusamatesse paikadesse, otsisime neile hotelli ning siis sõitsime siinsetes ümbruskonna külakestes ringi. Tutuvustasin ka Couthuri, kus ma la garderies töötan. Ja õhtul oli siis esimene pidu Marmandes (ei ei jäänud alla kuidagi Eestist peetutele)…aga pilte ja mõningaid vihjeid toimunust, ka mõne aja pärast (to be continued…). Ja sellest, mis eile õhtul juhtus ning kuidas rugby asjaga seotud on, sellest võin jutustada näiteks Skype´i vahendusel.

Hommik Bordeaux-x

Inimtühjad tänavad

Botaanikaaed

Vanaemaga

Pühapäev oli Bordeaux-is. Rongiga on see 40 minutit, nii et arvatavasti ei jää see esimene külastus kindlasti viimaseks. Linna kohta nii palju, et see oli päikseliselt mõnus ja rahulik. Rahulik seepärast, et nimelt on pühapäeval kõik poed suletud terve päeva ning Bordeaux-is oli kogu kesklinna ala suletud ka autodele, nii et selline tunne oli, nagu kõik inimesed oleksid koos liiklusega kuhugi ära kadunud. Minule meeldis see linn väga. Mõnedele (minu emale), mitte nii palju, sest tänaval vedelevad paberid ning muu praht tegid selle tema jaoks räpaseks linnaks (ehk siis tegelikult pigem keskmisest puhtamaks Euroopa linnaks), kuigi tõsi, võrdluses Tallinnaga jääb see korra poolest ehk tõesti alla. (Aga ei ole palju linnasid, mis ei jääks). Ja ei ole nii palju ka neid, keda suitsukonid ja paberid tänaval väga häiriksid.

Purskkaevu musternäide

Hiiglaslikus pargis (just nagu kõigis perefilmides)

Vaateratas kahjuks ei funksinud

Muidu on nii, et mõni päev on suurepärane ja kõik sujub, mõni teine päev ma mõtlen, et need inimesed siin ei ole minuga samal lainel ja ikka tuleb igatsus peale küll omade järele. Aga üldiselt on praegu nii kiire, et vaikselt toas norutada ja koduigatsust tunda aega ei ole.Kõik on teist moodi – KÕIK. Eile just mõtlesin, et polegi vist mõtet võrrelda siinseid asju ja tegemisi sellega, mis Eestis oli, sest minu elu siin on teine.

Aga nüüd ma jätkan vabatahtlikku teenistust ja minu kogemust tutvustava voldiku koostamist prantsuse keeles. Voila!

Siden vi ikke hadde leiebil eller noe slik på Kypros, så ble vi med på en sånn veldig turistisk rundtur av øya med buss, guide, og alt som hører til. Vi var vel igrunnen de yngste på bussen, men var helt greit det alltså.

Første stopp var en kjapp titt på Aphrodite’s Rock, og da mener jeg kjapp, fem minutter fikk vi til å ta bilder og titte på spektakkelet, og det syns jeg egentlig var litt kjipt, siden det var det jeg hadde mest lyst til å se av alle stoppene. Samtidig skjønner jeg jo hvorfor vi ikke ble der så lenge – var jo bare et par steiner på avstand, men jeg hadde liksom sett for meg at vi skulle parkere litt nærmere og så få lov til å gå på stranda der en stund da, men men. Fint var det lell!

Akkurat der den midterste av de tre steinene er var det Aphrodite kom ut nyfødt fra havet, etter at Hera hadde kappet av penisen til Zeus og kastet den akkurat der. (Ja den guiden hadde masse slike koselige historier på lur!) Jeg tror ihvertfall det var slik historien gikk.

Etterpå kjørte vi opp gjennom Trodos fjellene og fikk høre masse fortellinger om hvordan ting var der og historien til Kypros og så videre. Inkludert en hel del historie om den Tyrkiske invasjonen i 1974. Nå var vel kanskje ikke den Grekiske guiden den mest objektive personen til å fortelle denne biten, men det er vel ingen Gresk-Cyprioter? Det var veldig interessant likevel! Hadde vært enda mer interessant å få høre den Tyrkiske versjonen av hele konflikten, men merkelig nok traff vi ikke så veldig mange Tyrkere på den ‘frie’ delen av Kypros.. hmm…

Ihvertfall, Trodos fjellene så veldig koselig ut. Angret nesten litt på at vi ikke bestilte en rundtur i fjellene også, men man kan jo ikke gjøre alt!

Vi stoppet i Odomos, en landsby oppe i Trodos fjellene, der vi titta litt på The Monastery of the Holy Cross, og kjøpte diverse souvernirer. Bland annet kjøpte jeg meg en hekla duk av en gammel dame, som med en gang jeg hadde kjøpt den la en helt identisk en på samme sted som min hadde lugget. Tror nok de er vant med turister der oppe i landsbyen!

Handlet også en flaske Comodaria – tydeligvis en veldig kjent dessertvin fra Kypros, men klarte heldigvis å motstå å kjøpe andre ting som selgermannen bare la oppe i posen min og ville ha penger for (Pete måtte hjelpe meg litt der, jeg er så dårlig på å si nei)
Så bestemte vi oss for å skippe å se den 100 år gamle vinpressen, og tittet litt rundt selve byen istedet.

Slike vinranker var det masse av! De hengte litt rundt omkring og jeg hadde så lyst til å plukke ned noen druer og smake, men jeg fikk ikke lov av Pete. Og jeg rakk ikke opp selv heller. De var sikkert ikke modne enda da, og ganske sure – det trøster jeg meg med hvertfall!

Etter en times busskjøring med enda mer Kypros historie ble det et lite stopp ved denne kirka, dedikert til Jomfru Maria tror jeg? Var veldig fine frescoer der inne, men var ikke lov å ta bilde, så det ble bare dette. Den lå så fint til med masse oliven trær (tror jeg da) rundt omkring! Og en oliven-allee faktisk! hihi

Neste stopp var Nicosia, hovedstaden på Kypros.

Etter en bussrunde gjennom gamlebyen og forbi ambassadene, fikk vi lov til å gå rundt for oss selv en times tid, så vi tok en tur langs hovedgaten, syntes vel igrunnen det var enklest siden vi ikke hadde så lyst til å gå oss vill på bare en time.

Hovedgaten i Nicosia var jo egentlig som alle andre gater, Starbucks, Next, Topshop, etc. Kunne jo nesten vært som en vilken som helst High Street i Storbrittania (hvis man så bort ifra varmen)

Helt til man kom til enden, eller forsåvidt mitten av gågata.

Det er nemlig her byen er delt i to, Nicosia er visst verdens siste delte hovedstad, og det er bare to år siden de rev ned muren her og åpnet grensa for at ‘vanlige’ folk skal kunne gå mellom det frie Kypros, og det okkuperte Kypros, etter at de Tyrkiske butikkeierne lenge hadde klaget på at det var så mye turister på den Greske siden, og ingen på den Tyrkiske som de kunne selge ting til.
Vi hadde dessverre ikke med oss pass, og hadde fått streng beskjed fra guiden at vi ikke burde gå over uansett, siden Tyrkerne tydeligvis liker å skape trøbbel, og det kan ta lang tid å komme seg tilbake igjen, så vi fikk være fornøyde med å titte over til den andre siden istedet!
Vi så forøvrig en hel del av bilene til FNs freddstyrker, og det var litt sånn rart å se syntes jeg!

Etter en helt middelmådig lunsj var vi tilbake i bussen igjen, og da begynte den verste delen av hele turen. Ut av Nicosia, som det var 35 varmegrader i, i en buss som hadde stått stille i solsteiken uten aircondition i en time! Guiden prøvde å holde humøret vårt oppe med å fortelle om alle bygninger vi kjørte forbi, men det var jo ikke det mest spennende siden det bare var alle de forskjellige bankene som finnes på Kypros. Ikke helt min greie.

Siste stopp på reisen var Larnaca. Det var faktisk heller ikke så veldig interessant, siden vi bare fikk 15 minutter på oss, og vi rakk såvidt å stikke nedom strand-promenaden som var full av turister, og dessuten var midt oppi renovering og veiarbeide. De andre var en tur innom St. Lazarus’ Cathedral, men vi rakk ikke det siden vi valgte å prioritere å kjøpe mere vann (Tror vi drakk opp ca 4 Liter vann hver denne dagen)

Reisen hjem var heller ikke så mye å skryte over. Jeg var sur og på dårlig humør, og hadde fått en slags reaksjon på varmen eller airconditionen eller noe, og øya bare rant og rant. Det var akkurat som da jeg fikk øyekatarr for et par år siden, og det var ikke noe morsomt å sitte i en buss på en motorvei på vei hjem da! Ikke engang historien om hvorfor det er så mange katter på Kypros hjalp! Og humøret ble ihvertfall ikke etter Limassol, der guiden gikk av, siden bussjåfføren da bestemte seg for å spille gresk folkemusikk på full guffe, hele veien hjem! Det eneste som holdt meg gående en stund var en pakke mentos pastiller som jeg frenetisk tygga, og Pete turde nesten ikke snakke med meg :p (Det gikk over når jeg kom hjem da, etter en stund! Men øya var ikke helt gode før dagen derpå!)

Jess, det var den dagen. SÅ får vi se hvor lang tid det tar før neste innlegg fra ferien kommer!

Hei folkens. Tilbake i Quito naa, endelig. Det var litt stille i Cuenca, og storbyen lokker med kjaereste, nytt kollektiv i gamlebyen, neonlys, tant og fjas. Men foer jeg rakk aa forlate Cuenca fikk jeg gleden av aa smake “Cuy asado”, grillet marsvin – mange Ecuadorianeres favorittrett. Og det slaar meg plutselig med grusom kraft hva det er jeg sitter og gjoer: Spiser paa en stekt gnager. Jeg kjenner litt ubehag, men fortsetter. Blir ferdig, med det jeg tror er mitt siste marsvin i matveien. Noen sinne. Det var ok, bare litt..rart.

Og jeg som engang var deleier i et marsvin - dette er nesten en forbrytelse.

 
Cuenca hadde dessuten flere kvaliteter enn stekte marsvin, det var en fin gammel kolonialby med kritthvite kalksteinsbygninger og vennlige mennesker. En helt annen verden enn Quito, som er en pulserende storby. Cuenca er den konservative, katolske lillebroren. Men jeg havnet i en fantastisk vertsfamilie de to ukene jeg var der, og hadde det flott!Laerte litt spansk gjorde jeg visst ogsaa. Og gikk paa fotballkamp mellom Cuenca og et annet lag jeg ikke husker navnet paa. Men moro var det!

Mann paa vei opp og mann paa vei til spanskskolen.

Hasta luego!
-Juan

Gezgincilerde Hollandanin Amsterdam sehrindeyiz karısık milletlerin yasadıgı Amsterdam, hava, kara ya da deniz yoluyla ulaşılması en kolay şehirlerden
birisidir. 

Amsterdam Ulaşımı Tanıyalım

Amsterdam; hava, kara ya da deniz yoluyla ulaşılması en kolay
şehirlerden birisidir. Avrupa’nın her yerinden ve dışından
Amsterdam’a ulaşmak için direk uçuşlar mevcuttur. Uçaklar
dünyanın en büyük dördüncü havalimanı olan ve şehir merkezinden sadece bir kaç
kilometre uzaklıktaki Amsterdam Schiphol Havalimanı’na inerler.

Schiphol Havalimanı’nı Merkez İstasyonu’na bağlayan direk bir
tren hattı mevcuttur. Havalimanının içinden 10 dakikada bir hareket eden
trenlere binmek, uçaktan indikten sonra şehir merkezine ulaşmak için en kısa ve
uygun yoldur. Ayrıca şehirdeki bir çok otelin havalimanından kalkan servisleri
bulunmaktadır.

Amsterdam yürüyüş yaparak gezmek için harika bir şehirdir. Aynı
zamanda bisikletle dolaşmak ta iyi bir yoldur. Şehir halkının büyük çoğunluğu da
ulaşım için bisiklet kullanmayı tercih etmektedir.

Şehri saran kanallardan da
ulaşımın sağlanabilmesi trafik sorununun önüne geçmiştir. Şehir içi ulaşımda
metro, tramvay ve otobüsler kullanılır. 24, 48 ve 72 saatlik limitsiz kullanım
sağlayan GVB pasoları tüm otobüs, tramvay, metro ve gece otobüslerinde
geçerlidir. Bunlar GVB ofislerinden, turist ofislerinden,
otellerden veya sürücülerden temin edilebilir. Bunun dışında yıl boyunca geçerli
olan ve strippenkaart adı verilen pasolar da mevcuttur.

Gece 00:15′e kadar çalışan tramvaylar, tüm Amsterdam’ı
dolaşarak şehri gezme imkanı sunarlar. Otobüsler özellikle tramvay saati
bittikten sonra ve Amsterdam’ın uzak bölgelerine gidilmek
istendiğinde kullanılır.

Gece otobüsleri Merkez İstasyonu ile Rembrandtplein ve
Leidsepleingece bölgeleri arasında gece yarısından sabah saat 7′ye kadar
çalışmaktadır. Amsterdam’da metronun hızlı bir ulaşım aracı
olmasına rağmen sadece şehir merkezinden uzak yerlere giderken ya da
Amsterdam Arena’ya gitmek için kullanılması tavsiye edilir.

Kanal Otobüsleri adı verilen su kanallarında ulaşımı sağlayan botlar, sabah
9:50′den başlayarak akşam 19.25′e kadar 40 dakikada bir kalkmaktadır. 3 ayrı
rotadaki 14 ayrı durakta duran botlar, şehri su kanallarında gezerek
keşfetmenizi sağlar.

Amsterdam’ın tüm tarihi ve görülecek
yerleri bu duraklara yakın mesafelerdedir. Museumboot adı verilen kanal otobüsü
yolcularını şehrin müzelerinin bulunduğu bölgeye götürmektedir. Bot biletlerine
birçok müzenin giriş ücretlerinin yarısı da dahildir. 

Bisiklete binmek Amsterdam’da oturanlar için bir yaşam biçimine
dönüşmüştür. Tüm şehri dolaşan bisiklet yolları sayesinde turistler için de
şehri gezmek için iyi ve eğlenceli bir ulaşım aracıdır.

Ayrıca bisiklet
kiralayan bir çok dükkan bulunur. Amsterdam’da eski sokakların
darlığı nedeniyle şehrin arabayla gezilmesi pek önerilmez.